8 Institusjonene og barna

8.1 Innledning

Når en skal vurdere forholdene i barnehjem og skolehjem/spesialskoler i mandatperioden, bør en ta i betraktning at barneomsorgen i etterkrigsårene hadde et hierarkisk preg. Da adopsjon etter 1945 kom inn som et ledd i barnevernet, plasserte denne ordningen seg øverst på rangstigen blant tiltakene i barneomsorgen. Barn som skulle adopteres, måtte være friske og sunne, fysisk så vel som psykisk. Barn som ikke tilfredsstilte visse krav til kvalitet, passet ikke i et privat hjem, verken som adoptivbarn eller som pleiebarn/fosterbarn. Etter faglige oppfatninger burde de i første rekke tas hånd om i institusjoner. Ved at institusjonene således måtte ta seg av barn ingen familier skulle eller ville ha, kom de også til å plassere seg på det laveste sjiktet i barneomsorgen. Å bli satt i skolehjem/spesialskole var et tiltak i forlengelsen av barnehjemsopphold og/eller en problematisk skoletilværelse.

I dette kapittelet skal vi blant annet forsøke å gi stemme til de barna som oppholdt seg i barnehjem og spesialskoler ved å referere til ulike typer av selvbiografisk materiale, for dermed å komme deres opplevelser nærmere inn på livet. Men først skal vi gi en omtale av de ulike typer av institusjoner og hvilke hovedprinsipper det ble styrt etter.

8.2 Typer og omfang av barneinstitusjoner

Barnevernsnemndene kunne plassere barn i en rekke ulike institusjoner: mødrehjem, spedbarnshjem, vanlige barnehjem og ungdomshjem, spesialskoler, for barn og unge med tilpasningsvansker, verneskoler, barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner, hjem for åndssvake, hjem for epileptikere, institusjoner for vanføre, tuberkuloseanstalter som tok imot barn, sykehus og rekonvalesenthjem for barn (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr 27, eske 161). Barnehjem og skolehjem/spesialskoler var således bare to av flere institusjonstyper hvor barnevernsnemndene kunne anbringe barn.

8.2.1 Om barnehjem

Det påpekes gang på gang i ulike sammenhenger, og uttrykt på omtrent samme måte, at et barnehjem skal være et hjem . Således skriver en av de tre departementsansatte barnevernsinspektørene, Ella Esp, i et PM datert 1948: ”Et barnehjem skal være en erstatning for det hjem barnet ikke kan vokse opp i fordi det har mistet sine foreldre eller fordi forholdene i hjemmet er dårlige eller så ugunstige at barnet ikke kan være der. Barnehjemmet skal være så godt at det kan gi barna den trygghet, den kjærlighet og de forhold som kan hjelpe dem så de til tross for sin uheldige start kan ha mulighet for å vokse opp til dugelige mennesker” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 167).

Ella Esp stiller store krav til barnehjemmet. Det skal ikke bare være et hjem for øyeblikket, et hjem å være i, men det skal også være et hjem som forbereder barna på en framtid utenfor hjemmet. I flere av de notatene hun skriver, retter hun blikket mot den verden som barna kommer til å møte når de forlater hjemmet. Det har konsekvenser for hvordan hun mener hjemmet bør oppdra barna, hva de bør lære, og hvordan barnehjemmene bør utstyres. Hun har for eksempel observert at bestikk har manglet i enkelte hjem, og reflekterer over den virkning det må ha på barna når de kommer ut blant folk og ikke kan håndtere kniv og gaffel. Hun understreker viktigheten av leker og andre sysselsettingsmuligheter. Det er viktig for barnas utvikling. Det er også viktig at barna får lommepenger, slik at de lærer pengenes verdi å kjenne. Hun viser til en rekke mangler ved barnehjemmene som har konsekvenser for barnas trivsel og deres videre ferd i verden. Blant annet påpeker hun at barnehjemsbarnas yrkesmuligheter er svært begrensede. Guttene blir enten gårdsgutter eller drar til sjøs. Pikene blir hushjelper.

Da Sosialdepartementet i 1952 formulerte retningslinjer for tilsyn av barnehjem og barneherberger, var de noe mer nøkterne i sine fordringer: ”Barnehjem og barneherberger tar mot barn som av en eller annen grunn ikke kan oppfostres hos sine foreldre eller i fosterhjem. Barnehjemmene skal være som et virkelig hjem og bør ikke ha så mange barn at institusjonen får preg av en anstalt. Barna skal ha mulighet til et så normalt familieliv som råd er.” (Ra: Sos.dep. 1, sos.ktr. A, eske 133). Med en slik formulering erkjennes det trolig at dette ikke er så lett å få til.

Videre heter det at det maksimale antallet barn i hver institusjon ikke bør overstige 20, og at det ikke bør ligge mer enn tre til seks barn på hvert rom. Et barnehjem bør inneholde et spiserom, et lekerom, et isolasjonsrom, et vaskerom med en servant pr. fire barn, wc og garderobe for barna, om mulig et sløyd- og bråkerom (eventuelt i kjeller) og materialrom for leker og sysselsettingsmaterialer. Dessuten må det være kjøkken og nødvendige forrådsrom, vaske- og tørkerom. Det bør være et personalrom med vask og wc for betjening, om mulig også en systue og arbeidsrom for personalet, et kontor, en fellesstue og et rom til hver av betjeningen og to rom for styreren. For alle barn som skal være på institusjonen over tre måneder, bør det i leke- og oppholdsrom være 3 kvadratmeter gulvflate pr. barn. Alle institusjoner bør ha god lekeplass utenfor huset eller adgang til park eller løkke i nærheten Det hygieniske må i det minste være like godt som i en alminnelig leilighet. Institusjonene bør være i egne hus med god tomt, fritt og åpent beliggende og med rikelig med sol. Rommene bør være lyse og luftige med gode ventilasjonsmuligheter. Gulv og vegger skal være lette å vaske. Alt utstyr barna skal benytte, bør være tilpasset deres høyde. Om soverommene er i første etasje, bør vinduene sikres. Alt utstyr skal være lett å holde rent, og sengene bør stå med minst en meter avstand fra hverandre.

Som vi ser, legger retningslinjene stor vekt på den hygieniske standarden, noe som samsvarer med tidsånden. Men det er ikke mye i disse retningslinjene som stiller krav om hjemlighet.

Hvor vanskelig det kan være å leve opp til selv den enkleste standard og å skape tilnærmelsesvis hjemlige forhold, viser flere av rapportene fra barnevernsinspektørene. I et notat datert 16. juni 1953 beskriver barnevernsinspektør Nellie Nilsen tilstanden ved Mona Ljunggrens barnepensjonat som deprimerende, både med hensyn til den bygningsmessige standarden og med hensyn til situasjonen for barna. Ved besøket var det sju barn på pensjonatet. De fleste var der for kortere tid, men tre av dem hadde vært der i flere år. En pike på elleve år hadde vært hos Fru Ljunggren siden hun var to. Hun beskrives som en solstråle. Harald på 13 hadde vært der i fem år. ”Han er sterkt åndssvak og kan ikke gå.” Nellie Nilsen mener at Harald burde vært plassert på et spesialhjem. Det tredje barnet som hadde vært hos fru Ljunggren en tid, var en gutt på fem år som ”bærer sterkt preg av å være miljøskadet. Han er slem mot de andre barna og er helt uforbederlig. Da jeg forsøkte å snakke med ham og appellerte til hans kjekkhet og snillhet, så han forbauset på meg, men jeg fikk litt senere en varm neve i min hånd som jeg nødig ville slippe.” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133). Fru Ljunggren hadde også en sinnssyk dame på 50 år boende i huset. Nellie Nilsen mener at pensjonatet ikke bør godkjennes med mindre den sinnssyke sies opp, at den bygningsmessige standarden forbedres og personalsituasjonen styrkes. De voksne og barna er omgivelser for hverandre og utgjør hverandres betingelser. Når det meste synes å mangle, som i dette tilfellet, kan det ikke være lett å skape en erstatning for det hjemmet barna av ulike grunner har måttet forlate.

Enkelte ganger kan barnehjemmet komme til å likne på det hjemmet barna flyttet fra. Ella Esp skriver om Høyland menighets barnehjem i 1953: ”Mye mangler. Møblene til barna bør skiftes ut. Det er ikke leke- og sysselsettingsmateriale. Barnehjemmet har hatt et rom til utleie til en menighetssøster. Det var uforsvarlig da hun førte et utsvevende liv og hadde stadig menn på besøk om natten. Mennene kunne være fulle når de kom. Barnehjemmets bad benyttes også av leieboeren. Dette badet så grusomt ut. Barna som er der krever meget. To noe tilbakestående og vanskelige gutter. Bestyrerinnen har fått hjelp av sin 83 år gamle mor innimellom.” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133). Både unge og gamle var vilkårlige hjelpere. På et barnehjem var det en bestyrer som tok seg av 12 piker. Når en pike nådde konfirmasjonsalderen, fikk bestyreren lov til å beholde henne et år som hjelpepike. Det var den hjelpen hun hadde. Slik var forholdene, forteller Gerd Hagen.

Men av og til går det bedre enn en kunne vente. Emmas barnehjem i Oslo hadde også vanskelige barn å ta seg av, ifølge en rapport fra inspektør Nellie Nilsen, skrevet i 1952. Der bodde det 18 barn, hvorav flere hadde små evner. Noen av de barna beskrives som meget vanskelige. Særlig lille Lise på tre år er ”et forskremt og fra opprinnelseshjemmet vanskjøttet barn. Hun hadde bodd sammen med sin sinnssyke mor bak nedrullede gardiner i fire måneder” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133). De andre barna beskrives som sunne, lubne og nysgjerrige. ”De er som småbarn flest. De store barna var kjekke mot de små og styreren hadde en god hånd med barna og hun prøver å forstå deres natur og egenart.” Hun konkluderer med at hjemmet tross fysiske mangler er et godt sted for barna å være.

Det er mange forhold som trekkes fram og vektlegges når barnevernsinspektørene uttaler seg om hva et barnehjem bør være, og hvordan det bør se ut. I et PM skriver Ella Esp at barnehjemmet skal være som et pent alminnelig gjennomsnittshjem, men uten noen form for luksus. Det er interessant å legge merke til at hun mener hjemmet skal ha den standard barna kan tenkes å oppnå som voksne. Det er hele tiden det vanlige familiehjemmet som er sammenligningsgrunnlaget. Hun skriver for eksempel at noen barnehjem lar barna bruke soverommene som oppholdsrom, slik det også kan være i vanlige hjem. Hun viser stor forståelse for barnas situasjon og behov. Av særlig stor viktighet er det forholdet styreren har til barna, påpeker hun. Hun begrunner det med at i en vanlig familie er det både en mor og en far, mens det i et barnehjem som regel bare er en mor. I heldige tilfeller kompenseres det ved at noen ”barnehjemsbestyrere har fått sin egen familie så interessert i enkelte barn at de kommer til å tilhøre dennes familie”. Hun understreker at denne ekstratilknytningen er så viktig for barna at den burde vies større oppmerksomhet enn det hittil har blitt gjort. Denne tilrådingen står i kontrast til det som etter hvert kom til å være gjeldende prinsipper for hvordan personalet skulle forholde seg til barna (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 167).

I retningslinjer for godkjenning av barnevernsinternater av 10. februar 1954, utarbeidet av Nellie Nilsen, understrekes det igjen at barnehjemmene skal erstatte barnas eget hjem – at det skal være mest mulig likt et vanlig hjem og av god standard. Det blir understreket at en må unngå at barnehjemmene får preg av å være institusjoner (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 167).

Det er ingen ting i veien med retningslinjene, intensjonene eller inspektørenes omsorgsfulle forståelse for barnas behov. Men det er stor avstand mellom hvordan en mener det bør være, og hvordan det faktisk var de fleste steder, både når det gjelder bygningsmessig standard, hjemlighet og bestyreres utdannelse. Det heter at ved alle nyansettelser bør en bare godkjenne ledere som enten er utdannet ved den toårige barnevernskolen, og samtidig har praksis, eller være utdannet som sykepleier eller barnepleier og ha minst fem års praksis i barnearbeid. Det var således store krav som ble stilt både til utdannelse og erfaring til den som skulle bekle en bestyrerstilling. Men realismen sniker seg også inn i retningslinjene, for det heter at dersom det ikke er mulig å skaffe søkere som fyller disse kravene, bør det bare tillates midlertidige ansettelser til en kan få bedre kvalifiserte ledere.

I skriftet til Cecilie og John Murphy påpeker de blant annet at man har kommet fram til at den tidligere praksisen med store hjem, med plass til 30–40 barn, ikke er heldig. Det konkluderes med at de store institusjoners tid er forbi, og de anbefaler en øvre grense på 15 barn. Videre påpekes det at rommene ikke skal ha preg av å være sovesaler. Små barn kan dele rom med 2–3 stykker, mens de større barna bør ha enkeltrom. Personalet må ha rom litt borte fra barnas soverom, med den begrunnelse at de kan trenge litt tid for seg selv. Det skrives mye og utførlig om innredning og utstyr. Rommene skal verken være for fine, oversolide eller uskjønne. Det bemerkes at de omgivelser barna vokser opp i, vil påvirke deres egen smak og kan i fremtiden være normdannende for hvordan et hjem skal se ut. Det er viktig med tekniske hjelpemidler i et barnehjem, for personalets viktigste oppgave er å ta seg av barna og ikke det praktiske. Måltidene er den stund på dagen da barna kan fortelle om dagens opplevelser, men det er også en stund for å lære bordskikk og gode manerer, som i en vanlig familie. Det er derfor viktig at barna spiser sammen med noen voksne på barnehjemmet. Det blir lagt vekt både på sosiale og ernæringsmessige aspekter ved måltidene. Det er den gylne middelvei som preger anbefalingene – ikke for mye, men heller ikke for lite (Murphy: 1958).

