4 Kinostrukturen i Norge

I Norge er de fleste kinoene eid og drevet av kommunene. I dette kapittelet vil vi gjøre rede for denne og andre sider ved den norske kinostrukturen. I kapittel 4.1 beskrives fremveksten av kinostrukturen gjennom kommunaliseringen på 1910- og 1920-tallet, og omstruktureringen som fulgte utbredelsen av fjernsynet og økt mobilitet på 1960- og 1970-tallet. I kapittel 4.2 beskrives den geografiske utbredelsen av kinoer i Norge, utviklingen av flerkinoanlegg ved kinoer i Norge, samt andre tekniske forhold. I kapittel 4.3 beskrives de forskjellige aktørene på kinomarkedet i Norge, blant annet kommunale kinoer, ikke-kommunale kinoer (deriblant militære), Bygdekinoen og ikke-kommersielle aktører. I kapittel 4.4 beskrives filmdistribusjonsbyråene i Norge, og graden av konsentrasjon og omfanget av integrasjon mellom kinoer og mellom kinoer og distributører i det norske markedet.

4.1 Utviklingen av dagens kinostruktur

Kinostrukturen i Norge er resultatet av en historisk prosess som grovt kan deles i to faser. For det første springer strukturen ut av den såkalte kommunaliseringen av kinoene fra 1914. I hovedsak var denne prosessen avsluttet da Oslo kommune kjøpte ut de private eierne av kinoene i Oslo i 1925. For det andre er kinostrukturen formet av omstruktureringen som fulgte den dramatiske nedgangen i kinobesøket fra begynnelsen av 1960-tallet. Nedgangen i kinobesøket knyttes gjerne til utbredelsen av fjernsynet, mens kinodøden i distriktene også skyldes økt mobilitet gjennom styrking av offentlig kommunikasjon og mer privatbilisme. Omstruktureringen har pågått gjennom hele 1970- og 1980-tallet. Fra slutten av 1990-tallet har det vært antydninger til nye endringer i kinostrukturen, i og med at private aktører har gått aktivt inn i markedet.

4.1.1 Kommunaliseringsfasen

Kommunaliseringsfasen tok for alvor til etter at kinoloven ble vedtatt i 1913, da Stortinget utfordret kommunene til å ta over kinodriften lokalt. I løpet av en periode på 11 år frem mot 1925, ble det opprettet kommunale kinoer på de fleste større steder i Norge. Kommunaliseringsfasen innebar dels nybygging av kinoer på steder der det ikke var kinoer fra før. Dels tok kommunene over kinoer som fra før var i privat eie. Det siste var først og fremst tilfelle i største byene der det tidlig hadde blitt etablert private kinoer. I Oslo var det i begynnelsen bare tale om å etablere et supplerende kommunalt kinotilbud, dernest ble det utviklet et samarbeid med de eksisterende kinoene, før Oslo kommune tok over alle eksisterende kinoer i kommunen fra 1925.

Kommunaliseringsfasen har ført til at det i dag som hovedregel kun er én kinoeier i hver kommune. Utviklingen av lokale monopoler har ført til at det i liten grad er reell konkurranse mellom kinoer i Norge. I kommuner med flere tettsteder 1 av en størrelse som kunne gjøre kinodrift forsvarlig, er det likevel bare kino i ett av tettstedene. I tre femtedeler av kommunene der det i dag drives kino, er det kommunen selv som driver kino. På mange mindre steder er kinoen drevet på dugnad.

Det finnes dermed heller ikke et system med alternative kinoer i Norge. Art cinemas er vanlige i store byer i utlandet, men i den grad det har eksistert alternative kinotilbud i Norge, har dette vært drevet som ledd i den kommunale kinovirksomheten. Kinoteket i Oslo og KP4 i Bergen er blant annet eksempler på dette. Filmklubbene har i mindre skala stått for et alternativt filmtilbud.

Kommunaliseringsfasen har også innført et «klasseskille» mellom små og store steder. Som hovedregel tok kommunene bare over kinodriften der den kunne gi et økonomisk utbytte. I dag er det derfor slik at kommunen som hovedregel driver kinoen i byene og på de største tettstedene. Private aktører finnes med få unntak bare på mindre steder. Det går et skille ved 1250 innbyggere. I tettsteder med flere innbyggere er sjansen stor for at kinoen er eid av kommunen, i tettsteder med færre innbyggere er kinoen mest sannsynlig privateid (se kap. 6.1).

4.1.2 Omstruktureringsfasen

Omstruktureringsfasen fulgte det dramatiske fallet i kinobesøk mellom 1960 og 1970. Fallet i kinobesøk førte til at kinoene ble lagt ned på en rekke steder som tidligere hadde hatt fast kino. Det var først og fremst kinoene i distriktene som ble avviklet, men ikke bare på de minste stedene. Tilgang på dugnadskrefter og kommunens vilje til å støtte eller opprettholde et lokalt kinotilbud, kunne i mange tilfeller kompensere for lavt publikumsgrunnlag.

Mellom 1967 og 1982 falt det totale antallet kinosaler i Norge med 19 % (se tabell 4.1). Det var i hovedsak privat drevne kinoer som ble nedlagt. Antallet private kinoer sank med 40 %. Antallet kommunale kinosaler økte derimot med 18 % i løpet av denne 15 års perioden. (St.meld. nr. 21, 1983–84: 45; St.meld. nr. 17, 1981–82: 68). Stigningen i antallet kommunale kinosaler kan være en følge av at kommunene tok over driften av private kinoer. Fra 1982 til 1999 har antallet kommunale kinoer vært tilnærmet stabilt, mens antallet kommunale kinosaler har steget med 19 %. Økningen skyldes utbygging av flerkinoanlegg i byer og større tettsteder. I samme periode har nær halvparten (47 %) av de private kinoene blitt lagt ned.

