11 Utvalgets sekundære lovforslag – Lovregulering av innen­landske investorers adgang til å forvalterregistrere aksjer i norske selskaper

11.1 Innledning

Som det fremgår over, er det utvalgets prinsipale forslag at det ikke gjøres betydelige endringer i dagens system. Systemet med at innenlandske aksjonærer fortsatt må stå oppført i eget navn i aksjeeierregisteret foreslås opprettholdt, mens adgangen for utlendinger til å benytte seg av forvalterregistrering opprettholdes. Dog slik at utvalget anbefaler at det gjennom forskrift innføres regler som pålegger rapportering av reell eier med jevne mellomrom, som i den svenske modellen. I tillegg foreslår utvalget , i sitt prinsipale lovforslag, enkelte mindre tilpasninger i regelverket.

I mandatet er imidlertid utvalget pålagt å utarbeide regler om forvalterregistrering uansett. Som sitt sekundære forslag fremlegger derfor utvalget , i tråd med mandatet, et slikt sekundært lovforslag.

Dersom det skal innføres adgang for norske aksjonærer til å benytte seg av forvalterregistrering, reiser dette fem reguleringstemaer, i tillegg til spørsmålet om hvilke sanksjoner brudd på reglene skal kunne møtes med.

Et første spørsmål er adgangen til å la seg forvalterregistrere, og problemstillingen her vil være om den bør stå åpen for alle, og uavhengig av karakteristika ved det selskap som er investeringsobjekt.

Et neste spørsmål er hvilke krav som bør være oppfylt for å kunne opptre som forvalter, og et tredje spørsmål gjelder forvalters innretning av sin virksomhet. De kravene som eventuelt stilles til denne, vil i første rekke være begrunnet i hensynet til investorene og hensynet til å skille mellom forvalterselskapets depotfunksjon og dets øvrige funksjoner.

Kredittilsynet og Oslo Børs har som nevnt i kapittel 9.6 ovenfor direkte tilgang til verdipapirregisteret, og kan på denne måten følge bevegelser i de forskjellige aksjene og i investorenes aksjeinvesteringer. Gjennom dette er det mulig å kontrollere og supplere de opplysninger markedsaktørene selv gir, samt å overvåke markedet mer generelt. Forvalterregistrering medfører at verdipapirregisteret ikke gir fullstendige opplysninger om disse forholdene, dels fordi transaksjoner mellom investorer som benytter samme forvalter ikke vil fremkomme som endringer i spredningen av de aktuelle aksjene, og dels fordi verdipapirregisteret ikke vil gi fullstendige opplysninger om hvem som står bak de transaksjoner som viser seg i verdipapirregisteret i form av endringer i en eller flere forvalteres beholdning. Etter allmennaksjeloven § 4-5 skal aksjeeierregisteret være tilgjengelig for enhver. Verdien av de opplysninger aksjeeierregisteret gir, reduseres imidlertid ved utstrakt forvalterregistrering. Dette kan imidlertid, i det minste i noen grad, avbøtes ved at forvalter pålegges opplysningsplikt. Et fjerde reguleringstema er dermed det nærmere innhold i denne plikten.

Allmennaksjeloven § 4-2 bestemmer at erververen av en aksje bare kan utøve de rettigheter som tilkommer en aksjeeier når ervervet er innført i aksjeeierregisteret, eller når ervervet er meldt og godtgjort. Der aksjeeieren er forvalterregistrert, vil det ikke fremgå av aksjeeierregisteret at vedkommende er eier. Dette aktualiserer spørsmålet om hva som skal til for at et erverv anses «meldt og godtgjort». Utvalget har merket seg at det synes å være noe usikkerhet knyttet til hva som ligger i dette kravet. Ved en alminnelig adgang til å la seg forvalterregistrere, er det grunn til å anta at behovet for en avklaring på dette punktet øker. Det ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat å foreslå regler om dette, som utgjør det femte reguleringstemaet.

