13 Særlige regler for enkelte næringer og bransjer

13.1 Generelt

99-forskriften (forskrift 6. mai 1999 nr. 544) kapittel 7 omhandler særlige regler for enkelte bransjer. Bestemmelsene er dels regler som kommer i tillegg til de generelle reglene, for eksempel ytterligere dokumentasjonskrav, dels særregler på områder som er regulert i de generelle reglene, men hvor forskriften stiller bestemte krav for bransjen. Et eksempel på dette er at taxinæringen skal benytte skiftlapper som inntektsdokumentasjon. Dokumentasjonskravene kan for øvrig gjelde både primærdokumentasjon og sekundærdokumentasjon. Utvalget har i punkt 11.4.2 foreslått redusert oppbevaringstid for sekundærdokumentasjon. Utvalget finner imidlertid at når det er stilt særlige krav til dokumentasjon for en bestemt bransje, er behovet for dokumentasjonen vurdert å være så vidt sterkt at oppbevaringen i de fleste tilfeller bør følge hovedregelen på 10 år, uavhengig av om kravet gjelder primær- eller sekundærdokumentasjon.

Bestemmelsene er i stor grad en videreføring av tidligere regler gitt i medhold av regnskapsloven 1977 eller særlovgivningen. Noen av bestemmelsene i forskriften fremstår som rene oppbevaringsbestemmelser, andre inneholder krav til både bokføring, dokumentasjon, spesifikasjon og oppbevaring. Utvalget har kommet til at det er mest oversiktlig å videreføre systematikken som er lagt til grunn i 99-forskriften, slik at alle tilleggskrav/ særkrav for den enkelte bransje er samlet ett sted. Utvalget har videre kommet til at det kan være hensiktsmessig å foreta en inndeling av de enkelte bestemmelsene, slik at både bestemmelsens virkeområde og de enkelte områdene som reguleres, for eksempel både bokføring, dokumentasjon og oppbevaring, kommer klarere frem.

Enkelte av bestemmelsene i 99-forskriften kapittel 7 er hjemlet i særlovgivningen. Årsaken til dette er at regnskapsloven 1998 ikke har tilstrekkelig hjemmel til å fastsette forskrifter av hensyn til skatte- og avgiftskontrollen. Dette i motsetning til regnskapsloven 1977, hvor § 22 gir hjemmel for å fastsette forskrifter av hensyn til skatte- og avgiftsplikt og offentlige kontrolltiltak. Således er bl.a. forskrift om inntektslegitimasjon for drosjebileiere (forskrift 22. desember 1993 nr. 1222) fastsatt med hjemmel i regnskapsloven 1977 § 22 og videreført i 99-forskriften med hjemmel i regnskapsloven 1998. Et eksempel på forskrift som er fastsatt med hjemmel i særlovgivningen (merverdiavgiftsloven § 45 og ligningsloven § 5-2), er forskrift om bokføring og inntektslegitimasjon for frisører mv. (forskrift 12. desember 1997 nr. 1390). Denne forskriften er videreført i 99-forskriften, hvor deler av forskriften er hjemlet i særlovgivningen. Utvalget har funnet det hensiktsmessig at den nye loven har tilstrekkelig hjemmel for å gi slike forskrifter, og foreslår derfor en slik bestemmelse i bokføringsloven, jf. lovforslaget § 16 og drøfting i kapittel 1.

99-forskriften § 7-10 gjelder krav til oppbevaring i forbindelse med fritak for investeringsavgift for tilskuddsberettigede energiøkonomiseringstiltak. Investeringsavgiften opphørte f.o.m. 1. oktober 2002. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen ikke videreføres i forskrift til bokføringsloven.

13.2 Tjenesteytende næringer (oppdrag og timebestilling)

13.2.1 Tjenesteoppdrag

13.2.1.1 Gjeldende rett

Regnskapsloven 1977 – Forskrift 23. desember 1983 nr. 1841 § 4

Forskrift 23. desember 1983 nr. 1841 § 4, gitt med hjemmel i ligningloven, stiller krav til føring av oppdragsjournal i innbundet bok eller ved betryggende kort- eller listesystem for nærmere angitte grupper, som for eksempel konsulenter, revisorer og regnskapsførere. Opprinnelsen til forskrift nr.1841 var en kongelig resolusjon av 26. november 1954. I Riksskattestyrets rundskriv nr. 278 av 12. april 1955 (Utv. 1955/143) beskrev Skattedirektøren en del opplysninger som burde fremgå av oppdragsjournalen. Disse var:

1. Dato for oppdragets mottakelse.

2. Oppdragets nummer.

3. Oppdragsgiverens fullstendige navn og adresse.

4. Oppdragets art.

5. Oppdragets opphør.

Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 2-2

99-forskriften § 2-2 om oppdrag er en videreføring av forskrift 23. desember 1983 nr. 1841 § 4 og de fleste av opplysningene som Skattedirektøren mente burde fremgå av oppdragsjournalen. Samtidig utvidet man kravene etter mønster av reglene for bygg og anlegg i 99-forskriften § 7-1.

Utvidelsen i 99-forskriften § 2-2 består i at kravet nå gjelder alle som leverer tjenester etter oppdrag, og at det er flere krav til hvilke opplysninger som skal registreres. Den mest betydelige utvidelsen er kravet om å registrere eventuelle medgåtte timer og andre ytelser, spesifisert på hvert oppdrag. Bestemmelsen kan også forstås slik at den gjelder for produksjon av varer etter ordre, selv om dette ikke var lovgivers mening.

13.2.1.2 Drøfting

Formålet med føring av oppdragsjournal var opprinnelig å sikre fullstendigheten av inntektsregistreringen i enkelte tjenesteytende næringer. Mottatte oppdrag skulle registreres i en journal eller på annen betryggende måte når oppdraget ble mottatt (normalt ved avtaleinngåelse). Kontrollen kunne da foretas ved å undersøke om det var foretatt inntektsføring i samsvar med de inngåtte avtaler.

Ved endringen i 99-forskriften ble formålet med registreringen utvidet til også å underbygge verdsettelsen av eiendeler (oppdrag under utførelse) ved regnskapsperiodens slutt. Det er reist betydelig tvil om og innvendinger til rekkevidden av bestemmelsen og hvordan den skal forstås. Utvalget har kommet til at det ikke er grunnlag for å videreføre reglene i 99-forskriften § 2-2. Bestemmelsen er vurdert i forhold til de tidligere reglene fra 1983 både med hensyn til hvem som skal omfattes og til hvilke opplysninger som kreves for å oppnå kontroll med fullstendigheten og periodiseringen av inntektene. Den gamle oppdragsjournalen er i dagens dataverden en ren kundeliste med oversikt over eksisterende kunder og utgåtte kunder/avsluttede oppdrag. Utvidelsen i 99-forskriften var en tilnærming til et prosjektregnskap.