Behovet for omstrukturering av kinovirksomheten meldte seg samtidig med nyorienteringen i kulturpolitikken (jf. kap. 3.2). I tråd med den nye kulturpolitikken ble kinoen i økende grad betraktet som et sentralt element i det allmenne kulturtilbudet. Kinobygg ble dermed i økende grad tatt i bruk til allmenne kulturformål, der kinovisninger var en viktig del av tilbudet.

1980-tallet er kjennetegnet av en omfattende modernisering og tilpasning av kinomassen, spesielt i de største byene. Denne perioden kan statistisk beskrives som en reduksjon i andelen kinoer med én sal og en nesten tilsvarende økning i andelen saler i flerkinoanlegg. I alle de største byene har kommunene bygget moderne flerkinoanlegg, enten ved å bygge om eksisterende kinobygg, eller ved å bygge nytt. Samtidig har bydelskinoer og uhensiktsmessige sentrumskinoer blitt lagt ned i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, for å rasjonalisere driften og tilpasse den totale setekapasiteten til publikumsgrunnlaget.

Gjennom de siste ti årene har kinobesøket i Norge vært stabilt. Det har heller ikke vært betydelige endringer i kinostrukturen, men det er sannsynlig at de kommende årene vil føre med seg enkelte nye innslag i det norske kinomarkedet. I Tønsberg etablerte en privat aktør seg i konkurranse med den eksisterende private kinoen Kilden i 1992. Dette er det første eksempelet i Norge på reell konkurranse mellom kinoer med forskjellige eiere i samme by. Det norske selskapet Kino 1 bygget flerkinoanlegg i Sandvika utenfor Oslo i 1997. Blant eierne av Kino 1 er eieren av Saga kino i Arendal.

Kinoene i de største byene er tidlige eksempler på horisontal eierintegrasjon i det norske markedet, og svakere former for horisontal integrasjon har vært representert gjennom Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL) og forskjellige former for «ringsamarbeid», blant annet i regi av KKL og «Kino år 2000»-prosjektet. Etableringen av Kino 1 representerer imidlertid et første innslag av eierintegrasjon på tvers av kommunegrenser, noe som også er kvalitativt nytt i det norske kinomarkedet. Fusjonen mellom de kommunale kinoene i Sandnes og Stavanger sommeren 2000, er et nytt eksempel på eierintegrasjon på tvers av kommunegrenser. Denne sammenslåingen er foranlediget av FILM&KINOs utredningsarbeid under prosjektet «Fra monopol til konkurranse» (se punkt 4.3.1).

Horisontal integrasjon i kinobransjen skjer typisk under press fra konkurrenter, dels for å sikre tilgangen til film, som er et knapphetsgode med dagens teknologi, dels for å forbedre driftsmarginer. Presset på norske kinoer ser i dag ut til å være reelt, da en rekke utenlandske kinoselskaper arbeider med å etablere seg på det norske markedet (se punkt 4.3.2).

Samtidig med at internasjonale aktører arbeider med å etablere seg her i landet, har norske kinoer et stort kapitalbehov som de kommunale eierne vegrer seg fra å møte. For å kunne utvikle lokale kinotilbud i takt med utviklingen på det europeiske markedet, trenges det betydelige investeringer i moderne kinoanlegg. Dette gjør det sannsynlig at flere kommuner vil velge å selge hele eller deler av kinoene sine til kapitalsterke internasjonale aktører i årene som kommer, eller inngå andre former for samarbeid med disse.

4.2 Utbredelse og standard

Norge har en relativt lav befolkningstetthet. Publikumsgrunnlaget for å drive kinoer finnes hovedsakelig i tettstedene. 2 I 1999 var det til sammen 243 kinobedrifter i Norge, med i alt 397 saler. Litt over halvparten av de 435 kommunene i Norge har dermed et fast kinotilbud. Om lag 70 % av befolkningen bor i en kommune med fast kinotilbud. Bygdekinoen har i tillegg visninger på 207 steder i 140 kommuner, hvorav fem også har et fast kinotilbud. 57 kommuner er dermed helt uten kinotilbud.

En nærmere studie av hvordan kinoer fordeler seg utover landet, viser at Narvik, og alle byer som er større enn Narvik med knapt 14 000 innbyggere, har en kino. Disse byene teller 38 i alt, og det er her alle A- og de fleste B-kinoene finnes (se tabell 4.2). 3 På steder som er mindre enn Narvik, men med flere enn 2000 innbyggere, ser det ut til at det bare er kino dersom avstanden til en annen kino er større enn 15 kilometer. Kinoer forekommer mer tilfeldig på tettsteder med færre enn 2000 innbyggere.

Det er vanlig å måle kinodekningen i et land etter hvor mange innbyggere det går på hver kinosal (såkalt screen density ), eller etter hvor mange kinosaler det går på hver kvadratkilometer. Norge har relativt mange kinosaler i forhold til folketallet. Det gikk 11 169 nordmenn på hver kinosal i 1999. Bare Sverige (7 885/sal) har høyere statistisk kinotetthet i Vest-Europa (se tabell 8.2). 4 Det er likevel langt mellom kinosalene i Norge. Bare i Finland ligger kinosalene mer spredt.

Den høye kinotettheten kan sees som en konsekvens av den lave befolkningstettheten. Lange avstander mellom tettstedene har gjort det legitimt å opprettholde kinodriften selv på ganske små steder, for å kunne gi lokalbefolkningen et reelt kinotilbud.

