12 Register over reelle rettighetshavere

12.1 Innledning

Fjerde hvitvaskingsdirektiv gir regler om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere i juridiske personer og trusts og tilsvarende juridiske arrangementer. Direktivet inneholder to sentrale forpliktelser: For det første skal juridiske personer og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementer innhente, registrere og lagre opplysninger om reelle rettighetshavere. For det annet skal myndighetene opprette et sentralt register over reelle rettighetshavere. I tilknytning til disse to forpliktelsene stiller direktivet også krav om myndigheters, rapporteringspliktiges og andres tilgang til opplysningene, både hos juridiske personer og forvalter, og i registeret.

Direktivet bygger på FATFs anbefalinger. Etter FATFs anbefalinger er etablering av nasjonale registre ett av flere alternativer for å sikre tilgjengelig informasjon om reelle rettighetshavere.

Krav om opprettelse av et sentralt register over reelle rettighetshavere er nytt i fjerde hvitvaskingsdirektiv. Direktivet inneholder minimumsregler som må gjennomføres, men flere spørsmål knyttet til utformingen av registerløsningen er overlatt til medlemsstatene.

12.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 6 krever at rapporteringspliktige «bekrefter identiteten til reelle rettighetshavere på grunnlag av egnede tiltak». Det er opp til den rapporteringspliktige selv hvordan det gjøres, og et naturlig utgangspunkt er å spørre kunden.1 En del relevant informasjon vil også være tilgjengelig i offentlige registre.

Reell rettighetshaver er definert i hvitvaskingsloven § 2 nr. 3 og omfatter fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer en kunde eller som en transaksjon gjennomføres på vegne av. Definisjonen bygger på tredje hvitvaskingsdirektiv. Loven angir enkelte situasjoner der fysisk person skal anses å være reell rettighetshaver, se § 2 nr. 3 bokstav a til e.

Det finnes en rekke regler om innhenting og registrering av ulik type informasjon om juridiske personer. Opplysningene er i alle registrene knyttet til de formelle forholdene i juridiske personer, f.eks. hvem som er eier av aksjene i et aksjeselskap. I mange tilfeller kan det være mulig å finne frem til fysiske personer som oppfyller de kriteriene som normalt oppstilles for å identifisere reell rettighetshaver ut fra registrene. Et eksempel gjelder innehav av eierandeler. Direkte eller indirekte eierskap eller kontroll over mer enn 25 prosent av eierandelene i en juridisk person innebærer etter hvitvaskingsloven § 2 nr. 3 bokstav a at en fysisk person anses som reell rettighetshaver. Opplysninger om eierskap er tilgjengelig i eksisterende registre. Registrene og informasjonskildene som gjennomgås nedenfor inneholder imidlertid ikke opplysninger om reell rettighetshaver i den grad dette ikke kan fastslås på bakgrunn av opplysninger om eierne. Det vil derfor f.eks. ikke fremgå hvilke(n) fysisk(e) person(er) som står bak en juridisk person som eier en aksje, eller en juridisk person som er deltaker i et ansvarlig selskap.

Hvilken informasjon som skal innhentes og registreres, og hvordan informasjonen er gjort tilgjengelig, varierer mellom de forskjellige typene juridiske personer.

Aksjeselskaper skal føre eget register over aksjonærer, og denne såkalte aksjonærboken har enhver rett til innsyn i, se aksjeloven2 § 4-6. Allmennaksjeselskaper skal føre oversikt over eierskapet til aksjene i et aksjeeierregister i et verdipapirregister, se allmennaksjeloven3 § 4-4. For utenlandske aksjonærer er det adgang til forvalterregistrering etter allmennaksjeloven § 4-10 dersom aksjene er opptatt til handel på regulert marked, og Kongen kan gi samtykke til forvalterregistrering også ellers. Forvalterregistrering innebærer at aksjene registreres i forvalterens navn i stedet for i aksjonærens. Forvalter må være godkjent av Finanstilsynet. Enhver har rett til innsyn i opplysninger om finansielle instrument (herunder aksjer) registrert i verdipapirregistre, se verdipapirregisterloven § 8-2 nr. 4. Samvirkeforetak skal føre et register over eierne av andelene i foretaket, og enhver har rett til innsyn i registeret, jf. samvirkelova4 § 18.

Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal gi opplysninger til Skatteetaten om sine aksjonærer, se ligningsloven5 § 5-7. Skatteetaten utarbeider på grunnlag av disse opplysningene et aksjonærregister. Regnskapsregisteret inneholder gjennom selskapenes årsregnskap opplysninger om de største aksjonærene i aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, med noe ulike terskelverdier knyttet til hvilke aksjonærer det må opplyses om, se regnskapsloven §§ 7-26 og 7-42. I utgangspunktet skal det opplyses om de 20 største aksjonærene, men opplysning om aksjeeiere med mindre enn 1 prosent av aksjene kan utelates, se § 7-26 annet ledd. I små foretak6 skal det opplyses om de ti største aksjonærene, men opplysninger om aksjeeiere med mindre enn 5 prosent av aksjene kan utelates, se § 7-42 annet ledd. Opplysningene oppdateres én gang i året.

Ansvarlige selskaper, kommandittselskap, indre selskap og partrederi må gi opplysninger til Skatteetaten om sine deltakere, herunder stille deltakere. Både fysiske og juridiske personer kan være deltakere, se selskapsloven7 § 2-2. Opplysningene oppdateres én gang i året, se ligningsloven § 4-9.

Ansvarlige selskaper skal i tillegg registrere opplysninger om hvem som er selskapets deltakere i Foretaksregisteret, se foretaksregisterloven § 3-4. Kommandittselskaper skal registrere informasjon om både kommandittister og komplementarer, jf. foretaksregisterloven § 3-3. Reglene har sammenheng med at for disse foretakstypene er det valgfritt å ha styre og daglig leder.

