3 Barnevernsinstitusjonen – historiske linjer

3.1 Innledning

Det moderne barnevernet fikk sitt gjennombrudd i år 1900 ved innføringen av Lov om behandling af forsømte børn, eller vergerådsloven, som den er kalt. De nye kommunale vergerådene ble gitt myndighet til å gripe inn overfor barn og foreldre med advarsler, opphevelse av foreldremyndigheten og bortplassering i fosterhjem eller i ulike barneinstitusjoner. Bruk av institusjoner i en ”statsorganisation af tvangsopdragelse”, som det het, var en av reformens sentrale virkemidler.

Reformmotivene var sterkt inspirert av den institusjonsutvikling som hadde skjedd over hele Europa på det oppvekstpolitiske området i siste halvdel av 1800-tallet. Til grunn for utviklingen lå opplysningstidens nye barndomsforståelse, hvor barnet ble sett på som et fornuftsvesen i utvikling som var langt mer påvirkelig og formbart med hensyn til oppdragelse og opplæring enn man hadde antatt i tidligere epoker. Samtidig brakte ideene med seg en ny varhet for barndommen som en avgrenset kroppslig, emosjonell og kognitiv livsfase. Man begynte smått om senn å se på barndommen som en særegen og viktig fase i menneskets livssyklus. I krysningen mellom nyttehensyn og naturidealisme skulle epokens nye krav til barneomsorg og oppdragelse finne sin form, og dette skapte grobunn for en rekke nye institusjoner (Thuen 2002a: 113 ff). Blant de ”verdige trengende”, som det het i 1800-tallets fattiglovgiving, skulle barnet stå i første rekke.

Av utvalgets mandat punkt 1 går det fram at kartlegging skal omfatte ”plasseringer foretatt av barnevernet” i perioden 1945–1980. For årene mellom 1945 og 1954, ved innføring av ny barnevernlov, vil dette måtte omhandle både barnehjem og skolehjem/tvangsskoler. Etter 1953 opphører skolehjem/observasjonsskoler som institusjoner under barnevernlovgivingen. De blir nå innlemmet under spesialskoleloven som spesialskoler under Kirke- og undervisningsdepartementet eller får status som verneskoler under Sosialdepartementet. Men barnevernet kunne i samarbeid med skolestyrene fremdeles nytte disse institusjonene som plasseringstiltak.

Utvalget vil i dette kapitlet gi et historisk riss av sentrale utviklingslinjer for de to institusjonsgreinene, barnehjemmet og skolehjemmet, som fører fram til 1900-tallets barnevernsinstitusjoner. I kapitlene 4 og 5 går utvalget nærmere inn på institusjonenes rolle og funksjon i mandatperioden 1945–80.

3.2 Europas tidligste barnehjem

Barnehjemmet som institusjon for vanskeligstilte barn bygger på en lang europeisk tradisjon. Middelalderhistorikere har vist at man allerede på 1100-tallet begynte å bekymre seg for ”barnet i gaten” (Thuen 2002a: 65 ff, Pullan 1989). I Frankrike skal den første institusjonen for omsorgstrengende barn ha blitt etablert i 1180 i Montpellier, og utover på 1200-tallet ble lignende institusjoner åpnet i flere andre vesteuropeiske land. Et gjennomgående trekk var at barneinstitusjonene først ble etablert i katolske land, for siden å danne mønster for protestantiske land. For eksempel var England blant de første protestantiske land som opprettet institusjoner for hittebarn, men det skjedde først på 1700-tallet.

Karakteristisk for denne tidligste fasen i institusjonsutviklingen var at målgruppen i første rekke var nyfødte og de aller minste barna. Deretter utvidet institusjonsomsorgen seg gradvis til å omfatte stadige eldre grupper av barn og unge med sammensatte behov for omsorg og oppdragelse. Det var rimelig nok store nasjonale og regionale forskjeller i institusjonstilbudet, men generelt ser det ut til at man differensierte barnas behov etter en uskreven ”verdighetsskala” der spørsmål som alder, ektefødt eller uektefødt, foreldreløshet eller forlatt av foreldrene og barnets atferd og sømmelighet var utslagsgivende (Thuen 2002a: 66). Høyest omsorgsprioritet hadde nok et ektefødt barn som hadde mistet begge foreldrene, mens det uektefødte, forlatte barnet sto lavt på rangstigen.