Det må være regler, men de bør ikke være slik at de ikke kan forandres. Det må være mulig å bryte regler for å lage litt avveksling i dagliglivet. Det blir anbefalt at barna selv må kunne få være med på å utforme de reglene som skal gjelde, ut fra den forestilling at det man selv har vært med på å skape, er man også forpliktet overfor. Straffen for den som bryter reglene, bør være rettferdig og streng. I små hjem, i motsetning til i de store, vil forholdene være mer oversiktlige, og personalet vil ha et nærmere forhold til hvert enkelt barn. Det ses på som naturlig at enkelte barn knytter seg særlig til en spesiell voksen. Det nevnes også at det etter barnevernloven ikke er lov å bruke korporlig straff i barnehjem. Det er ikke lov å lugge barna eller å gi dem ørefiker. Det legges også vekt på barnas utfoldelsesmuligheter gjennom lek. Barn har en naturlig virke- og skapertrang, heter det. Barn og voksne skal arbeide side om side slik at barna lærer at alt arbeid er av verdi. Det er heller ikke slik at gutter og jenter skal lære ulike ting. Det skrives mye om nødvendigheten av å skape trygge oppvekstvilkår for barn på barnehjem, men det nevnes også at det kan være vanskelig fordi barna må forholde seg til mange ulike voksne personer. De som arbeider i barnehjemmene, har et yrke. De arbeider åtte timer pr. dag. Det er uunngåelig at personalet skifter. De små møter flere omsorgspersoner i løpet av et døgn. Det kan være skadelig, påpekes det, men hvordan dette problemet skal løses, har de ikke noe svar på. De ønsker at det blir tatt opp til drøfting på et bredere grunnlag, som det heter i skriftet (Murphy 1958: 11).

I 1978 skriver Solveig Petersen om sine erfaringer som styrer for Sarpsborg barnehjem Hun er den eneste ved hjemmet som har relevant utdannelse. De andre ansatte har lært hva de kan gjennom den erfaring de har fått i barnehjemmet. Sarpsborg barnehjem tok imot barn med sosiale og psykiske problemer. Hun beskriver barna som urolige og at de har dårlig konsentrasjonsevne. De kan være trassige, engstelige og triste. De viser tegn på at de har tatt skade av de vanskelighetene de har gjennomlevd, bemerker hun. Hun nevner at det er problemer med å få tid til å ta seg av det enkelte barn på grunn av mange praktiske gjøremål. I Sarpsborg barnehjem var det i 1978 ti barn, hvorav de fleste hadde vært der i over to år – noen i påvente av at forholdene i hjemmet skulle bedre seg, andre i påvente av fosterhjemsplassering. Petersen mener at barna ikke bør knytte seg for sterkt til stedet og til dem som arbeider der, med tanke på det at de ikke skal være der lenger enn nødvendig (Norges Barnevern, nr. 3-4: 1978).

Perioden 1945 til 1980 er et relativt langt tidsspenn. Derfor er det relevant å spørre om skriflige kilder fra ulike tidsrom kan si noe gyldig om hva som er uforandret, og hva som har forandret seg med hensyn til drift av barnehjemmene i denne perioden. Her har en sett nærmere på

• retningslinjer for barnehjem formulert på slutten av 40-tallet

• retningslinjer formulert på slutten av 50-tallet

• en barnehjemsbestyrers nedtegnelse fra slutten av 70-tallet

På denne bakgrunn ser det ut til at begrunnelsen for at barn ble plassert på barnehjem ikke har forandret seg nevneverdig. Barnehjemmene er og har vært til for de barna som av ulike grunner ikke kan bo sammen med foreldrene sine. Det ser også ut til at det gjennom hele perioden har vært et problem å få utdannet medarbeidere. Selv i 1978 var det bare styreren som hadde utdannelse i enkelte hjem. Det kan også virke som at det gjennom hele perioden har vært knapphet på tid. Mange praktiske gjøremål har gått på bekostning av omsorg for barna.

Det er derimot tre forhold som synes å ha forandret seg, og som alle har hatt konsekvenser for den interne dynamikken i barnehjemmet.

• For det første har tiden barnet oppholder seg i barnehjem, blitt vesentlig redusert. Tidligere var hovedtendensen at de som ble plassert på barnehjem, ble der til de var gamle nok til å klare seg på egen hånd ved eget arbeid. I 1978 er de fleste av barna i barnehjemmet i påvente av fosterhjemsplassering, ifølge Petersen.

• For det andre har styreren blitt en annen. Å være barnehjemsbestyrer ble i begynnelsen av perioden sett på som et kall. Styreren og det øvrige personalet bodde på barnehjemmet og var til stede, på godt og vondt, hele døgnet. Men i 1958 skriver Sosialdepartementet at de som arbeider i barnehjemmene, har et yrke. I et notat til utvalget betegnet Kjersti Ericsson dette ”som en endring fra sosialt moderskap til profesjonalisering og arbeidstakerrettigheter”. I 1978 var dette blitt et fag.

• For det tredje kan en se en forandring i synet på tilknytning. Både på 1940-tallet og på 50-tallet så man det som ønskelig at barnet skulle knytte seg til personalet i barnehjemmet. I 1978 skriver Petersen derimot at barna ikke bør knytte seg for sterkt til stedet og til dem som arbeider der. En slik tilknytning er lite ønskelig, da barna ikke skal være i barnehjemmet lenger enn nødvendig. Denne tilrådingen om at barna ikke skal knytte seg til de voksne, kan også bunne i andre forhold enn det som har med tiden å gjøre. Det kan også ha å gjøre med overgangen fra det sosiale moderskapet til profesjonell barnevernsarbeider. Profesjonalitet går blant annet ut på å behandle barna likt.

Om standarden jevnt over var dårlig til langt ut på 60-tallet, så varierte driften av barnehjemmene. De ble drevet av kommunale myndigheter, av private organisasjoner og stiftelser. Indremisjonen og Frelsesarmeen var blant de største eiere ved siden av kommunen. De kommunale barnehjemmene tok imot barn som var friske og ellers uten lyter. De private barnehjemmene tok imot barn som ikke var kvalifiserte for offentlige institusjoner. Disse barnehjemmene var oftest drevet av kristne organisasjoner. Dette mønsteret går igjen i fordelingen av ansvar for sosiale oppgaver mellom det offentlige og den private filantropien i disse årene. Fordelingen av barn var basert på prinsippet om at det offentlige skulle ta ansvar for de verdige, som kunne tenkes å bli selvhjulpne og skattebetalende voksne. De private organisasjonenes oppgave var å ta seg av oppbevaring og omsorg for de unyttige og uverdige, barn som ble vurdert til å forbli samfunnsbyrder livet ut (jf. Ericsson og Simonsen, under trykking).

Frelsesarmeen tok hånd om de mest utsatte barna, men disse barnehjemmene ble godt drevet og styrt, sier nestor i norsk barnevern Gerd Hagen, i et foredrag hun holdt for utvalget. De hadde en samlet politikk for driften og hadde nær kontakt med de hjemmene de drev. Der hvor det også var lokal interesse og lokalt engasjement for barnehjemmene, var hjemmene gode og under overoppsyn. Lokal interesse førte til bedre kontroll. Det er en del forhold som ligger utenfor myndighetenes mulighet til å kontrollere og påvirke, og som har konsekvenser for driften av barnehjemmene, barnas trivsel og den omsorg de får. Det er holdningene og interessen i det omkringliggende miljøet.

8.2.2 Om skolehjem/spesialskoler

Den andre hovedgruppen institusjoner som barnevernet kunne plassere barn og unge i, var som nevnt de såkalte skolehjemmene/spesialskolene. De som ble plassert på spesialskolene, var barn som skapte vansker på en eller annen måte ved sin atferd, gjennom skoleskulk, rømning hjemmefra, lovbrudd eller andre typer normbrudd. Mange av disse barna var tidligere barnehjemsbarn. De aller vanskeligste kunne bli plassert på verneskole.

Forskjellen mellom vergerådsperioden og spesialskoleperioden var i prinsippet liten, sier Per Andersen, som i to perioder på 1960-tallet satt i Spesialskolerådet. Som navnet sier, var skolehjemmene/spesialskolene etablert som pedagogiske institusjoner. De skulle drive undervisning på det nivå der elevene skolemessig hørte hjemme, og være generelle oppdragelsesanstalter. Skolehjemmene/spesialskolene så også på seg selv som opplæringsinstitusjoner, skal vi dømme etter de årsberetninger styrerne skrev. I årsberetningen fra Vaak skolehjem (1948–49) heter det blant annet: Hver klasse har nå 28 timer undervisning per uke. ”Den sterkere klassedeling og det at klassene har vært mindre har gjort at skolearbeidet har falt meget lettere, og en har merket større framgang i kunnskaper og større interesse for skolearbeidet.” (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 45).

Det var noen problemer ved skolehjemmene/spesialskolene som man ved lovreguleringer forsøkte å rette på, men som det i praksis viste seg vanskelig å gjøre noe med. For det første gjaldt det den makt styreren utøvde ved disse institusjonene, og for det andre dreide det seg om differensieringsspørsmålet. Begge disse forholdene hadde store konsekvenser for miljøet i og driften av skolene, og den omsorg eller mangel på omsorg disse barna opplevde.

Etter vergerådsloven av 1896 paragraf 31 skulle skolehjemmene stå under ledelse av en styrer som ble oppnevnt av Kongen. Styreren hadde etter loven ”saavidt intet modsat er bestemt, […] den besluttende Myndighed i alle Hjemmets Anliggender”, og det var han som bestemte når et barn kunne utskrives på prøve eller om det skulle overføres til særavdeling.

Allerede i tilrådingen fra Skuleheimsnemnda i 1939 ble det tatt til orde for å minske styrernes makt over elevene. I sitt forslag til endring av vergerådsloven § 39 og § 40 skriver nemnda at ”den makt som skuleheimsstyraren har etter desse paragrafane, går over til sentralstyret for skuleheimane”. (Kirke- og undervisningsdepartementet, Tilrådning om skuleheimsskipnaden: 1939). I lov om spesialskoler av 1951 har man gjennomført denne endringen ved at Direktoratet for spesialskolene er den instansen som godkjenner om en elev kan skrives ut på prøve, og som samtykker i en eventuell gjenopptakelse eller endelig utskriving. Styreren har også sitt å si, men ansvaret ble nå direktørens. Det var regelen.

I perioden med direktorat for skolehjem 1941–51 og direktorat for spesialskoler 1951–63 var det direktøren som skulle fordele elevene til de ulike skolene. I praksis har imidlertid styreren fremdeles om ikke all, så svært mye makt. Spesialskolene/skolehjemmene var stort sett isolerte institusjoner ved at de blant annet var plassert på øyer. Styreren var selvstendig. Styreren ved disse skolene hadde i realiteten avgjørende myndighet i forhold til tilsetting av personell og med hensyn til inntak av elever. Han/hun kunne styre elevinntakene og bestemte hvor lenge et barn måtte være i skolehjemmet. Det var vanskelig, nesten umulig, å overprøve hans/hennes beslutning om hvilke elever som skulle tas inn. Om skolen hadde bestemt seg for at en elev ikke passet inn, så ble det sørget for at vedkommende ikke passet der. Det var enten barnevernsnemndene, skolene eller foreldrene som gjennom skoledirektøren oversendte henvendelsene til Spesialskolerådet om forespørsler om opptak. Spesialskolerådet, en gruppe på tre, hadde opptaksmyndighet. De sendte forespørselen til den skolen de mente passet. Men det var styreren som avgjorde om vedkommende elev skulle få plass eller ikke, sier Per Andersen, tidligere medlem av Spesialskolerådet, i et foredrag holdt for utvalget. Han sier videre: ”Styrerne i spesialskolene var spesielle mennesker. Mange ofret hele sitt liv. De levde hele sitt liv blant guttene/jentene. Offerviljen var det lite å si på. Den menneskelige innsatsen var enorm. Styrerens/rektors innsats gikk betydelig utover det en med rimelighet kunne forvente.”

Et av de forhold som ble sterkest kritisert ved skolehjemmene, og som bidro til at de ikke fungerte etter intensjonen, var blandingen av urolige, sosialt vanskeligstilte, evneveike og kriminelt belastede barn og ungdommer. Da utvalget vedkomande skuleheimssaker leverte sin innstilling 3. oktober 1947, ble behovet for en bedre differensiering av elevgruppen understreket. For å illustrere problemene kan vi referere årsberetningene fra et par skolehjem:

• Lindøy skolehjem 1947–48: De aller fleste elevene har svake evner. Det går tungt med skolearbeidet. ”Vårt arbeid må derfor i første omgang ta mer sikte på å rette på oppdragelsesmanglene enn på kunnskapsmanglene. Belegget er uensartet, og det er psykopater som gjør tilværelsen vanskeligere både for lærere og elever.”