Endringer i registrerte opplysninger i Foretaksregisteret skal meldes til registeret uten ugrunnet opphold, se foretaksregisterloven § 4-1 annet ledd.

Stiftelser skal registreres i Stiftelsesregisteret, se stiftelsesloven8 § 8. Her skal det registreres opplysninger om oppretter, styremedlemmer og, eventuelt, daglig leder. Vedtektene skal registreres. Av dem vil det fremgå til hvilket formål det kan deles ut penger fra stiftelsen, med andre ord hvem som kan være begunstiget. Næringsdrivende stiftelser skal også registreres i Foretaksregisteret, se foretaksregisterloven § 3-6 jf. § 2-1.

Forvaltningsselskap for verdipapirfond skal føre et register over andelseierne, se verdipapirfondloven9 § 4-10. Det er åpnet for at forvaltere kan registreres på vegne av andelseiere, se fjerde ledd. Andelseieren selv vil i så fall ikke fremgå av registeret.

Enhver har rett til innsyn i både Foretaksregisteret og Stiftelsesregisteret, se foretaksregisterloven § 8-1 og stiftelsesloven § 8 femte ledd med henvisning til foretaksregisterloven.

12.3 EØS-rett

12.3.1 Innledning

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 30 og 31 gir regler om juridiske personer og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementers plikt til å innhente og registrere opplysninger om reelle rettighetshavere. Det skal opprettes et register over reelle rettighetshavere i både juridiske personer og trusts og juridiske arrangementer med tilsvarende struktur.

12.3.2 Innhenting og lagring av opplysninger

Juridiske personer og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementer underlagt statens lovgivning skal innhente og lagre («obtain and hold») opplysninger om reelle rettighetshavere, se artikkel 30 nr. 1 og artikkel 31 nr. 1. Opplysningene skal være tilstrekkelige, korrekte og oppdaterte («adequate, accurate and current/up-to-date»). Direktivet presiserer verken hvordan opplysningene skal bekreftes, hvilke opplysninger som skal innhentes eller hvor ofte opplysningene skal oppdateres.

For juridiske personer er det ikke presisert i artikkel 30 hvem som skal anses som reell rettighetshaver, altså hvem det skal innhentes opplysninger om. Reell rettighetshaver er definert i direktivet artikkel 3 nr. 6. I trusts og tilsvarende juridiske arrangementer skal det innhentes opplysninger om i alle fall oppretter, forvalter(e), eventuell(e) beskytter(e), tilgodesette og enhver annen fysisk person som utøver effektiv kontroll over trusten eller arrangementet, se artikkel 31 nr. 1. Angivelsen i artikkel 31 nr. 1 er i all hovedsak sammenfallende med definisjonen i artikkel 3 nr. 6 bokstav b om minstekravene til hvem som er reell rettighetshaver i trusts og tilsvarende juridiske arrangementer.

12.3.3 Utlevering av opplysninger fra juridiske personer og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementer

Opplysninger om reelle rettighetshavere som er innhentet av juridiske personer og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementer, skal være tilgjengelig innen rimelig tid («can be accessed in a timely manner») for FIU-en og relevante myndigheter, se artikkel 30 nr. 2 og artikkel 31 nr. 3.

Opplysningene skal også utleveres til rapporteringspliktige ved rapporteringspliktiges gjennomføring av kundetiltak overfor den juridiske personen eller forvalteren av trust eller tilsvarende juridisk arrangement, se henholdsvis artikkel 30 nr. 1 annet ledd og artikkel 31 nr. 2. Forvalter av utenlandsk trust eller tilsvarende juridisk arrangement har dessuten plikt til å opplyse om sin status som forvalter.

12.3.4 Register over reelle rettighetshavere

Direktivet krever at det opprettes et register over reelle rettighetshavere i juridiske personer, se artikkel 30 nr. 3. Registeret skal også omfatte trusts og tilsvarende juridiske arrangementer som genererer skattekonsekvenser i staten, se artikkel 31 nr. 4.

Registeret over reelle rettighetshavere kan være et kommersielt register, offentlig register eller et foretaksregister opprettet i samsvar med direktiv 2009/101/EF. Det er ikke presisert hva slags type register som skal opprettes for truster og tilsvarende juridiske arrangementer. Direktivet gir ikke nærmere regler om organiseringen av registeret, herunder regler om eventuelle reaksjoner eller sanksjoner for å sikre overholdelse av regelverket. Europakommisjonen skal utarbeide en rapport om mulighetene for å sammenkoble registrene på EU-nivå, se artikkel 30 nr. 10 og artikkel 31 nr. 9. I praksis vil dette innebære at det stilles tekniske krav til registrene.

Opplysningene om reelle rettighetshavere i registrene skal være tilstrekkelige, korrekte og oppdaterte («adequate, accurate and current/up-to-date»), se artikkel 30 nr. 4 og artikkel 31 nr. 5. Det er ikke presisert hva opplysningene skal omfatte. I artikkel 30 nr. 5 om innsyn i registeret over reelle rettighetshavere i juridiske personer er det imidlertid bestemt at innsyn for andre personer og organisasjoner i alle fall skal omfatte visse opplysninger. Opplysningene som nevnes er reell rettighetshavers navn, fødselsmåned og -år, statsborgerskap («nationality»), bostedsland og grunnlaget for å anse vedkommende som reell rettighetshaver («the nature and extent of the beneficial interest held»).

