6 Stiftelse av aksjeselskap

6.1 Innledning

Ved LOV-2013-06-14-40 ble det vedtatt en rekke endringer i aksjeloven kapittel 2 om stiftelse av aksjeselskap. Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2013. Formålet med lovendringene var å gjøre det enklere og billigere å stifte aksjeselskaper. Det ble blant annet lagt til rette for bruk av elektroniske løsninger ved stiftelse og ved registrering i Foretaksregisteret. I punkt 5.3.2 foran drøftes enkelte spørsmål knyttet til elektronisk stiftelse av aksjeselskaper.

Utvalget vil i kapittel 6 kun vurdere lovendringer i stiftelsesreglene som ikke er knyttet til elektronisk stiftelse. Avgrensningen er imidlertid ikke mulig å håndheve konsekvent. Problemstillingen som drøftes i punkt 6.2, må ses på bakgrunn av adgangen til elektronisk stiftelse. I punkt 6.5.2 drøfter utvalget tidspunktet for stiftelse av aksjeselskap. Drøftelsen har nær sammenheng med spørsmålet om hvilke elektroniske løsninger som skal utvikles. Utvalget har likevel funnet det mest naturlig å behandle tidspunktet for stiftelse av aksjeselskaper i dette kapitlet. Ettersom regler om stiftelse av aksjeselskaper ikke er særskilt nevnt i utvalgets mandat, er utvalgets vurderinger i all hovedsak begrenset til å evaluere lovendringene som trådte i kraft 1. juli 2013.

Forenklingene i stiftelsesreglene som trådte i kraft 1. juli 2013, må ses i sammenheng med at kravet til minste aksjekapital ble redusert fra 100 000 kroner til 30 000 kroner. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2012. En sentral årsak til at kravet til minste aksjekapital ble redusert, var ønsket om å gjøre det mer attraktivt å stifte norske aksjeselskaper og samtidig redusere antall NUF-selskaper. Kravet til minste aksjekapital behandles i punkt 7.2.

6.2 Standardformular for stiftelsesdokumenter

Før endringen ved LOV-2013-06-14-40 inneholdt aksjeloven § 2-3 (2) en bestemmelse om at departementet skulle utarbeide standardformular for stiftelsesdokumenter. Ifølge Prop. 111 L (2012–2013) side 41 har et slikt standardformular vært lite brukt i praksis. Som begrunnelse for regjeringens forslag om å oppheve aksjeloven § 2-3 (2), heter det i proposisjonen side 41 til 42:

«I fremtiden bør man etter departementets syn heller satse på de elektroniske løsningene, og departementet har vanskelig for å se at det vil være nevneverdig etterspørsel etter et papirbasert standardformular. Fordelen ved en elektronisk løsning er også at den gir en helt annen mulighet for fleksibilitet og valgfrihet enn et papirbasert standarddokument.»

Senere har man kommet lenger i utviklingen av elektroniske løsninger. Den 30. oktober 2015 trådte aksjeloven § 2-1 (1) tredje og fjerde punktum i kraft, jf. FOR-2015-10-30-1242. Ifølge disse bestemmelsene kan «Stiftelsesdokumentet (…) opprettes som et papirdokument eller gjennom Foretaksregisterets elektroniske løsning for stiftelse av aksjeselskap. Reglene i denne loven er ikke til hinder for elektronisk stiftelse som nevnt i tredje punktum». I praksis er det dermed mulig å gjøre mye av arbeidet i forbindelse med stiftelse av nye aksjeselskaper i Altinn. Elektronisk stiftelse av aksjeselskaper innebærer at stifterne fyller ut og signerer i Altinn, og får stiftelsesdokumentet tilsendt til meldingsboksen sin.

På denne bakgrunn ser utvalget ingen grunn til å reversere lovendringen. Se også punkt 5.3.2 hvor utvalget foreslår endringer vedrørende elektronisk stiftelse av aksjeselskaper.

Allmennaksjeloven § 2-3 (2) inneholdt også en bestemmelse om at departementet skulle utarbeide standardformular for stiftelsesdokumenter. Bestemmelsen ble opphevet ved LOV-2013-06-14-40 uten at det samtidig ble etablert muligheter for elektronisk stiftelse av allmennaksjeselskaper. Argumentet om at elektronisk stiftelse burde prioriteres fremfor et papirbasert standarddokument gjelder dermed ikke for allmennaksjeselskaper, som ikke har muligheten for elektronisk stiftelse. Departementet mente likevel at allmennaksjeloven § 2-3 (2) burde oppheves, jf. Prop. 111 L (2012–2013) side 42. Utvalget har ikke erfaringer som tyder på at lovendringene har ført til problemer. Utvalget antar videre at det ved stiftelse av allmennaksjeselskaper er mindre behov for slik bistand som kunne gis gjennom et standard stiftelsesdokument, enn det er ved stiftelse av aksjeselskaper. Utvalget mener derfor at gjeldende regler bør videreføres. Se også punkt 5.3.3 hvor utvalget vurderer elektronisk stiftelse av allmennaksjeselskaper.

6.3 Minstekrav til vedtekter

6.3.1 Generelt

I Knudsen-utredningen side 30 til 31 drøfter utreder om det fortsatt skal være et lovbestemt krav om vedtekter i aksjeselskaper. Utreder konkluderer medat «aksjeselskapene fortsatt bør ha vedtekter som regulerer et minimum av spørsmål av permanent betydning for selskapene». Departementet sluttet seg til synspunktene, og viste for øvrig til at ingen av høringsinstansene hadde tatt til orde for at man burde sløyfe kravet om vedtekter, jf. Prop. 111 L (2012–2013) side 27.

Utvalget slutter seg til disse utgangspunktene. Utvalget viser for øvrig til at omfanget av opplysninger som skal inntas i vedtektene, samt den elektroniske løsningen for å stifte aksjeselskaper, medfører at det neppe er særlig byrdefullt for stifterne å utarbeide vedtekter.