4.2.1 Utforming av kinobygg

Fram til 1960-tallet var det vanlig å bygge kinoer med kun én sal. Engen kino i Bergen, som sto ferdig i 1961, og Fokus kino i Tromsø, som sto ferdig i 1973, er blant de siste by-kinoene som ble bygget med bare én sal i Norge. Moderne kinobygg har flere saler. Flerkinoanlegg har en rekke fordeler fremfor kinoer med bare en enkelt sal (Morlion 1999):

Flere saler gir markant høyere utnyttelse av setekapasiteten

Flere saler gir stordriftsfordeler, med mindre behov for arbeidskraft

Små saler blir kostnadseffektive i et flerkinoanlegg

Små saler gjør det mulig å vise filmer det er lav etterspørsel etter

Små saler gir en mer effektiv utnyttelse av publikumspotensialet til en film, særlig mot slutten av visningsperioden

Flere saler gir publikum anledning til å velge

Flere saler gir publikum anledning til å realisere ønsket om å gå på kino selv når den prioriterte forestilling er utsolgt

Flerkinoanlegg med åtte saler eller mer, kalles multiplex. Har kinoen 16 saler eller mer kalles den megaplex. 5

Det er ingen megaplex-kinoer i Norge. Innen Skandinavia finnes det én megaplex-kino i Göteborg (Filmstaden, 16 saler) og én i København (Paladsteatret, 17 saler). Det er fire multiplex-kinoer i Norge: Konsertpaleet i Bergen (13 saler, 1375 seter), Prinsen kinosenter i Trondheim (8 saler, 1378 seter), Filmteatret i Stavanger (8 saler, 1053 seter) og Kino1 i Bærum (8 saler, 913 seter). Oslo har ingen multiplex-kino. Saga kino har flest saler i Oslo med 6 saler (1254 seter).

Av totalt 397 ordinære kinosaler i Norge i 1999, var litt over 9 % (37) av dem i multiplex-kinoer, 26 % (103) var i kinoer med mellom 3 og 7 saler, knapt 11 % (42) var i kinoer med to saler, mens mer enn halvparten var i kinoer med bare én sal (se tabell 4.3).

Blant de 197 C-kinoene i Norge, med et besøk lavere enn 35 000 i året, er alle unntatt 9 kinoer med én sal. De 9 kinoene som har 2 saler i kinobygget sitt, er kommunale. Blant de 25 B-kinoene, med et besøk mellom 35 000 og 100 000 i året, er det 8 eller en tredjedel som kun disponerer én enkelt sal i kinobyggene sine. Den privateide kinoen Parkteateret i Moss er den av disse som har høyest besøk med 74 853 i 1999. Alle andre kinobedrifter disponerer 2 eller flere saler. De kommunale kinoene i Oslo, Bergen og Tromsø disponerer imidlertid enkelte kinoer med bare én sal.

Kinoene i Norge har en relativt høy teknisk standard (se tabell 4.4). 82 % av norske saler var utstyrt med Dolby lydanlegg i 1999, 54 % hadde Dolby SR og 28 % hadde Dolby Digital. Bare Finland hadde høyere andel av Dolby Digital det året. Andelen saler som tilfredsstilte den tekniske standarden THX var ikke så høy, men bare Finland hadde en høyere andel SDDS.

Når det gjelder databaserte billettsystemer så ligger Norge også i toppen. Det kino-eide IT-selskapet Filmweb AS, har i løpet av 2000 satt i gang salg av kinobilletter over Internett. FILM&KINO har dessuten utviklet et Internett-basert bookingsystem for kinoer som er tilsluttet kinoringer.

4.3 Aktører i markedet

Det er vanlig å dele kinoene i Norge inn etter hvorvidt de er kommunale eller ikke. Denne inndelingen har vært uproblematisk så lenge kinoene i hovedsak var lokale monopolbedrifter organisert under kommuneadministrasjonen.

Endringer i kinostrukturen kan imidlertid gjøre denne inndelingen uhensiktsmessig. Enkelte kommunale kinoer er nå omorganisert til aksjeselskaper, og det er en mulighet for at eierkommunene kan selge ut hele eller deler av selskapene for å bringe inn eiere som kan tilføre kinobedriftene kapital til nødvendige investeringer. Endringene i kommuneloven fra og med 2000 gir kommunene mulighet til å organisere kinodriften som kommunalt foretak. Det er videre dannet et interkommunalt kinoselskap i Stavanger og Sandnes.

Nedenfor er kinoene likevel inndelt på den tradisjonelle måten: kommunale kinoer og ikke-kommunale kinoer. I tillegg til det vi vanligvis betegner som kinoer, finnes visningsaktører som opererer under andre forutsetninger. Bygdekinoen driver ambulerende kinovirksomhet, filmklubber og cinematek har lukkede visninger for medlemmer, mens militære kinoer har lukkede visninger for militært personell.

4.3.1 Kommunale kinoer

149 av 243 kinoer i Norge var kommunale i 1999. De kommunale kinoene hadde mer enn 86 % av billettinntektene på norske kinoer det året. Den store andelen de kommunale kinoene hadde av billettinntektene, speiler at disse kinoene gjennomgående finnes på større steder enn de ikke-kommunale kinoene.

Kommunaliseringen har som nevnt ført med seg et kinosystem der det i hovedsak bare finnes én kinoeier i hver kommune. Videre har ingen kinoeiere, heller ikke kommunene, hatt eierinteresser i andre kommuner enn sin egen. Hver kommunale kino er dermed en isolert enhet med svake bånd til andre kinoer. I et nasjonalt perspektiv er flerparten av de kommunale kinoene følgelig også små økonomiske enheter med små driftsmarginer. Små driftsmarginer har imidlertid vært kompensert ved at de kommunale kinoene har hatt monopol i sine nedslagsfelt, og dermed vært skjermet for konkurranse.

Horisontal integrasjon, der samme aktør eier flere kinoer, er likevel en realitet i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og fra 2000 i Stavanger/Sandnes. Her driver og programmerer kommunene flere kinobygg. Oslo kinematografer som har 25 % av det totale kinobesøket i det norske markedet og nesten 28 % av billettinntektene, skiller seg dermed ut som en meget stor aktør i Norge. Oslo kinematografer har, som kinoer i andre kommuner, vært beskyttet gjennom monopol.

