5 Utenlandsk rett og internasjonale utviklingstendenser

5.1 Generelt

I de fleste land i Europa for eksempel Tyskland, Frankrike, Italia og i all hovedsak England, er registreringssystemene for finansielle instrumenter bygget på forvalterregistrering. Det samme er tilfelle for USA og Canada. Investorene har sine verdipapirer i depot eller elektronisk registrert hos en eller flere forvaltere, som igjen er registrert i verdipapirregistrene. Den reelle eier er dermed ikke registrert i verdipapirregisteret.

I de nordiske land og i Hellas er utgangspunktet at hver investor har konto i eget navn i verdipapirregisteret. Forvalterregistrering kan imidlertid, i varierende omfang, velges. Likeledes er registrering i direkteregistrering i registeret vanlig i «nye» markeder som for eksempel Singapore, India, Kina, Hong Kong og flere av markedene i Øst-Europa.

Innretningen av registreringssystemene i de ulike markedene er ofte historisk betinget. I markeder som hadde stort handelsvolum før de elektroniske systemene ble introdusert, var det som regel allerede etablert en ordning med forvalterregistrering ettersom dette lettet oppgjøret ved å eliminere behovet for overlevering av de fysiske aksjene fra kjøper til selger. Likeledes lettet forvalterregistreringsordningen pantsettelser. Forvalterregistrering representerte således en videre­føring av det etablerte systemet.

5.1.1 Svensk rett

Värdepappercentralen AB (VPC) er det eneste verdipapirregisteret for aksjer i Sverige. Aksjer som er registrert i VPC er dematerialisert. Investorer kan åpne konto direkte i VPC eller la seg forvalterregistrere. Både svenske og utenlandske investorer la seg forvalterregistrere. Forvalterkontoer skal merkes som dette i verdipapirregisteret.

Det er verdipapirregisteret som godkjenner forvalterne. Både svenske og utenlandske institusjoner kan opptre som forvalter. Forvalteren må oppfylle kravene som stilles til kontoførende institutt eller være utenlandsk sentralbank, clearingorganisasjon, verdipapirregistre eller verdipapirforetak. Verdipapirregisteret kan stille vilkår for tillatelsen. Ved manglende overholdelse av vilkårene kan tillatelsen tilbakekalles.

Ved etterforskning av brudd på innsideregler, kan Finansinspektionen kreve at forvalteren oppgir hvem som er registrert som eier hos ham. Skattemyndighetene kan også kreve slike opplysninger fra forvalteren. På begjæring fra verdipapirregisteret plikter både svenske og utenlandske forvaltere å opplyse om aksjeeiers identitet, og om hvor mange aksjer den enkelte eier. Utstederselskapet kan når som helst be verdipapirregisteret om å innhente opplysninger fra forvalterne om hvem som er registrert som eiere. Det er anledning til i særlige tilfeller å gjøre unntak fra forvalters opplysningsplikt, men det er i forarbeidene forutsatt at dispensasjonsadgangen skal praktiseres strengt, og i første rekke reserveres for de tilfeller der dispensasjon er nødvendig for å kunne etablere link til utenlandske verdipapirregistre.

Verdipapirregisteret skal ha en aksjebok for hvert registrerte selskap tilgjengelig på sitt kontor. Dette aksjeeierregisteret inneholder de investorer og forvaltere som er registrert i VPC. Aksjeeierregisteret oppdateres løpende. Minst to ganger i året skal imidlertid alle aksjonærer med mer enn 500 aksjer i et selskap innføres i aksjeboken, også de som er forvalterregistrerte. Denne aksjeboken dannes ved at verdipapirregisteret to ganger i året samler inn opplysninger om hvem som hos forvalterne er registrert som eiere. Det er imidlertid bare første lag av de forvalterregistrerte eierne som rapporteres til verdipapirregisteret. Reelle eiere som er registrert gjennom flere lag av forvaltere, vil således ikke fremkomme i denne aksjeboken.

Enhver har rett til å se aksjeboken. Aksjonærer som ønsker å stemme på generalforsamlingen må dessuten senest 10 dager før generalforsamlingen la seg innskrive i aksjeboken.

