En taksonomi for hukommelse

I dagliglivet snakker vi gjerne om ”hukommelsen” og tenker oss et enhetlig, monolittisk system. Forsk­ningen har imidlertid vist at hukommelse snarere er et samlebegrep som omfatter et sett av kognitive (og nevrale) systemer som lagrer erfaringer i forskjellige formater. Erfaringer kan lagres i ett system eller parallelt i flere systemer, men erfaringer lagret i ett system er ikke nødvendigvis i et format som gjør dem tilgjengelige for andre systemer.

Skjemaet på figur 1 skiller mellom to hovedkategorier, eksplisitt og implisitt hukommelse. I eksplisitt hukommelse er tidligere erfaring tilgjengelig for bevisst gjenkalling og gjen-fortelling. Denne kategorien omfatter semantisk og episodisk hukommelse, som er to sammenvevde, men separate systemer for lagring av erfaringer. Skillet dekkes av dagliglivets skille mellom ”vite” og ”huske”. Semantisk hukommelse representerer kunnskapsreservoaret, et lager for de generelle og spesifikke fakta og opplysninger om historiske, bibliografiske og geografiske forhold. Det er ting vi vet, men ikke nødvendigvis husker når og hvordan vi lærte. Episodisk hukommelse bevarer de personlige minner, som er koblet til en tid og et sted (Tulving 2002) – dette kalles også selvbiografisk hukommelse.

Den andre hovedkategorien er implisitt hukommelse, hvor tidligere erfaringer viser seg indirekte gjennom forandringer i atferd. Implisitt hukommelse omfatter perseptuell læring , som er grunnlaget for at den verden som blir formidlet gjennom sansene, er meningsfull, motorisk eller hukommelse som lagrer ferdigheter fra den helt grunnleggende evne til å utføre daglige handlinger til mer spesifikke ferdigheter som å sykle, svømme eller spille piano, og betinging , som er viktig for etablering av følelsesmessige reaksjoner vis-à-vis situasjoner og personer.

Den viktigste forskjellen mellom eksplisitt og implisitt hukommelse er at i det første tilfellet rekonstrueres historien – vi forteller og gir spesifikke opplysninger om situasjoner og hendelser, eller om kunnskap vi har, mens i det andre tilfellet viser hukommelsen seg indirekte uten at vi er i stand til å rekonstruere den opprinnelige erfaringen. Vi oppfører oss og reagerer på bestemte måter, men kilden til atferden er forsvunnet fra den episodiske hukommelsen. Dette gir den implisitte hukommelsen en iboende tvetydighet. Forandringer i atferd er ikke entydig relatert til spesifikke erfaringer, mange forskjellige erfaringer kan gi opphav til den samme atferd.

Episodisk hukommelse

Hukommelse i en vitnepsykologisk eller historisk sammenheng handler om episodisk hukommelse, om den bevisste gjenfortelling av hva et vitne så og hørte ved bestemte anledninger. Vitnet skal fortelle, ikke om hva hun vet eller tror, eller mener å vite om det som skjedde, eller om hva hun har fått vite av andre vitner, men om hva hun faktisk selv så og hørte ved de aktuelle anledningene. Etterforsk­ning er retrospektiv, etterforskeren skal, på grunnlag av hva vitner forteller, rekonstruere hendelsen. I dette inngår vurderinger av hvilke vitner som er pålitelige, eller hvilke deler av en forklaring som er pålitelige, vurderinger av hvor godt et vitne kan huske detaljer over tid, og hva som eventuelt kan ha produsert feilhukommelse eller falsk hukommelse.

Mens den tidligere hukommelsesforskningen hadde en kvantitativ vinkling og gjerne så på hvor mye som ble husket, har moderne forskning fokus på de kvalitative sidene ved hukommelsen, og studerer forhold som forandrer og fordreier hukommelsen (Koriat et al. 2000). Episodisk hukommelse er ikke reproduktiv, men konstruktiv. Gjenkalling av minner er ikke en avspilling av et tidligere innspilt minnespor, ikke en opprulling av historien i virkelig tid, men en rekonstruksjon av historien. Denne rekonstruksjonen er påvirket både av informasjon som er tilkommet på senere tidspunkter, og av egne fantasier, ideer og forestillinger om hva som skjedde. Den moderne forskningen kan ofte gi et inntrykk av at hukommelsen er helt upålitelig. Det er selvsagt ikke tilfellet. Hukommelsen er stort sett pålitelig for dagligdagse formål, fordi vi har et romslig forhold til den presise sannhet, og feil og hukommelsesforskyvninger har mindre betydning for vårt liv. Men enkelte ganger blir hukommelsen satt på en prøve den egentlig ikke er designet for, og da kan de dagligdagse feilene bli katastrofale.

I diskusjonen av hukommelsens flyktighet og feilbarlighet er det er viktig å skille mellom hukommelse for engangshendelser og hukommelse for gjentatte erfaringer. Den viktigste faktoren i etableringen av permanente og pålitelige langtidsminner er repetisjon. Mye kunnskap sitter fordi den stadig friskes opp, eller fordi den var basert på i sin tid gjentatte erfaringer. I en klassisk undersøkelse av Bahrick og medarbeidere (1975, sitert av Magnussen 2004) undersøkte forskerne hukommelsen for avgangskullet i ”high school” og fant at selv etter 35 år kunne informantene koble navn og ansikt med 90 % treffsikkerhet. Slike resultater viser at enkelte typer erfaringer som er repetert mange ganger over en lengre tidsperiode, sitter særdeles godt. Hukommelsen for hendelser og handlinger som stadig har gjentatt seg, ting vi har gjort mange ganger, er representert som et skjema eller skript . Dette er en abstrahert beskrivelse av det typiske ved handlingsforløpet, det som er felles i de gjentatte hendelsesforløp, men hvor enkeltepisoder ikke står frem og hvor det kan være vanskelig å knytte detaljer til enkeltepisoder. Det kan, spesielt i overgrepssaker, handle om gjentatte episoder, og hvor barnet eller det voksne vitnet ikke alltid er i stand til å huske når bestemte ting skjedde, og kan forveksle enkeltepisoder. Dette er ikke uttrykk for upålitelig hukommelse, og må heller ikke fortolkes slik.

