11 EØS-rettslige skranker for nasjonal regulering

11.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere sine forslag opp mot Norges forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. Spørsmålet er om EØS-avtalens skranker for norske myndigheters handlingsrom, hindrer eller begrenser muligheten for å innføre lovgivning som regulerer forhandlingene mellom ervervsdrivende for å ivareta hensynene til forutberegnelighet og redelighet.

EØS-avtalens regler fungerer som et generelt rammeverk for norsk næringspolitikk, og legger i prinsippet føringer på all norsk næringsregulering.1 I dette kapittel drøftes om EØS-avtalen er til hinder for innføring av en lov om god handelsskikk og eventuelt hvilke føringer EØS-avtalen vil legge på utformingen av loven.

EØS-avtalen setter for det første skranker for utformingen og praktiseringen av nasjonal konkurranselovgivning. Hvorvidt en lov om god handelsskikk vil kunne anses som «konkurranselovgivning» og hvilke begrensninger som i så tilfellet gjelder, behandles nærmere i 11.2.

Videre forbyr prinsippene om de fire friheter i EØS-avtalen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, men kan også legge på andre nasjonale restriksjoner. Dette vurderes nærmere i punkt 11.3.

I tillegg setter forordninger og direktiver (samlet omtalt som sekundærlovgivning) begrensninger for nasjonal lovgivning, jf. EØS-avtalen artikkel 7 som fastsetter at sekundærlovgivningen er bindende for Norge. Det foreligger ingen sekundærlovgivning som direkte regulerer de samme forhold som en god-handelsskikk-standard innen dagligvarehandelen. Forøvrig legger utvalget til grunn at EU/EØS-retten (utover konkurransereglene) har liten betydning på avtalerettens område når det gjelder avtaleforhold næringsdrivende i mellom. Som nærmere omtalt i 10.1 er det et arbeid i EU vedrørende et mulig regelverk om god forretningsskikk både generelt og i dagligvaresektoren spesielt. Dersom et slikt regelverk vedtas gjennom sekundærlovgivningen, vil dette ha innvirkning for handlingsrommet under nasjonal lovgivning. Dette må eventuelt vurderes nærmere når et nytt regelverk i EU/EØS er plass, og blir ikke behandlet nærmere her.

Utvalget presiserer at EØS-avtalen bare gjelder for visse varer. I artikkel 8 nr. 3 heter det at

«Med mindre annet er særskilt angitt, får bestemmelsene i denne avtale anvendelse bare for

1. varer som hører inn under kapittel 25 til 97 i det harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer, med unntak av varer oppført i protokoll 2;

2. varer oppført i protokoll 3 i samsvar med de særlige bestemmelser som er fastsatt i protokollen.»

Generelt vil landbruksvarer, og dermed varer som i betydelig grad er dekket av denne utredningen, ikke omfattes av EØS-regelverket, slik at det dermed ikke består skanker for innføring av slik lovgivning. Utvalget finner likevel grunn til å gjennomgå de ulike mulige begrensningene EØS-avtalen oppstiller, med sikte på at et eventuelt regelverk vil måtte gjelde generelt og ikke være avhengig av EØS-avtalens virkeområde.

11.2 EØS-konkurranseloven

11.2.1 Innledning

Lov 5. mars 2004 nr. 11 om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven) regulerer forholdet mellom norsk konkurranselovgivning og EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Lovens § 7 annet ledd lyder som følger:

«Anvendelsen av norsk konkurranselovgivning må ikke føre til forbud mot avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden, som kan påvirke samhandelen mellom EØS-statene, men som ikke begrenser konkurransen som omtalt i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, eller som oppfyller vilkårene etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3, eller som er omfattet av et gruppefritak etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3.»

I § 7 tredje ledd presiseres det at begrensningen i annet ledd ikke utelukker:

«anvendelsen av bestemmelser i lovgivningen som hovedsakelig fremmer et annet formål enn det formål som fremmes av EØS-avtalen artikkel 53 og 54».

EØS-avtalen artikkel 53 forbyr avtaler og annen form for samordnet opptreden mellom foretak som har konkurransebegrensende formål eller virkning. Dersom en avtale/samarbeid ikke er forbudt etter EØS-avtalen artikkel 53, kan atferden heller ikke forbys etter nasjonal lovgivning. Tilsvarende bestemmelse finnes i rådsforordning 1/2003 artikkel 3. Formålet med disse bestemmelsene er å bidra til å sikre like konkurransevilkår mellom foretak i EØS, og å fremme økt handel og økonomiske forbindelser mellom EØS-statene.