Utvalget viser til at reglene knyttet til forvalterregistrering mer generelt har vært gjenstand til vurdering av tidligere lovutvalg. På bakgrunn av disse vurderingene, og påfølgende høringer, er det gitt nærmere regler om forvalterregistrering. For finansielle instrumenter generelt er det gitt regler i verdipapirregisterloven. Og for aksjer knyttet til utenlandske aksjeeiere spesielt, er det gitt regler i allmennaksjeloven. Vurderingstema for dette utvalget er således om det er hensyn som tilsier særlige regler for forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere, dersom det skal åpnes for dette.

11.2 Adgangen til å la seg forvalter­registrere

11.2.1 Gjeldende rett

Allmennaksjeloven § 4-10 første ledd lyder slik:

«En bank eller annen forvalter som er godkjent av Kongen, kan føres inn i aksjeeierregisteret i stedet for en utenlandsk aksjeeier når aksjene er notert på utenlandsk børs. Kongen kan samtykke i forvalterregistrering av aksjer som tilhører utenlandske aksjeeiere også i andre tilfeller enn nevnt i forrige punktum.»

Bestemmelsen innebærer som nevnt et unntak fra hovedregelen i allmennaksjeloven § 4-4 annet ledd som bestemmer at eiernes navn, adresse og identitetsnummer skal fremgå av aksjeeierregisteret.

11.2.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Det kan reises spørsmål om adgangen til å la seg forvalterregistrere bør begrenses til visse kategorier investorer, eksempelvis juridiske personer. Det er imidlertid ikke særlige hensyn som tilsier at fysiske personer bør avskjæres fra å la seg forvalterregistrere. Når en slik begrensning i tillegg vil være temmelig enkel å omgå og resurskrevende å håndheve, ser utvalget ikke grunn til å foreslå en slik avgrensning.

Forutsatt at det skal være en generell adgang til forvalterregistrering uavhengig av investors nasjonalitet, ser ikke utvalget grunn til at adgangen til å la seg forvalterregistrere skal være en annen for innenlandske investorer enn for utenlandske. Utvalget anser det således også mest hensiktsmessig at forvalterregistrering reguleres i samme bestemmelse, uavhengig av investorens nasjonalitet. En adgang for også innenlandske aksjonærer til å la seg forvalterregistrere kan med dette gis ved å stryke begrensningen til utenlandske aksjeeiere i allmennaksjeloven § 4-10. Samtidig bør bestemmelsen som nevnt i kapittel 10.2 ovenfor, bringes i samsvar med Kredittilsynets samtykkepraksis i den forstand at ordningen ikke begrenses til aksjer notert på utenlandsk børs. Som nevnt i kapittel 10.2 finner utvalget at forvalterregistrering av unoterte aksjer fremdeles bør forutsette Kredittilsynets samtykke. Ny ordlyd kan da bli:

«En bank eller annen forvalter som er godkjent av Kongen, kan føres inn i aksjeeierregisteret i stedet for en aksjeeier når aksjene er notert på børs.»

Etter utvalgets oppfatning er det ikke nødvendig med ytterligere tilpasninger av lovteksten i allmennaksjeloven § 4-10 for å åpne for at også innenlandske aksjonærer skal kunne la seg forvalterregistrere.

11.3 Adgangen til å være forvalter

11.3.1 Gjeldende rett

Etter allmennaksjeloven § 4-10 kan «bank eller annen forvalter godkjent av Kongen» opptre som forvalter. Denne kompetansen til å godkjenne forvaltere er som nevnt delegert til Kredittilsynet. I verdipapirregisterloven § 6-3 første og fjerde ledd er Finansdepartementet gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler om godkjennelse og tilbakekall av tillatelse til å være forvalter, samt forvalters opplysnings- og oppbevaringsplikt, i forskrift. Under henvisning til at det som nevnt i kapittel 4.2 foreløpig ikke er gitt slik forskrift, er det naturlig å vise til tilsvarende forskrift om forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister som er trådt i kraft. Forskrift 18. desember 2003 nr. 1638 om forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister bestemmer i § 3 første ledd følgende:

«Norsk eller utenlandsk bank, verdipapirforetak, verdipapirregister eller forvaltningsselskap, som er underlagt offentlig tilsyn i sitt hjemland, kan etter søknad til Kredittilsynet gis tillatelse til å stå oppført som forvalter i andelseierregister. Verdipapirforetak må ha konsesjon til mottak og formidling av ordre på vegne av investor og/eller aktiv forvaltning av investors portefølje av finansielle instrumenter for å kunne godkjennes som forvalter. Forvaltningsselskap kan bare påta seg forvalteroppdrag i den utstrekning det har tilknytning til forvaltningen av verdipapirfond eller en individuell portefølje.»

