7 Andre land

I dette kapittelet vil vi beskrive forholdene i kinosektoren i fire land som har geografiske, befolkningsmessige eller politiske likhetstrekk med Norge. Beskrivelsen av hvert enkelt land omfatter kinostruktur og utvikling, organisering og filmleieforhold og tilskuddsordninger for kino i landene. I kapittel 7.1 vil vi gjøre rede for kinoforholdene i Danmark som er et geografisk lite marked med stor befolkningstetthet og som har vært dominert av kommersielle kinoaktører med lokal tilknytning. I kapittel 7.2 vil vi gjøre rede for forholdene i Finland som geografisk og befolkningsmessig minner om Norge, og som i løpet av 80-tallet utviklet et tilnærmet privat monopol, men som nå utfordres av internasjonale aktører. I kapittel 7.3 vil vi gjøre rede for forholdene i Sverige som har geografiske likhetstrekk med Norge, men dobbelt så stor befolkning. Sverige er interessant fordi det er utviklet et nærmest rendyrket kommersielt kinomarked med lokal konkurranse og markante innslag av både horisontal og vertikal integrasjon. I kapittel 7.4 vil vi til slutt gjøre rede for kinoforholdene i Frankrike som på sin side er et land som ikke minner mye om Norge, verken geografisk, befolkningsmessig eller kulturelt. Frankrike har imidlertid, i likhet med Norge, en aktiv kinopolitikk.

7.1 Danmark

Danmark er et geografisk lite land med høy befolkningstetthet og relativt korte avstander mellom tettstedene. Kinoene er dermed konsentrert om de største byene, og Danmark har relativt få kinoer i forhold til befolkningen. Tradisjonelt har familieeide enkeltkinoer dannet ryggraden i det danske kinomarkedet, men mange av disse kinoene forsvant med nedgangen i kinomarkedet fra begynnelsen av 1960-tallet. I København vokste det frem en rekke flerkinoanlegg, og konkurransen har vært hard. Det har vært konkurranse i kinomarkedene i de fire største byene, København, Århus, Odense og Ålborg.

København representerer en svært stor del (37   %) av den totale omsetningen i det danske kinomarkedet (se tabell 7.3). Den danske hovedstaden har som mange andre storbyer, et parallelt marked for kommersielle filmer og smale kvalitetsfilmer. Det er rom for nisjekinoer for smal film i København. Det finnes videre enkelte kommunale kinoer i Danmark. De kommunale kinoene er i de fleste tilfeller knyttet til flerdriftshus som kommunale kulturhus eller bydelshus.

Nordisk Film Biografer (NFB) er den største aktøren i det danske kinomarkedet. Nordisk film er forøvrig involvert i filmproduksjon og filmdistribusjon. Selskapet er eid av det danske medieselskapet Egmont som har interesser og virksomheter i en rekke land, i og utenfor Europa. Egmont har særlig interesser innenfor forlagsvirksomhet, med et rikt tilbud av magasiner og blader, men har også interesser i blant annet norske TV2.

NFB driver ti kinoer i seks forskjellige byer, mens de fleste andre kinoselskapene i Danmark begrenser sin virksomhet til noen få kinoanlegg. NFB har de siste årene forsterket sin stilling utenfor hovedstaden, og har flere steder en tilnærmet monopolistisk markedsmakt. I 1997 kjøpte NFB seg inn i de tre lokale kinoene i Ålborg, Scala, Astoria og Bio 5. Det er bare Biffen, en liten art cinema , som er uavhengig i Ålborg. I 1999 åpnet selskapet nye flerkinoanlegg i Kolding og Herning. NFB kjøpte også opp konkurrenten BiografKompagniet i Århus.

NFB kontrollerte i 1999 samlet en markedsandel på 38   % i det danske kinomarkedet. Innen filmdistribusjon hadde NFBs søsterselskaper i Egmont-konsernet, Constantin Film og NF Biografdistribution en markedsandel på 24   % i 1999. Constantin har hatt Fox, mens NF Biografdistribution har Columbia-Tristar i Danmark. Fra og med 2001 mister imidlertid Constantin avtalen med sin største leverandør. Fox danner distribusjonsselskapet Filmcompagniet sammen med svenske SF, som på sin side har hatt en mindre distribusjonsenhet i Danmark fra 1999. Fox og SF har nylig gått inn i mer eller mindre formelle samarbeidsformer både i Finland og Norge.

NFB har vist interesse for å vokse utenfor det nasjonale kinomarkedet. I 1998 begynte selskapet å kartlegge det norske kinomarkedet, og bygger nå ny kino i samarbeid med Drammen kommune.

NFB har de siste årene bare hatt én konkurrent av betydning. I kinomarkedet i hovedstadsområdet og innen filmdistribusjon konkurrerer selskapet med Sandrew Metronome. Sandrew Metronome har gjennom en samarbeidsavtale med Warner overtatt driftsansvaret for to av Københavns kinoer og en godt etablert distribusjonsavdeling. Innen kino og filmdistribusjon i Danmark har Sandrew Metronome en markedsandel på henholdsvis 8,1   % og 23,7   %.

Sandrew Metronome er blant aktørene som nå utfordrer NFB i hjemmemarkedet. Selskapet etablerer ny kino i Lyngby. Det amerikanske selskapet AMC, som har spesialisert seg på såkalte megaplex-kinoer (16 saler eller mer), har planer om å etablere kinodrift i København (16 saler/3500 seter). Det tyske selskapet CinemaxX der det belgiske kinoselskapet Kinepolis er inne på eiersiden, har overtatt en kino med 7 saler i Odense og har bygget en ny i samme by (7 saler/1850 seter) som åpnet i begynnelsen av september 2000. I begynnelsen av oktober 2000 åpnet CinemaxX en multiplex-kino med 10 saler og 3200 seter på Fisketorvet i sentrum av København. CinemaxX åpner ytterligere to nye kinokomplekser i Ålborg i 2001 og i Århus i 2002. Forøvrig bygger filmregissøren Kenneth Madsen en kino med 4 saler på Nørrebro i København, en bydel med mange studenter og unge.

