7 Konsekvenser for natur, miljø og samfunn

Lavflyging har konsekvenser på mennesker og dyreliv siden lavflyging generer både støy og kjemisk forurensning. Det gis en oversikt over politiske føringer, samt tilgjengelig relevant faglig litteratur. Utvalget har vurdert dagens lavflygingsområder opp mot alternative muligheter for gjennomføring, blant annet restriksjonsprinsippet. Derfor har det vært viktig med en grundig gjennomgang av mulige konfliktområder mellom Forsvaret og berørte interesser. Selv om noen av de potensielle konfliktene anses som små i forhold til dagens lavflygingsaktivitet, er det viktig å synliggjøre disse for å fastsette restriksjonsområder og -perioder dersom alternativet med restriksjonsprinsippet aktualiseres.

7.1 Nasjonale og politiske føringer

I St meld nr 8 (1999-2000) - Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets tilstand, er sentrale elementer i Regjeringens miljøpolitikk lagt frem. Regjeringen har i meldingen fastsatt en rekke nye nasjonale mål i miljøvernpolitikken som vil utgjøre grunnlaget for miljøverninnsatsen både nasjonalt, lokalt og i den enkelte sektor, og for en bred deltakelse i miljøvernarbeidet.

Ambisjonene i de nasjonale resultatmålene er avhengig av hvilke miljøressurser målene omfatter. Noen miljøressurser er eksempelvis nødvendige for å sikre livsgrunnlaget på jorden, slik som bevaring av ozonlaget og det biologiske mangfoldet, hindre opphoping av klimagasser og spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Andre miljøressurser kan gå ugjenkallelig tapt, f.eks. kulturminner og uberørt natur. Disse må bevares slik at også fremtidige generasjoner får anledning til å benytte ressursene. Videre pekes det på at noen miljøressurser først og fremst påvirker velferden i samfunnet og at nytte-/kostnadsvurderinger vil være retningsgivende for forvaltningen av disse. Generelt legger St meld nr 8 opp til et prinsipp om føre var og det skal tas hensyn til naturens tålegrense ved forvaltningen av disse miljøressursene.

De nasjonale resultatmålene som fremgår av St meld nr 8 skal legges til grunn for den sektorovergripende miljøvernpolitikken. I denne sammenheng skal tverrgående virkemidler bidra til å sikre en kostnadseffektiv gjennomføring av miljøvernpolitikken for å nå de nasjonale resultatmålene. I de tilfeller der miljøproblemets karakter, hensynet til styringseffektivitet eller andre samfunnsmessige hensyn kan innebære at tverrgående virkemidler ikke kan benyttes for å nå målene, skal sektorvise arbeidsmål og virkemidler utarbeides og anvendes. De sektorvise arbeidsmålene bygger på de nasjonale resultatmålene.

Regjeringens miljøvernpolitikk bygger på at alle private og offentlige aktører i alle samfunnssektorer har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for sin virksomhet. Miljøvernmyndighetenes ansvar vil være å samordne Regjeringens arbeid med å fastsette de miljøvernpolitiske målene nasjonalt og for sektorene. Miljøvernmyndighetene skal også sørge for at det etableres et system for rapportering av utviklingen av miljøtilstanden.

Sektormyndighetene skal ha oversikt over miljøvirkningene av virksomheten i sektoren og har ansvaret for å iverksette og gjennomføre tiltak innenfor eget ansvarsområde. Videre skal sektorene utvikle sektorvise handlingsplaner der det fremgår hvordan sektorene bidrar til oppfyllelse av målene. Det skal utvikles et system for resultatrapportering der resultatene av sektorenes innsats kan vurderes i forhold til utviklingen av miljøtilstanden.

Regjeringen presiserer at miljøvernpolitikken må bygge på kunnskap om sammenhenger i naturen, hvordan samfunnssektorene påvirker miljøet og menneskers helse, samt om utforming av virkemidler for å forebygge og motvirke miljøskader. Videre vil Regjeringen styrke miljøovervåkingen og sørge for at allmennheten får bedre tilgang på miljøinformasjon. Regjeringen legger også vekt på at miljøvernpolitikken skal være forankret lokalt og ha legitimitet i befolkningen.

St meld nr 21 (1992-93) - Forsvarets miljøhandlingsplan, prioriterer en satsing på miljøledelse som en grunnleggende forutsetning for det videre miljøvernarbeid. Innen 2004 skal samtlige avdelinger i Forsvaret ha innført et felles system for miljøledelse som tar sikte på å kombinere økt faglig kompetanse med en mer systematisk håndtering av virksomhetens miljøaspekter. Kontroll med miljøpåvirkningene er en hovedutfordring, og kartlegging av miljøproblemer og oversikt over miljøvirkningene av egen aktivitet står derfor sentralt. Handlingsplanens mål gjelder bl.a. vern og bruk av biologisk mangfold, hensyn til friluftsliv, bevaring av kulturminner, håndtering av utslipp fra militære anlegg, begrensning av støyforurensning, avfallshåndtering, samt kartlegging og sikring av forurenset grunn.

Sentrale tiltak i miljøhandlingsplanen er bl a økt innsats mot støy, kartlegging og eventuell opprydding av forurenset grunn og sjøsedimenter, utarbeiding av handlingsplan for biologisk mangfold i Forsvaret og undersøkelse av langtidsvirkninger på miljøet i Troms.

7.1.1 Føre var-prinsippet

I St meld nr 4 (1996-97) Langtidsprogrammet 1998 - 2001 stadfester Regjeringen at en bærekraftig utvikling må bygge på velferdsperspektivet, det økologiske perspektivet og generasjonsperspektivet. Formålet med denne stortingsmeldingen er å tydeliggjøre og utdype Langtidsprogrammets økologiske perspektiv, sett i sammenheng med de to andre perspektivene. Mange miljøverdier har direkte betydning for menneskenes velferd, og ett sentralt vilkår for framtidige generasjoners velferd er nettopp at forbruk og produksjon må skje innenfor de rammene som naturgrunnlaget setter.

En bærekraftig utvikling blir definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov. Menneskenes behov kan grovt deles inn i grunnleggende behov, som må ivaretas for å sikre overlevelse på et visst minstenivå, og mer sosiokulturelle behov som kan utvikles i mange retninger.

Miljøressursene er en stor del av de elementer som inngår i menneskenes livsgrunnlag og velferd som ikke kan kompenseres gjennom en økning i andre ressurser. Målet om en bærekraftig utvikling stiller derfor særlige krav til forvaltningen av økosystemene og de økologiske kretsløpene som vi har felles med dem som lever i dag og med alle som kommer etter oss, nasjonalt og globalt. I noen tilfeller vil skader på miljøet vise seg å være ugjenkallelige når de først har skjedd. Reduksjoner i det biologiske mangfoldet er et svært aktuelt eksempel på dette. Når en art eller et økosystem er borte, kan ikke menneskene rekonstruere det tapte. Det er i denne sammenhengen viktig å erkjenne at framtidige generasjoner kan komme til å knytte store verdier til elementer i mangfoldet som i dag er ukjente eller ikke kan utnyttes.

I forhold til faren for alvorlig og ugjenkallelig skade på miljøressursene, legger Regjeringen to viktige prinsipper til grunn når miljøvernpolitiske mål skal fastsettes:

1. Nivåene for kritiske belastninger av økosystemer

   Det vektlegges at naturens tålegrense ikke må overskrides. Målene bør derfor settes slik at miljøskadelige utslipp eller inngrep ikke overstiger nivåer der belastningen på miljøet medfører skader på viktige deler av økosystemene. Sammenhengene i naturmiljøet og i økonomien er likevel så kompliserte at det i praksis ikke er mulig å ha fullstendig kunnskap om alle virkninger. Det kreves for eksempel svært omfattende kunnskap for å fastsette nivåer for hva som er kritiske belastninger av økosystemer.

2. Føre var-prinsippet

   Dette prinsippet innebærer at dersom det er fare for alvorlig eller uomstøtelig skade, skal ikke mangel på vitenskapelig sikkerhet bli brukt som grunn til å gjennomføre et naturinngrep eller utsette miljøvernpolitiske tiltak. Mulige skadevirkninger må tillegges vekt når mål fastsettes.

7.1.2 Miljø og helse

Miljøkvaliteten i våre omgivelser har stor betydning for trivsel, livskvalitet og helse. Dette gjelder i hverdagsomgivelsene, fritid og rekreasjon. 75 prosent av den norske befolkningen bor i byer og tettsteder som ofte har utilfredstillende miljøkvaliteter i form av luftforurensninger, støy, utrygghet, manglende grøntarealer mv. Negative miljøfaktorer i omgivelsene kan utgjøre en trussel for helse både på kort og lang sikt. Hverdagsomgivelsene utgjør en kontinuerlig påvirkning og gir muligheter eller begrensninger for aktivitet og opplevelse. Noen mennesker kan være mer følsomme overfor miljørelaterte eksponeringer enn andre på grunn av genetiske årsaker, helse, ernæring og sosiale forhold.

I handlingsplan for miljø og helse (ref. Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedepartementet. I-0973 B. 2000) er det fokusert på viktigheten av å ivareta de positive miljøfaktorene som stedskvalitet, identitet og tilhørighet, estetikk, friluftsliv, kulturopplevelse, rekreasjon osv. Det understrekes at på lang sikt er opprettholdelse av stabile økosystemer og bærekraftig utnyttelse av naturens ressurser en forutsetning for "Helse for alle" for de kommende generasjoner.

I St meld nr 8 (1999-2000) - Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets tilstand, fremgår det at arbeidet med å redusere støyproblemene i Norge skal styrkes. Det strategiske målet for arbeidet er: " Støyproblemer skal forebygges og reduseres slik at hensynet til menneskenes helse og trivsel ivaretas". Som nasjonalt resultatmål har Regjeringen vedtatt : "Støyplagen skal reduseres med 25 % innen 2010 i forhold til 1999". Dette nye støymålet omfatter alle støykilder.

Lokal luftforurensning og støy er et av de miljøproblemene som rammer flest mennesker i Norge. I 1996 ble det antatt at omlag 1,1 mill. mennesker er utsatt for døgnekvivalentnivå på over 55 dBA fra vegtrafikk, 150.000 fra flytrafikk, 25.000 fra tog, 75.000 fra industri og ca. 100.000 fra bygg- og anlegg. (ref. Miljøbelastninger i Norge- Noen resultater fra levekårsundersøkelsen 1997).

Transportøkonomisk institutt (TØI) har i TØI-notat 1104/1998) vist at den prosentvise andelen av befolkningen som er plaget utendørs var henholdsvis 14 prosent fra vei og gater, 9 prosent fra fly, 3 prosent fra tog og 4 prosent fra bedrifter, bygg og anlegg. I 1996 var henholdsvis 700 000 og 660 000 mennesker eksponert for PM₁₀ og NO₂ konsentrasjoner over gjeldende luftkvalitetskriterier gitt av Statens forurensningstilsyn (SFT) og Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa).

Veitrafikk er den klart dominerende kilden til støyplager og NO₂-forurensning. Hovedbidraget til høye PM₁₀ og benzen konsentrasjoner kommer fra vegtrafikk og vedfyring, mens industrien utgjør hovedkilden for S0₂ forurensningen. (ref.: Miljøtilstanden i Norge. SFT. TA1337/1996).

I arbeidsgruppens rapport av februar 1995 om "Forsvarets områder for lavflyging", ble omfanget av forurensende utslipp i forbindelse med lavflygingsaktivitet vurdert. I forhold til beregnete totale utslipp fra militær og sivil luftfart til luft (i 1993/1989) sto lavflyging for ca. 2,1 prosent av utslippet av nitrogenoksider (NOx), ca. 1,2 prosent av utslippet av flyktige organiske forbindelser (VOC) og ca. 4.5 prosent av CO utslippet. Sammenlignet med totalutslippene i Norge var bidraget fra lavflygingen med jagerfly minimal. Ut fra den store spredningen av flygingene, både i rom og tid, ble luftforurensningen til luft og vann vurdert som relativ liten.

Ut fra de oversikter som foreligger over miljøtilstanden har utvalget lagt til grunn i sine vurderinger, at lavflygingens negative virkninger på miljøet i hovedsak er knyttet til støybelastninger på mennesker og dyr.

7.1.3 Områder vernet etter naturvernloven

I St meld nr 43 (1998-99) - Vern og bruk i kystsona klargjør det politiske grunnlaget for vernepolitikken. I løpet av 80-tallet er det blitt gjennomført tematiske fylkesvise verneplaner for fire av de mest utsatte naturtypene; våtmarker, myr, sjøfugl og edelløvskog. I tillegg er det senere kommet ytterligere tematiske verneplaner for strandenger og barskog.

Etablering av nasjonalparker og andre større verneområde ble våren 1993 (Innst S nr 124 (1992-93)) i hovedsak vedtatt gjennomført gjennom behandlingen av St meld nr 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Dette verneplanarbeidet pågår fortsatt. St meld nr 62 klargjør også at det skal utarbeides utredninger som skal danne grunnlag for det videre arbeid med en landsplan for marine verneområder. I St meld nr 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for ein bærekraftig utvikling,fastslås det at oppretting av særskilte verneområde i medhold av naturvernloven fortsatt skal være en bærebjelke i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet i Norge, og at sluttføringen av verneplanarbeidet skal skje i tråd med tidlegare retningslinjer ".

I kap. 5 er naturvernloven og de ulike verneformene beskrevet nærmere, og en går derfor ikke nærmere inn på dette her.

Arbeidet med etablering av verneområder er i praksis oppfølging av både konvensjonen om biologisk mangfold (CBD, artikkel 8), Bern-konvensjonen om vern av truede og sårbare arter og deres livsmiljø, Bonn-konvensjonen om beskyttelse av trekkende arter og Ramsar-konvensjonen. Ramsar-konvensjonens siktemål er vern av våtmark, med spesiell vekt på våtmarksfugl. I Norge er det 23 verneområder etter naturvernloven som har status som Ramsar-områder.

7.1.3.1 Verneområder og støy

Effektene av lavflyging i verneområder er, som områder utenfor, knyttet til støy og forstyrrelse. Stortinget har gjennom behandlingen av St meld nr 68 (1980-81) - Vern av norsk natur, og senere stortingsmeldinger nevnt over, gitt et oppdrag om å sikre et utvalg av naturområder som i sum utgjør et representativt utsnitt av variasjonsbredden i norsk natur. Dette innebærer at både det typiske og det sjeldne skal omfattes av dette utvalget. Naturvernloven (nvl) skal brukes i områder og på forekomster der annet lovverk ikke gir tilstrekkelig sikring av de naturverdier en ønsker å bevare. I tillegg skal det ligge et langsiktig perspektiv til grunn ved bruk av nvl, ikke minst ut fra verneområdenes verdi som referanseområder.

Ved bruk av nvl etableres et forvaltningsregime som skiller seg fra forvaltningsregimer for omkringliggende areal. Valg av verneform bestemmer rammen for hvilke valg som kan gjøres i forvaltningen av området. Ved opprettelse av for eksempel et naturreservat har en satt en grense for hvilke aktiviteter som kan tillates. Det betyr ikke at man må følge en mal uavhengig av verneformål og brukerinteresser. Det vil alltid være et handlingsrom med mulighet for fleksibilitet. Poenget er at det er rammer for handlingsrommet og at disse rammene er ulike for ulike typer verneformer og forskjellige fra ikke-vernede områder. En forutsetning for fleksibilitet er imidlertid at det er verneforskriften gitt i medhold av nvl, ikke annet lovverk, som regulerer aktiviteter som kan virke negativt inn på formålet med vernet.

