11 Andre lovendringer

11.1 Innledning

Kapitlet inneholder de vurderingene som ligger til grunn for utvalgets forslag til andre lovendringer. Det nærmere innholdet i forslagene blir også drøftet og forklart.

Først drøfter utvalget endringer i sosialtjenesteloven (kapittel 11.2). Videre behandles forslag til endringer i plan- og bygningsloven (kapittel 11.3). Deretter presenteres forslag til endringer i arbeidsmiljøloven (kapittel 11.4 ), boliglovene (kapittel 11.5) og den foreslåtte loven om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombuds­loven) (kapittel 11.6).

11.2 Endringer i sosialtjenesteloven

11.2.1 Innledning

Utvalgets flertall (Buvik, Fjellanger, Larsen, Remen, Stenberg, Syse og Tøssebro) legger til grunn at likeverdet for enkelte mennesker med nedsatt funksjonsevne i praksis ikke vil bli sikret tilstrekkelig gjennom et diskrimineringsvern. Mennesker med sterke kognitive funksjonsnedsettelser vil, uavhengig av diskrimineringsvernet, ha liten mulighet til å ta utdanning eller få arbeid. Enkelte andre funksjonsnedsettelser, som døvblindhet, innebærer at den enkelte er spesielt avhengig av bistand fra andre mennesker på kontinuerlig basis. En plikt til fysisk tilrettelegging vil i liten grad avhjelpe dette. De som vil falle utenfor diskrimineringsvernets praktiske virkeområde, vil være mennesker med behov for en særlig rettslig beskyttelse av likeverdet. Se nærmere om disse vurderingene i kapittel 9.5.5.

Dette er bakgrunnen for at utvalgets flertall vil foreslå enkelte regelendringer for å styrke likeverdet for denne gruppen, som et supplement til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Flertallet legger til grunn at endringer i sosialtjenesteloven kan være egnet til å oppnå dette formålet, ettersom loven hjemler tjenester som er av grunnleggende betydning for målgruppen og ett av lovens formål er å ”bidra til økt likeverd”.

Tjenestene etter sosialtjenesteloven § 4-2 er rettet inn mot å avhjelpe en del virkninger av nedsatt funksjonsevne. Bestemmelsen fastsetter hvilke tjenester som kommunene er pliktige å ha som en del av sitt tilbud. Sosialtjenesteloven § 4-2 lyder:

”De sosiale tjenester skal omfatte

1. praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse, til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,

2. avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid,

3. støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer,

4. plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,

5. lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.”

Utvalgets flertall går inn for to endringer i sosial­tjenesteloven § 4-2. For det første mener flertallet at bokstav a, som etter en lovendring i 2000 omfatter ”brukerstyrt personlig assistanse” (BPA), også bør omfatte personlig assistanse. Forslaget er nærmere drøftet i kapittel 11.2.2. For det andre går flertallet inn for å inkludere dagaktivitet som en ny pliktig tjeneste i ny bokstav e. Dette forslaget presenteres i kapittel 11.2.3.

Etter sosialtjenesteloven § 4-3 har en person krav på ”hjelp etter § 4-2 bokstav a-d” dersom vedkommende ”ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål”. Når disse vilkårene er oppfylt, har en person krav på tjenester som samlet sett skal tilfredsstille minstestandarden. Så lenge minstestandarden er oppfylt, beror valget mellom ulike tjenester og den nærmere organiseringen av dem, i utgangspunktet på kommunenes skjønn. Det avgjørende er at den enkelte, samlet sett, får et forsvarlig tilbud. Angivelsen av bokstav a-d innebærer at omsorgslønn etter bokstav e faller utenfor.

For å sikre at en ny bokstav e om dagaktivitet blir en tjeneste som en person kan ha krav på, er det behov for en justering av § 4-3. Flertallet foreslår derfor at § 4-3 skal lyde:

De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk hjelp eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-e.

Omsorgslønn vil etter forslaget flyttes til bokstav f, og ikke berøres av endringen i § 4-3.