FIU-en og relevante myndigheter skal ha ubegrenset tilgang til registeret innen rimelig tid («timely and unrestricted access»), se artikkel 30 nr. 5 bokstav a og nr. 6 og artikkel 31 nr. 4. Når myndighetene skaffer seg tilgang til opplysningene skal den juridiske personen, eventuelt partene i trusten, ikke varsles om tilgangen. Myndighetenes tilgang til registeret kommer i tillegg til tilgangen myndighetene skal gis til opplysningene hos registreringspliktige, se punkt 12.3.3.

Rapporteringspliktige skal ha tilgang til registeret over reelle rettighetshavere i juridiske personer som ledd i gjennomføringen av kundetiltak, se artikkel 30 nr. 5 bokstav b og nr. 6. For registeret over reelle rettighetshavere i truster og tilsvarende juridiske arrangementer er det valgfritt om statene vil gi rapporteringspliktige tilgang, se artikkel 31 nr. 4. Tilgangen til registeret kommer i tillegg til plikten til å gi opplysninger om reelle rettighetshavere til rapporteringspliktige når rapporteringspliktige gjennomfører kundetiltak, se punkt 12.3.3. Rapporteringspliktige kan uansett ikke alene bygge på registeret over reelle rettighetshavere ved gjennomføring av kundetiltak, herunder innhenting og bekreftelse av opplysninger om reelle rettighetshavere, se artikkel 30 nr. 8 og artikkel 31 nr. 6.

Personer og organisasjoner med et legitimt behov («legitimate interest») skal gis innsyn i registeret over reelle rettighetshavere i juridiske personer, se artikkel 30 nr. 5 bokstav c. Direktivet stiller ikke krav om innsyn for andre personer og organisasjoner i registeret over truster og tilsvarende juridiske arrangementer.

Myndighetenes, rapporteringspliktiges og andres tilgang og innsyn etter artikkel 30 nr. 5 skal skje i samsvar med regler om vern av personopplysninger, se nr. 5 tredje ledd. Innsyn kan gjøres betinget av registrering på internett og betaling av et gebyr. Gebyrets størrelse skal ikke overstige de administrative utgiftene forbundet med innsyn, se nr. 5 tredje ledd.

Det kan gjøres unntak for innsyn for andre personer, organisasjoner og særskilte rapporteringspliktige, helt eller delvis. Det er opp til statene å velge om de vil gjøre unntak fra innsyn («may provide for an exemption»). Unntak kan gjøres i enkelttilfeller under ekstraordinære omstendigheter, der innsyn ville utsette reell rettighetshaver for risiko for bedrageri («fraud»), frihetsberøvelse («kidnapping»), utpressing («blackmail»), vold («violence») eller trusler («intimidation»). Det samme gjelder dersom reell rettighetshaver er mindreårig eller på annen måte umyndig («otherwise incapable»). For finansforetak og advokater og andre selvstendige ytere av juridisk bistand som er offentlige tjenestemenn («public officials»), skal det ikke gjøres unntak fra innsyn, uansett grunnlag.

12.3.5 Særlig om Europakommisjonens forslag til endringer i fjerde hvitvaskingsdirektiv

Europakommisjonen fremsatte 5. juli 2016 endringsforslag til fjerde hvitvaskingsdirektiv. Forslagene ligger foreløpig til vurdering i Det europeiske råd og Europaparlamentet.

Som nevnt under punkt 1.5, er det usikkert når endelig endringsdirektiv vil foreligge og innholdet i dette. Utvalget velger likevel å gi en oversikt over forslaget til endringer knyttet til register over reelle rettighetshavere.

Det er blant annet foreslått endringer i artikkel 30 og 31 om opplysninger om reelle rettighetshavere og i artikkel 3 nr. 6 bokstav a om avgrensningen av reell rettighetshaver. Det er foreslått fire endringer:

For det første er det foreslått endringer knyttet til identifisering av reelle rettighetshavere. Terskelverdien for innehav av eierandeler eller stemmerettigheter som indikasjon på «beneficial ownership», senkes fra 25 prosent til 10 prosent i visse foretak. Foretakene det gjelder, er såkalte «Passive Non-Financial Entities» som definert i direktiv 2011/16/EU. Sistnevnte direktiv gjennomfører OECDs «Common Reporting Standard» (CRS) om utveksling av skatteopplysninger. CRS er gjennomført i norsk rett ved samleforskrift til ligningsloven av 17. september 2013 nr. 1092 om tredjeparters opplysningsplikt.

For det annet foreslås endringer i reguleringen av når forvaltere av trusts skal pålegges å rapportere inn opplysninger om trust eller tilsvarende juridisk arrangement. I gjeldende hvitvaskingsdirektiv er det avgjørende kriteriet om trusten genererer skattekonsekvenser. I endringsdirektivet er det i stedet staten der trusten forvaltes fra som skal være avgjørende for hvor det skal registreres opplysninger.

For det tredje foreslår Europakommisjonen endringer i kravene til innsyn i registeret over reelle rettighetshavere i henholdsvis juridiske personer, og trusts og tilsvarende juridiske arrangementer. Det foreslås at registeret over reelle rettighetshavere i juridiske personer skal være offentlig tilgjengelig i samsvar med reglene i direktiv 2009/101/EF. Informasjonen som skal pålegges innhentet av juridiske personer og offentliggjort i registre, er reell rettighetshavers navn, fødselsmåned og -år, statsborgerskap, bostedsland og arten og omfanget av grunnlaget for status som reell rettighetshaver. Unntaksadgangen i fjerde hvitvaskingsdirektiv videreføres i endringsdirektivet. Det vil si at det er valgfritt for medlemsstatene å gi unntaksregler for enkelttilfeller der innsyn vil utsette reell rettighetshaver for risiko for bedrageri, frihetsberøvelse, utpressing, vold eller trusler, eller reell rettighetshaver er mindreårig eller på annen måte umyndig. Personopplysningene om reelle rettighetshavere skal ikke være tilgjengelige i nasjonale registre lenger enn 10 år etter at den juridiske personen tas ut av registeret.