Et godt eksempel på utviklingen av den differensierte institusjonelle barneomsorgen finner vi i Paris mellom det 13. og 18. århundre (Fuchs 1984: 2 ff). Den første private veldedighetsinstitusjonen som ble opprettet, var Maison de la Couche. På ”la Couche”, som den ble kalt, tok man imot nyfødte, foreldreløse og forlatte barn. Senere ble de foreldreløse skilt ut som en egen gruppe. Nå skulle de gis omsorg på Hôtel-Dieu, en egen avdeling ved byens største hospital. Noen hundreår senere ble omsorgen ytterligere differensiert, da man bygde to nye institusjoner: Enfant Dieu, eller Enfants Rouges, som den het på folkemunne (da barna ble kledd i rødt som tegn på at de hørte til i institusjonen), og Hôtel de la Trinité. De to nye institusjonene var for eldre, ektefødte barn, inndelt i to grupper: a) friske barn med syke eller avdøde foreldre, og b) tiggende fattigbarn. Seinere fikk Paris også et fjerde barnehjem, Maison du Faubourg St. Antoine, som var for syke, forlatte barn over sju år som ikke fikk legd.

Institusjonsomsorgen nedfelte seg mer allment i et klassisk todelt mønster, uttrykt på engelsk i skillet mellom ”the orphan” (det foreldreløse barnet) og ”the abandoned” (det forlatte eller oppgitte barnet). Utover på 1700-tallet ser det imidlertid ut til dette skillet ble mindre påaktet. Institusjonsklientellet fikk nå preg av å være mindre differensiert og mer sammensatt med hensyn til alder, foreldrebakgrunn og atferd. Mye av forklaringen på dette lå trolig i at institusjonene kom under press av en kraftig befolkningsvekst og et voksende fattigdomsproblem. I Paris ble det for eksempel registrert en dobling i antall uektefødte barn i løpet av andre halvdel av 1700-tallet, og for århundret i sin helhet vokste gruppen forlatte barn 25 ganger. Fra land til land i Vest-Europa var det nå et påtrengende behov for å utvide institusjonenes kapasitet eller finne nye omsorgsløsninger for den store skare av forsømte eller omstreifende barn. Med opplysningstidens rasjonalisme og nyttetenkning kom samtidig de gamle, religiøst initierte tiltakene under kritikk. Fokus ble rettet mot ”fattigbarnet”, og man spurte ikke i samme grad som tidligere om det var et foreldreløst eller et forlatt barn man sto overfor.

I Norge, som i den vestlige verden ellers, har det side om side med institusjonene eksistert en legdordning som en alternativ omsorgsløsning overfor forsømte eller forlatte barn. Ordningen har tradisjoner helt tilbake til 1100-tallet, og ble hjemlet i Magnus Lagabøtes landslov (Sveri 1957). Legd gikk da ut på at bønder skulle gi fattige eldre og barn mat og husly i en viss tid, for så å la dem vandre videre til neste gård. Legdordningen ble etter hvert et mer omfattende system og ble nyttet også for å flytte barna bort fra bylivets eller hjemmemiljøets farer. Det kunne skje enten ved bortplassering til en mer permanent fosterfamilie på landet, på legd eller som barnetjenere. Fattigforordningen av 1741 understreket at legd ikke burde benyttes overfor små barn, da et hyppig skifte av boplass ville virke uheldig for barna. I de norske folketellingene fra først halvdel av 1800-tallet ble utplasserte barn inndelt i ulike kategorier som fosterbarn, legdbarn, barn hos slekt, urelaterte barn eller barnetjenere. Undersøkelser fra ulike områder har vist at gruppen i sin helhet kunne utgjøre rundt ti prosent av barn under 15 år (Dahl 1986: 179 ff). Barnetjenerne var gjerne de eldste, rundt 13–14 år, deretter kom fosterbarna, som var to–tre år yngre, og så de øvrige gruppene, som ofte hørte hjemme i alderssjiktet mellom 6 og 9 år. Internasjonalt vakte bruk av barnelegd stor oppmerksomhet utover på 1800-tallet, ikke minst i lys av virksomheten til Charles Loring Brace i USA, Lord Shaftesbury og Dr. Thomas Barnardo i England (Thuen 2002a: 74). I løpet av noen tiår fram til 1880 bortplasserte Brace og hans selskap rundt 60 000 barn fra New York. I samme periode fram mot århundreskiftet resulterte Barnardos og Shaftesburys virksomhet i at rundt 80 000 engelske barn ble sendt til Canada eller Sør-Australia. Der skulle de, som et tiltak ”til barns beste”, få arbeid under ”åpen himmel”, i jordbruket eller i nybyggerområdene og dermed slippe unna et nedbrytende og usunt industri- eller gruvearbeid i England.