Endringen innebærer at kommuner som i dag ikke har slike tjenester som en del av sitt tilbud, vil være forpliktet til å etablere disse, jf. innledningsordene i § 4-2 som sier at ”de sosiale tjenester skal omfatte”.

Flertallets forslag til endring av § 4-2 innebærer ikke en rettighetsfesting av personlig assistanse eller dagaktivitet. Kravet på ”hjelp etter § 4-2 bokstav a-e” vil etter utvalgets forslag fremdeles være et krav om et tilbud som samlet sett tilfredsstiller minstestandarden, og vil i utgangspunktet ikke være et rettskrav på bestemte ytelser. Flertallet understreker likevel at formålet med endringene er at personlig assistanse og dagaktivitet i større grad enn i dag tilbys personer i målgruppen.

Dette tilsier at endringene vil medføre visse økte kostnader. Utvalget har utredet nærmere hvor store kostnader det dreier seg om, se kapittel 12.5.

Behovet for endringene, utformingen av forslaget og de økonomiske konsekvensene er vurdert på bakgrunn av utvalgets kompetanse og praktiske erfaring på de aktuelle fagfeltene. Flertallet mener derfor at innholdet i forslaget og de økonomiske konsekvensene er tilstrekkelig utredet og klarlagt.

Mindretallet (Moshuus og Strøm) mener dette utvalget ikke bør foreslå endringer i sosialtjenesteloven. Utvalget har ikke jobbet med en helhetlig gjennomgang og forståelse av denne type spørsmål. Utvalgets arbeid har hatt et menneskerettslig og diskrimineringsrettslig perspektiv på arbeidet i tråd med mandatet. Rettighetslovgivning har således kun i begrenset omfang vært berørt. Mindretallet vil også peke på at et annet lovutvalg har jobbet med gjennomgang av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven. 1

Mindretallet er bekymret for de økonomiske konsekvenser av en slik lovendring. Innføring av økte krav til kommunenes tjenestetilbud i form av personlig assistent og dagtilbud, er noe som vil få store økonomiske konsekvenser. Dersom en slik eventuell lovendring ikke finansieres, vil dette kunne gå på bekostning av det øvrige tilbud i kommunen.

11.2.2 Personlig assistanse

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en relativt ny tjeneste. Ordningen ble opprettet i 1994, og ble lovfestet i sosialtjenesteloven i 2000. 2 Kommunene er pålagt å ha BPA som en del av sitt tjenestetilbud, jf. sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a. BPA er en form for organisering av praktisk og personlig hjelp, som innebærer at brukeren får større innflytelse på organiseringen og innholdet i forhold til sine behov. 3

I prinsippet er ikke BPA begrenset til bestemte former for nedsatt funksjonsevne, så lenge funksjonsnedsettelsen ikke er til hinder for å utøve nødvendig brukerstyring. Den primære målgruppen for ordningen er mennesker med sammensatte og omfattende hjelpebehov, som har ressurser til et aktivt liv og som selv er i stand til å utøve brukerstyring. 4 I rundskrivet til ordningen heter det at utviklingshemmede i ”særlige tilfeller” også bør kunne få tildelt BPA, men at dette bare bør gjøres der vedkommende har et begrenset behov for bistand ved utøvelsen av rollen som arbeidsleder. Videre heter det: 5

”Den som helt eller i det vesentlige er ute av stand til å være arbeidsleder, bør få sitt behov for praktisk bistand dekket på andre måter.”

Mennesker med utviklingshemming eller andre kognitive funksjonsnedsettelser utgjør i dag bare en liten andel av de som mottar BPA. 6 Etter utvalgets syn innebærer derfor dagens ordning at mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser som hovedregel faller utenfor ordningen og bare unntaksvis tildeles BPA.