7.1.3.2 Lavflyging og verneområder

I verneområder hvor det måtte være et ønske om å lempe på lavflygingsbestemmelsene ut fra Forsvarets behov, må tillatelse til lavflygingsaktivitet vurderes ut fra det verneformål som er fastsatt i forskrift for det enkelte område. Individuell vurdering er viktig i denne sammenhengen. Generelt kan en imidlertid si at effekter av lavflyging i enkelte tilfeller kan være et problem der verneformålet er knyttet til dyreliv og i områder med friluftsliv i verneformålet. For mange områder er imidlertid verneformålet sammensatt med flere ulike elementer. Selv om betegnelser som "barskogsreservat" og "våtmarksreservat" sier noe om hovedformålet med verneverdien og i hvilken sammenheng verneområdet har blitt opprettet, betyr det ikke at for eksempel barskog er eneste verneformål i barskogsreservater. Her må en igjen vurdere hva som konkret er sagt om verneformål i forskriften.

I forhold til lavflyging er sjøfuglreservater og våtmarksreservater ansett som spesielt problematiske, både ut fra forstyrrelse og kollisjonsfare med fugl. Antall verneområder utgjør p.r. dato med verneformål sjøfugl ca. 350 og antall områder med verneformål våtmark også ca. 350, i all hovedsak naturreservater, se tabell 7.1. Fortsatt gjenstår vedtak på verneplan sjøfugl eller tilsvarende for fylkene fra Møre og Romsdal og nordover til og med Troms. I tillegg til områder med fugl, kan forstyrrelse knyttet til lavflyging være et problem i områder med kasteplasser for sel, som f.eks. i verneområdene i Froan (Sør-Trøndelag).

Ut fra ovennevnte tall utgjør arealer som er vernet og belagt med flyrestriksjoner vel 70 prosent av totalarealet av verneområdene. Av disse 70 prosent utgjør igjen nasjonalparker vel 70 prosent og landskapsvernområder vel 20 prosent. Antallet nasjonalparker belagt med restriksjon er 15 og landskapsvernområder 28.

7.2 Generelle tekniske forhold relatert til støy og lyd

Støy er ofte definert som uønsket lyd. Lyd er hørbare trykkbølger i lufta og beskrives objektivt ut fra de karakteristiske trekk som styrke, frekvenssammensetning, tidsvariasjoner, stigetid mv. Den subjektive oppfattelsen av hørbar lyd avhenger imidlertid av en rekke individuelle forhold hos mottakeren og forhold knyttet til situasjonen som lyden høres i.

Lyd oppstår når en lydkilde setter den omkringliggende luften i svingebevegelser (lydbølger). Disse bevegelsene er trykkvariasjoner omkring atmosfæretrykket og er en form for energitransport. Størrelsen av trykkvariasjonene, lydtrykket, angir styrken på lyden. Lydtrykket oppgis i N/m²eller Pascal (Pa). Da den menneskelige hørselen spenner seg over er meget stort lydtrykkområde, fra den laveste hørbare lyd, 2 x10^-5 Pa og til lydtrykk som utløser smerter i øret, ca. 20 Pa, angis lydtrykket etter en logaritmisk skala, desibelskala (dB). Skalaens referanseverdi er satt til 2 x10^-5 Pa som er 0 dB. Den svakeste lyden som kan høres er tilnærmet 0 dB.

Ved lydtrykknivåer over 120 dB oppstår det følelse av smerter i øret. Ved høyere nivåer enn dette vil vi fortsatt høre lyden, men smertene vil tilta. En økning av et lydtrykknivå på 3 dB, som tilsier en fordobling av lydenergien, vil gi en merkbar økning i hørestyrken. Dersom en lyd skal oppfattes som dobbel så kraftig, må lydtrykknivået økes med ca. 10 dB. En halvering av hørestyrken oppnås med en 10 dB reduksjon av lydtrykknivået. Lydtrykket angitt som desibel (dB) kalles lydtrykknivået og betegnes ofte med L_p.

Lydens frekvens er bestemt ut fra hvor hurtig lydtrykkvariasjonene er. Frekvens måles i svingninger per sekund og har enheten Hertz (Hz). Er lydtrykkvariasjonene regelmessige, tilsvarer det en ren tone. Oftest er de fleste lyder sammensatt av en rekke rene toner, frekvenser, med ulike lydtrykk. Dette utgjør lydens frekvensspektrum. Hørbar lyd oppfattes i frekvensområdet 20 til 20.000 Hz. Ørets følsomhet er størst i området 2000-5000 Hz og reduseres vesentlig for basslyder under 200 Hz. Talefrekvensområdet er fra ca. 500 til 4000 Hz.

Fra lydkilden sprer lydsvingningene seg ut i den omkringliggende luften med en bestemt hastighet, lydhastigheten. Lydhastigheten i luft er ca. 340 m/s ( 1224 km/t ) ved 20 ^oC. Lydhastigheten øker noe med temperaturen, men er uavhengig av frekvensen på lyden.

Lyden dempes med avstanden fra kilden fordi energien i lyden spres ut på et stadig økende luftrom. Avstandsdempningen vil for en ideell kuleformet kilde være 6 dB for hver dobling av avstanden til kilden. Øker avstanden til kilden fra f.eks. 100 meter til 200 meter vil dempningen bli 6 dB og fra 100 meter til 1000 meter 20 dB. Lydabsorpsjonen bidrar også til svekkelse av lyden over en lengre avstand, spesielt ved lav luftfuktighet.

Ved mer normal luftfuktighet (30-70 prosent) er absorpsjonen størst for de mer høyfrekvente lydbølgene. Lyden fra f.eks. et jetfly vil på kort avstand derfor høres som en mer hvinende lyd, mens støyen på lengre avstand vil høres mer som en dyp dur. Vind og temperaturforhold har også stor betydning på lydutbredelsen, spesielt dersom vind og temperaturen forandrer seg med høyden over bakken. Lyden går fortere i medvind enn i motvind og i områder med høyere temperatur. Disse forhold fører bl.a. til at det på dager der temperaturen øker med høyden (inversjon) vil lyden bøyes ned mot bakken. Tilsvarende vil skje ved medvindsforhold. Lydkilden kan da høres på vesentlig lengre avstand enn under mer nøytrale værforhold. Ellers bidrar hindringer i terrenget og fysiske konstruksjoner til refleksjon, skjerming, bøyning og spredning av lyden.

7.2.1 Måling og beregning av lyd

Måling av lyd skjer med lydnivåmåler. Disse er utstyrt med standardiserte frekvensveiekurver (A, B, C, D, Lin. osv) der det legges vekt på en tilpasning til ørets følsomhet, hørestyrke og hørselsinntrykk. Veiekurve A reduserer virkningen av lydenergi i bassområdet, og brukes ved de fleste støyvurderinger, bl.a. flystøy, vegtrafikkstøy, industristøy og støy i boliger.

Med hensyn på effekter av støy arbeides det stadig med å utvikle måleparametre for lyd som i rimelig grad samsvarer med den effekten man ønsker å beskrive. Det er for eksempel, på bakgrunn av laboratorie- og befolkningsundersøkelser, kommet frem til ulike skalaer/indikatorer for støybelastning som gir rimelige korrelasjoner til opplevd spesifikk støyplage og generell støysjenanse. Mest utbredt er ekvivalentnivået (L_ekv) som er et gjennomsnittlig (energimidlet) støynivå over en tidsperiode. Vanligvis brukes et døgn som midlingsperiode (L_{ekv, 24h}). Det anvendes også enheter som gir straffetillegg på støyhendelser som skjer på kvelden og om natten, fordi like støyforhold gir større plage på kveld- og nattetid enn på dagen. I Norge er det for flystøy innført enheten ekvivalent flystøynivå (EFN) som har en tidsavhengig veiefaktor som gjelder i tidsrommet kl 18.00 – 08.00 på hverdager med et maksimalt tillegg på 10 dB om natten (kl. 24- 06.00). Det er en egen veiefaktor for søndager der bl.a. nattperioden er forlenget til kl 08.00 og dagperioden er gitt et tillegg på 3 dB.

For beskrivelse av lyder som er mer varierende og kortvarige anvendes ulike enheter for angivelse av maksimalnivå. Mest vanlig er L_Amaks som angir det høyeste A-veide lydnivået, som registreres over en gitt tidsperiode. I Norge er enheten Maksimalt flystøynivå (MFN) innført. MFN angir det høyeste A-veide lydnivået av flystøy som forekommer minst 3 ganger av en gjennomsnittlig uke. For færre støyhendelser enn dette er MFN lik maksimalt A-veid lydnivå (L_Amaks). Lydeksponeringsnivå (L_E, "sound exposure level") som beskriver den totale lydenergien i en lydhendelse, gir en energiveiing av lyden over ett sekund.

7.2.2 Støy fra fly og spesielt militære jagerfly

Da de første jetflyene ble introdusert i slutten av 1940-årene, oppstod det en ny type miljøstøy som skapte store konflikter, spesielt i naboområder til militære og sivile flyplasser. På grunn av støyproblemene ble det i 1960- og 1970-årene igangsatt en rekke forskningsaktiviteter for å skaffe frem kunnskap om flystøyens karakter og flystøyens negative virkninger på mennesker. Den nye kunnskapen var ikke direkte overførbar med hensyn til forståelse av problemer knyttet til påvirkninger på mennesker og dyreliv i områder med uregelmessige overflyginger med militære jagerfly med høy hastighet og lav høyde.

I første generasjons jetmotorer oppstod støyen i hovedsak ved at forbrenningsgassene ble blåst ut med stor hastighet. Denne jetstrålen medførte kraftig turbulens og derav følgende sterk støy. I midten av 1960-årene ble det utviklet en ny type jetmotor, den såkalte flerviftemotoren. Denne motortypen reduserte støyen fra jetstrålen ved å redusere utblåsingshastigheten og derav mindre turbulens. På grunn av viftetrinnet oppstod det en ny støykilde som produserte mer tonal støy, spesielt i det høyere frekvensområdet. Siden har viftemotorene blitt videreutviklet slik at støyen har blitt noe redusert gjennom å fordele større luftmengder utenom forbrenningskammeret. I tillegg er de aerodynamiske forhold i motoren blitt forbedret.

Stadig strengere støysertifiseringskrav til sivile fly (ICAO) har ført til at støynivået fra dagens passasjerfly er vesentlig redusert i forhold til forrige generasjons fly. Den utviklingen har ikke i samme grad skjedd for militære jagerfly.

Støy fra lavflygende jagerfly kan generelt karakteriseres av høye lydnivåer, rask stigetid (ΔdB/s) og kort varighet (sekunder). Støyens frekvensinnhold varierer med tidsforløpet, men kan generelt betraktes som bredbåndsstøy. Støy fra lavflygende fly har karakteristikker som kjennetegner både kontinuerlig støy og impulsstøy, og kan sies å falle mellom disse to definisjoner.

Lavflyging i Norge foregår i hovedsak med F-16. For å få bedre kunnskap om støyforholdene ved lavflyging med denne flytypen har utvalget fått gjennomført beregninger og målinger av støynivå fra F-16 under forhold som eksisterer ved lavflyging.

SINTEF har på oppdrag for utvalget foretatt beregninger av støynivå ved overflygninger. Det er i beregningene lagt inn forutsetninger om lavflygingshøyder, flyhastighet og motorpådrag.

Beregninger er utført for overflyging av hard (vannspeil) og myk mark og med forskjellig motorsetting. Beregningsresultater er vist i figur. 7.1 og 7.2.

Kilde: Kilde: SINTEF

Kilde: Kilde: SINTEF

På oppdrag fra utvalget foretok Folkehelsa og Miljøakustikk AS målinger av støynivå ved lavflyging med F-16 i forbindelse med intervjuundersøkelsen i Aurlandsdalen. Målt lydeksponeringsnivå for overflygingene varierte fra 85-111 dBA og maksimalnivåene fra 80 til 108 dBA. Flyhøyden ble i etterkant avlest fra videoopptak av høydemåler som viser at høyde over bakken varierte fra ca.200 til 2800 fot. Måleresultatene viser en rimelig overensstemmelse med de mer teoretiske beregninger av flystøynivåer som SINTEF tele og data utførte for utvalget.

Figurene 7.3 og 7.4 viser henholdsvis lydeksponeringsnivå og maks lydnivå som funksjon av flyhøyde over bakken, målt i Aurlandsdalen. Figurene viser at ca. ¼ av variasjonen i lydnivå kunne forklares med jagerflyenes høyde over bakken. I tillegg vil lydnivå målt på bakken bestemmes av faktorer som flytype, våpenlast, motorpådrag, hastighet, topografi og horisontal avstand fra målepunkt. Utvalget ser at topografien i Aurlandsdalen er trang, svingete og bratt og at jagerflyene måtte fly med tilnærmet maksimal motorsetting, noe som medfører økt støynivå. Hovedvekten av lavflyging i dag skjer i mer åpent lende med tilsvarende lavere motorsetting og derav lavrer støynivå.

7.3 Støyvirkninger på mennesker

Støy kan ha en rekke negative effekter på mennesker som for eksempel generell støyplage, nedsatt hørsel og forstyrrelse av søvn. De kunnskaper vi har om helseeffekter av støy baseres i stor grad på eksperimentelle studier og befolkningsundersøkelser. Eksperimentelle studier gjøres både på mennesker og dyr og finner sted i et laboratorium eller annet sted hvor man har høy grad av kontroll med betingelsene. Slike forsøk med dyr gjøres ofte med det som mål å kunne overføre resultater og lære mer om hvilke mulige konsekvenser for eksempel for hørselen, en eksponering kan ha for mennesker.

Befolkningsundersøkelser er en type studier hvor man undersøker deler av en befolkning, enten ved hjelp av intervjuer over telefon, personlige intervjuer, utsendelse av spørreskjemaer og i noen tilfeller medisinske undersøkelser.

Det er svakheter og begrensninger ved begge typer studier. I befolkningsstudier må man nøye seg med å observere, med begrenset mulighet til systematisk å kontrollere noen faktorer. Derfor kan man ikke ukritisk trekke konklusjoner om årsak-virkningsforhold. I en eksperimentell situasjon derimot, kan man kontrollere alle betingelser og trekke ganske sikre konklusjoner av de resultater man finner. Resultatene er imidlertid ikke alltid overførbare til det virkelige liv. Man må i tillegg ta hensyn til de etiske begrensninger for hva man kan gjøre av eksperimenter.

7.3.1 Prinsipper for å vurdere mulige helseeffekter av støy

Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon på helse fra 1947 er etter hvert blitt klassisk: "Helse er ikke bare fravær av sykdom og svakhet, men en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære". Denne erkjennelsen om helse aksepteres sentralt av norske myndigheter. Med dette utgangspunkt anses det åpenbart at støy som oppleves som sjenerende representerer et helseproblem i vid forstand. Mistrivsel og mangel på gode miljøforhold på grunn av støy utgjør en risikofaktor for sykdomsutvikling, som man både nasjonalt og internasjonalt ønsker å redusere.