Gjeldende innsynsregler for trusts og tilsvarende juridiske arrangementer gjør det valgfritt for statene å gi regler om rapporteringspliktiges tilgang til registeret. Direktivet stiller ikke krav om innsyn for andre, herunder personer og organisasjoner med et legitimt behov. I endringsforslaget skilles det mellom to ulike typer trusts og tilsvarende juridiske arrangementer når det gjelder reglene om innsyn.

For trusts som kan sammenstilles med andre næringsdrivende juridiske personer, foreslår Europakommisjonen at samme regler for innsyn skal gjelde. Forslagene er gjennomgått i avsnittet rett over. Avgjørende for om truster kan sammenstilles med andre næringsdrivende juridiske personer, er at de er

«trusts which comprise any property held by, or on behalf of, a person carrying on a business which consists of or includes the management of trusts, and acting as trustee of a trust in the course of that business with a view to gain profit, and other types of legal arrangements having a structure or functions similar to such trusts.»

Truster som derimot ikke er næringsdrivende, skal underlegges andre innsynsregler. Forslaget innebærer at rapporteringspliktige skal få tilgang til opplysningene i registeret som ledd i gjennomføring av kundetiltak. Andre personer og organisasjoner med et legitimt behov skal gis innsyn i registeret. Medlemsstatene kan på samme måte som ved innsyn i opplysninger om reell rettighetshaver i juridiske personer, gi regler om unntak fra innsyn ved risiko for at reell rettighetshaver utsettes for bedrageri, frihetsberøvelse, utpressing, vold eller trusler, eller dersom reell rettighetshaver er mindreårig eller på annen måte umyndig.

For det fjerde foreslår Europakommisjonen at sammenkobling av registre på EU-nivå skal skje. I gjeldende fjerde hvitvaskingsdirektiv er det foreløpig bestemt at dette skal utredes av Europakommisjonen innen juni 2019.

12.4 FATFs anbefalinger og rapport

12.4.1 FATFs anbefalinger

FATFs anbefalinger omhandler tilgjengelighet for opplysninger om reelle rettighetshavere i juridiske personer og trusts og tilsvarende juridiske arrangementer i henholdsvis anbefaling 24 og 25 med «interpretive notes». Gjennomgående gir FATFs anbefalinger frihet for statene til å velge hvilke mekanismer som skal benyttes for å sikre tilstrekkelig tilgjengelighet for opplysninger om reelle rettighetshavere.

Anbefaling 24 med «interpretive notes» skiller mellom tre ulike kategorier juridiske personer med hensyn til hvilke krav som stilles til tilgjengelighet av opplysninger om reelle rettighetshavere. Den første kategorien er foretak («companies»). Den andre kategorien omfatter «foundations, Anstalt and limited liability partnerships», heretter betegnet foretakslignene juridiske personer, se «interpretive note» til anbefaling 24 punkt 16. Den tredje kategorien omfatter alle andre typer juridiske personer.

For foretak har statene valgfrihet når det gjelder hvordan opplysninger om reelle rettighetshavere innhentes og lagres. Anbefalingene oppstiller i «interpretive note» til anbefaling 24 punkt 8 tre valgmuligheter. Valgmulighetene kan kombineres. For det første kan foretakene eller foretaksregistre pålegges å innhente og oppbevare oppdaterte opplysninger om foretakenes reelle rettighetshavere. For det annet kan foretakene pålegges å gjennomføre rimelige tiltak for å innhente opplysninger om reelle rettighetshavere. I en fotnote er det presisert at hva som ligger i rimelige tiltak («reasonable measures»), vil variere og være proporsjonalt med risikoen eller kompleksiteten som eierskapsstrukturen i foretaket representerer og med arten av de kontrollerende aksjonærene. For det tredje kan allerede innhentede opplysninger brukes. «Interpretive note» til anbefaling 24 punkt 8 bokstav c nevner fire mulige kilder til opplysninger – opplysninger innhentet av rapporteringspliktige ved kundetiltak, opplysninger innhentet av relevante myndigheter, opplysninger om juridiske eiere og opplysninger om foretak som er notert på markedsplasser der det er tilstrekkelig opplysningsplikt om reelle rettighetshavere.

Statene må videre stille krav om lagring av opplysningene, se «interpretive note» til anbefaling 24 punkt 10. Avhengig av hvilke metoder som velges av staten for å sikre tilstrekkelig tilgjengelighet for opplysningene om reelle rettighetshavere, skal aktørene omtalt ovenfor pålegges å lagre opplysninger om reelle rettighetshavere. Opplysningene om reelle rettighetshavere skal lagres i minst fem år etter at foretaket opphørte, eller etter at foretaket opphørte å være kunde hos den rapporteringspliktige.

Opplysningene skal være korrekte («accurate»), oppdateres innen rimelig tid etter det er skjedd endringer («within a reasonable period following any change»), og holdes så oppdatert som mulig («kept as current and up-to-date as possible»), se punkt 11.

Når det gjelder den andre kategorien, det vil si foretakslignende juridiske personer, skal statene i utgangspunktet stille samme krav som overfor foretak, se «interpretive note» til anbefaling 24 punkt 16. Statene skal ta i betraktning de juridiske personenes ulike organisasjonsformer og strukturer.

For tredje kategori, det vil si andre juridiske personer enn foretak og foretakslignende juridiske personer, overlater anbefalingene i utgangspunktet fullt ut til statene å velge hvilke krav som skal stilles til innhenting av opplysninger om reelle rettighetshavere. Målet skal være å oppnå et rimelig nivå av åpenhet («appropriate level of transparency»). Myndighetene skal vurdere endringer i tråd med en risikobasert tilnærming.

