12 Rettsvern

12.1 Innledning

Det følger av utvalgets mandat at det skal vurdere regler for hvordan rettsvern kan oppnås for forvalterregistrerte finansielle instrumenter. Med rettsvern menes i denne sammenheng den beskyttelse en rettighetshaver til et finansielt instrument har mot konkurrerende rettigheter. Dette medfører at rettsvernsreglene skal sikre erverver mot at avhender senere disponerer over det finansielle instrumentet med virkninger for ham, og mot at avhenders kreditorer kan søke dekning for sitt tilgodehavende i instrumentene.

Utvalget vil innledningsvis bemerke at rettsvernsreglene etter mandatet skal omfatte finansielle instrumenter og ikke bare aksjer. Dersom det åpnes for forvalterregistrering for innlendinger vil imidlertid behovet for regler på området bli større enn det er i dag.

Behovet for rettsvernsregler for disposisjoner over finansielle instrumenter knytter seg ikke bare til finansielle instrumenter som er innført og registrert i et norsk verdipapirregister, men også til finansielle instrumenter som opprinnelig er innført i et utenlandsk verdipapirregister, men som er registrert i Norge hos en norsk forvalter. Utvalget har vurdert rettsvernsregler for begge disse tilfellene. I det følgende benyttes begrepet innført for å beskrive i hvilket register den opprinnelige registreringen, eller utstedelsen, av de finansielle instrumentene har funnet sted. Begrepet registrering benyttes for å beskrive senere anmerkninger av rettigheter til de utstedte finansielle instrumentene. Det vil således alltid være registreringer knyttet til det finansielle instrumentet i det registeret hvor det er innført, men registreringer av rettigheter kan også skje i registre som for det aktuelle finansielle instrumentet fungerer som underregister for registeret hvor det finansielle instrumentet er innført. Dette kan være et annet verdipapirregister, eller et register hos en forvalter som har en forvalterkonto i det registeret det finansielle instrumentet er utstedt.

12.2 Gjeldende rett

12.2.1 Finansielle instrumenter innført i et norsk verdipapirregister

Rettsvernsreglene for aksjer som er innført i et norsk verdipapirregister fremgår av verdipapirregisterlovens kapittel 7 – Rettsvirkninger av registrering .

Hovedregelen er at en rettighet som er registrert i verdipapirregisteret, går foran rettigheter som ikke er registrert eller som registreres senere. Med rettighet menes ifølge lovforarbeidene enhver rett til det finansielle instrumentet, også rettigheter som følger av arrest, utlegg og konkurs, jf. Ot. prp. nr. 39 (2001-2002) side 158. Dette betyr at den som får registrert sin rett til det finansielle instrumentet, ekstingverer konkurrerende rettigheter som ikke er registrert. I forhold til konkurser er det således registreringen av konkursen på investors konti i verdipapirregisteret som er det avgjørende tidspunkt, og ikke konkursåpningen.

I tråd med alminnelig tingsrettslige prinsipper er det gjort unntak for rettigheter som er ervervet ved arv. Disse må stå tilbake for eldre registrerte og uregistrerte rettigheter, jf. verdipapirregisterloven § 7-1 tredje ledd. Når det gjelder rettighet som er ervervet ved avtale, må rettighetshaveren være i aktsom god tro på registreringstidspunktet med hensyn til konkurrerende rettigheter for at han skal kunne ekstingvere tidligere rettsstiftelser i det finansielle instrumentet, jf. verdipapirregisterloven § 7-1 annet ledd. Verken VPS eller kontofører foretar prøving av om god tro-kravet er oppfylt. Spørsmål knyttet til god tro-kravet må tas opp av den konkurrerende rettighetshaver i ettertid. Dette tilsvarer systemet i tinglysningsloven. Ved handel foretatt på børs eller gjennom meglerapparatet vil god tro-kravet sjelden ha noen praktisk betydning, ettersom motparten da som regel er ukjent.