Kommunene som eier og driver kino har siden 1917 vært organisert i Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL). Landsforbundet representerer en form for horisontal integrasjon som gjerne kalles kvasi-integrasjon i faglitteraturen. Det er kort sagt ikke tale om eierintegrasjon, men et godt utviklet samarbeid som har bidratt til at de kommunale kinoene har fremstått som en enhetlig og sterk forhandlingspartner i forhandlinger om filmleie med filmdistribusjonsbyråene og deres sammenslutning. KKL ivaretar konsulent- og servicefunksjoner for bransjen og har siden 1970 forvaltet Norsk kino- og filmfond (NKFF). KKL og NKFF ble i 1998 lagt inn under paraplyorganisasjonen FILM&KINO.

KKL/FILM&KINO har de siste årene tatt initiativ til å prøve ut forskjellige former for samarbeid mellom kinoer. Målsettingen for de såkalte kinoringene var større eller mindre grad av rasjonaliserende samarbeid mellom deltakerne, fra markedsføringssamarbeid til opprettelse av interkommunale kinoselskap. Modellen med «flat struktur» innebærer at arbeidsoppgaver blir fordelt mellom deltakende kinoer, dvs. felles bruk av ansatte. En mer hierarkisk modell, «moderkino-modellen», innebærer at den største kinoen i ringen tar på seg ansvar for programmering og markedsføring for de mindre.

4.3.2 Ikke-kommunale kinoer

Mens kommunale kinoer tradisjonelt har vært ensartede både når det gjelder organisasjonsform og eierforhold, har betegnelsen ikke-kommunale kinoer omfattet forskjellige driftsformer og eierforhold: personlige foretak, aksjeselskaper, stiftelser, organisasjonsdrevne og militære kinoer. På samme måte som med de kommunale kinoene, er horisontal integrasjon heller ikke utbredt blant de ikke-kommunale kinoene.

94 av 243 kinoer i Norge var ikke-kommunale i 1999. Disse kinoene hadde vel 11 % av både samlet besøk og samlede billettinntekter på norske kinoer dette året. Norsk kinoforbund organiserer i dag 46, eller knapt halvparten, av de minste ikke-kommunale kinoene.

De ikke-kommunale kinoene blir stort sett drevet av personer som har annen hovedsysselsetting enn kinodrift. En undersøkelse gjennomført av Norsk kinoforbund i 1995, viser at om lag halvparten av kinoene blir drevet av lag og organisasjoner, en fjerdedel blir drevet av bygdehus/samfunnshus, mens en håndfull privatpersoner driver egen kino (jf. Handlingsplan for Norsk kinoforbund 1996–99). En egen gruppe er de militære kinoene som er 16 i alt. Det finnes privat drevne kinoer i noen få norske byer. Arendal, Bodø og Tønsberg har tradisjonelt hatt ikke-kommunale kinoer. De senere år har private aktører etablert Kino 1 i Sandvika i Bærum, og i flere andre byer er private aktører nå i ferd med å etablere seg i samarbeid eller i konkurranse med eksisterende kommunale kinoer.

Internasjonale kinoselskaper er i dag i ferd med å etablere seg på det norske markedet. SF Bio kjøpte Tønsberg kino i 1999, og etablerte datterselskapet SF Kino. SF Bio/Kino har fått konsesjon til å drive kino i Lillestrøm og i Asker, og har søkt om konsesjon til å drive kino i en rekke større norske byer. SF Kinos uttalte ambisjon er å oppnå en markedsandel på 25 % i Norge i løpet av fem år (Dagens næringsliv mandag 14. august 2000: 34). Danske Nordisk film biografer samarbeider med Drammen kommune om å bygge og drive en ny kino i Drammen. Det tyske kinoselskapet CinemaxX har varslet at de har en handlingsplan for å etablere seg i Norge, trolig med en multiplex-kino i Oslo. Det norske kinoselskap ble opprettet våren 2000, blant annet av eierne av IMAX-kinoen på Aker brygge og eierne av Kino 1 i Sandvika og Saga kino i Arendal.

4.3.2.1 Militære kinoer

Militære kinoer er en særlig form for ikke-kommunale kinoer. De militære kinoene er eid av Staten, og det er i alt 16 kinoer av dette slaget i Norge. Kinoene er lokalisert på militært område, og de fleste av dem er dermed i prinsippet lukket for lokalbefolkningen. Fire av kinoene har imidlertid fått kommunal konsesjon for også å kunne gi lokalbefolkningen adgang til forestillingene: Haakonsvern i Bergen, Evjemoen i Evje og Hornnes, Haslemoen i Våler og Hysnes i Rissa.

Alle utenom tre av de militære kinoene, Setermoen, Heggelia og Skjold (alle i Bardu/Målselv), programmeres sentralt ved Forsvarets rekrutterings- og mediesenter (FRM) i Oslo. FRM tar i mot filmønsker fra velferdsoffiserene i den enkelte leiren, og programmerer deretter i samråd med distribusjonsbyråene, blant annet med henblikk på å spare fraktkostnader. De militære kinoene oppnår visse stordriftsfordeler, som følge av sentraliseringen av programmering.

Alle de militære kinoene er C-kinoer, med Heggelia kino i Bardufoss som den best besøkte med 13 964 besøk i 1999. De militære kinoene hadde et samlet besøk på 76 511 i 1999, og representerte 0,67 % av det samlede kinobesøket i Norge i 1999. De militære kinoene hadde inntil 1991 en egen filmleieavtale med byråene, men følger i dag den kollektive filmleieavtalen. Forsvaret subsidierer billettene ved kinoene sine. Filmleien avregnes likevel etter minste avregnings billettpris som ifølge tilleggsavtalen til filmleieavtalen er 45 kroner for forestillinger som starter etter klokken 1800 (se vedlegg 6).

4.3.3 Ambulerende filmvisning: Bygdekinoen

I toppåret 1961 hadde Norsk Bygdekino A/S 830 visningssteder. I 1999 var antallet visningssteder 207. Visningsstedene er høsten 2000 fordelt på 9 heltidsruter og 16 deltidsruter. Syv av deltidsrutene omfatter bare ett sted, mens én omfatter to steder.