Flere studier har konkludert med at ordningen fører til høyere selvbestemmelse, økt likeverd og høyere livskvalitet. 7 Muligheten til å velge egne assistenter, ha færre hjelpepersoner å forholde seg til, ha et nært og trygt forhold til assistentene, fleksibilitet i forhold til hvilke oppgaver assistentene utfører og på hvilke tidspunkter, er noen av sidene ved ordningen som regnes for å være ”svært viktige”. 8 Undersøkelser av brukertilfredshet viser at BPA fungerer best for mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser, men at ordningen også i stor grad tilfredsstiller mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser. For denne gruppen har selvbestemmelsen mer karakter av brukerinnflytelse enn brukerstyring. 9

På bakgrunn av disse erfaringene mener utvalgets flertall at det er grunn til å opprette en ordning med personlig assistanse uten krav om at den enkelte selv må kunne utøve full brukerstyring. Også mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser bør få glede av en organisering av tjenestene som legger til rette for nærhet og trygghet i forhold til assistentene, forutsigbarhet og økt selvbestemmelse. Utvalgets flertall mener at en slik organisering av tjenestene vil kunne bidra til økt likeverd for mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser.

Utvalgets flertall ønsker derfor å føye til ”personlig assistanse” i sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a. Kommunene vil da bli forpliktet til å tilby en ordning med personlig assistanse som er tilpasset brukere som ikke kan utøve brukerstyring. Formålet med ”personlig assistanse” vil være å sikre brukerinnflytelse, forutsigbarhet og fleksibilitet i tjenestene også for brukere som ikke kan utøve full brukerstyring. Det vil kunne være behov for nærmere retningslinjer for hvordan dette formålet best ivaretas. Utvalget peker på at hjelpeverger, foreldre eller andre nære personer vil kunne være viktige samarbeidspartnere som kan bistå den enkelte tjenestemottaker i forholdet til kommune og assistenter.

Utvalget ønsker ikke å fjerne lovfestingen av ”brukerstyrt personlig assistanse”, ettersom brukerstyringen er et vesentlig element for brukere som selv kan og ønsker å utøve slik styring.

Med flertallets forslag vil § 4-2 bokstav a lyde slik:

praktisk bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse og personlig assistanse, til dem som har et særlig hjelpe­behov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,

Konsekvensene av en slik lovendring er nærmere utredet i kapittel 12.5.2.

Mindretallet viser til sine bemerkninger i kapittel 11.2.1.

11.2.3 Dagaktivitet

Utvalgets flertall foreslår at dagaktivitet skal inngå blant de tjenestene som kommunene etter sosialtjenesteloven § 4-2 er pålagt å tilby.

Målgruppen for denne tjenesten er mennesker som på grunn av nedsatt funksjonsevne ikke har mulighet til å delta i arbeidslivet, selv ved tilrettelegging av arbeidsplass eller i form av vernet arbeid. Dette vil primært gjelde mennesker med sterke kognitive funksjonsnedsettelser. Også mennesker med sammensatte funksjonsnedsettelser kan være i en slik situasjon, som for eksempel døvblinde. Utvalget mener at det avgjørende bør være om den nedsatte funksjonsevnen medfører at vedkommende er utestengt fra arbeidslivet i vid forstand.

En undersøkelse av utviklingshemmedes levekår viser at dagaktivitet på kommunale dagsentre utgjør en sentral del av ”sysselsettingstilbudet” til utviklingshemmede. Samtidig øker andelen uten noe slikt tilbud. Videre har denne gruppen gjennomgående lite sosial kontakt og et ”fattig” sosialt nettverk. 10

Utvalgets flertall mener at det derfor er grunn til å styrke kommunens ansvar for å tilby dagaktivitet til denne målgruppen. Muligheten til å delta i arbeidslivet gir andre mennesker muligheter for sosial kontakt, fellesskap og meningsfylt livsinnhold. I et likeverdsperspektiv mener flertallet at denne gruppen, som for alle praktiske formål er utestengt fra arbeidslivet, bør få et annet tilbud.