Episodiske minner kan være representert på forskjellige måter, fra en klar og bevisst hukommelse for hendelser, personer og handlingsforløp til en mer vag følelse av kjenthet. Det foreligger mange begrepspar som antyder slike skiller, men de dekker alle den viktige forskjellen mellom bevisst gjenkalling og vurderingen av kjenthet eller likhet (Reyna et al. 2002). Når en episode vi selv har erfart, blir beskrevet, kjenner vi den igjen fordi vi husker de samme detaljene, eller er det fordi beskrivelsen stemmer med en mer generell hukommelse for situasjonens essensielle trekk, det som på engelsk kalles ”gist memory”? Minner som er representert mer som en følelse av kjenthet, er mer sårbare for ekstern påvirkning enn minner som har en konkret og bevisst referanse.

Et velkjent analyseskjema for episodisk hukommelse skiller mellom tre faser eller kognitive operasjoner: innkoding (innskrivning) av informasjon i hukommelsen, lagring , og dekoding (gjenhenting) av informasjon. Rent operasjonelt er hukommelse definert som forskjellen mellom det som skjedde og hva som senere ble gjenfortalt, men faktorer som bevirker glemsel og feilhukommelse opererer på alle trinn i hukommelsesprosessen, ved innkoding, under lagring og ved reproduksjon. Et slikt skjema må ikke tas for bokstavelig, det fungerer i første rekke som et sorteringsskjema for faktorer som forskningen har vist kan påvirke mengden og kvaliteten av hva vi husker. Mens de fleste av oss vil identifisere tiden som den viktigste faktor for glemsel, har forskningen pekt på selve innkodingsprosessen. Mye at det vi tror er glemt, er egentlig ting vi ikke la merke til, det er opplysninger som aldri ble innkodet. Og det som kodes inn i episodisk hukommelse, er ikke hendelsen som sådan, men fortolkningen av den. Hvordan en situasjon eller en hendelse ble oppfattet av personen, er det grunnleggende materialet for hukommelsen. Et annet sterkt begrensende ledd er korttidshukommelsen eller arbeidshukommelsen, som er betegnelsen på et aktivt mentalt reservoar hvor nye opplysninger lagres og tidligere opplysninger hentes inn fra langtidshukommelsen og benyttes aktivt i kunnskapsreproduksjon og i bedømmelser og vurderinger. Opplysninger i arbeidshukommelsen lagres i et mer flyktig format enn i langtidshukommelsen, og dette reservoaret har begrenset kapasitet for oppbevaring av ny informasjon. Og siden arbeidshukommelsen kontinuerlig fôres med ny informasjon, er resultatet at mange opplysninger vi registrerer, aldri blir kodet over i et langtidsformat, men forsvinner. I det følgende omtales utelukkende langtidshukommelse.

Tiden som faktor i hukommelsen

Minner svekkes over tid. Noen svekkes raskt, andre svekkes langsomt, men for alle typer minner gjelder at de blir blekere med tiden. Den generelle glemselskurven viser at det meste av glemselen skjer nokså umiddelbart etter innlæring, og at kurven deretter gradvis flater ut. Dette er det typiske forløp for glemsel når det gjelder de mer dagligdagse hendelser i livet. I studier av selvbiografisk hukommelse har forskerne studert hvor godt minner bevares over tidsperioder som strekker seg over år. En nylig publisert undersøkelse av White (2002) illustrerer dette. I ett år, fra januar 1979 til januar1980, skrev han hver dag ned en hendelse fra samme dagen, valgt slik at de forskjellige typer daglige aktiviteter var rimelig representert, og det helt trivielle blandet med mer memorable episoder. Ved fire anledninger i de påfølgende 20 år testet han hukommelsen for disse ved å la en assistent trekke en historie tilfeldig, White leste den og vurderte sin egen hukommelse for episoden på en 5-punkts skala hvor skalaverdi 1 betydde at han overhodet ikke hadde noen erindring, og skalaverdi 5 at han hadde et klart minne om episoden. Høyre panel på figur 2 viser resultatene i form av hvor mange av de totalt 354 nedtegnede episodene det foreligger noen form for hukommelse for. Det er nesten 60 % glemsel i løpet av det første året. Kun en av episodene fikk skalaverdi 5 etter ett år, og ingen senere. Med andre ord, det som var bevart, var heller ikke bevart i noen klar form. I en analyse av hvilke episoder som ble husket på de forskjellige tidspunktene, finner White også at han ikke i ett eneste tilfelle husker en episode han på et tidligere tidspunkt har glemt. Gitt at hukommelsen testes med samme metoder og at de samme spørsmålene stilles, er det ikke veldokumenterte demonstrasjoner av at en hendelse huskes bedre etter to år enn etter ett år.

Den generelle regelen er altså at vi raskt glemmer det meste av det vi har erfart, men det er mange forhold som påvirker blekingshastigheten av minner. En viktig faktor er det vi litt løselig kan kalle oppmerksomhetsfangende faktorer. Erfaringer gjort under nye, uventede, spennende, spesielle eller dramatiske omstendigheter synes å sitte bedre enn dagligdagse hendelser. Forskere har introdusert begrepet fotoflash-hukommelse (”flashbulb memory”), som er hukommelsen for uventede, dramatiske hendelser, ofte med personlig referanse. I forskningssammenheng har man studert mer dramatiske hendelser som nyheten om mordet på statsminister Palme, Challenger-ulykken og Estonia-ulykken, og hukommelse for nyheten om angrepet på tvillingtårnene i World Trade Center (Magnussen 2004). Begrepet fotoflash antyder at slike minner nærmest brenner seg inn i hukommelsen og sitter bedre enn andre minner. At selve bildene fra slike hendelser sitter godt, er i moderne tid naturlig fordi det skjer en stadig oppfriskning av hukommelsen gjennom mediene, og repeterte erfaringer er en viktig faktor i etablering av permanente minner. Men også minner som ikke er repetert, som omstendighetene rundt nyheten, synes rent subjektivt å sitte bedre enn tilsvarende daglig-situasjoner.

