5 Generelt om tillatelsessystemet i utlendingsloven

5.1 Hovedsystematikken i tillatelsessystemet

5.1.1 Gjeldende rett

Som beskrevet i kapittel 3 bygger gjeldende lov på et system med henholdsvis oppholds- og arbeidstillatelser.

En utlending som akter å ta arbeid i riket må i utgangspunktet ha arbeidstillatelse, jf. utlendingsloven § 6 første ledd. En utlending som akter å ta opphold i riket uten å ta arbeid, må som hovedregel ha oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 6 annet ledd.

I tillegg til hovedinndelingen i arbeidstillatelser og oppholdstillatelser, er det ytterligere to hovedinndelinger som er sentrale.

For det første går det et hovedskille mellom midlertidige tillatelser og såkalt bosettingstillatelse, dvs. varig tillatelse til opphold i riket. En midlertidig tillatelse gjelder kun for et angitt og kortvarig tidsrom (normalt fra ett til tre år), og ved utløpet av tillatelsen må utlendingen enten få tillatelsen fornyet eller eventuelt skaffe et annet oppholdsgrunnlag for videre opphold i riket. En rett til bosettingstillatelse kan som hovedregel først erverves etter tre år med midlertidig tillatelse, og gir varig rett til opphold i riket.

I kapittel 5.3 er det gitt en oversikt over hovedgrunnlagene for midlertidig oppholdstillatelse i riket. Den mer detaljerte beskrivelse og drøftelse er foretatt i kapittel 6 til 9. Ordningen med rett til varig oppholdstillatelse er nærmere behandlet i kapittel 10

For det annet finnes det to hovedkategorier av midlertidige tillatelser; tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, og tillatelse som ikke kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Den førstnevnte kategorien kan danne grunnlag for varig innvandring til Norge, den andre ikke. Hvilke tillatelser som kan danne grunnlag for varig innvandring og hvilke som ikke kan det, er nærmere beskrevet og kommentert i tilknytning til gjennomgangen av de ulike oppholdsgrunnlag i kapittel 6 til 9.

5.1.2 Utvalgets vurderinger

På samme måte som under gjeldende utlendingslovgivning, må det også i forbindelse med en ny lov gjelde en hovedregel om at en utlending som skal ta opphold i riket (og eventuelt arbeid) må ha en særskilt utstedt tillatelse.

Utvalget foreslår imidlertid å innføre et forenklet tillatelsessystem med én type tillatelse, nemlig oppholdstillatelse. Oppholdstillatelsen medfører i utgangspunktet en rett til å søke og ta arbeid. Utlendingslovvalget mener, som Fremmedlovutvalget i sin innstilling, 1 at retten til å søke og ta arbeid er en så grunnleggende rettighet at den som hovedregel bør følge med retten til opphold i landet. Forslaget er en språklig og systemmessig forenkling. Dersom det skal gjelde begrensninger i retten til å arbeide, noe som kan være naturlig i visse sammenhenger hvor formålet med oppholdet er et helt annet, for eksempel i forhold til studenter, bør dette være særskilt hjemlet og fremgå uttrykkelig av den enkelte tillatelse.

For øvrig foreslår utvalget å videreføre inndelingen i henholdsvis midlertidig oppholdstillatelse og tillatelse som gir rett til permanent opphold (såkalt bosettingstillatelse i gjeldende lov, jf. kapittel 10). Utvalget vil også videreføre inndelingen i midlertidig tillatelse som henholdsvis kan eller ikke kan danne grunnlag for permanent opphold, jf. drøftelsen av de ulike oppholdsgrunnlag i kapittel 6 til 9. I visse tilfeller, for eksempel i forhold til sesongarbeidere, vil det nemlig regulært være en forutsetning at oppholdet skal være midlertidig og ikke danne grunnlag for permanent opphold.

5.2 Unntak fra hovedregelen om at det kreves særskilt utstedt tillatelse for opphold og arbeid

5.2.1 Gjeldende lov

Det finnes flere unntak fra kravet om at en utlending som ønsker å ta opphold (og eventuelt arbeid) i riket må ha arbeids- eller oppholdstillatelse.