Etter LOV-2013-06-14-40 videreføres hovedtrekkene i aksjelovenes regler om vedtekter. Både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal ha vedtekter med bestemmelser om nærmere angitte obligatoriske emner. Utvalget slutter seg til disse utgangspunktene.

Ved LOV-2013-06-14-40 ble minstekravene i aksjeloven § 2-2 (1) redusert slik at færre forhold skulle være obligatorisk å vedtektsfeste. Tilsvarende endringer ble ikke gjennomført i allmennaksjeloven. Dette ble begrunnet med at 2. selskapsdirektiv (77/91/EØF, nå Europaparlamentets og Rådets direktiv 2012/30/EU) artikkel 2 og 3 setter grenser for hvilke endringer man kan gjennomføre i allmennaksjelovens bestemmelse.

Etter lovendringene fra 2013 skal vedtektene i aksjeselskap minst angi :

• 1. selskapets foretaksnavn,

• 2. den kommune i riket hvor selskapet skal ha sitt forretningskontor,

• 3. selskapets virksomhet,

• 4. aksjekapitalens størrelse, jf. § 3-1,

• 5. aksjenes pålydende (nominelle beløp), jf. § 3-1.

Utvalget vil i det følgende vurdere om lovens angivelse av minimumskravene til vedtektene samsvarer med de reelle behov.

I tillegg til reguleringen av obligatoriske emner, kommer vedtektsregulering som er nødvendig dersom aksjelovenes normalordning skal fravikes. Lovregulering som krever vedtektsbestemmelse dersom aksjelovenes normalordning skal fravikes, vurderes imidlertid ikke her.

Et spørsmål er om det rent prinsipielt er heldig å redusere minstekravene til vedtektenes innhold. I Knudsen-utredningen side 26 tas det utgangspunkt i at

«(…) vedtektene inneholder bestemmelser av mer permanent betydning for selskapet mens stiftelsesdokumentet ellers regulerer forhold som gjelder stiftelsen eller en begrenset periode etter stiftelsen. Ut fra dette bør lovens minimumskrav til vedtektenes innhold begrenses til bestemmelser av mer varig karakter, som det vil være behov for i de aller fleste selskapene. Utover dette bør det være opp til aksjeeierne selv å avgjøre hvilke spørsmål de ønsker å regulere i vedtektene.»

Utvalget slutter seg til uttalelsen, som er i tråd med det tradisjonelle synet på vedtekter i aksjeselskaper.

Utvalget nevner likevel at både økte krav til innholdet i vedtektene og større fleksibilitet med hensyn til hva som kan vedtektsreguleres, kan føre til større behov for juridisk bistand. For de som ønsker seg minimumsløsningen, typisk selskaper med én aksjonær, er imidlertid en «oppskrift» som i aksjeloven § 2-2 (1) hensiktsmessig. Etter utvalgets oppfatning representerer aksjeloven § 2-2 (1) på de fleste punkter en god avveining mellom på den ene side hva som minimum bør lovfestes og på den andre siden fleksibilitet med hensyn til hva som kan vedtektsreguleres. Minstekravene til vedtektenes innhold vurderes nærmere i punkt 6.3.2 flg.

6.3.2 Antall styremedlemmer

LOV-2013-06-14-40 opphevet det tidligere kravet om at vedtektene skulle angi antallet eller laveste og høyeste antall styremedlemmer. Dermed er det opp til generalforsamlingen å bestemme hvor mange styremedlemmer som skal velges i forbindelse med styrevalget. I Knudsen-utredningen side 28 til 29 uttalte utreder at han kunne «ikke se at det er avgjørende grunner til å pålegge selskapene å ha en slik vedtektsbestemt ramme. Ved å oppheve kravet i § 2-2 første ledd nr. 6 får den enkelte generalforsamlingen frihet til å velge det antall styremedlemmer den ønsker innenfor lovens ramme, uten å gå veien om vedtektsendring».Departementet sluttet seg til disse vurderingene, jf. Prop. 111 L (2012–2013) side 28. Utvalget har ikke erfaringer som tyder på at lovendringene har ført til problemer. Utvalget mener at lovendringen bør videreføres.

6.3.3 Flere daglige ledere

LOV-2013-06-14-40 opphevet kravet om at det i vedtektene skulle angis om selskapet skulle ha flere daglige ledere, eller at styret eller bedriftsforsamlingen skulle kunne bestemme dette. Det følger nå av aksjeloven § 6-2 (1) annet punktum at selskaper som velger slike løsninger, skal angi dette i vedtektene. Utvalget mener gjeldende regler bør videreføres. Adgangen til å ha flere daglige ledere behandles nærmere i punkt 8.4.2.

6.3.4 Hvilke saker som skal behandles på generalforsamling

Kravet om at det måtte angis i vedtektene hvilke saker som skal behandles på generalforsamlingen, ble fjernet ved LOV-2013-06-14-40. Begrunnelsen for lovendringen var at det følger direkte av aksjeloven § 5-5 (2) hvilke saker som skal behandles i generalforsamlingen, jf. Knudsen-utredningen side 29 og Prop. 111 L (2012–2013) side 28. Den tidligere lovbestemmelsen var av rent informativ karakter, og utvalget mener at gjeldende regler bør videreføres.

6.3.5 Om aksjer skal registreres i et verdipapirregister

LOV-2013-06-14-40 opphevet kravet om at vedtektene skulle angi om selskapets aksjer skal registreres i et verdipapirregister. Det følger nå av aksjeloven § 4-4 første punktum at det kan bestemmes i vedtektene at selskapets aksjer skal registreres i et verdipapirregister. Det er svært få aksjeselskaper som registrerer aksjene i et verdipapirregister. Det er derfor naturlig at vedtektsregulering bare gjelder der selskapet beslutter slik registrering. Utvalget mener at gjeldende regler bør videreføres.

