Hvor mange gutter og jenter bodde i barnehjem i Norge i perioden 1945–80 i Norge?

Figur 1 viser at til sammen 50 654 barn var på barnehjem i perioden 1945–80 dersom man summerer antall barn hvert år i 35 år (jf. SSBs statistikk under kolonnen Barnehjem ”placed in children’s home”). Lovreguleringene i 1953 og 1980 slår ut på kurven. Det gir en klar indikasjon på samspillet mellom samfunnsmessig lovverk og tiltak for barn. Summen er imidlertid ukorrekt, da barna bodde flere år på en og samme institusjon. Det er nødvendig å justere dette totaltallet for varigheten av oppholdet.

N= 50 654 barn/år. Tallet er ikke justert for barnas oppholdslengde på barnehjem.

Barnas kjønn, alder og oppholdstid i barnehjem

SSBs statistikk (se Statistisk årbok 1982, tabell 413) gir også oversikt over antall nye tilfeller per år (insidens), kjønn og alder. Da kan man regne ut et anslag over hvor lenge barna bodde i hjemmene, og justere totaltallet foran i forhold til oppholdstid. Tre årganger, 1960, 1968 og 1980, velges ut fordi de har komplett statistikk, er rimelig representative og håndterbare.

Analysene viser de følgende seks karakteristika av barna i barnehjemmene:.

• 1. Gjennomtrekksmønsteret er stabilt i hele tids- epoken.

Andelen nyinnflyttede barn varierer fra 41 % til 51 %. Dette er liten variasjon, den lange perioden tatt i betraktning. Antall institusjoner reduseres. Følgelig synker totalt antall barn i barnehjem. Allikevel viser tallene i Tabell 1 at proporsjonen nye og gamle barnehjemsbarn er overraskende stabil. I gjennomsnitt kommer 5 nye barn per år. I 1960 er det 134 barnehjem. Tjue år etter, i 1980, siste året i mandatperioden, er kun 60 barnehjem i drift. Selv om antall institusjoner reduseres med to tredjedeler i løpet at 35 år, er mønsteret for flytting (gjennomtrekk) av barna det samme.

• 2. Nyinnflyttede barn i barnehjem er oftere gutter enn jenter.

Dette faktum avspeiler antagelig tre forhold. Det er noe flere barnehjem og institusjoner etablert for gutter enn for jenter. Smågutter er mer sårbare og vanskeligere å håndtere enn småjenter. Gutter meldes oftere til vergeråd/ barnevernsnemnd enn jenter (jf. Borge 2003, Moffitt, Caspi, Rutter & Silva 2003).

• 3. Babyer og småbarn utgjør majoriteten av de ny-innflyttede barna.

Det er overraskende at aldersgruppen 0–6-åringer dominerer gruppen nyinnflyttede blant. Dette gjelder både for gutter og jenter. I 1960 er 78 % av de nye guttene og jentene i barnehjemmene bare 0–6 år gamle. I 1968 øker andelen 0–6-åringer av de nye ytterligere. Andelen babyer og småbarn er hele 86 % blant nye gutter og 81 % blant nye jenter. Andelen nye barn som har nådd skolealder eller ungdomsalder, reduseres tilsvarende. I 1980 er fortsatt majoriteten barn under 6 år av alle nyankomne barn.

Andel nye barn per år varierte altså mellom 41 % og 51 % . Med denne informasjonen for hånden regnet jeg ut gjennomsnittlig oppholdstid. Dersom man legger tilgrunn et snitt på 44 % nye barn per år, blir gjennomsnittlige oppholdstid 2 år. Dersom det hadde vært 50 % nye, ville barna hatt en gjennomsnittlig oppholdstid på 2 år hver. Tallene indikerer imidlertid at oppholdstiden for hvert barn i snitt var noe lengre. Derfor er 2 år et rimelig godt anslag.

• 4. Da ca. 80 % av barna oppholdt seg i barnehjemmet i 2 år, kan gjennomsnittlig oppholdstid per barnehjem være 2 år.