Ett unntak følger forutsetningsvis allerede av hovedbestemmelsen om krav til oppholdstillatelse i utlendingsloven § 6 annet ledd. En utlending som ikke skal oppholde seg i riket utover tre måneder og som ikke skal ta arbeid, trenger ikke oppholdstillatelse. Utlendinger som er fritatt fra visumkravet, jf. kapittel 11, vil derfor kunne ta besøksopphold i riket i inntil tre måneder uten oppholdstillatelse. Tilsvarende vil visumpliktige borgere som har fått utstedt besøksvisum kunne ta opphold i riket i den tiden visumet gjelder uten noen annen særskilt tillatelse enn innreisetillatelsen.

For nordiske borgere gjelder et generelt unntak fra kravet til oppholds- og arbeidstillatelse, jf. utlendingsloven § 6 tredje ledd første punktum. Kongen kan fastsette ytterligere unntak i forskrift, jf. annet punktum.

Utlending som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen er unntatt fra kravet om arbeids- eller oppholdstillatelse de tre første månedene etter innreise, eller inntil seks måneder dersom utlendingen registrerer seg som arbeidssøker, jf. utlendingsloven § 50 første ledd.

Utlending som nevnt i EFTA-konvensjonen vedlegg K, jf. Tillegg 1 artikkel 16 (b)(ii), kan uten tillatelse reise inn i riket og yte tjenester i inntil 90 arbeidsdager pr. kalenderår.

En utlending som har reist lovlig inn i riket, og som har eller gis adgang til å fremsette søknad om første gangs oppholdstillatelse fra riket, jf. utlendingsloven § 6 syvende ledd, jf. utlendingsforskriften § 10, har rett til opphold under søknadsbehandlingen.

En asylsøker har rett til opphold i riket uten noen formalisert tillatelse inntil det er tatt stilling til søknaden. Det følger av utlendingsforskriften § 113 tredje ledd at en utlending som påberoper seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at lovens beskyttelsesregler kommer til anvendelse, skal gis adgang til innreise uten innreisevisum. Videre følger det av utlendingsloven § 40 at et avslag på søknad om asyl som innebærer at utlendingen må forlate riket, som hovedregel ikke kan iverksettes før vedtaket har blitt endelig. Det betyr at iverksettelse ikke kan skje før det er tatt stilling til en eventuell klage over Utlendingsdirektoratets avslag.

5.2.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå innholdsmessige endringer i de unntak fra kravet om oppholdstillatelse som er beskrevet i kapittel 5.2.1.

Utvalget har likevel valgt å tydeliggjøre i selve loven at en utlending som oppfyller vilkårene for besøksopphold, enten som følge av at vedkommende er visumfri eller som følge av utstedt visum, har rett til å oppholde seg i riket uten særskilt oppholdstillatelse under besøksoppholdet. I dag følger dette bare forutsetningsvis av loven, jf. utlendingsloven § 25 sammenholdt med utlendingsloven § 6. Det vises til lovutkastet § 22.

5.3 Oversikt over de sentrale tillatelsesgrunnlagene

5.3.1 Gjeldende ordning

Innledning

Som beskrevet i kapittel 3 er gjeldende utlendingslov basert på et system med henholdsvis arbeidstillatelser og oppholdstillatelser og et system med tillatelser som henholdsvis kan eller ikke kan danne grunnlag for varig opphold. I kapittel 6 til 9 vil det bli gitt en nærmere beskrivelse av de ulike vilkår for at arbeids- eller oppholdstillatelse skal kunne gis. I dette avsnitt skal det bare gis et foreløpig oversiktsbilde over hvilke hovedgrunnlag for arbeids- og oppholdstillatelse som forekommer. Det vises for øvrig til det som er beskrevet i kapittel 5.2 om at det finnes en rekke unntak fra kravet til arbeids- og oppholdstillatelse.

Vern mot forfølgelse

En utlending som fremmer søknad om asyl og oppfyller vilkårene for anerkjennelse som flyktning, vil som hovedregel ha krav på asyl i medhold av utlendingsloven § 17 første ledd. Dersom utlendingen ikke oppfyller vilkårene for anerkjennelse som flyktning, men likevel har rett til vern mot forfølgelse etter gjeldende utlendingslov § 15, gis oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd.

Kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon

I henhold til utlendingsloven § 8a kan det innvilges oppholdstillatelse på grunnlag av en gruppevurdering når Kongen i statsråd har besluttet at det foreligger en massefluktsituasjon, og at § 8a skal gis anvendelse.

Arbeidsinnvandring, studieopphold mv.

I medhold av utlendingsloven § 5 annet ledd har Kongen gitt forskrift om regulering av innvandringen i forskriften §§ 2 til 5a. Bestemmelsene fastsetter vilkår for opphold for arbeidstakere, studenter, praktikanter, ungdom som deltar i ungdoms-utvekslings­programmer, utlendinger som det er ønskelig å gi opphold som ledd i økonomisk, vitenskaplig, religiøst eller kulturelt samarbeid og utvikling mv.

Familietilknyting

Utlending som har tilknyting til Norge gjennom nær familie, vil kunne få opphold i riket på grunnlag av denne familietilknytningen, jf. utlendingsloven § 9, jf. utlendingsforskriften §§ 22 og 23.

Humanitært grunnlag: opphold på grunn av ”sterke menneskelige hensyn” eller ”særlig tilknytning til riket”

I medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd kan det gis opphold til utlending som ikke oppfyller de øvrige vilkår i loven for oppholdstillatelse ut fra en vurdering av utlendingens tilknytning til riket eller de menneskelige hensyn som gjør seg gjeldende. Dette oppholdsgrunnlaget er særlig praktisk i forhold til utlendinger som ikke oppfyller vilkårene for vern mot forfølgelse, men som likevel kan anføre tungtveiende humanitære grunner for at de trenger opphold. Oppholdsgrunnlaget er også praktisk i tilfeller hvor utlendingen har en familietilknytning til riket som ikke er tilstrekkelig sterk til at det foreligger et rettskrav på opphold.

EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen

Utlendingsloven §§ 50 til 53 har særlige regler om opphold for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.

5.3.2 Utvalgets vurderinger

Kapittelinndelingen i utvalgets lovutkast bygger i hovedsak på den samme type inndeling av tillatelsesgrunnlagene som skissert i kapittel 5.3.1.

Utvalget introduserer imidlertid tre helt nye tillatelsestyper, jf. utkastet § 23 om korttidsopphold ut over tre måneder når forholdet etter sin art faller utenfor lovens øvrige regler, jf. utkastet § 85 om opphold for utlending hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse og jf. utkastet § 116 tredje ledd om oppholdstillatelse av utenrikspolitiske hensyn eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.

Ut over dette bevarer lovutkastet i hovedsak systematikken fra gjeldende tillatelsessystem. På paragrafnivå er lovutkastet likevel inndelt i langt flere ulike grunnlag enn gjeldende lov. Dette skyldes i første rekke at flere av de konkrete tillatelsesgrunnlagene som tidligere var nedfelt i forskriften, nå er foreslått innarbeidet i lovverket. For en nærmere beskrivelse vises det til fremstillingen i kapittel 6 til 9.

5.4 Midlertidige tillatelsers varighet

5.4.1 Gjeldende rett

Utlendingsloven § 7 fastsetter at første gangs tillatelse til arbeid eller opphold i alminnelighet gis for ett, to eller tre år. Tillatelsen kan gis for et annet tidsrom dersom formålet med arbeidet eller oppholdet eller andre grunner tilsier det. I utlendings­forskriften § 15 er det gitt nærmere regler.

5.4.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har vurdert om lengden på førstegangs tillatelser bør standardiseres ut fra forenklingshensyn. De enkelte tillatelsesgrunnlagene er imidlertid av såpass ulik art at dette blir vanskelig. For utlendinger som etter en søknad om beskyttelse blir anerkjent som flyktninger, kan det i mange tilfeller være hensiktsmessig å gi en tillatelse for tre år, for eksempel der forholdene i utlendingens hjemland har liten utsikt til forbedring. For oppholdstillatelse i arbeidsøyemed kan arbeidsforholdets lengde begrunne kortere eller lengre tillatelse. Det samme gjelder oppholdstillatelse i studieøyemed. Også i familieetableringstilfellene kan det, blant annet av kontrollhensyn, være hensiktsmessig med en kortere førstegangstillatelse. Varigheten av søkerens tillatelse kan heller ikke være lengre enn varigheten av referansepersonens (dvs. som regel herboende ektefelles) tillatelse. Disse eksemplene viser at det fortsatt vil være behov for å kunne differensiere varigheten av førstegangstillatelsen avhengig av oppholdsgrunnlaget og forholdene i den enkelte sak. Utvalget har derfor blitt stående ved at førstegangstillatelsen normalt skal gis for mellom ett og tre år, og at en nærmere regulering kan foretas i forskrift. Det vises til lovutkastet § 70.