Det følger av verdipapirregisterloven § 7-2 at en avtalebasert rettighet ikke kan settes til side selv om det viser seg at avhenders rett ikke var i samsvar med verdipapirregisterets innhold med mindre erverver var eller burde vært kjent med dette på registreringstidspunktet. Dette innebærer at en avtaleerverver i utgangspunktet kan legge til grunn at registerets innhold er korrekt. Verdipapirregisteret har med andre ord en positiv rettslig troverdighet.

12.2.2 Nærmere om aksjer registrert på en forvalterkonto

I følge verdipapirregisterloven § 6-3 annet ledd har forvalteren fullmakt til å råde over beholdningen på en forvalterkonto med bindende virkning for investoren, og med de rettsvirkningene som er beskrevet ovenfor. Registreringer på forvalterkontoen i verdipapirregisteret behandles med på samme måte som om kontoen skulle tilhøre den reelle eieren.

12.2.3 Registreringer i det underliggende system hos forvalteren

Ved overføringer av finansielle instrumenter mellom forskjellige beholdninger på en forvalterkonto, bestemmer verdipapirregisterloven § 6-3 femte ledd siste punktum at slike overføringer ikke har rettsvirkninger etter verdipapirregisterloven. Verdipapirsentrallovutvalget vurderte i hvilken utstrekning lovens regler om rettsvern, negotiabilitet og prioritet til oppfyllelse også burde gjelde ved overføringer mellom forskjellige beholdninger som er registrert på én og samme samlekonto, jf. NOU 2000: 10 side 175. Det ble blant annet vurdert hvorvidt forvalterens interne fortegnelser over rettigheter til finansielle instrumenter på samlekonto skulle gis samme virkning som selve verdipapirregisteret, slik at reglene om rettsvern og negotiabilitet kom til anvendelse ved overføringer internt på samlekonto. Verdipapirsentrallovutvalget valgte å ikke gi regler om dette. I merknaden til verdipapirregisterloven § 6-3 uttaler Verdipapirsentrallovutvalget følgende i NOU 2000: 10 side 174-175:

«For øvrig foreslås det i femte ledd tredje punktum at overføringer mellom investorer registrert på samme samlekonto ikke skal ha rettsvirkninger etter kapittel 9. Dette innebærer bl.a. at erververens rettsvern mot avhenderens kreditorer må avgjøres ut fra andre regler enn utkastets § 9-4.»

Ettersom det ikke foreligger lovregler om rettsvern for rettigheter til finansielle instrumenter registrert hos en forvalter, må spørsmålet løses ut fra ulovfestet rett. Etter utvalgets oppfatning er det nærliggende å legge den samme løsning til grunn ved overføringer av forvalterregistrerte instrumenter som ved overdragelse av negotiable dokumenter som ligger i depot hos tredjemann. Det følger av ulovfestet rett at overdragelse av instrumentene får rettsvern ved at depositaren får melding om transaksjonen. Ved pantsettelse av slike dokumenter er løsningen lovregulert, jf. panteloven § 4-1 første ledd som viser til panteloven § 3-2 tredje ledd. Etter det utvalget er kjent med er det på grunn av rettsusikkerheten en begrenset praksis med pantsettelser og overdragelser i sikringsøyemed av utenlandske finansielle instrumenter som er registrert hos norske forvaltere. I den grad dette likevel forekommer, har utvalget inntrykk av at notifikasjonsinstituttet (melding til depositar) legges til grunn som rettsvernsregel.