• Trogstad skolehjem 1945–46: De fleste jentene har gått ut i huspost, men det er en del som betegnes som ”undermålere”, og disse er det ofte vanskelig å få til å tilpasse seg utenfor skolehjemmet.

10. mai 1949 skriver vikarierende skolehjemsdirektør H. Selander: ”Våre skoleheimer er i altfor stor utstrekning bebyrdet med barn som ikke passer der, nemlig de åndssvake og psykopatene. En skoleheims oppgave er å gi undervisning og oppdragelse og er derfor ikke beregnet for barn som ikke er mottakelige for dette fordi barnet er for lavtstående m.h.t. åndelig utstyr. Så lenge forsorgen for de åndssvake og psykopatene ikke er utbygget i vårt land er forholdene meget utilfredsstillende. For i noen grad å råde bot på dette har skoleheimene strukket seg langt i retning av å hjelpe disse barn, men vi har måttet kreve at deres psykiatriske nivå blir klarlagt først. Når det er skjedd blir barna fordelt til skoleheimene slik at de på samme nivå (og alder) kommer i samme heim” (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 54, jnr. 245, 10. mai 1948).

I 1950 la Kirke- og undervisningsminister Lars Moen fram stortingsmeldingen Om skoleheimsskipnaden (St. meld. 26 1950). I meldingen ble det påpekt at skolehjemmene måtte fritas for åndssvake elever, barn med medfødte karakteravvik, psykopater og sinnssjuke. Evneveike skulle overføres til spesialskoler for miljøskadde evneveike eller til åndssvakeomsorgen. Departementet regnet med at disse gruppene (psykopater og evneveike) utgjorde 60 % av det tradisjonelle elevklientellet ved skolehjemmene. De elevene som da ble igjen, ville være barn med stort sett normale evner (Andersen 2004). Skolehjemmene skulle kun ta imot barn med tilpasningsvansker der problemene var resultat av miljøpåvirkning eller andre faktorer det var mulig å rette opp ved omsorg og opplæring innenfor rammene av det man kunne gi på skolehjemmet. Skolene skulle fortsette å ligge under Kirke- og undervisningsdepartementet, da undervisning og pedagogikk sto sentralt i driften og opplæringen ved skolene.

Da lov om spesialskoler ble vedtatt i 1951, skiftet som påpekt skolehjemmene betegnelse til ”spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker”. I § 2 i loven er formålet formulert slik: ”Skolene skal gi elevene en oppdragelse og veiledning som tar sikte på å avhjelpe deres tilpasningsvansker”. Loven deler videre skolene for barn og ungdom med tilpasningsvansker inn i barneskoler og yrkesskoler. Barneskolene skulle gi opplæring i folkeskolens fag, mens yrkesskolene skulle gi yrkesopplæring med de nødvendige teoretiske støttefagene. Barn under 15 år skulle være i barneskole. Spesialskoleloven prøvde således å definere hvilke elever som skulle være ved hvilke skoler. Intensjonene var å få til en differensiering av elevmaterialet. Intensjonene var greie, men det gikk ikke i praksis å definere kriteriene for inntak. Ifølge Per Andersen ga loven ingen konkrete anvisninger.

Det var vanskelig for kommunene å få plassert barn med store tilpasningsvansker. Det var mange behandlingstrengende og utagerende barn og mangel på plasser. Den enkelte kommune kunne ofte oppleve situasjonen som kritisk. Barnevernsnemndene som skulle plassere barna, argumenterte slik at barnet framsto som tilpasset et bestemt søkersted. I slike situasjoner var det forståelig at søknaden ble begrunnet med vansker den enkelte spesialskole kunne godta som grunnlag for prøveinntak. Man understreket det som passet og underslo det som ikke passet. Dette kunne rimelig nok føre til en del feilplasseringer. Det ble for eksempel aldri skrevet inn i søknadspapirene at barna hadde tendenser til ildspåsettelse. Mange elevers atferd viste seg så avvikende at skolens virkemidler var virknjngsløse. Konsekvensen var at personalet i enkelttilfeller fant det nødvendig å bruke makt for å dempe og hindre utviklingen av konflikter, sa Per Andersen i et foredrag for utvalget. Det rapporteres ikke om maktbruk i årsmeldingene, men gjennom disse kan vi få et innblikk i noen av de vanskelige forhold som eksisterte ved enkelte skolehjem. Styreren for Bastøy skolehjem skriver i sin årsmelding for skoleåret 1946–47: ”Stort sett har elevenes forhold i dette år vært meget dårlig. Man har hatt mange og til dels særlig vanskelige tilfeller. I en lang periode hadde flere av elevene en ren mani til å ødelegge. Mest gikk det ut over vindusruter (i hundrevis), takrenner og nedløpsrenner, elektriske anlegg og inventar. Og elevenes oppførsel overfor hverandre og funksjonærene var meget dårlig, til tider usedvanlig slett.” Under alminnelige bemerkninger står det: ”Det har vært meget sykdom blant funksjonærene i året. Flere har hatt til dels lange sykepermisjoner, ikke så få tilfeller av ødelagte nerver. Dette igjen har ført til mye overtidsarbeid blant de gjenværende.” (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 45).

De gamle skolehjemmene hadde et refselsesreglement. Vanlige refselses- og straffemetoder var å bli låst inne og sengestraff. Det siste var straffen for rømningsforsøk. Det var lov å isolere elevene om de var til skade for seg selv eller andre, men da under tilsyn, og det skulle protokollføres. Selv om slik straff kun skulle brukes dersom ingenting annet fungerte, var den nok mye brukt, skal man tro noen av elevberetningene som foreligger om livet i skolehjemmene. På enkelte skoler klaget elevene over at de ble banket og isolert. Først med spesialskoleloven i 1951 ble det totalforbud mot fysisk avstraffelse i skolehjemmene. Men straffepraksisen hang ved til langt opp på 60-tallet.

8.3 Hvem var barna?

De fleste av barna hadde et dårlig utgangspunkt da de kom til barnehjemmet, noe som i realiteten var utgangspunktet for institusjonsplassering. I barneomsorgsstatistikken for 1965 til 1975 er det tabeller som viser årsaken til at barn er kommet under vernetiltak. Statistisk sentralbyrå deler årsakene inn etter miljø, atferd og en kombinasjon av miljø og atferd med følgende underkategorier:

Denne kategoriseringen ble beholdt gjennom hele 60- og 70-tallet. Under denne perioden er det egenskaper ved miljøet, heller enn ved barnet selv, enten det er tilpassingsvansker eller psykisk eller fysiske lyte (som er benevnelsen Statistisk sentralbyrå bruker), som er den vesentligste årsak til at barnevernet griper inn. Men fra 1965 til 1975 kan vi observere at miljøbegrunnelsene endrer karakter. De forflytter seg fra i hovedsak å være manglende forsørger til i hovedsak å være oppvekst under skadelige forhold. Bare i liten grad blir årsakene angitt til å være sammensatte og komplekse. Men det er også vel verdt å merke seg at kategorien uoppgitt årsak øker i omfang, slik at den i 1975 utgjør av plasseringene. I de tilfellene der barna ble tatt hånd om av barnevernet på grunn av tilpasningsvansker og atferdsproblemer, var det foreldrene som hyppigst meldte fra til barnevernsnemndene.

Statistikken forteller oss ikke hvilke barn som blir plassert hvor, eller noe om sammenhengen mellom årsak til at barnet kom under vernetiltak og hvilke tiltak som ble iverksatt. Men rapportene fra barnevernssekretærene forteller oss at det er mangler ved hjemmet som fører til at barna blir plassert i barnehjem.

8.3.1 Hvem var barna i barnehjemmene?

Åse Gruda Skard med flere ble bedt om å vurdere forholdende ved Pleiestiftelsen for småbarn i Drammen, da det var kommet henvendelser til Sosialdepartementet om at tilstaden ikke var helt tilfredsstillende. De leverte sin rapport i 1971. Da de første gang besøkte hjemmet befant det seg tolv barn der. Tre av barna var under ett år. De tolv barna var på institusjonen av ulike grunner. De gir både opplysninger om barnas bakgrunn og opphav og om barnas funksjonsevne. (Ra: Sos.dep, 1. sos.ktr. A, eske 289)

• Nr. 1 er en tre uker gammel gutt som var plassert der av ugift mor som var usikker på om hun skulle beholde ham.

• Nr. 2 er en ca. fem måneder gammel pike som var brakt til pleiestiftelsen med hodeskader og armbrudd. Faren hadde mishandlet piken, og hun var tatt i forvaring.

• Nr. 3 er en fire måneder gammel gutt som er innlagt fordi moren har fått nervesammenbrudd.

• Nr. 4, 5 og 6 er brødre. Moren er på tuberkulosesanatorium. Familien bor usselt. Sju mennesker på ett rom og kjøkken. Barna virker nervøse, og en av guttene er språkløs.

• Nr. 7 og 8 er søsken. Foreldrene er skilt. Moren, som er tidligere psykiatrisk pasient, klarer ikke ta hånd om barna. Begge barna har kontaktvansker, og gutten virker trist.

• Nr. 9 er en gutt som kommer fra et meget dårlig hjem Faren sitter i fengsel og moren er løsaktig.

• Nr. 10 er en pike som er sterkt hjerneskadet. Moren og faren er skilt, og moren er på sykehus.

• Nr. 11 er en gutt som er skilsmissebarn og bløder.

• Nr. 12 er en pike hvis mor er forsvunnet og far er ukjent. Hun gir et avvikende inntrykk.

Som vi ser, er grunnen til at barna kommer til Pleiestiftelsen sammensatt. I flere av tilfellene manglet barna både forsørger og har selv et lyte. Et par av barna lever også under svært skadelige forhold. Barna må kunne sies å være svært sårbare.

En undersøkelse (Eikeland 1993) av 30 barnehjemsbarn som barnevernsnemnda i Hordaland hadde til behandling for omsorgsovertakelse i perioden 1970–73, tyder på at det er egenskaper ved hjemmemiljøet som fører til at barna kommer på barnehjem. Eikeland finner at omsorgsovertakelsen begrunnes med omsorgssvikt.

Omsorgssvikten bunner i: psykiatri hos moren (11), alkoholproblemer/kriminalitet (3), vold i hjemmet (4), generell omsorgssvikt (4), far eller mor død (1), sykdom ved fødsel (3), skilsmisse (3), omsorgssvikt (1).

Av de 30 er 8 blitt dybdeintervjuet. Vi skal se litt nærmere inn i disse åtte tilfellene.

• Nr. 1 ble tatt hånd om da moren fikk fødselspsykose. Oppholdet varte bare et halvt år. Tilbakeført til hjemmet.

• Nr. 2 og 3 er søsken. De ble tatt hånd om av barnevernet da moren hadde store psykiske problemer og ble svært aggressiv. Faren klarte verken å hanskes med barna eller moren. Oppholdet på barnehjemmet varte i ti år.

• Nr. 4 kom fra et hjem der både mor og far drakk og faren var kriminelt belastet. Far satt i fengsel da gutten ble født. Gutten var på barnehjemmet i seks år.

• Nr. 5 er yngre bror av nr. 4. Hans opphold på barnehjemmet varte i åtte år.

• Nr. 6 ble tatt hånd om av barnevernet fordi faren var voldelig. Da moren skilte seg og flyttet til en annen kommune, ble nr. 6 tilbakeført til moren. Oppholdet på barnehjemmet varte år.

• Nr. 7 ble plassert på barnehjem på grunn av vanskjøtsel. Mor og far festet, drakk og overlot barna til seg selv. Plassert på barnehjem som toåring. Oppholdet varte i tre år.

• Nr. 8 ble plassert på barnehjem da moren døde og faren var til sjøs. Nr. 8 var da ti år. Han ble på barnehjemmet til han var 16.

8.3.2 Hvem var barna i skolehjemmene?

Flere forfattere, som gjør bruk av forskjellig kildemateriale (Ericsson 1997, Andresen 2001, Ustvedt 2000, Westfald Pedersen 1996), peker på de samme eller nesten de samme kjønnsspesifikke grunnene til at barn og ungdom ble anbrakt i skolehjem/spesialskoler og verneskoler. Astrid Andresen (2001) konkluderer i sin undersøkelse med at pikene ble anbrakt på grunn av usedelig oppførsel og guttene på grunn av tyvaktighet. Hun har undersøkt 413 ungdommer plassert i skolehjem i perioden 1917 til 1950. Selv om undersøkelsesperioden faller utenfor mandatperioden for dette utvalget, kan det se ut til at årsakene til plassering i skolehjem ikke forandrer seg i vesentlig grad fram mot 1980-tallet. For eksempel viser Ericsson (1997) at 2/3 av de 194 pikene som var innom Bjerketun fra 1951 til 1961, kom dit på grunn av det som benevnes som uteflying, gatetrafikk og usedelighet.

Usedeligheten har mange navn, skal vi tro de grunnene som oppgis for å plassere jentene i skolehjem: uteliv, slett oppførsel, tyverier, rømming, skoleskulk, trenger annen oppdragelse enn barnehjem kan gi, vanart, løgnaktighet, løsgjengeri, ulydighet, falsk, usedelig oppførsel, fare for utglidning, bedrageri, gateliv, usedelig trafikk, slett moral, fare for å bli sedelig forkommen, arbeidssky, lettsindig, foreldrene rår ikke med henne, ikke kunnet styre sitt sinne, slem mot mindre barn, underslag, vanskelig oppførsel, Tobakksmisbruk og vanskeligheter, asosial, abnorm seksuell tilbøye­lighet.