7.1.1 Organisering og filmleieforhold

Danske kinoeiere har organisert seg etter størrelsen på kinoene, blant annet for bedre å kunne ivareta ulike interesser i filmleieforhandlinger med distributørforeningen (FAFID). Det finnes fire forskjellige forbund og avtaler:

Foreningen af premierebiografer i København, Århus, Odense og Aalborg, organiserer 10 ulike kinoer som representerer 60   % av den totale omsetningen. Foreningen har siden 1993 hatt en egen filmleieavtale med distributørforeningen. Kun distributøren UIP har stilt seg kritisk til avtalen, men har med få unntak fulgt den. Systemet for beregning av filmleie, er et såkalt nøkkeltall-system. Filmleien for denne gruppen ligger som regel like under 50   %.

Foreningen af større provinsbiografer, også kalt «De 15», representerer i dag kun 14 kinoer som ikke har åpenbare fellestrekk annet enn at de har valgt å gå sammen i denne foreningen. 16   % av den samlede omsetningen i Danmark skjer på de 14 provins-kinoene. Foreningen kom i 1989 til enighet med FAFID om felles satser for filmleie. Systemet for beregning av filmleie er her grensetallsbasert der utgangspunktet er et gitt driftsøkonomisk «break-even» punkt. Filmleien for denne gruppen ligger i snitt rundt 45   %.

Foreningen af store provinsbiografer representerer 18 kinoer med 7   % av omsetningen. Kinoene i denne gruppen kategoriseres som B-kinoer, med en omsetning over DKK 800 000 i året. På grunn av uenighet med distributørene om hvorvidt de betaler mer filmleie enn «De 15», har denne gruppen flere ganger fått korrigert sin filmleieavtale. I gjennomsnitt betaler denne gruppen rundt 45   % filmleie.

Foreningen for mindre og mellemstore biografer er en lite homogen gruppe som representerer øvrige kinoer i Danmark. Kinoene i denne gruppen kategoriseres som B-30, B-35 og C-kinoer. C-kinoer har en årlig omsetning på inntil DKK 500 000, B-30-kinoer har en omsetning på mellom DKK 500 000 og 650 000, mens B-35-kinoer har en omsetning på mellom DKK 650 000 og 800 000. Hovedvekten av medlemmene er ikke-kommersielle kinoer, men de kommunale kinoene hører også med til denne gruppen. Avtalen med distributørforeningen innebærer at kinoene betaler en filmleie på mellom 25   % til 45   %. I denne avtalen ligger det også et krav om minsteleie på DKK 750.

Selv om filmleieforholdene mellom distributører og de fire forskjellige grupperingene av kinoer er regulert gjennom fire forskjellige avtaler, er det ikke etter dansk konkurranselov tillatt med denne slags prissamarbeid på leverandørsiden. Det er kun avtalen for de minste kinoene som er offentlig og juridisk bindende. De øvrige avtalene er med andre ord etablert i stillhet, og vil eksistere så lenge ingen av partene ønsker å bryte ut av avtalen eller de nasjonale konkurransemyndigheter ikke viser interesse for å stanse denne praksisen.

7.1.2 Avgifter og støtteordninger

Danske skattemyndighetene regner kinodrift som tjenesteyting. De gir ikke unntak for eller reduksjon i merverdiavgift på kinobilletter. Dermed belastes hver solgte kinobillett med en merverdiavgift på 25   %.

Danske kinoer betaler rettighetsavgift for musikkbruk med 1   % av billettinntekten, etter fratrekk av merverdiavgift.

Kinobransjen i Danmark er i dag ikke belastet med noen form for særskatt (jf. luksusskatt) eller særavgift (fondsavgift) som føres tilbake til bransjen, slik tilfellet er i mange andre land. Den høye merverdiavgiftsbelastningen gir knapt rom for ytterligere avgifter på kinobilletter. Tilskuddene til distribusjon og visning av kinofilm er lovbestemt gjennom filmloven av 12. mars 1997. Det Danske Filminstitut gis her et spesielt ansvar for å fremme den nasjonale film- og kinokulturen i Danmark.

Det Danske Filminstitut ble opprettet gjennom filmloven av 1997, da de statlige institusjonene Det Danske Filminstitut, Statens Filmcentral og det Danske Filmmuseum ble slått sammen. Filminstituttet er en statsinstitusjon under Kulturministeriet i Danmark. Filminstituttet gir primært støtte til filmproduksjon, men «herudover kan instituttet yde støtte til andre aktiviteter til fremme af filmkunst, filmkultur og biografkultur i Danmark». Tilskuddsmidlene bevilges hvert år over statsbudsjettet, og samlet fordeler instituttet om lag DKK 8,5 millioner til import, distribusjon og kinovirksomhet.

Filminstituttet bruker mellom 300 000 og 400 000 danske kroner i året på parallelldistribusjonskopier. Det vanligste er at distributøren får fem kopier ut over de han normalt ville distribuert, mot at han selv kjøper fem til. De ti ekstrakopiene distribueres til mindre kinoer som maksimalt kan bruke dem i en uke, slik at kopiene spres hurtig. Normalt er det to typer film som tildeles parallelldistribusjons-støtte. Den ene typen er sikre kommersielle suksesser. Den andre typen er litt smale kvalitetsfilmer som i utgangspunktet kun distribueres i 4–5 kopier, men som har fått gode kritikker og går så godt i storbyene at det på kortere sikt ikke blir ledige kopier til mindre kinoer. Ved å kjøpe ekstrakopier sikres det en litt hurtigere omløpshastighet på disse filmene.

Filminstituttet gir støtte til import, distribusjon og lansering av kunstnerisk verdifulle filmer. I 1999 ble det gitt et samlet tilskudd på 2,1 millioner danske kroner til import og lansering av 21 filmer. Det tas forbehold om at halvparten av støtten må betales tilbake når besøket overskrider 20 000, og hele støtten må betales tilbake når besøket overskrider 40 000. Filminstituttet gir også forhåndstilsagn om støtte til flere distributører. Forhåndstilsagnet gis for et år om gangen og omfatter tre filmer. Selskaper kan søke om å bli omfattet av forhåndstilsagnet. En forutsetning for å motta importstøtte er at B- og C-kinoene får leie filmen til henholdsvis 30   % og 25   %. Filminstituttet vil dermed i mange tilfeller overprøve filmleieoverenskomstene.