Forslaget til forskrift om forvalteregistrering i verdipapirregister for finansielle instrumenter regulerer de samme forholdene i § 2.

11.3.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget har vurdert reglene om adgangen til å være forvalter på vegne av utenlandske aksjeeiere og som gjelder for foretak som ønsker å opptre som forvalter i et aksjeeierregister. Utvalget har på denne bakgrunn ikke funnet at det gjør seg gjeldende særlige forhold knyttet til forvalterregistrering av aksjer for innlendinger som tilsier særskilte regler for disse. Det er således ikke behov for andre regler enn de som får anvendelse for forvalterregistrering av aksjer for utlendinger.

Kredittilsynets kompetanse etter forskrift om forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister fremstår som diskresjonær. Dette innebærer at Kredittilsynet kan avslå søknaden selv om søker isolert sett tilfredsstiller bestemmelsens objektive kriterier. Kredittilsynet kan også gi partiell tillatelse samt stille vilkår for en tillatelse. Alminnelige forvaltningsrettslige regler om usaklig forskjellsbehandling m.v. medfører likevel at søknad ikke kan avslås uten saklig grunn. Utvalget finner grunn til å påpeke at det krav til forutberegnelighet EF-domstolen har lagt til grunn er en del av EU-rettens, og dermed også EØS-rettens, regler om etableringsrett og fri bevegelighet for tjenesteytelser, medfører at de situasjoner der søknad kan avslås til tross for at søker er en bank, et verdipapirforetak osv. bør fremgå eksplisitt.

Under henvisning til ovennevnte er det utvalgets oppfatning at en eventuell adgang til forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere ikke fordrer andre vilkår for den som skal operere som forvalter, enn de krav som gjelder for forvaltere som opererer som sådan på vegne av utenlandske aksjeeiere.

11.4 Innretning av forvaltervirksom­heten

11.4.1 Innledning

De ulike hensyn for og imot forvalterregistrering utvalget har vurdert ovenfor, kan tilsi at det stilles krav til forvalters innretning av virksomheten. Disse hensynene er stort sett de samme som kan tilsi at det ikke åpnes for adgang til forvalterregistrering, men de får noe annerledes utslag når beslutningen om å åpne for forvalterregistrering først er tatt. Den første gruppen krav er således knyttet til hensynet til effektiv myndighetskontroll. En neste gruppe krav er utslag av hensynet til utsteder. En tredje gruppe er utslag av hensynet til investor, en fjerde av hensynet til lik informasjonstilgang i markedet og en femte av hensynet til alminnelig åpenhet om eierforhold og konstellasjoner i norsk næringsliv.

11.4.2 Registrering av opplysninger om aksjeeieren

11.4.2.1 Gjeldende rett

Etter allmennaksjeloven § 4-10 fjerde ledd skal forvalter gi opplysninger om hvem som eier de aksjer forvalteroppdraget omfatter, og forutsetter dermed at forvalter fører en fortegnelse over disse. Den nevnte forskriften om forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister krever i § 4 at forvalter fører en fortegnelse over de andelseierne han er forvalter for, og angir nærmere hvilke opplysninger som skal registreres.

I forslaget til forskrift om forvalterregistrering i verdipapirregister for finansielle instrumenter er tilsvarende forhold regulert i forslagets § 3. Sentralt ved begge bestemmelsene, både den vedtatte forskriften og forskriften som foreløpig ikke er vedtatt, er at de pålegger forvalter en plikt til enhver tid å holde rede på hvem som er reell eier. I forslaget til forskrift om forvalterregistrering i verdipapirregister for finansielle instrumenter, kreves ikke at forvalter til enhver tid skal ha et oppdatert register hvor reell eier fremgår. Men siden vedkommende forvalter til enhver tid må holde rede på hvem som er reell eier, finner utvalget at realiteten i forvalters plikter vil være de samme her dersom forslaget blir vedtatt i samsvar med forslaget på dette punkt.