Dokumentgjennomgang i Riksarkivet (ved E. S. Sandberg) indikerer også at 2–3 år er vanlig oppholdstid i evneveikeskoler og barnehjem. Videre viser beskrivelsen av barnehjemmene i Telemark også samme varighet på opphold blant barn på barnehjemmene i Telemark (jf. Ellinor Young). Imidlertid dokumenterer Bergensrapporten at de som ble intervjuet, ofte hadde lengre oppholdstid. Dette gjenspeiler en sosial seleksjon i den gruppen som meldte seg frivillig til intervju etter oppfordring i avisannonser (se om sosial seleksjon i Borge, Côté, Rutter & Tremblay 2004). De som meldte seg, hadde svært lange opphold bak seg og er neppe representative for hele barnehjemspopulasjonen i Bergen. Det samme er tilfellet for de som meldte seg til registeret hos Stiftelsen Rettferd for taperne.

Med utgangspunkt i totalpopulasjonen vist på figur 1 ovenfor, korrigeres tallet 50 654 for oppholdstid med faktoren 2. Hensikten er å komme fram til et uttrykk for hvor mange barn som bodde i barnehjem, for så å finne hvor stort omfanget er av overgrep blant alle barna. Antall barn til sammen i barnehjem korrigert for 2 års gjennomsnittlig oppholdstid (50 654/2 = 20 260 barn) gir tallet 20 260 barn.

• 5. Det er til sammen ca. 20 000 barn som bor i barnehjem i hele landet fra 1945 til 1980.

Fordelingen av gutter og jenter i tabell 1 er sentral fordi all forskning om seksuelle overgrep dokumenterer hyppigere omfang blant jenter enn blant gutter. Derfor må det regnes ut et separat estimat for gutter og for jenter. Det er flere gutter i barnehjem enn jenter. Som fordelingsnøkkel for inndeling i kjønn bruker jeg tallene offisiell statistikk viser, som er gjengitt i tabell 1. Det tilsier 55 % gutter og 45 % jenter i barnehjemmene. Det blir til sammen ca. 11 000 (estimert 11143) gutter og 9000 (estimert 9117) jenter i barnehjem i Norge i perioden fra 1945 til 1980.

• 6. Fordelt på kjønn bor ca. 11 000 gutter og 9000 jenter i barnehjem i hele landet fra 1945 til 1980.

Forskning som kartlegger omfang av overgrep blant barn i befolkningen ogblant barn i barnehjem

I familier generelt (befolkningsundersøkelser) viser en rekke kartlegginger foretatt i mange i land i løpet av de siste 30 år (se litteraturlisten) at 2 % gutter og 4 % jenter utsettes for alvorlige seksuelle overgrep. Tilsvarende epidemiologisk forskning i barnehjem og institusjoner har avdekket en høyere forekomst. I institusjoner opplever 12 % gutter og 24 % jenter opplever alvorlige seksuelle overgrep.

Omfanget av alvorlige seksuelle overgrep blant jenter som bodde i barnehjem i hele landet i tidsepoken 1945–1980

Kartlegging av omfang av alvorlige seksuelle overgrep i familier i befolkningen generelt, viser et omfang på 4 % jenter. Det tilsier at 364 av 9117 jenter opplever alvorlige seksuelle overgrep som barnehjemsbarn. Fordeler man de 364 tilfellene over hele 35-årsperioden, får man 10 per år fordelt over hele landet. Da man vet at epoken starter med 181 barnehjem i Norge og slutter med 60, forstår man raskt at det er feil å legge funn fra befolkningsbaserte undersøkelser (familier) til grunn.

Alternativt er det både mer korrekt og mer relevant å gjøre samme beregning ved bruk av forskningsbasert kunnskap om overgrep blant barn plassert i barnehjem. Denne forskningen har avdekket er omfang på 24 % blant jenter. Da kan man fort regne ut at 2188 av 9117 jenter opplever alvorlige seksuelle overgrep som barnehjemsbarn i Norge. Fordeler man de 2188 tilfellene over hele 35-årsperioden, framkommer tallet 63 per år fordelt over hele landet. Det synes mer rimelig tatt i betraktning de mange institusjoner som fantes.