Følgende tre hovedvilkår i EØS-konkurranseloven § 7 må være oppfylt for at den nasjonale lovgivningen skal kunne begrenses av EØS-avtalen artikkel 53:

• Det må være en påvirkning av «samhandelen» mellom EØS (11.2.2)

• Det må gjelde anvendelse av «nasjonal konkurranselovgivning» og ikke lovgivning som hovedsakelig fremmer et annet formål (11.2.3)

• Reguleringen må gjelde avtaler eller samordnet opptreden – en strengere nasjonal regulering av ensidig atferd er tillatt (11.2.4)

11.2.2 Samhandelskriteriet

EØS-konkurranseloven § 7 gjelder for det første kun der «samhandelen» mellom EØS-stater kan påvirkes. Innholdet i samhandelsvilkåret er nærmere beskrevet i EFTAs overvåkningsorgans retningslinjer om samhandelskriteriet2 og skal vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle. Samhandelskriteriet omfatter for det første all grenseoverskridende aktivitet, og dermed dagligvarekjedenes forhandlinger med utenlandske leverandører.3 Selv forhandlinger med norske leverandører og for norske produkter kan rammes. Ifølge praksis fra EU-domstolen skal det ikke mye til for at samhandelen kan anses påvirket.

For produkter som er egnet for handel over landegrensene, skal det mindre til for at samhandelen kan anses påvirket. Bortsett fra enkelte landbruksprodukter med høye tollsatser, som forøvrig vil kunne være unntatt EØS-avtalen i sin helhet, antas det at de fleste produkter som omsettes innen dagligvarehandelen er egnet til handel over landegrensene.

Videre følger det av praksis at det vil være større sannsynlighet for en påvirkning av samhandelen der de involverte parter har markedsandeler av en viss størrelse.4 Som beskrevet i NOU 2011: 4 er det i Norge flere aktører med betydelig markedsstyrke både på leverandørleddet og på innkjøpsleddet til paraplykjedene.

Selv om det for enkelte produkter kan vedtas strengere nasjonale konkurranseregler, enten fordi produktene er unntatt EØS-avtalen i sin helhet eller fordi samhandelen ikke er påvirket, mener utvalget det er hensiktsmessig å utforme et regelverk som kan gjelde generelt. I det følgende vurderes derfor de øvrige kriteriene i EØS-konkurranseloven § 7 opp mot en lov om god handelsskikk.

11.2.3 «Konkurranselovgivning»

Forbudet mot strengere nasjonal lovgivning i § 7 annet ledd gjelder kun i forhold til «konkurranselovgivningen».

Dette innebærer for det første at konkurransemyndighetene ved anvendelsen av eksisterende konkurranselovgivning ikke kan forby avtaler e.l. som ville vært tillatt etter EØS-avtalen artikkel 53. Ettersom forbudet mot konkurransebegrensende avtaler i konkurranseloven § 10 er harmonisert med EØS-avtalen, vil det i praksis sjelden oppstå motstrid mellom de to bestemmelsene. Begrensningen vil imidlertid også gjelde i forhold til forskriftshjemmelen i konkurranseloven § 14.

EØS-konkurranseloven § 7 annet ledd setter også begrensninger for innføringen av ny konkurranselovgivning. Både generell og sektorspesifikk lovgivning omfattes. Det avgjørende er om lovgivningen som nå vurderes innført er å anse som «konkurranselovgivning». Formålet med bestemmelsen i § 7 er som nevnt å sikre parallelt regelverk innen hele EØS, men utover dette er det ikke nærmere forklart hva som menes med «konkurranselovgivning», og hvor vidt dette begrepet må tolkes.

Ved utarbeidelsen av en lov som regulerer forholdet mellom næringsdrivende og ivaretar hensynet til god handelsskikk, må det vurderes om den aktuelle atferden som søkes regulert faller inn under konkurransereglenes virkeområde. I motsetning til den norske konkurranseloven, har ikke EØS-avtalens konkurranseregler en egen formålsbestemmelse. Generelt kan konkurransereglenes oppgave sies å være å beskytte konkurranseprosessen på markedet.5 I den norske konkurranseloven § 1 er formålet definert som «å fremme konkurransen for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser». Ved anvendelsen av loven skal det «særlig tas hensyn til forbrukernes interesser», jf. § 1 annet ledd. Det foreligger en omfattende praksis både fra Konkurransetilsynet og EU/EØS-retten om atferd som vil måtte vurderes i forhold til konkurranserettens forbudsbestemmelser.

