6 Rettslige rammer

6.1 Innledning

I den perioden mandatet dekker, har to barnevernlover vært gjeldende, vergerådsloven av 6. juni 1896, som trådte i kraft i 1900, og barnevernloven av 17. juli 1953 nr. 14 med ikrafttredelse i 1954. I tillegg kommer for den første perioden fattig-/forsorgsloven av 19. mai 1900, lov om tilsyn med pleiebarn av 29. april 1905 og barneforsorgsloven av 10. april 1915. De to siste er behandlet i tilsynskapitlet og omtales ikke nærmere her. Barnevernloven av 1953 vil bli viet mest plass i det følgende, fordi det aller meste av mandatperioden faller inn under denne.

Etter vergerådsloven var det viktigste tiltaket bortsetting av barn i fosterhjem, barnehjem eller for de grovere tilfellene i skolehjem. Beslutningsmyndigheten lå hos vergerådet, som var sammensatt av dommer, prest og fem medlemmer valgt av kommunestyret, hvorav en lege og to kvinner (§ 6). Vergerådet kunne gripe inn overfor barn som hadde begått straffbare handlinger, vist slett oppførsel eller var forsømt av foreldrene (§ 1), forutsatt at det var grunn til å frykte sedelig fordervelse hos barnet. I praksis var det likevel ikke et krav om nærliggende fare for moralsk utglidning, idet vergerådene mer generelt så det som sin oppgave å ta seg av barn som var kommet på avveier eller led vondt, også for eksempel spedbarn som måtte tas hånd om fordi faren var på arbeid, mens moren var syk eller død (Barnevernkomiteens innstilling I 1951: 31–32). Vergerådet hadde tvangsmyndighet og kunne foreta plasseringer av barn mot foreldrenes vilje. Det kunne også gi foreldrene eller barnet en advarsel, og kunne frakjenne foreldrene foreldremyndigheten. Avgjørelsene var ikke gitt karakter av dommer, og kunne når som helst endres, etter initiativ fra vergerådet selv eller fra andre. Forhandlingene i vergerådet foregikk ikke som i en domstol, men ”visse elementære former” var likevel påbudt (Barnevernkomiteens innstilling I 1951: 13).

Frivillig plassering av barn kunne dessuten skje i medhold av fattig-/forsorgsloven av 1900, som gjaldt barn som ikke kunne forsørges hos foreldrene sine. De kunne med foreldrenes samtykke plasseres i familie eller barnehjem, hvor meningen var at de skulle få forsvarlig pleie og god oppdragelse. Avgjørelsen ble etter lovens § 43 truffet av forsorgsstyret.

Barnevernloven av 1953 skulle erstatte begge disse lovene, samt de ovennevnte lovene om tilsyn av 1905 og 1915. Når mandatet spør etter plasseringer foretatt av barnevernet, vil følgelig også de frivillige plasseringene etter forsorgsloven omfattes.

Barnevernsapparatet besto etter barnevernloven av 1953 av Sosialdepartementet, fylkesmennene og det kommunale barnevern under ledelse av barnevernsnemnda. Fra 1979 fikk også fylkeskommunene noen oppgaver. I hver kommune skulle det være en barnevernsnemnd, med ansvar for det kommunale barnevernsarbeidet. Den besto av fem medlemmer valgt av kommunestyret. En sentral oppgave for nemnda var å treffe vedtak om vernetiltak etter barnevernloven i første instans. Tiltakene etter barnevernloven av 1953 var forebyggende tiltak, omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvaret. Ved alvorlige inngrep, blant annet omsorgsovertakelse uten foreldrenes samtykke og nekting av å oppheve omsorgen, skulle en dommer tiltre nemnda og være dens leder.

Kommunene hadde også ansvaret for – enkeltvis eller i fellesskap – å opprette barnehjem og andre institusjoner for barn, jf. § 45. Fylkeskommunene overtok dette ansvaret ved en lovendring i 1979 (lov 08.06.79 nr. 51). Videre hadde kommunene innenfor hvert fylke etter § 26 ansvaret for i fellesskap å opprette en formidlingssentral som skulle bistå barnevernsnemndene med plassering av barn i barnehjem og fosterhjem, samt arbeide for å skaffe gode fosterhjem. Også dette ansvaret ble i 1979 overført til fylkeskommunene. Fylkesmannsembetet, som er et statlig organ, hadde ansvar for å føre tilsyn med barnevernet i kommunene og var dessuten klageinstans for alle vedtak om tiltak truffet av de kommunale barnevernsnemndene. Fylkesmannen overprøvde vedtakene i sin helhet og hadde full omgjøringskompetanse. Sosialdepartementet var øverste ansvarlige instans for barnevernet, med overordnet tilsynsansvar og kompetanse som klageorgan i visse saker.

Klage over barnevernsnemndas vedtak gikk som sagt til fylkesmannen. Fram til 1969 kunne alle barnevernsvedtak påklages videre fra fylkesmannen til Sosialdepartementet. Derfra kunne de i prinsippet bringes inn for retten. Dette skjedde meget sjelden; den eneste høyesterettssaken i perioden 1953–1969 var Rt. 1954 s. 989. Retten kunne bare overprøve vedtakene i begrenset utstrekning, på linje med andre forvaltningsvedtak. Barnevernets skjønn kunne ikke overprøves fullt ut.

I 1969 fikk tvistemålsloven et kapittel 33 med regler om full overprøving for domstolene av administrative tvangsinngrep, blant annet omsorgsovertakelse, nekting av å oppheve omsorgen og fratakelse av foreldreansvaret etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 53. Etter lovendringen skulle fylkesmannens vedtak i de nevnte sakene ikke lenger påklages til departementet, men kunne isteden bringes inn for retten. Sakene skulle som vanlig først behandles i herreds- eller byretten, men anke over dom derfra skulle ikke som ellers gå til lagmannsretten, men direkte til Høyesterett for å spare tid. Til tross for lovendringen behandlet ikke Høyesterett noen sak om tvangsinngrep etter barnevernloven før i 1982 (Rt. 1982: 764. Se likevel Rt. 1978: 976, som var en kombinert barnefordelings- og barnevernssak). De mindre inngripende tiltakene etter barnevernloven kunne påklages til departementet.

6.2 Rettslig grunnlag for plassering av barn i institusjon

Barnevernets plassering av barn etter barnevernloven av 1953 skjedde som følge av at barnevernet overtok omsorgen for barnet, med eller uten foreldrenes samtykke. Som nevnt var behandlingsmåten ulik alt etter om foreldrene ga sitt samtykke. Samtykket de ikke, måtte en dommer tiltre nemnda som dens leder etter barnevernloven § 5, mens dette ikke var nødvendig når omsorgsovertakelsen skjedde med deres samtykke. Barn kunne også plasseres i medhold av § 11, som var en hastebestemmelse, men skulle plasseringen vare noen tid, måtte omsorgen overtas.