11.4.2.2 Utvalgets vurderinger og forslag

En plikt til å holde rede på hvem som til enhver tid er reell eier av en aksje, innebærer en omfattende aktivitetsplikt for forvalter. Dette henger blant annet sammen med at den som er registrert hos forvalteren selv kan være forvalter for andre. Den forvalter som har konsesjon gitt av norske myndigheter, vil da måtte holde oversikt over de transaksjoner som gjøres til, fra eller innenfor forvalterkonti opprettet hos ham, og så videre nedover i lagene av forvaltere. En slik plikt vil i praksis være svært vanskelig å oppfylle, og i enkelte tilfelle vil den antakelig umuliggjøres av taushetspliktregler og regler om banksekretesse. Det nevnes at forvalteren i praksis ofte ikke vet om oppdragsgiver er den egentlige eier av aksjene som er registrert på vedkommende. Videre er det lite sannsynlig at forvalteren gjøres kjent med transaksjoner som skjer i eventuelle underledd. Utvalget viser til at forvaltere utvalget har snakket med har tilkjennegitt at en slik plikt til enhver tid å holde rede på hvem som er reell eier utover den som er registrert hos vedkommende, er tilnærmet umulig å overholde i praksis ved forvalterregistrering i flere ledd. Det kan derfor settes spørsmålstegn ved om det bør pålegges en slik plikt. Utvalget viser til at det i andre land er vanlig at forvalter bare plikter å opplyse om identiteten til den som er registrert hos seg.

Hensynet til en effektiv myndighetskontroll tilsier at så komplette opplysninger om reell eier som mulig bør kunne innhentes uten bruk av større administrative ressurser eller mer spille av tid enn nødvendig. Det som vanskeliggjør kartleggingen av hvem som er reell eier av en aksje, er som nevnt først og fremst forvalterregistrering i flere lag. Problemet kan trolig reduseres dersom det stilles som vilkår for konsesjon til å opptre som forvalter, at forvalter ikke opptar andre forvaltere i sitt register. Spørsmålet blir dermed om et slikt krav vil medføre at det norske markedet fremstår som mindre interessant for utenlandske investorer, og om dette i så fall tilsier at reglene heller bør utformes slik at norske investorer pålegges slik begrensning.

En av fordelene ved bruk av forvalter vil som nevnt kunne være muligheten for at aksjeeieren kan samle sine investeringer hos én forvalter og dermed ha mulighet til å velge at aksjene blir regulert av ett lands rett, jf. kapittel 9.3 ovenfor. På bakgrunn av det utvalget har grunn til å tro, er det i hovedsak institusjonelle investorer som investerer globalt som vil benytte seg av forvalterregistreringsadgang også for innenlandske aksjonærer. I så fall vil trolig investor ønske å benytte den samme forvalteren for alle sine aksjeinvesteringer. En regulering som hindrer muligheten for å la disponeringen over aksjene bli regulert av ett lands rett, vil anses som mindre attraktiv sammenliknet med regelverket for utenlandske aksjeeiere. I tillegg kommer de praktiske vanskelighetene med håndhevingen av en slik regel. Utvalget finner at det avgjørende er at tilgang på opplysningene er tilgjengelig for aktuell kontrollmyndighet og andre som med hjemmel i lov har krav på opplysninger om reell eier. At forvalterregistrering medfører at det tar lengre tid å fremskaffe opplysningene, eksempelvis fordi man må gå via flere ulike kilder for å få vite hvem som er reell eier, finner utvalget er en faktisk konsekvens av at aksjene er forvalterregistrert.