Ved vurdering av mulige helseeffekter av støy tas det utgangspunkt i WHO‘s helsedefinisjon, som beskrevet ovenfor. Det må identifiseres hvilken situasjon støyen oppleves i og hva slags type aktivitet som bedrives (arbeid, sosial interaksjon, kommunikasjon, rekreasjon, søvn), og i hver situasjon må det kartlegges hvilke mulige negative fysiologiske, psykologiske, sosiologiske, og eventuelt økonomiske konsekvenser som kan skyldes støyeksponeringen. Avgjørende spørsmål er til hvilke tider støyen forekommer (dagtid, natt og helg) , hvorvidt effekter er irreversible eller ikke, hvorvidt varige skader på fysisk eller psykisk helse er observert, om eksponerte mennesker har mulighet til å unngå eller redusere eksponeringen og om det er mulig å få en slags kompensasjon for mulige negative effekter.

En begrenset mengde studier er gjort på effekter av støy fra jagerfly spesielt. Utvalget anser det derfor nødvendig å omtale den relevante kunnskap man i dag har om de ulike negative effekter av støy, som i vesentlig grad skriver seg fra støy i yrkessammenheng og støy fra flyplasser og vegtrafikk selv om de ulike støykilder vil ha varierende grad av relevans i forhold til støy fra militære jagerfly. Når det gjelder effekter av støy fra jagerfly spesielt, er det gjort noen befolknings- og laboratoriestudier på hørsel, hjerte-kar og støyplage. Undersøkelsene er hovedsakelig fra Tyskland, England, USA og Nederland.

Nedenfor følger en generell gjennomgang av de ulike effektene av støy på helse. De viktigste virkningene av støy kan grovt sett deles i fysiologiske, psykologiske og sosiale virkninger. Det er imidlertid ikke noe klart skille mellom inndelingene.

7.3.2 Fysiologiske effekter

Fra et evolusjonært synspunkt har det vært en overlevelsesmekanisme, å reagere umiddelbart på lyder uten å involvere høyere hjernesentra. I tillegg til at hørselsnerven fra det indre øret går til områder i hjernebarken, hvor området for bevisst lydoppfattelse ligger, er det også nerveforbindelser fra indreøret til et område i hjernestammen. Hjernestammen er involvert i kontroll av flere grunnleggende fysiologiske mekanismer som regulering av puls, blodtrykk, hormonproduksjon og åndedrett. Disse mekanismene er også knyttet til refleksresponser på lyd som et mulig varselsignal. Mulige negative virkninger av støy avhenger derfor av hvordan hjernen bearbeider og tolker lyd. Når man beskriver fysiologiske effekter av støy har det vært vanlig å skille mellom auditive og ikke auditive effekter, det vil si direkte effekter på hørselen og indirekte fysiologiske effekter som virker på en rekke andre systemer. Disse vil bli gjennomgått nedenfor.

7.3.2.1 Støy som stressfaktor

Eksponering for støy kan gi fysiologiske endringer som er typisk for psykologisk stress (Evans og Cohen, 1987). Slike endringer er påvist helt ned i 30 dBA, men effektene er avhengige av hvordan støyen oppfattes. Eksponering for støy kan utløse flere typer primære fysiologiske refleksresponser, spesielt dersom lyden er uønsket eller av ukjent karakter.

Enkelte lyder, spesielt dersom de kommer raskt og uten forvarsel, kan utløse en fysiologisk startrespons ( "startleresponse"). Dette er en refleks som forekommer primært som en mekanisme for å forberede organismen på en mulig farlig situasjon. Denne refleksen etterfølges ofte av en orienteringsrespons, hvor individet vil vende hodet og blikket mot lydkilden. En fryktreaksjon kan også oppstå. De fysiologiske systemene som aktiveres gir en økning i hjertefrekvens og blodtrykk samt økte nivåer av hormonene adrenalin, noradrenalin og kortisol. Disse endringene er typiske for enhver situasjon hvor kroppen settes i alarmberedskap. Dersom støyeksponeringen er forbigående vil de fysiologiske responsene vanligvis gå tilbake til samme nivå som før eksponeringen.

Det må skilles mellom den umiddelbare effekten av plutselige høye lyder og effekten av støyeksponering over lengre tid. Selv om kroppen reagerer spontant med en kortvarig økning i blant annet hjertefrekvens og blodtrykk når den blir utsatt for brå, høye lyder, er dette en normalaktiveringsreaksjon som hos ellers friske individer ikke har noen skadelig effekt. Hvis det foreligger en høy risiko for hjerteinfarkt, forårsaket av sykdomsprosesser som har pågått over lang tid, kan en slik aktivering utløse et infarkt (Maclure, 1991). Det er imidlertid den fysiologiske aktiveringen som vedvarer over lenger tid, som kan føre til sykdom (Ursin og Murison, 1983). En vedvarende aktivering vil særlig kunne føre til sykdom hos individer som er genetisk disponert, eller opplever spesielle miljømessige faktorer.

7.3.2.2 Effekt på hjerte-karsystemet

Siden støy betraktes som en generell stressfaktor, har det innen støyforskning de siste årene vært fokusert på en mulig sammenheng mellom støyeksponering over lengre tid og forhøyet blodtrykk. En rekke befolkningsstudier er gjort for å avdekke dette forhold. Ut i fra disse studiene kan man konkludere med at det ikke foreligger klare bevis for at det er en direkte årsakssammenheng mellom lengre tids eksponering for støy og risiko for forhøyet blodtrykk. Med hensyn på angina pectoris, hjerteinfarkt og unormal hjerterytme er det imidlertid funnet noen bevis i retning av en høyere risiko ved høye nivåer av fly- og vegtrafikkstøy, over 65 - 75 dBA utendørs døgnekvivalentnivå (Babisch, 1998).

Det har vært antydet at støy fra militær lavflyging kan bidra til skadelige effekter på hjerte-karsystemet, på grunn av den raske stigetiden og det høye lydtrykknivået. Når det gjelder umiddelbare fysiologiske responser på lavflyging, er det i laboratoriestudier funnet en temporær økning i blodtrykk ved eksponering for jagerflystøy med et maksnivå på 125 dBA, mens et maksnivå på 105 dBA ga minimal blodtrykksøkning. Samme resultat ble funnet med hensyn på stresshormonet kortisol, men med en forsinkelse på 20 minutter i forhold til støyeksponering (Curio og Michalak, 1993). Ved gjentatte eksponeringer er det i flere studier funnet en økt stressrespons hos individet; i stedet for en tilvenning til støyen finner man da at individet utvikler en sensitivisering. Det er etisk uforsvarlig å gjøre slike studier med personer som har risiko for hjerteinfarkt, men det antas at disse vil være spesielt utsatt ved eksponering for brå og høye lyder.

I en befolkningsstudie fra Tyskland har man sett på blodtrykk hos skolebarn i to ulike lavflygingsområder. Det ble funnet et forhøyet blodtrykk blant jentene, men ikke hos guttene, i området med høyest lavflygingsaktivitet (laveste flyhøyde 75 m, maksnivå 125 dBA, døgnekvivalentnivå 65 dBA) (Ising m.fl., 1990). Disse resultatene kunne imidlertid ikke verifiseres i en senere feltundersøkelse av lignende type. Resultater fra disse og lignende studier er ikke fullstendige når det gjelder endelige konklusjoner for sammenheng mellom lengre tids eksponering for støy fra militær lavflyging og risiko for permanent forhøyet blodtrykk.

7.3.2.3 Effekter på søvn og hvile

Blant de helseeffekter av støy som er klart dokumentert fra en rekke studier, anses forstyrrelse av søvn som en av de mest alvorlige. Selv om det ikke er kjent hvorfor vi sover, er det allment akseptert at søvn er en forutsetning for god fysiologisk og mental helse. Primære effekter av støy på søvn er vanskeligheter med innsovning, endringer i søvnmønster og dybde, vekkinger i løpet av natten og generelt nedsatt subjektiv søvnkvalitet (Griefahn, 1978;Öhrström, 1995). I tillegg er det observert en temporær økning i hjertefrekvens hos sovende som utsettes for støy (di Nisi m.fl., 1990).

Støyeksponering under søvn kan også gi sekundære effekter , som tretthet og redusert velvære, humør og yteevne (Öhrström, 1990). Adferdsstrategier som følge av nattlig støyeksponering er å sove med vinduer gjenlukket, om mulig flytte soverommet til en roligere del av boligen, benyttelse av ørepropper og sovepiller.

Det er påvist en grense for søvnforstyrrelser ved ca. 40 dBA ved jevn, kontinuerlig støy, og støytopper på 45 dBA er i flere undersøkelser funnet å gi søvnstadiumendringer. WHO har anbefalt at soverom ikke bør ha høyere ekvivalent støynivå på natten enn 30 dBA for jevn støy og maksnivå bør ikke overskride 45 dBA for å unngå redusert søvnkvalitet. Også individuelle faktorer påvirker sammenhengen mellom støy og søvn. Eldre, personer med fysiske eller psykiske sykdommer og de med søvnsykdom er spesielt utsatt for støyinduserte søvnforstyrrelser. Syke mennesker har større behov for hvile og kan derfor være spesielt følsomme for støy.

I dag bedrives det liten grad av lavflygingstrening på natten (22.00-08.00), og den trening som skjer foregår i ubebodde områder, slik at den reelle innvirkning på nattesøvn anses som minimal. Studier av effekt av støy på søvn er i liten grad gjennomført med maksnivåer som tilsvarer lyden fra lavflygingsaktivitet (ca. 90-115 dBA), men dette er nivåer som uansett ligger langt over anbefalt grense for maks støynivå på natten.

7.3.2.4 Hørsel

Hørselsinntrykk skapes ved at lydtrykkvariasjoner oppfanges av det ytre øret og setter trommehinnen til å vibrere i takt med lydvariasjonene. Vibrasjonene overføres mekanisk via ørebenskjeden (hammer, ambolt og stigbøyle) og det ovale vindu til væsken i det indre øret (sneglehuset). Trykksvingningene i væsken påvirker hårceller som er spredt ut langs et membran (basilarmembranet) som deler sneglehuset på langs. Hårcellene omdanner svingningene til elektriske nerveimpulser som videresendes via hørselsnerven til spesifikke områder i hjernebarken hvor senteret for bevisst lydoppfattelse befinner seg.

Hørselen avtar med alderen (presbyacusis). Hørselsensitivitet vil likevel kunne variere sterkt mellom individer i samme aldersgruppe, og noe av denne variasjonen kan tilskrives ulik støyeksponering. Når det gjelder skade på hørsel, er det ikke noe fysisk grunnlag for å skille mellom ønsket og uønsket lyd. Likevel benyttes ofte begrepet "støyindusert hørselstap". Kunnskap om sammenhengen mellom støy og tap av hørsel kommer fra både dyreeksperimentell forskning og befolkningsstudier av mennesker utsatt for varierende grad av støybelastning, hovedsakelig i en yrkessammenheng. Det er antatt at støy kan endre hørselen ved å generere endringer i hårcellenes energiomsetning, i tillegg til å gi mekaniske skader i indre øret.

Ved å oppholde seg i et støyende område over et kortere tidsrom, kan man oppleve et såkalt temporært terskelskift (TTS). Dette er en målbar endring av hørselsensitiviteten og innebærer at terskelen for å høre lyder (høreterskelnivået) blir hevet, for så å gå tilbake til det normale igjen etter en viss tid i stille omgivelser. Ved kraftig eller langvarig støypåvirkning kan man oppleve øresus (tinnitus). Dette er et signal om at sansecellene i det indre øret er overbelastet. Rehabilitering fra et temporært hørselstap, som kan ta timer, dager eller uker, avhenger av størrelsen på terskelskiftet, individuell følsomhet og type eksponering. Dersom ikke hørselen er rehabilitert før neste støyeksponering, antas det at dette kan gi permanente endringer av hørselen.

Selv om man antar at permanent hørselstap utvikles gradvis over flere år, kan det ikke utelukkes at prosessen kan skje akutt. I en tidlig fase av hørselstapet vil ikke personen nødvendigvis merke så mye til dette, fordi tapet ennå ikke har påvirket evnen til å forstå tale i stille omgivelser. Etter hvert som hørselstapet blir større vil taleforståelsen bli svekket og spesielt er dette problematisk i støyende omgivelser.

Når det gjelder kontinuerlig lyd, er hypotesen at øret tåler en viss energimengde med støy over et gitt tidsrom. Flere studier av industriarbeidere har vist at langvarig eksponering for støy mellom 85 og 90 dBA eller mer i 8 timer per døgn medfører en risiko for hørselsskade. Etter 40 år i en arbeidssituasjon med 85 dBA er risikoen for å utvikle hørselstap mellom 15 og 20 % (ISO 1999). I yrkessammenheng, hvor de fleste studier av støyindusert hørselstap er gjort, anbefales det derfor at man ikke blir utsatt for ekvivalentnivåer som overskrider 85 dBA over en periode på 8 timer. Denne grenseverdien inngår i de fleste lands lovverk om arbeidsmiljø. I henhold til regelen om lik energi følger at dersom lydenergien fordobles (lydtrykknivået øker med 3 dB) må eksponeringstiden halveres, f.eks. 88 dB over en periode på 4 timer.

Skaderisikovurdering av all kontinuerlig lyd, ikke bare i en yrkessammenheng, baseres på de ovennevnte grenseverdier. Det har imidlertid ikke vært vanlig å generalisere energiregelen til å gjelde lyder med kort varighet og rask stigetid. Eksponering for relativt kortvarige lyder kan gi en skade uavhengig av hyppighet og varighet hvis det maksimale lydnivået overskrider 115 - 120 dBA. Impulslyder som varer i brøkdeler av ett sekund kan gi skade hvis toppverdien overskrider 130 - 140 dBC peak. Enkelte mennesker kan få sin hørsel skadet ved lavere nivåer. Ved lydtrykknivåer over 120-130 dB opptrer smertefornemmelse i øret

I en viss grad vil øret beskyttes mot skade ved hjelp av en refleks i mellomøret. Ved hjelp av denne mekanismen reduseres energioverføringen til indreøret tilsvarende 15 - 20 dB ved lave og medium frekvenser. Effektiviteten til denne mellomørerefleksen varierer med lydens intensitet og frekvensinnhold. Normalt trigger refleksen ved eksponering for lydnivåer på 75 - 90 dBA. Impulslyder eller lyder med rask stigetid vil ikke nødvendigvis kunne utløse denne beskyttende refleksen, fordi mekanismen tar noe tid for å virke fullt ut. Responstiden til mellomørerefleksen er i størrelsesorden 100 - 300 ms. Det er imidlertid antatt ut ifra beregninger, at mellomørerefleksen vil virke tilnærmet optimalt ved eksponering for støy fra jagerfly, med en maksimal demping på 20 dB når støysignalet er på sitt sterkeste (Kerry m.fl., 1998).

Studier fra England og Tyskland har vist at støy fra jagerfly kan komme opp i maksimumsnivåer på 120 - 125 dBA. Fra målinger og beregninger i Norge, gjort av henholdsvis Folkehelsa og SINTEF, ligger de fleste overflyginger (200 -1000 fot) på maks lydnivå 90 - 110 dBA.