De tolv første kinoene som viser de importstøttede filmene etter de kinoene som har hatt premiere, får utbetalt DKK 1000 i annonse- og filmleietilskudd. Oppsetningen skal omfatte minst tre dager, for at kinoen skal kunne motta tilskuddet. Annonse- og filmleietilskuddet utbetales av filmdistributøren til kinoen. Distributøren mottar godtgjørelse etterskuddsvis per kvartal.

I 1999 ble det videre innført en ny støtteordning for art cinemas . DKK 2 millioner kan fordeles årlig. Det er særlig 7 kinoer, 4 i København og 3 i andre byer, som mottar årlige tilskudd på inntil DKK 300 000, men enkelte andre kinoer har også mottatt mindre beløp til spesielle aktiviteter til støtte for kunstneriske filmer. Støtten er ment å stimulere kinoer som viser kvalitetsfilm og medvirke til at flere europeiske filmer blir vist i danske kinoer. Denne ordningen skal imidlertid være midlertidig, og er initiert for å hjelpe danske art cinemas gjennom en akutt økonomisk krise.

I 1999 ble DKK 2 millioner satt av til modernisering og teknisk opprustning av danske kinoer. I tillegg er det satt av DKK 1 millioner til nyetablering av kinoer på steder der kinoen er lagt ned. Etableringsstøtten har imidlertid i liten grad vært brukt, og støttebeløpet har vært overført til modernisering.

Filminstituttet kan også yte støtte til filmklubber og andre organisasjoner som arbeider med formidling av film. Et særlig tiltak i forhold til publikum er Biografklub Danmark. Klubben har eksistert i 6 år, og retter seg mot det litt eldre publikummet (40 år og over). Medlemstallet varierer mellom 80 000 og 130 000. Mot en medlemsavgift på 60 danske kroner, får medlemmene tilbud om billett til halv pris til 6 utvalgte publikums- og kvalitetsfilmer hvert år. Filmene garanteres oppsatt på 40 kinoer, og Biografklubben betaler for 15 av de 40 kopiene. Det er lagt restriksjoner på hvor lenge ekstrakopiene kan spilles på store, mellomstore og små kinoer. Filminstituttet bidrar med DKK 1 millioner til å finansiere ekstrakopiene og annonsekampanjene til klubben som har et totalbudsjett på omkring DKK 6 millioner.

7.2 Finland

Finland er et spredt befolket land, med lange avstander mellom større tettsteder. Finland er det landet i Europa som har færrest kinoer i forhold til flatemålet. Historisk har det finske kinomarkedet vært dominert av private aktører med lokal markedsfokus. Tre store kino- og distribusjonsselskaper, Adams-Filmi, Kinosto og Suomi-Filmi, dominerte markedet siden 1930-tallet. I 1986 ble Finnkino etablert, og selskapet kjøpte da opp Adams-Filmi og Kinosto. Suomi-Filmi solgte kort etter ut alle kinoene sine, og la ned distribusjonsvirksomheten. Finnkino arvet imidlertid gammel gjeld etter selskapene som ble kjøpt opp, og fikk snart økonomiske problemer. Föreningsbanken (senere innlemmet i MeritaNordbanken-konsernet) som hadde bidratt til etableringen av Finnkino, tok da over styringen av selskapet. Finnkino ble i 1995 kjøpt opp av medieselskapet Rautakirja. Rautakirja har aviser, fjernsyn og kioskdrift som sentrale satsningsområder.

Finnkino har vært markedsledende innen både kinodrift og filmdistribusjon, gjennom avtaler med Disney, Columbia og Fox. Selskapet har hatt en markedsandel på over 50   % av kinomarkedet og rundt 30   % av distribusjonen av film for kino. Med Rautakirja som eier har Finnkino også etablert kinodrift i Estland og Latvia, og har inngått samarbeidsavtaler med flere store amerikanske filmselskaper om distribusjon av film til Baltikum.

På slutten av 1990-årene valgte Finnkino å gå ut av filmdistribusjon og konsentrere seg om kinovirksomhet. Buena Vista (Disney), Columbia (Columbia Tristar Egmont) og Fox etablerte samtidig egne selskaper for filmdistribusjon i Finland. Fox gikk sammen med Svensk filmindustri (SF) om å danne distribusjonsselskapet FS Film. I dag har Finnkino kun noen få finske produksjoner i sin portefølje. Selskapet hadde 90 filmer i distribusjon i 1994, i 1998 var antallet åtte. Finnkino fremstår i dag primært som en mektig, horisontalt integrert kinoaktør.

Sandrew Metronome overtok en eldre kino med to saler i Helsinki i 1997, og etablerte seg dermed som konkurrent til Finnkino i det finske kinomarkedet, der Helsinki representerer 30   % av det totale markedet. Selskapet bygget nylig en multiplex-kino med ti saler sentralt i Helsinki, og er dermed alt oppe i en markedsandel på over 5   %. Det er også blant de fem største distributørene på det finske markedet, med 8   % markedsandel. Sandrew Metronome planlegger videre ekspansjon i Finland, og i løpet av de kommende årene satser selskapet på å etablere kinodrift i Turku (2001), Tampere og Oulu. Målet er å ha en samlet markedsandel på 30   % i Finland innen 5 år.

Andre aktører som er involvert i både kinodrift og distribusjon er Kamras Film Group, Cinema Mondo og Senso Films.

I det finske kinomarkedet finnes det rundt 35 kinoer som er eid eller drevet av kommuner. Kommunene driver primært kino i områder der grunnlaget for kommersiell kinodrift ikke er tilstede. Også private foreninger og organisasjoner er engasjert i ikke-kommersiell kinodrift.

Besøket per innbygger er lavt i Finland sammenlignet med andre land. Dette kan ha sammenheng med spredt befolkningsstruktur, men det tyder også på at markedet ikke er godt nok utviklet. Det er imidlertid et høyt teknisk nivå på kinoer i Finland, og det er bygget flerkinoanlegg i alle større byer.

7.2.1 Organisering og filmleieforhold

Finlands filmkammare ble grunnlagt i 1923, og er felles sekretariat for Finlands biografförbund, Finlands filmbyråers förbund og Finska filmproducenternas förbund. Filmkammeret ivaretar bransjens allmenne interesser og yter administrative tjenester for bransjen. Særinteresser for de enkelte forbundene ivaretas på styrenivå i de enkelte forbundene.