Kontoførerne har i henhold til avtalen med VPC kun tilgang til opplysninger fra VPC-kontoen ved utførelse av konkrete oppdrag på vegne av kontoeieren. Kontoføreren kan således ikke disponere kontoen som om den var en konto i sitt eget system. Dersom kontoføreren ønsker å kunne yte tilleggstjenester til investoren basert på opplysninger fra kontoen, må dette skje etter særskilt avtale med investoren om å opprette en såkalt servicekonto i VPC. Når investoren er registrert på en servicekonto fremkommer investoren ikke i det løpende eierregisteret.

5.1.2 Finsk rett

Suomen Arvopaperikeskus (APK) er det eneste verdipapirregisteret for aksjer i Finland. Aksjer som er registrert i APK er dematerialisert. Investorer kan åpne konto direkte i APK eller la seg forvalterregistrere. Etter finsk rett er det bare utenlandske investorer som kan la seg forvalterregistrere. Departementet kan begrense retten til å forvalterregistrere registrerte egenkapitalinstrumenter, dersom de ikke er gjenstand for offentlig handel i utlandet. Denne adgangen har imidlertid aldri vært benyttet.

Alle kontoførere i det finske verdipapirregisteret kan opptre som forvalter. I tillegg kan Finlands nasjonalbank, utenlandske sentralbanker og verdipapirforetak være forvaltere. Verdipapirregisteret kan dessuten gi utenlandske verdipapirregistre, oppgjørssystemer og depotinstitutter tillatelse til å opptre som forvaltere. Også andre utenlandske organisasjoner kan godkjennes som forvalter av verdipapirregisteret.

En forvalterkonto skal merkes som dette i verdipapirregisteret. Forvalteren kan ikke utøve andre aksjonærrettigheter enn retten til å motta utbytte, konvertering eller ombytting eller deltagelse i emisjoner.

På forespørsel fra den finske tilsynsmyndigheten plikter forvalter å oppgi hvem som er registrert som eier hos forvalteren, og hvor mange finansielle instrumenter vedkommende eier. Dersom det ikke er den reelle eieren som er registrert hos forvalteren skal han i stedet oppgi hvem som er registrert som representant for den reelle eier som står registrert hos forvalter, og hvilke registrerte finansielle instrumenter oppdraget omfatter. I tillegg skal forvalter framlegge en skriftlig erklæring om at den reelle eier ikke er en finsk fysisk eller juridisk person. Det er gjort unntak fra plikten til å frembringe en slik erklæring der forvalter er et utenlandsk verdipapirregister, oppgjørssystem eller depotinstitutt. For andre finansielle instrumenter enn obligasjoner skal denne informasjonen også gis til utsteder. Tilsynsmyndigheten kan gi regler om på hvilken måte opplysningene skal gis.

I Finland er aksjeboken offentlig. Alle som er registrert direkte i verdipapirregisteret fremkommer i det offentlige eierregisteret. For forvalterregistrerte aksjer fremkommer bare opplysninger om forvalteren.

Alle investorer i børsnoterte selskaper må melde fra til selskapet når de passerer eierandeler på 5, 10, 15, 20, 25, 33 1/3, 50 eller 66 2/3 prosent av aksjene. Selskapet melder dette videre til børsen som i sin tur offentliggjør informasjonen.

Kontoførerne har full tilgang til opplysninger fra de kontoene de er ansvarlige for.

5.1.3 Dansk rett

Værdipapirsentalen AS (VP) er det eneste verdipapirregisteret for aksjer i Danmark. Aksjene som er registrert i VP er dematerialisert. Investorer kan åpne konto direkte i VP eller la seg forvalterregistrere. Etter dansk rett kan både danske og utenlandske investorer la seg forvalterregistrere. Forvalterkontoer skal merkes som dette i verdipapirregisteret. Lovgivningen stiller ingen formelle krav om hvem som kan opptre som forvalter, og det kreves heller ikke noen særskilt godkjennelse verken fra verdipapirregisteret eller offentlige myndigheter. Det er imidlertid forutsatt i Betænkning nr. 1290 1995 (Børsreform II) (side 123) at dersom forvaltervirksomheten har et visst omfang vil det kreves at vedkommende har konsesjon som verdipapirregister.

Verdipapirregistrene har en viss plikt til skatterapportering. Finanstilsynet kan kreve opplysninger fra verdipapirregistre og kontoførere i etterforskning av konkrete saker om kursmanipulasjon og innsidehandel. Noe generell innsynsrett i verdipapirregisteret har verken Finanstilsynet eller skattemyndighetene. Videre er det ikke noen alminnelig innsynsrett i aksjeeierregisteret. Utstederselskapet har heller ikke krav på å få opplysninger om aksjonærenes identitet, verken fra verdipapirregisteret eller forvalteren. Aksjonærer som erverver mer enn 5 prosent av selskapet skal imidlertid gi melding til selskapet, og opplysningene om deres identitet skal være allment tilgjengelige. Kontoførende institutt har full tilgang til opplysninger på de kontoene vedkommende institutt er ansvarlig for.