I 1969 ble det nedsatt en hurtigarbeidende komité som skulle vurdere virksomheten ved Foldin verneskole – tidligere Bastøy. I den forbindelse ble det utarbeidet en oversikt over vurderingen av 50 tidligere elver. Der fant man at elevene ved Foldin ikke var en homogen gruppe av kriminelle barn, selv om den oppgitte hovedårsaken til at de kom dit var lovbrudd. 75 % av guttene var kriminelt belastet. De resterende 25 % kom til Foldin på grunn av skoleskulk og generelle tilpasningsvansker, dårlige hjemmeforhold og alkoholmisbruk. Bare de færreste kunne karakteriseres som farlige kriminelle. Når det gjaldt hjemmemiljøet, viser det seg å være svært mangelfullt (Ustvedt 2000).

Ustvedt (2000) gir et innblikk i den familiemessige bakgrunnen til enkelte av guttene som kom til Bastøy/Foldin. En gutt som kom til Bastøy i 1949, hadde bodd hos sin far og farmor. Moren var lugarpike, og journalen beskrev henne som ”usedelig” og ikke helt normal. En annen gutt kom til Bastøy i 1951. Han var født utenfor ekteskap. Moren giftet seg igjen, og gutten ble boende hos mor og stefar. Stefaren klaget over gutten og mente at moren alltid tok guttens parti når denne gjorde noe galt. Stefaren brakte saken inn for vergerådet, som mente at konfliktene i hjemmet hadde en uheldig virkning på gutten. I 1953 mottok Foldin en gutt som beskrives som oppsetsig og provoserende. Han var den eldste i en flokk på fire barn. Seks personer bodde på ett rom og kjøkken. Hjemmet var forsorgsunderstøttet, og faren var kommet på sykehus for nerveproblemer. Moren, som var vaskekone, var mye borte fra hjemmet. Vergerådet fant at gutten gikk for lut og kaldt vann, og at han var noe tilbakestående, da han ikke hadde lært å lese før to-tre år etter at han hadde begynt på skolen. Slik kan en fortsette. Guttene med atferdsproblemer kom fra vanskeligstilte familier. Fedrene kunne være drikkfeldige, noen var tidligere straffet, og andre igjen hadde vært medlem av NS under krigen. Mange av guttene var født utenfor ekteskap, og noen av mødrene hadde hatt omgang med tyskere. Selv i tilfeller der bakgrunnen kunne karakteriseres som god når det gjaldt den boligmessige standarden og de økonomiske forholdene, var bakgrunnen problematisk blant annet på grunn av foreldres alkoholmisbruk. Utgangspunktet for de fleste var dårligst mulig. De fleste var vanskeligstilte barn, og mange led overlast i de institusjonene som var ment å skulle hjelpe og beskytte dem.

8.4 Hukommelse og troverdighet

Før vi går inn i det selvbiografiske materialet som avdekker hvilke opplevelser og erfaringer barna har hatt på ulike barnehjem og skolehjem/spesialskoler, er det nødvendig å spørre om vi kan stole på det folk forteller som voksne om den omsorgssvikt og de overgrep de var utsatt for som barn. Retrospektive vurderinger vil alltid implisere etterpåklokskapens mulige fallgruver. Det er derfor på sin plass å minne om at fortiden alltid vil ses gjennom nåtidens linser. Disse linsene er formet både av fortidige erfaringer, men også av kunnskap ervervet gjennom livet. Det overordnede spørsmålet er om en kan feste lit til retrospektive rapporter om omsorgssvikt og overgrep.

8.4.1 Selvbiografisk langtidshukommelse

I et notat som professor Svein Magnussen har utarbeidet for utvalget, definerer han hukommelse som forskjellen mellom det som skjedde og det som senere blir gjenfortalt. Han skiller videre mellom ulike typer av hukommelse. Den type hukommelse som gjelder hva og hvordan folk husker traumatiske opplevelser, som overgrep av forskjellig slag, kaller han episodisk hukommelse. Den episodiske hukommelsen er konstruktiv ved at gjenkalling av minner er en rekonstruksjon av det som har hendt. Denne rekonstruksjonen er påvirket av informasjon en har fått på senere tidspunkt enn i erfaringsøyeblikket, av egne fantasier, ideer og forestillinger om hva som skjedde. Gjentatte erfaringer er den viktigste faktor når det gjelder å etablere pålitelige langtidsminner. Når hendelser stadig gjentar seg, husker en det som er typisk for hendelsesforløpet, det som er felles for hver enkelt handling eller hendelse Man husker hendelsen abstrahert fra detaljer. Det kan være vanskelig å knytte detaljer til enkeltepisoder. Ved gjentatte overgrep, for eksempel, vil en ikke alltid kunne huske når bestemte ting skjedde, og en kan forveksle den ene episoden med en annen. Dette er imidlertid ikke uttrykk for at hukommelsen er upålitelig.

Minner svekkes over tid. Men repeterte erfaringer er en viktig faktor i etablering av permantente minner. Studier av hukommelsen av traumatiske opplevelser viser at folk husker klart, og de husker lenge. Minner om sterke opplevelser sitter meget godt. Noen minner sitter altfor godt. Det betyr at de gjenkalles gang på gang, ofte ufrivillig. Slike minner kan komme til å forstyrre dagliglivets orden. Selv om minnene er levende, er de ikke nødvendigvis detaljrike. Mange som har hatt traumatiske opplevelser, har ingen hukommelse om spesifikke detaljer og omstendigheter rundt hendelsen, selv om de husker selve kjernehendelsen. En vet at redsel og frykt innsnevrer oppmerksomheten. En registrerer sentrale trekk ved situasjonen, mens andre ting går en ”hus forbi”.

I psykologisk faglitteratur har traumatiske erfaringer i barndommen hatt en spesiell status. Med utgangspunkt i psykoanalytisk teori har flere traumeforskere hevdet at traumatiske barndomsopplevelser kan stenges totalt ute fra bevisstheten, fortrenges, over mange år, men utløst av en ”tilfeldig” hendelse eller hjulpet av terapeutiske teknikker kan de dukke opp i voksen alder, levende og detaljrike som om de skulle være bevart i sin helt opprinnelige form. Så vidt en kan bedømme på grunnlag av dagens forskning, er det typiske at traumatiske minner fra barndommen huskes, de huskes over lang tid, og sjansen for å erindre dem øker med det opprinnelige traumets alvorlighetsgrad. Når slike opplevelser glemmes, er det de samme grunnene til glemsel som for andre opplevelser. Men det er ikke slik at traumatiske minner går under jorden og dukker opp senere i livet.

8.4.2 Voksne som beretter om sin barndom

De fleste undersøkelser om langvarige og vedvarende psykiske problemer hos voksne som er forårsaket av traumatiske barndomsopplevelser, baserer seg på intervjuer med voksne. Det betyr at en må stole på retrospektiv gjenkalling av minner om barndommen. Voksne har en tendens til å justere sine barndomsminner i samsvar med ekspertråd og anbefalinger. Folk synes å huske bedre hva som hendte enn når det hendte. Det betyr at dersom voksne utvikler psykiske problemer, vil de ha en tendens til å legge den traumatiske hendelsen til et tidligere tidspunkt i livet enn da den faktisk fant sted (Hardt & Rutter 2004).

Eldre mennesker har god kapasitet til å huske, men hukommelsen er påvirket av en rekke forhold. For eksempel farger stemningsleiet en er i, når en forteller om det som hendte. En kan derfor anta at stemningsleiet folk er i når de forteller om overgrep i barndommen, påvirker det som kommer fram. De fleste slike undersøkelser bygger på engangsintervjuer og påvirkes dermed av et varierende stemningsleie. Med utgangspunkt i ett intervju kan det dermed også være vanskelig å komme opplevelser om overgrep og omsorgssvikt nært og detaljert innpå livet. Vi trenger å vite hva som har skjedd over tid, da vi antar at det kan påvirke beretningene. Men det vet vi lite om. Det en ofte sitter igjen med, er en retrospektiv fastfrosset historie.

Alle ting kan glemmes, i alle fall i den betydning at man ikke kommer på det som det spørres etter i en intervjusituasjon. Det gjelder også dramatisk opplevelser. Flere studier har vist at 15–25 % av intervjuobjektene ”glemmer” å fortelle om dramatiske hendelser. Mange studier av voksne som i barndommen har opplevd dramatiske ting, viser en betydelig underrapportering. Omsorgssvikt og overgrep – enten de skjedde i familier eller i barnehjem – blir ofte fornektet og skjult. Når man intervjuer i dag, i 2004, legger man et annet innhold i begrepene enn man gjorde for eksempel på 1950-tallet. Man spurte ikke da om mobbing og andre former for overgrep. Det er hendelser som først er blitt navnsatt og begrepsfestet i 1970–80 årene, og som nå er blitt en del av dagligtalen. Om en skal kunne foreta en sammenligning mellom fenomener slik de ble erfart i fortid og slik de blir erindret i ettertid, spiller kvaliteten på informasjonen en har, både om den gang og nå, en stor rolle.

For å høyne kvaliteten på den informasjonen man skal innhente, kan man gå fram på ulike måter. For det første kan man sammenligne minnene/intervjuopplysningene gitt i dag med tidligere registre fra skoler, tilsynsleger og tilsynsførere. For det andre kan man sammenligne med hva foreldre eller barnevernsnemnda sa den gang, med hva de som forteller om overgrep, sier nå. Det byr imidlertid på store kildeproblemer. En tredje måte kan være å undersøke i hvilken grad søsken er enige om hva de husker. En fjerde vei å gå er å foreta en indirekte sammenligning mellom gjenkalling og prospektive rapporter med hensyn til risikoforhold og psykiske problemer.

Sammenligninger av barns og foreldres rapporter fra samme tidsepoke (Borge et al. 2001) indikerer at de er uenige om hva som er stress og negative livshendelser, om hvordan oppdragelsen var, og om foreldrene kritiserte barna sine (Nyhamn 2002). Selv om de blir mer enige med tiden, må ikke dette fortolkes som større nøyaktighet og troverdighet. Søsken har ofte samme, men feilaktige erindringer om vonde hendelser. Det har antakelig sammenheng med at de har snakket sammen om hendelsen. Dette avspeiler i så fall enighet om familie-/barnehjemsovergrep mer enn om spesifikke minner. Like historier styrker dermed ikke nødvendigvis beretningens troverdighet.

Husker voksne overgrep og mishandling som skjedde i barndommen og ungdommen?

Er det slik at mange voksne mislykkes når de skal fortelle om overgrep fra sin barne- og ungdomstid? Betyr det at de mangler bevissthet om slike minner? I hovedtrekk kan det sluttes at når man systematisk undersøker hukommelse for omsorgssvikt og overgrep, viser det seg at folk husker forbausende godt, og man har kommet fram til rimelig entydige resultater.

En undersøkelse tok utgangspunkt i 175 voksne som en kunne dokumentere var blitt utsatt for overgrep som barn (Goodman et.al. 2003). Forskere satt med fasiten og kunne avgjøre hvorvidt nåtidsfortellingen om tidlige erfaringer stemte med hva som den gangen ble avslørt og nedtegnet. Ved undersøkelsestidspunktet hadde det gjennomsnittlig gått 13 år siden overgrepet hadde funnet sted. En har altså her dokumentasjon av hva som faktisk hendte, og av erindringer om hendelsene. Overgrepene hadde skjedd da intervjupersonene var mellom 4 og 17 år. På undersøkelsestidspunktet var de mellom 17 og 30 år. Et flertall av dem, 81 %, fortalte om overgrepet. Det betyr at de aller fleste husket og kunne korrekt beskrive det som hadde funnet sted mange år tidligere.

Følgende tre forhold bidro til at de voksne husket mishandlingen svært detaljert og korrekt:

• Alder spiller en stor rolle for i hvilken grad viktige hendelser huskes. Barn under 6 år husker ofte feil, mens barn over 6 år gjerne husker korrekt. Barna må være i stand til å fatte hva som har skjedd for som voksen overhodet ha mulighet til å rekapitulere en hendelse. Her vil barndomsfantasi bidra til at barn under 3 år ikke husker særlig mye. Dersom overgrepene og mishandlingen tok slutt etter at ofrene var 5 år, husket de det i 87 % av tilfellene, mens når dette stoppet før 5 års alder, var det vesentlig færre som husket det (69 %).

• Fordi alvorlige overgrep og mishandling er viktige hendelser, huskes de fleste svært godt. Jo mer alvorlig mishandlingen og overgrepene er, desto bedre husker voksne det som skjedde.

• Det var ingen kjønnsforskjell, men dette dreide seg om overgrep som hadde foregått i 70–80- årene, og det diskuteres om gutter da underslo slike hendelser.

• Mødrene spilte en viktig rolle. De som i sin tid følte at de ble trodd og fikk støtte da de vitnet om hendelsene, var også mye mer villige og i stand til å avsløre hva de hadde opplevd mange år tidligere.