5.5 Fremsettelse av søknad

5.5.1 Gjeldende rett

Utlendingsloven § 6 femte og sjuende ledd fastsetter en hovedregel om at første gangs arbeids- og oppholdstillatelse må være gitt før innreise, jf. utlendingsforskriften § 10. Utlendingsforskriften § 11 annet ledd fastsetter at søknaden skal fremmes gjennom norsk utenriksstasjon når søkeren oppholder seg utenfor riket. Som begrunnelse for hovedregelen om at første gangs tillatelse skal være gitt før innreise, ble blant annet følgende uttalt i forarbeidene:

”Det synes ikke urimelig at en utlending som ønsker å slå seg ned i Norge for lengre tid, må ha tatt opp spørsmålet før avreisen fra hjemlandet. Regelen vil gi en mer rettferdig praksis, både fordi den stiller visumfrie og visumpliktige utlendinger likt og fordi det er lettere å behandle alle likt når en slipper det press som ofte oppstår når en utlending søker etter ankomst og grunnlaget er mer eller mindre tvilsomt.” 2

Gjennom en lovendring i juni 2001 3 ble det gjort unntak fra kravet om at førstegangs arbeidstillatelse må være gitt før innreise i de tilfellene hvor søknaden gjelder tillatelse som sesongarbeider eller spesialist, jf. § 6 fjerde ledd første punktum. 4 Også utlending som søker om arbeids- eller oppholdstillatelse i kraft av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, vil ha rett til å fremsette søknad fra riket, jf. loven § 50 fjerde ledd.

Det er for øvrig gitt hjemmel for at Kongen i forskrift kan fastsette unntak fra kravet om at tillatelse skal være gitt før innreise, og i utlendingsforskriften § 10 er det fastsatt omfattende unntak. Det er herunder gitt en generell adgang for utlendings­myndighetene til å gjøre unntak fra hovedregelen ”når sterke rimelighetsgrunner tilsier det”, jf. forskriften § 10 femte ledd.

Hvis en søknad er tillatt fremmet mens utlendingen oppholder seg i landet, vil vedkommende normalt kunne være her inntil søknaden er endelig avgjort. Utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan imidlertid arbeide i inntil tre måneder uten tillatelse eller oppholde seg her inntil seks måneder dersom vedkommende er arbeidssøkende. Og i medhold av utlendingsloven § 6, jf. utlendingsforskriften § 14, kan det gis en foreløpig tillatelse til øvrige utlendinger mens søknaden er til behandling dersom det er sannsynlig at søknaden vil bli innvilget og søkeren har fulgt ordinær søknadsprosedyre. Denne regelen er lite brukt i praksis. Det vises for øvrig til at en asylsøker kan gis en midlertidig arbeidstillatelse etter loven § 17 sjette ledd mens søknaden er til behandling.

5.5.2 Utvalgets vurderinger

Utlendingsloven hadde ved vedtakelsen i 1988 som utgangspunkt at førstegangs arbeids- og oppholdstillatelse skulle være gitt før innreise. En rekke senere lov- og forskriftendringer har gitt hjemmel for unntak fra utgangspunktet i en slik grad at den faktiske hovedregel i dag like gjerne kan anses å være at søknader kan fremsettes fra riket. 5 Unntakene er imidlertid lite oversiktlige. Noen unntak er begrunnet i et samfunnsmessig behov for smidige ordninger, for eksempel regelen i loven § 6 fjerde ledd om at søknad om sesong- og spesialistarbeidstillatelse kan fremmes fra riket, mens andre unntak er begrunnet i hensynet til den enkelte søker og eventuelt herboende referanseperson. Unntaksordningene må særlig ses i sammenheng med den lange saksbehandlingstiden man har erfart i utlendingsforvaltningen.