De tilsvarende tallene for gutter med utgangspunkt i et familiebasert omfang tilsier 2 %. Det gir 223 tilfeller blant 11 134 gutter, som i gjennomsnitt er 6 gutter per år. Dette synes på samme måte som for jenter å være påfallende lavt. Igjen er det korrekt og relevant å anvende funn fra kartlegginger foretatt i barnehjem og institusjoner, som indikerer 12 %. Det gir 1337 tilfeller av 11 134 guttene som i løpet av 35-årsperioden bodde i barnehjem rundt i hele landet. Det vil si et gjennomsnittlig omfang på 38 gutter per år.

Som en konklusjon er det klart mest korrekt å bruke tall framkommet fra forskningsbasert kunnskap fra vitenskapelige undersøkelser foretatt i miljøer som institusjoner og barnehjem og ikke foretatt i familiemiljøer i befolkningen generelt.

Omfanget av overgrep som er beskrevet her, er gruppeestimat. Det er umulig å finne ut ved hvilke barnehjem i landet ofrene bor, når det skjer overgrep, hvor gamle barna er, hvem som er overgriper, og hva det i sin tur medfører for det enkelte barn.

Det er følgende estimat av omfanget av alvorlige seksuelle overgrep (av kontakttypen) i norske barnehjem i perioden 1945–1980:

• Til sammen 3500 barn av 20 000 totalt utsettes for alvorlige seksuelle overgrep mens de bor i barnehjem. Det tilsvarer 17,5 % av hele barnehjemspopulasjonen det her er tale om eller hvert 7. barn.

• Fordelt på kjønn begås det overgrep mot ca. 2200 jenter og 1300 gutter i barnehjem i hele landet fra 1945 til 1980.

• Tallene her er estimat. Det understrekes derfor at de virkelige tall kan være både større og mindre enn de som framkommer her.

• I et nasjonalt perspektiv er det umulig å si noe om hvor mange barnehjem dette foregikk på. Det var store forskjeller i kvaliteten på de mange barnehjemmene.

• Bergensrapporten har imidlertid vist at 8 av 9 institusjoner for barn under 13 år var beheftet med historier om seksuelle overgrep.

• Majoriteten av barnehjemsbarna er under 13 år. Da er de i sin mest utsatte alder for overgrep, som ifølge forskning er 0–3 år og 9–13 år.

• Stiftelsen Rettferd for taperne har i likhet med Bergensrapporten gitt viktige opplysninger som bekrefter tidligere forskningsfunn. Forskning viser at nesten all barn som utsettes for alvorlige, seksuelle overgrep også vanskjøttes.

• I alt 91 % av de innrapporterte kasus til Stiftelsen Rettferd for taperne opplyser at de ble utsatt for både alvorlig omsorgssvikt og overgrep.

• I 8 av 10 tilfeller var de voksne ansatte ved barnehjemmet overgriper ifølge data fra Stiftelsen Rettferd for taperne.

• Man må ha i minne at begge de norske kildene bygger på et skjevt utvalg fra hele barnehjemspopulasjonen.

Av de 239 tidligere barnvernsbarna som nå henvender seg til Stiftelsen Rettferd for taperne er det 142 menn (60 %) og 97 (40 %) kvinner. Det bekrefter det samme forholdstallet mellom gutter og jenter som norsk offisiell statistikk viser. Blant de 239 henvendelsene oppgir 74 (51 menn og 23 kvinner) seksuelt misbruk. Det gir et omfang på 31 %, eller tredje hvert barnehjemsbarn. De bekrefter også at seksuelle overgrep nesten alltid ledsages av omsorgssvikt. Av disse 74 individene er det bare 7 som ikke også forteller om grov omsorgssvikt.

Omfang av omsorgssvikt: øyner vi en nedgang i både omsorgssvikt og overgrep?

I dette vedlegget finner jeg det ikke nødvendig å estimere nye tall for omsorgssvikt. Det ville være unødige gjentagelse med samme framgangsmåte, bare med høyere tall. Forskningen på omsorgssvikt i institusjoner viser høyere forekomst av vanskjøtsel og omsorgssvikt enn av seksuelle overgrep. Det er vist på figur 2.

I sin alvorligste form skjer omsorgssvikt som drap. I USA i vår tid blir mellom 1200 og 1500 barn (0,018 per 1000 barn) hvert år drept av sine foreldre eller foresatte (Glaser 2002, Kaplak, Pelcocitz & Labruna 1999). Anvender vi det amerikanske estimatet 0,018 promille på den norske barnepopulasjonen, ca. 1 mill barn i alderen 0–18 år, gir det 18 drepte barn i Norge per år.