Vi kan konkludere med at hukommelsen om de fleste av dagliglivets hendelser er forholdsvis kortlevd. Dramatiske episoder og traumatiske erfaringer huskes over mange år. Men hukommelsen er modifiserbar, styrt av ekstern informasjon og individets egne kognitive kart og strategier. Dette kan lede til forvekslinger, feilhukommelse og falsk hukommelse – også når det gjelder dramatiske og traumatiske minner.

8.5 Empiriske kartlegginger

Det foreligger ulike kilder som gir oss innblikk i hvordan livet har artet seg eller kunne arte seg for barn som har oppholdt seg på barnehjem/skolehjem i kortere eller lengre tid.

Som påpekt tidligere er det i utvalgets mandat skissert flere mulige informasjonskilder for kartleggingen: Stiftelsen Rettferd for taperne, søknader om billighetserstatning, rapporten fra granskingen i Bergen kommune, materiale fra BUFA (omtalt i kapittel 9) og en kartlegging av tyskerbarnas erfaringer. En annen type kilde er skjønnlitterære framstillinger fra tidligere barnehjemsbarn, og fortellinger om erfaringer nedtegnet av andre. Det var blant annet en måte å henvende seg til allmennheten på i en tid da overgrep mot barn helst skulle forties.

En kan alltid spørre om de personlige beretningene er sanne. Har det virkelig hendt, det vi leser om? Selv om det alltid vil knytte seg usikkerhet til det som blir fortalt om konkrete hendelser ved at hendelser forveksles, noen minner blekner og andre hendelser forstørres opp, så vil grunntrekkene i det som kommer fram, ha stor relevans. Som påpekt ovenfor gir hukommelsesforskningen uttrykk for at dramatiske opplevelser setter spor som ikke lett viskes ut. Når flere uavhengige personer beretter om det som skjedde ved navngitte institusjoner, så styrker det muligheten for at det som framkommer som hovedtrekk, har gyldighet.

8.5.1 Stiftelsen Rettferd for taperne

Etter at Bergensgranskingen ble offentliggjort i 2003, har i alt 729 personer henvendt seg til Stiftelsen Rettferd for taperne. I alt 239 av de 729 har åpnet sak som Stiftelsen har arbeidet videre med. De har alle vært i barnevernsinstitusjoner i tidsrommet 1945–1980 og oppgir å ha lidd overlast. Stiftelsen har registrert opplysninger om hver enkelt av de 239. Opplysningene omfatter barnehjemmets navn og sted/kommune; når de ble innskrevet; hvor mange år de oppholdt seg i institusjonen, og hvilken form for overlast de led. Den opplevde omsorgssvikten ble kodet som: manglende voksenkontakt og oppfølging, dårlig matstell, dårlig hygiene, trusler og innesperring. Overgrepene ble kodet som voldelig overgrep og seksuelt overgrep. I de fleste tilfeller er det opplysninger om hvem som var overgriperen; styreren, det øvrige personalet eller andre barn (se også kapittel 9.6.3).

Disse 239 har til sammen vært innom 180 ulike barnehjem. Noen hjem er her gjengangere ved at de nevnes av flere. At enkelte barnehjem nevnes hyppigere enn andre, betyr ikke at alle barn som har vært innom disse barnehjemmene, har blitt utsatt for overgrep der. Men det betyr at mange i dette materialet har vært innom disse hjemmene i sin institusjonskarriere, og at flere har noe å utsette på den behandlingen de fikk der. Det er all grunn til å se nærmere på de institusjonene som mange har vært innom og som mange retter anklager mot. Det kan synes som disse barnehjemmene er preget av en ekstremt autoritær oppdragelses­ideologi der fysisk avstraffelse inngår som et viktig element i oppdragelsen av barna.

Det er særlig fem barnehjem som skiller seg ut, ved at de er hyppig nevnt, og at det rettes til dels grove anklager mot dem. Vi skal se litt nærmere på disse. At flere barn retter anklager mot det samme barnehjemmet, skulle styrke anklagenes troverdighet, samtidig som det svekker tilliten til institusjonen.

Seks av de 239 barna har vært på barnehjem A. Alle, fire kvinner og to menn, anklager institusjonen både for omsorgssvikt og fysiske overgrep. Barna der synes å ha lidd under mangel på voksenkontakt. De har lidd under generelt dårlig stell og har blitt utsatt for trusler og blitt sperret inne, og de har vært utsatt for direkte fysiske overgrep. Fem har vært på barnehjemmet i perioden 1960 til 1968. Den sjette var der på 50-tallet og i begynnelsen av 60-tallet. Det er en systematikk i anklagene deres ved at de beskriver at de har vært utsatt for samme type omsorgssvikt og overgrep.

Ni av ti som har vært på barnehjem B, retter sterke anklager mot dette hjemmet. Alle er menn. Seks av dem har vært utsatt for seksuelle overgrep. De ni har vært utsatt for fysiske overgrep og generell omsorgssvikt. I de to tilfellene hvor overgriperen oppgitt, er det styreren som nevnes. Overgrepene has skjedd gjennom hele 50-tallet og begynnelsen på 60-tallet. De fleste guttene har vært på barnehjemmet i sju år eller mer. Barnevernsinspektør Thora Lund nevner i brev av 6. desember 1954 at situasjonen ved dette hjemmet var nokså vanskelig, uten at problemene spesifiseres (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133). I 1960 rapporterer barnehjemssekretærene fra et besøk ved det samme hjemmet og påpeker at det ”ser ut til å ha skapt et hyggelig miljø for barna og det er godt samarbeid mellom ledelsen (et ungt ektepar) og betjening forøvrig.” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254) Hjemmet har flest gutter og har derfor god nytte av den mannlige bestyreren. Bestyrerekteparet har selv en sønn på 8 md., men foreløpig er det ikke noe problem ”med likestillingen mellom barnehjemsbarna og denne da de alle kappes om å leke med ham”. Dette hjemmet krever også mye tid å få besøkt, fordi det ligger slik til at man må ta seg dit ut med båt. I rapporten fra 1961 heter det: ”En har det beste inntrykk av barnehjem B. De andre barnehjem har vært overbelastet.” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254). Det er stor diskrepans mellom barnas rapporterte opplevelser og hva sekretærene har lagt merke til og nedtegnet.

Fem barn har vært på barnehjem C og der blitt utsatt for omsorgssvikt og fysiske overgrep både fra styreren og det øvrige personalet. Perioden de har oppholdt seg der, strekker seg fra 1942 til 1972 – en periode på hele 30 år, uten at overgrepene synes å ha blitt erkjent eller lagt merke til av noen myndighet. Tvert imot blir bestyrerinnen der hedret for sin innsats. Ifølge fylkesmannsrapporten fra 1963 ble bestyrerinnen tildelt H. M. Kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid da hun gikk av. I 1964 fikk barnehjemmet ny styrer. En som kom til barnehjemmet etter at den nye styreren ble ansatt, har anklaget både styreren og det øvrige personalet for overgrep av fysisk og seksuell art. Det er vanskelig å si om skiftet av styrer har ført til at situasjonen ved hjemmet ble bedre eller verre. Etter at den nye styreren kom, er det rettet færre anklager mot hjemmet, men den anklagen som kom, er av alvorligere karakter (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 255).

Ved barnehjem D har tre personer blitt utsatt for seksuelle overgrep. Både styreren og det øvrige personalet synes å ha vært involvert i disse overgrepene. Til sammen retter 7 av de 12 som har vært på D, anklager mot hjemmet. Det dreier seg om seksuelle overgrep, om fysiske overgrep og omsorgssvikt av ulik grad. Overgrepene skal ha skjedd en gang på 50–60-tallet. At flere anklager barnehjemmet for omsorgssvikt, kan vi kanskje forstå når vi leser Nellie Nilsens noe bekymrede rapport fra 1954. Hun skriver at hjemmet har plass til 30 barn fra tre til sju år. Det er et stort barnehjem med til dels store sovesaler hvorav det er fem soverom med plass til henholdsvis ti, ni, sju, fire og fire barn (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 167).

I de fleste tilfellene finner vi at de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, også har lidd under generell vanskjøtsel og har vært utsatt for fysiske overgrep, men mot barnehjem E blir det i hovedsak rettet anklager på bakgrunn av overgrep av seksuell art mot både mot en gutt og en pike.

Når vi ser på de anmeldte tilfellene fra Stiftelsen Rettferd for taperne under ett, så finner vi at de fleste anklagene dreier seg om omsorgssvikt og overgrep som har skjedd på 50- og begynnelsen av 60-tallet. Svært få, ca. 20 personer, rapporterer at de har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep på 40-tallet. Da var den materielle standarden ved barnehjemmene særdeles dårlig og bemanningssituasjonen vanskelig. At det ikke blir rettet mange naboklager mot barnehjemmene i den perioden, kan komme av at en har hatt krigen nært i minnet, og at den mangel som preget barnehjemmene, også preget samfunnet for øvrig. Omtrent det samme antallet anklagere, ca. 20, har vært ved barnevernsinstitusjoner på 70-tallet. Flere av disse har ikke spesifisert hvilke overgrep eller hvilken form for omsorgssvikt de har vært utsatt for.

Ca. 2/3 av dem som har meldt seg for Stiftelsen Rettferd for taperne med sine anklager, har en betydelig institusjonskarriere bak seg ved at de har bodd på mer enn ett barnehjem. Her kan vi vise til at 20 har en svært omfattende barnehjemskarriere bak seg ved at de har bodd på fem eller flere institusjoner. De har vært innom mange hjem, og de fleste av dem har hatt over ti år av sin oppvekst i ulike barnevernsinstitusjoner. Enkelte har vært ved ulike barnehjem i opptil 20 år. Dette er lenge, blant annet sett i lys av at gjennomsnittsoppholdet i barnehjem synes å ha vært ca. 3 år. Disse har ikke bare vært lenge ved institusjonene, men de har også lidd fysisk og psykisk overlast. De har alle vært på de barnehjemmene som flere har nevnt som institusjoner hvor det har forekommet omsorgssvikt og overgrep. Men noen har trolig lidd mer enn andre ved at de rapporterer om at overgrep har forekommet ved flere av de barnehjemmene de har vært på. Vi skal gi et par eksempler.

En kvinne har vært institusjonalisert i 20 år. Hun begynte sin karriere på barnehjem D i 1942. Der ble hun utsatt for trusler, innesperring og fysiske overgrep. Hun klager der over mangel på voksenkontakt og generell oppfølging. Deretter gikk turen videre til barnehjem E, hvor hun også opplevde innesperring, trusler og fysiske overgrep. Etter et opphold der kom hun til F barnehjem, hvor opplevelsene fra hjem E gjentok seg. Det neste hjemmet hun kom til, et indremisjonshjem, hadde hun ikke noe å utsette på. Ingen overgrep rapportert herfra. Hun endte sin institusjonskarriere på Bjerketun, som hun heller ikke retter noen anklager mot.

En mann som har vært på barne- og ungdomshjem i 18 år, begynte sin karriere i 1949. Ved det første hjemmet han var på, led han ingen overlast, men så følger en lang og trist historie med trusler, innesperring og generell omsorgssvikt i årene fra 1953 til 1963. På barnehjemmet S ble han utsatt for seksuelle overgrep både fra andre barn og fra personalet. Dette barnehjemmet ble skandalisert på 50-tallet da en bestyrer der ble anmeldt for å ha forgrepet seg på flere gutter. Etter 1964 har han vært på fem ulike institusjoner, tilsynelatende uten der å ha lidd noen overlast. Det er ingen av de 20 som har vært ved flere institusjoner, som har opplevd overgrep ved alle de institusjonene de har vært på. Dette skulle en tro styrker beretningenes troverdighet. Vi må også legge til at selv de verste institusjonene ikke var like ille for alle.

8.5.2 Søknader om billighetserstatning i perioden 1990–2002

I alt 74 personer har i perioden 1990–2002 søkt om billighetserstatning, og disse har oppholdt seg på 54 ulike barnevernsinstitusjoner, alt fra spedbarnshjem, barnehjem, skolehjem, spesialskoler, verneskoler og ungdomshjem. Nær halvparten av disse institusjonene blir nevnt av flere, og alle disse institusjonene nevnes også enten i materialet fra Stiftelsen Rettferd for taperne eller i Bergensrapporten. Dette bekrefter tendensen til at det er noen institusjoner som stadig går igjen ved at de får rettet mange og til dels grove anklager mot seg. Det som er særegent ved de som har søkt om billighetserstatning, er at de fleste har hatt svært lange institusjonsopphold. De har vært på institusjon i gjennomsnitt i 7,5 år. Oppholdstiden varierte mellom 9 måneder og 24 år. I alt 20 personer hadde mer enn ti års institusjonsopphold bak seg, mens 25 hadde vært på barnehjem eller spesialskole mellom fem og ti år. De fleste har også hva vi har benevnt som en institusjonskarriere, ved at de har gått fra den ene institusjonen til den andre. En slik karriere kan begynne på et barnehjem. Så kan vedkommende bli plassert i fosterhjem og siden på nytt barnehjem, for så å ende institusjonskarrieren på en spesialskole. Halvparten av dem som har søkt om billighetserstatning, har vært på flere enn en institusjon. Flere har vært kasteballer i systemet og har vært innom fra fire til seks institusjoner i sin karriere. Noen av dem nevner de mange flyttingene som en form for omsorgssvikt de har vært utsatt for.