Den svenske forskeren Sven-Åke Christianson (1994) intervjuet et utvalg personer om hvordan de fikk nyheten om mordet på statsminister Olof Palme, tre uker og ett år etter mordet. Informantene ble stilt en rekke spørsmål om hvordan de fikk nyheten, situasjonen de var i, hvilke andre som var til stede, og hva deres første tanke var. Samtidig ble de ved første intervju bedt om å fortelle om en hendelse fra foregående lørdag som kontrollspørsmål. Hovedresultatet fra denne undersøkelsen er oppsummert i venstre panel på figur 2, og viser at mellom 90 og 100 prosent av informantene kunne besvare alle spørsmålene etter tre uker, og at nesten alle informantene husket nøyaktig hvordan de fikk nyheten ett år etter. Men for de andre spørsmålene vedrørende Palme-drapet var det bare rundt halvparten som husket korrekt et år etter, og mange ga helt andre beskrivelser enn i det første intervjuet. Likevel var hukommelsen for denne situasjonen bedre enn for kontrollhendelsen, hvor bare en tiendedel av informantene husket korrekt et år etter. I studier av Christianson og Engelberg (1999) av hukommelsen for nyheten om forliset av fergen Estonia i Østersjøen, og av Talarico og Rubin (2003) av hukommelsen for angrepet på tvillingtårnene, er forskjellen mellom fotoflashminner og mer vanlige minner mindre, og tyder på fotoflashhukommelse atskiller seg fra vanlig selvbiografisk hukommelse i første rekke ved at den subjektivt sett fremstår som klarere og mer levende, og med liten reduksjon i bedømt klarhet over måneder og år. Men både når det gjelder antall korrekt reproduserte detaljer og antall feil eller inkonsistente opplysninger, finner disse undersøkelsene ingen forskjell mellom fotoflash og hverdagshendelser. Slike resultater tyder på fotoflashhukommelse ikke er immun verken mot glemsel eller fordreininger. Men disse undersøkelsene handler i første rekke om medievitner, informanter som opplevde hendelsen gjennom fjernsyn og radio. Sammenligninger av medievitner og faktiske viter til Marmara-jordskjelvet i Tyrkia i 1999 (Er 2003) tyder på at på-stedet-vitnene husket bedre og mer konsistent enn de mer perifere medievitnene, også ett år etter. Dette kan skyldes både at de som opplevde jord skjelvet på nært hold kodet inn flere opplysninger og hadde flere knagger å henge hukommelsen på enn de som fikk vite om skjelvet i fjernsyn, og at de som faktisk var vitner til skjelvet hadde en kraftigere følelses-messig reaksjon. Dette bringer oss over på hukommelse for traumatiske erfaringer.

Traumatiske minner

Forskning på hukommelsen for sterkt traumatiske opplevelser omfatter studier av krigsveteraner, overlevende fra konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig, overlevende etter Pol Pot-regimet, og ofre for tortur, i tillegg til overlevende etter naturkatastrofer og ulykker (Schacter 1996, McNally 2003). Denne forskningen synes å bekrefte hva historikere kan fortelle, at minner om sterke opplevelser sitter meget godt. De typiske rapporter som kommer fra personer som har opplevd slike traumatiske hendelser, er at minnene sitter altfor godt, og kommer igjen og igjen, ofte ufrivillig oppdukkende i en grad som kan interferere med daglige gjøremål. Schelach og Nachson (2001) studerte minner hos overlevende fra tyske konsentrasjonsleirer som var mellom 6 og 22 år da de kom til leiren. Informantene fylte ut et skjema som handlet om leirrutiner og andre faktiske opplysninger hvor man kunne finne fasit i arkiver. Informantene viste en imponerende hukommelse for slike detaljer, selv 50 år etter frigjøringen, og resultatene viste også at hukommelsen for sterkt emosjonelt aktiverende hendelser, som dødsfall og henrettelser, ble husket bedre enn nøytrale hendelser. Minnene beskrives som klare, detaljerte, ordnede og realistiske.

Resultatene fra denne og flere andre undersøkelser, som alle går i samme retning, er ikke forbausende i lys av alminnelig hukommelsesforskning. Prinsippet her er at innprenting av informasjon i langtidshukommelse er styrt av fokusert oppmerksomhet, vi husker det vi særlig legger merke til. I tillegg er det en øket sannsynlighet for at slike minner repeteres, både via sosial kontroll og gjennom ufrivillig og spontane repetisjoner, og denne øvingseffekten vil ytterligere styrke minnet. Men selv om minnene er levende, er de ikke nødvendigvis alltid detaljrike. Mange personer med traumatiske erfaringer, om de enn husker kjerne-hendelsen, rapporterer hukommelsestap for mer spesifikke detaljer og omstendigheter rundt hendelsene (McNally 2003). At minner er fragmenterte og uklare, må ikke forveksles med amnesi. For det første, den ekstreme stress som ble utløst i mange av disse situasjonene, kan ha bevirket en innsnevret oppmerksomhet på visse trekk ved situasjonen til fortrengsel for andre, mindre ”viktige”, trekk, og ting kan ha skjedd med en hastighet hvor det er umulig å kode inn alt i langtidsminnet. Dette gjelder spesielt ved katastrofer og ved kamphandlinger. En vel akseptert forklaring på dette (Christianson 1994, Ochsner & Schacter 2000) er at frykt innsnevrer oppmerksomheten, slik at sentrale trekk ved situasjonen registreres godt, mens mer perifere detaljer registreres dårlig sammenlignet med en nøytral tilstand. Hva som er sentrale detaljer, defineres i denne sammenhengen ut fra oppmerksomhetsvekkende og fryktskapende trekk ved hendelsen, ikke hva som er sentralt i en etterforskning eller rettslig sammenheng. Det kan også være andre grunner til at hukommelsen kan være noe fragmentert. Mange av de virkelige traumatiske erfaringer som er studert i denne forskningen, er koblet til under-ernæring, søvnmangel og utmattelse og til fysisk mishandling. Dette er fysiske faktorer som påvirker både registrering av detaljer og innkoding av disse i langtidshukommelse (McNally 2003).