Det ligger ikke under utvalgets mandat å vurdere om omsorgsovertakelsen var riktig. Formålet med å redegjøre for plasseringshjemlene er å vise den rettslige bakgrunnen for at barna ble plassert i institusjon.

Vilkårene for tiltak etter barnevernloven av 1953 var samlet i § 16, som fikk anvendelse uansett hvilken type tiltak det var tale om. Den hadde fire alternativer. Den mest brukte hjemmelen var § 16 bokstav a, som hjemlet omsorgsovertakelse ”når barnet blir slik behandlet eller lever under slike forhold at dets helse (fysisk-psykisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare”. Den dekket både det som kan kalles alvorlig omsorgssvikt, og mishandling. Som eksempler under uttrykket ”behandlet” ble nevnt overdreven pryling og bruk av straffer, for hardt arbeid, seksuelt misbruk, dårlig ernæring. Uttrykket ”lever under slike forhold” dekket likegladhet hos oppfostrerne, mangel på orden i hjemmet, mangel på interesse for hva barnet foretok seg (natteflying, rømminger etc.), mangel på renslighet, uforsvarlig stell av spedbarn, overspent religiøsitet, usedelighet oppdragerne imellom eller mellom disse og andre. I tillegg måtte som følge av disse forholdene barnets fysiske eller psykiske helse eller dets utvikling være i fare. Uttrykket ”utvikling” ble antatt å sikte til sosialiseringsprosessen (Sveri 1957: 127-129).

Barnets egen atferd utgjorde et særskilt vilkår for omsorgsovertakelse etter § 16 bokstav b, som krevde at ”barnet ved lovovertredelser eller annen atferd viser så dårlig tilpasning til omgivelsene eller samfunnet at særlige åtgjerder finnes påkrevd”. Denne bestemmelsen ble tidlig i lovens periode ansett å være det viktigste av de fire inngrepsalternativene, fordi man på grunnlag av den kunne gripe inn ”overfor individer som har forøvet straffbare handlinger, eller som ved sin atferd har vist anti- eller asosiale trekk” (Sveri 1957: 131).

Videre kunne tiltak settes i verk ”når barnet er uten forsørger eller foreldrene ikke er i stand til å forsørge det på forsvarlig måte, og det heller ikke ellers blir sørget forsvarlig for det”, jf. § 16 bokstav c.

Det siste alternativet, § 16 bokstav d, ga hjemmel for tiltak i de tilfellene hvor foreldrene ikke sørget for at et sykt barn eller et barn med ”kroppslyte, nedsatte åndsevner eller andre mangler” fikk tilstrekkelig pleie eller behandling.

Når et av disse vilkårene var oppfylt, hadde barnevernsnemnda hjemmel for å vedta tiltak. Vanligvis skulle forebyggende tiltak etter § 18 prøves først. Bare der slike tiltak ikke hadde ført fram, eller nemnda vurderte dem som nytteløse, kunne omsorgsovertakelse vedtas, jf. § 19. I den nærmere vurderingen av om omsorgen skulle overtas når vilkårene var til stede, skulle nemnda ifølge § 17 annet ledd ”holde seg barnets beste for øye”. Under barnets beste måtte nemnda blant annet vurdere om det forelå et akseptabelt plasseringsalternativ. Kravet innebar også at det ikke skulle tas andre hensyn, for eksempel samfunnsmessige. Loven sa likevel at det burde tas hensyn til om det ville skade søsken at barnet ble i hjemmet.

Barnevernsnemnda hadde ansvar for å finne en passende plassering for barn som den hadde overtatt omsorgen for, jf. § 22. Barnet skulle i det enkelte tilfellet plasseres slik nemnda fant best, og nemnda skulle altså vurdere dette individuelt. Loven påpekte spesielt at nemnda skulle påse at barnet fikk forsvarlig pleie, oppfostring og opplæring. Nemnda hadde så vidt mulig plikt til å rådføre seg med sakkyndige i plasseringsspørsmålet. Fosterhjem var den prioriterte plasseringsmåten for barn som var egnet for det, jf. barnevernloven § 24 første ledd. Bare der det ikke var mulig å finne et passende fosterhjem, skulle barnet etter annet ledd anbringes på barnehjem. Dette gjaldt ikke barn over 15 år, som skulle søkes anbrakt på en slik måte at han eller hun kunne få yrkesopplæring eller videre skolegang, jf. § 24 tredje ledd. Plasseringen kunne skje i privat hjem, lærling- eller ungdomshjem e.l. eller i tjeneste. Barn med behov for særlig behandling, opplæring eller pleie skulle ikke uten videre anbringes i fosterhjem eller barnehjem. De kunne isteden etter § 24 fjerde ledd plasseres i spesialskole, observasjonsskole eller annen institusjon for særomsorg etter de lovene som regulerte disse.

6.3 Krav til institusjonene

Inntil 1947 var det ingen lovbestemmelser om barnehjem eller andre barnevernsinstitusjoner utover pleiebarnloven av 1905 § 2 siste ledd. Der het det at barnehjem ikke måtte åpnes eller tas i bruk før de var godkjent av helserådet, og at helserådet når som helst kunne tilbakekalle godkjennelsen. Videre hadde vergerådsloven § 1 en bestemmelse om at barnehjem hvor det ble anbrakt barn av vergerådet, skulle ha sin plan godkjent av Kongen.

Etter en midlertidig lov av 22. august 1947 om tillegg til og endring i pleiebarnloven og barneforsorgsloven skulle alle styrere av barnehjem godkjennes av departementet eller den departementet ga fullmakt.

Loven av 1953 fikk egne bestemmelser om barnehjem og andre barnevernsinstitusjoner i kap. VII. Ordningen med godkjenning av institusjoner og styrere ble opprettholdt, og nye institusjoner kunne ikke åpnes før godkjenning var gitt, jf. § 40. Godkjenningsmyndigheten var pr. 1958 delegert til barnevernsnemnda for sommerkolonier, dagkolonier og barnepensjonater som holdt åpent i feriene, mens den lå hos Sosialdepartementet for barnehjem og andre institusjoner hvor barn hadde fast opphold (Øksnes og Langholm 1958: 264). Et vilkår for godkjenning var at det forelå en plan for institusjonens virksomhet, og at den sto under et ansvarlig styre eller en tilsynskomité. Planen skulle i henhold til barnehjemsforskriften av 1954 pkt. II inneholde bestemmelser om hjemmets art, dets formål, hvilke barn som kunne opptas, hvem som var ansvarlig for driften, om styre og personale. Styreren skulle etter lovens § 40 fjerde ledd ha særskilt godkjenning av den instans som hadde ansvaret for å godkjenne institusjonen.