6.3.6 Foretaksnavn

Selskapets foretaksnavn individualiserer selskapet, og etter foretaksnavneloven § 1-1 annet ledd fjerde punktum, jf. § 3-1 annet ledd, er det beskyttet mot at andre tar navnet i bruk eller søker det registrert. I Knudsen-utredningen side 27 uttalte utreder at «Et navn må selskapet nødvendigvis ha, og det ligger i sakens natur at dette må fastsettes individuelt av aksjeeierne i det enkelte selskap. Navnevalget kan selvsagt ikke løses direkte i loven eller i standardvedtekter».Etter utvalgets syn kan selskapets foretaksnavn være av stor betydning for et selskap, blant annet med hensyn til selskapets identitet, merkevare og rennommé. Selskapets foretaksnavn kan videre ha nær sammenheng med selskapets virksomhetsformål, jf. punkt 6.3.8. Utvalget legger derfor til grunn at kravet til angivelse av foretaksnavn i vedtektene bør videreføres.

6.3.7 Forretningskontor

I forbindelse med vedtakelsen av LOV-2013-06-14-40 var det en viss diskusjon om det skulle være påkrevd at vedtektene angir den kommune i riket hvor selskapet skal ha sitt forretningskontor. I Knudsen-utredningen side 27 var det foreslått å opprettholde kravet om at forretningskommunen skulle angis i vedtektene, og dette ble fulgt opp i Prop. 111 L (2012–2013) side 27 til 28:

«Under høringen gir Brønnøysundregistrene uttrykk for at det bør vurderes å oppheve kravet i nr. 2 om at vedtektene skal angi i hvilken kommune selskapet skal ha sitt forretningskontor. Som det er pekt på i utredningen, har forretningskommunen betydning for vernetinget etter tvisteloven § 4-4 tredje ledd og for hvor generalforsamlingen skal holdes etter aksjeloven § 5-7. Særlig forretningskommunens betydning for stedet for avholdelse av generalforsamlingen kan være praktisk viktig for aksjeeierne, og det kan derfor være hensiktsmessig at dette er tatt inn i vedtektene slik at forretningskommunen bare kan endres av generalforsamlingen med kvalifisert flertall. Brønnøysundregistrene viser til at i eneeieraksjeselskaper vil forretningsadressen ofte være den samme som aksjeeierens bostedsadresse. Loven kan imidlertid ikke utformes bare med sikte på slike selskaper. Tatt i betraktning at det neppe er særlig byrdefullt å angi forretningskommunen i vedtektene, har departementet blitt stående ved at bestemmelsen i nr. 2 bør videreføres.»

I dansk rett har man valgt en annen løsning, jf. selskabsloven § 28. Her er forretningskommunen ikke lenger obligatorisk å ta inn i vedtektene. Blant annet Krüger Andersen: Aktie- og anpartsselskabsret (2013) side 175 påpeker at kravet hadde «givet besvær ved flytning over kommunegrænser». I den danske betenkningen «Modernisering af selskabsretten» (2008) side 127 heter det:

«Det er på denne baggrund udvalgets vurdering, at det vil være hensigtsmæssigt at ophæve kravet om, at hjemsted skal oplyses i vedtægterne, såvel for aktieselskaber som for anpartsselskaber. I stedet bør der være pligt til at lade hjemstedet registrere i Erhvervs- og Selskabsstyrelsen. Proceduren kan i overensstemmelse med ændringen af 1. selskabsdirektiv ske elektronisk, evt. ved digital selvregistrering. For de selskaber, der måtte ønske det, er der intet til hinder for, at selskabets hjemsted ligeledes oplyses i vedtægterne.»

Selv om det ikke er nødvendig å angi opplysninger om hjemstedet i vedtektene for danske aktieselskaber og anpartsselskaber, skal opplysninger om selskapets hjemsted og virksomhetsadresse være registrert hos Erhvervsstyrelsen.

Det eksisterer i norsk rett forskjellige registreringsordninger som krever registrering av foretakets adresse. Etter foretaksregisterloven § 3-1 (1) nr. 3 skal Foretaksregisteret inneholde opplysninger om «[s]elskapets forretningskommune og adresse». Et tilsvarende krav er inntatt i enhetsregisterloven § 5 annet ledd bokstav b) hvor det fremgår at «[e]nhetens adresse» angis i forbindelse med førstegangsregistrering i Enhetsregisteret. I følge enhetsregisterloven § 6 første ledd bokstav l) skal det også gis opplysninger om «enheten har filialer eller annet fast drifts- eller forretningssted» utenom forretningsstedet som er nevnt i enhetsregisterloven § 5 annet ledd bokstav b). Av tvisteloven § 4-4 (3) følger det også at «[v]irksomheter registrert i Foretaksregisterethar alminnelig verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ifølge registreringen ligger».

Etter gjeldende regnskapslov skal det i årsberetningen gis opplysninger om «hvor virksomheten drives, inkludert opplysning om eventuelle filialer», jf. regnskapsloven § 3-3. Krav til hvem som skal avlegge årsberetning, og årsberetningens innhold er vurdert i NOU 2016: 11. I forslag til lov om regnskapsplikt § 9-1 fremgår det hvem som har plikt til å utarbeide årsberetning, det vil si «[r]egnskapspliktig som ikke omfattes av definisjonen av små foretak i § 1-5, og som ikke er nevnt i § 1-2 første ledd nr. 4». I henhold til forslag til lov om regnskapsplikt § 1-5 (1) regnes «[r]egnskapspliktige som på balansedagen ikke overskrider to av de tre terskelverdiene for små foretak i annet ledd med mindre de omfattes av unntakene i femte og sjette ledd». I forslag til lov om regnskapsplikt § 1-5 (2) er terskelverdiene for små foretak foreslått videreført på samme nivå som i gjeldende regnskapslov og er «1. salgsinntekt: 70 millioner kroner, 2. balansesum: 35 millioner kroner, 3. antall årsverk i regnskapsåret: 50». Dersom lovforslaget vedtas, vil det derfor være færre selskaper som skal avgi årsberetning og dermed opplyse «hvor virksomheten drives, inkludert opplysning om eventuelle filialer», jf. forslag til lov om regnskapsplikt § 9-2 (1).