Relevante myndigheter, særlig rettshåndhevende myndigheter («law enforcement authorities»), skal ha tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere innen rimelig tid, se «interpretive note» til anbefaling 24 punkt 12.

Anbefalingene gir ikke regler om tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere for rapporteringspliktige eller andre.

Anbefalingene krever at ansvaret for å overholde reglene uttrykkes klart, og at det gis hjemmel for effektive, proporsjonale og avskrekkende sanksjoner for brudd på reglene, se «interpretive note» til anbefaling 24 punkt 18.

Punktene i anbefaling 25 om åpenhet om reelle rettighetshavere i trusts og tilsvarende juridiske arrangementer, omtales i utgangspunktet ikke nærmere fordi anbefalingen retter seg mot stater som tillater opprettelse av truster og tilsvarende juridiske arrangementer etter nasjonal rett. Et unntak gjelder for «interpretive note» til anbefaling 25 punkt 2. Forvalter av trust eller tilsvarende juridisk arrangement skal være forpliktet til å å opplyse om sin status som forvalter til rapporteringspliktig som gjennomfører kundetiltak, når forvalteren inngår kundeforhold eller utfører en transaksjon over beløpsgrensene i kraft av å være forvalter av trusten.

12.4.2 FATF-rapporten

Norge ble gitt karakteren «Partially Compliant» for overholdelsen av FATF-anbefaling 24 om opplysninger om reelle rettighetshavere i juridiske personer. Enkelte deler av kritikken faller utenfor utvalgets mandat, og omtales derfor ikke nærmere.

FATF-rapporten påpeker at det i norsk rett hovedsakelig er gitt regler om åpenhet knyttet til juridisk eierskap, det vil si den personen som direkte eier aksjer eller andre eierandeler i foretak. Norge har ikke et oppdatert register over aksjeeiere eller reelle rettighetshavere. Den informasjonen som er tilgjengelig i dag gjennom Skatteetatens aksjeeierregister og Regnskapsregisterets opplysninger innhentet ved årsregnskapene, oppdateres én gang i året. Rapporten viser til at det kan være mulig å følge eierskapskjeder og dermed sikre åpenhet om reelle rettighetshavere, men at dette ikke er tilstrekkelig dersom aksjonærer eller andre eiere er utenlandske. Dersom norske myndigheter ønsker å identifisere reell rettighetshaver i slike tilfeller, må de rette anmodninger om informasjon til utenlandske juridiske personer eller eierskapsregistre. Etter rapportens syn vil informasjon om reelle rettighetshavere i norske juridiske personer i slike tilfeller ikke være tilgjengelig for offentlige myndigheter innen rimelig tid.

Når det gjelder rapporteringspliktiges opplysninger om reelle rettighetshavere, påpeker rapporten at opplysningene rapporteringspliktige oppbevarer vil være tilgjengelige for relevante myndigheter. FATF uttaler imidlertid at det fra norsk hold ikke er gitt informasjon som viser at opplysningene vil være tilstrekkelige for relevante myndigheter innen rimelig tid, eller at opplysningene er korrekte og oppdaterte.

Norge fikk karakteren «Partially Compliant» for overholdelsen av anbefaling 25 om opplysninger om reelle rettighetshavere i truster og tilsvarende juridiske arrangementer. Rapporten påpeker at hovedvekten av anbefalingen ikke retter seg mot Norge. Mangelen på uttrykkelig plikt for forvalter av trust eller tilsvarende juridisk arrangement til å opplyse om sin status til rapporteringspliktig blir beskrevet som «an important deficiency». Dette fremstår som avgjørende for karaktersettingen.

12.5 Utvalgets vurderinger

12.5.1 Innledning

Utvalget foreslår lovbestemmelser som legger til rette for etablering av register over reelle rettighetshavere i juridiske personer, utenlandske trusts og tilsvarende juridiske arrangementer for gjennomføring av fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 30 og 31. Lovforslaget forutsetter ytterligere forskriftsregulering. Utvalget foreslår ikke utfyllende forskrifter da disse er av registerteknisk karakter.

Utvalgets forslag til regler om reelle rettighetshavere gjennomfører forpliktelser som er nye i fjerde hvitvaskingsdirektiv. Forpliktelsene er av en annen art og karakter enn de øvrige reglene i direktivet som skal gjennomføres i nasjonal rett. Direktivet gir i nokså begrenset grad veiledning med hensyn til utformingen av nasjonale registerløsninger. Utvalget foreslår derfor i utgangspunktet regler som ikke går lengre enn direktivet krever. Enkelte av utvalgets forslag bygger imidlertid på eksisterende norsk regelverk og inspirasjon fra naboland. Utvalget presiserer at regler om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere er et område som er i stadig og rask endring, noe Europakommisjonens forslag til endringsdirektiv viser. Bl.a. vil sammenkobling av registre på europeisk nivå medføre endringer også i utvalgets forslag til regler om register over reelle rettighetshavere, dersom de foreslåtte endringene vedtas av Europaparlamentet og Det europeiske råd.

Utvalget understreker den grunnleggende forskjellen på reelle rettighetshavere og personer som juridisk innehar rettigheter. Reelle rettighetshavere er fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer en juridisk person, trust eller tilsvarende juridisk arrangement, jf. hvitvaskingsloven § 2 bokstav e. Dersom en aksjonær eller annen type rettighetshaver i en juridisk person selv er en juridisk person, innebærer dette nødvendigvis at det ikke er samsvar mellom hvem som er aksjonær eller rettighetshaver, og hvem som er reell rettighetshaver.