Temporære terskelskift er observert ved eksponering for støy fra jagerfly med maksimale nivåer på 118 - 125 dBA og rask stigetid (Ising m.fl., 1990), men utvalget har i sine forsøk ikke kommet opp i disse nivåer. På bakgrunn av både laboratorie- og befolkningsstudier gjennom en årrekke har Ising m.fl. (1990) foreslått grenseverdier for å beskytte mot umiddelbare skadelige effekter (hovedsakelig hørsel): det maksimale lydtrykknivået bør ikke overskride 115 dBA og stigetid ikke over 60 dB/s 1.

I en finsk studie beskrives to tilfeller av klager, i tidsrommet 1990-96, på akutt hørselstap på grunn av eksponering for lavtgående jagerfly. Begge, en mann og en dame på henholdsvis 57 og 59 år, ble utsatt for en overflyging utendørs og opplevde akutt øresus og dotter i det øret som vendte mot overflygingen. Begge fikk bekreftet akutt hørselstap i det ene øret ved legebesøk dagen etter. Audiometri viste at hørselstapet dekket hele det målte frekvensspektrum (0,25 - 8 kHz) og var på ca. 60 dB. I det ene tilfellet var overflygingen ikke under 300 meter og uten etterbrenner, ifølge informasjon fra skvadronen. Dette skulle tilsi nivåer med liten risiko for hørselsskade. At skade likevel oppsto kan kanskje forklares av at individene var særdeles sårbare eller at piloten fløy lavere enn det som var rapportert. Det spekuleres også i om lyd fra overflyginger er ekstra skadelig på grunn av at maksimalnivået har enn forholdsmessig lang varighet eller at startresponsen fra overflygingen gir forstyrrelse i blodsirkulasjonen til det indre øret. Tusener av lavflyginger finner sted i Finland hvert år og bare få tilfeller har gitt hørselstap (Kurunen m.fl. 1999).

Når det gjelder langtidseksponering for jagerflystøy og effekt på hørsel, har man ingen sikre grenseverdier f.eks. hva angår hyppighet av overflyginger. Man har noen resultater som går i retning av at støy fra militær lavflyging kan gi permanent terskelskift hos barn og unge (Ising og Rebentisch, 1992). Det er imidlertid kun i soner med lavflygingsstøy med maksimalnivåer opptil 125 dBA at det er funnet et statistisk signifikant større hørselstap (ved 3 og 4 kHz) enn i områder med mindre grad av støy. En annen studie fant ingen forskjell i hørsel mellom to grupper voksne mennesker (16 - 25 år) hvor den ene gruppen var blitt utsatt for støy fra militære jagerfly som barn (Sixsmith & Ludlow, 1998). I denne studien hadde man imidlertid ingen støyeksponeringsdata.

Kunnskapen om jagerflystøy og effekt på hørsel er svært begrenset og flere av studiene som er gjort har klare svakheter, som for eksempel manglende kjennskap til faktisk lydeksponering. Det er ikke mulig per i dag å sette klare grenseverdier basert på vitenskapelig dokumenterte funn. Med de nivåene som er målt av lyd fra F-16 i Norge anses likevel sannsynligheten for nedsatt hørsel som svært liten. Muligheten for permanent hørselstap anses som minimal dersom overflyging kun skjer sporadisk og ingen blir utsatt for hyppig gjentagne overflyginger ved lav høyde og maksnivåer over 115 dBA.

7.3.3 Psykologiske effekter

7.3.3.1 Plage

I spørreundersøkelser om støy og innvirkning på helse og trivsel spørres det ofte om "plage" som en generell psykologisk effekt av støy. I slike undersøkelser benyttes som oftest en skala med 4 eller 5 valgmuligheter med "ikke plaget" i den ene enden og "svært plaget" i den andre. Man finner et økende antall som er plaget med økende lydtrykknivå. De langt fleste av studiene fokuserer på støyplage i boligområder. Noen få studier har sett på støyplage i en friluftssituasjon. Siden effekt av militær lavflygingsaktivitet på friluftslivet er spesielt vektlagt av utvalget, vil støyplage i en frilufts- og rekreasjonssituasjon omtales spesielt under kapittelet om friluftsliv.

Graden av støyplage påvirkes både av det høyeste støynivået og antall støyhendelser som produseres av støykilden. I tillegg vil forholdet mellom støy og plage modifiseres av en rekke variabler som boforhold, holdninger til lydkilden (nytteverdi), støysensitivitet, tidligere utsettelse for støy og sosioøkonomiske faktorer. Følelse av kontroll og forutsigbarhet i forhold til støyen er også viktige faktorer som virker inn på grad av støyplage. I noen undersøkelser er det også funnet at frykt for ulykker knyttet til støykilden virker inn på støyindusert plage.

Nyere støyforskning peker i retning av at egen opplevelse av gitte støysituasjoner er viktig for vurdering av helse og trivsel. En støyplaget person og en ikke-støyplaget person vil vurdere sin livssituasjon vesentlig forskjellig. Dette er også tilfelle om støybelastningen er lik for de to. Egen opplevelse av plage vil også forutsi en stressreaksjon bedre enn det støynivået vil.

Beboere i støyende områder utvikler ulike typer strategier for å takle støyplage. Dette kan være å flytte til et område med mindre støy, lydisolere boligen, mindre lufting av leiligheten, redusere personlige krav til omgivelsene eller prøve å påvirke myndighetene til å redusere støyen. Klager på støy kan være en god indikator på et støyproblem i samfunnet, men sier ikke nødvendigvis noe om omfanget på støyproblemet.

Døgnekvivalent støynivå, LA_{ekv, 24t} (L_dni USA 2), er mye brukt som støyparameter fordi det er forholdsvis enkelt å måle og fordi det er det beste mål vi i dag har som korrelerer med støyplage. Studier har vist at korrelasjonen mellom støyeksponering og gjennomsnittlig plagerespons er svært høy > 0,8). Den interindividuelle variasjonen er imidlertid betraktelig. Lydtrykknivået forklarer kun mellom 10 og 30 % av variasjonen i individuell plagerespons. Resultater fra en rekke befolkningsundersøkelser tyder på at ved et gitt energiekvivalent støynivå er sjenansen størst for flystøy; deretter kommer vegtrafikk- og togstøy (Miedema og Voss, 1998). I figur 7.5 vises en dose-responskurve for flystøy nær flyplasser hvor forholdet mellom prosent svært plaget og L_dn vises. Denne kurven er basert på resultater fra 20 befolkningsundersøkelser fra USA, Australia og Europa. Ved et støynivå på 55 dB utendørs vil ca. 10 % av den eksponerte befolkningen være sterkt plaget.

Kilde: (Kilde: Miedema og Vos, 1998)

Områder som blir overfløyet av militære jagerfly under trening vil eksponeres for støy på en helt annen måte enn områder i nærheten av flyplasser. Disse forskjellene inkluderer antall daglige overflyginger, forekomst i tid, stigetid, varighet, intensitet og spektrale egenskaper. Den konvensjonelle dose-responstilnærmingen betinger et visst antall støyhendelser daglig; noen har foreslått 3 daglige overflyginger som et minimum. Metoden, som illustrert i figur 7.5 for å fastsette plage av støy, er derfor antagelig ikke hensiktsmessig for å beskrive responsen på støy fra militære jagerfly i områder hvor dette kun skjer sporadisk.

Når det gjelder overflyginger i lav høyde med høy hastighet, antas den raske stigetiden å bidra til økte plager. På bakgrunn av laboratoriestudier hvor forsøkspersoner har vurdert plage fra støy fra jagerfly, innførte US Air Force i 1990 en midlertidig stigetidskorreksjon i L_dn. I senere studier har man benyttet mer virkelige omgivelser som simulerer en hjemmesituasjon. Disse studiene indikerer at straffekorreksjon bør starte på 30 dB/s og nå maks straffekorreksjon på 10 dB ved 100 dB/s (Finegold, 1993). Et problem med stigetidskorreksjon er at de ulike forskermiljøene har utarbeidet forskjellige måter å beregne stigetid på. Forskjellene mellom metodene er hovedsakelig knyttet til hvilket intervall av lydhendelsesforløpet som vektlegges i beregningen av stigetiden. Det arbeides internasjonalt med å utvikle en hensiktsmessig standardmetode til å kunne forutsi spesifikk respons.

Utvalget har vurdert tre studier, hvorav en norsk, som har sett på plage som følge av militær lavflyging i en boligsituasjon. I en Nederlandsk undersøkelse ble telefonintervjuer foretatt av 625 mennesker som bodde under og i nærheten av lavflygingskorridorer (de Jong, 1986). I Nederland (per 1986) er lavflyging definert som flyging under 300 m (1000 fot) og tillatt ned til 75 m (250 fot). Lavflygingen var lagt til to korridorer (bredde ca. 4,8 km) i østre deler av Nederland. Blant de som bodde rett under lavflygingskorridoren var 43 % svært plaget, mens 34 % ikke var plaget. Blant de som bodde i et område definert 2,5 - 5 km fra lavflygingskorridoren oppga 24 % og 58 % henholdsvis "svært plaget" og "ikke plaget". I tillegg til vibrasjon av bolig, ble det i forbindelse med flyaktivitet oppgitt spesifikke reaksjoner som startrespons samt innvirkning på konsentrasjon, konversasjon og hvile. Plage antas å ha sin årsak i slike ovennevnte reaksjoner.

På spørsmål om hvorvidt man ønsker at flygingen skulle skje på en spesiell dag eller spres utover ukedagene svarte 50 % at de ønsket aktiviteten konsentrert til en spesiell dag, 8 % syntes ikke noe om ideen om å legge all flyging til spesielle dager mens resten (42 %) ikke hadde noen spesielle preferanser knyttet til dette. Svakheten ved denne studien er at ingen støyeksponeringsnivåer er med. Forfatteren gir imidlertid et inntrykk av at aktiviteten i enkelte av de studerte områdene er svært høy og konsentrert.

En studie fra Tyskland kan vise til høy grad av forstyrrelse på grunn av lavflygingsstøy, og at folk klager over dette selv om støyen fra aktiviteten bidrar lite til det ekvivalente støynivå sammenlignet med andre typer støy (Ising m.fl., 1990). I den tyske studien har man data på støyeksponering (maksnivå 100-125 dBA og ekvivalentnivå 58-68 dBA) og sjenanse som skyldes støy fra lavtgående jagerfly ser ut til å være større enn for støy fra sivil luftfart ved samme ekvivalentnivå. Dette antas å skyldes lavflygingsstøyens spesielle egenskaper som bl.a. svært høye maksnivåer, rask stigetid og uforutsigbarhet.

En norsk undersøkelse er gjort blant beboere rundt Bodø og Værnes flyplass i forbindelse med to store militærøvelser (Gjestland m.fl., 1993). Det ble ikke funnet noen merkbar økning i støyplage under øvelsene som varte i 2-4 uker hvor økningen i ekvivalent flystøynivå (EFN) var ca. 6 dB. Forhåndsinformasjon om øvelsene, og at disse ville være av kort varighet, har etter stor sannsynlighet bidratt til at den oppgitte plageresponsen ikke økte. Siden studien er gjort i nærheten av en flyplass, vil resultatene ha begrenset overføringsverdi til lavflygingsområder med sporadisk og uforutsigbar lavflygingsaktivitet. Det man imidlertid kan trekke ut av relevant kunnskap fra denne studien, er fordelen med å gi informasjon om øvingsaktiviteten, noe som kan sies å ha en forebyggende effekt som hindrer ytterligere irritasjon og sjenanse.

7.3.3.2 Mental helse

Enkelte studier antyder en sammenheng mellom støy og redusert mental helse. Effekter på mental helse innen støyforskning dekker alt fra symptomer på angst, følelsesmessig stress, hodepine og humørendringer til de mer generelle psykiatriske kategorier som psykoser og nevroser. Antagelsen om en sammenheng mellom støy og mental helse skriver seg fra den påviste sammenheng mellom eksponering for støy og bruk av visse typer medisiner, psykiatriske symptomer og innleggelse på psykiatriske institusjoner som er gjort i enkelte undersøkelser.

Det er imidlertid en tendens til at leger stiller diagnosen psyko/fysiologisk stress oftere til personer som bor i støyende områder enn stillere områder. Støy er ikke antatt å være en direkte årsak, men kan være med å bidra til utviklingen av visse typer psykiske lidelser. I en studie fant man ingen sammenheng mellom støyeksponering og mental sykelighet, men symptomer på mental sykdom var større blant de som var svært plaget enn de som sa seg mindre plaget av støy (Tarnopalsky m.fl., 1978).

Effekt på mental helse av sporadiske støyhendelser som en gang i uken eller måneden er ikke systematisk studert. Støy fra lavtgående fly oppleves som høy og skremmende; hos noen kan fryktreaksjoner oppstå. Ved gjennomgang av helseeffekter av økt lavflygingsaktivitet i Labrador er det i følge CPHA "Task Force" (Canadian Public Health Association, 1987): "rimelig å anta at enkelte personer som har erfart overflyginger kan utvikle en frykt for å oppleve dette igjen. Dette kan påvirke deres adferd, spesielt med hensyn på å bevege seg i områder hvor man kan forvente lavflyging". Barn rapporteres å være spesielt utsatt med hensyn på fryktreaksjoner.

I en studie fra Tyskland ble det funnet en hyppigere forekomst av angstsyndromer hos barn i alderen 9-11 i området med mye lavflygingsstøy enn i stillere områder. Disse barna viste også en høyere psykofysiologisk aktivitet som forhøyet hjertefrekvens og redusert evne til systolisk blodtrykksadaptasjon. På tross av den økte autonome aktiviteten 3 hos barn i området med mye støy, ble det ikke funnet signifikant flere med somatiske eller psykosomatiske sykdommer eller klager i dette området enn i området med mindre støy (Schmeck & Poustka, 1993).

Selv om flere studier viser til en mulig sammenheng mellom støy og mental helse, er det såpass mange svakheter ved flere av studiene til å trekke endelige konklusjoner. I tillegg er det begrepsmessige uklarheter med hensyn til psykiatrisk klassifisering. Tilstrekkelig forståelse av det komplekse forholdet mellom støyplage, følsomhet for støy og mental sykelighet synes også å mangle

7.3.4 Sosiale effekter

7.3.4.1 Innvirkning på kommunikasjon

I støyende omgivelser kan det være vanskelig å høre hva som blir sagt. Dette skyldes et fenomen kalt maskering som innebærer at en uønsket lyd kan overdøve (maskere) en ønsket lyd. Støy kan dermed maskere tale og redusere muligheten for samtale, TV- og radiolytting. Desto høyere lydtrykknivå og jo mer energi i talefrekvensområdet (500 - 4000 Hz) jo større andel av taleinformasjon vil bli utilgjengelig for mottakeren. Vanlig samtale krever at støyen ikke overskrider ca. 60 - 65 dB. Personer med svekket hørsel, eldre og barn i språklæringsfasen trenger enda gunstigere signal-støyforhold for å oppfatte tale.