Gilbert (1997) sammenlignet funn fra kartlegging av svært alvorlig omsorgssvikt i befolkningen i ulike land og regioner. Omsorgssvikt varierte fra 42 per 1000 barn i de nordamerikanske land til 3 per 1000 i Belgia. For Ontario, Tyskland, England (estimert) og Nederland var tallene henholdsvis 21, 15, 14, og 5 per 1000.

For Norge på 1990-tallet ligger raten i befolkningen på mellom 6 og 7 vanskjøttede barn per 1000. Denne raten er regnet ut ved hjelp av antall barn meldt til barnevernet for svært alvorlig omsorgssvikt. Figur 2 illustrerer dette. Den viser fordeling mellom ulike typer omsorgssvikt og rater per 1000 meldt til barnevernet i perioden 1993 til 2000 (Clausen 2004). Vanskjøtsel forekommer hyppigst, deretter fysisk, psykisk og seksuelt overgrep om lag like hyppig.

Denne nyere norske fordelingen mellom ulike typer overgrep viser tilsvarende mønster som funn fra forskning fra andre land har vist. At raten er lavere enn i mange land, er interessant.

• Kanskje har det vært en betydelig nedgang i alle typer omsorgssvikt og overgrep fra 1980 fram til 1993?

• Øyner vi en positiv utvikling i barnevernet?

• Har forebyggende tiltak og omorganisering av barnevernstjenesten redusert antall barn som opplever omsorgssvikt og overgrep?

Bare framtidig, systematisk, avansert, moderne barnevernsforskning kan dokumentere om dette er tilfellet.

Fortsatt vet vi ikke her i landet om hva tilsvarende rater ville være dersom de hadde illustrert forhold blant barn i barnehjem, institusjoner og fosterhjem og ikke forhold fra befolkningen generelt.

Ulik risiko knyttet til forskjellig type omsorgssvikt

Clausen (2004) analyserte sammenhengen mellom tall fra norsk barnevernsstatistikk og kriminalstatistikk for perioden 1993 til 1996. Han så på 5732 barn registrert av barnevernet. Om lag 10 % av opprinnelige barnevernsklienter ble senere siktet, i hovedsak personer med en fortid med flere typer overgrep som fysisk og psykologisk mishandling.

Hans funn var at barn som ble slått og fysisk mishandlet, fikk en annet og ofte mer mistilpasset livsløp enn barn som var ofre for seksuelle overgrep og ble psykologisk vanskjøttet. Fysisk mishandling i barnealderen hadde signifikant sammenheng med siktelser for lovbrudd som voksne.

Seksuelle overgrep i barnealderen hadde ikke en slik sammenheng. Det hadde heller ikke psykologisk mishandling, Imidlertid, dersom ett og samme barn opplevde flere former for omsorgssvikt, deriblant fysisk, var risikoen for å begå lovbrudd halvannen gang så stor som blant barn som hadde opplevd moderat omsorgssvikt.

For det første indikerer resultatene at det må være ulik risiko knyttet til forskjellige typer omsorgssvikt. Derfor er det alltid viktig å definere omsorgssvikt spesifikt.

For det andre økte ”blandingsovergrep”, dvs. både fysisk straff og omsorgssvikt risikoen for å bli siktet for lovbrudd som voksne mer enn en type overgrep alene. Slike blandingsovergrep uttrykte med andre ord større alvorlighetsgrad ved at samme barn ble både mishandlet og misbrukt.

Norske forskningsbidrag som det til Clausen som er omtalt ovenfor, bekrefter de funn vi har fra tilsvarende undersøkelser i andre land (se for eksempel de omfattende oppfølgingsundersøkelsene på New Zealand, Fergusson & Horwood 2003, Moffitt, Caspi, Rutter & Silva 2001). Internasjonale bidrag har altså sammenfallende syn på elendigheten på tvers av land og kulturer.

Diskusjon

Kan man bruke forskning fra undersøkelse foretatt i andre land om tilsvarende fenomen i Norge?