Den 22. desember 2015 sendte Nærings- og fiskeridepartementet i samarbeid med Finansdepartementet ut et høringsnotat om økt åpenhet om registrerte aksjeeiere. Høringsnotatet redegjør for sentrale hensyn ved utforming av en registerløsning, gjeldende rett og muligheter for å få innsyn i opplysninger om aksjonærer, utenlandske løsninger for åpenhet om aksjonærer og fem ulike registerløsninger. De fem ulike registerløsningene omfatter

• tilrettelegging for søk i uttrekk av opplysninger om aksjonærer fra Skatteetatens aksjeeierregister,

• plikt for det enkelte aksjeselskapet til å gjøre opplysninger om aksjonærer offentlig tilgjengelig,

• etablering av elektronisk aksjeeierbok gjennom tjenesten «Altinn»,

• aksjeeieropplysningsregister hos Brønnøysundregistrene, og

• aksjeeieropplysningsregister i privat regi.

Hvilken løsning som foreslås av Nærings- og fiskeridepartementet er ikke avklart. Uansett hvilken løsning som velges, påpeker utvalget at det er sentrale forskjeller mellom et eventuelt register over aksjeeiere, og et register over reelle rettighetshavere.

For det første vil et register over aksjeeiere utelukkende inneholde opplysninger om aksjonærer, uten hensyn til om disse er juridiske eller fysiske personer. Aksjeeierregisteret vil ikke nødvendigvis inneholde opplysninger om reelle rettighetshavere. Registeret vil kunne inneholde både mer og mindre informasjon enn et register over reelle rettighetshavere. Mer, fordi aksjeeierregisteret skal inneholde opplysninger om alle aksjonærer, uavhengig av størrelsen på aksjeinnehavet. Mindre, fordi registeret over reelle rettighetshavere skal omfatte opplysninger om fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer aksjeselskapet. Kontrollen kan f.eks. bygge på aksjonæravtaler om utøvelse av stemmerettigheter som aksjeeierregisteret ikke vil gi opplysninger om.

For det annet gjelder forslagene om aksjeeierregister kun aksjeselskaper, ikke andre juridiske personer, utenlandske trusts eller tilsvarende juridiske arrangementer. Aksjeeierregisteret vil derfor uansett måtte suppleres av andre regler for å tilfredsstille hvitvaskingsdirektivets minstekrav til hvilke typer juridiske personer og arrangementer som underlegges regler om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere.

For det tredje har forslagene om åpenhet rundt registrerte aksjonærer og registeret over reelle rettighetshavere noe avvikende formål. Forslagene knyttet til åpenhet om registrerte aksjonærer har sin bakgrunn i anmodningsvedtak fra Stortinget. Formålet er å sikre større åpenhet og tilgjengelighet til opplysninger om aksjonærer i norske aksjeselskaper. Fjerde hvitvaskingsdirektiv har til formål å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Registeret over reelle rettighetshavere, etablert etter hvitvaskingsdirektivet, vil derfor ha samme formål som direktivet. Forebygging og avdekking av hvitvasking og terrorfinansiering er et snevrere formål enn generell åpenhet om aksjonærer.

Eventuell tilpasning mellom utvalgets forslag til register over reelle rettighetshavere og aksjeeierregisteret må vurderes på et senere tidspunkt.

12.5.2 Lovstruktur

Utvalget foreslår lovteknisk at reglene om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere inntas i en særskilt lov.

Reglene om register over reelle rettighetshavere retter seg mot en generell krets av juridiske personer og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementer. Hvitvaskingsloven gjelder derimot for rapporteringspliktige. Reglene om registeret over reelle rettighetshavere har derfor et videre anvendelsesområde enn hvitvaskingsloven. Også saklig sett dreier reglene seg om noe annet enn reglene i hvitvaskingsloven. Hvitvaskingsloven gir regler om rapporteringspliktiges plikter i tilknytning til opprettelse av kundeforhold, gjennomføring av transaksjoner og løpende oppfølging. Dessuten gir hvitvaskingsloven enkelte regler om myndigheters opptreden i tilknytning til rapporteringspliktiges plikter. Opprettelse av et register over reelle rettighetshavere for en rekke ulike juridiske personer av ulik størrelse og karakter er saklig sett noe annet. Også dette tilsier at reglene samles i en særskilt lov, atskilt fra hvitvaskingsloven. Til dette kommer den økte vekten opplysninger om reelle rettighetshavere har fått internasjonalt, herunder opprettelse av registre over reelle rettighetshavere. En egen lov om register over reelle rettighetshavere vil reflektere betydningen av den internasjonale bevegelsen i arbeidet med tilgangen på opplysninger om reelle rettighetshavere.

I Sverige er det også foreslått å samle reglene om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere i en særskilt lov.

Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig å utvide reglene om opplysningsplikt i gjeldende registerlover, f.eks. foretaksregisterloven. Denne løsningen er valgt i et foreløpig forslag i Finland. Forslaget går ut på at det i angivelsen av opplysninger som skal registreres i handelsregisteret om registreringspliktige juridiske personer, er lagt til et punkt om opplysninger om reelle rettighetshavere. Reglene skal imidlertid omfatte flere juridiske personer enn dem som etter gjeldende rett skal registreres i det norske Foretaksregisteret. Utvalget anser en tilsvarende løsning for å være upraktisk i norsk rett. Direktivet gir også regler om andre plikter i tillegg til registrering som skal oppfylles av de juridiske personene og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementer. Dessuten har reglene om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere et annet formål enn registrering av opplysninger om foretak i Foretaksregisteret. Registeret over reelle rettighetshavere skal sikre tilgjengelighet for opplysninger om reelle rettighetshavere i forbindelse med forebygging og avdekking av hvitvasking og terrorfinansiering, mens Foretaksregisteret skal sikre opplysninger om foretak av hensyn til myndigheter, eventuelle kontraktsparter og andre tredjepersoner. Også mulighetene for eventuell sammenkobling av registre på europeisk nivå på et senere tidspunkt tilsier at reglene holdes atskilt både fra de øvrige registerreglene i foretaksregisterloven og hvitvaskingsloven.