En god løsning for å oppnå formålet med fullstendighet og riktig periodisering i inntektsregistreringen, er å innføre krav om dokumentasjon av utførte timer pr. person, hvor den medgåtte tiden spesifiseres på intern tid og på de enkelte kunder/oppdrag. Timedokumentasjonen bør omfatte ansatte og eiere som arbeider i virksomheten, dog ikke de som bare arbeider med interne administrative oppgaver. Kravet medfører at den bokføringspliktige må ha oversikt over igangværende oppdrag. Den bokføringspliktige må derfor ha dokumentasjon som viser navn og adresse på de kunder det utføres timer på i et regnskapsår. Ytterligere krav til oppdragsjournal synes ikke nødvendig. Krav til dokumentasjon av medgått tid er i realiteten en videreføring og for enkelte en innstramming av kravet til registrering av timer i 99-forskriften, og representerer en utvidelse i forhold til forskrift nr. 1841.

Arbeidede timer bør spesifiseres pr. dag for å representere et godt kontrollgrunnlag. Spesifikasjon per uke eller måned bør kunne aksepteres dersom dette gir like godt kontrollgrunnlag. Dette vil for eksempel være tilfelle når den utførende bare har én oppdragsgiver i hele perioden, og arbeidede timer minst representerer et normalt arbeidsomfang. Dokumentasjonen av timer bør være à jour senest når tjenesten faktureres og ikke senere enn det som følger av de generelle krav til ajourhold i lovforslaget.

Dersom dokumentasjon av medgått tid foreligger i både manuell og elektronisk form, er det tilstrekkelig at en av disse oppbevares.

Registrering eller annen form for dokumentasjon av medgått tid er vanligvis avgjørende i denne type virksomhet for å kunne fakturere inntektene eller ha kontroll med lønnsomheten. De virksomheter som foreslås omfattet av bestemmelsen vil normalt ha et eller annet system, elektronisk eller manuelt, for å holde orden på utført arbeid for kunder. Det vanligste er registrering av timer i et timeregistreringssystem. Systemene tilfredsstiller vanligvis de foreslåtte krav til dokumentasjon av timer. Kravet til dokumentasjon av medgått tid antas dermed ikke å medføre nye arbeidsoppgaver av betydning for de fleste av de virksomhetene dette gjelder. For enkelte næringer og de minste foretakene kan kravet innebære at det må etableres et system for timedokumentasjon. For mange vil kravet til oppbevaring være en utvidelse sammenlignet med gjeldende rett. Det samme vil gjelde kravet om spesifikasjon av intern tid. Samtidig slipper disse å føre og oppbevare oppdragsjournal.

Forskriften av 1983 omfatter enkelte bransjer innen de liberale yrker, samt skipsmeglere. Utvalget har kommet til at dokumentasjon av medgått tid må omfatte flere bransjer enn dette, men at en generell bestemmelse som i § 2-2 i 99-forskriften, er for vanskelig å avgrense i praksis og vil omfatte virksomheter og bransjer hvor kontrollbehovet ikke er tilstrekkelig relevant.

Bestemmelsen bør fange opp tjenester hvor virksomhetens inntjening (faktureringen) er basert på medgått tid. Typisk vil kravet gjelde for bokføringspliktige innen de liberale yrker, som konsulenter, advokater, regnskapsførere, revisorer, arkitekter og ingeniører, hvor vederlaget er basert på utførte timer, undervisning hvor betalingen avregnes etter medgått tid, utleie av arbeidskraft og lignende. Kravet vil også gjelde tjenester til fast pris, dersom prisen i hovedsak er basert på forventet tidsforbruk. Det må foretas en avgrensning mot bransjer som driver sin virksomhet etter timebestilling, og som vil ha krav til dokumentasjon av timebestillinger, jf. punkt 13.2.2. En advokat eller en konsulent som har en avtale kl. 10 med en oppdragsgiver og oppdraget er av kort varighet, for eksempel slik at det avsluttes ved møteslutt kl. 11, anses for å ha utført et tjenesteoppdrag og omfattes av kravet til dokumentasjon av medgått tid. Kravet om dokumentasjon av timebestillinger gjelder da ikke.

For enkelte bransjer er det gitt særskilte regler om føring av oppdragsjournal, for eksempel for eiendomsmeglere, jf. eiendomsmeglerforskriften av 20. mars 1990 § 4-2. Det stilles her krav om at oppdragene skal innføres i tidsrekkefølge, nummerorden og med opplysninger om oppdragets art, varighet mv., med angivelse av når oppdraget ferdigstilles, tilbakekalles, forlenges eller på annen måte forandres. Eventuelle endringer skal straks anmerkes i journalen.

Meglere som ikke har egne regler for oppdragsjournal bør omfattes av kravet til dokumentasjon av tjenesteoppdrag, forutsatt at vederlaget for tjenesten er basert på faktisk eller estimert tid. Det samme gjelder virksomheter som selger reklametjenester hvor forbruk av timer er vesentlig for fastsetting av prisene. Tjenester hvor vederlaget er provisjon, royalty eller lignende, omfattes ikke.

Håndverkere vil omfattes av reglene for bygg og anlegg, jf. punkt 13.3.3. Dersom enkelte håndverkere ikke omfattes av reglene for bygg og anlegg, bør kravene til dokumentasjon av tjenesteoppdrag gjelde for disse. Reglene om tjenesteoppdrag bør også gjelde for verksteder med mindre reglene om bygg og anlegg kommer til anvendelse.

Trykkerier og annen produksjon etter ordre vil ikke omfattes av reglene fordi dette anses som produksjon av varer. Andre bransjer som faller utenfor reglene om tjenesteoppdrag er finanssektoren, person- og varetransport samt utleie av løsøre og fast eiendom.

Når det gjelder oppbevaring, er spørsmålet om oppbevaringstiden bør være 10 år eller 3 år og 6 måneder. Dokumentasjon av medgått tid er et nytt krav som omfatter en rekke bransjer innen tjenesteytende næringer. Utvalget har derfor kommet til at oppbevaringstiden bør være 3 år og 6 måneder, i tråd med det generelle kravet til oppbevaring av sekundærdokumentasjon, jf. kapittel 11. Dersom skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker svakheter og behov for en lengre oppbevaringstid i enkelte bransjer, vil oppbevaringstiden kunne tas opp til fornyet vurdering for disse bransjene.

13.2.1.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det innføres krav til dokumentasjon av medgått tid for tjenesteoppdrag som ikke omfattes av krav til timebestilling eller reglene for bygg og anlegg. Ansatte og arbeidende eiere som utfører tjenester for kunder, skal dokumentere utført arbeid spesifisert på intern tid og de enkelte kunder/ oppdrag. Dokumentasjonen foreslås oppbevart i 3 år og 6 måneder. Det vises til forskriftsforslaget § 7-4-1, jf. § 7-4-3.