Utvalget foreslår å videreføre en hovedregel i loven om at tillatelse skal være gitt før innreise. Fordi utvalget ikke foreslår noen rettighetsbestemmelse i loven knyttet til såkalte ”spesialisttillatelser” eller ”sesongarbeidstillatelser”, ligger det ikke til rette for at man i loven viderefører en rett til å fremsette søknad om denne type tillatelser fra riket. Utvalget foreslår imidlertid å videreføre en hjemmel for at Kongen kan fastsette unntak fra hovedregelen i forskrift. I tillegg foreslår utvalget å innta i loven en bestemmelse tilsvarende utlendingsforskriften § 10 femte ledd om at det kan gjøres unntak i den enkelte sak dersom sterke rimelighetsgrunner tilsier det. Det vises til lovutkastet § 66.

Utvalgets forslag er ikke til hinder for at det også under en ny lov kan opereres med omfattende unntak fra utgangspunktet om at førstegangs tillatelse skal være gitt før innreise dersom dette ut fra en avveining av ulike hensyn anses nødvendig eller mest hensiktsmessig. Som det vil fremgå i kapittel 8 er utvalget likevel skeptisk til en del sider ved den unntaksreguleringen som i dag er gjennomført i forskriftsverket i relasjon til søknader om familieinnvandring.

Som nevnt i kapittel 5.5.1 har man i gjeldende regelverk en bestemmelse i utlendingsforskriften § 14 om at det kan gis foreløpig arbeidstillatelse dersom det er sannsynlig at søknaden vil bli innvilget. Utvalget mener at en bestemmelse med tilsvarende innhold bør videreføres og inntas i selve loven. Det vises til lovutkastet § 67. Den nærmere detaljregulering av bestemmelsens virkeområde bør fastsettes av Kongen i forskrift. Reglene om foreløpig arbeidstillatelse bør være unntatt forvaltningsloven kapittel IV til VI, slik at det ikke vil være noen begrunnelsesplikt eller klageadgang i disse sakene. Dette er også ordningen i dag.

Utvalget mener videre at det bør fremgå tydelig av en ny lov at man har rett til å fremme en søknad om beskyttelse i riket eller på norsk grense. Norge er klart folkerettslig forpliktet til å la utlendinger fremme søknad om asyl her. Det vises til lovutkastet § 66 annet ledd. Det understrekes imidlertid at utvalget ikke mener at det foreligger en plikt til å realitetsbehandle alle søknader om beskyttelse som fremmes her. Av ulike grunner, jf. kapittel 6.11.4.2 flg., kan en utlending i flere tilfeller henvises til å søke beskyttelse i et annet land. Men en søknad om beskyttelse kan aldri nektes fremmet.

5.6 Fornyelse av midlertidig tillatelse

5.6.1 Gjeldende rett

I medhold av § 11 i gjeldende lov er det gitt nærmere forskriftsbestemmelser om fornyelse av tillatelser, jf. utlendingsforskriften §§ 32 til 42. Hovedprinsippet som fornyelsesreglene bygger på, er at forutsetningene for den gitte tillatelsen fortsatt må foreligge for at det skal gjelde en rett til fornyelse. Det finnes imidlertid en rekke unntak.

Enkelte tillatelser i forskriften kan bare gis for et til sammen fastsatt tidsrom, eller kan overhodet ikke fornyes.

Utlendingsloven § 11 annet ledd fastsetter at en fornyet tillatelse i alminnelighet gis for ett eller to år etter nærmere regler fastsatt i forskrift, jf. utlendingsforskriften § 38. Loven § 11 tredje ledd fastsetter at en utlending som søker om fornyelse av en tillatelse som kan fornyes, kan få fortsatt opphold på samme vilkår inntil søknaden er avgjort, og har rett til dette dersom utlendingen søker senest en måned før tillatelsen utløper. Utfyllende regler er gitt i forskriften § 39. I forskriften § 42 er det fastsatt nærmere regler om adgangen til fortsatt opphold i søknadsperioden for utlending som søker arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse på nytt faktisk eller rettslig grunnlag.