12.2.4 Finansielle instrumenter registrert hos norsk forvalter som ikke er innført i et norsk verdipapirregister

Etter utvalgets oppfatning må det anses som relativt sikker rett at det er rettsreglene i det landet hvor forvalterens kontosystem er lokalisert som regulerer registreringer i forvalterens register. Tilsvarende prinsipp ligger til grunn for Haag-konvensjonen, jf. kapittel 5.2.3. Det samme prinsippet er også lagt til grunn visse områder i norsk lovgivning. Eksempelvis bestemmer lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 9 at for finansiell sikkerhet i form av registrerte finansielle instrumenter reguleres de spørsmål sikkerhetsstillelsen gir opphav til av retten i staten hvor den relevante kontoen føres. Likeledes følger det av lov om betalingssystemer § 4-4 at dersom finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd er stilt som sikkerhet overfor en deltaker i et oppgjørssystem, og retten til de finansielle instrumentene er registrert i et register, en konto eller i et verdipapirregister i en EØS-stat, skal lovgivningen i dette landet være bestemmende for rettighetene til innehaver av sikkerhetsstillelsen. I Ot.prp. nr. 96 (1998-99) side 46 uttalte departementet følgende om forslaget til § 4-4 i lov om betalingssystemer:

«Departementet antar at en slik bestemmelse i hovedsak er i samsvar med ulovfestet norsk rett, og at det derfor i utgangspunktet ikke er nødvendig med en særskilt bestemmelse om dette. For å unngå noen form for tvil på dette punktet, foreslås det imidlertid en lovbestemmelse i samsvar med direktivet.»

Det foreligger ikke lovregler i norsk rett om rettsvern for rettsstiftelser i utenlandske finansielle instrumenter registrert hos en norsk forvalter. Regler for rettsvern for slike disposisjoner må eventuelt følge av ulovfestet rett. Utvalget foreslår derfor å lovfeste regler om overdragelse og pantsettelse av utenlandske finansielle instrumenter som er forvalterregistrert under norsk rett.

12.3 Utvalgets vurderinger

12.3.1 Generelt

Gjennom registreringssystemene for finansielle instrumenter er det registrert eierskap og andre rettigheter til store verdier. Dette gjelder både de rettighetene som er registrert direkte i norske verdipapirregistre og de rettigheter til finansielle instrumenter som er registrert via forvaltere. For sistnevnte kategori vil utvalget peke på at norske forvaltere holder finansielle instrumenter for betydelige verdier i utenlandske registreringssystemer på vegne av sine kunder. Underregistrene med oversikten over de reelle eierne av disse finansielle instrumentene befinner seg i Norge.

Etter utvalgets vurdering tilsier størrelsen på de verdiene som holdes gjennom forvalternes registreringssystemer at det er behov for klare og konsise regler for rettighetsoverføringer i disse systemene. Behovet for slike regler understrekes av at omsetningshastigheten for finansielle instrumenter er langt høyere enn for andre registrerte formuesobjekter.

Registrering av rettigheter til finansielle instrumenter kan som nevnt enkelt flyttes fra et land til et annet ved å bytte forvalter. Utvalget antar at en rettighetshaver til et finansielt instrument under ellers like forhold vil foretrekke å registrere sine rettigheter under en jurisdiksjon som har klare og forutsigbare regler om rettsvirkningene av slik registrering. Den omstendighet at det ikke finnes klare regler i norsk rett om denne type registrering kan utgjøre en konkurranseulempe for norske aktører som ønsker å tilby forvalterregistreringstjenester. Utvalget bemerker i denne sammenheng at aktører som har blitt intervjuet av utvalget har påpekt at det er lite tilfredsstillende at det ikke er lovregler om hvilken sikringsakt som gjelder for sikkerhetsstillelse etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse når denne reguleres av norsk rett. Flere norske banker har overfor utvalget påpekt at de i økende grad mottar forespørsler fra kunder om å finansiere investeringer i utenlandske finansielle instrumenter mot sikkerhet. Sikkerheten ønskes etablert i kundens forvalterregistrerte utenlandske finansielle instrumenter hos kundens norske bankforbindelse. Normalt vil det være ønskelig å etablere sikkerhet i de finansielle instrumentene som faktisk erverves ved hjelp av den innvilgede kreditten. Dersom kunden har andre finansielle instrumenter registrert på forvalterkontoen, vil sikkerhet alternativt kunne etableres i disse. På grunn av den rettslige usikkerheten som knytter seg til rettsvern for rettigheter i forvalterregistrerte finansielle instrumenter under norsk rett, vil norske banker i dag normalt vegre seg for å inngå slike typer forretninger. Bankens alternativ er å avkreve kunden annen form for sikkerhet eller å etablere sikkerhet i den jurisdiksjonen de finansielle instrumentene er registrert. Dette vil imidlertid være tidkrevende og medføre økte kostnader for kunden. Ved slike transaksjoner antas at kundene vil velge å overføre sine finansielle instrumenter til forvaltere underlagt jurisdiksjon med klarere rettsvernsregler, hvilket kan innebære at norske banker ikke kan delta i dette markedet. De banker som har etablert filialnett i flere land vil kunne få konkurransemessige fortrinn fremfor de banker som ikke har det