Regelverket knyttet til konsesjonsordningen for forvaltere som opptrer på vegne av utenlandske aksjeeiere, anses etter utvalgets vurdering tilstrekkelig slik det er utformet i allmennaksjeloven. Utvalget finner derfor ikke grunn til å foreslå endringer i allmennaksjelovens kriterier som følge av at forvalterregistrering tillates også for innenlandske aksjeeiere. Videre finner ikke utvalget det ønskelig å pålegge forvalter en plikt til å holde en oppdatert oversikt over hvem som er den reelle eieren av en forvalterregistrert aksjer under henvisning til de praktiske vanskelighetene det er forbundet med en slik plikt som nevnt ovenfor. Derimot forutsetter utvalget at det er tilstrekkelig og mest hensiktsmessig at forvalteren til enhver tid plikter å holde rede på og føre register over de som vedkommende står som forvalter på vegne av. Etter utvalgets oppfatning er dette regler som naturlig hører hjemme i forskrift. Det vises således til at nåværende forskriftshjemmel i verdipapirregisterloven § 6-3 første og fjerde ledd anses tilstrekkelig for å gi bestemmelser om dette.

Mindretallets vurderinger

Utvalgets mindretall, medlemmet Larsen , legger til grunn at den registrerte forvalter skal foreta slik innrapportering av beholdninger og transaksjoner til norsk verdipapirregister som er nødvendig for at registeret skal bli i stand til rettidig å avgi fullstendige og korrekte oppgaver til ligningsmyndighetene. Denne oppgaven antas å bli enda mer krevende dersom det mellom den registrerte forvalter og reell eier fins underforvaltere og rapporteringen således forutsetter medvirkning fra flere ledd i en forvalterkjede. Risikoen for svikt i rapporteringen kan forutses å øke i den grad det i kjeden opptrer forvaltere som ikke er godkjent av norske myndigheter. Man vil da ikke ha den samme sikkerhet for at forvalteren er innforstått med og har de nødvendige forutsetninger for oppfyllelse av sine rapporteringsplikter. Mindretallet foreslår derfor at forvalterregistrering kun skal tillates i ett ledd, alternativt at alle ledd i en forvalterkjede selv må inneha godkjennelse fra norske myndigheter.

11.4.3 Innsynsrett og opplysningsplikt

11.4.3.1 Gjeldende rett

Verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd bestemmer at forvalter har plikt til å gi opplysninger om de reelle eierne i samme omfang og på samme måte som verdipapirregisteret er pliktig til etter lov. I tillegg gir bestemmelsen hjemmel til å gi nærmere regler om forvalters opplysningsplikt.

Kontrollmyndighetene har hjemmel i respektive regelverk. I tillegg til kontrollmyndighetenes krav på opplysninger fra forvalter, er det grunn til å nevne forvalters opplysningsplikt overfor selskapene som har utstedt aksjene forvalteroppdraget omfatter. Det vises for øvrig til redegjørelsen i kapittel 4.2 ovenfor.

I forskrift om forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister § 5 reguleres forvalters opplysningsplikt gjennom henvisning til verdipapirregisterloven § 8-2 nr. 1, 2, 3 og 5. Forskriften om forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister krever også at forvalter innhenter oppdragsgivers forhåndssamtykke til at forvalter kan gi offentlige myndigheter de opplysninger de kan kreve i medhold av forskriften. Dersom oppdragsgiver ikke gir slikt samtykke, plikter forvalter å frasi seg oppdraget.

I forslaget til forskrift om forvalterregistrering i verdipapirregister for finansielle instrumenter reguleres forvalters opplysningsplikt i § 4. Kjernen i bestemmelsen er at forvalter har plikt til å gi opplysning til den som med hjemmel i eller i medhold av lov har rett til slike opplysninger fra verdipapirregisteret. Forvalters opplysningsplikt svarer til den opplysningsplikt verdipapirregisteret har, både med hensyn til innholdet i de opplysninger som gis og med hensyn til hvem som kan kreve opplysningene. Forslaget er her i det alt vesentlige i samsvar med de vilkår Kredittilsynet stiller i dag ved godkjennelse av forvalter etter allmennaksjeloven § 4-10.