13.2.2 Tjenester basert på timebestilling

13.2.2.1 Gjeldende rett

99-forskriften § 2-1 om timebestillinger er en videreføring av bestemmelsene i forskrift 23. desember 1983 nr. 1841 § 3, men ble utvidet til å gjelde generelt for bokføringspliktige som utfører tjenester etter timebestilling.

13.2.2.2 Drøfting

Formålet med å registrere timebestillinger er å kunne dokumentere fullstendigheten av inntekter ved at det skal være mulig å sannsynliggjøre sammenhengen mellom timebestillingene og omsetningen.

Bestemmelsen i § 2-1 omhandler regler for alle bokføringspliktige som utfører tjenester etter timebestilling. Bestemmelsen vil eksempelvis gjelde for leger, tannleger, fysioterapeuter, psykologer, veterinærer, homøopater, frisører og skjønnhetspleiere. Listen er ikke uttømmende. Bestemmelsen krever at tidspunktet for utførelse av tjenesten og kundens navn skal framgå av dokumentasjonen. Dersom timen blir avbestilt og ikke blir erstattet av en ny time, skal avbestillingen registreres uten at opprinnelig bestilling blir slettet. ”Drop-in”-kunder trenger ikke å registreres. For frisører, skjønnhetspleiere og hårpleiere er det ytterligere krav til registrering av timebestillinger, jf. punkt 13.10.

Utvalget foreslår å videreføre § 2-1 om timebestillinger i 99-forskriften som et krav til dokumentasjon av timer. Det må foretas en avgrensning mellom dokumentasjon av timebestilling, dokumentasjon av tjenesteoppdrag, jf. punkt 13.2.2., og reglene for bygg og anlegg, jf. punkt 13.3.3. Med timebestilling menes tjenester som utføres med et avtalt eksakt klokkeslett som starttidspunkt og der tjenesten avsluttes kort tid etterpå, mens det er et tjenesteoppdrag når vederlaget for tjenesten er basert på utførte timer.

Mange av de yrkesgrupper som omfattes av kravet til dokumentasjon av timebestillinger, har etter dagens lovgivning krav om oppbevaring av timebestillingene i 10 år. Utvalget foreslår å videreføre denne oppbevaringstiden.

13.2.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene om timebestilling i 99-forskriften § 2-1 videreføres. Kravet til registrering erstattes av krav til dokumentasjon av de samme opplysningene. Dokumentasjonen foreslås oppbevart i 10 år. Det vises til forskriftsforslaget § 7-4-2, jf. § 7-4-3.

13.3 Bygge- og anleggsvirksomhet

13.3.1 Gjeldende rett

13.3.1.1 Regnskapsloven 1977 - Forskrift 8. januar 1986 nr. 4 om føring av særregnskap for arbeid under utførelse for andres og for egen regning i bygge- og anleggsvirksomhet

Forskrift 8. januar 1986 nr. 4 om føring av særregnskaper for arbeid under utførelse for andres og for egen regning i bygge- og anleggsvirksomhet, krever at den som utfører arbeid i egen eller fremmed regi innen bygg og anlegg skal føre særregnskap for oppdrag hvor anbudspris eller kalkulert omsetningsverdi overstiger kr 100 000, eksklusive merverdiavgift. Øvrige oppdrag kan gjengis samlet. Forskriften stiller også krav til hvilke opplysninger som skal fremgå av særregnskapet og hvordan kostnadene skal spesifiseres. For øvrig er det et krav om at byggekontrakter, anbud/ kalkyler, tegninger, kontrakter med underentreprenører, timelister, ordrelister og andre bilag som kan forklare regnskapet, skal oppbevares.

13.3.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-1 (Registrering av oppdrag innen bygge- og anleggsvirksomhet (prosjektregnskaper))

99-forskriften § 7-1 er i hovedsak en videreføring av kravene i forskrift 8. januar 1986 nr. 4. Forskriften krever imidlertid også at enkelte opplysninger av ikke-økonomisk karakter skal spesifiseres pr. oppdrag, herunder oppdragets art, dato for oppstart og dato for ferdigstillelse. Grensen for særregnskap (prosjektregnskap) er satt til 3 ganger folketrygdens grunnbeløp, p.t. kr 162 510.

13.3.2 Drøfting

Forskriften gjelder arbeid for egen og andres regning i bygge- og anleggsvirksomhet. Anleggsvirksomhet som gravings- og planeringsarbeid, herunder utbygging av vei, bane og tunneler omfattes således av kravet til prosjektregnskap.

Forarbeidene til forskriften av 8. januar 1986 nr. 4 viser at forskriften var ment å gjelde både verft og mekanisk industri. Resultatet ble imidlertid at mekanisk industri ble positivt unntatt fra forskriften. Det bør derfor kunne legges til grunn at verft, bygging av skip mv., omfattes av forskriften, selv om også verftsindustrien kan kategoriseres som mekanisk industri. Etter utvalgets oppfatning harmoniserer dette med bakgrunnen for forskriften, nemlig å sikre skattemyndighetenes kontroll (av fullstendighet og verdsettelse) med store byggeprosjekter. Utvalget legger for øvrig til grunn at forskriften er ment å gjelde den som påtar seg et fysisk rettet bygge- eller anleggsoppdrag. Det kreves således ikke prosjektregnskap for arkitekttjenester, konsulenttjenester, byggeledelse eller prosjektledelse når tjenestene leveres isolert. Når det gjelder yrkesgrupper som utfører slike tjenester vises det til punkt 13.2.1, tjenesteoppdrag.

Det er grunn til å anta at de fleste virksomheter også tidligere utarbeidet prosjektregnskap av hensyn til egen prosjektstyring, slik at regelverket i stor grad er en formalisering av praksis. Dette antas i mindre utstrekning å gjelde bokføringspliktige innen bygg- og anlegg som utelukkende har oppdrag under grensen på 3 G, for eksempel mindre håndverksbedrifter (snekkere, malere, rørleggere mv.). Slike virksomheter vil ofte være tilnærmet rene tjenesteleverandører, for eksempel som underleverandører ved større byggearbeider. Utvalget anser behovet for prosjektregnskap for å være mindre for slike virksomheter. Utvalget viser imidlertid til punkt 13.2.1 hvor det er foreslått at den som påtar seg tjenesteoppdrag, skal dokumentere arbeidede timer pr. person (ansatte og eiere), spesifisert på intern tid og på de enkelte kunder/oppdrag. Et slikt krav er av stor betydning for å kunne kontrollere inntektenes fullstendighet og dermed et verdifullt bidrag i bekjempelsen av svart arbeid. Utvalget finner det naturlig at dette kravet også gjelder innen bygge- og anleggsvirksomhet. Ovennevnte innebærer at alle bokføringspliktige innen bygge- og anleggsvirksomhet får plikt til å dokumentere timer. Etter utvalgets oppfatning kan grensen for prosjektregnskap dermed økes betydelig. Utvalget foreslår at grensen settes til kr 300 000 eksklusive merverdiavgift.