Ja, det kan man. Norske institusjoner bygde på ideologi, pedagogikk og psykologi fra andre land så vel som egen praksis. Norge var ikke i det hele tatt isolert fra det som rørte seg utenfor landegrensene, selv ikke i Amerika. Derfor er svært lite annerledes i norske institusjoner enn i tilsvarende institusjoner i andre land. Riktignok rapporteres ulike rater fra undersøkelser, da definisjonene varierer. I tillegg varierer måten forskningen utføres på, samt generelle kulturelle faktorer. Men tar man høyde for dette, avdekker forskningen at omsorgssvikt og overgrep forekommer i samme omfang i barnehjem og institusjoner både i skandinaviske, europeiske og nordamerikanske land (se for eksempel Agathonos 1983, Emery & Laumann-Billings 2002, Gilbert 1997, Hobbs et al. 1999, Larsson & Ekenstein 1983, Ydebo & Larsen 1994).

Spiller kulturforskjeller inn på omfang av seksuelle overgrep?

I våre multikulturelle samfunn må man vurdere hva som er en kulturspesifikk praksis. Dette er spesielt relevant der etniske minoritetsgrupper lever i en vertskultur som utgjør majoriteten og hvor normer er forskjellige. Kulturelle vaner forventes å forandre seg over tid og etter miljø. Den dominerende kulturen setter gjerne standarden for oppdragelse av barn. Kulturell praksis kan imidlertid være ”ondartet” og vaner som er sanksjonert som en normativ praksis kan skade barn svært mye (jf. omskjæring).

Kan man bruke funn fra forskning foretatt i moderne tid for å belyse fenomener som ligger 20 til 60 år tilbake i tid?

Det er ikke evidens i internasjonal litteratur for reelle endringer i omfang av overgrep fra 1945 fram til 1980. Psykologiske overgrep er motstandsdyktige mot endring. Resiliensforskningen tilfører imidlertid et nytt perspektiv. Vi må se etter hva som skjedde med de barna som opplevde vonde hendelser i tida som barnehjemsbarn, men som har greid seg tilfredsstillende sammenlignet med barn som opplevde overgrep og som led og mistet håp. Det gir føringer for tiltak.

Ville tilgang til bedre registerdata gjort kartleggingen lettere?

Dersom man, rent hypotetisk, hadde hatt arkiv over alle barna som flyttet til barnehjemmene som inneholdt opplysninger om barnas alder, kjønn og hvor lenge de bodde der, ville et slikt kildemateriale allikevel ikke inneholdt tilstrekkelige opplysninger om omsorgssvikt og overgrep. I så fall måtte man også hatt opplysninger om spesifikke former for vanskjøtsel fra ansatte, helsepersonell, foreldre, andre beboere, klassekamerater, lærere m.m. for å kunne anslå omfanget. Videre måtte man forholde seg til det faktum at ulike informanter gir forskjellige svar på omfang av psykiske problemer og vanskjøtsel hos ett og samme barn (Borge, Rutter & Samuelsen 2001). Man må altså ha i minne at forskning på omfang av omsorgssvikt og overgrep er komplisert.

Hva er implikasjonene av de foreliggende estimatene?

Omsorgssvikt og overgrep var og er fortsatt plagsomt hyppig forekommende. Det foregår på forskjellige måter med varierende alvorlighetsgrad for barna. Vanskjøtsel og fysisk straff har større omfang enn seksuelle overgrep og til dels en annen bakgrunn. Alderen til barna spiller inn. Det rammer gutter og jenter på forskjellige måter.

Det handler om sensitive, skjulte fenomener som er forskningsmessig vanskelig tilgjenglige og sammensatte. Det er derfor en utfordring å skaffe til veie kunnskap om dette for å redusere og forhindre framtidige overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Enhver som befatter seg med problematikken omsorgssvikt og overgrep, bør altså ha følgende 8 punkter i minnet:

1. Det er en annen størrelse på omfanget av omsorgssvikt og overgrep når man ser på samfunnet generelt enn når man ser på institusjoner spesielt. Det er større omfang i institusjoner enn i befolkningen som helhet.

2. Vi må ha stor omtanke for og innsikt i den gruppen barn vi snakker om her. De er en sårbar gruppe barn. I tillegg er de utsatt for høy risiko. Den risiko de ble utsatt for i institusjonene, er betydelig høyere enn i den generelle befolkningen.