Det har i mange år eksistert en filmleieavtale mellom kinoene og distributørene.

Da en misfornøyd filmprodusent gjorde myndighetene oppmerksom på den kollektive avtalen mellom kinoeierne og distributørene, ble avtalen krevd fjernet. Bransjen argumenterte på sin side for at avtalen sikret en stabil filmleie på et ikke alt for høyt nivå. Den filmleieoverenskomsten som eksisterer i dag er snarere en anbefaling enn en egentlig avtale.

Overenskomsten har karakter av en fastprisavtale, der det er åpnet for differensiering. De 15 største byene har et eget system basert på besøkstall de første ukene (såkalt «performance»-system). Her varierer filmleien fra 30   % til 75   %. Filmer med stort forventet publikumspotensial (som for eksempel Titanic ) forhandles imidlertid individuelt mellom den enkelte kinoeier og distributøren av filmen.

De minste kinoene bruker et liknende system, men filmleien er lavere i snitt. Normalt ligger skalaen mellom 30   % og 50   %, avhengig av filmens aktualitet og popularitet. Distribusjonsbyråene opererer med en minsteleie som varierer med distributør og film. Vanligvis ligger minsteleien mellom FIM 500 og 750 (FIM 1 = ca NOK 1,35).

De siste årene har overenskomsten blitt oftere benyttet av de minste kinoene, mens de store kinoene i større grad forhandler med distributørene på egen hånd. En forsterket konkurranse mellom de store aktørene, og mulighetene til å forhandle utenfor avtalen har bidratt til at gjennomsnittlig filmleieprosent som tidligere var svært moderat, i 1998 var på 44,7   % av billettinntektene.

Finland hadde tidligere et differensiert system for filmleie, der filmleien for nasjonale filmer var lavere enn for utenlandske filmer. Dette systemet ble myndighetene nødt til å oppgi som følge av reglene om ikke-diskriminering i EU-avtalen.

7.2.2 Avgifter og støtteordninger

Det er redusert merverdiavgift på kinobilletter i Finland. Avgiften på 8   % ble introdusert gjennom EU-medlemskapet. Den reduserte satsen ble grunngitt med at tjenesten er av kulturell art. Det er full avgiftsplikt med 22   % på filmutleie.

Finske kinoer betaler rettighetsavgift for musikkbruk med 1   % av billettinntekten, etter fratrekk av merverdiavgift.

I Finland er det ingen særskatter der midler føres tilbake til bransjen. Finlands filmstiftelse har imidlertid de siste 30 årene forvaltet tilskuddsmidler til produksjon, distribusjon og kinovirksomhet, etter bevilgninger over statsbudsjettet. Finlands filmstiftelse er juridisk sett en privat institusjon, men det er Kulturministeren som oppnevner styret etter å ha rådført seg med bransjen. I styret sitter representanter fra fjernsynsstasjonene, fra alle ledd i filmbransjen, fra filmbransjens organisasjoner og én representant fra Undervisningsministeriet (Kulturministerens departement).

Den finske riksdagen lovfestet høsten 1999, i Lag om främjande av filmkonsten (28/2000) , at det skal gis tilskudd til produksjon, distribusjon og visning av film. Lovfestingen har sammenheng med nye forutsetninger i forfatningen om at en privat institusjon, som Finlands filmstiftelse i prinsippet er, bare kan forvalte statlige midler når institusjonen er gitt legitimitet gjennom loven. Den samlede støtten til produksjon er FIM 53,7 millioner i 2000, mens støtten til distribusjon, kinovirksomhet og andre tiltak er på FIM 8,5 millioner (om lag NOK 11,5 millioner).

Filmstiftelsen subsidierer import og distribusjon av særlig kunstnerisk verdifulle filmer med FIM 1,2 millioner hvert år. Stiftelsen subsidierer inntil 50   % av totalkostnadene med hver film. Når filmen distribueres i tre kopier eller flere kan stiftelsen gi inntil FIM 60 000 i tilskudd, to kopier gir inntil FIM 50 000 i tilskudd og én kopi gir inntil FIM 40 000 i tilskudd. Dubbing av barne- eller familiefilmer kan gis tilskudd på inntil 50   % av de reelle kostnadene, begrenset oppad til FIM 50 000 (i realiteten dekker dette kun 10–15   % av reelle kostnader med versjonering).

Filmstiftelsen gir tilskudd til kjøp av ekstra visningskopier av populære filmer med FIM 1 million hvert år. Tilskuddet er på inntil 75   % av kostnadene. Bare kinoer utenfor de 15 best besøkte kinobyene kan vise kopiene som er kjøpt inn på grunnlag av tilskudd. Antall ekstra kopier er begrenset til 15 per film, men antallet kan ikke overstige det antall kopier distributøren selv har anskaffet. Når distributøren selv har anskaffet minst 10 kopier, skal minst halvparten av de subsidierte kopiene forbeholdes kinoer utenfor de 30 best besøkte kinostedene.

Det er satt krav til filmer som er støttet med import og produksjonstilskudd eller har fått subsidiert ekstra visningskopier. Minst én kopi må versjoneres for hvert av de to offisielle språkene, og minst én kopi må være tilgjengelig for kinoer og andre potensielle kunder i 3 år. De samlede tilskuddene til import og distribusjon av film er på FIM 1,7 millioner.

Filmstiftelsen subsidierer oppsetning av film utenfor de 20 best besøkte kinobyene med FIM 1 million hvert år. Støtten kanaliseres til distributørene, og fungerer slik at distributøren lar være å fakturere kinoen, med mindre inntektene når et bestemt nivå. For å kvalifisere til støtte må oppsetningen på en kino omfatte minst to visninger på to forskjellige dager. Distributøren kan motta FIM 500 for hver av disse oppsetningene, med mindre kinoens brutto billettinntekter på filmen overskrider FIM 1500. Støtten utbetales kvartalsvis på grunnlag av besøkstall som distributøren oppgir.

Filmstiftelsen gir tilskudd til modernisering og teknisk opprustning av kinoer på mellomstore og små steder. Stiftelsen kan dekke inntil 60   % eller FIM 150 000 av kostnadene ved kjøp inntil FIM 300 000, og inntil 50   % av kostnader over FIM 300 000. De samlede tilskuddene til dette er på FIM 2,62 millioner.