5.1.4 Engelsk rett

Den mest vanlige formen for registrering i England er forvalterregistrering. Investor har adgang til å ha egen konto i registeret som eventuelt føres i eget navn. Å være direkteregistrert forutsetter dataforbindelse med registeret, eventuelt avtale med noen som har slik forbindelse. Ved forvalterregistrering står aksjene registrert i navnet til et selskap som er opprettet utelukkende for å holde aksjer på vegne av andre. Dette er selskaper som eies av forvalteren. En slik ordning er etablert for å sikre at konkurs hos forvalteren ikke skal påvirke rettighetene til de reelle eierne.

Utstederselskapet forholder seg utelukkende til forvalteren som har rett til å opptre i alle sammenhenger overfor selskapet, inkludert å stemme på generalforsamlingen. Stemmegivningen skjer på bakgrunn av fullmakt eller instruks fra eieren. Eieren trenger ikke å tilkjennegi sin identitet for å stemme. Skal den reelle eier møte på generalforsamlingen må vedkommende ha fullmakt fra forvalterregistreringsselskapet.

Utstederselskapet har krav på opplysning om hvem forvalteren opptrer på vegne av. Det er ikke offentlighet omkring aksjeeierregisteret, men for noterte selskaper gjelder flaggeregler fastsatt av børsen. Også børs og tilsynsmyndigheter har rett til å få opplyst hvem som er reell eier og annen informasjon knyttet til reell eiers transaksjoner direkte fra forvalter. Utvalget har fått opplyst at det i hovedsak ikke er problemer knyttet til å få opplyst hvem som eier aksjene som er forvalterregistrert, bortsett fra at det tar tid å få frembrakt opplysningene.

5.1.5 Amerikansk rett

I USA er det ikke uvanlig at aksjeselskaper utsteder fysiske aksjesertifikater som representerer eierrettigheter i selskapet. Utsteder - eller en «transfer agent» som opptrer på vegne av utsteder - fører et register over personer med eierrettigheter i foretaket. Personer som er oppført i selskapets eierregister kalles «legal owners».

For de fleste aksjer i amerikanske børsnoterte selskaper er imidlertid The Depository Trust Corporation (DTC) innført som eier i selskapets eierregister. DTC er et sentralt depot for amerikanske aksjesertifikater som oppbevarer de fysiske aksjesertifikatene på vegne av deltakerne i DTC. DTC fører dessuten konti som viser forvalternes rettigheter i de deponerte verdipapirene. Forvalterne fører så i sine egne systemer hvilke eierrettigheter deres kunder har. Det er imidlertid ingen plikt for investorer å la seg registrere DTC eller tilsvarende register. Investor kan således velge å la seg registreres direkte i det enkelte selskap.

Det er kun oppføring i selskapets register gis status som «legal owner», og det er i utgangspunktet bare «legal owners» som kan utøve aksjonærrettigheter. Normalt står kun DTC oppført i selskapets eierregister, og i så fall er det i prinsippet bare DTC som kan opptre som eier på generalforsamlinger mv. Forvalterregistrerte eiere gis imidlertid en rekke (kontraktsbaserte) aksjonærrettigheter av DTC, slik at forvaltereierne i praksis langt på vei har de beføyelser som normalt tilfaller en eier.

Det er imidlertid verdt å nevne enkelte utviklingstrekk i ovennevnte system. For det første har DTC, de største børsene (NYSE og NASDAQ) og den amerikanske bransjeforeningen for verdipapirforetak gått sammen om å etablere Direct Registration System (DRS). DRS innebærer at sluttinvestor kan registreres direkte og elektronisk i utsteders aksjeeierregister. Investor vil således være «legal owner», og slipper derfor å måtte innhente fullmakter mv for å utøve sine aksjonærrettigheter. Investor kan overføre eierrettighetene til megler elektronisk, dersom vedkommende ønsker å selge e.l. DRS har imidlertid ikke fått et stort omfang i forhold til aksjemarkedets totale størrelse.