Etter utvalgets syn er opplysninger om selskapers forretningskontor tilstrekkelig angitt gjennom øvrig lovgivning. Dette til tross for at forslaget til lov om regnskapsplikt vil medføre at det er færre selskaper som behøver å avgi årsberetning med opplysning om selskapets forretningskontor. Utvalget vil også påpeke at et mer digitalisert samfunn reduserer betydningen av selskapers forretningskontor. Det er mulig å holde generalforsamling uten fysisk tilstedeværelse, og aksjonærene har muligheter for elektronisk deltakelse på generalforsamlingen (jf. punkt 8.2.7 og 8.2.8). Dette innebærer at forretningskommunen får mindre betydning for selskapets generalforsamling. Verneting for selskapet kan uansett følge av registrert forretningsadresse i Foretaksregisteret.

Det er også en kjensgjerning at mobiliteten i det norske samfunnet blir stadig høyere. Det følger allerede i dag av aksjeloven § 5-8 at selv om generalforsamlingen i utgangspunktet skal holdes i kommunen der selskapet har sitt forretningskontor, kan vedtektene bestemme at den skal eller kan holdes på et annet bestemt sted. Generalforsamlingen kan også holdes et annet sted hvis det av særlige grunner er nødvendig. Loven setter dermed opp et nokså omfattende unntak fra regelen om at generalforsamlingen skal holdes i den kommune der selskapet har sitt forretningskontor. Videre mener utvalget at selskapers forretningskontor ikke er et forhold som alltid krever beskyttelse gjennom skjerpet flertallskrav som gjelder for vedtektsendringer, jf. aksjeloven § 5-18. Etter utvalgets mening er et vedtak om å flytte selskapets forretningskontor en forretningsmessig vurdering som må kunne vedtas med alminnelig flertall. Utvalget erfarer videre at et obligatorisk krav om vedtektsendring ved flytting over kommunegrenser, med de konsekvenser dette har for krav til vedtak i generalforsamlingen og dokumentasjon ved registreringsendring, medfører at mange selskaper får registermeldinger i retur ved innsendelse til Foretaksregisteret.

Pågående prosesser knyttet til kommunesammenslåing kan bidra til å belyse dette. Ved kommunesammenslåing vil samtlige selskaper som er hjemmehørende i en av de kommuner som er omfattet av kommunesammenslåingen, reelt sett bli flyttet til en ny forretningskommune. Slik loven er i dag, innebærer dette at samtlige av disse selskapene i utgangspunktet må gjennomføre generalforsamling, oppdatere sine vedtekter, og sende melding om vedtektsendring til Foretaksregisteret. Dette vil gjelde selv om selskapets faktiske forretningsadresse forblir den samme også etter sammenslåingen. Dersom forretningskommunen ikke er vedtektsbestemt, vil disse prosessene ikke være nødvendige. Da ville konsekvensene av kommunesammenslåingen blitt håndtert direkte gjennom oppdateringer av databaser mellom Statens Kartverk og Brønnøysundregistrene slik at hvert enkelt foretak automatisk får riktig forretningskommune, basert på deres registrerte forretningsadresse. Vernetinget ville vært gitt ut fra registrert forretningsadresse.

På bakgrunn av det som er sagt over, er det etter utvalgets oppfatning ikke nødvendig at selskapers forretningskontor skal være en obligatorisk bestemmelse i selskapets vedtekter. Det foreslås derfor at dette kravet oppheves.

Tilsvarende lovendring foreslås ikke for allmennaksjeselskaper. Utvalget ser ikke at begrunnelsen for å fjerne kravet om vedtektsfesting av selskapets forretningskontor er like relevant for selskaper av ASA-typen, da antall allmennaksjeselskaper er vesentlig færre. Samtidig har allmennaksjeselskaper mange aksjonærer som har større behov for stabilitet når det gjelder hvor forretningskontoret er og hvor generalforsamlinger normalt holdes. Ifølge 2. selskapsdirektiv art. 3 skal dessuten selskapets hjemsted angis i stiftelsesdokumentet, i vedtektene eller på en annen nærmere angitt måte.

6.3.8 Selskapets virksomhet

Aksjelovene angir selskapsformålet på to forskjellige måter; som et «vinningsformål» og som et «virksomhetsformål».

Aksjelovene forutsetter for det første at selskapet har et «vinningsformål». Bare hvis selskapet ved sin virksomhet ikke skal ha til formål å skaffe aksjonærene økonomisk utbytte, skal vedtektene inneholde bestemmelser om bruken av selskapets overskudd og av dets formue hvis selskapet oppløses, jf. aksjelovene § 2-2 (2). Denne forutsetningen har et særlig vern gjennom enstemmighetskravet i aksjelovene § 5-20 (1) nr. 5. Utvalget har vurdert om vinningsformålet burde fremgå eksplisitt av loven, men antar at det allerede fremgår tilstrekkelig tydelig av aksjelovene at de er skrevet med tanke på selskaper med et vinningsformål. På denne bakgrunn foreslår utvalget ingen endring på dette punktet.