Filmstiftelsen gir til sist tilskudd til de største filmfestivalene i Finland. Samlede tilskudd er her FIM 1,83 millioner.

7.3 Sverige

I Sverige skiller man mellom «røde» og «grønne» kinoer. De «røde» kinoene har per definisjon mer enn 5 ukentlige visninger (barnefilmer vist før klokken 1700 regnes ikke). De «grønne» kinoene, har mindre enn 5 ukentlige visninger. Enkelte kinoer som har økt antall visninger i deler av året – populært kalt «sommer-kinoene» – veksler mellom å tilhøre den ene eller andre grupperingen. Det var 443 «røde» kinosaler i Sverige i 1999, og 689 «grønne».

Det kommersielle kinomarkedet i Sverige har karakter av oligopol, eller fåmannsvelde. Svensk Filmindustri (SF Bio) og Sandrew Metronome kontrollerer samlet nesten 70   % av markedet. Både SF og Sandrew Metronome eies av store medieselskaper, henholdsvis Bonnier og Schibsted (50   %). Både Bonnier og Schibsted er tradisjonsrike, opprinnelig familieeide, medieselskaper med avis- og forlagsvirksomhet som utgangspunkt. Begge har internasjonale ambisjoner og har i løpet av de siste 20 årene utvidet satsningsområdene til film, fjernsyn og nye medier. Både SF og Sandrew Metronome distribuerer film. SF er blant de 5 største filmdistributørene i Sverige.

SF Bio driver selv kino i 18 svenske byer, men programmerer kinoer på ytterligere 42 steder. SF Bio har også etablert seg i Norge gjennom kjøp av Tønsberg kino, og samarbeid med Skedsmo kommune om etablering av kino i Lillestrøm. Sandrew Metronome har de siste årene konsentrert seg om å drive kino i 15 av de største byene i Sverige. Sandrew Metronome har for øvrig etablert kinoer også i Danmark og Finland, og distribuerer dessuten film i alle de nordiske landene, inkludert Norge. De to store kinokjedene utfordres imidlertid nå på hjemmemarkedet, i og med at den amerikanske kjeden AMC i februar 2001 åpner et bilbasert kinoanlegg med 18 saler og 4800 seter i Kungens Kurva utenfor Stockholm. Den belgiske kinokjeden Kinepolis har kjøpt en tomt på industriområdet Sickla utenfor Stockholm for å bygge en multiplex-kino med 13 saler og 3000 seter, samt restauranter, kafeer, konferanse- og utstillingslokaler. Anlegget skal innvies i slutten av 2001. CinemaxX har på sin side meldt at selskapet vil bygge en kino med tolv saler og 2700 seter i Göteborg med planlagt åpning våren 2002.

I tillegg til de to store kjedene, finnes det enkelte mindre kjeder. HB Svenska Bio eies 49   % av SF Bio, og driver kino i 21 mindre byer i Sverige. Eurostar AB driver kino på 16 steder. Kedjan er en løs art cinema -kjede som opererer i til sammen 7 svenske byer i samarbeid med distributøren Triangelfilm. Folkets Bio er en art cinema -forening med egen distribusjon og 15 medlemskinoer i 13 forskjellige byer.

Det kommersielle svenske kinomarkedet har i tillegg til sterk horisontal integrasjon i kinoleddet, historisk også hatt preg av sterk vertikal integrasjon. De store kinoselskapene SF og Sandrew Metronome har også hatt sterke interesser i filmproduksjon og –distribusjon, og både Kedjan og Folkets bio er knyttet til en distributør.

Den horisontale integrasjonen er et karakteristisk trekk også i det ikke-kommersielle markedet i Sverige. Folkets Hus & Parker (FHP, arbeiderbevegelsen) er den største kjeden, men også Riksföreningen Våra gårdar (avholdsbevegelsen) og Bygdegårdane (bondebevegelsen) er markante kinoaktører. For øvrig bidrar lokale idrettsforeninger til mangfoldet av små, ikke-kommersielle kinoer.

Det er få kommunalt eide kinoer i Sverige. Kinotettheten er likevel svært høy i forhold til innbyggertallet, da det er lange tradisjoner for at private organisasjoner driver kino, alene eller i samarbeid med riksdekkende organisasjoner.

7.3.1 Organisering og filmleieforhold

Sveriges biografägareförbund organiserer om lag 90   % av kinoeierne i Sverige. Hoveddelen av medlemmene representerer «røde» kinoer med SF Bio, Sandrew Metronome og Svenska Bio i spissen. Filmdistributørene er på sin side organisert i Sveriges filmuthyrareförening. En av foreningenes viktigste oppgaver er å representere medlemmene som avtalepart i filmavtalen med den svenske staten (se punkt 7.3.2).

Ulikt mange andre land, finnes det imidlertid ingen kollektiv filmleieavtale i Sverige. En kollektiv filmleieavtale mellom kinoeierne og filmdistributører er vurdert som uforenlig med landets konkurranselover og -regler. I mangel av felles rammevilkår for hele bransjen, lager hver enkelt kinoeier rammeavtaler med hver enkelt filmdistributør. På denne måten unngår begge parter å bruke for mye tid på forhandlingene om hver enkelt film.

Direkte forhandlinger har bidratt til sentralisering av programansvar både blant de kommersielle og de ikke-kommersielle kinoene. SF og Sandrew Metronome har begge egen stab som arbeider med å programmere kinoene. Slik begrenses antallet aktører som skal forhandle med hver distributør. På samme måten har de organisasjonene som driver ikke-kommersiell kinodrift på mindre steder sentralisert sitt programmeringsarbeid. Sentraliserte forhandlinger bidrar også til at de ikke-kommersielle kinokjedene får et sterkere forhandlingsgrunnlag enn hver kino ville hatt alene.

De fleste store kinoene har et system basert på grensesnitt for dekning av sine faste utgifter. Det vil si at kinoen frem til et gitt inntektsnivå har en relativt lav filmleiesats (for eksempel 25   %). Når dette inntektsnivået er nådd, forhøyes leiesatsen til alt mellom 60   % og 80   %. Deretter reduseres filmleien i takt med dalende besøkstall. Hver uke evalueres besøkstallene for å vurdere filmenes videre leiepris og skjebne. Reduserte leiesatser gir kinoen et incentiv til å beholde filmen lenge. På den måten maksimerer både kinoeier og distributør inntektene sine. Når det gjelder forventede publikumssuksesser som James Bond-filmene, vil filmleien være 60   % også frem til gitte grensesnitt.