I USA må alle eiere (inkludert forvaltere) melde fra til Securities and Exchange Commision (SEC) om erverv som innebærer at de kontrollerer mer enn 5 prosent av aksjekapitalen.

På bakgrunn av at det ikke finnes et sentralt eierregister i USA, er en henvist til eierregisteret til den enkelte utsteder. Innsyn i slike eierregistre er regulert i den enkelte delstatslovgivningen. For flertallet av børsnoterte amerikanske selskaper innebærer dette full anonymitet for direkteregistrerte aksjonærer. Andre aksjonærer kan imidlertid be om innsyn i registeret. SEC har i utgangspunktet ikke tilgang til dette registeret, men kan be om en rettslig kjennelse som gir rett til innsyn. Dersom utsteder benytter en transfer agent til å føre eierregister, vil imidlertid SEC som tilsynsmyndighet ha full tilgang til agentens eierregister uten rettslig kjennelse.

Eierregisteret i DTC er i utgangspunktet unntatt fra offentlighet. Utsteder kan imidlertid be om en daglig oppdatert utskrift som viser hvilke meglerforetak mv som fremstår som eiere i DTC, men ved bruk av forvalterregistrering vil ikke reell eier fremstå. Sluttinvestor kan frasi seg den retten til anonymitet som forvalterregistrering gir.

Verdipapirlovgivningen krever at meglerforetaket fører oversikt over den som står oppført som eier. Det kreves ikke at megler skal gå lenger bak i hjemmelsrekken for å kontrollere om registrert eier er reell eier eller om vedkommende kun opptrer som forvalter på vegne av andre. Hvitvaskings- og terrorfinansieringslovgivningen har også regler om dette. Nylig vedtatte lovregler om hvitvasking og finansiering av terrorisme 1 krever at alle finansforetak (herunder forvaltere som er deltakere i DTC) skal vite hvem deres kunder er.

Skattemyndighetene (IRS) vil rutinemessig få melding fra megler om kjøp og salg av verdipapirer og om utbyttebetalinger, og disse opplysningene vil legges til grunn for skatteoppgjøret. IRS har imidlertid ingen generell tilgang til selskapsregisteret, DTCs register eller meglers register. IRS må eventuelt utstede en administrativ kjennelse som vil gi tilgang til registrene. Alternativt kan IRS gå direkte til en domstol og be en rettslig kjennelse om innsyn eller en ransakelsesordre.

5.2 Internasjonale rammebetingelser og lovgivningsinitiativ

5.2.1 Generelt

Det har i de siste tiår vært mange internasjonale reguleringsinitiativ knyttet til registrerings- og oppgjørssystemer for finansielle instrumenter. De første initiativ av denne type ble tatt av brukere og interesseorganisasjoner i verdipapirmarkedene, og var i hovedsak knyttet til forhold ved oppgjør av handel med finansielle instrumenter. Dette ledet til en rekke internasjonale anbefalinger om sikkerhet og effektivitet i oppgjørssystemer. En viktig anbefaling av denne type er de såkalte Group of 30 anbefalingene (G 30-anbefalingene) som skisserte en del grunnforutsetninger for effektive oppgjørssystemer for handler med finansielle instrumenter.

De senere årene ha regelverksutviklingen også omfattet registrering av finansielle instrumenter. I Europa har det vært en tendens at EU har involvert seg stadig mer i regelverksutvikling på dette området. Av vedtatte direktiver kan nevnes direktivet om endelig oppgjør i betalingssystem og i oppgjørssystem for verdipapirer (direktiv 98/26/EF) som er gjennomført i norsk rett ved lov om betalingssystemer, og direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse (direktiv 2002/47/EF) som er gjennomført i norsk rett ved lov om finansiell sikkerhetsstillelse. I tillegg har EU tatt flere initiativ til harmonisering av regelverket på dette området. I tillegg til de initiativ EU har tatt, er det også flere internasjonale initiativ som tar sikte på en global harmonisering av regelverket i tilknytning til registrering og oppgjør av finansielle instrumenter. Nedenfor følger en oversikt over de viktigste internasjonale initiativene med en kort beskrivelse av innholdet i det regelverket som er foreslått. Felles for de fleste av disse initiativene er at regelverket er i støpeskjeen og således ikke ferdig utviklede regler. De regelverksutkast og rapporter som er beskrevet nedenfor har derfor ikke dannet grunnlag for bindende rammer for utvalgets arbeid. Utvalget har likevel hatt dem som et grunnlag for sine vurderinger, og har forsøkt å holde seg innenfor den retning som disse initiativene angir.