Enkelte av de forhold som er påpekt som problematisk av flertallet i Matkjedeutvalgets rapport NOU 2011: 4 er typisk konkurranserettslige problemstillinger. Eksempel på dette er å stille krav til innhold i eksklusivavtaler. I Konkurransetilsynets høringsuttalelse av 30. november 2011 uttales bl.a. at:

«Eksempelvis er hylleplassbetaling allerede regulert gjennom EU/EØS-konkurranseretten. Et eventuelt generelt forbud mot hylleplassbetaling vil derfor være en strengere norm enn den som følger av EU/EØS-konkurranseretten, hvor betaling for hylleplass kun i særlige tilfeller utgjør en overtredelse av konkurranselovgivningen. Dersom et eventuelt generelt forbud mot hylleplassbetaling skal fremme de samme formål som konkurranseloven, vil derfor et slikt forbud ikke kunne innføres, for tilfeller hvor samhandelskriteriet er oppfylt.»

Utvalget er enig med Konkurransetilsynet at en lov om god handelsskikk næringsdrivende i mellom bør avgrenses mot typiske konkurranserettslige problemstillinger.

Bestemmelsen i EØS-konkurranseloven § 7 annet ledd må videre tolkes i sammenheng med § 7 tredje ledd som presiserer at begrensningen i annet ledd ikke utelukker anvendelsen av «bestemmelser i lovgivningen som hovedsakelig fremmer et annet formål enn det formålet som fremmes av EØS-avtalen artikkel 53 og 54».

I fortalen til Rådsforordning 1/2003 avsnitt 9 heter det at begrensningen i å anvende strengere konkurranselovgivning i artikkel 2 nr. 2 (tilsvarende EØS-konkurranseloven § 7 annet ledd) ikke skal hindre

«medlemsstatene i å gjennomføre nasjonal lovgivning på sitt territorium som beskytter andre berettigede interesser, forutsatt at denne lovgivning er forenlig med de alminnelige prinsipper i fellesskapsretten. (..) Medlemsstatene kan følgelig i henhold til denne forordning gjennomføre på sitt territorium nasjonal lovgivning som forbyr eller ilegger sanksjoner for urimelig handelspraksis, enten den er ensidig eller i henhold til avtale. Slik lovgivning har et særskilt mål uavhengig av den faktiske eller antatte innvirkning slik praksis har på konkurransen på markedet. Dette gjelder særlig lovgivning som forbyr foretak å påtvinge, avkreve eller forsøke å avkreve sine handelspartnere vilkår som er uberettigede, uforholdsmessige eller uten vederlag» (Utvalgets uthevelse).

En lov om god handelsskikk slik utvalget foreslår, passer inn under beskrivelsen av unntaksbestemmelsene i artikkel 7 tredje ledd som presisert i fortalen gjengitt ovenfor. Formålet er å regulere kjøreregler ved forhandlinger og unngå resultater som igjen vil kunne skade forbrukerinteresser. At en slik regulering kan gjennomføres uten å komme i strid med konkurranseloven § 7 annet ledd stemmer også godt overens med uttalelser fra EU institusjonene og European Competition Network (ECN).

Kommisjonen uttaler selv at:

«If the objective of the national rules is to regulate contractual relationships between undertakings by stipulating the terms and conditions that for instance suppliers must offer to distributors (rather than their competitive behaviour on the market), the proper classification appears to be that of laws concerning unfair trading practices. On the other hand, national rules combating excessive market power or protecting smaller undertakings in a market against their larger competitors appear more likely to be considered competition law provisions.»6

I Europaparlamentets «Briefing paper on addressing unfair practices in business-to-business relations in the internal market» datert mai 2011, uttales det at det andre unntaket i rådsforordning 1/2003 artikkel 3 (3), som tilsvarer EØS-konkurranseloven § 7 tredje ledd «clearly refers to unfair competition law.»7

Det heter videre i rapporten at:

«Substantially however, the application of the competition rules and unfair competition law may conflict. Legal prohibitions and regulations of certain forms of sales promotion or advertising (like a prohibition of resale at a loss or of premium offers, not tolerated anymore in B2B relations under the UCPD) put a break on the development of effective competition. A too generous application of the fairness test in unfair competition law inhibits dynamic competition. If a novel form of competition is considered being contrary to honest business practices effective competition, the objective of antitrust law, may be put into danger. There is indeed an inherent tension, if not contradiction, between the goals of antitrust law (free and effective competition) and unfair competition law (fair competition only).»