3. Kvaliteten på barnehjemmene varierer. Noen barnehjem har alvorlige tilfeller av overgrep, mens andre ikke har noen.

4. Det betyr at slike overgrep er forebyggbare. Selv om det til alle tider vil være mennesker som utøver overgrep, er det mulig å redusere omfanget. Det burde være mulig å gi trygg omsorg.

5. Ikke alle lider på samme måten og i like stor grad.

6. At noen og ikke alle opplever overgrep, gjør ikke problemet mindre.

7. Det er resiliens til stede, men den er begrenset til få individer.

8. Uten systematiske undersøkelser er det vanskelig å si noe spesifikt.

Kilder og litteraturhenvisninger

Tidsskriftet Child Abuse and Neglect var en av mange kilder. Det er vel ansett og kom med sin første utgave i 1977. Siden den gang har redaktørene akseptert og trykt artikler om overgrep fra undersøkelser foretatt i mange forskjellige land. I hovedsak rapporteres samme omfang og bakgrunn enten konteksten var Hellas (Agathonos 1983), Sverige (Larsson & Ekenstein 1983, Larsson, Bohlin & Stenbacka 1986), USA (Finkelhor 1993, Rosenthal, Motz, Edmonson & Groze 1991) eller UK (Hobbs, Hobbs & Wynne 1999). Også andre tidsskrifter har publisert undersøkelser om overgrep. For eksempel ble resultater fra forskning om overgrep i Danmark omtalt i Ugeskrift for Læger (Ydebo & Larsen 1994) og i Øst-Tyskland i tidsskriftet Acta Paedopsychiatria (Schötensack, Elliger, Gross & Nissen 1992).

Imidlertid var den beste og viktigste kilden hovedverket om barns Psykiske helse. Dette hovedverket var fjerde utgaven av Child and Adolescent Psychiatry , redigert av Michael Rutter og Eric Taylor (2002). Boka er på 1178 sider delt i 71 kapitler. Det er egne kapitler om Child Abuse (Robert E. & Lisa Laumann-Bilings, chapter 20), Sexual Child Abuse (Danya Glaser, chapter 21) og Residential and Foster Family Care (Alan Rushton & Helen Minnis, chapter 22).

Oversiktsartikler om overgrep og omsorgssvikt er publisert i det høyest rangerte amerikanske tidsskriftet, Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry . Se for eksempel Frank W. Putnam (2003) 10-year research update review: Child sexual abuse og Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry , 42; 269–278.

Sandra J. Kaplan et al. (1999). 10-year research update review: Abuse and neglect. Journal ofthe American Academy of Child and Adolescent Psychiatry , 38; 1214–1222.

Agathonos, M.A.H. (1983). Institutional child abuse in Greece: Some preliminary findings. Child Abuse and Neglect , 7: 71–74.

Bolger, K.E., & Patterson, C.J. (2003). Sequelae of child maltreatment: Vulnerability and resilience. I: Luthar, S. S. (red . ). Resilience and vulnerability. Adaption in the context of childhood adversity . (pp. 156–182). Cambridge: Cambridge University Press.

Borge, A.I.H., Rutter, M., & Samuelsen, S-O. (2001). Informant variance within families: Confluence among maternal, paternal and child ratings. International Journal ofMethods in Psychiatric Research , 10: 12–22.

Borge, A.I.H., Côté, S., Rutter, M,. & Tremblay, R. (2004). Early childcare and physical aggression: differentiating social selection and social causation. Journal of ChildPsychology and Psychiatry , 45: 367–377.

Borge, A.I.H. (1989). Programnotat ”Barneforskning i NORAS. Oslo: NORAS.

Borge, A.I.H. (2003). Resiliens – risiko og sunn utvikling . Oslo: Gyldendal Akademisk

Borge, A.I.H. (1994). A longitudinal study of behaviour and psychosomatic problems in children. Doktoravhandling. Universitetet i Oslo: Psykologisk institutt.

Borge, A.I.H., & Nordhagen, R. (1995). Development of stomach ache and headache during middle childhood: co-occurrence and psychosocial risk factors. Acta Paediatrica , 84: 795-802.