11.4.3.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget minner om at allmennaksjeloven § 4-10 fjerde ledd er et uttrykk for at lovgiver har ment at selskapet og kontrollmyndigheter har et særskilt behov for opplysning om reell eier av aksjene, og at tilgangen på disse opplysningene ikke skal bli borte som følge av at aksjene er forvalterregistrert. Som følge av en eventuell utvidelse av forvalterregistreringsadgangen, aktualiseres dette hensynet ytterligere. Utvalget finner at dagens lovregulering knyttet til forvalters opplysningsplikt overfor selskap og kontrollmyndigheter er tilstrekkelig, slik at lovendring ikke er nødvendig. Det kan imidlertid vurderes om det blant annet på grunn av en utvidelse av forvalterregistreringsadgangen, og dermed økt forvalterregistrering, burde fastsettes klare og skjerpede krav til forvalters opplysningsplikt, for eksempel krav om klare tidsfrister, krav til forvalters rutiner for oppfyllelse av opplysningsplikten og så videre. Utvalget anser det mest hensiktsmessig at slike utfyllende bestemmelser om forvalters opplysningsplikt, herunder hva forvalter skal gi opplysninger om, gis i forskrift. Gjeldende hjemmel i verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd er tilstrekkelig for å dekke dette. Det er etter utvalgets oppfatning ikke behov for å stille andre krav til forvalters opplysningsplikt som en følge av en adgang til forvalterregistrering også for innenlandske aksjeeiere.

Som omtalt i kapittel 9.9, bør informasjon om hvem som er eiere i norske aksjeselskap og allmennaksjeselskap være tilgjengelig for allmennheten. En generell adgang til forvalterregistrering for aksjeeiere vil medføre at aksjeeierboken/aksjeeierregisteret ikke gir et helhetlig bilde av hvem som er selskapets reelle eiere. Utvalget viser for øvrig til drøftelsene i kapittel 10.5 ovenfor, og foreslår at allmennaksjeloven § 4-10 femte ledd gis følgende ordlyd:

«Kongen kan gi forskrift om forvalterregistrering, herunder om forvalterens plikt til å gi offentlig myndighet opplysning om eierforholdene til de aksjer som forvaltes, samt om plikt til å rapportere periodisk om eierforholdene til offentlig myndighet eller andre.»

11.4.4 Oppbevaring av opplysninger

11.4.4.1 Gjeldende rett

Det følger av verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd at departementet kan gi nærmere regler i forskrift om forvalterens opplysningsplikt og plikt til oppbevaring av opplysningene. Det fremgår av forskrift om forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister § 4 siste ledd at forvalter skal lagre «alle opplysninger om forvaltningsoppdrag og oppdragsgivere, herunder oversikt over endringer i oppdragsgivernes porteføljer av forvalterregistrerte andeler, i 10 år.» I Kredittilsynets utkast til forskrift om forvalterregistrering i verdipapirregister § 3 siste ledd er det foreslått at forvalter skal ha en plikt til å oppbevare alle opplysninger om forvalteroppdrag, oppdragsgiver og reelle eiere i 10 år.

Før verdipapirregisterloven var det usikkert hvorvidt forvalter hadde en rettslig forankret plikt til å gi historiske opplysninger om reell eier mv. I verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd fremgår som nevnt at forvalter har plikt til å gi opplysning om de reelle eierne i samme omfang og på samme måte som den opplysningsplikten verdipapirregisteret har i medhold av lovens § 8-2 eller annen lov. Dette er uttrykkelig uttalt i forarbeidene til loven. Hvilke opplysninger forvalter har plikt til å gi, følger av aktuelt hjemmelsgrunnlag. I henhold til verdipapirregisterloven § 6-6 tredje ledd skal opplysninger som er slettet fra rettighetsregisteret oppbevares i minst 10 år. I forarbeidene er det uttrykkelig uttalt at det kan være behov for opplysninger som har blitt slettet fra registeret for eksempel ved etterforskning av straffbare handlinger. 1

Forarbeidene omtaler ikke direkte om forvalter også har tilsvarende plikt til å opplyse om slike historiske forhold. Utvalget finner det noe uklart om forvalters opplysningsplikt om historiske forhold følger allerede av verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd første punktum, jf. § 6-6 tredje ledd, eller om en slik opplysningsplikt fordrer forskriftsbestemmelse i samsvar med § 6-3 fjerde ledd, siste punktum. Reelle hensyn kan tilsi at også forvalter har plikt til å opplyse om historiske eierforhold.