På denne bakgrunn går utvalgets flertall inn for at følgende bestemmelse inngår som ny bokstav e i sosialtjenesteloven § 4-2:

meningsfylt dagaktivitet for personer i yrkes­aktiv alder som på grunn av kognitive eller sammensatte funksjonsnedsettelser ikke kan delta i alminnelig yrkesmessig aktivitet eller varig tilrettelagt arbeid,

Konsekvensene av en slik lovendring er nærmere utredet i kapittel 12.5.3.

Mindretallet viser til sine bemerkninger i kapittel 11.2.1.

11.3 Endringer i plan- og bygningsloven

For mange mennesker med nedsatt funksjonsevne vil utformingen av det bygde miljøet være avgjør­ende for muligheten til deltakelse i samfunnet. Dette er bakgrunnen for at utvalgets flertall har foreslått særlige regler om universell utforming av bygg mv. rettet mot allmennheten i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11, se kapittel 10.12.6. Pliktene etter § 11 har preg av å være generelle bygningsmessige krav, på linje med kravene i plan- og bygningsregelverket. Utvalget har derfor valgt å legge ansvaret for håndhevingen av disse bestemmelsene på plan- og bygningsmyndighetene, se kapittel 10.17.2. Utvalget har også påpekt at det ikke er noe i veien for at reglene i § 11 inn­arbeides i en ny plan- og bygningslov.

Utvalget har valgt en slik overordnet tilnærming til tilrettelegging av det fysiske miljøet, fremfor å foreslå endringer i de mer detaljerte tilretteleggingskravene i det eksisterende plan- og bygningsregelverket. Løsningen har sammenheng med at en ny plan- og bygningslov er under utarbeidelse. Samtidig er det nær sammenheng mellom plan- og bygningsreglene og utvalgets forslag, særlig § 11.

På denne bakgrunn vil utvalget foreslå en endring av formålsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 2. Utvalget mener at prinsippet om universell utforming og hensynet til tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne bør gjenspeiles i formålsbestemmelsen i en lov som er så sentral for tilgjengelighet og deltakelsesmulig­heter.

En formålsbestemmelse presenterer hvilke hensyn loven er ment å ivareta og vil være retningsgivende ved tolkningen av de øvrige bestemmelsene i loven, men angir ikke rettigheter eller plikter direkte.

Plan- og bygningsregelverket inneholder allerede en rekke krav som skal sikre tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Å ta hensynet til tilgjengelighet inn i formålsbestemmelsen vil derfor ikke introdusere et nytt hensyn, men tydeliggjøre et hensyn som allerede ligger til grunn for deler av regelverket. En slik tydelig­gjøring kan virke bevisstgjørende og bidra til at tolkning og praktisering av gjeldende regelverk i større grad ivaretar hensynet til tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Tredje ledd i § 2, som er dagens formålsbestemmelse, lyder:

”Ved planlegging etter loven her skal det spesielt legges til rette for å sikre barn gode oppvekstvilkår.”

Utvalget mener at også tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne er et sentralt hensyn på linje med barns oppvekstvilkår. I begge tilfeller vil planleggingen etter plan- og bygnings­loven legge premisser for inkludering og deltakelse av en gruppe mennesker. Utvalget foreslår derfor at følgende ordlyd føyes til i tredje ledd:

og for å sikre tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Utvalget mener videre at prinsippet om universell utforming bør fremheves i formålsbestemmelsen. Universell utforming innebærer at tilgjengelighet sikres gjennom en inkluderende form for tilrettelegging. Hensynet til universell utforming kan derfor sees som en presisering av tilgjengelighetshensynet. Innholdet i begrepet universell utforming er nærmere drøftet i kapittel 10.12.3. Universell utforming inngår som en rettslig standard i § 9 og § 11 i utvalgets forslag til diskriminerings- og tilgjengelighetslov. Utvalgets forslag til krav om universell utforming er avgrenset til virksomhet eller bygg mv. som er rettet mot allmennheten.

Utvalget foreslår at følgende bestemmelse tas inn som et nytt siste ledd i plan- og bygningsloven § 2:

Prinsippet om universell utforming skal ligge til grunn for planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak.