Utvalget vil dessuten nevne Norges rolle i det internasjonale arbeidet for større åpenhet omkring eierskap i selskaper m.v., jf. Utenrikskomiteens uttalelse i Innst. S. nr. 118 (2003-2004):

«Komiteen understreker behovet for sterke internasjonale instrumenter i kampen mot korrupsjon, hvitvasking, «shellbanks» og skjulte eierskap og peker på at tiltak mot ikke-samarbeidende land er påkrevd. For å sikre en sunn global økonomi og forhindre korrupsjon bør Norge være en pådriver for at det på sikt ikke er noe land som er uvillig til å fortelle hvem som er eieren av en konto eller trust er.»

Det er vist til denne uttalelsen i Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. 2

5.2.2 Værdipapirregistrering i de nordiske lande – Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt under Nordisk Ministerråd

Nordisk Ministerråd utga i 1999 rapporten Förütsättninger för ökat nordiskt og nordisk-baltiskt börssamarbete. I denne rapporten fremgikk det blant annet at økt nordisk børssamarbeide også ville være betinget av en harmonisering av oppgjørs- og registreringstjenester. Som en konsekvens av dette nedsatte en styringsgruppe under Ministerrådet en arbeidsgruppe som skulle gjennomgå reguleringen av registrering av verdipapirer i verdipapirregistre i de nordiske land. Formålet med rapporten var å identifisere eventuelle forskjeller i lovgivningen som var av en slik karakter at det kunne virke hemmende på utviklingen av det nordiske verdipapirmarkedet, og å foreslå endringer der det var behov for dette.

Arbeidsgruppen avga sin rapport i september 2001 (Værdipapirregistrering i de nordiske lande – Rapport fra en arbejdsgruppe under Nordisk Ministerråd). Gruppen gjennomgikk et bredt spekter av regler som hadde relasjon til registrering av verdipapirer, herunder reglene for forvalterregistrering. Arbeidsgruppens konklusjon på dette punkt var som følger:

«Ved forvalterregistrering forstås tilfælde, hvor en investors (eller flere investorers) beholdning af finansielle instrumenter står på en konto som er registreret i en forvalters navn. Investors navn fremgår ikke af registreringsenhedens register men derimod af forvalterens egne optegnelser.

Der er generel adgang til forvalterregistrering i Danmark, Island og Sverige, mens forvalterregistrering i Finland og Norge kun er tilladt for udenlandske investorer.

Der kræves i de fleste lande (med undtagelse af Danmark) offentlig godkendelse for at kunne optræde som forvalter. I Sverige er det dog VPC, der giver en sådan tilladelse.

Denne forskel hænger sandsynligvis sam­men med, at hensynet til offentlig-hedens adgang til information om ejerforhold i erhvervslivet og hensynet til skattekontrol er blevet tillagt forskellig vægt i de nordiske lande.

Det er vanskeligt at påvise, at forskellene mellem reglerne vedrørende forvalterregistrering medfører konkrete ulemper i relation til et fælles nordisk værdipapirmarked, da alle lande tillader forvalterregistrering for udlændinge. Således vil en investor fra ét nordisk land altid kunne forvalterregistrere sin beholdning af finansielle instrumenter i et andet nordisk land.

Det kan muligvis hævdes, at et forbud mod forvalterregistrering kan være en fordel eller en ulempe for likviditeten på det pågældende nationale marked, men dette er en problemstilling, som falder uden for denne fremstilling.

Det kan på samme måde heller ikke påvises, at forskelle i regelsættene i de nordiske lande er til hinder for et effektivt nordisk børssamarbejde».

5.2.3 Haag-konvensjonen for lovvalgsregler i saker om rettigheter til verdipapirer som besittes av forvaltere/mellommenn

The Hague Convention on the Law applicable to certain rights in respect of securities held with an intermediary av 13. desember 2002 – Haag-konvensjonen om lovvalgsregler i saker om rettigheter til verdipapirer som besittes via mellommenn, regulerer lovvalgspørsmål i saker om rettigheter til finansielle instrumenter som er registrert via mellommenn, for eksempel ved spørsmål om virkningen overfor tredjemenn av at rettigheter til finansielle instrumenter blir registrert på en konto, krav til etablering av rettsvern, ekstinksjon av rettigheter, prioritetsspørsmål mv. 3 Konvensjonen er ikke ratifisert av Norge eller av noen annen stat.