Rettigheter knyttet til finansielle instrumenter registrert på en forvalterkonto reiser en rekke rettslige spørsmål. For en nærmere beskrivelse av disse, vises til kapittel 5.2 ovenfor som dels omhandler internasjonale initiativ for å harmonisere regler om rettigheter til forvalterregistrerte finansielle instrumenter. Utvalget har lagt til grunn at det ligger utenfor utvalgets mandat å foreslå regler i norsk rett som vil berøre alle disse områdene.

Innspill utvalget har fått fra aktører som tilbyr forvalterregistreringstjenester i Norge, viser imidlertid at det er et behov for regler om rettsvern i forvalterregistrete finansielle instrumenter. Utvalget ser derfor ikke grunn til å avvente utfallet av det arbeid som skjer på internasjonalt plan før det foreslås regler om rettsvern for disposisjoner over forvalterregistrerte finansielle instrumenter.

12.3.2 Finansielle instrument registrert i et norsk verdipapirregister

Som beskrevet ovenfor reguleres registrering av rettigheter til finansielle instrumenter registrert direkte i et verdipapirregister av verdipapirregisterlovens kapittel 7. Etter det utvalget kjenner til fungerer disse reglene tilfredsstillende.

Verdipapirregisterloven § 6-3 femte ledd siste setning, bestemmer at overføringer av finansielle instrumenter mellom beholdninger på samme forvalterkonto ikke har rettsvirkninger etter kapittel 7.

Ved utformningen av de rettsvernsregler som skal gjelde ved disposisjoner over forvalterregistrerte finansielle instrumenter, er det etter utvalgets oppfatning to tilnærminger som fremstår som nærliggende. Den ene er å knytte rettsvirkningene til registrering i forvalters register, og den andre er å knytte rettsvirkningene til en notifikasjon av forvalteren.

Den løsning som velges må ivareta de sentrale prinsipper som ligger til grunn for rettsverns­reglene i verdipapirregisterloven. Verdipapirsentrallovutvalget ga i NOU 2000: 10 side 129 uttrykk for at disse reglene bygger på hevdvunne prinsipper som er kjent fra andre rettsområder. Verdipapirsentrallovutvalget viste i denne sammenheng til de da gjeldende regler i verdipapirsentralloven, og gikk ikke nærmere inn på innholdet i prinsippene. Utvalget er enig i Verdipapirsentrallovutvalgets vurdering av at rettsvernsakten må ivareta tre hovedhensyn, - notoritet, legitimasjon og publisitet. Notoritetshensynet tilsier at rettsvernsakten bør gjøre det mulig å fastslå i ettertid, med rimelig grad av sikkerhet, at rettsstiftelsen virkelig ble foretatt, og tidspunktet for denne. Legitimasjonshensynet d reier seg om at rettsstiftelsen skal komme til uttrykk utad slik at den som disponerer, ikke senere fremtrer som legitimert til å disponere i strid med rettsstiftelsen. Publisitetshensynet går ut på at det skal være mulig å følge med på hvilke verdier en debitor har tilgjengelig for mulig dekningsaksjon fra kreditorenes side.