Enkelte kommersielle kinoer benytter seg ikke av dette systemet, og opererer da med høy filmleie fra første dag. Leien reduseres så gradvis.

For de ikke-kommersielle kinoene krever distributørene en filmleie på 25   % av billettinntekter opp til SEK 3000. Deretter belastes kinoen med 45   % filmleie. For disse kinoene er det også fastsatt en minsteleie på rundt SEK 1200. Også blant disse kinoene finner en avtaler som går utover de normale satsene, for eksempel om kinoen mottar «fersk» film eller store publikumsfilmer.

Filmleienivået i Sverige er kjent for å være høyt. Dette skyldes i stor grad at SF og Sandrew Metronome gjennom hard konkurranse i storbyene har bidratt til å øke nivået på den gjennomsnittlige filmleien. Konkurransen førte en periode til at kinoene betalte opp til 80   % filmleie den første uken etter premieren. Den gjennomsnittlige leien på en enkeltfilm kan imidlertid aldri bli høyere enn 60   %.

7.3.2 Avgifter og støtteordninger

Svenske myndigheter har vurdert kinodrift som «kulturtjeneste» og derfor innført redusert merverdiavgift på 6   % på kinobilletter og filmleie. Vanlig merverdiavgift er 22   %. Foreningsdrevne kinoer er unntatt fra avgiftsplikten (SOU 1998, 142: 75). Merverdiavgift på kinobilletter ble introdusert i Sverige etter landet ble medlem av EU.

Svenske kinoer betaler rettighetsavgift for musikkbruk med 1,26   % av billettinntekt, etter fratrekk av merverdiavgift.

Den svenske staten har inngått en privatrettslig femårig avtale, 2000 års filmavtal, med bransjeorganisasjoner for produksjons-, distribusjons- og kinoselskap, samt Sveriges television (SVT) og TV 4 om å finansiere Svenska filminstitutet. Svenska filminstitutet er en privatrettslig stiftelse, men styret oppnevnes av regjeringen. Mens SVT, TV4 og staten yter faste millionbeløp hvert år (henholdsvis SEK 38 millioner, SEK 7,2 millioner og SEK 200,5 millioner), skal de «røde» kinoene bidra med en avgift på 10   % av billettinntekten (etter fratrekk av merverdiavgift). Kinoavgiften beløper seg til om lag SEK 90 millioner hvert år. I tillegg skal Föreningen Sveriges filmproducenter bidra med inntil SEK 2 millioner årlig. Den samlede støtten til Svenska filminstitutet på SEK 337,7 millioner, skal ifølge avtalen gå til:

1. Produksjonsstøtte til svensk film

2. Støtte til distribusjon og visning av film i hele landet

3. Støtte til filmkulturell virksomhet m.m

I år 2000 er den samlede støtten til distribusjon og visning stipulert til SEK 80 millioner. Av disse skal minst 15   % brukes til å støtte lansering av svensk langfilm og minst 4   % til støtte for parallelldistribusjon av filmkopier. I 1998 ble det laget 160 parallellkopier fordelt på 30 filmer.

Minst 24   % av støtten til distribusjon og visning skal brukes til kinostøtte. Herav bevilges minst 60   % til kinoeiere for åpne visninger av svensk film først og fremst på mindre og mellomstore steder, minst 15   % til kinoeiere på steder med mindre enn 50 000 innbyggere for publikumsarbeid, minst 11   % til opprustning av kinoer (teknisk opprustning), samt minst 5   % til visningsaktører som ikke er merverdipliktige. Støtten til de foreningsdrevne kinoene med avgiftsfritak skal kompensere for utgiftsøkningen som skyldes avgiftsplikt på filmleie.

Minst 9   % av støtten til distribusjon og visning skal brukes til visningsorganisasjoner. Med visningsorganisasjoner menes sammenslutninger av allmennyttige ideelle foreninger som i egen regi eller gjennom tilsluttede medlemmer viser film på kino.

Videre skal 5   % av støtten til distribusjon og visning brukes til støtte til filmfestivaler og støtte til import og lansering av kvalitetsfilm. Resten av støtten til distribusjon og visning brukes til såkalte regionale ressurssentrum for film og video og til støtte til film i skolen (minst 34   %).

År 2000 er året da filmavtalen trådte i kraft. Avtalen instituerer ny praksis på flere områder. Det er når dette skrives ikke mulig å si noe om hvordan de forskjellige støtteformene som er nedfelt i avtalen, faktisk har vært praktisert.

7.4 Frankrike

Frankrike skiller seg fra de skandinaviske landene ved størrelsen på markedet, både geografisk og befolkningsmessig med nesten 60 millioner innbyggere. Holdningene til film og kino i Frankrike gjør imidlertid at landet skiller seg ut fra andre europeiske land. Landet har en meget høy egenproduksjon av film (209 filmer i 1999) og franske filmer har en besøksandel på hele 32   % i hjemmemarkedet som i 1999 samlet hadde 155 millioner besøk.

Det er mye takket være Frankrike at EU har opprettet en rekke støttetiltak for filmproduksjon, filmdistribusjon og kinodrift. Landet har også forsøkt å få innført kvotereguleringer for europeisk film på kino i EU, men uten å få gjennomslag. Frankrike fortsetter imidlertid å skjerme egen filmproduksjon blant annet gjennom forbud mot reklame for kinofilmer på fransk fjernsyn.

Det franske markedet er så stort at hovedstaden, Paris, ikke spiller på langt nær en så markant rolle som tilfellet er i de skandinaviske landene, der hovedstedene står for 25–30   % av det totale besøket. I et så stort marked er det dermed langt vanskeligere å etablere markedsmakt.