Når det gjelder oppbevaringskravene i forskriften, har utvalget vurdert formuleringen ”andre bilag som kan forklare regnskapene”. Utvalget har kommet til at, med unntak av inngående pakksedler, vil de fleste behov for oppbevaring være ivaretatt ved den spesifikke angivelsen i bestemmelsen for bygg og anlegg samt de generelle oppbevaringskravene omtalt i kapittel 11. Utvalget finner derfor at ordlyden ”andre bilag som kan forklare regnskapene” bør erstattes av ”inngående pakksedler”. Når det gjelder oppbevaring av timelister, finner utvalget at det bør være et krav til å oppbevare også originale timelister av papir. Det vises til at den opprinnelige dokumentasjonen vil gi et sikrere utgangspunkt for etterkontroll enn timer som er registrert i et system i ettertid, basert på manuelt førte lister. Oppbevaringen av de originale papirbaserte listene bør kunne begrenses til 3 år og 6 måneder etter regnskapsårets slutt, forutsatt at opplysningene finnes i det elektroniske systemet og gjennom dette oppbevares i 10 år. Utvalget bemerker at oppbevaringskravene i forskriften gjelder uavhengig av plikten til å føre særregnskap.

Når det gjelder krav til dokumentasjon av den enkelte postering i prosjektregnskapet, viser utvalget til at dette følger av de generelle dokumentasjonskravene, jf. kapittel 9.

13.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene for bygg og anlegg, 99-forskriften § 7-1, i hovedsak videreføres, jf. forskriftsforslaget § 7-1. Grensen for prosjektregnskap heves imidlertid til kr 300 000, eksklusive merverdiavgift. Oppbevaringskravene endres ved at ordlyden ”andre bilag som kan forklare regnskapene” erstattes av ”inngående pakksedler”. Det innføres et krav til å dokumentere arbeidede timer, uavhengig av oppdragenes størrelse. Timelister skal, i likhet med annen dokumentasjon etter forskriften, oppbevares i 10 år. Det stilles videre krav om at originale timelister av papir skal oppbevares i 3 år og 6 måneder etter regnskapsårets slutt.

13.4 Taxinæringen

13.4.1 Gjeldende rett

13.4.1.1 Regnskapsloven 1977 - Forskrift 22. desember 1993 nr. 1222 om inntektslegitimasjon for drosjebileiere

Forskrift 22. desember 1993 nr. 1222 krever at inntekter innen taxinæringen skal dokumenteres med skiftlapper. Forskriften stiller videre krav til skiftlappenes innhold når det benyttes taksameter eller ved kilometerprisberegning hvor taksameter ikke benyttes. Bl.a. skal skiftlappene inneholde opplysninger om hvem som har vært skiftets sjåfør. Forskriften har også en bestemmelse om oppbevaringsplikt for skiftlapper.

13.4.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-2 (dokumentasjon av inntekt for regnskapspliktige som driver taxi- (drosjebil-) næring)

99-forskriften § 7-2 er i hovedsak en videreføring av kravene i forskrift 22. desember 1993.

13.4.2 Drøfting

Dokumentasjonskravene i taxinæringen er satt dels av hensyn til en bedre dokumentasjon av kontantomsetningen, dels for å få en bedre kontroll med hvem som har kjørt taxiene. Utvalget har i punkt 9.6 foreslått at bokføringspliktige som har kontantomsetning skal benytte kassaapparat eller annet likeverdig system. Utvalget legger til grunn at taksameter kan være et slikt likeverdig system.

Gjeldende forskrift åpner for bruk av manuelle systemer. Det antas at dette alternativet i dag benyttes i liten grad. Det vises i den forbindelse også til forskrift om persontransport med motorvogn utenfor rute av 10.06.1977 nr. 8, hvor fylkeskommunen kan stille krav om at taxiene skal være utstyrt med plombert taksameter og at dette skal være montert og belyst slik at takstgruppe og beløp kan leses fra passasjerens plass. Så langt utvalget kjenner til kreves det også taksameter for å være tilknyttet taxisentralene.

Utvalget finner ut fra dette at det er naturlig å stille krav om at taxinæringen skal dokumentere kontantomsetningen ved bruk av taksameter. Også i tilfeller hvor den bokføringspliktige benytter fast pris overfor sine kunder, vil det således være et krav om at opplysningene registreres i taksametersystemet, og at eventuell kvittering skrives til kunden fra dette systemet. Når det gjelder eventuell dispensasjon fra kravet til taksameter, viser utvalget til de generelle reglene for dokumentasjon av kontantomsetningen, hvor utvalget i punkt 9.6 har foreslått at det skal være dispensasjonsadgang fra kravet til kassaapparat eller annet likeverdig system. Det vil dermed ikke være behov for ytterligere regler om dette i bestemmelsen for taxinæringen.

Når det gjelder krav om at taksameteret skal kunne skrive ut kvittering, vises det for øvrig til forskrift 6. april 2002 nr. 413 om maksimalpriser for kjøring med drosjebil, § 8. Etter denne bestemmelsen plikter drosjesjåføren på anmodning å gi passasjeren datert kvittering. Det er videre satt krav til innhold i kvitteringen (sjåførens navn, bilens løyvenummer, passasjerens på- og avstigningssted samt prisopplysninger) samt krav om at kvitteringsskrivende taksameter skal benyttes ved utskrift av kvittering, dersom bilen har slikt taksameter. Utvalget har i de generelle reglene foreslått at kassaapparat eller likeverdig system skal kunne skrive kvittering til kunden og foreslår derfor ingen regler om dette i bestemmelsen for taxinæringen.

Utvalget bemerker for øvrig at reglene i 99-forskriften § 7-2 synes å regulere avstemmingen av kontantbeholdningen, jf. § 7-2 tredje ledd. Dette vil etter utvalgets forslag reguleres av de generelle kravene til dokumentasjon av kontantomsetningen, jf. punkt 9.6 og tas derfor ikke inn i bestemmelsen for taxinæringen. Forskriften har også bestemmelser om at opplysninger som kreves på skiftlapper enten kan lagres i taksameteret eller skrives ut. Utvalget bemerker at også dette reguleres av de generelle reglene for dokumentasjon av kontantomsetningen.

13.4.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene om inntektsdokumentasjon mv. for taxinæringen endres i forhold til 99-forskriften § 7-2, slik at det stilles krav om bruk av taksameter. Forskriften formuleres for øvrig slik at bestemmelsene fremstår som rene tilleggskrav/ særkrav for bransjen, uten å gjenta bestemmelser som følger av de generelle reglene. Det vises til forskriftsforslaget § 7-2.

13.5 Serveringssteder

13.5.1 Gjeldende rett

13.5.1.1 Regnskapsloven 1977

Det var ikke gitt særskilte regler for serveringssteder med hjemmel i verken regnskapsloven 1977 eller særlovgivningen.