Bygdekinoens visningsnett er relativt stabilt. Noen visningssteder legges ned, mens andre kommer til hvert år. Visningsstedene er konsentrert omkring rutene, men Bygdekinoen har som nevnt enkelte deltidsruter, noen som bare omfatter ett eller to steder. Bygdekinoen er avhengig av at det blir stilt en viss inntektsgaranti på spillestedene og av lokal innsats, blant annet betjening av lokalene og at det blir sørget for lokal informasjon om forestillingene. Bygdekinoens virksomhet er dermed ikke bare avhengig av et visst publikumspotensial på stedene den besøker, men også en viss lokal innsatsvilje. Fra våren 2001 er det innført en avgift på 500 kroner per spillekveld for at Bygdekinoen skal møte opp.

Selv om Bygdekinoen har forestillinger i nedlagte kinoer på enkelte større tettsteder som Søgne (6568 innbyggere), Langevåg (6113), Holmestrand (5811) og Osøyro (5365), opererer den hovedsakelig på svært små steder. Bare 91 av Bygdekinoens spillesteder er tettsteder med 200 innbyggere eller mer. Det har dermed oppstått et gap i den geografiske spredningen av kinotilbud i Norge, mellom Bygdekinoen og faste kinoer. Hvis vi ser kinotilbudet i forhold til størrelsen på tettstedene viser det seg at det er større muligheter for at det eksisterer et kinotilbud på helt små steder enn på mellomstore steder. Videre er ikke Bygdekinoens spillesteder jevnt fordelt over hele landet, den er som nevnt konsentrert omkring hovedrutene. Det betyr at fylker som Rogaland, Vest-Agder, Hedmark, Sør- og Nord-Trøndelag har et svært lite utbygd Bygdekinotilbud i tillegg til å være svakt forsynt med faste kinoer. Nord-Hordaland, Sogn og fjordane, Møre og Romsdal samt de tre nordligste fylkene er derimot svært godt forsynt med spillesteder (se figur 4.1).

Bygdekinoen kan ha forestillinger i alle slags lokaler. De siste årene har Bygdekinoen tatt over 33 spillesteder der det tidligere har vært fast kinodrift. Deler av Bygdekinoens virksomhet har dermed fått karakter av horisontalt integrert kinoselskap med sentral programmering. Tanken om at Bygdekinoen skulle ta over ansvaret for faste kinoer er ikke ny. I Innstilling om Norsk Bygdekino A/S pekte utvalget på hvordan mindre kinoer i Sverige var organisert i kjeder: «Komitéen mener at en sentral instans bør ta på seg oppgaven å betjene de kinoer som måtte ønske å være med i et ‘kjede-system’» (1967: 35). I forbindelse med innstillingens forslag om å slå sammen Norsk Bygdekino og Statens filmsentral, ble det helt konkret foreslått at: «Den nye institusjonen bør også påta seg å organisere den ‘kjede-virksomhet’ som tidligere nevnt, dersom eksisterende faste kinoer ønsker en slik ordning. Det skulle gi mulighet for en høyning av kvalitetsnivået og redusere kinoenes driftsomkostninger» (1967: 47). Dette forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp.

Bygdekinoen har i dag normalt mellom 10 og 20 spilledager på det enkelte sted hvert år. En del steder har færre spilledager, og noen få steder har flere, enkelte så mange som 35 (Holmestrand) og 44 spilledager (Seljord) i året (1999). Totalbesøket til Bygdekinoen var 112 752 besøkende i 1999. Det er omtrent 1 % av det årlige kinobesøket i Norge. Bygdekinoen har årlig egne billett- og reklameinntekter på nær 5 millioner kroner. Bygdekinoen mottar årlig et tilsvarende beløp i tilskudd fra NKFF. NKFF er pålagt å yte tilskudd til ambulerende kinovirksomhet gjennom forskriftene til loven om film og videogram.

Det gjennomsnittlige besøket per innbygger på de stedene 6 Bygdekinoen har forestillinger er 0,95, noe som er betydelig lavere enn landsgjennomsnittet på 2,56.

Etter oppdrag fra FILM&KINO utarbeidet konsulentfirmaet KPMG en tilstandsrapport om intern ledelse og bedriftsstruktur i Bygdekinoen i 1999. Det er satt i gang tiltak som skal sikre bedre drift. For øvrig er det tekniske utstyret oppgradert i løpet av 1999 og 2000.

Bygdekinoen har i sin tid vært oppfattet som «et sentrumsforetak som sugde penger ut av bygdene og skattet til hovedstaden» (Nyhus 1984: 61). I dag blir Bygdekinoen tidvis betraktet som et problem når den holder forestillinger for tett på faste kinoer. Senest under KKLs landsmøte i 1999 ble det vedtatt å vurdere minsteavstanden fra Bygdekinoens spillesteder til nærmeste faste kino. Vedtaket bygger på oppfatningen at Bygdekinoen lett kan komme i konkurranse med faste kinoer. Med sitt attraktive tilbud av premierefilmer kan den undergrave publikumsgrunnlaget for lokale kinoer. På to steder har Bygdekinoen spillesteder der dette kan være aktuelt. Omkring den faste kinoen på Otta har Bygdekinoen en tett ring av spillesteder. Det samme gjelder nord for Lillestrøm der spillestedene ligger ganske tett.

4.3.4 Alternativ kinovirksomhet

Parallelt med det offentlige kinotilbudet er det også et alternativt kinotilbud i Norge. Den alternative virksomheten har et halvoffentlig preg siden det som regel kreves medlemskap for å slippe inn på visningene. Samtidig kan alle bli medlemmer ved å betale medlemskontingent.