5.6.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har ikke funnet grunn til å endre hovedprinsippene som dagens fornyelsesregler bygger på, jf. lovutkastet § 71.

Utvalget legger imidlertid opp til en noe mer detaljert regulering av fornyelses­spørsmålet i selve loven. I første rekke skjer dette på den måte at enkelte bestemmelser som i dag står i forskriften innarbeides i loven. Det vises her særlig til de tillatelsene som gjelder videre opphold etter samlivsbrudd i familietilknytningstilfellene, jf. lovutkastet §§ 63 og 64. Noen innholdsmessige endringer er også foretatt i de ulike bestemmelsene. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det bør foretas en fornyet individuell vurdering av om behovet for beskyttelse fortsatt er til stede i forhold til flyktninger, vises det til kapittel 6.9.6.

5.7 Krav om sikret underhold og bolig

5.7.1 Gjeldende rett

I gjeldende lov §§ 8 første ledd nr. 1 6 og 9 første ledd 7 slås det fast at underhold og bolig som hovedregel må være sikret etter nærmere regler som fastsettes av Kongen i forskrift. Et slikt vilkår gjelder ikke dersom utlendingen har fått innvilget asyl, jf. § 18. I forhold til tillatelse til utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, kan det heller ikke stilles annet krav til sikret underhold enn det som følger av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen. I forskriftsverket er det også ellers fastsatt en rekke unntak fra kravet om at underhold og bolig må være sikret.

5.7.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget vil ikke foreslå at man viderefører noen hovedbestemmelse(r) i loven om at underhold og bolig må være sikret.

Når det gjelder utlendinger som har rett til oppholdstillatelse i kraft av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, vil det i de fleste tilfeller ikke kunne oppstilles noe særskilt underholdskrav. Når det gjelder arbeidsinnvandrere som ikke har rett til tillatelse i kraft av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, mener utvalget at evnen til selvforsørgelse må kunne sikres tilstrekkelig gjennom vilkår knyttet til hvilke arbeidsforhold som skal kunne danne grunnlag for arbeidsinnvandring.

I forhold til saker som gjelder familieinnvandring har regjeringen under gjeldende lovverk hatt anledning til å styre politikken gjennom forskriftsregulering, jf. utlendingsforskriften § 25. Etter utvalgets oppfatning vil det være hensiktsmessig at det også i fremtiden overlates til regjeringen å fastsette de nærmere regler i forskrift.

Adgangen til opphold som flyktning kan ikke begrenses gjennom noe underholdskrav. Tilsvarende kan det ikke være aktuelt å operere med et krav om selvforsørgelse for opphold av humanitære grunner.

Det som er gjennomgått over viser etter utvalgets mening at det er behov for så mange og omfattende unntak fra et hovedkrav om sikret selvforsørgelse at det vil kunne virke misvisende å operere med en hovedregel om sikret underhold og bolig i loven. I hvilke situasjoner det skal stilles et krav om sikret selvforsørgelse, og hva innholdet i et slikt krav skal være, må etter utvalgets vurdering overlates til regjeringen å fastsette gjennom forskriftsregulering. Det vises til lovutkastet § 68.

5.8 Krav til vandel mv.

5.8.1 Gjeldende rett

For utlending som ikke fyller vilkårene for asyl eller for øvrig har rett til vern mot utsendelse av beskyttelsesgrunner, gjelder det som hovedregel et krav om at det ikke

”foreligge[r] omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket, opphold eller arbeid i medhold av [ ] regler i loven.” 8

De omstendigheter som kan føre til avslag er at det enten foreligger et grunnlag for bortvisning eller utvisning, jf. kapittel 12, eller slike forhold som er nevnt i bestemmelsen om særregler av hensyn til rikets sikkerhet mv. i § 43, jf. kapittel 13.5. Det er ikke tilstrekkelig at det for eksempel foreligger en bortvisningsgrunn. Det må også tas standpunkt til om grunnen bør føre til avslag.

5.8.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har ikke funnet grunn til å endre prinsippet i gjeldende lov § 8 første ledd nr. 3 som er beskrevet i punkt 5.8.1. Utvalget foreslår derfor en tilsvarende bestemmelse videreført, jf. lovutkastet § 69.