For det annet regulerer aksjelovene selskapets «virksomhetsformål», jf. aksjeloven § 2-2 (1) nr. 3 og allmennaksjeloven § 2-2 (2) nr. 4. Det var i forbindelse med vedtakelsen av LOV-2013-06-14-40 en viss diskusjon om det skulle være påkrevd at vedtektene angir selskapets virksomhet. I Prop. 111 L (2012–2013) side 28 heter det om dette spørsmålet:

«Næringslivets Hovedorganisasjon foreslår å sløyfe kravet om at vedtektene skal angi selskapets virksomhet, jf. første ledd nr. 3. Næringslivets Hovedorganisasjon foreslår at det i stedet bør være opp til selskapet selv å bestemme om virksomheten skal angis i vedtektene. Konsekvensen av en slik regel vil etter departementets vurdering antakelig være at mange selskaper, uten å ha et bevisst forhold til spørsmålet, ville unnlate å angi selskapets virksomhet i vedtektene. Virksomhetsangivelsen har betydning særlig for styrets myndighet og for hva generalforsamlingen kan beslutte med alminnelig flertall. Hvis styret skal ha svært vide rammer for sitt virke, bør det etter departementets syn være som følge av et bevisst valg fra eiernes side, og ikke som en følge av at man ikke har tenkt over spørsmålet. Departementet har dessuten vanskelig for å se at et krav om å angi selskapets virksomhet i vedtektene kan oppfattes som særlig byrdefullt. Det må antas at stifterne har en viss formening om hva selskapet skal drive med, og beskrivelsen i vedtektene kan gjøres nokså generell. Departementet foreslår etter dette å videreføre kravet i nr. 3 om at vedtektene skal angi selskapets virksomhet.»

I den danske betenkningen «Modernisering af selskabsretten» (2008) side 125 ble det også diskutert om formålet med virksomheten skulle gå frem av vedtektene. Enkelte av medlemmene av det danske lovutvalget ønsket ikke at virksomhetsformålet skulle fremgå av vedtektene og pekte på at det burde være tilstrekkelig at selskapets aktivitet fremgår av selskapets bransjekode hos det danske enhetsregisteret. Det ble videre pekt på at virksomhetsformålet etter utvalgsmedlemmenes oppfatning i praksis ikke spilte noen større rolle for ansvarsbedømmelsen av selskapets ledelse fordi aktiviteten i foretaket kunne endres raskt. Dessuten var det uansett adgang til å beskrive formålet i vedtektene.

Mot dette ble det av flertallet i lovutvalget pekt på at «investorer har en interesse i at kunne se selskabets formål direkte i vedtægterne i stedet for via branchekoder» og at «kravet om angivelse af en formålsbestemmelse i hvert fald bør opretholdes for selskaber, hvis aktier er optaget til handel på et reguleret marked, og som således henvender sig til en bred investorkreds». Det samlede utvalg kom til at det var mest hensiktsmessig å ha én regel for alle selskaper, og kravet om at formålet skal fremgå av vedtektene ble derfor opprettholdt for begge selskapstyper i Danmark.

Utvalget slutter seg til de ovennevnte uttalelsene i Prop. 111 L (2012–2013) side 28. Utvalget har også merket seg at man i Danmark ikke har ønsket en annen regulering. Videre antar utvalget at angivelsen av selskapers formål i vedtektene i prinsippet innebærer en viktig beskyttelse av så vel aksjonærene i sin alminnelighet som aksjonærminoriteter spesielt. I den forbindelse påpeker utvalget at det i Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse (NUES) punkt 2 heter at «Selskapets virksomhet bør tydeliggjøres i vedtektene», og at denne anbefalingen er begrunnet med at «Vedtektene sammen med offentliggjorte mål og hovedstrategier skal bidra til at aksjeeierne har den nødvendige forutsigbarhet hva angår selskapets virksomhet». Utvalget finner derfor ikke grunnlag for å fjerne kravet om at det skal stå i vedtektene hva som er formålet med selskapenes virksomhet.

6.3.9 Aksjekapitalens størrelse

Etter aksjeloven § 2-2 (1) nr. 4 og allmennaksjeloven § 2-2 (1) nr. 5 skal vedtektene angi «aksjekapitalens størrelse». Utvalget mener at vedtektene også i fremtiden bør angi aksjekapitalens størrelse.

Ifølge Aarbakke m.fl.: Aksjeloven og allmennaksjeloven (2012) side 168 inneholder aksjeloven § 2-2 (1) nr. 4 og allmennaksjeloven § 2-2 (1) nr. 5 ikke et uttrykkelig påbud om at aksjekapitalen skal være fastsatt i norsk mynt. De skriver videre:

«Dette kan neppe oppfattes slik at det skal være anledning til å angi den bare i fremmed mynt, f.eks. i euro, men angivelse i fremmed mynt ved siden av angivelsen i norske kroner kan det ikke være noe til hinder for. En slik parallell angivelse i fremmed mynt vil i så fall bare være veiledende. Det er angivelsen i norske kroner som er avgjørende for aksjekapitalens størrelse, og valutakursendringer vil ikke innebære endringer i denne.»

I dansk rett har det siden 1999 vært tillatt å la vedtektene angi aksjekapital i enten danske kroner eller euro, jf. selskabsloven § 4. Tilsvarende følger av den svenske aktiebolagslagen 1. kap. 4 §. Et spørsmål er om det er behov for å endre aksjeloven § 2-2 (1) nr. 4 og allmennaksjeloven § 2-2 (1) nr. 5 slik at aksjekapitalen skal kunne angis i enten norsk valuta eller i euro, eventuelt også i annen valuta. Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunnlag for å foreslå noen endring på dette punktet. Slik loven tolkes i dag, fremstår den som fleksibel, og det ville neppe være noen forenkling å innføre en alternativ valuta. Norge er heller ikke en del av euro-samarbeidet. Utvalget foreslår derfor ingen endring på dette punktet.