Forholdet mellom lydtrykknivå og taleforståelse er forskjellig uten- og innendørs på grunn av ulike lydrefleksjoner. I en utendørssituasjon bør ikke støynivået være over 55 dBA dersom kommunikasjonsforstyrrelser skal unngås (Berglund og Lindvall, 1995). For 100 % forståelse av setninger bør nivået på tale være 15-18 dBA "høyere" enn bakgrunnsstøyen (Lazarus, 1990).

Enkeltstøyhendelser som en overflyging med jagerfly, vil kun avbryte kommunikasjon for en kort stund. I hvor stor grad innvirkning av støy fra jagerfly vil være et problem for kommunikasjon vil avhenge av varighet og antall støyhendelser. Så lenge militær lavflyging i vesentlig grad forekommer sporadisk, anser utvalget problemet med maskering av kommunikasjon som minimal.

7.3.5 Støyeffekter på læring og hukommelse

Støy kan påvirke kognitive prosesser som læring og hukommelse. En rekke studier har vist en sammenheng mellom langvarig eksponering for høye støynivåer (flystøy og vegtrafikkstøy) og en hemmet innlæring av leseferdigheter hos barn. Denne effekten er også funnet å akkumulere over tid. En mulig forklaring på denne sammenhengen er at barn som utsettes for langvarig støybelastning får problemer med å høre forskjell på lyder. Det er også funnet gjennom en serie eksperimenter med skolebarn i klasserom, at eksponering for flystøy kan ha en negativ innvirkning på langtidshukommelse. Når skolebarna ble utsatt for flystøy i 15 minutter (både 55 og 66 dBA) mens de leste en tekst, viste de en redusert evne (25 %) til å svare på spørsmål knyttet til teksten en uke etterpå, sammenlignet med når de leste en tekst i stille omgivelser (Hygge, 1993; Hygge, 1994).

En større undersøkelse av skolebarn nær flyplassen i München før og etter nedlegging, viste en redusert langtidshukommelse, dårligere språk- og ordkunnskaper blant barn på skolen nær flyplassen sammenlignet med en gruppe barn som ikke var eksponert for støy på skolen (Hygge m.fl., 1993; Hygge m.fl.,1996). Denne forskjellen forsvant etter at flyplassen ble nedlagt. Ved nedlegging av flyplassen ble støynivået redusert fra 68 til 58 dBA.

I forhold til lærere på skoler som ikke er utsatt for særlig trafikkstøy, har lærere fra skoler med mye støy rapportert større vanskeligheter med å motivere barna til skolearbeid.

Utvalget kjenner ikke til studier som er gjort av effekter på jagerflystøy på kognitive prosesser, men på bakgrunn av resultatene fra sivile flyplasser erkjenner utvalget at lavflygingstrening ikke bør bedrives i nærheten av skoler i undervisningstiden.

7.4 Friluftsliv

I St meld nr 40 (1986-87) - Om friluftsliv, er friluftsliv definert som "opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse". Friluftsbegrepet som det brukes er dermed ganske vidt. Friluftsliv er et samlebegrep på en stor og variert gruppe aktiviteter og opplevelser, alt fra å plukke blomster i nærmiljø via søndagsturen i skogen og påsketuren på fjellet til klatring i fjellvegger. Friluftsliv er ikke begrenset til opphold i mer eller mindre urørt natur. Her omfattes også menneskepåvirket natur, landbrukets kulturlandskap og naturinnslag i byer og boligområder. Allemannsretten som gir folk rett og mulighet til å ferdes i utmark er en svært viktig forutsetning for friluftslivet, se pkt 5.10 om friluftsloven.

Friluftsliv er for mange en kilde til økt trivsel både i hverdager og i ferier. Friluftsliv har i seg ulike elementer som både hver for seg og sammen kan ha positiv virkning i forhold til livskvalitet og helse: Fysisk aktivitet, naturopplevelse og miljøforandring. Forskning viser at fysisk aktivitet i friluft har positive helsemessige effekter blant annet for funksjonsevne for kretsløp, lunger og muskulatur. Kontakt med natur og utsikt til natur reduserer stress, påvirker immunforsvaret og påskynder tilfriskningsprosessen for syke mennesker. Friluftsliv bidrar også til reduksjon av angst og depresjoner. Økt friluftslivsaktivitet i befolkningen vil sannsynligvis føre til en bedring i folkehelsen (Folkehelsa, 1998).

7.4.1 Preferanser og motivasjonsfaktorer knyttet til friluftslivet

Basert på to rapporter fra henholdsvis Vorkinn m.fl. (1997) om "Friluftslivsutøvelse blant den voksne befolkningen – utviklingstrekk og status i 1996" og Aasetre m.fl. (1994) om "Friluftsliv i Norge – motivasjon og atferd", vises det til at blant nordmenn utøver 90 prosent en eller annen form for friluftsliv i løpet av et år . De kvalitetene ved friluftsliv som først og fremst vektlegges er fred og ro. Ønsket om fred og ro viser seg i følge disse undersøkelsene å være størst blant bybefolkningen. Andre viktige motiver er; (i prioritert rekkefølge,) sosialt samvær i naturen, trim, å oppleve naturen, høsting og mestring. Det å "komme ut i frisk natur vekk fra støy og forurensning" ble rangert som den viktigste motivasjonenfaktoren for å drive friluftsliv. Dette ble vurdert av til sammen 85 prosent som viktig. Å "oppleve naturens stillhet og fred" ble vurdert av til sammen 89 prosent som viktig.

Disse vurderingene varierer noe geografisk innen landet. For hele landet er imidlertid fred og ro den viktigste motivasjonen, men viktigst i Oslo og i Nord-Norge. Det er også undersøkt eventuell effekt av urbanisering og funnet signifikant effekt hvor ønsket om fred og ro er høyest hos folk som bor i byer. Det er ikke funnet gjennomgående kjønnsforskjeller.

7.4.2 Forvaltning av friluftsliv

Gjennom friluftsliv og naturopplevelser skapes økt interesse for og kunnskap om naturen og derav økt miljøbevissthet i befolkningen. Sentrale politiske målsettinger for friluftslivet framgår av St meld nr 40 (1986-87) – "Om friluftsliv", Direktoratet for naturforvaltnings handlingsplan; "Forslag til revidert handlingsplan for friluftsliv mot år 2000", DN-rapport 1996-5 og av St meld nr 8 (1999-2000) – "Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand". I sistnevnte stortingsmelding angis følgende strategiske mål for friluftslivsarbeidet

"Alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv som helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig aktivitet i nærmiljøet og i naturen for øvrig".

Meldingen angir videre fire nasjonale resultatmål.

1. Friluftsliv basert på allemannsretten skal holdes i hevd i alle lag av befolkningen.

2. Barn og unge skal gis mulighet til å utvikle ferdigheter i friluftsliv.

3. Områder av verdi for friluftslivet skal sikres slik at miljøvennlig ferdsel, opphold og høsting fremmes og naturgrunnlaget bevares.

4. Ved boliger, skoler og barnehager skal det være god adgang til trygg ferdsel, lek og annen aktivitet i en variert og sammenhengende grønnstruktur med gode forbindelser til omkringliggende naturområder.

Det arbeides med ny stortingsmelding om friluftsliv som skal legges fram i inneværende stortingsperiode (våren 2001).

7.4.3 Friluftsliv og støy

I en rapport fra Direktoratet for naturforvaltning og Statens forurensingstilsyn ( "Støy i frilufts- og rekreasjonsområder", 1994) påpekes at fravær av støy er en forutsetning for at frilufts- og rekreasjonsområder skal ha full verdi. Det heter videre at "i et naturlig lydbilde vil hørbare, teknisk genererte lyder føre til at iaktagelsesevne og sanseinntrykk distraheres og svekkes". Det vises til at de fysiske og psykiske belastningene støy forårsaker er avhengig av folks holdninger både til type støy (om støyen er forårsaket av samfunnsnyttige aktiviteter eller er støy fra unødvendige fritids- og fornøyelsesaktiviteter), samt hvor slik støy er akseptabel.

I friluftsområder, og da særlig i store, inngrepsfrie naturområder (INON), vil en forvente fravær av støy. Det kan derfor tenkes at støy i slike områder vil være spesielt sjenerende for dem som opplever den. I rapporten "Støy i friluftsområder" finnes en tabell med oversikt over antatt akseptabelt støynivå for ulike typer områder. For nasjonalparker, andre større, lite påvirkede områder og et kjerneområde i bymarker o.l. angir tabellen "fremmed lyd uønsket".

I rapporten "Støy og stillhet i friluftsliv" (Faarlund, N. 1992) beskrives en videre utvikling av friluftslivet og friluftslivets verdier og herunder spesielt om verdien av stillhet. En definisjon av stillhet og av hva som ikke er stillhet er i følge rapporten:

"Stillhet er ikke bare fravær av målbar støy. Stillhet er en kvalitet som kan tåle et målbart innslag av naturlyd, men som forutsetter at vi er i fri natur. I et mekanistisk miljø, f.eks. et laboratorium for hørselsmåling, eller et innspillingsstudio for musikk, kan det være stille. Vi hører ingen lyd, men akkompagnementet av de andre sanseinntrykkene forårsaker heller uro enn varhet"

I rapporten beskrives egenverdien av stillhet:

"I naturlig friluftsliv er stillhet først og fremst en verdi i seg selv. I stillheten møter vi et kjennetegn ved fri natur som like selvfølgelig hører hjemme i helskapen som synsinntrykkene, luktene og berøringsopplevelsen med fingrene eller stegene i motbakkene".

Betydningen av stillhet i friluftslivet beskrives:

"I vår utvikling som mennesker har evnen til å bli vâr vært livsviktig for naturmøtet, ikke bare i møte med dyr, men også i forhold til vær, snøskred, og så videre. Vârheten åpnet også for skapende evner fra refleksjon til kunst og religiøst engasjement. En viktig forutsetning for å utvikle talentet varhet er stillhet".

Med dette forstår vi også at menneskeskapt "stillhet", det at vi kan skape et rom, en arena der det er stille, aldri kan erstatte naturens stillhet.

Når det gjelder forskning på faktisk støytoleranse i friluftsområder, er det kun gjort et begrenset antall studier. Effekter på friluftsliv innen støyforskning begrenser seg til hvilken betydning støy har for fotturister og besøkende i naturområder. Disse studiene viser gjennomgående at flystøy virker sjenerende for de som bedriver friluftsliv. I en studie fra New Zealand pekte flytrafikk seg ut som den støykilden som flest legger merke til, og en stor andel blant de som har opplevd dette synes dette er negativt (Cessford, 1998). Mål på faktisk støyeksponering har man imidlertid ikke.

I tillegg til de to studiene utvalget selv har igangsatt, som vil bli beskrevet nedenfor, kjenner utvalget kun til to undersøkelser, begge amerikanske, som belyser konflikten mellom militær jagerflyvirksomhet og friluftsliv. Begge undersøkelser er rettet mot fotturister og besøkende i naturområder. Den ene studien antyder at plage som følge av støy fra militære overflyginger er større enn ved støy fra mindre propellfly eller høytgående jetfly (Fidell m.fl., 1996). Dette blir også bekreftet i den andre undersøkelsen (Elias, 1998), som også så på ulike informasjonsstrategier for å redusere de negative effektene.

Stedet for de amerikanske undersøkelser var et friluftsområde i nærheten av en militær flybase og dermed et område med relativt hyppige overflyginger. Plagen ble redusert med økende avstand til overflygingene, noe som antakeligvis alene kan skyldes redusert støynivå. Overflyginger som var samlet i tid ga mindre plage enn overflyginger som kom spredt i løpet av turen (en mindre del av turen blir avbrutt av støy). Flystøy var ikke signifikant korrelert med totalopplevelsen og hvor fornøyde turgåerne var med området. Det så heller ikke ut til at eksponering og irritasjon over lavflyging påvirket respondentenes vilje til å komme tilbake.

De som husket å ha mottatt informasjon om lavflyging, som bestod i skilting ved inngangen til området, var mindre plaget enn de som ikke husket å ha mottatt slik informasjon. Informasjon bør inneholde når lavflyging forekommer og hvilke tiltak som er gjort for å redusere effektene for de besøkende til friluftsområdet. Videre er tidligere erfaring og forventninger viktige faktorer til reaksjonen på overflygninger.

Kulturforskjeller mellom USA og Norge i forvaltningen og bruken av naturområder gjør at man ikke uten videre kan overføre resultatene til norske forhold. Likevel kan man si at mange av funnene i de amerikanske studiene blir bekreftet i utvalgets egne undersøkelser: undersøkelsen til Østlandsforskning og Folkehelsa.

I forbindelse med en spørreundersøkelse som Østlandsforskning gjennomførte i 1999, ble det utarbeidet et notat kalt "Synspunkter på støy i friluftsområder" (Vorkinn, M. 1999) hvor resultatene fra to spørsmål om støy relatert til friluftsliv og naturbruk blir behandlet. Undersøkelsen ble gjennomført i Trøndelagsfylkene og spørreskjema ble sendt til 1200 personer fordelt på 400 i Trondheim, 400 i by/større tettsted og 400 i spredtbygde strøk. Fordelingen i utvalget er god med hensyn til alder og kjønn, men har en skjevhet når det gjelder utdanning ved at personer med høgskole-/universitetsutdanning er sterkt overrepresentert. For 10 av 16 delspørsmål viser undersøkelsen at folk med høyere utdanning legger større vekt på å slippe støy, men forskjellene er små. For å få et korrekt bilde er likevel svarene vektet i forhold til denne skjevheten i utvalget.

Undersøkelsen viser at folk opplever fravær av støy som viktig i alle slags friluftsområder, men at toleransen for støy varierer med områdetype. Jo mer uberørt områdene er, jo viktigere mener folk det er å slippe å høre motordur og støy. Bare 5-6 prosent svarer at det ikke har noen betydning for dem å slippe å høre motordur og støy når de er i nasjonalparker eller andre uberørte områder. På en skala fra 1 ("å slippe å høre motordur og støy har ingen betydning") til 7 ("å slippe å høre motordur og støy er svært viktig") varierer svarene fra størst støytoleranse for nærturområder med gjennomsnittlig respons på 3,6 til minst støytoleranse i nasjonalparker med gjennomsnittlig respons 5,9.

Undersøkelsen viser at kvinner legger noe større vekt på å slippe å høre motordur og støy enn menn, men at forskjellene er forholdsvis små. Ett unntak fra denne tendensen gjelder nasjonalparker der menn legger størst vekt på fravær av støy.

I uberørte områder, inkludert nasjonalparker, var det å slippe å høre støy viktig for alle, uansett alder. For de andre områdetypene var det signifikante forskjeller ved at ønsket om å slippe å høre støy øker med alderen. Forskjellene var imidlertid også her små.

Bosatte i tettbebygde strøk legger større vekt på stillhet enn bosatte i spredtbygde strøk. For markaområder nær byer og tettsteder er gjennomsnittsresponsen for spredtbygde strøk på 3.6 sammenlignet med 4.8 blant bosatte i Trondheim. Tilsvarende tall for nasjonalparker er 5.8 og 6.4.