Ordningen med kun å gi adgang for medlemmer til visningene, henger sammen med offentlighetsbegrepet i filmloven av 1913. Filmvisning som kunne defineres som offentlig måtte kun skje med konsesjon fra kommunen, og bare sensurert film kunne vises offentlig. Men loven kunne tilsynelatende omgås med medlemskapsordninger. Film- og videogramloven av 1987 erstattet offentlighetsbegrepet med begrepet «i næring» (se punkt 5.1.1). Dette var et grep blant annet for å gi rom for filmvisninger som skjedde ut fra mer ideelle hensyn, som filmklubbenes visninger (Ot. prp. nr. 20, 1986–87: 14). Det ble imidlertid understreket at den nye loven ikke måtte forstås slik at filmklubber kunne vise forbudte filmer (Innst. O. nr. 35, 1986–87: 3).

Det alternative kinotilbudet ivaretar for en del den funksjonen som art cinemas har i utlandet. Det er hovedsakelig filmklubber og cinemateker som står for et alternativt tilbud i Norge.

4.3.4.1 Filmklubber

Folkefilmforeningen av 1931, med Arnulf Øverland som formann, er det første kjente eksempelet her i landet på en forening som viste film for medlemmer. Foreningens uttalte formål var å utfordre og bevisst omgå kinolovens bestemmelser, først og fremst paragraf 6 om at film ikke måtte vises offentlig uten godkjenning av sakkyndige, det vil si Filmkontrollen, men også konsesjonsplikten for offentlige visninger i kinolovens paragraf 1. Folkefilmforeningens formann ble straffet med fengselssoning i 1 dag for å ha vist en film usensurert (Norsk filmklubbforbund 1993: 9–11).

Etter ansatser til filmklubbvirksomhet i de første etterkrigsårene, tok Norsk filminstitutt i 1958 initiativ til organisert og landsomfattende filmklubbvirksomhet. Oslo filmklubb (nå nedlagt) var den første filmklubben som ble opprettet i 1960 (Norsk filmklubbforbund 1993: 19). Filmklubber har siden slutten av 1960-tallet, i tillegg til å vise sensurgodkjente filmer fra norske distributører, selv importert, distribuert og vist filmer utenom sensuren. Visningene har som regel skjedd i samarbeid med, og med tillatelse fra lokale kinoer.

Filmklubbene organiserte seg i 1968 i Norske filmklubbers forbund, fra 1978 Norsk filmklubbforbund. Filmklubbforbundet ivaretar en rekke servicefunksjoner for medlemmene. Forbundet importerer og distribuerer film, forhandler frem en filmleieavtale med filmdistribusjonsbyråene og setter sammen undervisningsopplegg for studiegrupper i medlemsorganisasjonene. Norsk filmklubbforbund mottar driftstilskudd fra NKFF. Tilskuddet til Filmklubbforbundet er forskriftsfestet i forskriftene til lov om film og videogram.

Filmklubber må oppfylle bestemte krav til formålsparagrafen for å kunne bli medlem av forbundet. Uten den godkjenningen som medlemskapet her representerer, er det vanskelig å leie film fra distributørene. Alle medlemsklubbene benytter forbundets standardmedlemskort, slik at ethvert medlemskort kan brukes i alle norske filmklubber.

Det er i dag registrert omkring 60 filmklubber i Norge. I tillegg er det registrert 30 barnefilmklubber og 10 ungdomsfilmklubber. Våren 2000 var det 8332 medlemmer i norske filmklubber. Medlemstallet har sunket noe de senere årene. Barne- og ungdomsfilmklubbene har i tillegg en gjennomsnittlig medlemsmasse på 3000. Den største filmklubben, Bergen filmklubb, hadde i snitt 1650 medlemmer hvert halvår i 1999. De tre andre større filmklubbene, Studentersamfunnets filmklubb i Trondheim, Trondheim filmklubb og Blindern filmklubb i Oslo har mellom 700 og 1000 medlemmer hvert halvår. De fleste filmklubbene har mellom 50 og 70 medlemmer. Norske filmklubber hadde våren 2000 i snitt 200 medlemmer hver.

Filmklubbforbundet regner med at hvert medlem i snitt besøker filmklubben 3 ganger hvert halvår. Det gir et samlet besøksvolum hos norske filmklubber på mellom 60 000 og 70 000 besøk per år, det vil si om lag tre femtedeler av besøket til Bygdekinoen.

Ifølge en undersøkelse gjennomført av Bergen filmklubb i 1998 var 70 % av medlemmene i den klubben studenter.

Filmklubbene finnes over hele landet. De fleste driver i nært samarbeid med den lokale kinoen. Det drives imidlertid filmklubber også på steder der det ikke er kino. Hurum, Holmestrand og Sandøya er eksempler på dette.

4.3.4.2 Cinematek

Det er tre såkalte Cinematek i Norge: i Oslo, Bergen og Trondheim. Cinematekene er i motsetning til filmklubbene ikke organisert som medlemsforeninger, men opererer likevel med obligatoriske medlemskort. Cinematekene driver museal virksomhet sammenlignet med filmklubbene, men har også vist ny film som ikke har blitt satt opp ordinært på kino.

Cinemateket i Oslo ble opprettet som en venneforening i 1984 av folk med bakgrunn fra filmbransjen, dels som en konsekvens av at Kinoteket ved Oslo kinematografer ble nedlagt (St.meld. nr. 21, 1983–84: 52). Årsaken til at Cinemateket ble organisert utenfor filminstituttet, var at filminstituttet som en statlig institusjon ikke hadde anledning til å håndtere inntekter fra billettsalg m.m. Filminstituttet stilte imidlertid lokaler, arkiv og teknisk personell til rådighet. Filmformidlingsoppgavene er i dag formelt lagt inn under Filminstituttets museumsavdeling. Cinemateket har daglige filmvisninger i to kinosaler i Filmens hus i Oslo, og har om lag 4000 medlemmer hvert halvår og mellom 34 000 og 40 000 besøkende i året. I motsetning til de to andre cinematekene som har benyttet filmklubbforbundets medlemskort, er medlemskortet til Cinemateket i Oslo kun gyldig der.