I barnehjemsforskriften av 1954 ble det stilt nærmere krav til barnehjemmene. Det het der i punkt III at barnehjemmet skulle være en erstatning for barnets naturlige hjem og skulle søke å gi barnet like gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter som et godt privat hjem. Hvert enkelt barn hadde krav på den forståelse, hjelp og veiledning som det hadde behov for etter sin alder og sine fysiske og psykiske forutsetninger. Særlig vekt skulle legges på at barna trivdes og følte seg trygge.

Små barnehjem var å foretrekke, jf. forskriftens punkt IV. Nye barnehjem kunne ikke påregnes godkjent for større barnetall enn 15, med mindre særlige hensyn talte for det. Barnehjemmet skulle helst ha eget hus, eventuelt en leilighet i byen. Lokalene skulle være solrike og med gode lekemuligheter ute, og tilfredsstille bygningslovens krav. Forskriften stilte også krav til typen rom, oppholdsrom, lekerom, sløyd- og bråkerom, spisestue og isolasjonsrom. Også innredning og utstyr ble omhandlet; blant annet ble det krevd at hvert barn skulle ha egen seng og eget garderobeskap, og det måtte være tilstrekkelig med leke- og sysselsettingsmateriale for de forskjellige alderstrinn (punkt V. Se mer om retningslinjene nedenfor i avsnitt 8.2.1).

Forskriften stilte dessuten krav om tiltak til vern mot brann og om helsekontroll av barn, mødre og personale. Personalet ved barnehjemmet måtte etter forskriftens punkt VII være så stort at barnas fysiske og psykiske behov kunne tilgodeses på en tilfredsstillende måte. De ansatte måtte ha best mulig utdanning og praksis for det arbeid de skulle utføre, være personlig egnet for å arbeide med barn og kunne innpasse seg i et internatmiljø. Styreren skulle så sant råd var, ha pedagogisk utdanning, for eksempel toårig barnevernskole eller barnevernkurs, ved siden av god praksis med barn og innsikt i stellet av et hjem. Departementet kunne stille som vilkår at den som ble ansatt som styrer, gjennomgikk kurs.

Rundskriv nr. 4 av 6. juli 1954 sa om personalet at de måtte ha gode personlige egenskaper. De måtte også ha den rette innsikt og forståelse for arbeidet. Ved siden av innsikt i barnestell og husholdning var det påkrevd med psykologisk og pedagogisk innsikt. For styrere og assistenter ved barnehjem var det ingen spesiell utdanning, men utdanningen ved barnevernskoler, praksis og personlig egnethet ville ifølge rundskrivet gi et godt grunnlag. Det samme gjaldt utdanning som sykepleier eller barnepleier, med tilleggsutdanning og praksis fra barnevernsarbeid. For eldre barnehjemsbestyrere ble det arrangert kurs i samarbeid med Norges kommunal- og sosialskole. Det skulle legges fram en plan for utdanning av barnevernsarbeidere.

6.4 Barnas rettssikkerhet i institusjon

6.4.1 Rettssikkerhet

Med rettssikkerhet tenker vi her særlig på vern mot integritetskrenkelser i form av vold og andre overgrep (materiell rettssikkerhet). En annen side av rettssikkerhetsbegrepet er kravet om rettsriktige avgjørelser, altså at de avgjørelsene myndighetene treffer, skal være i samsvar med loven (formell rettssikkerhet). I denne sammenheng dreier det seg om avgjørelser overfor barn internt i institusjon.

Innenfor den juridiske teori er det uenighet om det er naturlig å la rettssikkerhetsbegrepet omfatte også det som i velferdsrettslig sammenheng kalles kravet til ”kvalitativ minstestandard” på ytelser fra det offentlige. Uttrykket ble lansert av Ståle Eskeland (1987: 25 ff, se også Eskeland 1989: 63 ff). Kravet om en tilfredsstillende omsorgssituasjon i institusjon er en side av dette. Uenigheten er først og fremst av terminologisk karakter. Utvalget bruker begrepet slik det ble brukt i mandatperioden, det vil si at kravet til omsorgssituasjonen holdes utenfor rettssikkerhetsbegrepet.

Det er følgelig de to nevnte forholdene ved institusjonsoppholdet som omfattes av rettssikkerhetskravet: Overgrep mot barnet skulle ikke finne sted, og ulike typer avgjørelser under oppholdet skulle være i tråd med regelverket. Overgrepene omfatter vold, ulike andre avstraffelsesmetoder, seksuelt misbruk og psykiske overgrep. Som det framgår nedenfor, var alle disse i strid med regelverket. Barnet skulle heller ikke utsettes for omsorgssvikt.

Det trengs rettslige ordninger til sikring av at rettssikkerhetskravene oppfylles, i dag kalt rettssikkerhetsgarantier. Ordningene må rette seg både mot avgjørelser som går for langt, og mot krenkelser for øvrig. De må være slik at de kan fange opp signaler om mulige krenkelser. Barnet må selv ha mulighet for å komme fram med klagemål, og de ansatte må ha kanaler for å melde fra om misforhold. Om disse forholdene er bevisstheten større i dag enn de var den gang. Ikke minst må det finnes eksterne kontrollordninger. Disse må føre en løpende kontroll og ikke være avhengige av klage fra barna, fordi barna ikke selv kan forventes å være i stand til å ivareta sine interesser. Behovet for ekstern kontroll lå til grunn for en lovendring av 1947 og ble framhevet i forarbeidene til loven av 1953, og det var følgelig anerkjent også i mandatperioden.

Her vil det bli redegjort for de regler (eller mangel på slike) som kunne tjene som rettssikkerhetsgarantier for barna i institusjon. Det er for det første spørsmål om regulering av avgjørelser som treffes av institusjonen under barnets opphold der, for det andre om tilsyn med institusjonen og barnets situasjon der. De reglene som finnes, er imidlertid ikke i seg selv avgjørende for rettssikkerheten; de må også følges i praksis. Nedenfor blir det gjort en gjennomgang av hvordan disse virket i praksis ( kapittel 7 om tilsyn).