I tillegg til å undersøke forskjeller i toleransen for støy mellom områdetyper er det også undersøkt forskjeller i støytoleransen mellom ulike støykilder. For friluftsliv generelt er toleransen for støy fra rutefly og motorbåttrafikk størst (gjennomsnittsrespons på 3.5) og toleransen for støy fra militære jagerfly (5.1) og vegtrafikk (4.7) minst. Det er viktig å presisere at Østlandsforsknings studie er en spørreundersøkelse hvor personene har besvart spørsmålene hjemme og ikke i den kontekst spørsmålene er ment for. Svarene gjenspeiler holdninger og ikke reelle responser på faktiske opplevelser. At personene skiller såpass klart i sin respons på de ulike flytypene tyder imidlertid på at de har vært bevisste ved utfylling av skjemaet, hvilket styrker resultatenes pålitelighet.

Folkehelsas studie undersøkte turgåeres responser på faktiske overflyginger i Aurlandsdalen. Det ble også gjort støymålinger for å se sammenhengen mellom støy og turgåernes respons på overflygingene. Undersøkelsen ble gjennomført i perioden 1-13 august 1999. Aurlandsdalen ble valgt som undersøkelsesområde fordi området er godt besøkt av fotturister med stort sett samme turrute og at Aurlandsdalen ligger i et lavflygingsområde.

Et spørreskjema ble utviklet spesielt for denne studien, men er basert på et spørreskjema benyttet i lignende type undersøkelser av Folkehelsa. Spørreskjemaer ble delt ut til turgåere ved turrutens slutt. Det ble lagt vekt på å holde den egentlige hensikten med undersøkelsen skjult for turgåerne. Dette er viktig for å unngå at personene ble påvirket bevisst eller ubevisst, til å svare på en bestemt måte. Blant en rekke spørsmål om kvaliteter ved turområdet, ble det spurt om opplevelse av lyd fra jagerfly. Turgåerne skulle svare i forhold til en skala fra – 5 ("svært forstyrrende") til + 5 ("svært berikende"), hvor 0 betydde "ingen betydning". Det var også mulig å krysse av for "ikke hørt" på spørsmålet om jagerfly.

I samarbeid med Luftforsvaret ble det satt opp en plan for overflyginger i Aurlandsdalen i undersøkelsesperioden. Både overflygingshøyde (ca. 200 – 2500 fot) og antall overflyginger (0-4 om dagen) ble variert. Det maksimale støynivå som ble målt i Aurlandsdalen er tilnærmet det maksimalt som kan oppnås uten å bruke etterbrenner. Dette skyldes dalens form. For å følge den "skarpsvingende" dalen må man trekke opptil 5 G (5 ganger normal gravitasjonskraft) noe som krever vesentlig motorkraft.

Data fra spørreskjema ble innsamlet både på dager med og uten overflyginger. Støymålinger ble gjort på fem punkter langs turruten. På bakgrunn av disse målingene og spørreskjemadata ble det beregnet hvor mye jagerflystøy hver turgåer ble utsatt for. Respons på spørsmål om opplevelse av jagerflystøy ble analysert i forhold til mål for den enkelte turgåers støybelastning. Til sammen 761 utfylte skjemaer ble samlet inn, hvorav 386 fra turgåere som har opplevd jagerfly i løpet av turen og vurdert opplevelsen på skalaen i spørreskjemaet. For enkeltoverflyginger varierte maksimalt lydnivå fra 80-108 dBA og lydeksponeringsnivå fra 85-111 dBA. Lydeksponeringsnivå, individuelt beregnet for hver turgåer, varierte fra 91 til 115 dBA.

Resultatene viser at lyden fra jagerfly oppleves som forstyrrende for turopplevelsen av 79 prosent av de eksponerte turgåere, 13 prosent synes opplevelsen var berikende mens 8 prosent mener dette ikke har noen betydning. Det er en tendens til at lyd fra jagerfly oppleves noe mer forstyrrende av eldre enn av de yngre og noe mer forstyrrende jo høyere total støydose man er blitt utsatt for. Det ble ikke funnet forskjell med hensyn på totalvurdering av turopplevelsen mellom de som ble utsatt for overflyginger og de som ikke ble det. Det store flertall var svært fornøyd med turen i forhold til de forventninger de hadde på forhånd. Jo mer negativ opplevelsen av jagerfly var, jo mindre var imidlertid sannsynligheten for å gi turopplevelsen maksimal uttelling på tilfredshetsskalaen.

Selv om Østlandsforsknings og Folkehelsas undersøkelser er forskjellige med hensyn til metode og type utvalg, understøtter de hverandres resultater i synet på militære jagerfly i friluftsområder. I begge undersøkelser er militære jagerfly den støykilden som oppleves mest uønsket av samtlige nevnte kilder i forhold til hva man forventer seg av en friluftsopplevelse.

7.4.3.1 Mulig avgrensing geografisk og tidsmessig

Stillhet er en av de vesentligste verdier for friluftslivet. Stillheten som verdi får større betydning jo mer urørt et område er. Det er derfor av verdi å unngå støy i store, urørte områder og herunder særlig i nasjonalparker.

I bymarker og andre områder for friluftsliv i dagliglivet, særlig i og i tilknytning til større byer, er det også av stor verdi å unngå støy. Dette både fordi muligheten for friluftsliv i dagliglivet, i nærmiljøet har svært stor verdi og fordi befolkningen i byer og tettsteder legger enda større vekt på stillheten som verdi enn befolkningen i spredtbygde strøk.

Av ulike typer støykilder, som er blitt presentert i spørreundersøkelser, er støy fra jagerfly den støykilden som folk reagerer mest negativt på. Utvalget viser til hensynet til "stille områder" og at man ønsker å avgrense støyeksponering i områder som ivaretar folks behov for rekreasjon og naturopplevelse. Like fullt vil dette alltid måtte skje ut fra en balansert vurdering.

På grunn av manglende kunnskap til å kunne kartfeste geografiske områder som innehar de kvaliteter som er viktige for friluftslivet, kan en inndeling av friluftsområder foretas etter følgende sorteringsmekanisme:

• INON (Inngrepsfrie naturområder i Norge, se vedlegg x).

• Bymarker.

• Verneområder uten flyrestriksjoner.

7.5 Støyvirkninger på dyreliv

En plutselig og fremmed lyd kan virke som et alarmsignal for mange dyr og aktivere dets forsvarsapparat. Kort tids stressresponser refereres ofte som en "fight og flight"-respons og har store likhetstrekk hos de fleste dyr. Det skjer da en tilførsel av energi til hjerte, hjerne og arbeidende muskulatur og hjertefrekvensen øker, kroppstemperaturen øker og hjernestammen stimuleres slik at individets aktpågivenhet og beredskap øker og forbereder dyret til eventuell handling. Atferden kan variere fra immobilitet, til at dyret løfter hodet for å orientere seg, forskjellige typer bevegelser, til at dyret flykter bort fra området. I enkelte tilfeller er det også observert sterkere panikkreaksjoner.

Dyrenes sensitivitet for lydpåvirkning vil variere gjennom året, mellom individer innen samme art og mellom forskjellige arter, men generelt vil pattedyr reagerer negativt på støykilder med nivå over 90 dB. Støykilder under 90 dB vil i mindre grad utløse sterke fluktreaksjoner. Utover den kortvarige stressresponsen og de forstyrrelser den medfører for dyrene, kan støy påvirke dyrets hørsel, ved temporær eller permanent nedsatt hørsel. Forandringer som kan påvirke dyrenes overlevelsesevner, spesielt hos dyr som benytter hørselen for å oppdage predator, oppdage bytte eller hos arter med akustisk kommunikasjon.

De eventuelle varige effektene av støy vil variere med støynivå, frekvensen av støypåvirkninger og dyrenes støysensitivitet. Kronisk støy har hos enkelte laboratoriedyr gitt hørselsskader, varige atferdsforandringer og forandringer av nervesystemet, samt nedsatt vekst og reproduksjonsevne. Hos viltlevende arter kan kronisk støypåvirkning medføre at enkelte støysensitive individer og arter forlater støyeksponerte områder.

Militær jagerflyaktivitet vil påvirke både viltlevende pattedyr og husdyr ved at de gjennom sin aktivitet produserer støy som kan påvirke dyrene. Den mest vanlige forekommende reaksjonen hos dyrene er kortvarige startresponser som i de fleste tilfellene ikke vil gi mer alvorlige konsekvenser og vil være avsluttet i løpet av et halvt minutt (Kemp & Huppop, 1996).

Imidlertid har de fleste av disse studiene i liten grad fokusert på eventuelle forandringer av dyrenes hørselsevne og langtidskonsekvenser av disse forandringene. En har også funnet at startresponsene ofte er sterkere når støy kombineres med visuelle stimuli, slik at i mange tilfeller vil startresponsene være sterkere og oftere panikkartet i forhold til lavtflygende sentgående helikopter enn ved raske overflygninger med jagerfly (Kemp & Huppop, 1996).

Fragmentering av tidligere sammenhengende naturmiljøer og bestander er i dag regnet for å være den største trusselen mot bevaring av biologisk mangfold. Fragmentering oppstår når tidligere sammenhengende naturmiljøer eller bestander deles opp i mindre enheter som følge av menneskeskapte inngrep og/eller forstyrrelser. Eksempler på dette er tekniske inngrep som kan virke som fysiske barrierer, etablering av kunstige miljøer, eller høyt forstyrrelsesnivå som gjør at sky arter unngår områder med mye ferdsel. Dette kan ha flere effekter på levende organismer, og er svært avhengige av den enkelte arts biologi og bestandsegenskaper. Hos fåtallige arter, som for eksempel fjellrev, innebærer fragmentering og tap av habitat økt risiko for å dø ut og økt tap av genetisk variasjon. Hos andre arter, som villrein, innebærer ofte tap av beitearealer økt tetthet og større beitebelastning på de gjenværende beitearealene.

Effektene på vår bruk av naturmiljøet på ville dyr kan best forstås på bakgrunn av de økologiske tilpasningene som hver enkelt art har utviklet til sitt miljø. Dette gjelder også redsel for mennesker og effekter av forstyrrelser. En slik tilnærming vil også i betydelig grad kunne bidra til å øke forståelsen for hvorfor enkelte arter har høy sårbarhet for forstyrrelser, mens andre arter har en høyere terskel for slik påvirkning.

Dyrenes tilpasning til det miljøet det lever i kan oppsummeres i livshistorien som organismen har utviklet, og beskrives som en prosess der tilgjengelige ressurser fordeles og optimaliseres mellom reproduksjon og overlevelse. Gjennom sin utvikling har alle dyr utviklet atferd for søk etter næring, partnervalg, ungefostring og beskyttelse mot rovdyr. Som følge av jakt eller direkte forfølgelse av mange arter, kan mennesket i denne sammenheng betraktes som et rovdyr som andre dyr har tilpasset seg til gjennom seleksjon eller læring. Vi har derfor bidratt til at mange ville dyr er redde for mennesker ved at vi enten har rettet en seleksjon mot de minst redde individene, eller ved at vi har lært opp ville dyr til å være redde for mennesker. I hvilken grad ville dyr har stor redsel eller skyhet for mennesker, er derfor også ofte avhengig av den forhistorien som vedkommende art har sammen med mennesket.

Konsekvenser av forstyrrelser på ville dyr kan måles i form av eventuelle "kostnader" dette innebærer for dyra. Det er viktig å skille mellom det vi mennesker oppfatter som forstyrrelser, og det som faktisk har effekter på dyrelivet. Det er også viktig at kostnadene som er direkte konsekvenser av atferdsmessige responser hos et dyr, er relativt lett målbare. De langsiktige effektene av forstyrrelser krever lengre studier enn de som er gjennomført hittil. Gjennom dyras energibudsjett kan langsiktige effekter av forstyrrelser påvirke vekst, reproduksjon og overlevelse. Forstyrrelser kan også bidra til at dyras arealbruk endres, enten permanent eller midlertidig, som et resultat på at en terskel for forstyrrelser overstiges i løpet av et kortere tidsrom.

Effekter av forstyrrelser på ville dyr kan derfor måles både som endringer i reproduksjon og overlevelse og som endringer av dyrs atferd, slik at tid til beite eller hvile blir mindre og forbruket av energi på grunn av flukt økes. Vi snakker i det siste tilfellet om effekter av kort varighet og som en direkte respons på et forstyrrende stimuli, eksempelvis forstyrrelser i en spesiell fase med ekstra stor sårbarhet i en arts livssyklus.

Et godt eksempel i så måte er yngletida, hvor de fleste arter har lav terskel for forstyrrelser - som lett kan føre til økt dødelighet. Arter som enten går i dvale eller i hi kan også være ekstra følsomme. En norsk undersøkelse har vist at den fysiologiske tilpasningen som brunbjørnen utnytter når den ligger i hi, medfører at plutselig temperaturøkning som følge av reaksjoner på forstyrrelser har en ekstra stor energikostnad. I tillegg kan også menneskelig aktivitet medføre at ville dyr endrer sin arealbruk, enten som følge av gjentatte forstyrrelser eller som følge av enten tekniske installasjoner alene eller sammen med andre forstyrrelser. Dette er effekter som medfører at deler av en arts habitat tapes eller forringes ved at det implementeres uegnet habitat i områder som tidligere var sammenhengende.

Tap av habitat kan derfor skje på to prinsipielt forskjellige måter; først som direkte tap av areal med en direkte reduksjon av bæreevne, i det andre tilfellet ofte som en mer gradvis forringelse av habitatet gjennom en flekkvis fragmentering. Dette er langsiktige og ofte permanente effekter som følge av irreversible inngrep, som vil påvirke en arts- eller bestands bæreevne.

Nylige sammenstillinger av tilgjengelig litteratur har vist at vi fortsatt må innse at vi har begrenset kunnskap om effekter av forstyrrelser på ville dyr. De studiene som har vært gjennomført hittil har i all hovedsak fokusert på de kortsiktige effektene av forstyrrelser og har dels preg av å være metodestudier som har utprøvd ulike måter å måle responser på i form av endringer i fysiologiske parametre. Studier som har fokusert på endringer i overlevelse, reproduksjon eller nedsatt bæreevne er knapt gjennomført. Den generelle mangelen på kunnskap og det faktum at de fleste av kjente undersøkelser har vært av observerende og kortvarig karakter, har bidratt til et inntrykk av at effekter av de fleste tekniske inngrep er situasjonsavhengige. En har i svært beskjeden grad vært i stand til å fokusere på effekter som oppstår etter lang tid og som påvirker ville dyrs evne til tilpasning.

7.5.1 Husdyr

Innen norsk husdyrproduksjon finner vi hovedsakelig sau, geit, storfe, gris, hest, fjørfe, pelsdyr, tamrein samt enkelte nylige innførte arter som struts og lama. I mange tilfeller vil husdyr være bedre beskyttet mot utvendige støypåvirkninger enn viltlevende dyr ved at de fleste husdyr i Norge holdes inne i hus gjennom vinterhalvåret eller gjennom hele året. Imidlertid har vi beitedyr som storfe, hest, geit og sau som utnytter både inn- og utmark gjennom hele sommerhalvåret, tamrein som holdes ute hele året og pelsdyr som holdes i skur uten noen form for støyskjerming mot ytre støykilder.