13.5.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-3 (Regnskapspliktige som driver serveringssted der det serveres øl, vin eller brennevin)

99-forskriften § 7-3 krever at bokføringen skal spesifisere omsetning, uttak varekjøp og varebeholdning på varegrupper. Den har videre krav om at summeringsstrimlene eller tilsvarende rapport fra kassaapparat, terminal eller likeverdig system skal vise klokkeslett samt omsetning pr. ansatt fordelt på varegrupper. Forskriften krever også at det skal utarbeides prisoversikter, herunder oversikt over hvilke priser som brukes ved uttak til eiere, ansatte, artister og gjester. Prisoversiktene skal dateres og signeres av den som har ansvaret for å fastsette prisene.

13.5.2 Drøfting

Finansdepartementet sendte den 26. august 1998 ut et forslag til egen forskrift for serveringssteder på høring. Departementet valgte den gang å innarbeide bestemmelsene i 99-forskriften, jf. forskriften § 7-3, noe som har resultert i at det i dag ikke er egne regler for bokføringspliktige som har valgt å benytte gamle bokføringsregler. Finansdepartementet sendte den 3. juli 2002 ut det opprinnelige forslaget til forskrift for serveringssteder på ny høring.

Det fremgår av departementets brev at behovet for nye regler er begrunnet i erfaringer fra kontrollarbeid, som viser at store deler av denne bransjen har mangelfulle regnskap, noe som fører til skatte- og avgiftsunndragelser og ulike konkurransevilkår for aktørene i bransjen. Departementet tar sikte på å iverksette forskriften med virkning fra 1. januar 2003.

Utvalget bemerker at det forslaget til forskrift som er sendt på høring, tar utgangspunkt i de gamle bokføringsreglene. Forskriften er derfor mer omfattende enn 99-forskriften § 7-3. Reglene i § 7-3 må imidlertid ses i sammenheng med de generelle reglene, hvor det bl.a. er et krav om registrering av kontantomsetningen ved bruk av kassaapparat. Dette kravet har utvalget videreført, jf. punkt 9.6.

Utvalget bemerker for øvrig at spesifikasjonskravene til omsetning, kjøp og varebeholdning på varegrupper tilsvarer den informasjon som serveringssteder årlig skal gi i medhold av ligningsloven i skjema RF 1122 (Tilleggsskjema for overnattings- og serveringssteder med skjenkerett for øl, vin og brennevin). Krav om slik spesifikasjon følger dermed av det generelle kravet om å bokføre alle opplysninger som er nødvendig for pliktig regnskapsrapportering, jf. punkt 8.2. Etter utvalgets oppfatning er det derfor strengt tatt ikke nødvendig å presisere dette nærmere i en egen bestemmelse for serveringssteder. Kravene til å innrette bokføringen slik at oppgaveplikten/ pliktig regnskapsrapportering kan overholdes er noe som også følger av regnskapsloven 1977 § 5 og regnskapsloven 1998 § 2-1. Departementet har likevel valgt å presisere dette i det forskriftsutkastet som nå er sendt på høring og i 99-forskriften § 7-3. Utvalget antar at dette har sammenheng med de særskilte problemene innen denne bransjen, og velger derfor å videreføre denne presiseringen.

Iht. 99-forskriften § 7-3 fjerde ledd skal det utarbeides oversikt over de til enhver tid gjeldende priser. Tilsvarende krav er stillet i det forskriftsutkastet som nå er sendt på høring. Utvalget er noe skeptisk til hvor praktiserbart dette kravet er i forhold til matservering, og da særlig i virksomheter som i stor grad – ofte daglig - foretar endringer i menyen. Utvalget finner det likevel ikke hensiktsmessig å foreslå regelendringer på dette punkt. Det vises til at forslaget nå er ute på høring og at eventuelle endringer vil bli foretatt på bakgrunn av høringskommentarene. Når det gjelder oppbevaring av prisoversikter, vil oppbevaringskravet være regulert i loven. Prisoversikter vil dermed være oppbevaringspliktig i 3 år og 6 måneder etter regnskapsårets slutt.

Når det gjelder kravet om at summeringsstrimler eller tilsvarende rapport skal vise klokkeslett, har utvalget foreslått dette i de generelle reglene for dokumentasjon av kontantomsetningen, jf. punkt 9.6. Etter utvalgets oppfatning er det ikke behov for å gjenta dette kravet i bestemmelsen for serveringssteder. Serveringssteder kan ha omsetning med både høy og lav merverdiavgiftssats (og 0-sats). Slik omsetning må registreres/spesifiseres særskilt. Dette kravet fremgår imidlertid av de generelle reglene for dokumentasjon av salg av varer og tjenester, og tas derfor ikke inn i bestemmelsen for serveringssteder.

Forskriften som er sendt på høring åpner for at inngangspenger og garderobeavgift kan dokumenteres med gjenpart av forhåndsnummererte billetter der det klart fremgår hva gjesten har betalt og hva betalingen gjelder. Det kreves også at billettsystemet må kunne dokumentere gjester som gis fri adgang og/eller fri garderobe på grunnlag av medlemskap eller lignende. Utvalget finner det hensiktsmessig å innføre en tilsvarende bestemmelse i 99-forskriften. Innholdet på billettene reguleres imidlertid av de generelle kravene til salgsdokumentasjon. Bestemmelsen bør for øvrig formuleres slik at den bokføringspliktige kan velge mellom forhåndsnummererte billetter og kassaapparat.

13.5.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene for serveringssteder, 99-forskriften § 7-3, i hovedsak videreføres. Kravet om at summeringsstrimler eller tilsvarende rapport skal vise klokkeslett tas ut av bestemmelsen, da dette fremgår av de generelle reglene for dokumentasjon av kontantomsetningen, jf. punkt 9.6. Det åpnes for at inngangspenger og garderobeavgift kan dokumenteres med forhåndsnummererte billetter. Det vises til forskriftsforslaget § 7-5.

13.6 Jordbruk

13.6.1 Gjeldende rett

Regnskapsloven 1998 - 99-forskriften § 7-4 (Registrering av arealbruk innen jordbruk)

99-forskriften § 7-4 krever at bokføringspliktige som driver jordbruk skal registrere bruken av innmark med oversikt over samlet areal for hvert vekstslag, i samsvar med pliktig rapportering.

13.6.2 Drøfting

Bestemmelsen har sammenheng med kravet i RF 1007 (næringsoppgaven for jordbruk, gartneri) om å spesifisere arealfordelingen i dekar. I 99-forskriften er dette formulert som et ”registreringskrav”. Arealfordelingen er ikke en spesifikasjon av bokførte opplysninger, og oppgaveplikten vil i de fleste tilfeller være oppfylt ved utfylling av næringsoppgaven. I den grad skattemyndighetene finner det hensiktsmessig med nærmere dokumentasjon av denne fordelingen, bør dette reguleres av særlovgivningen.