Cinematekene i Bergen og Trondheim ble opprettet omtrent samtidig i 1992, med det som mål å få tilgang på arkivfilm fra Norsk filminstitutt. I Bergen opprettet filmklubben en frittstående stiftelse for å drive med filmvisning i en nybygget kinosal, med teknisk utstyr finansiert av Bergen kino og med en samarbeidsavtale med Universitetet som økonomisk grunnlag i driften. Cinemateket i Bergen har felles medlemsordning og markedsføring med filmkubben i Bergen og opererer med identiske medlemstall (se over). Besøket har de siste årene variert mellom 6600 og 9000 årlig. Cinemateket i Bergen samarbeider med Cinemateket i Oslo om programmering og filmimport.

Cinemateket i Trondheim ble opprettet som en stiftelse med både filmklubben, Universitetet (NTNU) og Trondheim kino/kommune som deltakere. Cinemateket har her hatt felles kinolokale med filmklubben, og også felles markedsføring. Cinemateket i Trondheim har slitt økonomisk siden starten, og har ikke hatt forestillinger i 2000 da NTNU trakk tilbake bevilgningene. Det ser nå ut til at Cinemateket kommer i drift igjen, da Trondheim kino A/S støtter driften fra og med 2001.

Cinematekene i Bergen og Trondheim er assosierte medlemmer av Norsk filmklubbforbund.

4.4 Filmdistribusjonsbyråer

Filmdistribusjonsbyråene importerer, markedsfører og distribuerer filmer til kinoene i Norge. Det er høsten 2000 registrert 12 byråer i Norge hvorav 10 er aktive i den forstand at de har importert film. Alle byråene er lokalisert i Oslo, med unntak av tre: AS Fidalgo film distribusjon i Kristiansand, BV Film AS i Haugesund og AS Tour de force i Bergen.

Blant fem av byråene utgjorde amerikansk film en vesentlig del av tilbudet i 1999: Egmont Columbia Tristar (67 % av tilbudet), Kommunenes Filmcentral (74 %), Sandrew Metronome Norge AS (68 %), SF Norge AS (54 %) og United International Pictures AS (84 %). De fire øvrige aktive byråene distribuerer lite amerikansk film, men hovedsakelig film fra Europa (særlig Frankrike), Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Kommunenes Filmcentral A/S (KF) var et kommunekontrollert distribusjonsselskap som ble opprettet i 1919 av kommuner organisert i KKL. Selskapet som var eid av Oslo kommune (51 %) og 41 andre kommuner, ble høsten 2000 omdannet. En gruppe av ansatte har overtatt blant annet aksjene til Oslo kommune, og forsøker å drive selskapet videre. Dette var en direkte konsekvens av at KF mistet agenturet på sine to sentrale leverandører, Twentieth Century Fox og Disney/Buena Vista. Disney/Buena Vista opprettet eget distribusjonskontor, mens Fox gikk inn i et samarbeid med SF. KF distribuerer fremdeles film, men har mistet sin posisjon som markedsleder i Norge. De tre største byråene er nå UIP, Sandrew Metronome og Egmont Columbia Tristar.

Filmdistribusjonsbyråene utenom KF (i skrivende stund) og Tour de Force, er organisert i Norske Filmbyråers Forening (NFF).

Etter utredningen Import og distribusjon av spillefilm (NOU 1978, 41) har det vært vanlig å dele filmdistribusjonsbyråene inn i tre kategorier etter eierforhold: amerikanske datterselskaper, frittstående private filmbyråer og kommunalt aksjeselskap (KF). Forholdene har forandret seg mye siden den gang, og en inndeling basert på eierskap gir ikke nødvendigvis mening lenger. Bare ett av byråene, UIP, er et rent amerikansk datterselskap i dag. Alle byråene er aksjeselskaper unntatt ett, Arthaus, som er en stiftelse. Innslaget av nordisk eierskap er sterkt.

Markedskonsentrasjonen i filmutleiebransjen i forskjellige europeiske land beregnes hvert år av Media Salles. Filmutleiebyråenes andel av billettinntektene er grunnlag for beregningene. Målt på denne måten ser markedskonsentrasjonen i filmutleiebransjen i Norge ut til å være større enn i mange andre land. De tre største byråene målt etter andel av billettinntektene i 1998, KF, UIP og SF, representerte samlet en andel på 67,5 % av alle billettinntekter det året. Bare i Finland og Nederland var det større konsentrasjon i filmutleiebransjen etter denne beregningsmåten.

Styrkeforholdene i bransjen varierer imidlertid år for år, etter som byråer legges ned og nye oppstår. Markedskonsentrasjonen i Norge skyldes i stor grad at markedet er av begrenset størrelse. Amerikanske filmproduksjonsselskaper, som har mer enn halvparten av markedet i alle vestlige land, har ofte holdt seg med egne distribusjonskontorer for å sikre filmene gode vilkår i de enkelte markeder. I enkelte andre land har likevel enkeltdistributører i perioder representert nær 50 % av omsetingen i markedet. Slik markedskonsentrasjon kan oppfattes som uheldig i et kulturelt perspektiv, da volumet i filmtilgangen kan reduseres, og bredden svekkes.

4.4.1 Vertikal integrasjon

Markedskonsentrasjon kan vokse frem gjennom vertikal integrasjon. Vertikal integrasjon i kinobransjen innebærer en sammenslutning mellom et kinoselskap og en filmdistributør. Resultatet er at kontrollen med de forskjellige leddene i omsetningskjeden samles på færre hender. Slike sammenslutninger kan ha form av eierskap eller ulike former for samarbeid (NOU 1995, 3: 21–22).