3.3 Norges første barnehjem

Inntil midten av 1700-tallet hadde vi i Norge kun tvangsarbeidshusene eller tukthusene som institusjoner for vanskeligstilte barn. Disse anstaltene hadde vokst fram under merkantilismens behov for en ny livsstil og strengere arbeidsdisiplin på 1600- og 1700-tallet. Mer enn å straffe skulle anstaltenes siktemål ligge i å forbedre og rehabilitere sine innsatte. Gjennom innøvelse av dyder som orden, disiplin, nøysomhet og gudfryktighet skulle håndverksproduksjonen gjøres mer lønnsom. Tittelen ”Tugthus” siktet mot at de innsatte skulle ”optugtes” til den rette livsførsel, de skulle tvinges inn på forbedringens vei ved tuktens midler.

Tidlig på 1600-tallet ble de første kombinerte ”Tugt- og Børnehus” etablert i København og Stockholm (Befring 1963: 12 ff, Thuen 2002a: 77). Bare i perioden 1620–1649 tok Børnehuset i København imot mellom 4000 og 4500 barn (Østerhaug 2004: 3). Den danske anstalten dannet mønster for det første norske barnehuset, opprettet i Trondheim i 1637 med siktemål å yte ”faderløse, moderløse og venneløse” barn omsorg. I 1646 ble det opprettet en tilsvarende anstalt i Bergen og i 1670 en i Kristiania. Utover på 1700-tallet sporet disse barnehusene over i to institusjonsbevegelser: vaisenhusene og tukthusene.

Barnehuset i Trondheim var den første anstalten her til lands som tok modell av å være et vaisenhus. Denne institusjonsideen hadde sitt opphav i tysk pietistisk pedagogikk, konkretisert særlig til August Hermann Franckes fattigskole i Halle fra 1695. Francke la vekt på barnas frelse og omvendelse i kombinasjon med undervisning i språk, geografi og naturkunnskap. I Norge vokste vaisenhusene sakte, men sikkert i antall, men tilbudet var likevel svært begrenset i forhold til de utfordringer et voksende fattigdomsproblem bød på. Dertil kom at vaisenhusene i første rekke var tiltenkt nødstilte barn fra høyere lag av befolkningen. I Kristiania ble det for eksempel opprettet to vaisenhus i 1778, hvor det ene, med navnet Det Ankerske Waisenhus, var forbeholdt barn fra embetsstanden, mens det andre, Christiania Opfostringshus, fortrinnsvis skulle være for barn med foreldre av handels- eller håndverkerstand (Kjekstad 1978).

Tukthusenes ekspansjon her i landet kom etter en forordning av 1741 om at det skulle opprettes et tukthus i Kristiania. Forordningen ble retningsgivende også for landets øvrige stift. Et par tiår seinere (i 1764) ble det i et eget reskript presisert at tukthusene også kunne tas i bruk overfor barn som forsømte sin skolegang (Befring 1963: 48 ff, Befring 1983: 17, Thuen 2002a: 78). I 1844 skiftet Barnehuset i Bergen navn til ”Tugthus”, og tilsvarende anstalter var opprettet både i Trondheim og Kristiania. Forordningen delte de innsatte inn i fem kategorier, hvorav en gjaldt kvinner og barn av husmannsstand som tigget, og en annen for tiggende barn alene. En undersøkelse av de innsatte i Kristiania tukthus gjennom to tiår etter 1841 viser at det var et betydelig innslag av barn og unge, innsatt på bakgrunn av egne handlinger eller i følge med foreldre (Slyngstad 1994).