6.4.2 Krav til avgjørelser under institusjonsoppholdet

Av rettssikkerhetsgrunner stilles det i dag visse krav til saksbehandlingen før det offentlige treffer avgjørelser som angår enkeltpersoner. Betydningen av dette ligger til grunn for forvaltningsloven av 1967, mens bevisstheten omkring slike spørsmål var lavere i den tidligere delen av mandatperioden. Kravene går ut på at den enkelte skal ha reelle muligheter til å fremme sine synspunkter i behandlingen av sin sak, saken skal være godt opplyst, og avgjørelse skal treffes av en uhildet person. Videre skal det være mulig å få avgjørelsen overprøvd. Slike krav vil vi i dag stille også til avgjørelser under opphold i offentlig eller privat institusjon hvor den det gjelder, er plassert av det offentlige, særlig hvis avgjørelsen er av inngripende karakter. Bevisstheten rundt rettssikkkerheten i institusjoner oppsto senere enn i forvaltningen for øvrig, og den var antakelig lav i det meste av mandatperioden. I 1977 kom St.meld. nr. 32 (1976–1977) Rettssikkerhet i helse- og sosialsektoren, som var nyskapende i sitt søkelys på disse spørsmålene.

Internt i institusjoner for barn ble det i mandatperioden i liten grad truffet formelle avgjørelser. Det ble truffet en rekke avgjørelser om smått og stort i det daglige, men disse var ikke lov- eller forskriftsregulert. St.meld. nr. 32 (1976–1977) sier dette om slike avgjørelser, se punkt 4.1.2:

”Enkelte avgjørelser skiller seg ut som særlig problematiske rettssikkerhetsmessig fordi de innebærer klare overgrep overfor den enkelte. Dette gjelder for det første reaksjoner av typen refselser, dvs. straffepregede tiltak. Men alle avgjørelser om bruk av tvang er problematiske, uansett begrunnelse (hensynet til behandling av personen selv, ønsket om å beskytte andre klienter osv.). Frivilligheten er ikke opplagt selv om klienten samtykker i tiltaket.

Det er også grunn til å se kritisk på bestemmelser som innebærer mindre drastiske, men til gjengjeld varige og faste begrensninger overfor de som bor i institusjoner, for eksempel ved at de hindrer besøk eller forbyr visse aktiviteter som kortspill o.l. Dette er et utslag av at borgerne har rett til å ha visse verdier i fred og ha muligheter for vanlig livsførsel.”

Stortingsmeldingen påpekte at reguleringen av avgjørelsene burde gjelde så vel hva de kunne gå ut på, som hvilke vilkår som måtte stilles. Det måtte fastsettes klart hvem som kunne treffe ulike typer avgjørelser, og også stilles visse krav til protokollasjon mv. Kontrollordninger kunne være nødvendige. I et eget avsnitt om styrking av rettssikkerheten i barnehjem (punkt 5.2.2) heter det at barnets egen rett til brevveksling, kontakt med foreldrene mv. kunne vært sikret i barnehjemsforskriften, for eksempel ved en bestemmelse om at barnehjemmet hadde plikt til å fremme kontakten, hvis ikke barnevernsnemnda hadde bestemt noe annet.

Barnets rett til å gjøre sitt syn gjeldende var ikke omtalt i lov eller forskrift for barnehjemmenes del. Barnevernloven § 8 hadde en regel om at barnet skulle få uttale seg til nemnda i møte før vedtak ble truffet, men ingen regel utover det. I vergemålsloven av 1927 § 40 fantes en generell regel om at vergen skulle høre barnet i personlige forhold når barnet var over 12 år. Selv om plikten i utgangspunktet påhvilte vergen, ble det ansett som klart at den også gjaldt for fosterforeldre (Smith 1980: 208, Bratholm 1969: 68). Dermed er det naturlig å mene at det samme gjaldt når en institusjon hadde omsorgen for barnet i foreldrenes sted og som følge av dette hadde myndighet til å treffe beslutninger i personlige forhold for barnet. Det er likevel lite trolig at denne plikten var allment kjent.

6.4.3 Tilsynet med institusjonene

Tilsynet med institusjonene behandles mer utførlig nedenfor i kapittel 7. Her vil det rettslige grunnlaget bli fremstilt kort.

Etter pleiebarnloven av 1905 § 2 siste ledd sto barnehjemmene under tilsyn av helserådet. I den midlertidige loven av 1947 ble regelen om tilsyn av helserådet opprettholdt. Loven bestemte i tillegg at det kunne settes som vilkår for å godkjenne et barnehjem at det sto under et ansvarlig styre eller en tilsynskomité. Den departementet ga fullmakt, hadde adgang til alle barnehjem, og det kunne kreves at styret eller styreren ga de opplysninger som en trengte for tilsynet. I den forbindelse ble det ansatt tre tilsynsinspektører (Barnevernkomiteens innstilling I 1951: 55).

I loven av 1953 ble ordningen i det vesentlige opprettholdt, men det lokale tilsynet ble flyttet fra helserådet til barnevernsnemnda. Barnevernsinstitusjonene sto under tilsyn av nemnda i den kommunen hvor de lå, jf. § 42. For kommunale institusjoner var det likevel den kommunen som eide eller drev institusjonen, som hadde ansvaret for tilsynet. Om innholdet i tilsynet het det i forarbeidene:

”Barnevernsnemnda vil ha som oppgave å overvåke og føre tilsyn med alle sider av institusjonenes virke, som behandlingen av barna, lokaler, utstyr, arbeidsordning, personale og i det hele tatt at virksomheten blir drevet forsvarlig og i samsvar med gjeldende forskrifter. Nemnda skal også danne bindeleddet mellom institusjonen og de kommunale og statlige myndigheter og i det hele behandle i første hånd alle saker vedkommende institusjonen, for eksempel når det gjelder spørsmålet om kommunal eller offentlig stønad, tilsetting og godkjenning av styrer m.v.”

(Barnevernkomiteens innstilling I 1951: 55–56)

Til å utføre tilsynet skulle barnevernsnemnda ifølge barnehjemsforskriften av august 1954 pkt. XII nr. 1 oppnevne 1–3 personer blant sine medlemmer, eventuelt andre, som var skikket og villige til å ta imot vervet. Hvert barnehjem skulle besøkes minst seks ganger i året. Tilsynspersonene skulle være bindeleddet mellom nemnda og institusjonen og holde nemnda underrettet om forholdene til enhver tid. De skulle se til at hjemmet ble drevet forsvarlig og i samsvar med lov og forskrifter, og skulle særskilt påse at hvert enkelt barn fikk den omsorg det hadde behov for.