11.4.4.2 Utvalgets vurdering og forslag

Uavhengig av om forvalter har opplysningsplikt om historiske forhold direkte av verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd, finner utvalget at en slik opplysningsplikt bør presiseres nærmere i forskrift. Tilgang på opplysninger knyttet til historiske eierforhold er viktig av hensyn til kontrollmyndighetene.

Å sikre at historiske opplysninger holdes tilgjengelig hos forvalter er derfor viktig av hensyn til offentlige myndigheters kontrollvirksomhet. Utvalget viser til at gjeldende regulering av forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister stiller krav til at forvalter oppbevarer opplysninger om reelle eiere mv. i minst 10 år. Videre vises til at krav til oppbevaring av opplysninger er regulert under en rekke andre lover, blant annet regnskapsloven 1998 § 2-7 annet ledd, som stiller krav om oppbevaring av regnskapsopplysninger i 10 år etter regnskapsårets slutt. Som nevnt skal verdipapirregisteret i henhold til verdipapirregisterloven § 6-6 tredje ledd oppbevare slettede opplysninger i 10 år. Etter utvalgets oppfatning er en oppbevaringsplikt i 10 år et naturlig utgangspunkt også for forvalters plikt til å oppbevare opplysninger om reelle eiere mv. En eventuell adgang til forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere vil ikke medføre behov for å stille andre krav til oppbevaring av opplysninger, og utvalget finner ikke grunn til å foreslå endringer på dette punkt.

11.4.5 Separasjonskrav og krav til notifikasjon

11.4.5.1 Gjeldende rett

Verdipapirregisterloven § 6-3 tredje ledd bestemmer at finansielle instrumenter som tilhører forvalteren ikke kan være registrert på forvalterkonto som forvaltes av vedkommende. Bakgrunnen for kravet er hensynet til å unngå sammenblanding mellom forvalters og investorenes formuesmasse. Videre følger det av verdipapirregisterloven § 6-3 første ledd at det skal fremgår av registeret at en konto er en forvalterkonto.

11.4.5.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget finner at gjeldende regler knyttet til separasjon og notifikasjon anses tilstrekkelig for å skille aksjeeierens rettigheter fra forvalterens egne. Det synes ikke å være grunn til å gi andre regler ved forvalterregistrering av aksjer, for eksempel ved å stille krav om at forvalters register, det vil si depotfunksjonen, skilles ut som eget rettssubjekt. En eventuell adgang til forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere medfører etter utvalgets vurdering ikke behov for å stille separasjons- eller notifikasjonskrav utover det som allerede følger av verdipapirregisterloven.

11.5 Krav om undersøkelsesplikt for kontofører

Det kan ikke utelukkes at et foretak registreres som reell eier selv om det i realiteten er en forvalter. Dette gir grunnlag for å reise spørsmålet om kontofører bør pålegges en undersøkelsesplikt med hensyn til om det i realiteten foreligger en forvalterregistrering. Utvalget er av den oppfatning at hvitvaskingsreglene er tilstrekkelige med hensyn til de nødvendige undersøkelser, og foreslår således ikke særskilt regulering i lov om en slik undersøkelsesplikt.

11.6 Sanksjoner

11.6.1 Gjeldende rett

Sanksjoner ved brudd på reglene i verdipapirregisterloven § 6-3 om forvalterregistrering og forvalters plikter, er som nevnt i kapittel 4.2 regulert i verdipapirregisterloven. I henhold til § 6-4 første ledd kan Kredittilsynet kreve en konto sperret dersom noen forvalter en forvalterkonto uten tillatelse fra Kredittilsynet, slik godkjennelse trekkes tilbake eller forvalter ikke oppfyller sin opplysningsplikt, jf. § 6-3 fjerde ledd.

Etter ligningsloven § 10-6 kan ligningsmyndighetene pålegge den som ikke oppfyller sine plikter etter blant annet ligningsloven §§ 6-5 og 6-15 å oppfylle sin plikt under en daglig løpende tvangsmulkt.