Utvalget har lagt til grunn at dersom notifikasjon av forvalter er tilstrekkelig til å ivareta disse hensynene, vil også registrering i forvalters register ivareta disse hensynene. Årsaken er at det vanskelig kan tenkes en registrering uten en forutgående notifikasjon. Utvalget har derfor vurdert hvorvidt notifikasjon av forvalter er tilstrekkelig til å ivareta notoritetshensynet, legitimasjonshensynet og publisitetshensynet.

Notoritetshensynet er etter utvalgets mening ivaretatt gjennom varsel til forvalter. Utvalget viser til at dette er tilstrekkelig i tilsvarende sammenhenger. Som eksempler kan nevnes pantsettelse og overdragelse av enkle pengekrav og ikke-registrerte aksjer hvor rettsvern oppnås ved melding til debitor cessus, henholdsvis selskapet, se panteloven §§ 4-5 og 4-2a, gjeldsbrevloven § 29 og aksjeloven §§ 4-8 og 4-13. I disse tilfellene oppnås rettsvern ved melding til en tredjepart som ikke har status som rettighetsregister eller lignende.

Eierens disposisjonsrett til det finansielle instrumentet utledes fra forvalteren. Eieren vil følgelig bli fratatt sin legitimasjon ved at overdragelse, pantsettelse og lignende av de finansielle instrumentene meldes til forvalteren. Informasjon om eierskapet vil ikke være offentlig tilgjengelig slik at legitimasjon, eller manglende legitimasjon, ikke fremkommer utad. Tilsvarende gjelder imidlertid ved registrering i et verdipapirregister.

Publisitetshensynet vil være dårlig ivaretatt ved notifikasjon til forvalter ettersom dette vil være informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig. Dette vil heller ikke bli avhjulpet ved å sette krav til at rettsstiftelsen skal registreres i forvalters register, ettersom dette registeret ikke vil være tilgjengelig for allmennheten.

Etter utvalgets mening er likevel de hensyn som taler for å oppstille særskilte krav til rettsvernsakt tilstrekkelig ivaretatt ved at rettsvern etableres ved notifikasjon av forvalteren.

Utvalget har vurdert hvorvidt rettsvirkningene av notifikasjonen først bør inntreffe i det overførselen er registrert i et register hos forvalteren. Dette vil i praksis innebære et krav til at forvalter skal føre register over de underliggende rettighetshavere til forvalterregistrerte finansielle instrumenter. Utvalget antar at enhver aktør som tilbyr forvalterregistreringstjenester på profesjonell basis, i praksis uansett ville måtte føre en eller annen form for fortegnelse over rettighetene til de finansielle instrumentene som er registrert gjennom vedkommende. Utvalget har imidlertid merket seg at Verdipapirsentrallovutvalget uttrykte en viss skepsis til å knytte rettsvirkninger til forvalteres registre i NOU 2000: 10 side 136:

«et system med rettsvern og negotiabilitet mv. internt på samlekonti ville derfor kreve at det ble fastsatt en del særlige regler om dette, bl.a. om skjæringspunkter og andre vilkår for rettsvern og ekstinksjon»

Etter utvalgets forslag vil det imidlertid ikke være nødvendig å gi nærmere regler om registerets innretning ettersom rettsvernsakten er notifikasjon av forvalteren.

Utvalget viser også til at nevnte løsning er i tråd med den tilsvarende svenske bestemmelse i lag om kontoföring av finansiella instrument 6. kap. 10 § andre ledd som lyder:

«Underrettäs förvaltaren om att ett finansielt instrument har överlatits eller pantsatts, inträder samma rättsverkningar som om överlåtelsen eller pantsättningen hadde registrerats i et avstämmingsregister»

Etter det utvalget er kjent med har det i Sverige ikke ført til problemer at de nærmere krav til underretningen av forvalteren ikke er nærmere regulert enn det som fremgår av lovbestemmelsen.