Barnevernsnemnda ble i barnevernloven § 43 pålagt en handleplikt i tilfeller hvor den ble kjent med alvorlige misforhold ved en institusjon. Loven nevnte den mulighet at barn ikke ble behandlet forsvarlig, eller at forholdene ved institusjonen når det gjaldt lokaler, utstyr, personale mv., ikke var tilfredsstillende. I så fall skulle nemnda henvende seg til styreren, styret eller tilsynskomiteen for å få forholdet rettet. Førte ikke det fram, hadde nemnda plikt til å melde fra til departementet. Hvis misforholdene var så alvorlige at nemnda fant det uforsvarlig at barna ble i institusjonen, kunne nemnda bestemme at institusjonen skulle stenges midlertidig. Den endelige avgjørelsen av om godkjenningen skulle trekkes tilbake, lå under departementet. Skjedde dette, måtte nemnda sørge for at barna ble anbrakt på passende måte. I rundskriv nr. 4 om barnevernet ble det påpekt at misforhold først og fremst skulle søkes rettet på i tillitsfullt samarbeid mellom barnevernsnemnda og ledelsen for institusjonen. Det ble likevel presisert at ved alvorlige misforhold som gikk utover barna, måtte nemnda ikke vike tilbake for å opptre med bestemthet og om nødvendig treffe mer vidtgående tiltak som nevnt.

I tilknytning til denne lovbestemmelsen nevnte forarbeidene til loven av 1953 at alvorlige misforhold ved barneinstitusjonene hadde forekommet flere ganger (Barnevernkomiteens instilling I 1951: 56).

Fylkesmannen hadde et overordnet ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten i fylket, herunder barnevernsinstitusjonene, jf. lovens § 15 og barnehjemsforskriften pkt XII nr. 3. Tilsynet var nærmere regulert i bestemmelser fastsatt av Sosialdepartementet 12. mars 1957. I henhold til § 6 skulle han føre overtilsyn med at alle barnevernsinstitusjoner i fylket var innrettet og ble drevet i samsvar med lov og forskrifter, og at hver enkelt institusjon og styrer var godkjent på lovbestemt måte. Han skulle i den forbindelse sørge for besøk hos institusjonene så ofte som det ble ansett påkrevd, jf. § 7. Hvert år innen utgangen av februar skulle han etter § 8 sende departementet rappport om barnevernets stilling i fylket.

Sosialdepartementet var øverste tilsynsmyndighet, jf. barnevernloven § 13 og barnehjemsforskriften pkt. XII nr. 4.

Det ble framholdt i St.meld. nr. 32 (1976–77) at barnehjemsforskriftens regler om tilsyn med fordel kunne vært mer detaljerte. Sosialdepartementet hadde ifølge stortingsmeldingen i lengre tid tatt sikte på å omarbeide forskriftene, men hadde foreløpig ikke fått startet arbeidet.

6.4.4 Tilsynet med det enkelte barn

Barnevernsnemnda hadde ansvaret for å føre tilsyn med det enkelte barn som var under omsorg, jf. § 32. Dette gjaldt etter ordlyden kun fosterbarn, men på grunnlag av bestemmelsene om tilsyn med institusjonene bestemte departementet at plikten også gjaldt barn som var plassert i barnehjem eller på andre måter, se Sosialdepartementets rundskriv nr. 3 1954 s. 18 (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr A, eske 161). Dette ble støttet i juridisk teori, ut fra at det ble ansett å være ”innlysende riktig og nødvendig” at også disse barna var omfattet av tilsynsplikten, og at begrensningen i ordlyden måtte antas å bero på en ren forglemmelse fra lovgiverens side (Sveri 1957: 206–207).

Følgelig skulle også barn plassert i barnehjem mv. ha en tilsynsfører etter barnevernloven § 34 (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr A, eske 161, Rundskriv nr. 3: 18). Plikten til å sørge for tilsynsfører påhvilte den kommunen hvor barnet var plassert, jf. § 33 første ledd og § 42 første ledd, med mindre kommunen som anbrakte barnet, eide barnehjemmet. Som tilsynsfører kunne man benytte ansatte i den kommunale sosialadministrasjonen eller andre som var særlig skikket og villige til å påta seg vervet. I rundskriv nr. 5 anbefalte departementet det første. For barn i institusjon ble det ansett naturlig at de personer som førte tilsyn med institusjonen, også ble oppnevnt som tilsynsførere for barna der (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr A, eske 161, Rundskriv nr. 3: 18, Sveri 1957: 207). Fosterbarn plassert i egen kommune burde ifølge rundskrivet få som tilsynsfører den samme person i den kommunale barnevernsadministrasjon som hadde hatt kontakt med barnet før anbringelsen og overlevert barnet til fosterhjemmet. For barn i barnehjem ville ikke dette være gjennomførbart, siden tilsynet vanligvis skulle utføres av barnevernsnemnda i den kommunen der barnehjemmet lå. Den nemnda som utførte tilsynet, skulle isteden holde den nemnda som hadde anbrakt barnet, underrettet om barnets forhold gjennom en årlig rapport, jf. rundskriv nr. 3 s. 18. Det er klart at dette førte til at tilsynsføreren hadde et fjernere forhold til barnet enn det som kunne være tilfellet for fosterbarn.

Som nevnt hadde tilsynsføreren ansvar for å påse at barnet fikk den omsorg det hadde behov for, jf. barnehjemsforskriften pkt. XII nr. 1 (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr A, eske 167). Det påhvilte også tilsynsføreren et ansvar for å følge med på om barnet trivdes og følte seg trygt, jf. lovens § 42. Tilsynet rettet seg mot så vel barnets miljø som dets fysiske helse og psykiske vekst (Sveri 1957: 207). I ettertid framstår det som et naturlig ledd i dette å påse at forbudet mot korporlig refselse ble overholdt, men det er uklart hvilket fokus det var på dette forbudet i forskjellige deler av mandatperioden.

I rundskriv nr. 29 fra 1961 om ettervern omtales tilsynsførerens arbeidsmåte i forhold til barn i institusjon (punkt VI Mens barnet er i institusjon):

”En må rekne med at kontakten mellom tilsynsverjen og barnet i hovedsak vil skje gjennom brevveksling. Det vil bety meget for barnet om det føler en slik tilknytting til tilsynsverjen at det er glad for å få brev fra denne og sjøl gjerne skriver til ham (henne) om det daglige livet i institusjonen, om interesser og opplevelser, framtidsplaner osv. Det er viktig at barnet kan skrive fritt til tilsynsverjen. Men dette forutsetter en viss innsikt fra dennes side i hvordan barnet vil oppfatte sin situasjon. En må rekne med at barnet vil gi et billede av institusjonen slik forholdene fortoner seg for barnet til enhver tid, noe som igjen henger naturlig sammen med barnets problemer og årsaken til anbringelsen. Dette må tilsynsverjen være klar over og vurdere brevene ut fra dette. Tilsynsverjen må være varsom med å bryte opp det tillitsforholdet som han (hun) forsøker å bygge opp ved å røpe den unges betroelser eller vise fram brev som er skrevet til tilsynsverjen personlig uten at den unge har gitt tillatelse til dette. Samtidig må den unge helt fra begynnelsen være klar over at tilsynsverjen opptrer på vegne av barnevernsnemnda og derfor må samrå med denne når det gjelder viktige avgjerder og spørsmål nemnda bør ta standpunkt til.”

(Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 164)

Det het videre at det vanligvis ville være naturlig at kontakten mellom institusjonen og nemnda delvis gikk gjennom tilsynsføreren, ”særlig gjennom besøk i institusjonen eller gjennom muntlige rapporter og meldinger om den unge fra institusjonen”. Men tilsynsføreren måtte alltid være klar over sin rolle som mellommann. En annen side av tilsynsførerens arbeid ville være kontakten med barnets hjem. Rundskrivet sa at det kunne være hensiktsmessig å oppnevne tilsynsfører også for hjemmet dersom det var andre barn der, og at det da kunne være naturlig å oppnevne den samme.

Intensjonene med tilsynsførerordningen var følgelig gode. Hvis barnet fikk et så nært forhold til tilsynsføreren som det forutsettes her, kunne det både virke preventivt i forhold til omsorgssvikt og bidra til at uheldige forhold kom fram i lyset. Spørsmålet er om og hvordan dette ble fulgt opp i praksis (jf. kapittel 7 nedenfor).

6.4.5 Kroppslig refselse

I 1945 fantes fortsatt enkelte lovbestemmelser som ga hjemmel for å benytte kroppslig refselse mot barn. Vergerådsloven § 37 ga Kongen myndighet til å fastsette de refselsesmidler som kunne anvendes ved skolehjemmene. I 1948 ble det sendt instruks til disse hjemmene om at kroppslig refselse var forbudt, og lignende bestemmelse ble truffet for tvangsskolene. I skolelovene var det tidligere tatt inn slikt forbud, og i lov om spesialskoler ble det gjort da den ble vedtatt i 1951. Etter vergerådsloven § 4 kunne vergerådet i visse tilfeller henstille til barnets foresatte i hjemmet om å tildele barnet slik refselse som lovgivningen hjemlet. Påtalemyndigheten kunne etter §§ 42, 43 og 44 henstille om at barnet ble refset.

Disse gjenværende bestemmelsene i vergerådsloven ble opphevet ved barnevernloven av 1953. Den eneste hjemmelsen for kroppslig refselse som da gjensto, var lov av 20. juni 1891 om Indskrænkning i Anvendelsen af legemlig Revselse. Den ga foreldrene rett til å anvende måteholden legemlig refselse på barna sine, til fremme av oppdragelsens øyemed. Bestemmelsen ble opphevet i 1972. Etter dette var den rådende oppfatning at foreldrene ikke lenger hadde adgang til å benytte korporlig avstraffelse, men for å gjøre det helt klart ble et forbud mot vold og annen skadelig behandling i oppdragelsen i 1987 tatt inn i barneloven § 30.

For barnevernsinstitusjoner har det fra 1953 vært et uttrykkelig forbud i barnevernloven § 42 mot å benytte kroppslig refselse. I barnehjemsforskriften het det at heller ikke andre former for straff burde benyttes, så som isolering, tilbakeholding av lommepenger, forbud mot å delta i fornøyelser o.l. (pkt. III). Disse virkemidlene var altså ikke absolutt forbudt, men skulle benyttes med stor varsomhet (om husarrest se nedenfor punkt 6.5.3 om frihetsberøvelse). I St.meld. nr. 32 (1976–77) ble barnehjemsforskriftens avsnitt om refselser kritisert for å være vagt.

6.4.6 Ble reglene fulgt?

I Sivilombudsmannens årsmelding 1974 (s. 19-21) er det en uttalelse om Bergens guttehjem. Sivilombudsmannen fant det meget uheldig at guttehjemmet i alle år var drevet uten at hjemmet eller styreren var formelt godkjent av barnevernsnemnda eller departementet, slik barnevernloven § 40 krevde. Videre kritiserer han at det i periodene september 1955 til mars 1960 og mars 1969 til juni 1970 i det hele tatt ikke var oppnevnt noen til å føre tilsyn med hjemmet etter barnevernloven § 42. For de periodene da det hadde vært tilsyn, var det ikke mulig å konstatere om tilsynet var i samsvar med lov og forskrifter, ettersom det ikke var gitt skriftlige rapporter eller protokollert noe fra muntlige rapporter. Det fremgår også at det hadde foregått korporlig avstraffelse ved hjemmet.

Spørsmålet om reglene om barnehjem som fantes i lov og forskrifter, ble etterlevd i praksis, ble på generelt grunnlag tatt opp til drøftelse i St.meld. nr. 32 (1976–77) (s. 20.) Sivilombudsmannens undersøkelse av Bergens guttehjem ble trukket fram, idet den ga inntrykk av at det kunne være store mangler på dette punktet. Meldingen trekker spesielt fram den manglende godkjenningen, det helt manglende tilsynet i perioder og fraværet av rapportering fra det tilsynet som hadde vært utført.

Denne saken viste etter regjeringens syn at det var et klart behov for aktiv kontroll fra overordnede myndigheter for å sikre at regelsettet ble fulgt. Det ble også nevnt at saken ga grunn til å reise spørsmål om behovet for mer generelle tilsynsordninger – for eksempel av typen barneombud eller et mer aktivt tilsyn fra Sivilombudsmannen (St.meld. nr. 32 (1976–77): 20. Se også Sivilombudsmannens årsmelding 1967 s. 78-113 om spesialskolene for evneveike, som er nærmere omtalt i punkt 8.6 nedenfor.)

6.5 Straffesanksjonerte overgrep

6.5.1 Straffebestemmelsenes betydning

Det som kan karakteriseres som overgrep mot barn i institusjon, er straffbart etter ulike bestemmelser i straffeloven. Her skal det gis en oversikt over straffebestemmelsene, dels for å vise hvordan lovgiveren har vurdert slike forhold i perioden, dels for mer konkret å vise hvilke sanksjoner overtrederen utsatte seg for ved å begå overgrepene. Dette er en side ved barnas rettssikkerhet i institusjon. Den praktiske betydningen i den sammenheng avhenger likevel av om overgrepene kom fram i dagens lys, ble anmeldt, forfulgt av påtalemyndigheten og pådømt. Om dette skjedde, avhang av om det var noen der til å se dem – (andre) ansatte, tilsynsmyndigheter eller utenforstående – og deres holdning til det de så. Kontrollordningene er nevnt ovenfor, og praksis i den forbindelse behandles nedenfor i kapittel 7. Mulighetene for forfølgelse og pådømmelse berodde i stor grad på om overgrepet lot seg bevise, og strafferettens beviskrav er strenge.