Gitt at minner om dramatiske og traumatiske hendelser følger de samme prinsipper som hukommelsen for nøytrale hendelser, følger det også at traumatiske minner ikke nødvendigvis er korrekte. Episodisk hukommelse er sårbar for eksterne påvirkninger, og styrt av egne ideer og forventninger. Det er et fundamentalt problem i denne forskningen at fasit ikke er kjent, vi vet ikke alltid hva som faktisk skjedde. Men i enkelte tilfeller er det mulig å krysspeile hva vitner forteller, mot annen informasjon og mot andre vitner, og på den måten forsøke å rekonstruere både hendelsen og evaluere feil som vitner i ettertid gjør. Den danske psykologen Sten Folke Larsen (1992) foretok som en del av et større prosjekt en undersøkelse av sin egen hukommelse for hvordan han hørte nyheten om mordet på statsminister Palme. Nokså umiddelbart etter at han hørte nyheten, skrev han inn en detaljert beskrivelse av situasjonen og omstendighetene rundt den. Da datamaskinen flere måneder senere på et tilfeldig tidspunkt ba ham om å fremkalle dette minnet, husket Larsen korrekt at han hadde hørt nyheten ved frokostbordet på radio. Minnet var dessuten levende og klart sammenlignet med andre trivielle nyheter. Men Larsen fant også at hukommelsen på flere punkter var gal. For eksempel husket han at han var sammen med sin kone da nyheten kom, mens fasit viste at han var alene, og han husket helt galt hva han foretok seg etter at han hadde fått vite om mordet. Men subjektivt sett var hukommelsen helt klar og overbevisende. Larsens minne var her påvirket av et kognitivt skript, en representasjon av det normale frokostbordet, hvor ektefellen vanligvis var på plass. Slike innslag av inkonsistente detaljer ble også funnet av Talaric & Rubin (2003).

Undersøkelser av traumatiske minner hos krigsveteraner forteller lignende historier. Spesielt gjelder det de ufrivillige spontane minnene om krigshandlinger og ”flashbacks” som plager mange veteraner. Slike minner synes ikke å være fotografiske kopier av det som hendte, men er ofte fordreide og forstørrede hendelser, og i mange tilfeller sammenblanding av flere hendelser (Schacter 1996, McNally 2003). Den subjektive klarhet og realisme når det gjelder hukommelsen for enkelte hendelser, følges ikke nødvendigvis av en tilsvarende pålitelighet i detaljer og hendelsesforløp. Dette gjelder for dramatiske minner og for andre minner.

Hukommelse for traumatiske barndomshendelser

Studier av hukommelsen for traumatiske opplevelser viser at folk husker klart, og de husker lenge. Men de fleste av opplevelsene handler om erfaringer gjort i ungdom og voksen alder. I psykologisk faglitteratur har traumatiske erfaringer i barndommen hatt en spesiell status. Med utgangspunkt i psykoanalytisk teori har flere moderne traumeforskere hevdet at traumatiske barndomsopplevelser kan stenges totalt ute fra bevisstheten, fortrenges, over mange år, men utløst av en ”tilfeldig” hendelse eller hjulpet av terapeutiske teknikker kan de dukke opp i voksen alder, levende og detaljrike som om de skulle være bevart i sin helt opprinnelige form. Nå viser studier at også for barn er det typisk at traumatiske opplevelser sitter godt og gjenfortelles med stor nøyaktighet over lengre tid (denne litteraturen er gjennomgått av Melinder & Magnussen 2003, Magnussen 2004). Men traumeteoretikere i den psykoanalytiske tradisjon hevder at det er forskjell på traumatiske opplevelser, og at minnenes videre skjebne kan bestemmes av hva slags opplevelser personen har hatt.

Det er spesielt to teoretikere som ofte blir sitert i denne sammenhengen. Leonore Terr (1991) skiller mellom to traumesyndromer. Type I-syndrom er resultatet av en enkelt, uventet, sjokkerende, traumatisk opplevelse, og er som beskrevet ovenfor brent inn i hukommelsen og bevares livaktig. Slike erfaringer kan gjenfortelles med stor detaljrikdom. Type II-syndrom produseres av gjentatte traumatiske opplevelser i et liv med vedvarende fysisk eller seksuell misbruk. Fordi de traumatiske erfaringene er forventet, vil barna lære seg å forutse dem og utvikle forsvarsstrategier mot opplevelsene som gjør at de innkodes annerledes og blir vanskelige å gjenkalle. Dette gjelder ikke bare de spesifikke hendelsene, men hele tidsperioder. Jennifer Freyd (Freyd et al. 2001) har supplert denne teorien ved å hevde at sjansen for å stenge ute de traumatiske minnene er større hvis overgriperen er en nær person, enn hvis overgriperen er en fremmed. Overgrep fra foreldre eller omsorgsgiver representerer på en helt annet måte et svik mot barnet og er et hinder for permanent tilknytning.

Det er foretatt en rekke studier for å belyse dette spørsmålet. Det er åpenbart et meget vanskelig forskningsområde med mange metodiske problemer. Hvordan skal vi avgjøre om minner er ekte eller falske, hvordan vet vi at det som personen forteller, faktisk har hendt? Hvis vi vet hva som har skjedd, og personen ikke forteller om hendelsen, hvordan skal vi tolke svaret? Har han eller hun glemt eller fortrengt hendelsen, eller er det slik at han eller hun ikke vil snakke om den, i alle fall ikke i den sammenhengen innsamlingen av forskningsdata er foretatt i? I utgangspunktet er det også slik at alle ting kan glemmes, i alle fall i betydningen av at man ikke kommer på de etterspurte erfaringene akkurat i dette intervjuet. Det gjelder også mer dramatiske opplevelser. Flere studier har vist at en stor del (15–25 %) av intervjuede personer på relevante spørsmål ”glemmer” å fortelle at de i løpet av det siste året har vært involvert i en bilulykke, vært innlagt på sykehus,eller har oppsøkt et legesenter for noe de da trodde kunne være en alvorlig lidelse (Loftus, Gerry & Feldman 1994).