De tradisjonsrike selskapene UGC, Gaumont og Pathé er de mektigste aktørene i det franske kinomarkedet, med markedsandeler på henholdsvis 17,8   %, 13,8   % og 11,7   %. De tre selskapene både driver egne kinoer og har samarbeidsavtaler med andre privateide kinoer. Det mest vanlige er at de store selskapene tilbyr «management»-avtaler og avtaler om felles programmering, noe som kan bidra til å redusere filmleiekostnader og administrative utgifter for kinoene det gjelder. Det var tidligere også vanlig at de store selskapene tilbød «management»-avtaler til filmdistribusjonsbyråer, blant andre amerikanske selskaper, som var bedre tjent med samarbeid enn med konkurranse.

Flere franske selskaper er vertikalt integrert, med interesser innenfor både filmproduksjon, -distribusjon og kino. Blant de store aktørene er Gaumont involvert i alle de tre leddene i filmbransjen. Gaumont er en ledende aktør innen filmdistribusjon, med en markedsandel på over 25   %. Pathé er også en sentral filmdistributør, med en markedsandel på nesten 20   %. De tre selskapene er også engasjert i kinodrift i andre europeiske markeder, Gaumont og UGC i Belgia og Pathé i Nederland.

De tre store aktørene på det franske markedet utfordres nå av både amerikanske AMC og belgiske Kinepolis. Begge disse selskapene er spesialiserte driftsselskaper som inngår avtaler med eiendomsinvestorer om bygging av multi- og megaplex-kinoer, ofte i kombinasjon med andre fritids- og underholdningstilbud. Frankrike er et attraktivt marked for selskaper som er villige til å investere, både fordi franske kinoer er nedslitte og har lav teknisk standard og fordi Frankrike har et høyt besøk per innbygger (2,64).

Den lange rekken av store byer i Frankrike gir rom for parallelle markeder for kommersielle og ikke-kommersielle kinoer. Det finnes en mengde art cinemas , og en rekke distribusjonsbyråer som baserer seg på import og distribusjon av film til disse kinoene. Av 2156 kinoer, er hele 644 kinoer klassifisert som «Art et essai» som det kalles i Frankrike. Art cinemas drives imidlertid i stor grad på samme vis som de kommersielle kinoene, med etablerte samarbeidsavtaler for programmering og andre administrative oppgaver.

Gjennom Centre national de la cinématographie (CNC; det franske filminstituttet) inngikk de store kinoselskapene i 1993 en formell avtale om å etablere et mer utstrakt samarbeid når det gjelder programmering. I motytelse for økt markedsmakt (økt størrelse og forhandlingsmakt) lovet de kommersielle kinoselskapene å vise mer smal film på sine kinoer. Samarbeidet har imidlertid skapt et problem for art cinemas . En rekke smale filmer har vist seg å være god butikk i de mindre kinosalene i flerkinoanlegg. Art cinemas har dermed mistet flere av sine mest innbringende filmer, og disse kinoene vil kunne få det vanskeligere i årene som kommer.

Nærmere 1000 kinoer mottar offentlig støtte, direkte eller indirekte. Blant disse kinoene finner en noen kommunalt eide eller drevne kinoer. Støtten er distriktspolitisk begrunnet.

7.4.1 Organisering og filmleieforhold

De to viktigste organisasjonene for kinoeiere og distributører er henholdsvis Fédération Nationale des Cinémas Français (FNCF) og Féderation Nationale des Distributeurs de Films (FNDF). Utover disse organisasjonene finnes det en rekke andre sammenslutninger, særlig innenfor art cinema -miljøet.

Det ble distribuert 525 filmer i det franske markedet i 1999. Filmleievilkårene er fastlagt i en avtale som ble inngått av kinoforbundet og distributørforeningen allerede i 1935. Det at avtalen har vært gyldig så lenge, har ført til at den nå er nedfelt i landets offisielle regelverk. Brudd på avtalen kan dermed regnes som en overtredelse av offentlig regelverk. Avtalen bevoktes av CNC.

Avtalen stipulerer kun minimums- og maksimumssatser for filmleie, henholdsvis 25   % og 50   %. Filmer som er mer enn to år gamle kan ha redusert filmleie ned mot 20   %. Avtalen angir ikke en minsteleie, noe som har skapt problemer for enkelte kinoeiere. Uten fast minsteleie, opplever flere små kinoer leveringsnekt fra distributører som er redd for ikke å få dekket sine faste kostnader. Franske konkurransemyndigheter har fastslått at krav om minsteleie vil bryte med konkurransereglene. De siste årene har imidlertid flere distributører innført en uoffisiell minsteleie på om lag 1500 norske kroner.

Det franske systemet for filmleie kan karakteriseres som et fleksibelt «performance»-system. De fleste filmene starter med maksimal filmleie (50   %), og etter hvert som besøket avtar, reduseres filmleien. Filmleien fastsettes gjennom ukentlige forhandlinger mellom kinoene og distributørene.

Det er mulig å «kjøpe» ekstra filmkopier fra distributørene, for å få lokal premiere tidligere enn det ellers ville vært mulig.

Avtalepartene har ved flere anledninger blitt forespurt av myndighetene om det er ønskelig å fjerne den gamle avtalen. Begge parter har imidlertid uttrykt ønske om å opprettholde avtalen.

Etter flere konflikter mellom lokale kinoer om fordeling av film, er det opprettet en komité der representanter fra både kinoene og distributørene er representert. Konfliktene gjelder primært hvem som først skal ha tilgang til attraktive filmer.

7.4.2 Avgifter og støtteordninger

I Frankrike regnes kinodrift som kultur-tjeneste, og det er derfor innført redusert merverdiavgift på både kinobilletter og filmutleie med en sats på 5,5   %. Full avgiftssats er 19,5   %.

Franske kinoer betaler rettighetsavgift for musikkbruk med 1,27   % av billettinntekten, etter fratrekk av merverdiavgift.

Etter fradrag av merverdiavgift betaler kinoene omkring 11   % av billettinntekten til CNC, det franske filminstituttet, som ble opprettet ved lov i 1946 for å regulere og støtte filmindustrien. Samlet tok CNC inn FFR 629 millioner i avgifter på kinobilletter i 1999. Med inntektene fra avgifter fra fjernsyn og video, disponerte CNC samlet FFR 1343,8 millioner til film-, kino- og videoformål i 1999. Et tilsvarende beløp ble disponert til fjernsynsformål på grunnlag av fjernsyns- og videoavgifter. Innen begge områder skilles det mellom automatisk støtte og selektiv støtte. I film- og kinosektoren gis det automatisk støtte til produksjon, distribusjon og visning av film på til sammen FFR 860 millioner. Det gis selektiv støtte på til sammen FFR 277 millioner.