Konvensjonens hovedregel er mellommannen og kontoinnehaver kan avtale hvilken stats rett som skal regulere rettsstiftelser på kontoen. Partene står imidlertid ikke helt fritt til å avtale hvilken stats rett som skal komme til anvendelse. Konvensjonen stiller et krav om at mellommannen må ha en viss tilknytning til vedkommende stat. Konvensjonen oppstiller dessuten subsidiære regler for lovvalg for de tilfeller hovedregelen ikke kan anvendes. Haag-konvensjonen er for øvrig vedlagt.

5.2.4 Unidroit – Prelimenary draft convention on harmonized substantive rules regarding securities held with an intermediary

International Institute for the Unification of International Law (Unidroit) 4 har igangsatt et arbeid for å utvikle en konvensjon som skal gi en global standard for regler for verdipapirer som er registrert på en verdipapirkonto. Der Haag-konvensjonen bare gir anvisning på hvilken stats rett som skal komme til anvendelse på spørsmål knyttet til verdipapirer registrert på en verdipapirkonto, gir Unidroit-konvensjonen anvisning på hva de materielle reglene i den enkelte stat skal inneholde. Det foreligger foreløpig et utkast til konvensjon datert november 2004. Utkastet har vært på høring blant medlemslandene i UNIDROIT. Ved avgivelse av utvalgets innstilling er ikke resultatet av denne høringsrunden kjent.

Konvensjonsutkastet inneholder i tillegg til definisjoner av sentrale begreper knyttet til verdipapirregistrering også regler om:

• Rettigheter som oppstår ved registreringer på en verdipapirkonto

• Beskyttelse av godtroerververe av verdipapirer registrert på en verdipapirkonto

• Rettigheter ved konkurs hos forvalter

• Forvalterens plikter i tilknytning til verdipapirkontoen

• Forholdet til utstederen av verdipapirene

• Regler for håndtering av verdipapirer som er brukt til sikkerhetsstillelse

5.2.5 The Legal Certainty project

EU-kommisjonen presenterte i mai 2002 et dokument hvor de redegjorde for sine planer når det gjaldt regulering av clearing og settlement i EU. Denne rapporten ble fulgt opp av en tilsvarende rapport i april 2004 hvor dette ble nærmere utdypet.

Kommisjonen peker blant annet på at mangelen på et harmonisert regelverk knyttet til verdipapiroppgjør er en vesentlig grunn til inneffektiviteten i grensekryssende verdipapirtransaksjoner. For å bøte på dette skisserte kommisjonen en rekke tiltak. Et av disse tiltakene var å vurdere behovet for et eget direktiv for clearing og settlement for å sikre et enhetlig regelverk for grensekryssende transaksjoner. Som et ledd i dette utnevnte Kommisjonen en ekspertgruppe med oppgave å kartlegge de legale barrierene mot en integrasjon av det europeiske verdipapirmarkedet. Kommisjonen har i gruppens mandat bedt om at den særlig vurderer:

• De rettslige karakteristika av verdipapirer registrert via mellommenn

• Overføringer av slike rettigheter

• Når overførsler av slike rettigheter ikke kan tilbakekalles

• Behandlingen av registreringer høyere opp i registreringskjeden

• Investors beskyttelse ved konkurs hos forvalteren

• Tredjemenns godtroerverv av slike rettigheter

• Forskjeller i nasjonale regler om corporate actions

• Begrensninger i utsteders mulighet til å velge under hvilken jurisdiksjon verdipapirene skal utstedes

Formålet med et eventuelt direktiv vil være å etablere klare og harmonisere nasjonale regler på disse områdene. Utvalge t har merket seg at Kommisjonen har uttrykt at det er et behov for klare nasjonale regler for overføring av rettigheter til verdipapirer som er forvalterregistrert.