Mange studier av voksne personer som i barndommen har opplevd dramatiske ting, viser en betydelig underrapportering av hendelser. For eksempel, i en ofte sitert undersøkelse av hukommelse for bekreftede eller sterkt mistenkte seksuelle overgrep i barndommen (Williams 1994) var det nesten 40 % av informantene som ikke rapporterte hendelsen som forskerne peilet seg inn på. Det er imidlertid mange feilkilder ved denne undersøkelsen – for eksempel fortalte de fleste av informantene som ikke rapporterte den kritiske hendelsen, om et annet overgrep, slik at det var et mindretall av informantene som ikke fortalte om overgrep i barndommen. En nylig publisert større undersøkelse av Goodmann og medarbeidere (2003) tyder også på at minner om seksuelle overgrep sitter godt. De lokaliserte en stor gruppe unge voksne som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, og hvor tidspunkt og omfang av overgrepet var bekreftet, og hvor overgriperen var identifisert. Forskerne satt således med fasit og kunne avgjøre hvorvidt rapporterte erfaringer stemte med hva som den gangen ble avslørt. Ved intervjutidspunktet hadde det gjennomsnittlig gått 13 år siden overgrepet hadde funnet sted. Det endelige utvalget var på 168 personer (en femtedel menn). Samtlige ble intervjuet på telefon, et litt mindre utvalg fikk et postintervju som også omfattet et par standardiserte spørreskjemaer, og endelig ble litt over 100 av informantene oppsøkt og intervjuet muntlig. Ikke i noen av tilfellene ble den egentlige hensikten med intervjuene avslørt for informantene, heller ikke at intervjueren kjente til informantenes historie. I det første intervjuet var det i underkant av 85 % av informantene som fortalte om overgrepet, i oppfølgingsintervjuene økte dette til 93 % av informantene. Det vil si at de aller fleste husket og kunne korrekt beskrive det som hadde funnet sted for mange år siden. For å sjekke om det var spesielle trekk ved det lille mindretallet som ikke rapportere overgrepet, analyserte forskerne sammenhengen mellom rapportering og når overgrepet hadde funnet sted (barnets alder), og mellom rapportering og hvor alvorlig overgrepet var, inkludert varighet av overgrepene. Med utgangspunkt i data fra det første intervjuet finner de at færre av informantene som var yngre enn fem år da overgrepet skjedde, rapporterte om hendelsen, enn informantene som var over fem år, og de som rapporterte, hadde gjennomsnittlig blitt utsatt for mer alvorlige overgrep enn de som ikke rapporterte. Det er derfor sannsynlig at flere informanter har glemt episodene fordi de var for unge (barndomsamnesi) og/eller opplevde overgrepet mindre traumatisk, i tillegg til at enkelte informanter ikke har villet snakke om det som skjedde. Forskere fant heller ingen sammenheng mellom rapportering og hvorvidt overgrepet var begått av en omsorgsperson eller en fremmed. Informantene som fortalte om det de hadde været utsatt for som barn, ble også spurt om det hadde vært et tidspunkt i deres liv da de på spørsmål om dette hadde skjedd, ikke ville husket, og alle svarte benektende (Goodman, personlig meddelelse).

Disse resultatene passer med vår generelle kunnskap om hukommelse, men de er helt kontrære til psykoanalytisk inspirerte antagelser om at traumatiske barndomsminner fortrenges. Så vidt vi kan bedømme på grunnlag av dagens forskningsresultater, er det typisk at traumatiske minner fra barndommen huskes, de huskes over lang tid, og sjansen for å erindre de traumatiske erfaringene øker med det opprinnelige traumets alvorlighetsgrad. Når slike opplevelser glemmes, er det de samme grunner til glemsel som for andre opplevelser. Men det er ikke slik at traumatiske minner går under jorden og dukker opp senere i livet.

Trusler mot pålitelig hukommelse

Schacter (2001) lister opp det han kaller ”The seven sins of memory” – syv grunner til glemsel og feilhukommelse, som alle er godt dokumentert i empirisk forskning. To av disse er diskutert ovenfor: Minner er midlertidige – de svekkes med tiden, men enkelte minner kan være utholdende – vi husker ting som plager oss, bedre enn vi skulle ønske. Vi skal se litt på tre andre faktorer, feilattribusjon, suggestibilitet og redigering .

Feilattribusjon

Feilattribusjon har sammenheng med gal kildehukommelse, et minneelement tilskrives en erfaring, men er i virkeligheten hentet fra en annen erfaring, eller at forestilte hendelser forveksles med faktiske erfaringer.

Etter terrorbombingen i Oklahoma City i 1995 lette FBI i lang tid over hele USA etter en ukjent mann som et vitne hadde observert sammen med den hovedmistenkte Timothy McVeigh i et bilutleiefirma. Den ansatte som hadde observert de to, ga en detaljert beskrivelse, men den ukjente ble aldri funnet. Det viste seg imidlertid at en helt uskyldig mann hadde besøkt firmaet dagen etter McVeigh, og denne mannen lignet svært på fantombildet som var tegnet av den ukjente. Etter lang tids resultatløs jakt konkluderte FBI med at vitnet nok hadde observert en mann som svarte til beskrivelsen han ga – men ikke sammen med McVeigh. Hvis dette er riktig, er det ikke første gang det har skjedd (Schacter 2001; se også Magnussen & Overskeid 1998, 2003). Dersom en dagligdags hendelse ligger noe tilbake i tid, og ikke fremstod som betydningsfull da den hendte, blir det nokså fort vanskelig å huske detaljer. Nettopp i slike sammenhenger kan feilattribusjon lett forekomme.