Gjennom siste halvdel av 1800-tallet skjedde det en kraftig vekst i antall frittstående, private barnehjem, de aller fleste med tilhørighet til et kristent miljø. De 111 barnehjemmene som ble registrert i 1923, hadde til sammen plass til 2700 barn (Wiesener 1924: 9). Mange av disse hjemmene eksisterte langt inn på 1900-tallet. Et godt eksempel er barnehjemmet Anna Jebsens Minde i Bergen, stiftet i 1866 og fremdeles i drift under navnet Børneskogen Barnehjem Anna Jebsens Minde. Trolig er Anna Jebsens Minde det første barnehjemmet som tar i bruk betegnelsen ”barnehjem” i Norge (Østerhaug 2004: 8). En oktoberdag i 1866 var en del av byens ”varmhjertede kvinder” samlet for å drøfte hvordan de best kunne virke for opprettelsen av en pleiestiftelse for småbarn i byen, alle tilhørende byens borgerskap (Barnehjemmet Anna Jebsens Minde 100 år, 1966). Blant initiativtakerne var også Anna Jebsen, som ved sin bortgang noen år seinere ga navn til institusjonen, etter at hennes mann, konsul P. Jebsen, hadde forært en ny eiendom til barnehjemmet. Med støtte fra en tilhørende kirkemenighet, en gruppe framtredende embetsmenn og velbeslåtte kjøpmenn, ble barnehjemmet realisert kort tid etter damenes samtaler, og man kunne ta imot de seks første barna. Typisk for mange av barnehjemmenes stiftelseshistorier er nettopp samvirket mellom tre aktører: borgerskapets engasjerte kvinner, som står for initiativet, menn med posisjon, makt og midler, som sørger for realiseringen, og kirken, som velsigner tiltaket og gjerne innlemmer det som en del av menighetens virksomhet.

Rammene for driften av barnehjemmene var oftest hjemlet i egne vedtatte statutter. Statuttene for Anna Jebsens Minde, vedtatt i 1871, ble i hovedtrekk stående helt fram til etterkrigstiden. Her var retningslinjene for opptak, innhold, bestyrelse og økonomi trukket opp. Ingen offentlige instrukser la føringer på drift og innhold før ved vergerådslovens innføring år 1900. Også tilsynet med driften var et internt anliggende, ene og alene under styrets mandat. Så godt som alle hjemmene sto under ledelse av en forstanderinne, som av sivilstand oftest var frøken. Statuttene ga forstanderinnen en utstrakt myndighet og autoritet i den hensikt å skape ”et kjærlig hjem” for barna. Hun skulle handle ”efter bedste skjøn”, som det het ved Anna Jebsens Minde, og kle rollen som ”en kristelig moder”, formulert ved følgende paragraf:

”Børnenes pleie og opdragelse forestaaes af en forstanderinde. Som en kristelig moder har hun med omhu og kjærlighed at vareta saavel børnenes legemlige som deres sjælelige pleie. Hun har derhos, indtil anden ordning indtræder, at bestyre den indre økonomi og til bestyrelsen at aflægge regnskap herover, saavelsom over de hende leverede bidrag til pleiestiftelsen i penger eller gaver.”

I den grad det var diskusjon om barnehjemmenes oppgave fram til 1900-tallet, handlet det i hovedsak om hvilke aldersgrupper og kategorier av barn man skulle ta inn. Det gamle spørsmålet om hvem som var verdig til institusjonens omsorg, ble for eksempel aktualisert på nytt ved opprettelsen av Anna Jebsens Minde. I statuttene het det at institusjonen var for ”fader- eller moderløse” barn, men her rådet likevel noen begrensninger. Av den første årsberetningen framgår det at et barn hadde fått plass ”uagtet det er uegte og ikke tilhørende byen”. Planen sier ikke noe verken fra eller til om dette spørsmålet, da det var lite ”klogt” å la det komme formelt til uttrykk, som det heter i en beretning. Men samme beretning forteller at spørsmålet var oppe til drøfting på de første møtene, og fra stifternes side var det klart uttrykt at man ikke ønsket uektefødte barn i institusjonen. Ennå et godt stykke ut på 1900-tallet ble temaet diskutert i styremøter, der det ble tatt til orde for å endre institusjonens praksis på dette området. Tilsvarende diskusjoner hadde man ved andre barnehjem. Ved Fredrikstad og Glemmen barnehjem hadde man for eksempel forbud mot inntak av barn født utenfor ekteskap like til 1923 (Østerhaug 2004: 13). Man fryktet at inntak av uektefødte barn kunne bidra til en ytterligere utbredelse av usedelig livsførsel.