5.2.6 Fostering an appropriate regime for shareholders rights – Consultation document of the services of the Internal Market Directorate General

I mai 2003 annonserte EU-kommisjonen en plan for modernisering av selskapsretten i EU – «Action Plan on Modernising Company Law and Enhancing Corporate Governance in the EU». I denne planen fremholder Kommisjonen at et formål med denne moderniseringen er å styrke aksjonærenes rettigheter i børsnoterte selskaper. På bakgrunn av høringsuttalelser fra aktørene i markedet besluttet Internal Market Directorate General å iverksette en åpen høringsprosess om forhold som bør reguleres av i et fremtidig direktiv om aksjonærrettigheter. Som et ledd i dette sendte Internal Market Directorate General i september 2004 dokumentet « Fostering an Appropriate Regime for Shareholders’ Rights » på høring. I dette dokumentet ble det tatt opp flere tema som høringsinstansene ble bedt om å gi sine vurderinger av. I kapittel 5 « Entitlement to control the voting right » behandles problemstillinger omkring stemmerett for forvalterregistrerte aksjer. Ett forhold som er tatt opp er at enkelte jurisdiksjoner ikke anerkjenner en forvalterregistrert aksjeeier i relasjon til stemmerett på generalforsamlinger. Det ble stilt spørsmål om et eventuelt direktiv bør fastsette at den reelle eieren alltid skal ha anledning til å stemme for sine aksjer – enten ved selv å stemme, eller ved å gi fullmakt til sin forvalter. På bakgrunn av de innspill som kom i høringsrunden besluttet Internal Market Directorate General å følge opp det første konsultasjonsdokumentet med et nytt dokument som ble publisert 13. mai 2005. Det fremkommer her at den første høringsrunden viste at lovgivningen i en rekke medlemsland vanskeliggjør utøvelse av aksjonærrettigheter på tvers av landegrensene, og at det er en sterk støtte for at EU bør ta et initiativ på dette området. I det nye konsultasjonsdokumentet legges det derfor særlig vekt på hvilke tiltak som bør iverksettes for å lette utøvelsen av aksjonærrettigheter på tvers av landegrensene. Høringsfristen er satt til 15. juli 2005.

5.2.7 OECDs arbeid for økt åpenhet omkring eierskap i selskaper m.v.

Etter initiativ på ministernivå lanserte OECDs skattekomité i 1996 et prosjekt vedrørende skadelig skattekonkurranse. 5 Siden 1998 har en egen arbeidsgruppe under komiteen arbeidet med tiltak mot skattepraksis som kan være til skade for målsettingen om like og rettferdige konkurranseforhold mellom medlemslandene og mellom disse og land som ikke er medlem. To av hovedkriteriene ved vurderingen av om en ordning skal anses skadelig, er om den mangler transparens og om den ikke er gjenstand for effektiv informasjonsutveksling. 6

I en fremdriftsrapport fra 2004 opplyses det at 33 av de land og jurisdiksjoner som ble funnet å operere med skadelige ordninger, 7 har avgitt forpliktende erklæringer om anerkjennelse av prinsippene om transparens og informasjonsutveksling. Forpliktelsen innebærer blant annet samarbeid med OECD-land om utvikling av internasjonale standarder på dette område. Det store flertall blant de landene som har avgitt en slik erklæring har allerede tatt et viktig skritt i retning av økt transparens ved å avskaffe ordninger med ihendehaveraksjer. Mange av dem har også innført reguleringer av virksomheten til tilbydere av forvaltertjenester og herunder stilt krav om innhenting og oppbevaring av eieropplysninger vedrørende klienter.

Et viktig resultat av samarbeidet hittil er en mønsteravtale for utveksling av opplysninger i skattesaker. I den er det bl.a. inntatt bestemmelse om plikt til etter anmodning å fremskaffe opplysninger om eierskap til aksjer m.v. – for børsomsatte aksjer/andeler dog med forbehold for opplysninger som ikke kan fremskaffes uten uforholdsmessige vansker. Det presiseres at plikten ikke bare omfatter de som fremtrer som eiere, men hele kjeden fram til den reelle eier. Videre fastslås det at plikten også gjelder for opplysninger som innehas av banker og andre med forvalteroppdrag for den reelle eier. Det er fastsatt frister som skal sikre at utvekslingsavtalen blir et effektivt hjelpemiddel for den avtalepart som ber om opplysninger.

Nevnte fremdriftsrapport opplyser at det allerede er inngått eller er i ferd med å inngås avtaler som bygger på prinsippene i denne mønsteravtalen. Norge har i følge Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) påbegynt arbeidet med å inngå slike avtaler, i samarbeid med de andre nordiske landene.