Det ble i 2003 oppnevnt en tredje ulykkeskommisjon som skal granske årsakene til flyulykken i Mehamn i Nord-Norge 11. mars 1982, hvor et Twin Otter-fly fra Widerøes Flyveselskap havarerte og mange mennesker omkom. Det har i tiden etter ulykken gått rykter om at havariet skyldes en kollisjon mellom passasjerflyet og et ikke identifisert, muligens britisk, militært jagerfly. Flere vitner har hevdet at de så eller hørte et fly i dette området på det aktuelle tidspunktet, og ansatte i Forsvaret har fortalt at britiske jagerfly har operert uautorisert i dette området ved flere tidligere tilfeller. Forsvaret har også bekreftet at ved én anledning, i mars 1986, har to britiske Harrier jagerfly passert øst av Mehamn, angivelig på grunn av en feil i navigasjonssystemet. Nye vitner har meldt seg, nå over 20 år etter ulykken. Ifølge oppslag i dagspressen foreligger det feilattribuerte minner hos i alle fall to sentrale vitner. En tidligere radaroperatør i Forsvaret, som ved flere anledninger er blitt intervjuet i riksdekkende medier, sa med sikkerhet at han som radaroperatør i Kautokeino så to jagerfly nærme seg den ulykkesrammede Twin Otteren bakfra. Forsvarets arkiver viser imidlertid at vitnet ikke var ansatt i Forsvaret da ulykken skjedde, men ble ansatt flere måneder senere, i oktober 1982. Det må altså være på et langt senere tidspunkt at vitnet observerte de to flyene på skjermen. Vitnets kommentar da han ble konfrontert med denne opplysningen, var: ”Det kan være at jeg så en videotape i ettertid. Det er mye mulig det. Jeg husker jeg satt en hel dag og lyttet på recordingen. Det har ikke trengt å være når ulykka skjedde” (Nordlys/Nyheter 18. desember 2002).

Et annet sentralt vitne, en flyger i Widerøe, har i et fjernsynsprogram om ulykken forklart at et britisk Hawker Harrier jagerfly foretok en nødlanding på Langnes lufthavn i Tromsø like etter havariet 11. mars, en observasjon som kan passe godt med at ulykkesflyet skulle ha kollidert med et annet fly. Det er klarlagt at Widerøe-flygeren samme dag ble bedt om å avbryte landingen i Tromsø fordi et britisk Harrier-fly hadde bedt om prioritert landing, som er vanlig når fly har problemer. De avbrøt landingen, men var så nær flyplassen i forhold til det britiske flyet at de likevel fikk lande, og mannskapet observerte det britiske flyets landing fra bakken. Andre vitner og registreringer i tårnet viser imidlertid at denne hendelsen skjedde i forbindelse med dette mannskapets første landing i Tromsø kl. 11.12, to timer før havariet, og ikke ved en senere landing, kl. 14.09, som kunne stemme med tidspunktet for Mehamn-ulykken. Konfrontert med disse opplysningene sier vitnet: ”Jeg har hele tiden hatt tidspunktet klart fremme i erindringen, men nå ble jeg spontant usikker [...] Jeg har hele tiden hatt det klart i erindringen at det skjedde i forbindelse med vår siste landing den dagen” (Aftenposten 22. oktober 2003).

Mennesker snakker sammen, ser TV og leser aviser, og ”utenforliggende” informasjon har et stort potensial for å påvirke minnet. Dette har sammenheng med Schacters (2001) femte synd, suggestibilitet.

Suggestibilitet

Suggestibilitet er en persons tendens til å inkorporere villedende informasjon fra eksterne kilder i sin egen hukommelse – informasjon fra andre personer, mediene, bilder fra hendelsen (Schacter 2001). En amerikansk-skotsk forskergruppe (Kassin et al. 2001) kartla hvilke fenomener en gruppe fremtredende eksperter på vitnepsykologi mente var tilstrekkelig godt dokumentert til at de ville basere seg på dem når de opptrådte som ekspertvitner. Blant fenomenene det råder størst enighet om, har de fleste å gjøre med former for suggestibilitet.

Ti måneder etter en katastrofal flystyrt der et transportfly fra El Al fikk motorproblemer rett etter avgang fra Schiphol flyplass og i et forsøk på nødlanding traff en høyblokk og drepte 39 personer, ble en gruppe universitetstilknyttede personer stilt et enkelt spørsmål: – Så du TV-bildene der flyet traff bygningen? Femtifem prosent av de spurte svarte "ja". Ved en senere oppfølging var denne andelen økt til syttifem prosent, og disse informantene kunne også beskrive detaljer som flyets fart og vinkel da det traff huset. Det er sendt mange fjernsynsskildringer av de triste scenene der det ødelagte flyet og bygningen fremstår, men av flystyrten eksisterer ingen TV-bilder (Crombag et al. 1996). Forskerne hadde her stilt et klart suggestivt og ledende spørsmål. De hadde antydet at det faktisk forelå fjernsynsopptak av selve ulykken. Og informantene, som antagelig hadde sett opptak fra ulykkesstedet, lest om ulykken og forestilt seg hendelsene, hadde nå på et senere tidspunkt feilattribuert disse forestillingene.

I vitnepsykologisk forskning er dette studier av desinformasjon, og vi vet fra laboratoriestudier at vitner har en tendens til å inkorporere ekstern kunnskap i hukommelsen. Slik kunnskap kan være direkte opplysninger om hva som har hendt, eller indirekte antydninger om hva som skulle ha hendt, gjennom spørsmålsstillinger og uttrykte forventninger i situasjonen hvor historien skal gjenfortelles. I de fleste stort medieoppslåtte rettssaker publiseres rykter, spekulasjoner, anonyme politikilder og vitners forklaringer. Alt dette er faktorer som kan påvirke de involverte vitnenes hukommelse. I ekstreme tilfeller og ved påvirkninger av potente suggestive teknikker som gjentatte ledende og suggestive spørsmål kombinert med visualisering og produksjon av forestillingsbilder om hva som kunne ha hendt, og eventuelt hypnose, kan suggesjon føre til at personer ”husker” ting som aldri har skjedd (se nedenfor).