12.5.3 Formål

Utvalget foreslår at det i loven inntas en formålsbestemmelse. Formålet med loven om register skal være å legge til rette for rapporteringspliktiges, myndighetenes og andres tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere for å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering, se lovforslaget § 1.

Utvalgets forslag bygger på avgrensningen av hvitvaskingsdirektivets formål i artikkel 1 nr. 1. Direktivets formål er nærmere omtalt i punkt 2.2.2 og 2.2.4. Direktivets fortale avsnitt 14 presiserer at formålet med regler om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere er å forhindre kriminelle i å misbruke juridiske personer til å skjule sin identitet. Utvalget bemerker at lovens formål får betydning i to henseende.

For det første får lovens formål betydning for hvilke myndigheter som kan få tilgang til registeret og opplysninger om reelle rettighetshavere hos personene underlagt loven, og til hvilke oppgaver opplysningene kan brukes. Utvalget viser til omtalen av hvitvaskingslovens formål, se punkt 2.2.4 og 7.6.2. På samme måte vil det her være avgjørende hvilke oppgaver forvaltningsorganet har. Det er opplagt at f.eks. Økokrim og andre deler av politiet, herunder Politiets sikkerhetstjeneste, skal ha tilgang til registeret og kunne kreve opplysninger utlevert. Det samme gjelder tilsynsmyndigheter etter hvitvaskingsloven, f.eks. Finanstilsynet, ved utføring av tilsynsoppgaver etter loven. Finanstilsynet vil også ha tilgang til opplysningene ved konsesjonsbehandling når det er relevant å se hen til eierforholdene, jf. f.eks. finansforetaksloven § 6-3. På den annen side skal det ikke gis tilgang til registeret dersom formålet ikke er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Som eksempel kan nevnes ved ligningsmyndighetenes fastsettelse av ligning, eventuelt endringsligning.

For det annet får lovens formål betydning for anvendelsen av reglene om innsyn i registeret. Direktivet stiller krav om innsyn i registeret for personer og organisasjoner med en legitim interesse. I fortalen til direktivet, avsnitt 14, er det presisert at den legitime interessen skal knyttes til forebygging og avdekking av hvitvasking, terrorfinansiering og tilknyttet kriminalitet.

12.5.4 Anvendelsesområde

Utvalget foreslår at lovteksten angir de juridiske personene som skal underlegges loven, i tillegg til forvaltere av utenlandske trusts eller juridisk arrangement med tilsvarende struktur eller funksjonsmåte. Lovforslaget § 2 gjennomfører direktivet artikkel 30 og 31.

Avgrensningen av de juridiske personene bygger på artikkel 30 nr. 1 og fortalen avsnitt 12. Direktivet krever at «corporate and other legal entities» underlegges krav om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere. I fortalen uttales det at for å sikre transparens («effective transparency»), skal så mange typer juridiske personer som mulig underlegges regelverket («the widest possible range of legal entities»).

Utvalget foreslår at aksjeselskap, allmennaksjeselskap, europeiske selskap, ansvarlige selskap, kommandittselskap, partrederi, finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, samvirkefortak og europeiske samvirkeforetak, andre selskaper med begrenset deltakeransvar, sameier som er registrert i offentlig register, borettslag, boligbyggelag, foreninger som er registrert i offentlig register, stiftelser, verdipapirfond, statsforetak, interkommunale selskap, kommunale og fylkeskommunale foretak, regionalt helseforetak og helseforetak underlegges krav om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere.

Utvalget knytter i det følgende enkelte bemerkninger til særskilte typer juridiske personer som foreslås omfattet av loven.

Finansforetak som ikke er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap vil være sparebanker og gjensidige forsikringsforetak, se finansforetaksloven §§ 7-1 første ledd og 7-2 første ledd.

Foreninger underlegges loven når de er registrert i offentlig register, se lovforslaget § 2 første ledd nr. 13. F.eks. er næringsdrivende foreninger registrert i Foretaksregisteret, se foretaksregisterloven § 2-1 første ledd nr. 6. Utvalget har foreslått at rapporteringspliktige ved gjennomføring av kundetiltak skal bekrefte opplysninger om juridiske personer ved utskrift fra offentlig register, se punkt 5.2.4.5 og § 9. I praksis innebærer det registreringsplikt for at rapporteringspliktige skal kunne gjennomføre kundetiltak i forbindelse med inngåelse av kundeforhold eller utføring av transaksjoner. Alle foreninger som har registrert seg i offentlig register som følge av kundetiltak utført av rapporteringspliktige, vil derfor underlegges loven. Utvalget har vurdert å gjøre unntak for foreninger med grunnlag i en risikovurdering. Et unntak kan imidlertid ikke forsvares når det gjelder risikoen for at foreninger kan misbrukes til terrorfinansiering. Utvalget knytter i punkt 12.5.5.1 enkelte bemerkninger til innhenting av opplysninger om reell rettighetshaver i bl.a. foreninger.

Verdipapirfond er en formuesmasse som har rettssubjektivitet, men som i praksis forvaltes av forvaltningsselskap. Verdipapirfondet er delt opp i andeler. Utvalget foreslår derfor at verdipapirfondet som sådan underlegges loven, men at pliktene pålegges fondets forvaltningsselskap, se lovforslaget § 2 første ledd nr. 15.