7.5.1.1 Storfe, gris, sau, geit og fjærfe

Det er gjennomført et stort antall støyforsøk med storfe, gris, sau og geit som forsøksdyr for å vurdere effektene av støy og støyeksponering i relasjon til deres atferd, produksjon og reproduksjon. Overraskende få av disse studiene retter seg mot husdyrenes hørsel og deres sensitivitet innen forskjellige frekvensområder og eventuelle forandringer som et resultat av kortvarig sterk støypåvirkning. Imidlertid har en hos lam og storfe vist at deres audiogram i stor grad har en tilsvarende form som menneskets, men med de mest sensitive områdene ved høyere frekvenser (7 kHz) enn hos mennesket.

De studiene som er gjennomført med husdyr som forsøksdyr, støtter i stor grad konklusjonen om at en kortvarig støypåvirkning hovedsakelig medfører en atferdsmessig og fysiologisk startrespons i dyret, uten markante langtidseffekter av betydning for dyrenes vekst og reproduksjon (Bond et al.,1963; Ames og Arehart, 1972; Travis et al., 1974), men i enkelte tilfeller har en funnet at dyrets produktivitet kan senkes i etterkant av en kortvarig støypåvirkning (Ely & Peterson, 1941). Forsøkene har også vist at husdyrene til en viss grad kan tilvendes forskjellige støykilder og at atferdsresponsen kan variere med type støy og lydnivå. I mange tilfeller vil dyrene vise sterkere atferdsmessige startreaksjoner i forhold til lydkilder som de er lite familiære med enn ved gjentatt påvirkning av samme lydkilde.

I forsøk der en har utsatt storfe og sau for reelle overflygninger med jagerfly i høydene 50-200 meter og med hastigheter både over og under lydens hastighet, fant en som i mange av de andre studiene bare kortvarige atferdsmessige startresponser (Espmark, 1974), uten sterke panikkreaksjoner. Men som forfatteren også påpeker, kan disse startresponsene eventuelt påføre dyret skade hvis dyrene står oppbundet. I og med at det alltid vil finnes store individuelle variasjoner innen de forskjellige artene med hensyn på støysensitivitet kan en fra disse forsøkene heller ikke konkludere med at kortvarig jagerflystøy bare har marginal påvirkning på husdyr da det også er rapportert enkelte tilfeller der storfe og hest etter kortvarig støyeksponering i panikk har løpt ut og skadet seg idet de bryter seg gjennom gjerde eller annen stengsel. Panikkreaksjonene med hest kan være spesielt alvorlige under ridning og under kjøring med slede eller kjerre.

Fjærfe er gjennomgående bedre beskyttet mot jagerflystøy enn beitedyrene da de i de fleste tilfeller holdes inne gjennom hele året med unntak av eggproduksjonen innen enkelte alternative driftsformer og under strutseproduksjon. Generelt kan det virke som om fugl er mer støysensitive enn pattedyr. Intens støy kan påvirke vekst hos kylling, og det er rapportert kraftige atferdreaksjoner hos kylling som har vært utsatt for støypåvirkning i området 100-118 dB. Det er også rapportert tilfeller der kyllinger har blitt drept som et resultat av at fuglene klumper seg sammen i fluktsituasjonen. Ellers er det vist at en enkel jagerflystøypåvirkning i liten grad påvirket eggproduksjonen hos verpehøns, mens lange stressperioder reduserte eggproduksjonen.

7.5.1.2 Pelsdyr

Innen norsk pelsdyrproduksjon finnes artene mink, blårev og sølvrev. Norsk pelsproduksjon startet opp ved begynnelsen av 1900-tallet med sølvrev, en naturlig forekommende variant av rødreven. Etter dette ble også blåreven en variant av den polare reven (fjellrev) inkludert og mink ble importert fra Amerika. Ut fra disse artene er det i løpet 1900-tallet avlet fram en stort antall forskjellige fargevarianter og individer som er vesensforskjellig fra sine viltlevende slektninger. I dag holdes de fleste pelsdyr i nettingbur i skur eller haller.

Som hos de fleste andre rovdyr er hørselen godt utviklet hos rev. I et forsøk med rev fant en at de var i stand til å posisjonsbestemme med mer enn 90 prosent nøyaktighet rene toner i frekvensområdet 0,9-14 kHz ved 79 dB. Nøyaktigheten var lavere for frekvensene over 14 kHz og under 0,9 Hz. Hos katt er det funnet at 115 dB støyeksponeringer fra 15 minutter til åtte timer kan gi varige hørselsskader. Tilsvarende studier er ikke gjennomført for pelsdyr.

I de få systematiske studiene som er gjennomført med jagerflystøy og pelsdyr, er det ikke påvist sterke panikkreaksjoner etter støyeksponeringer. Verken mink, ilder eller mårhund reagerte synlig på flystøy (mink; Travis et al., 1974) eller avspilt flystøy (ilder, mårhund; Monenen og Harri, 1991). Hos sølvrev og blårev er resultatene mindre entydige. Monenen og Harri fant at etter maskinstøy fra Twin Otter var revene urolige og trakk seg inn i et hjørne av buret. Det ble imidlertid påpekt at revene lot til å reagere på selve måleprosessen (menneskelig tilstedeværelse) og ikke bare lyden. I en bedre kontrollert studie der seks isolerte sølvrevtisper med innopererte transmittere, som kunne registrere tispenes hjertefrekvens og kroppstemperatur, ble fulgt med video under avspilling av støy opp til 110 dB, viste ikke tispene noen atferdsmessig eller fysiologisk startrespons i forhold til støykildene (Bakken et al. 1999).

I en studie der en ville undersøke effektene av "sonic booms" på minktispenes atferd, valpedødelighet og reproduktive egenskaper, ble det ikke funnet noen antydning til panikkreaksjoner som medførte valpetap hos tispene (498 tisper). Det ble heller ikke funnet forskjeller mellom forsøk og kontrollgruppen i drektighetslengde, antall levendefødte valper eller vekt hos valpene ved 49 dagers alder (Travis et al. 1974). I denne studien ble forsøksgruppa støybelastet tre ganger over en 60 minutters periode etter at 40 prosent av tispene hadde født valper.

I forhold til mink og andre husdyr, utbetales det årlig erstatningsbeløp til reveoppdrettere etter at revetisper har drept egne valper etter støypåvirkning fra jagerfly. Valpedrap kan forekomme i norske pelsdyrgårder og spesielt blant de unge revetispene. Utbetalinger variere fra år til år avhengig av bl a øvelsesaktivitet og om eventuelle nye farmer har blitt avmerket på Forsvarets lavflygingskart. I en videostudie av førstegangsfødende sølvrevtisper gjennomført ved Norges Landbrukshøyskole mistet tispene i gjennomsnitt 50 prosent av valpene, der brorparten av valpene døde på grunn av at mødrene drepte eller neglisjerte valpene (Braastad & Bakken, 1993). Det ble også vist at en tispes morsatferd er relativ stabil over år og at en tispe som dreper et år i stor grad også vil gjenta tilsvarende atferd neste år. Hvor representative disse resultatene for dagens situasjon i norsk pelsdyroppdrett, ble ikke vurdert. Tradisjonelt har valpetapet og spesielt atferden der tispene dreper egne valper blitt forklart med at tispene har blitt forstyrret og i panikk dreper egne valper (sosial patologi).

I videostudiene til Braastad og Bakken (1993) ble det ikke funnet noen indikasjoner på at sosial patologi eller sporadiske miljøforstyrrelser var utløsende årsak til valpedrapene. Imidlertid kunne tispenes atferd i stor grad forutsies ut fra kunnskap om tispenes sosiale miljø. Til tross for disse resultatene kan det ikke utelukkes at jagerflystøy kan være utløsende årsak til valpedrap hos farmrev. I hvilken grad jagerflystøy kan utløse sosial patologi og hvorfor farmrev eventuelt viser så stor grad av støysensitivitet under reproduksjonsperioden kan bare besvares gjennom systematiske kontrollerte studier.

Utvalget har videre registrert at restriksjonssonene rundt pelsdyrfarmer i dag er fem nautiske mil (tilsvarer 9,26 km) i radius rundt farmene, samt 2000 fot (tilsvarer 600 m) i høyde over farmene innenfor sirkelen på fem nautiske mil, i valpetiden. Den horisontale restriksjon legger beslag på et svært stort areal. Utvalget har ikke kunnet finne en rasjonell forklaring eller argumentasjon for en slik horisontal restriksjon. Ut fra foretatte støymålinger kan man heller ikke se at det finnes grunnlag for en restriksjonssone på fem nautisk mil. Derimot bør man i stedet vurdere om 2000 fot i vertikal høyde er tilfredsstillende i relasjon Høyesteretts avklaring av rekkevidden av det objektive erstatningsansvar i luftfartsloven, jfr kap 6.

7.5.1.3 Tamrein

Tamrein har ikke vært temmet i samme grad som landbrukets husdyr. Derfor vil tam og vill rein være like i mange sammenhenger. Utseendemessig vil de være svært like, selv om villrein, som er lite eller ikke oppblandet med tamrein, sjelden framviser andre farger enn den gråbrune villfargen. Tamrein varierer ofte fra hvit til nesten svart. Fysiologisk skiller tamreinen i Norge seg fra den opprinnelige ville fjellreinen gjennom senere fødselstidspunkt på våren. Bakgrunnen for dette antas å være at det er et vesentlig innslag av skogsreingener i tamrein. Genetisk sett er villrein og tamrein forskjellig. Tamreinen er etter alt å dømme en blanding av rein med ulik bakgrunn; skogsrein, fjellrein og muligens også et innslag av nord-russisk tundrarein.

Atferdsmessig er mye likt, men det er én vesens forskjell. Villreinen har gjennom mer enn ti tusen års påvirkning fra mennesket utviklet en ekstrem skyhet. Tamreinen har derimot gjennom aktivt utvalg av rolige og lite sky individer blitt mindre sky. Utover lavere grad av skyhet har dette nok hatt følger for hvilken del av det genetiske mangfoldet som gjenfinnes i tamrein. Dette gjør at en uten videre ikke kan overføre konklusjoner trukket ut fra undersøkelser på tamrein til villrein og omvendt.

Tamreindriften foregår i Finnmark, Troms, Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag, Oppland og i den nordligste delen av Hedmark. Tamreinen er mer vant til mennesker, men lever og utnytter i stor grad de samme beiteressursene som villreinen. I Nord-Norge er villreinen totalt erstattet av tamrein, mens i Sør-Norge finnes stammer av villrein i høyfjellsområdene i Rondane, på Dovrefjell, Langfjellene, Hardangervidda og Suldalsheiene.

7.5.2 Fugl

Forvaltningen av fugl utøves i første rekke gjennom lov om viltet av 29 mai 1981 (viltloven). Lovens formålsparagraf (§1) legger rammene for viltforvaltningen:

"Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares".

Fugler er i sin livssyklus ofte avhengig av bestemte områder/areal eksempelvis hekkeplass. Avhengig av bl a viktigheten av disse områdene for ulike arter, vil det være aktuelt med områdevern. I slike tilfeller brukes først og fremst naturvernloven. Det kan også være aktuelt å bruke med viltloven. I henhold til plan og bygningsloven kan også kommunene opprette verneområder, men her har man lite erfaringsgrunnlag.

Det er vanskelig å trekke noen entydige konklusjoner angående jagerfly/fly/helikopter og deres forstyrrelse på fugl. Det ser ut til å være en økende grad av negativ effekt fra jagerfly, småfly og helikopter. De klareste negative effektene av jagerfly er trolig knyttet til hekkekolonier av sjøfugl og arktiske gjess, men det kan heller ikke utelukkes negative effekter for andre artsgrupper. Skadepotensialet ved jagerfly vil i stor grad variere fra art til art. Det er heller ingen studier som gir opplysninger om eventuelle negative effekter i et livshistorieperspektiv.

Det er grunn til å fokusere på fuglearter som Norge av ulike årsaker har et spesielt ansvar for å sikre, dvs de fugleartene som er direkte truet, sårbare og sjeldne. Arter innenfor disse kategoriene bør i mangel på kunnskap om virkninger av overflyging av jagerfly, behandles med forsiktighet ut fra føre var-prinsippet. Som eksempel viser observasjoner fra Stabbursneset i Finnmark, som er rasteplass for dverggjess, at de blir skremt av jagerfly, men at virkningen ikke er dramatisk.

Selv om virkningene ikke er påviselig negativ umiddelbart, er dette en art som på grunn av klimatiske forhold er avhengig av optimale betingelser for å kunne gjennomføre trekk, hekking og overvintring. Det vites ikke hvordan dverggjess på hekke- og myteområdet inne på Finnmarksvidda reagerer på jagerfly, men observasjoner av arten i forhold til helikoptertrafikk synes å gi panikkreaksjoner.

Erfaringene med jagerfly og fugl antyder at de negative effektene denne type fly har på fugl er moderat, og at man ved enkle forholdsregler kan redusere denne ytterligere. Alle data tyder på at det er et mye større behov for å se nærmere på forstyrrelse fra helikoptertrafikk. Det bør også påpekes at fugl utgjør et viktig sikkerhetsmessig aspekt ved gjennomføring av lavflyging, og Forsvaret søker hele tiden å innta et føre var – prinsipp for å unngå kollisjon med fugl.

En og samme art kan være avhengig av helt forskjellige områder i ulike faser av sin livssyklus. Man kan dele en fuglearts behov for område i fire hovedgrupper; hekke-, myte- (fjærfelling) og overvintringsområder, samt rasteplasser. For noen arter/populasjoner er det stor forskjell på habitatkrav mellom disse hovedgruppene, mens det for andre arter vil være stort overlapp. Dette betyr at noen arter/populasjoner bruker ulike geografiske områder for hver av hovedgruppene, mens andre har hele sin livssyklus innen samme område. I tillegg er det ulike mellomløsninger. Dette medfører at geografisk avgrensing av viktige leveområder for fugl i mange tilfeller også kan inneholde en tidsmessig avgrensing. Dette vil være spesielt relevant ved typiske "reversible" miljøbelastninger som støy.

En hensiktsmessig måte å forholde seg til disse problemstillingene på vil være å framstille datasett over artenes bruk av områder relatert til tid på året ved GIS se kap 12. Dette gjelder også verneområder med fugl som del av verneformålet. Slike datasett finnes til en viss grad i dag, og det vil stadig akkumuleres flere slike datasett.

7.5.3 Vilt

Utvalget har med utgangspunkt i "rødlista" (Nasjonal rødliste for truede arter i Norge 1998, DN-rapport 1999-3) som gir en oversikt over arter som på en eller annen måte er truet av utryddelse eller utsatt for betydelig reduksjon. Utvalget har valgt å ta opp forholdet mellom lavflyging og enkeltarter hvor bestanden i seg selv er spesielt sårbar (fjellrev og brunbjørn) og villrein ut fra internasjonale avtaler om vern av biologisk mangfold.

7.5.3.1 Hjortevilt

Studier av hjortevilt har vist at fly som brukes i kommersiell sammenheng flyr for høyt til at de forstyrrer hjorteviltet. Helikopter og småfly som for eksempel benyttes i forskningssammenheng eller til lavflyging knyttet til andre oppdrag, har et større potensiale til å forstyrre dyrene. Det samme gjelder lavflygende jetfly i forbindelse med militær aktivitet. En rekke studier har vært gjennomført for å studere effektene av helikopter og fly på ulike hjorteviltarter, men bare noen få studier har vært utført for å avdekke potensielle effekter av lavtflygende kampfly.