3.4 Redningsbevegelsen

Redningsanstaltene framsto som et supplement til vaisenhusene og de første barnehjemmene, og de skulle være et alternativ til tukthusene, som man nå anså å være mindre egnet for barn. Redningsidealet gikk ut på at institusjonene skulle utøve en oppdragelse i forbedringens og forebyggingens hensikt. De skulle ikke være straffeanstalter. I en norsk historisk sammenheng kan man se på barneredningen som barnevernets tidligste fase, da vergerådsloven kom til å bygge på de motiver og institusjoner redningsbevegelsen hadde utviklet. I internasjonal forskningslitteratur skilles epokene gjerne fra hverandre ved begrepene ”child rescue” og ”child saving” (Thuen 2002a: 28 f). Begrepsforskjellen spiller tilbake på at ”redningen” (child rescue) er tuftet på et privat engasjement utledet i det sivile samfunn. Det er enkeltmenneskets moral og samvittighet, den reddende innsats overfor et medmenneske i nød, som er drivkraften i denne barneomsorgen. Skiftet til ”child saving” skjer når staten ved lovens form intervenerer i tiltakene og legger dem inn under et offentlig engasjement. Dette falt sammen med overgangen fra en rettsstatlig til en sosialstatlig begrunnelse for statens virke, slik vi ser det i store deler av den vestlige verden mellom 1870- og 1920-årene. Som et ”vern” skulle tiltakene nå i sterkere grad motiveres i et solidaritetshensyn til samfunnet, man ville verne de individer som var minst i stand til å verne seg selv.

Redningsbevegelsens fødsel i Norge kan dateres til 8. november 1827. Da holdt ”De Nødlidendes Venner”, landets første filantropiske redningsselskap, sitt stiftelsesmøte i Trondheim (Thuen 2002a: 78 ff). På tiårsdagen for selskapets stiftelse, i 1837, var det rede til å opprette landets første redningsinstitusjon, et barneasyl for barn mellom tre og sju år. Nå fulgte hovedstaden hakk i hæl. I 1838 ble det første asylet i Kristiania åpnet i tilknytning til pikeanstalten Eugenias Stiftelse, et av hovedstadens tidligste barnehjem (1827). Siden ble det opprettet en lang rekke barneasyl rundt om i landets byer, i 1920-årene hadde vi 25 barneasyl som huset opp mot 1600 barn (Wiesener 1924: 125). Barneasylene var daginstitusjoner, og de var som barnekrybbene i hovedsak ment å være til hjelp for familier der moren var utearbeidende og av den grunn trengte tilsyn med barna. Ved siden av de såkalte frøbelske barnehager (etter den tyske pedagogen Friedrich Fröbel 1782–1852) kan de i dag regnes som en grein av den norske førskolehistorien.

I tillegg til barneasylene sto redningsbevegelsen også bak opprettelsen av noen få redningsanstalter, seinere kalt oppdragelsesanstalter. Det var disse som etter hvert ble bevegelsens symbolinstitusjoner. Den aller første ble opprettet i 1841 og bar navnet Redningsanstalten på Grønland (Thuen 2002a: 15 ff). Sammen med en allmueskole, et barneasyl og noen andre barneinstitusjoner holdt den til i hus nr. 28 på Grønland, i den gården som i dag huser restauranten Grønland Asyl. Redningsanstalten på Grønland skiftet etter få år navn til Toftes Gave, etter at ordfører og grosserer Andreas Tofte hadde gitt nye eiendommer i gave til anstalten. I 1858 flyttet anstalten ut av byen til mer landlige omgivelser og jordbruksdrift på Risebro gård i Ullensaker, og etter et par tiår der flyttet den videre til et nybygd institusjonsanlegg på Helgøya i Mjøsa (Befring 1963, 1983, Thuen 2002a). Før århundreskiftet var det etablert lignende institusjoner på Ulfsnæsøy utenfor Bergen (1881), Lindøy utenfor Stavanger (1888) og Falstad i Nord-Trøndelag (1895). Et særegent trekk ved de norske anstaltene var valget av øyer som lokaliseringssted. Begrunnelsen var dels at de her ville være mer rømningssikre, men hovedsakelig at oppdragelsesarbeidet på en øy kunne foregå skjermet og uforstyrret av omgivelsene. Initiativtakerne i Nord-Trøndelag valgte imidlertid Falstad på fastlandet for dermed å redusere sosial stempling av barna og andre negative følger av en øytilværelse. Med innføringen av vergerådsloven skiftet oppdragelsesanstaltene navn til skolehjem. Samtidig ble blant annet Bastøy skolehjem i Oslofjorden åpnet.