13.6.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsen for jordbruk - 99-forskriften § 7-4 - oppheves.

13.7 Stats og bygdeallmenninger

13.7.1 Gjeldende rett

13.7.1.1 Forskrift 4. juni 1993 om skattlegging av stats- og bygdeallmenninger – regnskapsregler

Forskriften krever at det skal føres kontokort for hver enkelt bruksberettiget over alle leveranser og over utbetalt utbytte samt bidrag fra allmenningen. Forskriften stiller videre krav til hva som skal fremgå av kontokortet, herunder kvantum og prisopplysninger (betalt pris og prisen ved detaljomsetning i et åpent marked).

13.7.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-5 (Stats- og bygdeallmenninger)

99-forskriften § 7-5 er i hovedsak en videreføring av kravene i forskrift 4. juni 1993.

13.7.2 Drøfting

99-forskriften § 7-5 første ledd innebærer et krav om å motpartsregistrere alle transaksjoner mellom stats- og bygdeallmenninger og bruksberettigede. Kravet har sammenheng med at utbytte av bruksrett, normalt i form av allmenningsrabatter på kjøp av materialer mv., er skattepliktig inntekt.

13.7.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene for stats- og bygdeallmenninger, 99-forskriften § 7-5, videreføres, jf. forskriftsforslaget § 7-7.

13.8 Utenlandske foretak som driver virksomhet på norsk sokkel

13.8.1 Gjeldende rett

13.8.1.1 Regnskapsloven 1977 – Forskrift 29. januar 1988 nr. 117 om regnskapsføring for utenlandske selskaper og personer som driver virksomhet på norsk sokkel, unntatt petroleumsutvinning og rørledningstransport

Forskriften er fastsatt med hjemmel i regnskapsloven 1977 § 2 fjerde ledd og har detaljerte bestemmelser om regnskapsføring for utenlandske selskaper mv. Bestemmelsene er dels de samme som de som følger av regnskapsloven 1977, og dels avvikende bestemmelser (særkrav). Bl.a. krever forskriften at inntekter skal spesifiseres for hver kontrakt (jf. ligningsloven § 6-10), og at det ved fordeling av indirekte kostnader skal foreligge en oppstilling som viser hvilke kostnader som inngår i fordelingen samt anvendte fordelingsnøkler. Sammen med oppstillingen skal det foreligge en forklaring på anvendte fordelingsprinsipper. Forskriften har også bestemmelser om regnskapsføring av økonomiske transaksjoner mellom den regnskapspliktige og beslektede selskaper.

13.8.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-6 (Utenlandske selskaper og personer som driver virksomhet på norsk sokkel, unntatt petroleumsutvinning og rørledningstransport)

99-forskriften § 7-6 viderefører i hovedsak de særkravene som følger av forskrift 29. januar 1988 § 3 (spesifikasjons- og legitimasjonskrav).

13.8.2 Drøfting

99-forskriften § 7-6 fastsetter krav som følge av rapporteringsplikten i ligningsloven § 6-10. Videre stiller den dokumentasjonskrav i forbindelse med fordeling av indirekte kostnader. Forskriften har også krav til hvordan økonomiske transaksjoner skal registreres i tilfeller hvor det foreligger interessefellesskap. Opplysninger om kostnadsfordeling og om transaksjoner mellom nærstående parter er av stor betydning for å kunne vurdere det skattemessige resultatet, og kreves også spesifisert i ligningsoppgaver, jf. RF 1045 (regnskapsutdrag). Utvalget er således av den oppfatning at det er hensiktsmessig å videreføre reglene på disse områdene.

13.8.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene for utenlandske selskaper og personer som driver virksomhet på norsk sokkel, unntatt petroleumsutvinning og rørledningstransport, 99-forskriften § 7-6, videreføres, jf. forskriftsforslaget § 7-8. Det presiseres at dokumentasjonen som kreves i forbindelse med kostnadsfordeling er oppbevaringspliktig i 10 år.

13.9 Petroleumsutvinning og rørledningstransport

13.9.1 Gjeldende rett

13.9.1.1 Regnskapsloven 1977 – Forskrift 17. desember 1976 nr. 8 om regnskap for skattepliktige som driver petroleumsutvinning og rørledningstransport. Forskriften er hjemlet i petroleumsskatteloven

Forskriften § 6 har krav om at det skal føres egen salgsjournal over petroleum som er solgt og/eller uttatt til eget bruk og som det ved ligningen fastsettes normpriser for. Bestemmelsen har videre detaljerte krav om dokumentasjon av hvert salg eller uttak (forskriften bokstav a-m). Det skal bl.a. opplyses om både faktura-/avregningspris og normpris. Forskriften § 13 krever at alt regnskapsmateriale skal oppbevares i 15 år.

13.9.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-7 (Regnskapspliktige som driver petroleumsutvinning og rørledningstransport).

99-forskriften § 7-7 viderefører kravene i forskrift 17. desember 1976 §§ 6 og 13.

13.9.2 Drøfting

Bestemmelsene er satt av hensyn til å de særskilte reglene som gjelder for skattepliktige som driver petroleumsutvinning. Det vises bl.a. til petroleumsskatteloven § 3, jf. § 4, om fastsetting av normpriser til bruk ved ligningen og til § 3 første ledd bokstav c) hvor det fremgår at underskudd kan fremføres i 15 år.

Forskriften krever at ”alt regnskapsmateriale” skal oppbevares i 15 år. Etter utvalgets oppfatning bør det komme klarere frem at dette gjelder alt som er oppbevaringspliktig etter bokføringsloven, og ikke bare den type dokumentasjon som reguleres av forskriften. Dette kan gjøres ved en henvisning til lovens bestemmelse om oppbevaring.

13.9.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsen for petroleumsutvinning og rørledningstransport, 99-forskriften § 7-7, videreføres, jf. forskriftsforslaget § 7-9. Oppbevaringskravet knyttes til bestemmelsen om oppbevaringspliktig materiale etter bokføringsloven, slik at det kommer klart frem at alt regnskapsmateriale kreves oppbevart i 15 år.

13.10 Hårpleie, frisørvirksomhet og skjønnhetspleie

13.10.1 Gjeldende rett

13.10.1.1 Regnskapsloven 1977 - Forskrift 12. desember 1997 nr. 1390 (Nr. 111) om bokføring og inntektslegitimasjon for frisører mv. Forskriften er hjemlet i merverdiavgiftsloven og ligningsloven.