I ECNs «Report on competition law enforcement and market monitoring activities by European competition authorities in the food sector», sies det at:

«Regulation (EC) No 1/2003 also allows the application of national laws that predominantly pursue an objective different from that of the EU antitrust rules, such as the national laws on unfair or deceptive commercial practices. This possibility for national law to go beyond the scope of Article 102 and EU competition law is of particular relevance in the food sector.»8

At flere andre europeiske land, herunder Storbritannia, har innført regler som skal regulere god handelsskikk ved forhandlingene i dagligvaresektoren, underbygger også at EU/EØS-reglene ikke er ansett å sette begrensninger for innføringen av en lov om god handelsskikk i dagligvarebransjen. Også arbeidet i «High Level Forum for a Better Functioning Food Supply Chain» (som omtalt nærmere i punkt 10.1), underbygger at forbudet mot en strengere konkurranselovgivning ikke er ansett å være til hinder for dette.

11.2.4 Begrensingen gjelder kun avtaler m.m. og ikke ensidig atferd

Begrensningen i artikkel 7 gjelder uansett kun for lovgivning som forbyr «avtaler og annen form for samordnet opptreden mellom foretak» (EØS-avtalen artikkel 53), og ikke ensidig atferd (EØS-avtalen artikkel 54). Regulering av forhandlinger som en lov om god handelsskikk vil typisk komme til anvendelse på avtaler og en samordnet opptreden, mens enkelte plikter kan rette seg mer ensidig mot en av partene i forholdet. EØS-konkurranseloven § 7 annet ledd setter ingen begrensninger for nasjonal regulering av ensidig atferd. Imidlertid vil samme forhold i leverandøravtaler både kunne rammes av både EØS-avtalen artikkel 53 og 54, noe Konkurransetilsynets vedtak i TINE-saken illustrerer dette.9 For å unngå tvilstilfeller og for å holde fast ved at formålet med en lov om god handelsskikk ikke er konkurranserettslig, anbefaler utvalget å ikke regulere ensidig atferd som etter sin art naturlig hører hjemme i EØS-avtalen artikkel 54.

11.2.5 Konklusjon

Etter utvalgets vurdering er EØS-avtalens regler om forrang for EØS-konkurransereglene, jf. EØS-konkurranseloven, ikke til hinder for at en egen lov om god handelsskikk.

11.3 Fri bevegelighet

11.3.1 Restriksjonsforbudet

Reglene om de fire friheter er i prinsippet gitt for å fremme grensekryssende økonomisk aktivitet, men har også i praksis vel så stor betydning som rammeverk for det nasjonale regelverket. EØS-avtalen artikkel 8 fastsetter at:

«i samsvar med bestemmelsene i denne avtale skal innføres fritt varebytte mellom avtalepartene.»

EØS-avtalen artikkel 11 fastsetter videre at:

«Kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartene».

Tilsvarende forpliktelse er inntatt i TFEU artikkel 34.10 Bestemmelsene er gitt en vid fortolkning av EU- og EFTA-domstolen. Reglene retter seg mot medlemsstatenes opptreden, og lovgivning vil være omfattet av forbudet.

Det sentrale er om en lov om god handelsskikk vil være et «tiltak med tilsvarende virkning som kvantitative restriksjoner», jf. ordlyden i EØS artikkel 11, altså om det vil være en importrestriksjon. Det er ikke nødvendig at tiltakene må være diskriminerende for at det skal bli rammet, det vil altså bli rammet av bestemmelsen uavhengig av om loven pålegger plikter for både innenlandske og utenlandske varer.

Det sentrale er altså om det i realiteten er en «restriksjon» i lovens forstand. Ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en restriksjon tas det utgangspunkt i den såkalte «Dassonvilleformelen», om at ethvert tiltak som direkte eller indirekte, faktisk eller potensielt påvirker samhandelen representerer en restriksjon.11 Også EFTA-domstolen tar i sine avgjørelser dette utgangspunktet, jf. bl.a. Nille:

«Med hensyn til EF-traktaten artikkel 30 [nå TFEU art 36] har EF-domstolen konsekvent lagt til grunn at ethvert tiltak som direkte eller indirekte, aktuelt eller potensielt, hindrer samhandelen, utgjør et tiltak med tilsvarende effekt som en kvantitativ importrestriksjon i henhold til denne bestemmelsen…»12.