Undersøkelser har vist at andre personers bedømmelser påvirker ens egen situasjons-fortolkning og hukommelse, spesielt når informasjonen er usikker og det ikke foreligger andre kilder til informasjon som kan løse usikkerheten (Walther et al. 2002). En undersøkelse som imiterer viktige sider ved en reell situasjon hvor to eller flere vitner observerer den samme hendelsen fra forskjellig ståsted, er nylig publisert av Gabbert og medarbeidere (2003). Deltagerne var i laboratoriet individuelt eller i par, og så en videosekvens hvor en ung kvinnelig student kom inn i et tomt universitetskontor for å levere tilbake en lånt bok. Det var to videoklipp av den samme situasjonen, men filmet fra forskjellige vinkler og hvor hvert klipp viste to detaljer som ikke var synlig på det andre klippet. For eksempel, i det ene klippet var tittelen på boken synlig, og i det andre klippet så man at studenten rappet en pengeseddel fra en lommebok i en jakke. I betingelsen hvor to deltagere ble testet samtidig, så de forskjellige videoklipp på hver sin monitor, men trodde de så det samme klippet. Etter fremvisningen ble deltagerne først engasjert i en diskusjon om hendelsen – hva skjedde? – og deretter ble hukommelsen testet, først i en fri gjenkalling og deretter med direkte spørsmål hvor det var innlagt spørsmål om handlinger som ikke var vist (men synlige for den andre deltageren). Deltagerne ble bedt om å forestille seg at de var vitner i en virkelig sak, og svare så nøye de kunne på spørsmål om det de hadde observert. Resultatene viste at på tross av denne instruksjonen inkorporerte mange av deltagerne som hadde diskutert hendelsen med en annen deltager, elementer som de hadde hørt om, men ikke selv opplevd. Den sosiale påvirkningen i denne modellstudien er betydelig – nesten halvparten av deltagerne rapporterte ett eller to innslag de hadde hentet fra diskusjonene som om det var deres egen observasjon. Hukommelsen er en sosialt modifiserbar størrelse.

Redigering

Det er særlig to redigeringsstrategier for minner som vi skal være oppmerksomme på i en vitnepsykologisk sammenheng; stikkord her er stereotypier og etterpåklokskap eller "hindsight bias". Sosiale stereotypier er et veletablert sosialpsykologisk fenomen som manifesterer seg både i dagligliv og i rettssal, og som kan utgjøre trusler mot en vitne-forklarings sannhetsverdi. Utseende, påkledning og etnisk tilhørighet er faktorer som styrer attribusjon av atferd og egenskaper. Selv det å gå i svarte klær kan være nok til å bli beskrevet som mer aggressiv og mer skyldig i en situasjon der man har brutt loven eller opptrådt mistenkelig (Vrij 1997). Menn av afrikansk opprinnelse ser i mange land ut til å være overrepresentert blant utøvere av voldskriminalitet (Lynn 2002). Det er dermed ikke overraskende at det i land med en svart befolkning av en viss størrelse kan danne seg stereotypiske oppfatninger av svarte menn som aggressive. Slike stereotypier synes også å være til stede hos ikke-rasister, og kan påvirke oss på måter vi ikke har bevisst kontroll over (Bargh et al. 1996).

Den samme intrusjon av kunnskap og holdninger dukker opp i mer subtile varianter i undersøkelser av etterpåklokskap. En rekke sosialpsykologiske studier viser at vi har en tendens til å endre langtidsminner slik at de passer med ny informasjon. Studier av hukommelse i et historisk perspektiv har vist at både på individnivå og samfunnsnivå tolkes fortiden i lys av nåtiden (Schacter 1995, 2001). De fleste av oss har en uklar forestilling om hvordan vi var og hva vi følte i tidligere perioder i livet, og omskriver gjerne minnene i lys av hva vi nå mener og føler om de samme tingene. I to undersøkelser ble gifte par og samboere stilt de samme spørsmål om forholdet til partneren ved to forskjellige anledninger, med enten 8 måneders (Scharfe & Bartholomew 1998) eller fire års (Kirkpatrick & Hazan 1994) mellomrom. Ved det siste intervjuet ble de også bedt om å si hva de trodde de hadde svart i det første intervjuet. Når deltagerne forsøkte å huske hva de hadde følt og hvordan forholdet hadde vært åtte måneder eller fire år tidligere, husket fire av fem par hvor det ikke hadde skjedd noen forandring, helt korrekt hva de tidligere hadde svart, men bare ett av fem par hvor følelsene hos en eller begge partnerne hadde forandret seg i løpet av dette tidsrommet, husket hva de tidligere hadde svart. De øvrige hadde en tendens til å omskrive historien i lys av nåtiden og justerte sin hukommelse for fortiden i henhold til forholdets kvalitet her og nå.

Falske minner

Falske minner er illusjoner om å huske noe man beviselig aldri har opplevd, og har vært det sentrale tema i flere rettssaker, nå også i Norge, som alle har det til felles at grunnlaget for saken er minner om fysiske og seksuelle overgrep som har fremkommet gjennom langvarig psykoterapi, og som pasienten selv ikke tidligere har hatt noen erindring om (for litteraturoversikt se Magnussen 2002, 2004). Her utfordres både rettsvitenskap og psykologi: Hvilken bevisverdi skal man tillegge vitneforklaringer basert på glemte, men gjenfunne minner? Er minnene ekte eller falske? Er det overhodet mulig å ”huske” traumatiske hendelser som aldri har funnet sted? Og dette handler ofte om helt groteske minner: ”Rituelle seanser der en bande på fire tømte slimete innvoller fra dyr over et sexoffer. Bisarre overgrep i et torturkammer, angivelig på Lillehammer. Seksuelle overgrep mot barn yngre enn ett år” (VGs nettavis 26.02.2002).