I det perspektivet som her er skissert, kan det være grunnlag for å kalle Toftes Gave Norges aller første barnevernsinstitusjon. Den ble mønsterdannende for barnevernets institusjonstiltak overfor barn og unge i aldersgruppen fra 6–7 år til konfirmasjonsalderen. Til forskjell fra barnehjemmene, som var innrettet mot forsømte eller foreldreløse barn, skulle oppdragelsesanstaltene og de seinere skolehjemmene i tillegg rette seg mot barn som etter tidens norm hadde tilpasningsvansker, eller, som det het i 1840-årene, var ”moralsk fordærvede Børn”. De aller fleste ble innskrevet i anstalten på grunnlag av vedtak i de kommunale fattignemndene, som i prinsippet også skulle betale for oppholdet. Etter en endring i kriminalloven i 1874 hadde i tillegg domstolene, på bestemte premisser, adgang til å dømme barn til innsettelse i oppdragelsesanstalt istedenfor fengsel (Befring 1983: 170 ff, Thuen 2002a: 323 ff).

Det er anslått at til sammen rundt 1100 barn hadde opphold ved Toftes Gave før århundreskiftet; de fordelte seg i fire hovedkategorier etter innskrivningsgrunn: a) forsømte eller forlatte barn, b) vanartet oppførsel (mindre atferdsavvik), c) skoleforsømmelse, d) tyveri (Thuen 2002a: 354). For de fleste hadde oppholdet en varighet på 3–5 år, men enkelte kunne være ved institusjonen atskillig lenger. Utskrivningen skjedde etter at barna var konfirmert, men det var til enhver tid opp til forstanderen å avgjøre når barna var skikket for framføring til konfirmasjon.

3.5 Institusjonen som ” hjem”

Innholdet i de tidligste barnevernsinstitusjonene var det i stor grad overlatt til styrene og forstanderne å utforme. Det ble utviklet timeplaner og etter hvert også personalinstrukser og enkelte retningslinjer for matstell, hygiene, orden og oppførsel, men det overordnede var at institusjonene, enten det var et barnehjem eller en oppdragelsesanstalt, skulle ha som siktemål å være et ”hjem” for barna. Institusjonens legitimitet bunnet i en hensikt om å råde ”i foreldrenes sted”. I anglosaksisk rett sto dette uttrykket (parens patriae) opprinnelig for en juridisk doktrine som ga regler for delegering av foreldremyndigheten når foreldrene av ulike grunner ikke skjøttet sitt ansvar. I de nordiske land fikk denne doktrinen juridisk sett mindre betydning, men i den praktiske pedagogikken og for det indre livet i institusjonene skulle det fremste idealet nettopp være å utøve sin gjerning som det best lot seg gjøre i foreldrenes sted.

Et karakteristisk trekk under institusjonenes etableringsfase på 1800-tallet var den nære kontakten med andre europeiske land gjennom mange studiereiser. Institusjonsmodellene var i liten grad fundert på pedagogisk teori, det var heller andres praktiske erfaringer man søkte å lære eller ta modell av. Om den første forstanderinnen ved Anna Jebsens Minde, frk. Anna Klerck, berettes det for eksempel at hun før tiltredelsen i 1866 reiste til Stockholm, der hun i byenes barnehjem fikk ”mangt et godt vink og gjorde mange nyttige erfaringer til gagn for stiftelsen her”. For oppdragelsesanstaltenes del finnes det en rekke reiseberetninger fra de fleste vesteuropeiske land i denne perioden (f.eks.: Daae 1892, Flugum 1895, 1898, Kluge 1897 og Hagen 1900, 1914).