Utvalget vil dessuten påpeke at forvalterregistrerte finansielle instrumentene i en viss forstand kan sies å være i forvalterens besittelse. I sammenlignbare tilfeller hvor rettsvern oppnås ved at avhender eller pantsetter fratas besittelsen, vil rettsstiftelsen, hvor formuesgodet allerede besittes av en tredjemann, også få rettsvern ved melding til vedkommende tredjemann. Det vises eksempelvis til panteloven § 3-2 tredje ledd som får anvendelse ved pant i vanlige løsøreting, og ved pant i negotiable verdipapirer, jf. panteloven § 4-1 første ledd. Ved spørsmål som måtte oppstå i tilknytning til melding til forvalter, vil en således kunne nyte godt av den praksis, teori og annet rettskildemateriale som foreligger vedrørende eksisterende regler om rettsvern ved melding til tredjemann. Dette vil blant annet gjelde problemstillinger vedrørende skjæringstidspunktet ved konkurrerende rettsstiftelser.

12.3.3 Finansielle instrumenter som er innført i et utenlandsk verdipapirregister og forvalterregistrert gjennom en norsk forvalter

Når finansielle instrumenter som er innført i et utenlandsk verdipapirregister er innført på et underliggende kontosystem hos en forvalter i Norge, vil disposisjoner over de finansielle instrumentene på denne kontoen reguleres av norsk rett, jf. kapittel 12.2.3.

Som beskrevet ovenfor er det ingen lovfestede regler på dette området i norsk rett. Når det gjelder rettsvernsspørsmålet, reises tilsvarende problemstillinger som beskrevet for finansielle instrumenter som er innført i et norsk verdipapirregister og forvalterregistrert gjennom en forvalter i Norge. Etter utvalgets vurdering er det behov for klare og forutsigbare regler på dette området. Årsaken til dette er at mens forvalterregistrering av norske finansielle instrumenter i Norge er av begrenset omfang, er det et betydelig større omfang av forvalterregistrering av utenlandske finansielle instrumenter. Så vidt utvalget kjenner til, benytter innenlandske investorer i hovedsak norske forvaltere ved forvalterregistrering av utenlandske finansielle instrumenter i Norge. Utvalget foreslår på denne bakgrunn lovregler for disposisjoner over utenlandske finansielle instrumenter som er forvalterregistrert under norsk rett.

Etter utvalgets mening bør reglene for overføringer av rettigheter til forvalterregistrerte finansielle instrumenter som ikke er primærregistrert i et norsk register være mest mulig lik de tilsvarende reglene for finansielle instrumenter som er registrert i et norsk register. Rettsvernsakten bør således være notifikasjon av forvalteren også for denne typen finansielle instrumenter, jf. vurdering i kapittel 12.2.3 ovenfor. Det oppstår imidlertid særlige avgrensningsspørsmål for utenlandske finansielle instrumenter. Det fremgår av verdipapirregisterloven § 2-2 at dersom et finansielt instrument skal innføres i et norsk verdipapirregister, må det ikke være utstedt et dokument som representerer det finansielle instrumentet på en måte som kan komme i strid med det som følger av verdipapirregisterloven. Dersom et slikt dokument eksisterer, skal det makuleres eller legges i sikker forvaring eller på annen måte sikres mot å komme i omsetning. Regelen sikrer at de registrerte rettighetene til de finansielle instrumentene ikke kommer i konflikt med rettigheter som kan utledes av å ha kontroll på det fysiske verdipapiret. Tilsvarende antas å gjelde for de fleste registreringsordninger i utlandet også. For å hindre at slike problemstillinger kan oppstå, foreslår utvalget å avgrense en ny rettsvernsregel til de tilfeller hvor det finansielle instrumentet er innført i et register hvor innføringen innebærer at rettighetene til de finansielle instrumentene bestemmes av registerets innhold.