Tradisjonelt har eier-integrasjon ikke vært et særlig fremtredende trekk ved den norske filmbransjen, men det finnes klare unntak. Da KF ble opprettet i 1919, var det for å sikre filmleveransene til de kommunale kinoene. Stiftelsen Arthaus ble opprettet av Norsk filmklubbforbund i 1992, og filmklubbenes lojalitet til Arthaus har naturlig nok vært sterk. Arthaus har dessuten i perioder tilbudt klubbene film til reduserte priser, gitt filmklubbene Norgespremierer og importert filmer utelukkende for filmklubbdistribusjon. SF som hadde interesser både i produksjon, distribusjon og visning i Sverige, etablerte distribusjonsbyrå i Norge på slutten av 1980-tallet. Da SF opprettet datterselskapet SF Kino i Norge, oppsto det vertikale forbindelser også her. Eierskapet og kontrollen med begge selskapene er samlet i det svenske Bonnier-konsernet. Tilsvarende vil vertikale bånd kunne oppstå i forhold til byråene Egmont Columbia Tristar og Sandrew Metronome. Det danske mediekonsernet Egmonts kinoselskap, Nordisk Film Biografer (NFB), bygger kino i samarbeid med Drammen kommune, mens det svenske selskapet Sandrew Metronome, der Schibsted eier 50 %, trolig også er interessert i å etablere seg på kinomarkedet i Norge.

Frykten for sterkere vertikal integrasjon i kinomarkedet var tilstede i 1987, da kirke- og undervisningskomiteen behandlet proposisjonen om lov om film og videogram. I innstillingen ba komiteflertallet departementet om å «vurdera tiltak som kan hindre filmdistributørar i å starta eiga kinoverksemd» (Innst. O. nr. 35, 1986–7: 2). Slike tiltak har ikke vært satt i verk, noe som kan skyldes at departementet har oppfattet tiltak mot vertikal integrasjon som kommunenes ansvar. Oslo kinematografer har i sine bestemmelser en regel om at konsesjonærer ikke kan ha økonomiske interesser i distribusjon av film eller video. Kulturbyråd Grete Horntvedt i Oslo åpnet imidlertid sommeren 1999 for at regelen kunne tolkes slik at så lenge distributør og kinoselskap ble holdt atskilt i søsterselskap kunne de godt ha samme eier (jf. Dagens næringsliv fredag 18. juni 1999: 37).

Faglitteraturen er ikke samstemt om hva vertikal integrasjon fører med seg av fordeler og ulemper. Horisontal integrasjon i filmbransjen ser ut til å ha vært profittmotivert. Ved horisontal integrasjon mellom kinoer kan det oppnås stordriftsfordeler. Det er imidlertid vanskelig å se noen tilsvarende rasjonaliserende effekt av vertikal integrasjon mellom distributør og kino. Motivet bak vertikal integrasjon ser derimot ut til å være å sikre posisjoner i markedet, gjennom å sikre tilgangen til film eller sikre avsetningen for film.

Et sentralt spørsmål knyttet til vertikal integrasjon er, som Eierskapsutvalget påpekte,

«i hvilken grad en produksjonskjede er lukket i forhold til et åpent marked. Med lukket menes at det ikke er mulig for andre bedrifter å selge eller kjøpe varer eller tjenester hos en integrert bedrift. Det kan blant annet hindre konkurrenter i å komme ut på markedet på billigste måte med sine varer og tjenester» (NOU 1995, 3: 22).

Historisk har vertikal integrasjon funnet sted i filmbransjen i perioder når konkurransen har vært hard. I Norge ble kommunenes vertikale ekspansjon gjennom oppkjøp av et distribusjonsselskap, tilskyndet av at de private distributørene forlangte forhøyede leiesatser av kommunale kinoer. Vertikale integrasjonsprosesser har også i andre land funnet sted i sammenheng med begrensninger i filmtilgangen.

Eierskapsutvalget vurderte hvorvidt det var hensiktsmessig å innføre eierskapsreguleringer også for kinobransjen, men foreslo ingen regler som begrenser eierskap innen film og kino. Dette ble begrunnet først og fremst ut fra det sterke offentlige engasjementet i disse bransjene. Utvalget mente at en videreføring av eksisterende stimuleringstiltak ville bidra til å opprettholde et allsidig tilbud. Utvalget pekte også på den positive effekten dagens konsesjonsordning har for kinodrift, og understreket behovet for at denne ordningen ble opprettholdt (NOU 1995, 3: 116).

4.5 Oppsummering

Dagens kinostruktur har blitt utviklet gjennom kommunaliseringen av kinoer mellom 1913 og 1925, og gjennom en omstrukturering som tok til som følge av nedgangen i kinobesøket etter 1960. I 1999 var det 243 kinobedrifter i Norge, med i alt 397 saler. Det var dermed et fast kinotilbud i mer enn halvparten av landets kommuner. Om lag 70 % av befolkningen bor i en kommune med fast kinotilbud. Med få unntak har alle som bor i tettsteder som har flere enn 2000 innbyggere et kinotilbud i lokalmiljøet eller i et nærliggende tettsted. På mindre steder er det mer tilfeldig om det er et kinotilbud eller ikke.

Med få unntak har alle kinoer i Norge monopol i det lokale markedet. Med to unntak er det ingen eierintegrasjon på tvers av kommunegrenser i Norge i dag. Mer enn halvparten av alle kinoer i Norge er eid av kommuner. Kommunale kinoer finnes hovedsakelig på større steder, og sto for 86 % av omsetningen på norske kinoer i 1999. De fleste ikke-kommunale kinoene finnes på mindre steder. Ikke-kommunale kinoer er oftest drevet på dugnad.

Bygdekinoen viste film på 207 steder over hele landet i 1999. Enkelte av spillestedene har mer enn 6000 innbyggere, mens mer enn halvparten har mindre enn 200 innbyggere. Visningsstedene er konsentrert omkring ruter i enkelte regioner, mens det ikke er visninger i andre regioner. Bygdekinoen drives av FILM&KINO med tilskudd fra NKFF.

Filmutleiebransjen er sterkt konsentrert i Norge, sammenlignet med andre land. Det er tendenser til utvikling av vertikal integrasjon mellom kinoer og utleiebyråer, etter hvert som internasjonale kinoselskaper ønsker å etablere kino i Norge.