Hvis forholdet til slutt ble pådømt, kunne dette for barnet i noen tilfeller kjennes som en oppreisning, og det ville normalt føre til at overgriperen ikke kunne fortsette som før. Han kunne fradømmes sin stilling etter straffeloven § 29 for en bestemt tid inntil 5 år eller for alltid, når allmenne hensyn krevde det. Men overgrepet mot barnet var uansett begått. Skal barnets rettssikkerhet i institusjon ivaretas fullt ut, må det skje gjennom forebygging av overgrep. I den forbindelse har strafferettslige sanksjoner betydning bare hvis de har en allmennpreventiv effekt. Om de har det, er gjenstand for en løpende debatt som utvalget ikke går inn i.

Ut fra formålet med denne framstillingen er det ikke grunn til å gå nærmere inn på vilkårene i de ulike straffebestemmelsene eller straffeutmålingen. Det alminnelige skyldkravet etter straffeloven er forsett, som enkelt sagt er oppfylt hvis den som begikk lovovertredelsen, var klar over hva han eller hun gjorde. De trenger ikke ha vært klar over at det de gjorde, var ulovlig. Noen av handlingene er straffbare også i sin uaktsomme form, for eksempel legemsbeskadigelse som fører til sykdom i minst to uker eller uhelbredelig skade, jf. straffeloven § 237. Utvalget går ikke nærmere inn på dette.

6.5.2 Vold

Vold rammes av bestemmelsene i straffeloven § 228 om legemsfornærmelse og § 229 om legemsbeskadigelse. Grovere tilfeller går inn under andre bestemmelser i samme kapittel i loven. Det skal generelt lite til før en handling er å anse som legemsfornærmelse. De aller fleste former for kroppslig refselse, som ørefik, ris, andre slag, spark, klyping, vridning av armer m.m., er straffbare når det ikke finnes et uttrykkelig unntak. På den tiden da kroppslig refselse i noen grad var tillatt, påvirket dette grensene for det straffbare.

Som det framgår ovenfor, har dette vært helt forbudt i barnevernsinsitusjoner fra 1953, og stort sett fra noen år tidligere (se ovenfor). Til belysning av hva dette innebærer, kan nevnes forarbeidene til det uttrykkelige forbudet mot vold i foreldrenes oppdragelse av barna sine som kom inn i barne­loven i 1987. Der uttalte lovgiveren at det bare er adgang til holding eller hindring av barnet for å unngå at det volder skade på seg selv eller andre eller på ting. Lette klaps godtas, men heller ikke dette skal brukes som avstraffelse i ettertid (se Ot.prp. nr. 8 (1986–87): 7, Innst. O. nr. 20 (1986–87): 3–4). Overtredelse er straffbart etter de nevnte bestemmelsene i straffeloven. Noe lenger enn dette vil det iallfall ikke ha vært tillatt for institusjoner å gå etter at kroppslig refselse ble forbudt. Det må likevel tas i betraktning at det tar tid fra rettsregler er vedtatt, til de blir internalisert i befolkningen, særlig når det gjelder familietradisjoner og lignende forhold i dagliglivet.

Strafferammen for de mildeste overgrepene er fengsel i inntil 6 måneder, men den øker til inntil 5 år hvis skaden er betydelig. Legemsbeskadigelse straffes med fengsel i inntil 3 år i utgangspunktet, men straffen kan øke til inntil 21 år hvis legemsbeskadigelsen er grov og utført med særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter. Ved vurderingen av det siste skal det blant annet tas hensyn til om volden er utført mot en forsvarsløs person, og om den har karakter av mishandling, se straffeloven § 232. Lovens strafferammer brukes sjelden fullt ut.

6.5.3 Frihetsberøvelse, tvang og trusler

Innesperring av barn har vært brukt dels som avstraffelse, dels for å hindre barn i å utføre uønskede handlinger. Uansett formål faller det inn under forbudet mot ulovlig frihetsberøvelse i straffeloven § 223, med mindre det finnes et grunnlag for å anse det lovlig. Foreldremyndigheten kunne være et slikt grunnlag, og det var antatt at foreldrene hadde en viss adgang til å benytte husarrest som ledd i oppdragelsen. Den måtte ikke brukes utover en forholdsvis kort tid eller skje på noen måte som kunne skade barnet, for eksempel i mørke og/eller små rom eller under andre usedvanlige forhold som skapte fare for angstpregede reaksjoner (Bratholm 1969 s. 95, Backer 1982 s. 193). Som det framgår ovenfor, gikk foreldrenes rett til å bruke fysiske virkemidler i oppdragelsen lenger enn barnehjemmenes. Det het som nevnt i barnehjemsforskriften at midler som isolering mv. ikke burde benyttes. Siden dette ikke innebærer et absolutt forbud, kan det antakelig sies at barnehjemmene hadde en viss adgang til å bruke husarrest som ledd i oppdragelsen, men at denne ikke gikk så langt som foreldrenes og kun skulle benyttes unntaksvis.

Tvang er straffbart etter § 222, og trusler om vold og andre straffbare forhold som er egnet til å framkalle alvorlig frykt, rammes av § 227. Begge har en strafferamme på 3 år.

6.5.4 Seksuelle overgrep

Ulike former for seksuelle overgrep har vært straffbare siden straffeloven kom i 1902, etter straffeloven kapittel 19 som fram til 2000 hadde navnet Sedelighetsforbrytelser. Ved lov nr. 76/2000 ble det gjort ganske omfattende endringer i kapitlet, som også skiftet navn til Seksualforbrytelser. Framstillingen videre gjelder de bestemmelsene som gjaldt fram til 2000. I dagens lov brukes ordet ”seksuell” om det som tidligere ble kalt ”utuktig”. Nedenfor omtales overtredelsene som ”utuktige” siden det var det som gjaldt i mandatperioden.

Utuktig omgang er den groveste blant sedelighetsforbrytelsene og omfatter samleie, samleielignende handlinger og seksuelle surrogathandlinger av forskjellige slag (Andenæs 1971: 94). Gjennomføres den ved tvang i form av vold eller trusler, er det voldtekt, som da som nå kan straffes med fengsel i inntil 10 år etter § 192.