Automatisk støtte til distributørene var på FFR 81 millioner i 1999. Støtten beregnes ut fra billettinntektene til den enkelte filmen, og ble gitt til distribusjon av 72 franske eller hovedsakelig franskproduserte filmer. Automatisk støtte til kinoene var på FFR 298 millioner i 1999. Støtten beregnes ut fra innbetalte avgifter, og gis til teknisk vedlikehold og oppussing av kinoer. I 1999 ble det gitt tilskudd i 495 tilfeller, og i snitt ble 60   % av arbeidskostnadene dekket.

CNC gir selektiv støtte til uavhengige distributører som har en sentral rolle i å øke bredden i filmtilgangen på det franske markedet. Foruten støtte til bedriftsutvikling, gis det tilskudd til distribusjon av filmer som representerer en finansiell risiko på markedet. I 1999 fikk 57 slike filmer, både franske og utenlandske, støtte med til sammen FFR 7,9 millioner. I tillegg støttet CNC, i samarbeid med det franske utenriksdepartementet, distribusjonen av 16 filmer fra land som i liten grad er kjent for sin filmproduksjon i Frankrike. Distribusjonen av disse filmene ble støttet med FFR 2 millioner i 1999.

CNC gir dessuten tilskudd til distribusjon av retrospektive filmserier utenfor storbyene. Fire serier, gruppert omkring et tema eller en regissør, fikk tilskudd på samlet FFR 420 000 i 1999. Utover dette kan det gis tilskudd til distribusjon av enkeltfilmer som hører til den franske filmarven.

CNC gir videre tilskudd til distribusjon av filmer som bidrar til å øke bredden i tilbudet til barn og unge. Filmene kan være nye eller gamle, franske eller utenlandske, men skal følges av undervisningsmateriell eller lignende. Åtte filmer ble støttet i 1999 med vel FFR 1,1 millioner.

CNC gir tilskudd til parallelldistribusjon av filmkopier til kinoer på landsbygda eller i små og mellomstore byer. I 1999 finansierte CNC 2217 filmkopier for til sammen FFR 24,6 millioner. 145 filmer eller vel en fjerdedel av alle filmene, ble parallelldistribuert, i snitt med 15 ekstrakopier til hver. Tre fjerdedeler av disse filmene var franske eller europeiske.

CNC gir selektive tilskudd for å oppmuntre bygging eller modernisering av kinoer i områder som har svak kinodekning, vanligvis på landsbygda, i forstedene til storbyene eller også i Frankrikes oversjøiske territorier. I 1999 ble 108 prosjekter med 246 kinosaler gitt tilskudd med til sammen FFR 71,9 millioner. Dette beløpet svarer til 22   % av de budsjetterte kostnadene. Tre ambulerende kinovirksomheter ble også gitt tilskudd.

CNC ga i 1999 tilskudd til 734 kinosaler klassifisert som art cinemas . Samlet ble det gitt FFR 43 millioner i slike tilskudd. I tillegg mottok 35 uavhengige kinoer i Paris, samt syv i andre større byer samlet FFR 12 millioner i tilskudd for å opprettholde alternativ programmering under sterk konkurranse.

CNC ga i 1999 tilskudd til 357 kinoer i byer med mindre enn 70 000 innbyggere for å oppmuntre aktiviteter i tilknytning til kinoen. Samlede tilskudd her var FFR 5,4 millioner.

CNC bidrar også til opplæring og profesjonstrening, og gir tilskudd til festivaler og annen filmrelatert virksomhet.

7.5 Oppsummering

Alle land har et film- og kinomarked med betydelig innslag av horisontal integrasjon på kinonivå og vertikal integrasjon mellom kinoer og distributører. Alle land utenom Frankrike domineres av en markedsleder som representerer minst en tredjedel av omsetningen i markedet.

Alle landene opplever at utenlandske aktører etablerer seg i det hjemlige kinomarkedet. De nye aktørene bygger store flerkinoanlegg. To sentrale aktører er tysk-belgiske CinemaxX/Kinepolis og amerikanske AMC.

Alle land har forbud mot prissamarbeid på leverandørsiden. Likevel har to av landene fremdeles kollektive filmleieavtaler. I Danmark eksisterer det en rekke filmleieavtaler, hvorav bare én er offentlig. I tillegg har Det Danske Filminstitut en tilskuddsordning som forutsetter bestemte filmleievilkår, uavhengig av filmleieavtaler. I Frankrike er filmleieavtalen fra 1935 implementert som en del av lovverket. I Finland er den tidligere filmleieavtalen erstattet av et rammeverk med anbefalte leiesatser som stort sett følges av mindre kinoer. Sverige har ingen filmleieavtale. I alle land opererer distributørene med minsteleie på film, men i Frankrike er det forbudt.

Alle landene har merverdiavgift på kinobilletter, men bare i Danmark er det full sats (25   %). I Finland, Sverige og Frankrike er det redusert avgiftssats, med henholdsvis 8   %, 6   % og 5,5   %. I Finland er det full avgiftsplikt på filmutleie (22   %).

Alle landene har tilskuddsordninger for filmdistribusjon og kinovirksomhet, men bare Sverige og Frankrike finansierer tilskuddene gjennom en særavgift på kinobilletter. I alle land forvaltes tilskuddene til kino og filmformål av en egen institusjon. I Finland og Sverige er tilskuddsforvalterne organisert som frittstående stiftelser, men der styrene oppnevnes av de respektive kulturdepartementene. I Danmark og Frankrike er filminstituttene, som forvalter midlene, organisert som egne etater under kulturdepartementene.

I alle landene gis det tilskudd til ombygging og modernisering av kinobygg. I Danmark gis det større tilskudd til enkeltaktører innen distribusjon og kinovirksomhet. Danmark har en tilskuddsordning som oppmuntrer mindre kinoer til å vise importstøttede filmer. Finland har en lignende tilskuddsordning som sikrer at kinoene slipper å betale leie med mindre billettinntektene når et bestemt nivå. Både i Danmark og Finland kanaliseres oppsetningstilskuddene gjennom distributøren.