11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Kinopolitikkutvalget har i denne utredningen vurdert målsetningene for kinopolitikken og om virkemidlene i kinopolitikken synes hensiktsmessige i forhold til de utfordringene kinosektoren står overfor med en mer differensiert eierskapsstruktur, større innslag av privat kapital og ny teknologi. Utvalget har ikke foreslått radikale endringer i de virkemidlene som er en del av kinopolitikken i dag, men mener at justeringer av eksisterende virkemidler vil være tilstrekkelige for å nå de mål som utvalget mener er sentrale i kinopolitikken.

I henhold til mandatet har utvalget ikke foreslått endringer i offentlige bevilgninger til film- og kinoformål, kun en omfordeling av økonomiske ressurser innen bransjen. Utvalget har heller ikke foreslått endringer i den etablerte arbeidsdelingen mellom statlig og kommunal sektor i filmpolitikken. Utvalget forutsetter imidlertid at det må gjøres noen statlige grep for at denne arbeidsdelingen i det hele tatt kan føres videre.

Utvalget mener bestemmelsene om kommunal konsesjon i lov om film og videogram må endres slik at kommunenes ansvar tydeliggjøres og ordningens legitimitet styrkes. Dette må gjøres gjennom endringer på flere punkter:

• plikten og retten til å gi konsesjon må tydeliggjøres

• tidsavgrensingen for konsesjoner må presiseres og det må forutsettes ny behandling av konsesjon ved utløpet av perioden, som settes til 5 år

• det skal kreves begrunnelse for å gi konsesjon og for eventuelt å avslå fornyet konsesjon

• konsesjonsgivers rett til selv å eie/drive kino må fremgå av loven

Utvalgets forslag innebærer at den lovbestemte film- og videoavgiften fremdeles skal kreves inn og forvaltes av Norsk kino- og filmfond (NKFF). Utvalget mener imidlertid at det er behov for endinger i legitimitetsgrunnlaget for forvaltningsansvaret. Endringer i kinosektoren vil kunne føre til at forvaltningen av fondet mister legitimitet. Utvalget mener derfor at en videreføring av dagens ordning forutsetter at Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL) som eier fondet, markerer et tydelig skille mellom representasjon fra kommunene som politisk styringsorgan og fra kinobedriftene. Utvalget forutsetter at fondet gis et sterkere legitimitetsgrunnlag gjennom lov og forskrifter.

Utvalget foreslår videre at den lovbestemte avgiften på kinobilletter og økes fra 2,5   % til 3,5   %, samt at avgiften på omsetning av videogrammer økes tilsvarende. Inntektene fra avgiftsøkningen forutsettes brukt til å avhjelpe kinoenes overgang til elektronisk visningsteknologi.

NKFFs samlede inntekter fra fondsavgiften på kinobilletter og videoomsetning var 30,3 millioner kroner i 1999, hvorav 13,3 millioner kom fra avgiften på kinobilletter og 17,0 millioner kom fra avgiften på videoomsetning. En avgiftsøkning på 1   % ville ha gitt NKFF en merinntekt på 12,1 millioner kroner det året, hvorav avgiften på kinobilletter ville gitt 5,3 millioner i merinntekter og avgiften på videoomsetning ville gitt 6,8 millioner kroner i merinntekter. Mens avgiften på kinobilletter fremdeles beregnes prosentvis av samlede billettinntekter, svares imidlertid avgiften på videoomsetning fra og med år 2000 med et fastbeløp per enhet (videokassett eller DVD). Avgiften er 3,50 kroner per enhet. NKFF som står for avgiftsinnkrevingen har stipulert at det vil omsettes 4,8 millioner enheter i Norge i 2000. En avgiftsøkning vil trolig måtte fastsettes i hele eller halve kroner. En avgiftsøkning på 1 krone per enhet vil dermed gi 4,8 millioner i merinntekter, mens en avgiftsøkning på 1,50 kroner vil gi en merinntekt på 7,2 millioner kroner.

Forutsetningen for at avgiften ikke settes høyere er at utviklingen mot elektronisk visningsteknologi ikke går raskere enn forutsatt. Da må nye virkemidler vurderes dersom det skal være mulig å opprettholde en desentralisert kinostruktur. Utvalget foreslår at det bevilges midler over statsbudsjettet for å avhjelpe overgangen til elektronisk distribusjons- og visningsteknologi.

Utvalget ønsker videre en styrking av dagens skolekinoordning, og mener det bør vurderes å bruke mer penger fra film og video-avgiften til å stimulere skolekinotiltak. Denne økningen må skje ved en omfordeling av fondsmidlene innenfor dagens rammer. Utvalgets forslag krever endring av forskriftene.

Utvalget forutsetter at Bygdekinoen gis en utvidet rolle, og utvikles til et drifts- og kompetansemiljø som både kan påta seg oppgaver knyttet til ambulerende kinovirksomhet og påta seg ansvar for programmering og drift av mindre kinoer. Utvidet aktivitet vil kreve økte inntekter. Utvalget mener det er rom for å hente inn deler av dette gjennom brukerbetaling, men det vil også kunne kreves et noe økt støttenivå. Økningen må skje ved en omfordeling av fondsmidlene innenfor dagens rammer. Utvalgets forslag krever endring av forskriftene.

Arealpolitikken er et sentralt virkemiddel for å unngå utviklingen av store kinokomplekser utenfor de store byene, tilrettelagt for privatbilisme. Kinopolitikkutvalget er kjent med at de rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging vil kunne hindre slike kinoetableringer i Norge. Utvalget har imidlertid registrert at kino- og kulturbygg ikke er tatt med i de rikspolitiske bestemmelsene om midlertidig etableringsstopp for kjøpesentra. Utvalget mener dette ville vært naturlig og derfor bør ivaretas i det regionale planarbeidet som skal følge opp kjøpesenterstoppen, eller i senere retningslinjer fra statlige myndigheter.

Filmleieavtalen er en privatrettslig avtale mellom sammenslutningen av filmdistributører, Norske filmdistributørers forening (NFF) og KKL. Avtalen strider mot Konkurranseloven, men er gitt dispensasjon av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Utvalget mener filmleieavtalen bør være en del av offentlig norsk kinopolitikk, så lenge den har den form og funksjon den har i dag, og at den fortsatt bør gis dispensasjon fra Konkurranseloven.