Forskriften krever at bokføringen skal spesifisere omsetning, uttak varekjøp og varebeholdning på hhv. varesalg/salgsvarer og behandlingsinntekter/behandlingsvarer. Den krever videre at kontantomsetning skal registreres ved bruk av kassaapparat og stiller bestemte krav til hvilke opplysninger som skal fremgå av inntektslegitimasjonen. Kassaapparatet skal være lett synlig og skrive ut kvittering til kunden. Det er videre krav om at summeringsstrimlene eller tilsvarende rapport fra kassaapparat, terminal eller likeverdig system, skal vise klokkeslett samt omsetning pr. ansatt fordelt på varesalg og behandlingsinntekter. Forskriften krever også at det skal føres timebestillingsbok og utarbeides prislister, herunder oversikt over hvilke priser som brukes ved uttak til eiere og ansatte. Prisoversiktene skal dateres og signeres av den som har ansvaret for å fastsette prisene. Prislister og annet regnskapsmateriale skal oppbevares i 10 år.

13.10.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-8 (Regnskapspliktige som driver hårpleie, frisørvirksomhet og skjønnhetspleie)

99-forskriften § 7-8 viderefører, sammen med andre bokføringsbestemmelser i regnskapsloven 1998 og 99-forskriften, de krav som stilles i forskrift 12. desember 1997.

13.10.2 Drøfting

99-forskriften § 7-8 stiller strengere krav enn regnskapsloven 1998 § 2-3 mht. inntektslegitimasjonen for bokføringspliktige som driver hårpleie, frisørvirksomhet og skjønnhetspleie, og er en videreføring av forskrift 12. desember 1997. Denne forskriften ble utarbeidet av skattemyndighetene i samarbeid med Norges Frisørmesterforbund.

Hensikten med forskriften er å gi skattemyndighetene en bedre mulighet til å kontrollere omsetning og avlønning, og å sikre like konkurransevilkår for aktørene i bransjen.

Når det gjelder kravet om at summeringsstrimler eller tilsvarende rapport skal vise klokkeslett, har utvalget foreslått dette i de generelle reglene for dokumentasjon av kontantomsetningen, jf. punkt 9.6. Etter utvalgets oppfatning er det ikke behov for å gjenta dette kravet i bestemmelsen for bokføringspliktige som driver hårpleie, frisørvirksomhet og skjønnhetspleie.

Hva angår oppbevaring av prisoversikter, vil oppbevaringskravet være regulert i loven. Prisoversikter vil dermed være oppbevaringspliktige i 3 år og 6 måneder etter regnskapsårets slutt.

13.10.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene for den som driver hårpleie, frisørvirksomhet og skjønnhetspleie, 99-forskriften § 7-8, i hovedsak videreføres, jf. forskriftsforslaget § 7-3. Kravet om at summeringsstrimler eller tilsvarende rapport skal vise klokkeslett, tas ut av bestemmelsen, da dette fremgår av de generelle reglene for dokumentasjon av kontantomsetningen, jf. punkt 9.6.

13.11 Videreforhandlere av brukte varer mv.

13.11.1 Gjeldende rett

13.11.1.1 Regnskapsloven 1977 - Forskrift 22. august 1997 nr. 934 (Nr. 110) om regnskapsregler og dokumentasjon for næringsdrivende som omsetter brukte varer, kunstverk, samleobjekt og antikviteter. Forskriften er hjemlet i merverdiavgiftsloven.

Forskriften har detaljerte bokføringsbestemmelser for bokføringspliktige videreforhandlere som bruker avansen som beregningsgrunnlag for merverdiavgiften. Bl.a. er det krav om å føre en protokoll over alle kjøp og salg av brukte varer mv. Det er også egne dokumentasjonsbestemmelser for kjøp og salg, samt detaljerte bokføringsbestemmelser.

13.11.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-9 (Dokumentasjon av kjøp og omsetning for regnskapspliktige som omfattes av merverdiavgiftsloven kapittel Va om brukte varer mv.)

99-forskriften § 7-9 er i hovedsak en videreføring av kravene i forskrift 22. august 1997.

13.11.2 Drøfting

Reglene for videreforhandlere av brukte varer, kunstverk, samleobjekt og antikviteter har sammenheng med reglene i merverdiavgiftsloven kapittel Va. Etter disse reglene kan videreforhandlere av brukte varer mv. velge å benytte avansen som beregningsgrunnlag for merverdiavgiften ved videresalg. Reglene innebærer at det er den enkelte gjenstands avanse som skal avgiftsberegnes, og krever dermed at det holdes oversikt over gjenstandenes kjøps- og salgsverdier. Negativ avanse kommer som hovedregel ikke til fradrag i avgiftsgrunnlaget. I de tilfeller gjenstander kjøpes eller selges samlet, slik at den enkelte gjenstands kjøps- og/eller salgsverdi ikke er kjent, skal avgiftsberegningen skje samlet. Det kreves da at det føres oversikt, slik at avgiftsberegning skjer på det tidspunkt positiv avanse oppnås. Reglene inneholder for øvrig særskilte regler for videreforhandlere som i hovedsak (mer enn 80 %) foretar sine innkjøp eller salg samlet.

99-forskriften § 7-9 gir detaljerte bokføringsregler for dette ”avansesystemet”. Reglene er en konsekvens av de materielle reglene. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å foreslå omfattende endringer i reglene, men er av den oppfatning at strukturen i den opprinnelige forskriften, forskrift 22. august 1997, gir en bedre oversikt over reglene.

Forskrift 22. august 1997 har, i likhet med 99-forskriften § 7-9, en bestemmelse som forutsetter at videreforhandlere kan utstede salgsdokument på vegne av selger, jf. forskriften § 3. Dette er ikke i samsvar med utvalgets forslag til generelle regler om hvem som kan utstede salgsdokument. Utvalget forslag til hovedregel, jf. punkt 9.5.4, er at salgsdokumentet skal utstedes av selger. Unntakene i forskrift nr. 26 og nr. 79 til merverdiavgiftsloven foreslås videreført. For øvrig kan bokføringspliktig kjøper kun utstede salgsdokument på vegne av selger ved kjøp fra ikke bokføringspliktig selger. Utvalget har på dette grunnlag vurdert om bestemmelsen i 99-forskriften § 7-9 bør utgå. Utvalget har kommet til at det bør beholdes en bestemmelse på dette området, siden kjøp fra ikke bokføringspliktige selgere er et vanlig forekommende i denne bransjen. Bestemmelsen må imidlertid endres slik at den blir i samsvar med de generelle reglene.

13.11.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsen for videreforhandlere av brukte varer, kunstverk, samleobjekt og antikviteter, forskrift 22. august 1997 nr. 934 i hovedsak videreføres, jf. forskriftsforslaget § 7-10. Bestemmelsen om dokumentasjon av kjøp formuleres slik at det fremgår klart at videreforhandler kun kan utstede salgsdokument på vegne av selger i de tilfeller selger ikke er bokføringspliktig. Det presiseres at hjelpekonto eller tilsvarende oversikt er oppbevaringspliktig i 10 år.

13.12 Hoteller mv.

13.12.1 Gjeldende rett

13.12.1.1 Regnskapsloven 1977 - Forskrift 28. november 1977 nr. 1 (Nr. 74) om fordeling av pensjonspriser i hoteller og andre herberger mellom avgiftspliktig og avgiftsfri omsetning etter merverdiavgiftsloven. Forskriften er hjemlet i merverdiavgiftsloven.