De fleste anklagene retter seg mot forhold som ligger til dels langt bak i tid. Over halvparten retter seg mot overlast de ble utsatt for på 40–50-tallet. Bare et fåtall har noe å utsette på den behandlingen de fikk på barnehjem på 70-tallet. Som tidligere nevnt kan det være et tegn på at forholdene tross alt har bedre seg noe i løpet av perioden som utvalget har undersøkt.

Hvilken overlast den enkelte har lidd, er nøye beskrevet. En kvinne som var 17 år på barnehjem og ungdomshjem, ble slått med stokker, lugget og dradd i ørene. Hun fikk ikke vaske seg fordi hun var tater. De andre barna fikk beskjed om å holde seg unna henne av samme grunn. Hun ble seksuelt misbrukt av en ”tante” og en ”onkel” ved hjemmet. Dette skjedde på 50-tallet. En mann forteller at han ble stengt inne i en mørk potetkjeller uten mat. Han ble slått med stokker, og han fikk sengestraff. Det er mange avstraffelsesmetoder som går igjen. Barna blir slått med kleshengere og stokker, de blir lugget og dradd i ørene, og de blir stengt inne. Potetkjelleren synes å være et yndet sted når barna skulle straffes og skremmes. Det som ellers er verd å merke seg, er at flere anklager institusjonene for at de fikk besøke foreldrehjemmet for ofte, samtidig som de har vært utsatt for fysiske overgrep på barnehjemmet. Noen barn føler seg ikke trygge verken i foreldrehjemmet eller på barnehjemmet.

Det er for øvrig flere kvinner enn menn som har søkt om billighetserstatning, og det er også flere kvinner enn menn som er blitt seksuelt misbrukt. At så mange kvinner har søkt om billighetserstatning, og at svært mange av dem har blitt utsatt for seksuelle overgrep, gir uttrykk for at dette oppleves som en svært grov krenkelse, og at det således også gir forventning om erstatning. Men også flere av disse søknadene har blitt avslått.

8.5.3 Bergensrapporten

Granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen har tatt for seg 11 ulike institusjoner i Bergensområdet i perioden 1954 til 1980. De har intervjuet både ansatte og barn, og en av konklusjonene de kommer med, er at de faktiske forholdene ved institusjonene var preget av stor variabilitet (Rapport fra granskningsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen: 12). Hovedtendensen er at barna fikk lite tilpasset individuell omsorg. Mange barn ga uttrykk for at de manglet voksenkontakt, og at de ikke hadde noen å søke trøst hos når de hadde behov for nærhet og varme. Det ble også klaget på stor gjennomtrekk av personale, noe som førte til at barna måtte forholde seg til mange voksne. Men det påpekes også at det i enkelte tilfeller kunne oppstå et tillitsforhold mellom voksne og barn.

Oppdragelsen var basert på negative sanksjoner med anvendelse av et vidt spekter av straffemetoder som innesperring i mørke rom og kjellere. Dette var straffemetoder som lå utenfor det som datiden ville betrakte som akseptable oppdragelsesprinsipper og straffemetoder. Det blir også understreket at barna ikke visste hvorfor de ble straffet, slik at de opplevde de voksnes straff som vilkårlig og urettferdig. Seksuelle overgrep var det dyp taushet om. Det var et ikke-tema. De gangene det var mistanke om noe slikt, ble det ikke rapportert. Tausheten om dette fenomenet, påpeker Bergensrapporten, var tidstypisk. For en oversikt over omfang av omsorgssvikt og overgrep i de ulike institusjonene som ble gransket av utvalget, henviser vi til kapittel 9.7.

Én ting var de kritikkverdige forholdene, den mangel på omsorg og den overlast barna opplevde på institusjonene. Noe annet var den ofte totale mangelen på ettervern. Det eksisterte et uklart og uavklart ansvarsforhold med hensyn til ivaretakelse av barna etter utskriving. Ofte var også tilsynet med barna svært mangelfullt.

Vi viser ellers til sammenligningen mellom barnevernssekretærenes rapporter og Granskingsutvalget i kapittel 7. Vi finner at det både er overensstemmelser og uoverensstemmelser mellom de forhold barnevernssekretærenes rapporterer om, og Granskingsutvalgets rapport. Dette er ikke forbausende, da kildegrunnlaget er svært forskjellig og oppdraget var forskjellig. Barnevernssekretærenes rapporter er samtidige dokumenter og speiler både samtiden og den oppgaven de var pålagt med å føre et godt nok tilsyn med barnehjemmene i fylkene, under gitte betingelser. Granskingsutvalgets oppgave var mer omfattende. De ble pålagt å sette et kritisk søkelys på institusjoner det allerede var rettet til dels sterke anklager mot. Granskingsutvalgets rapport er omfattende og grundig, og gir en dypere innsikt i de fenomenene som barnevernssekretærene nevner som problematiske.

8.5.4 Krigsbarna

I et notat Eva Simonsen har utarbeidet for utvalget, skriver hun at norske myndigheter under og rett etter krigen, godt hjulpet av opinionen og framstående psykiatere, bidro til konstruksjonen av ”krigsbarna” som en ny sosial kategori i det norske samfunnet. I manges øyne utgjorde de en gruppe med angivelig felles trekk og behov, så vidt homogene at de kalte på særlige tiltak, tilpasset deres særskilte forutsetninger. Da det såkalte Krigsbarnutvalget ble oppnevnt sommeren 1945, fikk det i oppdrag å vurdere hva det norske samfunnet skulle foreta seg med de mellom 10 000 og 12 000 barna som var født under og rett etter krigen med norsk mor og tysk far. Skulle barna sendes ut av landet eller få bli her? Skulle de få vokse opp hos moren, eller burde de komme vekk fra hennes antatt dårlige innflytelse? Burde det lages egne bestemmelser for krigsbarn om adopsjon og plassering i fosterhjem, slik at krigsbarn lettere enn andre barn kunne tas fra fosterhjem eller få opphevet adopsjonen om plasseringen ikke falt heldig ut? Skulle barna plasseres i institusjoner eller kolonier, eller egnet de seg for å vokse opp i familier? Var de bærere av dårlig arv, sannsynligvis sosiale avvikere eller åndssvake og framtidas mulige femtekolonnister? (Jf. vedlegg 3).

Utvalget ville ha et eget kontor for krigsbarnsaker som skulle administrere den særomsorgen en mente krigsbarna trengte. Men etter en periode med opphetet diskusjon om hva som burde gjøres, gled krigsbarnsaken ut av offentlighetens og myndighetenes synsfelt. Ingen lov kom, ingen kampanje, ikke noe kontor. ”Det er nå alminnelig erkjent at krigsbarna bør gli inn i samfunnet blant andre barn uten at oppmerksomheten henledes på dem”, ble det meldt fra norsk side til den 6.nordiske barnevernskongressen i 1948 (Lyngstad 1949).

Etter 1946–47 utgjorde ikke krigsbarna lenger en egen sosialpolitisk kategori. Det fantes ikke lenger noen sentral krigsbarnpolitikk. Barna (og mødrene) ble overlatt til sin egen skjebne. Offisielt ble barna betraktet mindre og mindre som ”tyske” og ”krigsbarn”. Stort sett ble de til vanlige norske uekte fattigunger, til barnehjemsbarn, til bortsatte barn, til ”åndssvake” eller ”evneveike” barn, eller til tilsynelatende vanlige barn i vanlige familier.

Krigsbarnas veier til barnevernets tiltak handler om vurderings- og sorteringsprosesser i et hierarkisk oppbygd barnevern. Der var adopsjon forbeholdt de ”beste” barna, med pleiefamilier, barnehjem, spesialskoler, skolehjem og institusjoner for åndssvake som passende steder for de mindre verdige (Simonsen 2003).

Blant krigsbarna var det flere som ble tatt hånd om av vergeråd, helseråd eller fattigstyre og plassert direkte på barnehjem rett etter krigen. Noen glimt fra hva krigsbarna forteller, gir et lite innblikk: Hans ble hentet hos moren og bestemoren av formannen i det lokale vergerådet og sendt til et barnehjem på motsatt kant av landet da han var halvannet år gammel. Begrunnelsen var at moren ikke egnet seg til å oppdra ham fordi hun hadde omgang med tyskere under krigen, og at hun ikke hadde fast bopel. Lines mor så ingen muligheter, verken økonomisk eller sosialt, til å ta seg av Line etter krigen. Line vet at hun var på et barnehjem på Østlandet og så ble overført derfra til et annet barnehjem i en by nordpå, for så å bli plassert i en spesialskole for evneveike. Andre var kommet på barnehjem allerede under krigen mens de var noen måneder gamle, og kom aldri til noen familie. Det tyske Lebensborn hadde egne mødrehjem og barnehjem, men brukte også norske barnehjem til krigsbarn de mente ikke holdt rasemessige kvalitetsmål (Olsen 1998).

Fra han var noen måneder gammel, og under hele oppveksten og ungdommen, har Monrad vært under offentlig omsorg barnehjem, spesialskoler og sosiale institusjoner. Martin har hørt at tyskerne hentet ham da han var spedbarn, fordi moren og søsteren hennes var kjent for å drive trafikk med tyske soldater, at huset hadde rykte for nærmest å være et bordell.

Andre krigsbarn ble tatt hånd av barnevernet etter at de var blitt større. Unni fikk oppnevnt verge og ble sendt av barnevernet til en ungdomsskole/et skolehjem i en annen by da hun var 15–16 år gammel. Hun vet ikke sikkert, men mener det var moren hennes som tok affære fordi hun var redd for at Unni skulle skli ut. På den tiden gikk det sterke rykter i bygda om hvor umoralsk og fæl Unni var. Også Valborg ble tatt hånd om av barnevernet da hun var blitt tenåring. Ingen i familien ville ha henne boende hos seg lenger. Av mangel på et sted å gjøre av henne ble hun plassert på et skolehjem for piker i Nord-Norge. Sølvi ble plassert på skolehjem fordi det ikke var noen som kunne ta seg av henne. Adoptivfaren var død, og adoptivmoren var syk. Da var hun 13 år gammel.

Krigsbarnas beretninger om oppvekst på barnehjem og i andre institusjoner handler for mange om forhold som systematisk undergravde selvfølelsen og opplevelsen av egenverd. For noen var opplevelsen annerledes. Barnehjemmet ble et tilfluktssted som representerte trygghet og beskyttelse når forholdene hjemme ble for ille. Noen minnes barnehjemmet først og fremst som et sted der de opplevde samhold og kameratskap med andre barn, verdier som har betydd mye for dem senere i livet. Men de fleste av dem som forskerne som studerte oppvekstvilkår for krigsbarna, snakket med, gav en beretning om en hard og trist tilværelse som har satt dype spor: ”Jeg ville ha sett det mennesket i dag som hadde gått igjennom de barnehjemmene i den tida vi lever i nå. De hadde aldri overlevd, det skal jeg garantere,” slår Harry fast. Hans og andres beretninger handler ikke så mye om bestemte enkelthendelser som kan tidfestes og knyttes til personer under overskriften ”overgrep”. De overgrepene de forteller om, brukes snarere som illustrasjoner av livet de levde, uttrykk for hvordan tilværelsen deres var, enn som enkeltepisoder som skiller seg fra livet deres for øvrig.

Straffesystemet i institusjonene beskrives som bestående av både psykiske og fysiske virkemidler. Det er karakteristisk for det krigsbarna forteller, at smerten og fornedrelsen ved selv å bli slått ofte var liten i forhold til raseriet og avmaktsfølelsen ved å måtte se på at andre og mindre barn, særlig søsken, fikk lide. Som voksne kan krigsbarna som vokste opp på barnehjemmene, sette ord på opplevelsen av å bli utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Som barn var de forsvarsløse i møtet med barnehjemmets system for disiplinering, straff og terror. Noen steder, som ved ett av Frelsesarmeens barnehjem der Hans bodde, var avstraffelsesmetodene på barnehjemmet nøye fastlagt, i likhet med rutinene for stellet ellers. Barna ble straffet på bestemte måter og etter fastsatte regler. Juling og slag hørte til hverdagen. Å bli spylt med kaldt vann fra en vannslange kan Hans huske skjedde med ham bare én gang. Det samme gjaldt da én av personalet holdt ham med hodet ned, mens en annen slo. Hans tror han var heldigere enn andre og ble slått mindre enn mange av de andre barna.

Wenche forteller at hun husker episoder fra barnehjemmet da hun selv ble slått, men først og fremst husker hun hvordan de andre barna, særlig de mindre, ble straffet på denne måten. I Wenches tid på barnehjemmet gjorde det et dypt inntrykk på henne hvordan personalet kunne more seg med å skremme de minste barna de hadde omsorg for. De voksne likte å kle seg ut med groteske masker og så gå inn på sovesalene til de minste om kvelden. Wenche og de andre større barna hørte de redselsslagne barnas skrik og gråt. Det var ingen ting de kunne gjøre. Hun mener at personalet også likte å terrorisere barna ved å narre dem når de iblant skulle få komme hjem på besøk til familien. Barna skulle ikke hjem likevel, besøket var avlyst, kunne de voksne more seg med å si, fulle av skadefryd. Personalet og særlig bestyrerinnen, slo barna i ansiktet. Det var forferdelig for Wenche å se hvordan de tok den lille søsteren hennes, mens hun selv måtte stå helt avmektig og se på. Hans sier at det å være vitne til at de minste barna nærmest ble tvangsfôret, hardt og ukjærlig, uten å kunne ta igjen mot overmakten, var en del av den psykiske terroren som satte de dypeste sporene hos ham. Det samme gjaldt avstraffelsen av barna som var sengevætere. Når de hadde tisset i senga, måtte de vaske alle sengklærne. Hvis de ikke rakk det før skolen begynte, måtte de være hjemme fra skolen. Som straff var det flere av tantene som slo barna med de våte lakenene. ”Og da alltid i andres påsyn. Alltid!” husker Hans. Han opplevde at systemet gjorde barna til medskyldige, det fornedret og brutaliserte dem. Etter hvert som de ble eldre, ble de presset inn i mønstre som undertrykkere og overgripere overfor de mindre barna, nøyaktig slik de eldre barna hadde vært overfor dem selv da de var små.