12.3.4 Avgrensing av bestemmelsens virkeområde

Etter utvalgets syn er det vanskelig å overskue virkningene av en bestemmelse som knytter rettsvernsvirkninger til notifikasjon av enhver som kan være registrert på vegne av den reelle eieren i verdipapirregisteret. Etter utvalgets oppfatning er det størst behov for regulering av rettsvernsregler knyttet til forvaltere som yter forvaltertjenester på profesjonell basis. Det kreves tillatelse for å kunne opptre som forvalter i finansielle instrumenter som er innført i et norsk verdipapirregister, jf. verdipapirregisterloven § 6-3. Utvalget foreslår å presisere at rettsvernsregelen ved overføring av finansielle instrumenter forvalterregistrert i et norsk verdipapirregister kun gjelder der forvalter har slik tillatelse.

Det ligger utenfor norsk jurisdiksjon å regulere adgangen til å opptre som forvalter i utenlandske verdipapirregistre eller hos andre forvaltere. Forvaltere vil imidlertid kunne være innført i et norsk verdipapirregister på vegne av reell eier eller den som opptrer på vegne av eieren, for så vidt gjelder finansielle instrumenter innført i utenlandsk verdipapirregister. Etter utvalgets oppfatning kan avgrensningen av rettsvernsregelens virkeområde når det gjelder finansielle instrumenter innført i utenlandsk verdipapirregister ikke avgrenses til forvaltere med tillatelse etter verdipapirregisterloven § 6-3.

Aktører som i dag tilbyr slike forvaltertjenester på profesjonell vil i hovedsak være foretak med konsesjon som finansinstitusjon eller verdipapirforetak. Etter utvalgets vurdering er det derfor hensiktsmessig å avgrense bestemmelsens rekkevidde slik at rettsvernsvirkningene av notifikasjon bare inntrer der forvalter har konsesjon som finansinstitusjon eller verdipapirforetak.

12.4 Særlig om pant

Utvalget vil påpeke at rettsvernsakten for pantsettelse av finansielle instrumenter er registrering av pantet i verdipapirregisteret, jf. panteloven § 4-1. Pantelovens rettsvernsregel for pant står således i motstrid til den generelle rettsvernsregel utvalget foreslår for disposisjoner over forvalterregistrerte finansielle instrumenter. Dette fremstår slik utvalget vurderer det som en uheldig løsning. Det synes mest hensiktsmessig at pant i finansielle instrumenter registrert gjennom en forvalter får rettsvern ved registrering på pantsetters konto hos forvalteren. Utvalget legger imidlertid til grunn at det er utenfor forvalterregistreringsutvalgets mandat å foreslå endringer i panteloven.

Utvalget påpeker videre at det fremstår som tvilsomt om det etter norsk rett er anledning til å pantsette finansielle instrumenter innført i et utenlandsk verdipapirregister, jf. panteloven § 1-2 annet ledd som krever lovhjemmel for å etablere avtalepant. Etter utvalgets oppfatning kan panteloven § 4-1 neppe anføres for hjemmel for slik pantsettelse ettersom denne bestemmelsen synes å avgrense seg til verdipapirer registrert i et norsk verdipapirregister. Det ligger som nevnt utenfor utvalgets mandat å foreslå endringer i pantelovgivningen, og den foreslåtte rettsvernsregelen i verdipapirregisterloven vil heller ikke kunne anføres som hjemmel for pantsettelse. Utvalget vil på dette punkt nøye seg med å uttrykke tvil om det er noen tungtveiende grunner for at det ikke skal være adgang til å pantsette finansielle instrumenter registrert i et utenlandsk verdipapirregister. Når det gjelder sikkerhetsstillelse etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse, følger hjemmelen for slik sikkerhetsstillelse av lovens § 3. Den foreslåtte rettsvernsregelen vil eliminere usikkerhet om den relevante rettsvernsregelen for denne type sikkerhetsstillelse.