6.3.10 Aksjenes pålydende

Spørsmålet om vedtektene skulle angi aksjenes pålydende, jf. aksjeloven § 2-2 (1) nr. 5, ble i forarbeidene til LOV-2013-06-14-40 behandlet i sammenheng med spørsmålet om det burde innføres en ordning med «brøkdelsaksjer», ofte omtalt som «no par value shares». Utvalget foreslår ingen endring på dette punktet. Utvalget behandler problemstillingen nærmere i punkt 7.13.

6.4 Tidspunktet for innbetaling av aksjekapitalen

Etter aksjeloven § 2-18 (2) skal aksjeinnskuddet være ytt fullt ut før selskapet kan meldes til Foretaksregisteret. I mandatet for Knudsen-utredningen var det spesielt bedt om en vurdering av om det burde innføres regler som åpner for at aksjeinnskuddet helt eller delvis kan innbetales på et tidspunkt etter registreringen.

Knudsen-utredningen side 80 til 84 fulgte opp ved å foreslå regler om adgang til utsatt innbetaling av aksjeinnskudd. Utrederen ga imidlertid uttrykk for (side 81) at han var «noe i tvil om det er grunn til å innføre en ordning som åpner for at bare en del av aksjeinnskuddet må innbetales ved registreringen». I utredningen ble det likevel åpnet for at inntil halvdelen av aksjeinnskudd som skal gjøres opp kontant, kunne innbetales på et senere tidspunkt. Etter forslaget kunne styret med minst fire ukers varsel kreve innbetalt utestående aksjeinnskudd.

Forslaget i Knudsen-utredningen ble ikke fulgt opp. I sin vurdering pekte Justisdepartementet i Prop. 111 L (2012–2013) side 51 på følgende:

«Aksjekapitalkravet på 30 000 kroner er basert på et synspunkt om at det bør opprettholdes en viss inngangsbillett til aksjeselskapsformen for å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte selskapsstiftelser, jf. Prop. 148 L (2010–2011) side 19. Departementet er enig med utrederen i at dette formålet taler for at det uansett bør være et krav at minstebeløpet på 30 000 kroner innbetales før selskapet kan registreres. Uten en slik regel vil synspunktet om «inngangsbillett til aksjeselskapsformen» ha mindre betydning.

Det blir dermed et spørsmål om behovet for å kunne stifte et selskap med en aksjekapital høyere enn minstekravet på 30 000 kroner, og med en adgang til utsatt innbetaling av den delen av aksjekapitalen som overstiger minstebeløpet. Dette må veies mot de ulempene en slik regel vil kunne ha.

Utrederen antar det ikke er noe stort behov for en ordning med adgang til utsatt innbetaling av aksjekapital. Høringen gir støtte til dette synspunktet. Etter endringen av kravet til minste tillatte aksjekapital kan man nå stifte et aksjeselskap for et beløp på 30 000 kroner. Har man ønsker om at selskapet skal ha en høyere aksjekapital enn dette, men med en senere innbetaling av de overskytende aksjeinnskuddene, kan man i stedet gå veien om en etterfølgende kapitalforhøyelse.

Departementet er enig med de høringsinstansene som peker på at en ordning med utsatt innbetaling av aksjekapital vil gjøre at systemet blir vanskeligere å forholde seg til. Ved siden av funksjonen som utdelingssperre har aksjekapitalen etter gjeldende rett først og fremst betydning som et krav til beløpet som skal være innbetalt ved selskapets stiftelse. Innfører man en ordning med en adgang til senere innbetaling av deler av aksjekapitalen, blir aksjekapitalen en mer uoversiktlig størrelse som dels innebærer et krav om innbetalinger i forbindelse med stiftelsen, og dels gir en angivelse av innbetalinger selskapet kan kreve fra sine aksjeeiere på et senere tidspunkt. Dette kan være pedagogisk utfordrende og også krevende å forholde seg til i praksis både for selskapet og for kreditorer og andre utenforstående. Det vises i den sammenheng til høringsuttalelsene fra Finansnæringens Fellesorganisasjon og Brønnøysundregistrene. Som det også er pekt på under høringen, kan en slik ordning dessuten være tvisteskapende.

Departementet viser videre til at en adgang til senere innbetaling av aksjekapitalen vil gjøre at aksjeloven får flere regler og blir mer uoversiktlig. Som det er pekt på i utredningen, vil en slik adgang reise en del spørsmål som må løses i loven. Forslaget vil dermed innebære en komplisering av regelverket, ikke en forenkling.

Departementet går på denne bakgrunn ikke inn for å innføre regler som åpner for at aksjeinnskuddet helt eller delvis skal kunne innbetales på et senere tidspunkt enn ved registreringen av selskapet.»

Utvalget foreslår i punkt 7.2.4.2 at minstekravet til aksjekapital reduseres fra 30 000 kroner til 1 krone. Hvis forslaget følges opp, er problemstillingen knyttet til senere innbetaling av aksjekapital mindre relevant. Utvalget mener at det heller ikke er grunn til å foreslå endringer dersom dagens krav til minste aksjekapital på 30 000 kroner videreføres, da senere innbetalinger innebærer et mer komplisert regelverk. Senere innbetaling av aksjekapital kan riktignok også ha betydning for selskaper med høyere aksjekapital. Men eventuelle utfordringer med å fremskaffe en større aksjekapital bør etter utvalgets oppfatning heller løses av selskapene gjennom kapitalforhøyelser enn gjennom endringer i aksjelovens regel om tidspunkter for innbetaling av aksjekapital.

6.5 Tidspunkt for stiftelse av aksjeselskap

6.5.1 Gjeldende rett

Aksjeselskaper stiftes ved «simultanstiftelse» etter reglene i aksjeloven kapittel 2. Dette innebærer at aksjeselskaper opprettes straks stiftelsesdokumentet er datert og undertegnet, jf. aksjeloven § 2-9. Det er derfor ikke mulig å opprette selskaper med virkning frem eller tilbake i tid. Plikten til å betale aksjeinnskuddet oppstår ved aksjetegningen, og avtalen mellom stifterne er bindende fra samme tidspunkt.