Blant krigsbarna er det flere som mener at det var krigsbarnbakgrunnen deres som gjorde at de ble plassert i barnehjem og ikke i en pleiefamilie, eller at de ble adoptert. Sigurd mener også at det var grunnen til at han kom til et privat hjem, eid av Frelsesarmeen. De tok imot krigsbarn og barn som var tilbakestående eller åndssvake. Fra dette hjemmet ble ingen barn adoptert. Å være på dette hjemmet var det samme som å bli satt på legd, mener han. ”Jeg var i min egen konsentrasjonsleir,” er hans opplevelse. Andre opplevde også at det heftet noe spesielt ved dem som krigsbarn, at de derfor skulle straffes og fortelles hvor lite de var verdt. Sigurd er ikke i tvil om at han ble spesielt brutalt behandlet på barnehjemmet fordi han var ”tyskerunge”. Harry husker at det var mer juling enn mat på barnehjemmet. Personalet ventet også i det lengste med å tilkalle lege når han var syk.

8.5.5 Fortellinger om opplevelser i barnehjem

Gro Elin Knudsen Einang har fortalt om sin oppvekst på Anna Jebsens Mindes barnehjem på 60–70 tallet til Arvid Møller, som har nedtegnet hennes fortelling (Einang 2003). Hun kom på barnehjem fordi foreldrene hennes hadde store psykiske problemer. Som voksen skrev hun en stil om sitt første inntrykk av barnehjemmet. Hun skriver at hun møtte en stor hvit murbygning omgitt av en mur. Innenfor muren var det en stor hage. Huset hadde fire etasjer. I første etasje en vaskekjeller, tørkerom og en leilighet der vaktmesteren bodde med familien sin. I andre etasje var det kjøkken, spisestue, lekerom, leksestue og en dagligstue. I tredje etasje var det fire store soverom, bad og tre hybler for betjeningen og en leilighet for bestyrerinnen. De fire soverommene fordeler seg slik: ett rom for barn mellom ett og seks år, ett for barn mellom seks og tolv år og et for barn fra 15 til 18 år. Soverommene var møblert med senger og nattbord, men på rommene til de største barna var det skrivepulter. Veggene var helt nakne, og det var tre og en halv meter høyt under taket.

Slik hun beskriver hjemmet, er det langt fra den hjemlighet som for eksempel barnevernsinspektørene mener bør prege et barnehjem. Det var 24 barn på barnehjemmet, noe som vel må sies å overskride det anbefalte antallet. Barna hadde bodd der siden de var ett år gamle. De fleste var der fordi de ikke hadde foreldre, eller fordi mødrene ikke var i stand til å ta seg av dem.

Hun forteller til Møller at det både er ulemper og fordeler ved å bo på et barnehjem. En av ulempene hun nevner, er at personalet skifter ofte, og barna står i fare for å miste personer de er blitt glade i og knyttet til. Angsten for å miste den en er glad i, blir sterk. Hun nevner også at barna ikke får den oppmerksomhet de trenger, fordi det er for få ansatte.

I store deler av tiden hun var på barnehjemmet, var det ”tante Johanna” som var bestyrerinne. Da Gro Elin var 14 var år, døde tante Johanna. Tante Johanna skulle være mamma for barna. Gro Elin beskriver henne som på mange måter et positivt menneske som tok barna med på mange utflukter. Hun var i mors sted og viste Gro Elin tillit. Hun stolte på Gro Elin. Blant annet fikk hun være barnevakt for andres barn. Tante Johanne ville oppdra pikene til å bli snille og gode. Ros og oppmerksomhet fikk de når de oppførte seg slik tante Johanna ville, ellers ikke. De ble straffet om de ikke oppførte seg pent og ble truet med at da måtte de finne seg et annet sted å bo. En gang bannet Gro Elin, og de andre sladret til tante Johanna. Hun ble kalt inn på kontoret og fikk beskjed om å stå rett i ryggen og rekke frem tungen. Så fikk hun strødd pepper på tungen for at hun skulle lære å passe munnen sin. Det gjorde skrekkelig vondt, og hun forteller at hun ble helt hysterisk. Dette er det eneste overgrepet av fysisk art hun forteller om. Selv om hun var en av tante Johannas utvalgte, var det allikevel for lite omsorg for et kjærlighetshungrende lite barn. Det er det som er den såre strengen i hennes fortelling.

Anna Jebsens Minde er et av de barnehjemmene Granskingsutvalget for barnevernsinstitusjon i Bergen har undersøkt. De har intervjuet seks barn som har oppholdt seg på institusjonen i perioden 1953 til 1978. Et av barna de intervjuet, var en pike som oppholdt seg der på 60–70-tallet.

Gro Elin forteller at det var 24 piker på barnehjemmet. Granskingsutvalget finner også at det var et høyere antall barn enn det skulle være etter forskriftene. Bemanningen var for lav, slik at det gikk utover den omsorgen barna fikk. Gro Elin har fortalt om savnet av omsorg og kjærlighet, selv om hun var en av tante Johannas utvalgte. Dette at noen barn var foretrukket fremfor andre, trekker Granskingsutvalget fram som et problem, da det preget miljøet mellom barna. Både Gro Elin og Granskingsutvalget finner at huset var stort og hadde et institusjonspreg. Styrer nr. 3 er identisk med Gro Elins tante Johanna. Granskingsutvalget skriver at fysisk straff ikke har vært et sentralt ledd i oppdragelsen. Gro Elin skriver om den ene episoden der hun fikk pepper på tungen. Granskingsutvalget nevner ikke denne episoden. Men Gro Elin forteller at en pike en gang fikk ris på baken. Den episoden er derimot fortalt til Granskingsutvalget. De uttaler at styrer 3, tante Johanna, hadde andre måter å straffe barna på enn fysisk avstraffelse. Dette skriver også Gro Elin om. Straffen kunne være innesperring eller også det Gro Elin benevner som psykisk terror, som blant annet innebar en trussel om at de kunne bli sendt bort. Barna var livredde for å bli sendt bort. Granskingsutvalget konkluderer med at det ikke har skjedd seksuelle overgrep mellom barna. Gro Elin forteller at hun hadde et tilnærmet seksuelt forhold til en annen jente på barnehjemmet. De trøstet hverandre og hadde sex sammen før de fylte 14 år. Gro Elin forteller at de var svært glad i hverandre. Denne formen for frivillig seksuell omgang mellom de to pikene kan neppe kalles overgrep.

Granskingsutvalget mener at den omsorgssvikten som er blitt beskrevet av noen av informantene, i vesentlig grad henger sammen med styrernes holdninger, og at den dårlige bemanningen har vært en medvirkende årsak til at de ansatte ikke har kunnet ta seg av barna på en forsvarlig måte. Den dårlige bemanningen synes også å ramme dem som var styrer 3s favoritter. Det å være favoritt var nok en beskyttelse, men selv det var ikke nok til å kompensere for tapet av en mor og en far. Det er så stor overensstemmelse mellom hva Gro Elin forteller, og hva som kommer fram etter Granskingsutvalgets undersøkelse, at det er grunn til å feste lit til den personlige beretningen.

Eli Nicolaisen har skrevet en roman om sitt opphold på et ikke navngitt barnehjem, trolig i Nordland fylke, i femtiårene. Hun bodde på dette barnehjemmet i sju år. Hun skildrer livet i barnehjemmet slik en småpike opplever det på godt, men mest på vondt. Hun ble utsatt både for omsorgssvikt og overgrep. Omsorgssvikt i den forstand at hun ikke ble tatt vare på av tantene, som hun kaller dem. De lar henne gå med for små støvler slik at hun må trekke tåneglene. Hun får øreverk som ikke blir behandlet, med det resultat at hun får nedsatt hørsel, Hun har hyppig blærekatarr som fører til at hun tisser i buksen, noe hun blir straffet for. Straffen er grusom. En dag skal hun hjelpe til i vaskekjelleren. Hun skriver: ”Det kom tiss der jeg stod. Jeg klarte ikke å holde meg. Tante så det. Hun ble så sint. Hun drog meg inn til en av vaskekummene med kokende vann. Der drog hun ut proppen så vannet rant ned på steingulvet. Hun satt rumpa og beina mine under strålen. Jeg skrek og skrek. Det sved hele tiden, jeg så jeg var rød. Jeg brettet bleier. Tante sa: Så, så få opp farten, ikke sånn, sa hun [...] skjønner du ingen ting. Hun tok strykejernet og satte det på armen min. Det freste. Sånn går det når du er så klønete. Det er din egne skyld, når du ikke hører etter hva jeg sier” (Nicolaisen 1983: 87). I en liten notis skriver hun at boken ikke er skrevet for å klandre et bestemt barnehjem, men for å gjøre samfunnet oppmerksom på den hverdagen som var på en barnehjemsinstitusjon i femtiårene. Skal vi dømme etter det forfatterinnen skriver, var det en barndom preget både av forsømmelse og fysiske overgrep av svært alvorlig art (Nicolaisen 1983).

Oddmund Harsvik har skrevet om sin kone Britt Synnøves opplevelser på Lunden barnehjem i Sandefjord og på Toten skolehjem (Harsvik 2003). Han bygger beretningen på brev, tilsynsrapporter og fortellingen til Britt Synnøve. Den har et halvdokumentarisk preg. Britt Synnøve bodde på barnevernsinstitusjoner fra hun var 5 måneder til hun var 17 år. Hun kom til Lunden barnehjem i 1955 og var der til 1967, da de av ulike grunner ikke ville ha henne der lenger. Hun forteller at det var en praksis at barnehjemmet ville kvitte seg med de vanskelige pikene som var kommet i puberteten.

Barnevernssekretæren skriver om Lunden barnehjem: Bestyrerinnen ble sykmeldt 20. nov 1966, vikar ansatt fra samme dato. Etter at barnevernsinspektør Thora Lund hjalp til med å skaffe plass for to jenter ved ungdomshjemmet Solstreif i Laksevåg, og en gutt på 12 med tilpasningsvansker kom i guttehjem, har det blitt mer ro over barnehjemmet, og forholdene betegnes som ”tilfredsstillende” Dette var et år før Britt Synnøve ble overført til Toten skolehjem. Vanskeligheten for Britt Synnøve begynte da bestyrerinnen ble syk.

Hendelsene som det fortelles om i Tapt barndom , er langt nær så dramatiske som dem Eli Nicolaisen beretter om, men de er bedre dokumentert, blant annet med utskrifter av Britt Synnøves barnevernsmappe. Det berettes ikke om fysisk mishandling eller voldsbruk overfor Britt Synnøve eller noen av de andre barna ved Lunden barnehjem, men de ble utsatt for maktmisbruk og omsorgssvikt. Det er særlig to forhold barnevernet klandres for. Det ene er at hun i mange år levde i den villfarelse at moren var død, inntil moren og en tante oppsøkte barnehjemmet da Britt Synnøve var 11 år gammel. Det andre var at hun ble sendt til Toten skolehjem for barn og unge med tilpasningsvansker. Styret ved barnehjemmet presset på for å få henne overflyttet. Hun ønsket å være hvor hun var. I et innlegg i Sandefjord blad (referert i sin helhet i boken) skriver hun: ”i mangel av andre plasser ble jeg flyttet til Toten pikeskole, en skole på linje med det Bastøy var for gutter. Ut fra det venner forteller, hadde jeg gjort omtrent like mye galt som andre barn på samme alder gjorde: Skulket skolen, smånasket og røyket tobakk.” (Nicolaisen 1983: 130).

Hensikten med boken, skriver forfatteren, er å sette fokus på mange barns oppvekstvilkår under offentlig omsorg i vår nære fortid. Om vi ikke leser om fysiske overgrep, så forteller det mye om hva det vil si å være en kasteball i systemet,og om den vilkårlighet som rår, og som kan komme til å stemple barn med normal utrustning som mindre begavede, og med den konsekvens det får for deres ferd videre i livet.

8.6 Ekspertvurderinger

Det er av interesse å få samtidige faglige vurderinger av de forholdene som er omfattet av mandatet for denne utredningen. Uten det vil en kunne stå i fare for at ny kunnskap og aktuelle perspektiver i for sterk grad legges til grunn for vurdering av tidligere praksiser. Det vil i så fall kunne medføre at man foretar vurderinger av fortiden der kritikken retter seg like mye mot datidens faglige skjønn som mot den praktiske utøvelsen av omsorgen for barn og ungdom i aktuelle institusjoner. Samtidsvurderingene har vi fått tilgang til gjennom ulike kilder: avisoppslag som tilkjennegir noen av de problemstillingene som sto i fokus i samtiden, faglige tilsynsrapporter (se kapittel 7), og sist, men ikke minst, rapporter fra sakkyndige utvalg.