Forskriften § 3 stiller krav til hvordan bokføringen av fordelingen av pensjonspris mellom avgiftspliktig omsetning og omsetning som faller utenfor merverdiavgiftsloven skal skje. Forskriften § 4 har bestemmelser om bokføring av frokostverdi. Forskriften §§ 2 og 4 siste punktum har dessuten krav om at ev. kalkyle over pensjonspris og frokostverdi skal oppbevares.

13.12.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-11 (Regnskapspliktige som omfattes av forskrift (Nr. 74) av 28. november 1977 nr. 1 om fordeling av pensjonspriser i hoteller og andre herberger mellom avgiftspliktig og avgiftsfri omsetning etter merverdiavgiftsloven)

99-forskriften § 7-11 viderefører i hovedsak bestemmelsene i forskrift 28. november 1977.

13.12.2 Drøfting

99-forskriften § 7-11 må ses i sammenheng med de materielle reglene i forskrift 28. november 1977. I henhold til denne forskriften har hoteller og andre herberger anledning til å foreta en prosentvis fordeling av pensjonspris mellom avgiftspliktig omsetning (servering) og omsetning som faller utenfor avgiftsområdet (overnatting).

99-forskriften stiller krav om å bokføre transaksjoner knyttet til helpensjon, halvpensjon og overnatting slik at beløpene kan gjengis hver for seg, samt å spesifisere fordelingen av pensjonsprisen mellom avgiftspliktig og avgiftsfri omsetning. Bestemmelsene er nødvendig for å kunne kontrollere avgiftsberegningen. Utvalget bemerker at ”avgiftsfri omsetning” må forstås som ”omsetning som faller utenfor merverdiavgiftsloven kapittel IV”.

13.12.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene for hoteller og andre herberger, 99-forskriften § 7-11, videreføres, jf. forskriftsforslaget § 7-6. Uttrykket ”avgiftsfri omsetning” erstattes av ”omsetning som faller utenfor merverdiavgiftsloven kapittel IV”. Regnskapsforskriften i § 5-2 sjette ledd, med endringsforslag omtalt i punkt 9.4.2, foreslås tatt inn i forskriften § 7-6-4.

13.13 Veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner

13.13.1 Gjeldende rett

13.13.1.1 Regnskapsloven 1977 - Forskrift 1. juli 1992 nr. 491 (Nr. 101) om avgrensing av gjennomføring av fritaket for merverdiavgift ved uttak av tjenester til fordel for veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner. Forskriften er hjemlet i merverdiavgiftsloven.

Forskriften har bestemmelse om at veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner ved salg til betydelig overpris kan unnlate å avgiftsberegne den delen av vederlaget som overstiger alminnelig omsetningsverdi. Det er satt som vilkår for bruk av denne beregningsmåten at inntakskost kan dokumenteres ved faktura, erklæring fra giver eller på annen måte.

13.13.1.2 Regnskapsloven 1998 - 99-forskriften § 7-12 (Regnskapspliktige veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner)

99-forskriften § 7-12 har krav om at faktura, erklæring mv. som nevnt i forskriften 1. juli 1992 nr. 491 skal oppbevares. For øvrig gjelder bestemmelsene i forskrift 1. juli 1992 nr. 491, jf. ovenfor.

13.13.2 Drøfting

99-forskriften § 7-12 er en ren oppbevaringsbestemmelse. Kravene om at inntakskost skal dokumenteres fremgår av forskrift 1. juli 1992 nr. 491. Utvalget har i punkt 9.8 foreslått regler for dokumentasjon av kjøpstransaksjoner. Veldedige og allmennyttige organisasjoner vil regelmessig motta gjenstander som gave. Det er derfor behov for regler som ivaretar disse tilfellene. Utvalget er av den oppfatning at dokumentasjons- og oppbevaringsbestemmelsene bør fremgå av én forskrift, og finner det naturlig at bestemmelsene samles i forskrift til bokføringsloven.

13.13.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsene for veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner i 99-forskriften § 7-12, videreføres, jf. forskriftsforslaget § 7-11. Det gjøres et tillegg slik at det fremgår klart at det skal foreligge dokumentasjon for inntakskost. Forskrift 1. juli 1992 nr. 491 endres slik at det gjøres henvisning til forskriftens krav til dokumentasjon.

13.14 Utgivelse eller import av tidsskrift eller omsetning av tidsskrift i siste ledd

13.14.1 Gjeldende rett

13.14.1.1 Regnskapsloven 1977 – Forskrift 13. desember 1969 nr. 1 (Nr. 16) om gjennomføring av avgiftsfritak for tidsskrifter. Forskriften er hjemlet i merverdiavgiftsloven.

Forskriften har bestemmelser om gjennomføringen av avgiftsfritaket for tidsskrifter, jf. merverdiavgiftsloven § 16 nr. 8 annet punktum. Ifølge forskriften § 8 skal utgiver eller importør av et tidsskrift ved etablering eller introduksjon av et nytt tidsskrift og straks det inntrer endring av et tidsskrifts avgiftsmessige stilling, sende melding om dette. Melding skal sendes bl.a. til fylkesskattekontoret i vedkommende fylke. Forskriften § 9 stiller krav til meldingens innhold, herunder at den skal undertegnes av utgiver og revisor.

13.14.1.2 Regnskapsloven 1998 – 99-forskriften § 7-13 (Regnskapspliktig som er utgiver eller importør av et tidsskrift og regnskapspliktige som omsetter tidsskrifter i siste ledd)

99-forskriften § 7-13 har krav om at melding som nevnt i forskriften 13. desember 1969 nr. 1 § 8, skal oppbevares. For øvrig gjelder bestemmelsene i forskrift 13. desember 1969 nr. 1, jf. ovenfor.

13.14.2 Drøfting

99-forskriften § 7-13 omhandler kun oppbevaringsplikt for meldinger som nevnt i forskrift 13. desember 1969 nr. 1, § 8. Krav om å utarbeide slike meldinger og meldingenes innhold reguleres i forskrift 13. desember 1969 nr. 1. Meldingene vil oppstå på det tidspunkt man etablerer eller introduserer et nytt tidsskrift og ved eventuell endring av tidsskriftets avgiftsmessige stilling. Meldingene vil dermed forekomme sjelden, og vil ikke være dokumentasjon av den enkelte transaksjon.

Utvalget har av disse grunner kommet til at oppbevaringsbestemmelsen i 99-forskriften § 7-13 kan flyttes til forskrift 13. desember 1969 nr. 1.

13.14.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at bestemmelsen for utgiver eller importør av tidsskrift - 99-forskriften § 7-13 oppheves. Forskrift 13. desember 1969 nr. 1 § 9 foreslås endret slik at det fremkommer at meldinger etter forskriften § 8 skal oppbevares i 10 år.