Denne bestemmelsen innebærer at prinsippet om universell utforming skal være et overordnet hensyn ved tolkningen og praktiseringen av loven. Konkrete krav til det enkelte byggetiltak kan imidlertid ikke utledes direkte fra bestemmelsen.

Det er hensiktsmessig med en slik forankring av prinsippet om universell utforming i plan- og bygningsloven. For det første vil dette kunne bidra til at inkludering vektlegges ved tolkning og praktisering av gjeldende tilretteleggingskrav i plan- og bygningsregelverket. For det andre vil en slik forankring være nyttig i lys av utvalgets forslag til krav om universell utforming av bygg mv. rettet mot allmennheten i § 11, som etter forslaget skal håndheves av plan- bygningsmyndighetene på linje med andre krav. I tillegg kan dette synliggjøre plan- og bygningsmyndighetenes mulighet til å stille vilkår eller inngå avtaler for å sikre universell utforming, for eksempel kreve et visst antall universelt utformede boliger (livsløpsstandard) i større byggeprosjekter.

11.4 Endringer i arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven kapittel X A og X B inneholder vern mot diskriminering på arbeidslivets område på grunnlag av kjønn, religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder, se kapittel 4.5.2 og 5.4.4.

Utvalget har vurdert forholdet til diskrimineringsvernet i arbeidsmiljøloven og konkludert med at diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet bør reguleres av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven for å sikre at loven får det ønskelige generelle preg. Samtidig mener utvalget at det av hensyn til brukervennligheten bør synliggjøres i arbeidsmiljøloven at diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Dette fremmer også harmoni ettersom samme løsning er valgt for likestillingsloven og den foreslåtte diskrimineringsloven, se nærmere om disse vurderingene i kapittel 9.4.2.

Videre inneholder utvalgets forslag til diskriminerings- og tilgjengelighetslov en egen regel om individuell tilrettelegging i arbeidslivet. Regelen er ment som en videreføring av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 54 F om ”tilrettelegging av arbeid for arbeidstakere med funksjonshemming”, se kapittel 10.12.5.

Utvalget mener at det bør benyttes samme betegnelse på diskrimineringsgrunnlaget i arbeidsmiljøloven som i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Utvalgets forslag innebærer derfor for det første at diskrimineringsgrunnlaget ”funksjonshemming” arbeidsmiljøloven § 54 B nr. 1 endres til ”nedsatt funksjonsevne”.

For det andre foreslår utvalget en henvisningsbestemmelse i arbeidsmiljøloven § 54 B, som slår fast at diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne reguleres av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven:

Ved diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne gjelder lov xx.yy.zz om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven).

Forslaget medfører at tilretteleggingsregelen i arbeidsmiljøloven § 54 F blir overflødig, og foreslås opphevet.

Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens regler vil til en viss grad overlappes av arbeids­miljølovens regler om usaklig oppsigelse. I forarbeidene til annen diskrimineringslovgivning er det lagt til grunn at en oppsigelse ikke kan være saklig dersom den er i strid med diskrimineringslovgivningen. 11 Utvalget legger en tilsvarende forståelse til grunn. En som mener seg usaklig oppsagt, vil derfor kunne fremme en prinsipal påstand om usaklig oppsigelse i strid med arbeidsmiljøloven og en subsidiær påstand om at oppsigelsen er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighets­loven, eller omvendt.

Videre er det forutsatt at søksmålsfrister i arbeidsmiljøloven § 61 kommer til anvendelse dersom det påstås diskriminerende oppsigelse. 12 I saker om oppsigelse vil de særlige prosessreglene og søksmålsfristene i arbeidsmiljøloven gjelde, uavhengig av om det påstås at oppsigelsen er usaklig, diskriminerende eller begge deler. Etter utvalgets oppfatning legger søksmålsfristene imidlertid ikke begrensninger på adgangen til å klage til likestillings- og diskrimineringsapparatet. En slik klage vil ikke kunne få andre rettsvirkninger enn at ombudet, eventuelt nemnda, fastslår at det har skjedd diskriminering. Nemnda har ikke kompetanse til å ilegge erstatning, oppreisning eller pålegge virksomheten å ansette vedkommende.