De norske observatørene fant at institusjonene i hovedsak var organisert etter to hovedmodeller: familiemodellen og kasernemodellen (Thuen 2002a). Mens den første modellen søkte å holde fast på det å etterligne en familieoppdragelse, la den andre an på å ta mønster av en militær organisasjon. Familiemodellen ble vanligvis praktisert gjennom en inndeling av barna i mindre ”familier”, der en av de mannlige ansatte ble tildelt ”farsrollen” med tilhørende ansvar og myndighet. Modellen kom best til uttrykk innenfor en gårdhusholdning der jordbruksarbeidet i seg selv hadde en oppdragende hensikt, eller som ideologien kom til uttrykk i en reiseberetning: ”Man skal forbedre barnet gjennom jorden og jorden gjennom barnet” (Olivecrona 1873). Modellen avspeiles også i arkitekturen for institusjoner som fikk reist nybygg på slutten av 1800-tallet, for eksempel Toftes Gave på Helgøya, der hvert av bygningens fire hjørner fikk form av å være et ”hjem” for en av institusjonens fire familieenheter. I kasernemodellen kunne barna bli tiltalt med nummer, de hilste på militært vis og marsjerte med gevær. Her rådet det en streng presisjon, punktlighet og disiplin med et tilhørende straffe- og belønningssystem.

Det karakteristiske for utviklingen i flere av de norske oppdragelsesanstaltene/skolehjemmene var at de tok utgangspunkt i familiemodellen, men med årene tenderte de mot å ta opp i seg stadig mer av kasernemodellen. Innenfor flere av anstaltene, ikke minst på Toftes Gave og Bastøy, oppsto det et spenningsforhold mellom ”Familiesystemets Kjærlighed” og ”Kasernesystemets Dressur”, som det ble sagt (Thuen 2002a: 244 ff).

Når man brukte betegnelsen ”hjem” på institusjonene, innebar det at institusjonen var ment å være en total erstatning for det virkelige hjem. ”Hjemmet” var da en heldøgnsinstitusjon som skulle ivareta alle sider av barnas behov. Et av de mest omdiskuterte temaene i barnevernsinstitusjonenes historie like fram til vår egen tid har nettopp vært spørsmålet om grad av isolasjon og avsondring fra omverdenen. Fra Anna Jebsens Minde berettes det for eksempel at man i en periode forsøkte å forestå skoleundervisningen selv, for å unngå å sende barna ut av institusjonen. Først i 1965 begynte det første av hjemmets barn i gymnaset. Tanken om ”hjemmet” som en helhet der tilværelsens behov i ett og alt skulle dekkes gjennom institusjonens gjøremål og rutiner og i relasjonen mellom de voksne og barna, kom klart til uttrykk også i oppdragelsesanstaltene/skolehjemmene. Det beskrives i form av flere underliggende regler for hvordan det indre liv skulle organiseres (Thuen 2002a: 213 ff). For det første: Den institusjonelle oppdragelsen skulle, som i den virkelige familien, rette seg mot ”hele” barnet. Institusjonen skulle ikke kun være en skole, heller ikke kun en arbeidsanstalt, men rette seg mot barnets behov i sin helhet, med omsorg, undervisning og arbeid. For det andre: Som det lå til den virkelige familien å tukte barnet, skulle også institusjonen kunne gjøre det. Og i tråd med dette, for det tredje: Som den virkelige far styrer og holder sin hånd over familien, skulle institusjonens forstander alltid ha det siste ordet. Her er vi ved en kjerne i skolehjemmets ideologi: barna ble satt inn uten dom. Forstanderen hadde i utgangspunktet langt på vei en uinnskrenket myndighet til å beholde barnet i institusjonen inntil det etter hans skjønn kunne klareres for utskrivning.

I denne sammenhengen kan det være verdt å minne om at det allerede i 1870-årene ble stilt spørsmål om institusjonsanbringelse var det rette plasseringstiltaket for vanskeligstilte barn. I Norge var Eilert Sundt blant de første institusjonsskeptikerne. Han tok til orde for at bruk av fosterhjem var langt å foretrekke: ”Den bedste maade at opdrage børn paa er i og ved familielivet; men gjælder dette børn i almindelighed, da gjælder det vanartede børn i særdeleshed” (Sundt 1870: 164, Thuen 2002a: 221 f). Den virkelige familie kan ikke erstattes ved ”nogen klosterlignende institution eller ved noget menneskeligt anstaltmageri, hvor velment det end monne være,” skriver Sundt. Samtidig pekte han på at institusjonen kunne virke direkte mot sin hensikt ved at barna påvirket hverandre i negativ retning, og fordi institusjonen sjelden evnet å møte barna på annen måte enn med ”idelige formaninger, advarsler, skjænd og hyppig brug af korporlige straffe.” Endelig viste han til at institusjonsbarna var utsatt for en sosial stempling, eller som han uttrykte det, de fikk ”paatrykket et mærke” som bidro til å ”nedbryde selvagtelsen”. Han viste til Toftes Gave som eksempel. Konklusjonen hans var at man heller burde satse på en utbygging av fosterfamilieordningen.