Falske minner har vært et kjent og akseptert fenomen i psykologisk faglitteratur i hundre år (Schacter 1995), og er velkjent fra biografisk litteratur. I forskningslitteraturen dekker betegnelsen falsk hukommelse et bredt spektrum av fenomener, fra at man i et hukommelsesforsøk i laboratoriet feilaktig plukker ut bilder eller ord som ikke tidligere er innstudert, til minner om sataniske ritualer med barneofring og bortføring av vesener fra en annen planet (Neuman & Baumeister 1998). Falske minner eller konfabulering er også et symptom ved enkelte hjerneskader som innbærer hukommelsestap, spesielt skader i frontallappen, ved aldersdemens, og forekommer hos psykiatriske pasienter med schizofreni, hvor nokså detaljerte og bisarre falske minner kan være en del av symptombildet (Schacter 1999).

Kontrollerte undersøkelser viser at det er fullt mulig med forholdsvis enkle påvirkningsstrategier å fremkalle livaktige falske minner hos mange av oss (se Magnussen 2002, 2004 for en mer omfattende gjennomgang av denne forskningen), og dette gjelder også helt usannsynlige minner. Faktorer som letter utviklingen av falske minner, er aktiv bruk av visualisering og mentale forestillingsbilder (Loftus 1997) og hypnose. Dette har sammenheng med at produksjon av visuelle hukommelsesbilder aktiverer de samme hjerneavsnitt som online visuell persepsjon (Cabeza & Nyberg 2000), hvilket innebærer at visuelle forestillings-bilder også lagres i de samme nevrale kretser som perseptuelle inntrykk, og senere lett vil kunne forveksles med ekte minner. Falske minner later således til å være en ekstrem variant av feilminner, og produsert av de samme kognitive prosesser.

Aktiv suggesjon, visualisering og hypnose synes også å være sentrale ingredienser i terapier som avdekker minner om tidlige overgrep (Schooler & Eich 2000). I en studie av 20 kvinner som hadde trukket tilbake sine minner om tidlige seksuelle overgrep oppdaget under terapi, rapporterte alle at terapeuten aktivt hadde influert prosessen med å utvikle minnene, og 90 prosent av informantene berettet at en eller annen form for transetilstand ble brukt. Den vanligste var hypnose, men regresjon og aktiv suggesjon om seksuelle overgrep var også vanlig (Schacter et al. 1997). Typisk for de sakene som har versert for retten, er at minnene stammer fra en alder da vi har nokså god hukommelse for hva som har skjedd oss, og har i seg elementer av det helt usannsynlige, eller i alle fall høyst uvanlige. En undersøkelse av amerikanske terapeuters erfaringer viste at av de 9939 terapeutene som besvarte henvendelsen, hadde 2236 terapeuter en eller flere pasienter som rapporterte å ha vært utsatt for overgrep av rituell karakter (Quin et al. 1998). Ofring av dyr, tvungen sex, djevlesymboler, ekskrementer og blod var hyppige ingredienser i disse minnene, som pasientene i de fleste tilfeller hadde hukommelsestap for. Hyppigheten av slike fremgravde minner står i sterk motsetning til hva etterforskning har vist. FBI og amerikanske myndigheter har etterforsket hundrevis av tips og påstander om sataniske sekter med rituelle overgrep uten å kunne bekrefte dette i ett eneste tilfelle (Quin et al. 1998).

Rettssakene har vakt en debatt i psykologien, med til dels ekstreme posisjoner og klare fronter, hvor én ekstrem posisjon er at alle minner om tidlige overgrep som er fremkommet i langvarig terapi, er falske minner, og den andre posisjonen hevder nøyaktig det motsatte, at disse minnene alle er ekte og må tas på alvor. Det er ikke noe grunnlag for noen av disse posisjonene (Davies & Dalglish 2001). Selvsagt er ikke alle minner om tidlige overgrep som er fremkommet i psykoterapi, falske minner. Det er ingen grunn til å betvile at en terapi kan være en kontekst hvor pasienten plukker frem erfaringer som har ligget sovende i noen år, eller som han/hun ikke har villet tenke på eller fortelle om (Schooler & Eich 2000). Men det usannsynlige i mange av disse rettssakene er det totale fravær av bevissthet om langvarige groteske overgrep i mange år, paret med den utrolige detaljrikdom som etter hvert har utviklet seg i minnene, og at klienten ikke på noe tidligere tidspunkt har hatt en anelse om at det er noe hun ikke husker. Ideen om slik selektiv ”fortrengning” av traumatiske erfaringer bryter med all forskning og erfaring som viser at slike minner sitter spesielt godt og kan plage personen i årevis, kanskje hele livet, og med resultatene av prospektive studier av hukommelse for overgrep i barndommen (se ovenfor). Det er derfor grunn til å innta en skeptisk holdning til slike plutselig oppdukkede traumatiske minner.

Oppsummering og konklusjoner

Forskning på selvbiografisk hukommelse tillater følgende to hovedkonklusjoner: For det første, hukommelsen for de fleste av dagliglivets små og store episoder er forholdsvis kortlivet i et livsløpsperspektiv, men episoder med stor oppmerksomhetsverdi og mer dramatiske og traumatiske erfaringer sitter i over mange år. For det andre, hukommelsen er modifiserbar, styrt av ekstern informasjon og individets egne kognitive kart og strategier. Dette kan lede til forvekslinger, feilhukommelse og falsk hukommelse – også når det gjelder dramatiske og traumatiske minner. Feilminner og falske minner fremstår som like ekte som faktiske minner både for den som erindrer, og for den som hører fortellingene. Og et tredje poeng, som ikke er behandlet ovenfor, all forskning viser at et vitnes subjektive sikkerhet ikke forteller noe om hukommelsens faktiske pålitelighet.