De studiene som har evaluert bruk av småfly og helikopter har funnet varierende effekter på de studerte artene. Disse studiene har i hovedsak vært rettet mot aspektet fly i nærheten av dyrene, og deres respons med hensyn på flukt, habitatbruk og lignende har blitt observert i kortere eller lengre perioder. Det er påvist både redusert beiteeffektivitet og økt bevegelse hos dyrene som har vært studert.

Når det gjelder studier av lavtflygende jetfly, er trenden i disse at det generelt er få alvorlige forstyrrelser på det hjorteviltet som har vært studert. Hjertefrekvensen på dyrene har vist seg å være positivt korrelert med overflyginger og dB-nivå, men hjerteraten returnerer til normalt nivå i løpet av en kort tidsperiode, vanligvis mindre enn to minutter. Ingen har funnet noen endring i habitatbruk som følge av forstyrrelser fra lavtflygende kampfly. Et studium av reinsimlene som ble eksponert for lavtflygende kampfly gjentatte ganger i kalvingsperioden, viste imidlertid en negativ sammenheng mellom antall overflyginger og kalvenes overlevelsesmulighet.

7.5.3.2 Villrein

Villreinens utbredelse i Skandinavia er i dag begrenset til 26 mer eller mindre fragmenterte bestander på til sammen ca 36 000 dyr, samtlige i Sør-Norge (se figur 7.6). Oppdelingen av villreinens leveområder er et resultat både av naturlige barrierer og av en serie med tekniske inngrep og forstyrrende faktorer, som til sammen har bidratt til å redusere utvekslingen av rein mellom de ulike delområdene.

I villreinforvaltningen har en opp gjennom tidene opplevd situasjoner med meget store villreinbestander som har gått ut av sine tradisjonelle leveområder, noe som også har skjedd i nyere tid. De siste 15-20 årene har imidlertid villreinforvaltningen vært preget av en langt sterkere grad av bestandsovervåking og nye mål for forvaltningen. Bl a er det ikke lenger et mål å ha maksimal avkastning av villreinbestandene i form av antall felte dyr eller kilo kjøtt. De moderne bestandsmålene går ut på å ha en bestand som ligger godt under områdets bæreevne. Forhistorien med overbeiting og stadig økende grad av forstyrrelser medfører at villreinen blir stadig mer sårbar. Villreinen er særlig sårbar for forstyrrelser i kalvingsområdene og på vinterbeitene.

Villrein er på mange måter en spesiell art når det gjelder skyhet for mennesker og sårbarhet for forstyrrelser og tekniske inngrep. Dette skyldes flere forhold, ikke minst den lange forhistorien menneskene har sammen med rein, noe som har ført til at villrein har en svært høy skyhet for mennesker. Man må også ta i betraktning summen av inngrep og forstyrrelser som påvirker villrein. Det er kun i mindre grad at enkeltstående inngrep eller forstyrrende elementer har innvirkning. Hovedårsaken til at villreinen har høy sårbarhet overfor mennesket ligger imidlertid i villreinens vilkår i de marginale nordområdene, og at den hovedsakelig må utnytte sentvoksende lav som sin viktigste vinterføde. Forhold som fører til bestands- og biotopfragmentering kan oppsummeres slik:

• Fysiske irreversible inngrep som båndlegger habitat og/eller skaper barrierer.

• Forstyrrende menneskelig aktivitet som framkaller stressatferd og unnvikelse fra ulike funksjonsområder.

• Multibetinget begrensing(samleeffekt av et sett menneskeskapte begrensinger, samt en kombinasjon av dette og naturgitte begrensinger), som medfører at større funksjonsområder faller permanent ut av bruk og påvirker populasjonens bestands- og vandringsdynamikk negativt på lang sikt.

Fjellområdene og villreinens leveområder har gjennomgått betydelige endringer i løpet av dette århundret i form av ulike tekniske inngrep og ved at vi har endret vårt bruksmønster av fjellområdene. De fleste av de større vannkraftutbyggingene og veiprosjektene som er gjennomført har skjedd i løpet av de siste 50 årene. Bruksendringene av fjellet kommer også til uttrykk ved at ferdselen her har økt. Antall overnattingsdøgn ved tre av turistforeningens hytter i Rondane har i perioden 1924-1996 økt med ca 2500 prosent i forhold til gjennomsnittet for perioden 1924-1934. Tilsvarende har antall overnattingsdøgn økt med ca 500 prosent på tre av foreningens hytter på Hardangervidda. Et av hovedpoengene med disse endringene er at forandringene har skjedd over et "kort" tidsrom.

Konsekvensene av endret bruk av fjellet for villrein er at leveområdene splittes opp (fragmenteres) og at beitefordelingen forskyves. I enkelte områder blir da fordelingen av de ulike sesongbeitene tilnærmet optimal, mens andre områder er marginale ved at de tilbyr reinen lite sommer- eller vinterbeiter. I det siste tilfellet kan konsekvensen være at dyrene får nedsatt kondisjon og dermed en mindre "buffer" mot forstyrrelser (det vil si at de har mindre energireserver til flukt fra forstyrrelseskilden). Ferdselsårer og høyt ferdselsnivå er eksempel på faktorer som kan ha bidratt til at viktige deler av sesongbeiter har gått delvis eller helt ut av bruk i enkelte villreinområder, med påfølgende reduksjon i områdets bæreevne. Eksempler på dette er Hardangervidda og Nordfjella, som har betydelige vinterbeiteressurser i de østligste delene av områdene.

Villrein har som følge av at den har vært jaktet på i svært lang tid, utviklet høy skyhet for mennesker. Villreinens atferd er for øvrig også sterkt preget av at den har blitt påvirket av rovdyr. I områder der villreinen tradisjonelt har levd sammen med rovdyr har den derfor utviklet en utpreget flokkadferd og høy skyhet. I områder der jaktrykket har vært langt mindre og reinen ikke har levd i sameksistens med store rovdyr, har den ikke utviklet samme flokkatferd og høye skyhet for mennesker. Jakt vil bidra til at det høye skyhetsnivået opprettholdes.

Reinens skyhet overfor mennesker varierer også betydelig områdene imellom. Bestander med tamreinopphav er langt mindre sky enn bestander med villrein som har hatt lite tamreininnblanding. Områdene/bestandene vil derfor i noen grad ha ulik toleranseterskel for forstyrrelser. Villreinen oppfatter mennesket som en trussel og skyr i stor grad områder med vedvarende menneskelig tilstedeværelse, uansett habitatets kvalitet og betydning. Dyrene vil derfor kunne vise unnvikelse for områder hvor hyppigheten av dyrenes øye- og hørselskontakt med mennesker er stor og tiltagende. Noen kategorier dyr utviser større skyhet enn andre. Drektige og kalveførende simler (fostringsflokker) er mer følsomme enn de mer opportune bukkene. Menneskelig aktivitet i kalvingsområder vil ha betydelige følger for disse fostringsflokkene, ettersom de er spesielt sky og lettskremte. Trekkmotivet/trangen fortrenges da ofte av redselen for faren de knytter til menneskelig aktivitet.

7.5.3.3 Brunbjørn

De store rovdyrene har lenge vært utsatt for sterk forfølgelse, spesielt ulv og brunbjørn har fortsatt ikke sikre bestander i Norge. I følge rødlista, vil brunbjørn på grunn av en sterk og voksende bestand i Sverige være mindre utsatt i Norge. Forutsatt at avgangen av bjørn i Skandinavia ikke blir for høy, er det grunn til å forvente en fortsatt økning i bjørnebestanden i Norge. Dette vil fortsatt skje i form av økt innvandring av unge individer fra Sverige. Deretter forventes det flere reproduksjoner i Sør- og Midt-Norge i løpet av de nærmeste årene, noe som på sikt vil bidra til oppfyllelse av bestandsmålene for bestanden i Norge. Yngling i Sør- og Midt-Norge ble for første gang på flere tiår dokumentert i Lierne i Nord-Trøndelag i 1998. St meld nr 35 (1996-97) - Om rovviltforvaltningen, og den påfølgende behandlingen i Stortinget legger til rette for etablering av bjørn i fem kjerneområder i Norge (figur 7.7).

Det skal legges til rette for etablering av ynglende binner slik at levedyktige bestander på sikt kan sikres innenfor de to sydligste kjerneområdene. Dette innebærer etablering av flere voksne binner for hvert av disse to områdene. I de tre andre kjerneområdene vil antall binner kunne utvikle seg naturlig i forhold til områdenes bæreevne, men det er ønskelig med etablering av binner i alle tre områder.

Alle alders- og kjønnskategorier av brunbjørn i Skandinavia er inaktive i en periode fra høst/tidlig vinter til ettervinter/vår i forbindelse med hiberneringen hvor de ligger i hi. I denne perioden er bjørnene fullstendig avhengige av de lagrede fettreservene. Bruken av disse er igjen påvirket av bjørnens aktivitet i hiet og hiets isolasjonsevne. Forstyrrelser i denne perioden vil derfor kunne ha mye større konsekvenser for overlevelse og reproduksjon enn i andre tider av året.

Innenfor den enkelte bestand finner man ofte stor variasjon i tidspunktet for start og avslutning av hi-perioden, både mellom alders- og kjønnsklasser, men også mellom år. Perioden hvor bjørnene er mest sårbare for forstyrrelser varierer således mellom år, men også mellom områder. I mange områder vil man til en viss grad kunne forutsi lengden og tidspunktet for start av hi-perioden, om man kjenner snøforholdene og bjørnenes tilgang på mat om høsten. Eldre hannbjørner har generelt en kortere hi-periode enn drektige binner, mens øvrige kategorier bjørn har en hi-periode som i lengde ligger mellom disse. I Sverige lå bjørnene i Norbottens län (67 °N) nesten 1,5 måned lenger i hiet enn bjørner lenger sør i landet (61 °N). I begge områdene var det drektige binner som gikk i hi først og kom ut sist.

Alt som forstyrrer en bjørn slik at den kommer ut av sin energisparende tilstand fører til en økning i metabolismen, hvilket fører til økning av bjørnens energi- og vekttap under vinteren. Mulige reaksjoner på forstyrrelse hos bjørner vil variere fra oppvåkning fra hiberneringssøvnen til forlating av hiet. I sistnevnte tilfelle vil forstyrrelsen som oftest ha dramatiske følger hvis det er snakk om en binne med unger, hvor det i de fleste tilfeller medfører en økt dødelighet for avkommet.

Observasjoner av bjørn i fangenskap har vist at bjørner som hibernerer er ømfintlige for lyd og kan endre fysiologisk tilstand som en respons på små stimuli. Den tiden bjørner trenger til å nå full hibernasjon etter en forstyrrelse kan variere fra noen dager til over en uke, alt etter som hvor langt de er kommet ut av full hibernasjon. Gjennom undersøkelser har en registrert hjertefrekvensen i perioder med flystøy i hi-området. Det ble vist at en overflyging av et småfly i 150 m høyde over bakken under hiberneringen ikke medførte endringer i hjertefrekvens, mens en tilsvarende overflyging like før bjørnen skulle forlate hiet medførte en tilnærmet dobling av hjertefrekvensen. Andre undersøkelser har vist at aktiviteten til bjørner i hi økte når hiet ble overfløyet av småfly i forbindelse med radiopeiling.

Selv om forstyrrelser i bjørnens hi-periode blir antatt å kunne ha konsekvenser både når det gjelder økt energiforbruk og økt ungedødelighet, spesielt ved forlating av hiet, er det fortsatt få undersøkelser på dette området. For å få bedre kunnskap om effektene av lavflyging på bjørn, bør det vurderes å gjennomføre kontrollerte forstyrrelser og eksperimenter, slik at bjørners terskelnivå blir klarlagt. Samtidig bør man også studere hvordan responsene på forstyrrelsen påvirker bjørnens metabolisme, reproduksjonsevne og overlevelse.

Ut fra dagens litteratur synes likevel menneskelig aktivitet å ha en større negativ effekt på bjørn enn andre forstyrrelser, eksempelvis flystøy.

7.5.3.4 Fjellrev

Den skandinaviske fjellrevbestanden består i dag av et fåtall individer, som i Norge er arealmessig isolert på en håndfull kjente lokaliteter knyttet til den alpine sone (fig 7.10). Fjellreven har faretruende lave bestander både i Norge og i våre naboland og utviklingen for bestanden er negativ. I "rødlista" er således arten oppført som direkte truet og arten står i fare for å bli utryddet.

Kilde: (kilde: Linnell m fl. 1999).

Det finnes i dag ingen studier av eventuelle effekter av flystøy og lavflyging knyttet opp mot fjellrev, men det er ingen grunn til å anta at lavflyging vil gi store negative effekter på arten. Effekten av flystøy på en reveart, ørkenrev, ble studert innenfor et militært øvingsområde i USA. Revene benytter normalt hørselen til å lokalisere smågnagere som er deres byttedyr. Revenes suksess når det gjaldt å oppfatte lyder fra smågnagerne ble målt før og etter at de ble utsatt for 100 overflyginger med et støynivå på 100 dBA. De foreløpige resultatene som ble presentert i rapporten viste små effekter av slike overflyginger på revenes jaktsuksess.

7.5.4 Geografisk og tidsmessig avgrensing av viktige leveområder for vilt

Det kan ikke sees bort fra at det for fjellrev kan være negativt med lavflyging over hi-områdene i hi-perioden, jf konfliktpotensialet i forhold til pelsdyrfarmer. Erfaring og praksis med tamrev kan tilsi mer hensyntagen til denne arten. I forhold til bjørn er avgrensing av områder potensielt mer komplisert, men inntil videre vil de følsomme områdene være avgrenset til et smalt belte langs grensa mot Sverige. I forhold til forstyrrelse av villreinen er kalvinga og vinterbeiteperioden viktige. Innen det alt vesentlige av villreinens leveområder er det samlet betydelige mengder villreinfaglige data og informasjon av forskjellig karakter. Mye av dette foreligger ubearbeidet, og det vil kreve en betydelig innsats for å få det gjort operativt gjennom GIS (Geografiske informasjonssystemer) eller andre analyser, alt etter tilstandsnivået på dataene.

Med det mangfoldige bildet som preger både villreinbestandene og leveområdene, slik vi har utdypet foran, kan ikke enhetene behandles generelt. Skal en få et faglig korrekt bilde av de ulike bestandenes sårbarhet må en derfor gå mer inngående inn på de ulike objektenes historie, utvikling og status. Ut fra en slik tilnærming vil en kunne utarbeide et relativt detaljert kartverk med visuell framstilling av geografisk fordelte "sårbarhetssoner". Med kartene må det også følge en tekstdel som beskriver spesielle forhold som kartframstillingen ikke fullt ut kan forklare/visualisere. NINA har tilrettelagt data og gjort noe GIS-arbeid i denne sammenheng (Setesdal-Ryfylkeheiene), som ved mindre tillegg og justeringer kan benyttes. For størstedelen av villreinområdene gjenstår imidlertid et omfattende arbeid før kartene kan utarbeides og ferdigstilles for denne type bruk.