Det må skilles mellom opprinnelsesbestemte og opprinnelsesnøytrale tiltak, se Cassis de Dijon-dommen.13 At de er opprinnelsesnøytrale vil si at det er tiltak som ikke diskriminerer mellom innenlandske og importerte varer. En lov om god handelsskikk er lagt opp til å gjelde generelt og dermed være et opprinnelsesnøytralt tiltak.

EU-domstolen har spesifikt innskrenket Dassonvilleformelen i to relasjoner. For det første vil tiltak som bare regulerer salget av varer til sluttbrukere falle utenfor, forutsatt at det ikke foreligger indirekte diskriminering og at tiltaket gjelder generelt for næringsdrivende. Denne læren ble etablert ved Domstolens prinsippavgjørelse i Keck.14 Domstolen uttalte at restriksjonsforbudet ikke kom til anvendelse på

«nationale bestemmelser, som begrænser eller forbyder bestemte former for salg … forudsat at sådanne nationale bestemmelser finder anvendelse på alle de berørte erhvervsdrivende, der udøver virksomhed i indlandet, og forudsat at bestemmelserne, såvel retligt som faktisk, påvirker afsætningen af indenlandsk fremstillede varer og varer fra andre medlemsstater på samme måde.»

Dette kan man forklare slik at regulering av tid, sted og andre omstendigheter rundt salg til sluttbruker ikke er omfattet. I praksis gjelder dette f.eks. regulering av markedsføring, åpningstider og utsalgssteder.15

For det andre har Domstolen krevet at påvirkningen av samhandelen ikke må være for fjern og avledet. Dette prinsippet kalles ofte adekvansprinsippet.16 I praksis benyttes dette gjerne til å avvise mer eller mindre luftige påstander om at det foreligger en restriksjon. Et eksempel er DIP Bassano del Grappa, der kommunal regulering hindret etablering av butikker.17 Domstolen uttalte at:

«Den i sagen omhandlede italienske lovgivning ikke indeholder nogen sondring på grundlag af de udbudte varers oprindelse, at dens formål ikke er at regulere varehandelen med de øvrige medlemsstater, og at de restriktive virkninger, den vil kunne medføre for de frie varebevægelser, er alt for usikre og indirekte til, at den i loven fastsatte forpligtelse kan betragtes som en foranstaltning, der er egnet til at hindre samhandelen mellem medlemsstaterne»

EU-domstolen behandlet spørsmålet om hva som utgjør en restriksjon på prinsipielt grunnlag i scootersaken, som gjaldt et italiensk forbud mot bruk av tilhengere på scootere.18 I saken gir Domstolen først anvisning på følgende prinsipielle tilnærming til restriksjonsspørsmålet:

«33. Der skal henvises til fast retspraksis, hvorefter enhver af medlemsstaternes bestemmelser for handelen, som direkte eller indirekte, aktuelt eller potentielt, kan hindre samhandelen i Fællesskabet, skal anses for en foranstaltning med tilsvarende virkning som en kvantitativ restriktion i henhold til artikel 28 EF [nå TEUV art 34].

34. Det fremgår ligeledes af fast retspraksis, at artikel 28 EF [nå TEUV art 34] afspejler forpligtelsen til at overholde princippet om forbud mod forskelsbehandling og princippet om gensidig anerkendelse af varer, der er lovligt fremstillet og markedsført i andre medlemsstater, samt princippet om at sikre fællesskabsvarer fri adgang til de nationale markeder.

35. Der foreligger således foranstaltninger med tilsvarende virkning som kvantitative indførselsrestriktioner i forbindelse med hindringer for de frie varebevægelser, der, i mangel af en harmonisering af de nationale lovgivninger, følger af, at der på varer fra andre medlemsstater, hvor de er lovligt fremstillet og bragt i omsætning, anvendes regler om, hvilke betingelser sådanne varer skal opfylde, uanset om sådanne regler anvendes uden forskel på alle varer.