Uavhengig av voldsutøvelse har det fra 1963 vært straffbart etter § 199 å ha utuktig omgang med ”noen som er innsatt i anstalt under barnevernet” (se nå § 194 om seksuell omgang med noen som er plassert i institusjon under barnevernet). Bestemmelsen eksisterte også tidligere, men da med uttrykket ”oppdragelsesanstalt”. For øvrig kunne utuktig omgang i institusjon også falle inn under § 194, som krevde misbruk av avhengighetsforhold eller trussel. For begge var strafferammen 5 år. Utuktig omgang med barn under 14 år ble straffet med inntil 10 års fengsel etter § 195. Gjaldt det unge mellom 14 og 16 år, var strafferammen 5 år. Det følger av dette at samme handling kunne rammes av flere av straffebestemmelsene, og i så fall ble straffen høyere enn for den enkelte forbrytelse, se straffeloven § 62.

Andre og mildere straffebestemmelser retter seg mot utuktig handling, som omfatter berøring av kjønnsorganene eller ”klussing”. Dette var straffbart etter § 212 annet ledd hvis det ble gjort med barn og unge under 16 år, med en strafferamme på inntil 3 års fengsel. Den mildeste gruppen av seksuelle overtredelser er utuktig atferd. Forskjellen fra handling er at handlingen skjer med en annen, mens atferden skjer overfor , typisk blotting, som var straffbart med fengsel inntil 1 år etter § 212 første ledd.

6.5.5 Vanskjøtsel

Grov eller gjentatt omsorgssvikt og mishandling overfor barn i institusjon kunne også rammes av straffeloven § 219. Den er en egen bestemmelse som retter seg mot vanrøkt, mishandling eller annen lignende atferd overfor noen som hører til gjerningspersonens husstand eller er undergitt hans eller hennes omsorg, forutsatt at personen på grunn av alder eller lignende er ute av stand til å hjelpe seg selv. Antakelig gjelder ikke det siste vilkåret der personen hører til vedkommendes husstand (Matningsdal 2002: 104 note 1611). Bestemmelsen krever også at den ansvarlige oftere eller grovt krenker sine plikter, noe som vil avhenge av barnets alder og selvstendighet på ulike områder. Bestemmelsen har en strafferamme på 2 års fengsel. Medfører handlingen betydelig helseskade, kan den straffes med opptil 6 år.

6.5.6 Andre lovbestemmelser

Uønsket atferd overfor barn og unge i institusjon kunne også rammes av straffeloven § 390 a, som retter seg mot skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd. Dette er en forseelse som kom inn i loven i 1955. Den hadde i utvalgets mandatperiode en strafferamme på 6 måneder. ”Hensynsløs” regnes som en ganske sterk karakteristikk, som vanligvis forutsetter at atferden ”helt klart er moralsk forkastelig” (Matningsdal 2002: 144 note 2452, jf. Ot.prp. nr. 41 (1954): 23).

Ble barnet rakket ned på verbalt, enten overfor det selv eller ved omtale til andre, kunne bestemmelsene om ærekrenkelser i straffeloven § 246 og § 247 anvendes. Også barn og unge er beskyttet etter disse bestemmelsene, selv om slike straffesaker er lite praktisk.

Krenkelse av privatlivets fred rammes av straffeloven § 390. Den forutsetter at det gis offentlig meddelelse om personlige forhold, som betyr at det skjer i nærvær av et større antall personer. Det kunne for eksempel skje ved at en ansatt fortalte om et barns personlige forhold ved en samling av mange barn på barnehjemmet.

Gjennomgangen viser at ett og samme forhold overfor barn i institusjon kunne rammes av flere av straffelovens bestemmelser. I så fall kunne (og kan) de brukes sammen og føre til høyere straff etter straffeloven § 62.

6.5.7 Rettspraksis i straffesaker

Utvalget har ved hjelp av Lovdata foretatt søk i Høyesteretts avgjørelser og dessuten manuelt gjennomgått headingene under de aktuelle lovbestemmelsene i Norsk Retstidende for mandatperioden, med sikte på å finne dommer som gjelder forhold i institusjoner hvor barna var plassert av barnevernet. På Lovdata ligger dommer inne fra tidlig på 1900-tallet. I denne forbindelse er det straffesaker som har interesse. Erstatningssaker blir omhandlet senere (jf. kapittel 11).

Søket har bare resultert i én høyesterettsdom fra perioden. Det er Rt. 1964 s. 1257, hvor en midlertidig bestyrer av et barnehjem ble dømt etter strl. § 195 første ledd og § 197 for utuktig omgang i form av onanering med en 12 år gammel gutt som sto under hans myndighet og oppsikt, og for utuktig handling i form av beføling med den samme og med en gutt på 15 år. Høyesterett endret straffen fra betinget fengsel i 1 år 6 måneder til ubetinget fengsel i 1 år. Navnet på barnehjemmet er ikke oppgitt i dommen, men det knyttes til Indremisjonsforbundet. Han arbeidet ved barnehjemmet fra 1961 til den aktuelle saken kom opp i 1964. Lagmannsretten antok at hans handlinger ikke hadde påført guttene noen særlig skade. Høyesterett tok ikke stilling til dette, men mente at det ikke burde bli tale om i dette tilfelle å anvende betinget dom.

Utvalget har vurdert å foreta nærmere undersøkelser av underrettspraksis, for eksempel ved å gå igjennom dommer for ett eller to år i mandatperioden ved en eller to herreds- eller byretter. Fordi det ikke finnes en registreringsordning som kunne gi informasjon om relevante saker, ville det imidlertid bety at alle dommene for de aktuelle årene i domstolen måtte undersøkes. Dette ble bekreftet av justitiarius ved to domstoler, som frarådet å foreta en slik undersøkelse ut fra de praktiske problemene den ville by på. Oppgaven ble følgelig for omfattende i forhold til den tiden utvalget har hatt til rådighet, og det ville være tilfeldig om aktuelle saker kom opp ved et slikt begrenset søk.

I en dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 20.11.2002 om gjenopptakelse av tidligere avslått søknad om uførepensjon, framkommer det at søkeren hadde bodd på barnehjem i Bergen og der blitt utsatt for seksuelle overgrep. Hun kom dit i 1972 og var der til hun i 1976 ble flyttet over til et ungdomshjem. I rettens merknader heter det at voldtekten i 1975–76 er erkjent av Bergen kommune i et hemmelig forlik, og at saken førte til en grans­king av forholdene ved alle barnevernsinstitusjoner i Bergen i dette tidsrommet.