Det kan reises spørsmål om det etter utløpet av søksmålsfristene i arbeidsmiljøloven § 61 vil være adgang til å reise søksmål med et krav om oppreisning på grunn av diskriminering ved oppsigelse etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Hvorvidt det er adgang til dette, synes ikke klarlagt. 13 Utvalget viser til sine kommentarer avslutningsvis i kapittel 10.16.3.4.

11.5 Endringer i boliglovene

Boliglovgivningen inneholder i dag forbud mot diskriminering på enkelte bestemte grunnlag, se kapittel 5.4.5. Nedsatt funksjonsevne er ikke omfattet av dette diskrimineringsvernet. Utvalgets forslag til diskriminerings- og tilgjenglighetslov vil gjelde generelt på alle samfunnsområder, men med unntak for familieliv og andre forhold av personlig karakter. Dette innebærer at loven vil komme til anvendelse på forhold som ikke regnes for å være av personlig karakter i boligsektoren, på linje med andre samfunnsområder, se kapittel 10.3.

Utvalget har vurdert forholdet til diskrimineringsforbudene i boliglovgivningen og kommet frem til at vernet mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne bør synliggjøres i boliglovgivningen, se kapittel 9.4.3. Utvalget går derfor inn for at det i boliglovenes diskrimineringsforbud slås fast at diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne reguleres av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Utvalget mener at en slik regel mest hensiktsmessig kan utformes som en felles henvisning til at likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven regulerer vern mot diskriminering på grunnlag av de respektive diskrimineringsgrunnlagene. Utvalget finner at dette er en hensiktsmessig forenkling sammenliknet med forslaget i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005). Boliglovenes forbud mot diskriminering på grunnlag av ”homofil legning, leveform eller orientering” vil være uberørt av dette forslaget ettersom det ikke gjelder en tilsvarende generell lov mot slik diskriminering.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at følgende henvisningsbestemmelse inntas i eierseksjonsloven § 3 a og husleieloven § 1-8:

Ved tilsvarende diskriminering gjelder også likestillingsloven (lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene), diskriminerings­loven (lov ... om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.) og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (lov ... om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne).

I bustadbyggjelagslova § 1-4 og burettslagslova § 1-5 foreslår utvalget en tilsvarende henvisningsbestemmelse på nynorsk.

11.6 Endring i diskrimineringsombudsloven

Utvalgets flertall har sluttet seg til begrunnelsen for opprettelsen av et felles apparat for håndheving av diskrimineringslovgivningen, se kapittel 10.17.1.1. Flertallet har videre konkludert med at det foreslåtte likestillings- og diskrimineringsapparatet bør ha kompetanse til å håndheve en ny lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), se kapittel 10.17.1. Dette innebærer både at ombudet skal ha en pådriverrolle i forhold til loven og at det er adgang til å reagere med sanksjoner mot brudd på loven. Sanksjonsadgangen er nærmere behandlet i kapittel 10.16.2.

For å sikre likestillings- og diskrimineringsapparatet håndhevingskompetanse i forhold til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, har utvalget foreslått en bestemmelse som viser til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det vil imidlertid også være nødvendig med en utvidelse av diskrimineringsombudslovens virkeområde. I den foreslåtte diskrimineringsombudsloven § 1 heter det i første ledd at ”ombudet og nemnda skal føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av følgende regelverk”, deretter følger en oppregning av hvilke lover som er omfattet av likestillings- og diskriminerings apparatets håndheving.

Utvalget vil derfor foreslå at lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) tas inn i oppregningen i diskrimineringsombuds­loven § 1 på linje med, og på samme måte som, annen diskrimineringslovgivning.