36. Derimod kan nationale bestemmelser, som begrænser eller forbyder bestemte former for salg – og som dels finder anvendelse på alle de berørte erhvervsdrivende, der udøver virksomhed i indlandet, dels, såvel retligt som faktisk, påvirker afsætningen af indenlandsk fremstillede varer og varer fra andre medlemsstater på samme måde – ikke direkte eller indirekte, aktuelt eller potentielt hindre samhandelen mellem medlemsstaterne i den forstand, hvori udtrykket er anvendt i praksis ifølge Dassonville-dommen. Når disse betingelser er opfyldt, kan en anvendelse af sådanne bestemmelser på salg af varer fra en anden medlemsstat, som opfylder de af denne stat fastsatte regler, således ikke antages at forhindre, at varerne får adgang til markedet, eller medføre større ulemper i denne henseende end for indenlandsk fremstillede varer.

37. Følgelig skal en medlemsstats foranstaltninger, der tilsigter eller bevirker, at varer fra en anden medlemsstat behandles mindre gunstigt, ligesom foranstaltningerne omtalt i denne doms præmis 35 anses for kvantitative indførselsrestriktioner i henhold til artikel 28 EF [nå TEUV art 34]. Enhver anden foranstaltning, der hindrer varer med oprindelse i en anden medlemsstat adgang til markedet i en medlemsstat, er ligeledes omfattet af samme begreb.»19

Med disse uttalelsene gir Domstolen en oppsummering av restriksjonsforbudet innenfor varereglene. Domstolen angir tre kategorier:

1. Tiltak som direkte eller indirekte diskriminerer importvarer.

2. Produktkrav i alle varianter.

3. Andre tiltak som hindrer adgangen til markedet.

Det er ikke med dette gitt at denne listen kan anses som en uttømmende angivelse av hva som anses som en restriksjon. Tilsvarende er det klart at det ikke settes en strek over andre f.eks. Keck og adekvansdoktrinen. Disse siste kan ses på som spesialanvendelser av kategori 3.

Det følger således av rettspraksis at det må skilles mellom tiltak som påvirker markedsadgangen og tiltak som regulerer vilkårene for produktenes omsetning, og typisk regulere vilkårene for produktenes omsetning. En lov om god handelsskikk vil pålegge plikter for partene i dagligvaresektoren ved avtaler mellom detaljist og leverandør. Utvalget kan ikke se at en eventuell negativ virkning for foretakene vil slå ut forskjellig mellom innenlandske og utenlandske aktører. I alle saker fra EU-domstolen der det rent faktisk er påvist en slik forskjell, er dette utløst av en tydelig identifiserbar faktor. Ser man på den nevnte Gourmet-dommen ble det avgjort at det svenske alkoholreklameforbudet rent faktisk medførte at svenske merker ble mindre påvirket grunnet bl.a. lokal tilhørighet og tradisjon.

Utvalget legger derfor til grunn at et forslag til lov selv for varer som er omfattet av EØS-avtalen ikke vil representere en restriksjon i henhold til art. 11.

At en lov om god handelsskikk ikke vil være i strid med restriksjonsforbudet, støttes av at restriksjonsforbudet så langt utvalget kjenner til ikke er problematisert ved innføringen av GSCOP i Storbritannia eller i andre land med særreguleringer. Det franske forbudet mot salg under innkjøpspris ble også godtatt av Domstolen i Keck-saken.20

11.3.2 Tvingende allmenne hensyn

For det tilfellet at innføringen av en lov om god handelsskikk skulle anses problematisk i forhold til restriksjonsforbudet, må det vurderes om loven kan begrunnes i allmenne hensyn. EØS-avtalen artikkel 13 anses ikke å være uttømmende når det gjelder opprinnelsesnøytrale tiltak. Dette følger bl.a. av Cassis de Dijon. I denne dommen uttalte EU-domstolen at den der gjeldende type handelshindrende ordninger kunne begrunnes i bl.a. hensynet til «god handelsskik» og «forbrugerbeskyttelse».21

For at et unntak skal kunne begrunnes i allmenne hensyn må det samtidig være et proporsjonalt omtale. Det betyr at det må være egnet og nødvendig (kan ikke finnes andre mindre inngripende tiltak som opprettholder det samme beskyttelsesnivået). EU-domstolen har på dette punkt vært tilbakeholden med å overprøve den nasjonale vurdering av beskyttelsesnivå.22

Utvalget legger derfor til grunn at dersom en lov om god handelsskikk skulle stride mot restriksjonsforbudet i artikkel 11, vil loven likevel bli ansett som godtatt grunnet allmenne hensyn gjennom hensynet til god handelsskikk og forbrukerbeskyttelse.