3.6 Den tidligste institusjonskritikken

De første offentlige anklagene om omsorgsorgssvikt og overgrep i barnehjem og oppdragelsesanstalter ligger godt over hundre år tilbake i tid. Gjennom 1870-årene ble det ved flere anledninger stilt spørsmål om forholdene ved Toftes Gave svarte til de intensjoner oppdragelsesanstalten hadde. Mot slutten av 1880-årene ble kritikken mer alvorlig. Nå publiserte stortingsmannen og venstrepolitikeren Nikolai Julius Sørensen et kraftig anklageskrift i Kristiania-bladet Posten (Posten, 43/1889, Thuen 2002a: 351 f). Kritikken var konkretisert i 12 punkter som i detalj omhandlet straffeovergrep, grov omsorgssvikt og uhygieniske forhold. Leserne ble her informert om gutter som fikk ris med opp til 60 slag, om et institusjonsmiljø preget av ”Smygeri, Sladder og Øientjeneri”, om undervisningsrom med ”en Stank og en Elendighed, som vilde bragt en Sundhedskommission i Fortvilelse”. Det ble opplyst at onanering ble avstraffet med ”Senneps­kager lagt paa Kjønsdelen”. Enda verre gikk det sengevæterne, kunne Sørensen fortelle, for de måtte vinteren igjennom gå i sine våte klær til de frøs stive, og om kvelden fikk de halv kost og ingen drikke. De sov på seilduksmadrasser som var sydd sammen slik at det var et hull i midten med en sinkkasse under. Her måtte sengevæterne, eller ”Migsuggerne”, som de ble kaldt, sove uten laken. Verken anklagene fra Sørensen eller annen kritikk gjennom 1890-årene vant gjennomslag i departementet. Man måtte tvert imot tåle at det rådet en ”militær kommando” i institusjoner som dette, de var heller ikke å betrakte som ”hjem” i ordets rette forstand, het det fra regjeringshold i 1898 (Stortingstidende 1889/99: 940).

I 1890-årene gikk det også en barnehjemssak om mishandling for Oslo lagmannsrett (Barnehjemssagen 1897). Dette, som trolig er den aller første barnehjemssaken her i landet som har blitt reist for domstolen, vakte stor oppmerksomhet og presseinteresse. På tiltalebenken satt frk. Johanne Sofie Fougner, en 63 år gammel ugift bestyrerinne, som i 1879 hadde opprettet et barnehjem i hovedstaden for egne midler. Tiltalebeslutningen gjaldt mishandling av sju barn og var spesifisert i 30 punkter. Bestyrerinnen skulle blant mye annet ha brukt pisk, spanskrør, stokkeslag under føttene, spyttestraff og dukket barna ned i badekar. Hun hadde i en rekke tilfeller brukt såkalt ”Tvangskjole” på barna, en innretning tilsvarende sinnssykeasylenes tilbakelagte tvangstrøyer. Fougner hadde også utviklet sin egen straffemetode, kalt ”Næbbebad”, som ble beskrevet av de medisinsk sakkyndige som ”en Slags primitiv Næsedusche”. Vesentlig for sakens utfall var at Fougner ble ansett å være ”abnorm i religiøs Retning”, hun led under religiøse grublerier og svermerier, mente de sakkyndige. I lagmannens rettsbelæring ble blant annet spørsmålet om den ”gode hensikt” trukket fram, og det ble poengtert at bestyrerinnen ved etableringen av barnehjemmet hadde vist stor offervilje og omtanke for barna. Det ble ikke sådd mye tvil om den harde tukt og disiplin i hjemmet, men et sentralt spørsmål fra lagmannens side var om bestyrerinnen likevel hadde handlet i ”ond hensikt”, og om hun hadde forstått ”det forbryderske” i sine handlinger. Lagretten svarte benektende og avsa frifinnelsesdom. Men i allmennheten reiste det seg en sterk stemning mot frifinnelsen av Fougner, og det ble avholdt en rekke protestmøter mot dommen, særlig fra Arbeidersamfunnets side.