Det følger av aksjeloven § 2-18 (1) at selskapet må meldes til Foretaksregisteret senest tre måneder etter at stiftelsesdokumentene er undertegnet, sml. foretaksregisterloven § 4-1 første ledd. Før selskapet meldes til Foretaksregisteret, skal aksjeinnskudd være innbetalt eller tilført selskapet fullt ut, jf. aksjeloven § 2-18 (2). Realiteten er dermed at stifterne har inntil tre måneder etter stiftelsen til å ordne med registreringen og fremskaffe aksjekapital.

Registrering i Foretaksregisteret er ikke et gyldighetsvilkår for opprettelse av aksjeselskaper. Derimot kan registreringen ha betydning for aksjeselskapers evne til å erverve rettigheter og plikter, jf. aksjeloven § 2-20. Det settes med andre ord et skille mellom stiftelsen og stiftelsesdokument på den ene siden og registreringen og registermelding på den andre.

I Knudsen-utredningen side 38 uttales det om skillet at:

«Det kan spørres om det er tilstrekkelig grunn til å opprettholde kravet om stifterne skal opprette et særskilt stiftelsesdokument. Et tenkelig alternativ kan være at stiftelsesdokumentet erstattes av registreringsmeldingen, slik at selskapet er stiftet når meldingen er underskrevet og sendt inn til Foretaksregisteret. En slik ordning forutsetter at registermeldingen blir utformet slik at den inneholder alle de opplysningene som loven krever angitt i stiftelsesdokumentet.

Jeg har kommet til at det fortsatt bør gjelde visse formkrav til stiftelse av aksjeselskap, og at selskapsstiftelsen bør komme til uttrykk i et særskilt stiftelsesdokument som er atskilt fra registermeldingen. Stiftelsesdokumentet er av sentral betydning for selskapet og aksjeeierne uavhengig av registreringen.»

6.5.2 Utvalgets vurderinger

6.5.2.1 Skillet mellom stiftelses- og registreringstidspunkt i Foretaksregisteret

I Knudsen-utredningen gis det ingen nærmere begrunnelse for hvorfor det bør være et skille mellom stiftelses- og registreringstidspunkt i Foretaksregisteret, utover at det heter (side 38) at «Stiftelsesdokumentet er av sentral betydning for selskapet og aksjeeierne uavhengig av registreringen». Spørsmålet drøftes ikke i Prop. 111 L (2012–2013).

Et tilsvarende skille finnes også i Danmark, jf. selskabsloven § 40 stk. 3.

Utvalget har diskutert om det bør opprettholdes et formelt skille mellom stiftelsesdokument og registermelding, eller om dette skal være én og samme rettslige disposisjon. Løsningen kan ha betydning utover stiftelsen. En eventuell endring av regler om stiftelsestidspunkt vil også ha betydning for spørsmål knyttet til kapitalforhøyelse, jf. blant annet aksjeloven § 10-7 (3) som gir § 2-10 om aksjetegning tilsvarende anvendelse, § 10-10 som gir § 2-13 (5) om forsinket oppgjør tilsvarende anvendelse og § 10-12 (3) som gir § 2-12 til § 2-17 om forfall og oppgjør av krav på aksjeinnskudd tilsvarende anvendelse. Utvalget vil likevel gi enkelte kommentarer til gjeldende regler.

Etter utvalgets syn kan en ordning hvor stiftelses- og registreringstidspunkt er sammenfallende, for de aller fleste selskaper føre til en forenklet stiftelsesprosess. Dersom stiftelses- og registreringstidspunkt er sammenfallende, vil selskapsstiftelsen reduseres fra to til ett trinn.

Betydningen av en ordning hvor stiftelses- og registreringstidspunkt ikke er sammenfallende, blir mindre jo lavere minstekravet til aksjekapital er. Dette fordi stifterne ofte ikke har behov for å kunne fremskaffe aksjekapitalen før registreringen.

Tidligere kunne det ta lang tid fra et selskap ble stiftet (det vil si fra signering av stiftelsesdokument) til selskapet var registrert i Foretaksregisteret. Dette tilsa at selskapene burde ha adgang til å starte virksomheten før registrering fant sted. Med dagens teknologi er dette hensynet mindre fremtredende. Foretaksregisteret har oppgitt at de har som mål at gjennomsnittlig saksbehandlingstid skal være tre dager uavhengig av organisasjonsform og type melding. I de tilfellene hvor det er nødvendig å få tilgang til et selskap på svært kort tid, erfarer utvalget at det også benyttes «hylleselskaper» (det vil si selskaper som er stiftet og registrert, men uten virksomhet, for å kunne tas i bruk for virksomhet umiddelbart når det er behov for det). Blant annet forenklet saksbehandlingsprosess for stiftelse av aksjeselskaper kan derfor tilsi at det ikke lenger er samme behov for å opprettholde skillet mellom stiftelse av aksjeselskaper og registrering i Foretaksregisteret.

Mot dette kan det anføres at det ikke er hensiktsmessig å koble den type privatrettslige avtaleinngåelser som stiftelsesdisposisjonen i dag er, med registreringsforretningen i Foretaksregisteret. Etter utvalgets syn er imidlertid en slik kobling allerede i dag lovfestet gjennom aksjeloven § 2-20. Før selskapet er registrert i Folkeregisteret, kan det som utgangspunkt ikke erverve andre rettigheter og pådra seg andre forpliktelser overfor tredjeperson, enn de som følger av stiftelsesdokumentet eller av lov. Utvalget er på denne bakgrunn i tvil om det å innføre et samtidighetskrav for stiftelse av aksjeselskaper og registrering i Foretaksregisteret, ville innebære noen særlig betydningsfull begrensning i den private avtalefriheten.