Her skal vi vise til at Sosialdepartementet omkring 1970 fikk en henvendelse med kritikk av de mentalhygieniske forholdene ved et barnehjem i Drammen. Det ble nedsatt et sakkyndig utvalg som bestod av landets nestor i barnepsykologi, dosent Åse Gruda Skard, en førskolelærer og en lege, for å få utredet forholdene ved barnehjemmet. Fra barnepsykiatrisk hold hadde det blant annet blitt påpekt at barn som fikk sin oppvekst ved dette hjemmet, viste en symptomatologi som tydet på tidlige deprivasjonsskader. I første omgang nektet barnehjemmets styrer å ta imot utvalget uten tillatelse fra styret, da hun var nedfor og sterkt rystet av den offentlige kritikken som hadde blitt framført. Det kom imidlertid etter hvert til å bli gjennomført to heldagsbesøk med vurdering både av miljøforholdene og av hvert enkelt barn. I november 1971 ble det så framlagt en relativt omfattende rapport fra dette utvalget med følgende hovedkonklusjon: ”Etter grundig overveielse er vi kommet til at fortsatt drift av pleiestiftelsen er uforsvarlig. Vi henstiller til Sosialdepartementet at institusjonen blir nedlagt. Også adopsjonsbevillingen bør inndras. Flere av de barna vi observerte, var klart behandlingstrengende og alle bør følges opp i tiden fremover. Barnevernsnemndene i de respektive hjemstedskommuner bør bli pålagt å holde oppsyn med barna og om mulig skaffe dem jevnlig og en viss psykologisk-psykiatrisk kontroll. Utvalget er villig til å diskutere eventuelle mulige hjelpetiltak i tilknytning til ny plassering” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 289).

De tolv barna, hvorav tre brødre og ett søskenpar, var anbrakt av barnevernet i sin kommune. Bakgrunnen for anbringelsen var på den ene siden en hjemmesituasjon preget av vold, alkohol eller andre risikoforhold. På den annen side var det tale om mors psykiatriske lidelser og i ett tilfelle tuberkulose. De minste barna ble undersøkt ved hjelp av Gesells utviklingsskjema. De største ble også observert i lekesituasjoner ute. Vurderingene ga uttrykk for at flere av barna var hjelptrengende, og det ble blant annet påpekt at flere av barna hadde en påfallende og ikke vanlig sosial holdning, og at ingen av barna hadde et språk som var tilsvarende det vanlige for alderen. Generelt var barna reserverte, passive og viste liten evne til å ta initiativ blant annet i lekesituasjoner.

Når det gjelder miljøforholdene, ble det påpekt at institusjonen var preget av dårlig renhold og hygiene og svak tilrettelegging for barnas utfoldelse og lek. De små barna fikk for eksempel liten anledning til å se seg om, da sengene hadde tette vegger rundt, og det var lite farger eller figurer som kunne stimulere barnas utvikling. Babystellet gikk raskt og effektivt uten prating og pusling, og spedbarna måtte antakelig ligge mye alene isolert. Lekerommet så helt ubrukt ut, og selv om personalet viste varme for barna, hadde de tydeligvis lite kjennskap til moderne psykologiske krav til barnestell og lite teft for hva barn kan ha behov for. Rapporten beskriver blant annet dårlige lekeforhold, hvor det også var mangel på tilsyn, noe som medførte at en av de største i gruppen skremte de mindre og skapte redsel, gråt og fortvilelse. Leken var preget av rastløshet og lite konsentrasjon, og de få lekene som var til barnets disposisjon, var det stor rift om. Det påpekes at når leken var så mangelfull, hadde det trolig sammenheng med det fattige, lite stimulerende og ensidige leketilbudet barna hadde ute kombinert med lite kontaktstimulering.

Når det gjelder personalsituasjonen, ble det påpekt at det var meget få personer til å ta seg av barna. Styreren og barselpleieren var de eneste som hadde utdannelse i spedbarnsstell. Det er ikke mulig, påpekes det, å ivareta barnas behov for kontakt og stimulering i tilstrekkelig grad med så mangeartede og tidkrevende oppgaver som hviler på personalet. Det påpekes at barna for en stor del kom fra dårlig stilte familier, og de må derfor kalles risikobarn. For å kunne hjelpe disse barna til en tilfredsstillende utvikling kreves det tid, overskudd og kunnskaper.

I forhold til styreren påpekte for øvrig utvalget at en må være klar over ”at vi på denne måten kritiserer hennes livsverk, og at hun nødvendigvis må komme i sterk forsvarsstilling til utvalget og andre som ser med kritiske øyne på institusjonen” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 289). Dermed har også utvalget pekt på noe av det problematiske som knytter seg til mange av de mangelfulle trekkene ved tilsynsfunksjonen, at ”alle vet” at dette er idealister som stiller sitt liv og sin tilværelse til rådighet for å hjelpe vanskeligstilte barn. Når barnehjemmene ikke lykkes, men ofte har medført risikoforhold for barna, har dette derfor ikke sammenheng med mangel på den gode vilje. Det har i første rekke sammenheng med mangel på de ressurser som er nødvendige, materielt, pedagogisk og med hensyn til kompetanse, for å skape forsvarlige forhold for vanskeligstilte barn.

Vi skal så vise til en fagrapport fra 1967 om forholdene ved tre spesialskoler. Disse tre skolene var alle kategorisert som skoler for evneveike, og omfattet Røstad offentlige skole, Ekne offentlige barneskole og Ekne offentlige framhalds- og yrkesskole. Bak utredningen stod de to psykologene Ruth Frøyland Nilsen og Gert Henrik Vedeler, og oppdragsgiver for utredningen var Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Det sakkyndige vurderingsoppdraget besto i å gjennomføre samtaler, i første rekke med barna ved skolen, for å få inntrykk av hvordan de hadde det. Dette ble nærmere spesifisert til særlig å omfatte brevkontroll, refselse, adgang til bevegelse utenfor institusjonsområdet og barnas adgang til kontakt med tilsynsnemnda. Observasjonen av disse tre skolene ble gjennomført i siste uken av april 1967, og rapporten ble avlevert 12. mai samme år. (Rapport til Stortingets ombudsmann for forvaltningen, 12. mai 1967)

Utvalget gjennomførte observasjonen ved å delta mest mulig i barnas liv og vanlige dagsrytme på institusjonen, dvs. ved måltider, undervisning, lek og fritidssysler. Dermed kunne en komme i kontakt med både elever og ulike grupper av voksne på en naturlig måte. Dermed ble det også gitt mulighet for individuelle samtaler både med barn og personalet. Dessuten ble det holdt møter med representanter for forskjellige personalgrupper, noen ganger med styreren til stede, andre ganger ikke. Et premiss for vurderingen som særlig ble påpekt for barneskolene, var at disse skolene skulle ta imot barn som var rykket opp fra sitt hjemlige miljø, fra sin familie og sin vante livsform, fra sin skole, og ofte var flyttet mange dagsreiser til et fremmed sted. Ut fra dette fant de sakkyndige det naturlig å vurdere spesialskolene først og fremst ut fra hvordan de fylte sin oppgave som hjem for barna. Dernest måtte så skoletilbudet tas i betraktning.

Utvalget fant mange svakheter ved de observerte skolene, særlig det upersonlige preget. Det var for eksempel ingen voksne som under måltider satt til bords sammen med barna. Måltidene ble, påpekes det, en upersonlig ekspedisjonssak, ikke den menneskelige hyggestunden som det kunne bli i en mindre gruppe med voksne til stede. Barna ble heller ikke tatt med i omsorgen og ansvar for seg selv og andre. Deres daglige liv beskrives som fattig og preget av mangel på muligheter til læring av sosiale omgangsformer. Leker og bøker som skulle stå framme, var for det meste innelåst, og hobbyvirksomhet var begrenset til bestemte rom og timer på dagsplanen. For de eldre barna var det å skulle gå til sengs klokka 20.30 opplevd som urimelig tidlig.

Det påpekes at svært mange av barna hadde følelsesmessige vansker og tilpasningsproblemer, og savnet personlig kontakt med voksne. Under samtaler med enkelte barn kom det fram at barna mistrivdes, kanskje mest over å måtte bo hjemmefra. Men det var påfallende, påpeker utvalget, hvor lite slike individuelle og personlige vansker ble erkjent av institusjonens ledelse. De ansatte hadde særlig påpekt det problematiske ved lørdager og søndager, da barna var underbeskjeftiget og mistrivdes tilsvarende. Utvalget påpekte for øvrig følgende: ”En uunngåelig, men mentalhygienisk uheldig konsekvens av de store grupper av barn som til enhver tid er sammen, er det harde klima som da lett utvikler seg innen barnegruppene. Vi fikk inntrykk av at flere barn kunne være redd andre barn uten samtidig å føle seg tilstrekkelig beskyttet av en voksen som var oppmerksom på forholdet. Likeledes ble de oppmerksom på seksuelle spenninger mellom de noe større barna som personalet ikke lot til å være klar over, eller som de ikke hadde personlige eller faglige forutsetninger for å hanskes med” (side 6).

Når det så gjelder framhalds- og yrkesskolen, ble det av utvalget understreket det betenkelige i at kontakten med de voksne også her er såpass tynn på grunn av for få voksne i forhold til antall elever, ”at gruppen av gutter kunne bli noe voldsom for enkelte mer sensitive og svake gutter. Vi hadde en del samtaler med enkelte av elevene som ga uttrykk for at de følte seg utrygge overfor andre gutter uten at de øyensynlig kunne vende seg til noen voksen om slike forhold” (side 15).

I sin konklusjon påpeker utvalget at de ikke hadde inntrykk av at barna på de tre omtalte spesialskolene ble mishandlet, slik kritiske røster hadde hevdet. De hadde ikke inntrykk av at brevkontroll fant sted, heller ikke at man benyttet refselser i fysisk forstand eller med uheldig frihetsberøvelse, osv. Derimot ble det påpekt, særlig fra en av skolene, at en tidligere tilsynsnemnd fungerte dårlig, og at den hadde liten kontakt med barna. Selv om mishandling og overgrep nå ikke finner sted, påpeker utvalget, ”representerer institusjonene en mentalhygienisk uforsvarlig situasjon for de barn som er henvist til å ha dem som sitt hjem gjennom mange år” (side 16). Det henvises her til mangel på individuelle hensyn og muligheter til å utøve den fleksibilitet som er nødvendig. Det store barnetallet pr. voksen tillater på ingen måte, påpeker utvalget, det minimum av personlig kontakt mellom voksen og barn som er nødvendig for en sunn personlighetsutvikling. Det vises også til mangelfullt samarbeid i personalstaben og at internatpersonalet har for dårlig utdanning og for lav status. Videre henvises det til at institusjonene er for isolerte fra omverdenen, med uheldige følger for enkelte barn og for institusjonen som helhet. Selve undervisningen later derimot til å være relativt bra og utmerker seg som det desidert beste leddet i det totale tilbudet som institusjonen representerer.

Det vil selvsagt være begrensninger knyttet til en rapport som dette, da den bygger på et relativt begrenset empirisk grunnlag. Like fullt er det både interessant å registrere hva fagfolkene så etter, og hvilke observasjoner de rapporterer om. Vi ser for eksempel at spørsmålet om seksuelle eller andre overgrep fra personalets side ikke står på agendaen. Derimot har rapporten fokus på depriverende og andre uheldige sider ved institusjonslivet, og legger på den måten viktige føringer for den kritikk mot spesialskoler som på den tiden var under oppseiling.

8.7 Et hovedinntrykk

Hovedinntrykket som avtegner seg i det selvbiografiske materialet, er en manglende grunnholdning til barnas fysiske og psykiske integritet. Mange av informantene har påpekt at de kjente seg utnyttet og lite verdsatt. Dette avspeiler både en manglende pedagogisk grunnlagsfilosofi og mangel på indre tilsyn både med ansatte og forholdene elevene imellom. Dernest reflekterer det utvilsomt at mange barn både hadde det vanskelig, og at de var vanskelige. Med små ressurser sto de ansatte rådløse i møtet med problemer de ikke mestret. Forklaringen på uholdbare forhold ligger dermed ikke bare i en mangelfull etikk og pedagogikk, men også i samfunnets tilrettelegging av og kontroll med disse institusjonene.

Den kritikk barnehjemsbarna i ettertid retter mot barnehjemmene, er forskjellig fra den kritikk som rettes mot institusjonene på offisielt hold. Med sitt perspektiv innenfra gir barnehjemsbarna en beskrivelse av et mangelfullt barnevern og hvilke konsekvenser dette fikk for dem det var ment å skulle vareta. I det rommet som oppstår mellom den offisielle intenderte politikken og det opplevde, mellom intensjoner og realiteter, ligger en viktig forskjell mellom voksnes og barns opplevelser. Barna og de voksne ansatte på barnehjemmet levde i to atskilte verdener. Der for eksempel personalet mener de drev konsekvent og god kristen og moralsk oppdragelse, forteller de tidligere barnehjemsbarna i dag at de opplevde et brutalt, uforstående og undertrykkende system.