Clausen, S-E. (2004). Er barnemishandling en risikofaktor for senere kriminell atferd? (innsendt). Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Collishaw, S., Maughan, B., Pickles, A., Messer. J., & Rutter, M. (2004). Resilience to psychopathology following childhood maltreatment: Evidence from a community sample. Paper presented at IACAPAP, 16th world congress, Berlin, august.

Dyregrov, A. (2004). Notat om Selvmord, Traume og Bergensrapporten. BFD , 2004

Emery, R.E. & Laumann-Billings, L. (2002). Child abuse. I: Rutter, M & E. Taylor (red.), Child and Adolescent Psychiatry . (pp. 325–340). Fourth edition. Blackwell Science. Farmer & Pollock, 1998

Farmer, E & Pollock, S. (1998). Sexually Abused and Abusing Children in Residential Care . Chichester: John Wiley & Sons.

Fergusson, D.M., & Horwood, L.J. (2003). Resilience to childhood adversity; Results of a 21-year study. I: Luthar, S. S. (red.). Resilience and vulnerability. Adaption in the contextof childhood adversity . (pp. 130–156). Cambridge: Cambridge University Press. Gilbert,

Finkelhor, D. (1984). Child sexual abuse: New theory and research . New York: Free Press.

Finkelhor, D. (1994). The international epidemiology of child sexual abuse. Child Abuse andNeglect , 18: 409–417.

Finkelhor, D & Dziuba-Leatherman, J. (1994). Children as victims of violence: a national survey. Paediatrics , 94; 413-420.

Fontes, L. (1995) (red.), Sexual abuse in nine North American cultures . Sage, CA.

Glaser, D. (2002). Child sexual abuse. I: Rutter, M & E. Taylor (red.), Child andAdolescent Psychiatry . (pp. 340–359). Fourth edition.

Gilbert, N. (1997). Conclusion: a comparative perspective. I: N. Gilbert (red.), Combatting child abuse: International Perspective and Trends . Pp. 232–248. Oxford University Press, New York.

Goodman, G., Ghetti, S., Quas, J.A., Edelstein, R.S et al.(2003). A prospective study of memory for child sexual abuse: new findings relevant to the repressed-memory controversy. Psychological Science , 14: 113–118.

Hagen, G. (2001). Barnevernets historie – om makt og avmakt i det 20. århundre . Skien: Akribe forlag.

Harrington, R. (2002). Affective disorders. I: Rutter, M., & Tayor, E. (red.), Child andAdolescent Psychiatry . Fourth ed. (pp. 463–486). Oxford: Blackwell Publishing.

Holm-Petersen, K. (2004). Anbragte born. 25 beretninger om barndom udenfor hjemmet . Vejle: Kroghs forlag med støtte fra Socialministeriert.

Hobbs, G.F., Hobbs, C.J., & Wynne, J.M. (1999). Abuse of children in foster and residential care. Child Abuse and Neglect , 23: 1239–1252.

Jensen, T. K. (2002). Mistanke om seksuelle overgrep. Foreldres fortolkning som kulturell prakis. I: K. Thorsen & Toverud, R (red.), Kulturpsykologi. Bevegelser i livsløp (pp. 76–102). Oslo: Universitetsforlaget.

Jensen, T.K. (2004). Suspicions of child sexual abuse – dialogicality and meaning making. Doktoravhandling. Oslo: Unversitetet i Oslo, Psykologisk institutt.

Jutengren, G. (2004). Dealing with intergenerational disagreement. Parental authority in Swedish families. Doktoravhandling. Göteborgs universitet.

Jutengren, G., & Palmérus, K. (2002). A comparison of Swedish and US fathers‘ self-reported use of parental discipline. Children & Society , 16: 246–259.

Kaplan, S.J., Pelcocitz, D., & Labruna, D. (1999). Child and adolescent abuse and neglect research: a review of the past 10 years. Part I: Physical and emotional abuse and neglect. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry , 38; 1214–1222.

Larsson, G & Ekenstein, G. (1983). Institutional care of infants in Sweden: Criteria for admission in 1970, 1975; and 1980 . Child Abuse and Neglect , 7: 11–16

Larsson, G., Bohlin, A-B., & Stenbacka, M. (1986). Prognosis of children admitted to institutional care during infancy. Child Abuse and Neglect , 10: 361–368.