Bestemmelsene om utveksling av opplysninger i OECDs egen skatteavtalemodell, artikkel 26 med tilhørende kommentarer, ble revidert i 2004. Den nye versjonen som etter planen skal sluttbehandles i løpet av våren 2005, er angitt å reflektere gjeldende praksis blant mange OECD-land og den enighet som er oppnådd mellom OECD-land om idealstandard for tilgang til bankopplysninger. 8 Endringene er i samsvar med innholdet i den modellavtale om utveksling av opplysninger i skattesaker som er omtalt foran. Det finnes ingen reservasjon for børsomsatte aksjer. Av særlig betydning for forvalterregistrerte aksjer er en ny bestemmelse i artikkel 26 om at en stat ikke kan nekte å etterkomme en anmodning om å gi opplysninger bare med den begrunnelse at det dreier seg om eieropplysninger eller at det er en bank eller annen forvalter som sitter inne med disse opplysningene. I kommentarene er det understreket at plikten til å fremskaffe opplysninger gjelder alle ledd i en eierkjede. Det fremheves videre at prosedyrene for indirekte tilgang til de opplysninger bistandsanmodningen gjelder, ikke skal være så byrdefulle og tidkrevende at de virker som hindring for tilgangen til opplysningene.

5.2.8 Tiltak mot hvitvasking og terror­finansiering

«Kjenn-din-kunde-prinsippet» anses for å være et av de viktigste virkemidler for å hindre at finansielle system misbrukes til hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme. Dette kan blant annet ha betydning for å kunne oppdage uvanlige transaksjonsmønstre som kan innebære hvitvasking eller finansiering av terrorisme, samt at det ved etterforskningen skal være mulig å spore en transaksjon tilbake til vedkommende som foretok eller initierte transaksjonen. Det pågår en rekke initiativ på internasjonalt nivå for å ivareta nevnte formål, for eksempel gjennom FN, IMF, Verdensbanken, Europarådet, FATF, OECD og EU/EØS. Nedenfor gis en kort omtale av initiativene i FATF og EU/EØS.

Financial Action Task Force on Money Laundering and Terrorist Financing (FATF) er et internasjonalt ad hoc-forum som ble etablert i 1989 etter initiativ fra G7-landene. Norge har deltatt siden 1991. I dag har FATF 33 medlemmer – 31 land samt EU-kommisjonen og Gulf Cooperation Council. FATFs hovedoppgaver er å utarbeide internasjonale standarder med tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering, evaluere medlemsland etter disse standardene, og kartlegge nye moduser og trender for hvitvasking og terrorfinansiering (typologi). FATF har utarbeidet 40 anbefalinger mot hvitvasking som anses som de viktigste internasjonale standarder innen sitt område. Anbefalingene ble sist revidert i juni 2003. Anbefalingene omhandler blant annet kriminalisering av hvitvasking, identifisering av kunder, rapporterings­plikter for finansinstitusjoner mv., internasjonalt samarbeid og ressurs-/kompetanse­spørsmål. FATF har i tillegg vedtatt 9 spesielle anbefalinger om terrorfinansiering. Anbefalingene anses som politisk forpliktende for Norge. «Kjenn-din-kunde-prinsippet» er et viktig prinsipp i FATFs standarder. FATFs anbefalinger inneholder en rekke krav til og fremgangsmåter for identifisering av kunder. I den forbindelse vises det til FATFs anbefaling nr. 5, hvor det er nedfelt en plikt for finans­institusjoner mv. til å identifisere sine kunder ved etablering av kundeforhold av forretningsmessig art, herunder en plikt til å identifisere «beneficial owner». Ifølge FATFs begrepsbruk forstås med «beneficial owner» den naturlige person som endelig eier eller kontroller en kunde og/eller personen som på hvis vegne en transaksjon blir utført. Dette inkluderer også personer som utøver effektiv kontroll over en juridisk person eller lignende rettslige innretninger.

EU har nylig vedtatt et nytt hvitvaskingsdirektiv (Ecofin Council 7. juni 2005 9 ) som omhandler tiltak for å hindre at det finansielle system misbrukes til hvitvasking av penger. Direktivet vil erstatte tidligere hvitvaskingsdirektiv (direktiv 2001/97/EF og direktiv 91/308/EØF). Hensikten med det nye direktivet er i hovedsak å sikre en samordnet gjennomføring og anvendelse av FATFs anbefalinger på fellesskapsnivå. Sentralt i direktivforslaget er krav til identifisering av kunder, og et styrket krav til identifisering av eier basert på FATFs anbefalinger, jf. ovenfor.