Etter utvalgets syn kan skillet mellom stiftelses- og registreringstidspunkt videre være egnet til å skape usikkerhet for kreditorer m.fl. med hensyn til hvem som er avtalepart ved avtaleinngåelser før selskapet er registrert i Foretaksregisteret.

Utvalget viser for øvrig til at rettsvirkningene ved fusjon og fisjon inntrer på registreringstidspunktet, jf. aksjeloven § 13-16 (1) og § 14-8 (1). Utvalget har ikke foretatt en grundigere vurdering av hvilke hensyn som ligger til grunn for at loven har ulike tidspunkter for rettsvirkningen av selskapsstiftelse etter aksjeloven kapittel 2, 13 og 14. Etter utvalgets syn kan det imidlertid være grunn til å se nærmere på om det er hensiktsmessig å opprettholde et skille ved stiftelse.

Når utvalget likevel har valgt ikke å konkludere i spørsmålet om stiftelses- og registreringstidspunkt bør være sammenfallende, skyldes dette hovedsakelig at en slik ordning forutsetter at det må foretas en grundigere vurdering av regler om tidspunkt for aksjetegning, forfall og oppgjør av krav på aksjeinnskudd mv., jf. aksjeloven § 2-10 til § 2-17. Utvalget anbefaler at dette gjøres.

Utvalget viser for øvrig til at det trolig er mulig innenfor gjeldende regelverk å utvikle en teknisk løsning hvor elektronisk stiftelse og registrering av aksjeselskaper foretas i én og samme handling, men likevel slik at det rettslig sett fortsatt er to separate handlinger. Utvalget går imidlertid ikke nærmere inn på spørsmålet om hvorvidt en slik løsning er å foretrekke, fremfor en løsning hvor stiftelses- og registreringstidspunkt rettslig sett er sammenfallende.

6.5.2.2 Stiftelse med regnskapsmessig virkning fremover eller tilbake i tid

Utvalget har vurdert om det er behov for regler om stiftelse av selskaper med virkning fremover i tid og stiftelse av selskaper med regnskapsmessig virkning tilbake i tid, slik det er i Danmark, jf. den danske selskabsloven § 40 stk. 3 og 4. Innbetales selskapskapitalen kontant, kan stiftelsen ifølge de danske reglene tillegges rettsvirkning 12 måneder etter at datoen for underskriften på stiftelsesdokumentet. Der selskapskapitalen gjøres opp i form av tingsinnskudd, kan stiftelsen ikke tillegges virkning for et senere tidspunkt enn registreringen eller meldingen til Erhvervsstyrelsen, det vil si senest to uker etter at stiftelsesdokumentet er underskrevet. I den danske betenkningen «Modernisering af selskabsretten» (2008) side 115 til 116 uttales det om behovet for etablering av selskaper med virkning fremover i tid at:

«Efter udvalgets opfattelse er der umiddelbart ikke væsentlige argumenter, der udelukker en stiftelse fremad i tid, og det kan i visse tilfælde være praktisk både at kunne tilrettelægge og træffe beslutning om stiftelsen fremad i tid.

Det er dog samtidigt udvalgets opfattelse, at behovet for at gennemføre stiftelser med virkning fremad i tid må antages at være begrænset, idet det i dag er muligt at stifte et selskab på ganske kort tid via Erhvervs- og Selskabsstyrelsens selvregistreringssystem, ligesom sagsbehandlingstiden i styrelsen er kort.

Udvalget finder som udgangspunkt, at kapitalselskaber bør have en fleksibel mulighed for at kunne beslutte, at stiftelsen først skal have virkning på et senere tidspunkt end ved beslutningen. Udvalget har imidlertid vurderet, at denne mulighed ikke kan stå åben for selskaber, der stiftes ved indbetaling af andre værdier end kontanter, fordi der ville være risiko for, at vurderingen af de værdier, selskabet skulle overtage, havde ændret sig for meget fra beslutningstidspunktet til det tidspunkt, hvor selskabet faktisk blev stiftet. De almindelige anmeldelsesfrister sætter en begrænsning på tidsrummet frem til stiftelsens virkningstidspunkt, når selskabet skal stiftes ved indskud af andre værdier end kontanter.

Udvalget til Modernisering af Selskabsretten har i denne betænkning foreslået, at anmeldelsesfristen generelt sænkes til 2 uger. Denne anmeldelsesfrist, der regnes fra stiftelsesdokumentets underskrivelse, vil også være gældende for stiftelser, hvor selskabskapitalen tilvejebringes ved kontant indskud, og hvor stiftelsen først skal have virkning på et senere tidspunkt.

En stiftelse med virkning fremad i tid vil i givet fald nødvendiggøre en præcisering af, at der ikke i tidsperioden frem til virkningstidspunktet for selskabets stiftelse kan indgås forpligtelser på selskabets vegne.

Udvalget finder endvidere, at det i givet fald bør fremgå klart af stiftelsesdokumentet fra hvilken bestemt dato, stiftelsen skal have virkning. Det bør saledes ikke være muligt at stifte et selskab «med virkning fra den dag selskabet anmeldes til registrering» eller lignende.»

Med tanke på norske forhold, antar utvalget at det er et begrenset behov for regler som gir rett til å etablere selskaper med virkning fremover i tid. Etter utvalgets oppfatning vil slike regler ikke innebære en forenkling av aksjeloven. Slike regler kan medføre usikkerhet blant annet med hensyn til hvem som er ansvarlig for avtaler mv. Det danske forslaget synes hovedsakelig å være begrunnet med at det tar lang tid å etablere selskaper. Med dagens system for registrering i Foretaksregisteret, kan et norsk aksjeselskap etableres raskt. Gjøres det enklere å etablere aksjeselskaper, slik utvalget foreslår i punkt 5.2, reduseres behovet for å opprette selskaper med virkning fremover i tid ytterligere.