Laub, J. H., & Sampson, R. J. (2003). Shared beginnings, divergent lives. Delinquent boys to age 70 . London: Harvard University Press.

Lindsay, M. (1999). The neglected priority: sexual abuse in the context of residential child care. Child Abuse Review , 8: 418.

Luthar, S. S. (2003). Resilience and vulnerability. Adaption in the context of childhood adversity . Cambridge: Cambridge University Press.

Moe, E. (2003). Nic Waals Institutt. Pioner og aktør I norsk barne- og ungdomspsykiatri gjennom 50 år. Oslo: Nic Waals institutt.

Moffitt, T.E., Caspi, A., Rutter, M., & Silva, P.A. (2001). Sex differences in antisocial behaviour: Conduct disorder, delinquency and violence in the Dunedin Longitudinal Study. Cambridge: Cambridge University Press.

Mossige, S. (1998). Har barnet mitt vært utsatt for seksuelle overgrep? En narrativ analyse av mødres fortellinger. Oslo: NOVA.

Mullen, P., Martin, J., Anderson, J., Romans, S & Herbinson, G. (1994). The effects of child sexual abuse on social, interpersonal, and sexual function in adult life. British Journal of Psychiatry, 165: 35–47.

Møller, A. (2002). Vinneren. ”Taperen” som snudde skjebnen. Ola Ødegaard forteller til Arvid Møller . Oslo: Genesis forlag.

Normann, E.K., Tambs, K & Magnus, P. (1992). Seksuelle overgrep mot barn. Et folkehelseproblem? Nordisk Medisin , 107: 326–330.

Palmérus, K., & Jutengren, G. (2004). Swedish parent’s self-reported use of discipline in response to continued misconduct by their pre-school children. Infant and ChildDevelopment , 13: 79–90.

Putnam, F.W.(2003). Ten-year research update review: Child sexual abuse. Journal of theAmerican Academy of Child and Adolescent Psychiatry , 42: 269–278.

Rushton, A, & Minnis, H. (2002). Residential and foster family care. I: Rutter, M & E. Taylor (red.), Child and Adolescent Psychiatry . (pp. 359–373). Fourth edition. Blackwell Science.

Rutter, M & E. Taylor (2002) (eds.), Child and Adolescent Psychiatry . Fourth edition. Blackwell Science.

Rutter, M, Tizard, J., & Whitmore, K (1970). Education, health and behaviour . New York: Robert K. Krieber Publishing Company.

Sampson, R.J., & Laub, J.H. (1993). Crime in the making. London: Harvard University Press.

Schechter, M, & Roberge, L. (1976). Child sexual abuse. I: Helfer, R, & Kempe, C. (red.), Child abuse and neglect: the family and the community . (pp. 97–142). Ballinger, Cambridge, MA.

Schei, B; Muus, K. M & Bendixen, M. (1994). Forekomst av seksuelle overgrep blant studenter i Trondheim. Tidsskrift for Den norske lægeforening , 21, 2491-2494.

SOU, Staten Offentliga Utredningar. (1978:10). Barnets rett. Om förbud mot aga . Stockholm: Allmänna förlaget.

Tambs, K. (1994). Undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn . Oslo: Statens Institutt for Folkehelse.

Tjersland, O.A., Mossige, S., Gulbrandsen, W., Jensen, T.K., & Reichelt, S. (2003). Mistanke om seksuelle overgrep mot barn: utviklingen i familier under og etter samtalehjelp. Del I: Behandlingsideer og kjennetegn ved utvalget. Tidsskrift for NorskPsykologforening , 40: 282–294.

Utting, W, (1992). Children in public care: a review of residential care . London: SSI/HSMO.

Utting, W(1997). People like us. The report of the safeguards for children living away from home. The Welsh Office H MSO.

von der Lippe, A.L. (1999). The impact of maternal schooling and occupation on child-rearing attitudes and behaviours in low income neighbourhoods in Cairo, Egypt. InternationalJournal of Behavioural Devleopment , 23: 703–729.

Ydebo, I & Larsen, F.W. (1994). Anbringelse uden for hjemmet. 1. En journalundersøgelse af 112 børn og unge anbragt uden for hjemmet i 1990. Ugeskrift For Læger , 156: 7538–7541.