3 Bakgrunn

3.1 Fostervollutvalgets rapport av 1979 2E

Dagens lavflygingsstruktur bygger på Fostervollutvalgets innstilling nr 2E som ble avgitt 15 juni 1979.

Frem til Fostervollutvalgets innstilling, var lavflyging konsentrert på noen få områder. Dette skapte en stor belastning på de utvalgte områdene, samtidig som trenings- og øvingseffekten ikke ble fullgod. I notat av 27 mai 1977 fra Generalinspektøren for Luftforsvaret (GIL) til Sjef for operasjonsstaben i Forsvarets overkommando (FO), påpeker GIL at for lavflygingsområdene, som var inndelt i et større samt noen mindre områder, er de sistnevnte ubrukbare. Samtidig ble det brukbare området utsatt for en sterkt belastning, noe som førte til en rekke klager fra de områdene som ble mest berørt - Engerdal og Hardangervidda.

I begrunnelsen for hvorfor det må trenes på lavflyging anfører Fostervollutvalget at:

"I følge Luftforsvaret trenger en flyver intens trening under realistiske forhold for å kunne navigere frem til og å treffe et utpekt mål i krig med en akseptabel grad av sannsynlighet. For dette formål kreves lavflygingsområder og taktikkfelt. Lavflygingsområdene må ligge i rimelig nærhet av de baser hvor det er forlagt jagerfly, -fortrinnsvis med dekning over et representativt tverrsnitt av norsk terreng."

I sin anbefaling, som i all hovedsak tilsvarer dagens lavflygingsstruktur, fant Fostervollutvalget det godtgjort at de gamle områdene ikke dekket krav til realistisk trening for en av Luftforsvarets primærroller. Det ble anført at lavflygingsbelastningen for befolkningen ble minst ved at de daværende områder ble erstattet av dagens områder.

Fostervollutvalget forutsatte ved innføring av ny struktur, utover de allerede innførte ulempereduserende tiltak Forsvaret selv hadde pålagt seg innenfor lavflygingsområdene, at det ble nedlagt et generelt forbud mot lavflyging ved jul, påske og pinse. Videre at spredningsprinsippet for støybelastningen ble sikret ved intern bruksregulering. Fostervollutvalget foreslo også at en ikke utfører lavflyging over nasjonalparker, samt at vernebestemmelser overfor reinsdyr ble opprettholdt. Fostervollutvalget anbefalte at det kunne være nyttig å ha et samarbeidsorgan mellom Forsvaret og sivile myndigheter i forbindelse med opprettelsen av de nye lavflygingsområdene.

3.2 Forsvarets egne arbeider med revisjon av lavflygingsområder

Forsvarets overkommando nedsatte i 1993 først en intern arbeidsgruppe som skulle ajourføre Fostervollutvalgets innstilling. Etter at Fostervollutvalget hadde avgitt sin innstilling, hadde det skjedd en vesentlig økning i områder som var blitt belagt med minstehøyder, eller som var anbefalt belagt med slike restriksjoner. Arbeidsgruppen anbefalte at man videreførte arbeidet i en bredere arbeidsgruppe i Forsvaret. Det ble i tillegg til de miljømessige problemstillinger også påpekt at lavflygingsområdene burde gjennomgås juridisk og arealmessig i forhold til dagens lovverk.

3.2.1 "Forsvarets områder for lavflyging"- rapport av februar 1995

På basis av ovennevnte og etter tilslutning fra Forsvarsdepartementet i 1994, ble arbeidet videreført. FO/Luftforsvarsstaben (FO/LST) ble gitt i oppdrag å lede arbeidet og ny arbeidsgruppe besto av medlemmer fra stabsnivå, samt brukernivå representert ved Forsvarets bygningstjeneste og Forsvarets overkommando/Forsyningsstaben/Miljøkontoret. Arbeidet ble iverksatt 7 september 1994. Mandatet som arbeidsgruppen hadde var å:

1. Klargjøre Forsvarets behov for lavflyging.

2. Beskrive hvordan lavflyging gjennomføres.

3. Klargjøre hvordan lavflyging innvirker på natur, miljø og andre aktiviteter i samfunnet.

4. Klargjøre hvordan lavflyging kan gjennomføres med minst mulig negativ påvirkning på natur og miljø.

Da arbeidsgruppen iverksatte sitt arbeid, var det forutsatt at sluttresultatet måtte videreføres av en bredere gruppe med sivil representasjon. Dette skyldtes at man erkjente at arbeidsgruppen hadde begrenset kompetanse til å vurdere den fulle rekkevidde av de forskjellige konsekvenser lavflyging har på miljø og samfunn. I tillegg framholdt arbeidsgruppen at den fremtidige lavflygingsstrukturen bør ha en best mulig forankring i lov-/forskriftsverket. Av disse grunner burde arbeidet føres videre i en representativ gruppe av berørte instanser. Arbeidsgruppen gjennomgikk tre forskjellige hovedalternativer. Alternativene var:

1. Beholde dagens lavflygingsstruktur uten kompensasjon for tapte områder grunnet nye restriksjoner.

2. Beholde dagens lavflygingsstruktur, men med kompensasjon for tapte områder grunnet nye restriksjonsområder, for eksempel verneområder.

3. Innføring av restriksjonsprinsippet.

Arbeidsgruppen anbefalte å arbeide videre med restriksjonsprinsippet som arbeidsgruppen beskrev på følgende måte:

"Prinsippet innebærer at lavflyging er tillatt i alle områder som ikke er belagt med spesielle restriksjoner, eksempelvis verneområder med minstehøyder, kontrollert luftrom, tettbygd strøk, fareområder og områder der det bedrives støyømfintlig virksomhet."

Utvalget kan slutte seg til definisjonen som Forsvarets arbeidsgruppe har lagt til grunn, og som er en av utvalgets hovedspørsmål.

Begrunnelsen for anbefalingen fra Forsvarets arbeidsgruppe om å arbeide videre med restriksjonsprinsippet som det bærende element i Forsvarets fremtidige lavflygingsstruktur, var flere. Det ble primært anført at hovedhensikten er å videreføre Fostervollutvalgets hovedprinsipp om spredning av støybelastningen. Innføring av restriksjonsprinsippet vil ifølge arbeidsgruppen antakelig medføre en netto tilgang til arealer, uten at dette behøver å innebære en vesentlig øking av støybelastning i nye områder. Dette skyldes at en på en bedre måte vil oppnå å spre den belastning som finnes i dag.

Arbeidsgruppen anførte at restriksjonsprinsippet er et mer dynamisk system, hvor kravene til å planlegge samt innhente ferske data skjerpes. Dette vil bl a gjøre det lettere å ha et system med tidsrestriksjoner på alt fra dags- til månedsrestriksjoner i visse områder. Som eksempel blir det vist til Finnmarksvidda som vil kunne få forbud mot lavflyging i perioder hvor reinen er ømfintlig mot støy. Samtidig erkjente arbeidsgruppen at de forskjellige systemer man hadde i 1994/95, spesielt innenfor IT, ikke var tilfredsstillende, men man antok at slike systemer ville være tilgjengelig i løpet av noen år. Videre ble det pekt på behovet for et mer formalisert samarbeid og informasjonsutveksling mellom statlige etater, samt diverse næringsinteresser og Forsvaret.

Utvalget har lagt stor vekt på å gjennomgå arbeidsgruppens anbefaling ved først å vurdere og gjengi de fakta som er kjente. Fra kapittel 11 vil utvalget gi sine vurderinger og begrunne hvorfor utvalget har fokusert på én anbefaling.