11.6.2 Utvalgets vurderinger og forslag

I likhet med tidligere lovutvalg finner også utvalget at brudd på forvalters plikter, herunder opplysningsplikten og kravet om at den som opererer som forvalter i et norsk verdipapirregister må ha tillatelse fra Kredittilsynet, må kunne håndheves ved hjelp av sanksjoner.

Departementet ga i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) punkt 9.3 ved omtale av ligningsloven § 10-6 uttrykk for at det var viktig å legge mulighetene til rette for bruk av løpende tvangsmulkt overfor forvaltere, både norske og utenlandske, dersom de ikke oppfyller sine plikter overfor ligningsmyndighetene. Slik mulighet vil i dag foreligge dersom forvalteren ikke etterkommer pålegg gitt i medhold av ligningslovens kapittel 6.

Når det gjelder de oppgavene over beholdninger og transaksjoner m.v. som i henhold til ligningsloven § 6-5 skal leveres ukrevet, legger imidlertid utvalget til grunn at det er mer hensiktsmessig at oppgaveplikten påhviler verdipapirregisteret, og ikke hver enkelt forvalter.

Denne løsningen forutsetter at forvalter innrapporterer til norsk verdipapirregister de opplysningene dette registeret er avhengig av for å kunne avgi korrekte og rettidige oppgaver til ligningsmyndighetene. En slik plikt for forvalter kan klargjøres ved at plikten nedfelles i forskrift i medhold av verdipapirregisterloven § 6-3. For de oppgavene som skal gis ukrevet til bestemt tid, vil således forvalterens opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene være av indirekte karakter og forankret i annet regelverk enn ligningslovens kapittel 6 som sanksjonsbestemmelsen i lovens § 10-6 viser til. Svikter innrapporteringen fra forvalter til registeret, vil registeret ikke ha mulighet til å oppfylle sin oppgaveplikt. Utvalge t vil i slike tilfeller anse det mer rimelig og formålstjenlig å rette sanksjonen løpende tvangsmulkt mot forvalteren. Det foreslås derfor hjemmel for slik sanksjonsbruk inntatt som nytt annet punktum i ligningsloven § 10-6 nr. 1.

Den sperreadgang Kredittilsynet har i verdipapirregisterloven § 6-4 innebærer som nevnt at forvalter ikke lenger kan disponere over verdipapirkontoen. Aksjelovutvalget foreslo i NOU 1996: 3 tvangssalg som sanksjonsmiddel ved forvalters brudd på opplysningsplikten. Verdipapirsentrallovutvalget anså i NOU 2000: 10 at tvangssalg ikke var det mest egnede sanksjonsmiddelet. Dette blant annet fordi tvangssalg kunne få konsekvenser utover forvalter og reell eier ved store aksjeposter og derfor ble ansett som mer inngripende enn sperring. Sperring ble også ansett mer egnet som virkemiddel for å fremtvinge opplysning om investorenes identitet. Selv om Finansdepartementet var enig i at sperring var mest egnet som sanksjonsmiddel, mente departementet at det burde gis hjemmel for nærmere regler om tvangssalg, jf. Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) side 83 og kapittel 10.6 ovenfor. Slik forskriftshjemmel ble som nevnt i kapittel 10.6 imidlertid ikke foreslått.

En utvidelse av forvalterregistreringsadgangen til å omfatte også innenlandske aksjeeiere, vil ikke slik utvalget vurderer det, medføre at vurderingene knyttet til adgangen til sperring og tvangssalg blir annerledes, og viser til kapittel 10.6 ovenfor.

Under henvisning til gjeldende sanksjonsbestemmelse om sperring i verdipapirregisterloven § 6-4, finner således ikke utvalget behov for å foreslå ytterligere sanksjonsbestemmelser i regelverket om forvalterregistrering for aksjer spesielt. Etter utvalgets oppfatning vil en adgang til forvalterregistrering også for innenlandske aksjeeiere ikke medføre behov for sanksjoner utover det som allerede følger av verdipapirregisterloven.