Opplysninger om reelle rettighetshavere i utenlandske trusts og tilsvarende juridiske arrangementer, skal etter fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 31 nr. 4 inntas i et sentralt register dersom trusten eller det juridiske arrangementet genererer skattekonsekvenser.

I Sverige er det foreslått at det avgjørende kriteriet for om opplysninger om reell rettighetshaver i trust eller tilsvarende juridisk arrangement skal registreres i registeret, skal være om trusten forvaltes fra Sverige. Det påpekes at det i svensk rett kan være vanskelig å avgjøre om en trust genererer skattekonsekvenser i Sverige. For å gjøre regelverket anvendelig, foreslår utredningen at opplysninger om trusters reelle rettighetshavere skal registreres dersom forvalteren av trusten er etablert i Sverige.10

Etter utvalgets oppfatning gjør samme hensyn seg gjeldende i Norge. Utvalget foreslår derfor at forvaltere av trusts skal underlegges reglene i loven så lenge de er etablert i Norge.

Forvaltere av utenlandske trusts eller tilsvarende juridisk arrangement kan være både fysiske og juridiske personer. Forvaltere underlegges loven uansett organisasjonsform. Trusts kan ikke stiftes etter norsk rett, men utenlandske trusts og tilsvarende juridiske arrangementer kan forvaltes fra Norge.

Utvalget foreslår at det gjøres unntak for juridiske personer med eierandeler opptatt til handel på regulert marked eller markedsplass med tilsvarende krav til opplysningsplikt om eierforhold, se lovforslaget § 2 annet ledd. Tilsvarende unntak finnes i definisjonen av reell rettighetshaver i fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 punkt 6 bokstav a. Formålet med reglene om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere slår ikke til når det foreligger tilstrekkelig opplysningsplikt om eierforholdene i den juridiske personen. Unntaket er innført i Danmark, og foreslått i Sverige.

I det følgende vil henvisning til «person» være en henvisning til juridiske personer og forvaltere av utenlandske trusts og tilsvarende juridiske arrangementer som er underlagt loven.

12.5.5 Behandling av opplysninger om reell rettighetshaver

12.5.5.1 Innhenting av opplysninger om reell rettighetshaver

Utvalget foreslår en bestemmelse om innhenting av opplysninger om reell rettighetshaver i lovforslaget § 4. Lovforslaget gjennomfører direktivet artikkel 30 nr. 1 og 31 nr. 1 for henholdsvis juridiske personer og forvaltere av utenlandske trusts og tilsvarende juridiske arrangementer. Lovforslaget følger også opp FATF-anbefaling 24 om reelle rettighetshavere i juridiske personer.

Innhenting av opplysninger om reelle rettighetshavere er en nødvendig forutsetning for senere registrering av opplysningene i et sentralt register. Det er derfor en grunnleggende forpliktelse for juridiske personer og forvaltere av utenlandske trusts og tilsvarende juridiske arrangementer.

Reell rettighetshaver defineres i forslaget til hvitvaskingslov § 2 bokstav e. Utvalget mener det er uheldig å operere med ulike definisjoner av reell rettighetshaver i lovverket. Hvitvaskingslovens definisjon bør derfor legges til grunn ved definisjonen av reell rettighetshaver også i loven om register over reelle rettighetshavere. Også rettstekniske hensyn tilsier en felles definisjon av reell rettighetshaver.

Definisjonen av reell rettighetshaver er nærmere omtalt under punkt 2.3.4.4. Det grunnleggende vilkåret for å anse en fysisk person som reell rettighetshaver, er at vedkommende i siste instans eier eller kontrollerer en kunde. I loven om register over reelle rettighetshavere blir spørsmålet hvem som i siste instans eier eller kontrollerer den juridiske personen, trusten eller det juridiske arrangementet. Dette må vurderes konkret. I forslaget til hvitvaskingslov § 2 bokstav e er det listet opp ulike situasjoner som skal være en indikasjon på at vedkommende er reell rettighetshaver, og enkelte tilfeller der en fysisk person skal anses for å være reell rettighetshaver. Utvalgets forslag til definisjon gjenspeiler skiftet i hvitvaskingsdirektivet fra fokus på terskelverdier til fokus på reell innflytelse og kontroll i juridiske personer.

I praksis vil de juridiske personene som underlegges loven grovt sett stå overfor tre ulike utfall av innhentingen av opplysninger om reell rettighetshaver. For det første kan man finne frem til én eller flere fysiske personer basert på forslaget til definisjon i hvitvaskingsloven § 2 bokstav e, herunder ved hjelp av de angitte kriteriene. For det annet kan den juridiske personens eierskapsstruktur innebære spredning av eierandeler på så mange hender at det i praksis er svært lite sannsynlig at det er mulig å utpeke én eller flere fysiske personer som faller inn under definisjonen på reell rettighetshaver. For det tredje kan den juridiske personen få problemer med å innhente opplysninger om eventuelle reelle rettighetshavere, særlig fra utlandet.

Utvalget knytter i det følgende enkelte bemerkninger til situasjoner det er grunn til å være oppmerksom på ved identifisering av reell rettighetshaver.

Ansvarlige selskap og kommandittselskap kan ha såkalte stille deltakere, se selskapsloven § 2 første ledd bokstav d. Kjennetegnet på en stille deltaker er at vedkommende ikke fremtrer utad som deltaker i selskapet, og at deltakeren har begrenset ansvar med en fastsatt sum for selskapets forpliktelser. I utgangspunktet kreves det enstemmighet blant deltakerne i selskapet for å fatte avgjørelser i selskapsmøtet, og det er i utgangspunktet bare deltakere som har stemmerett, se selskapsloven § 2-12 første ledd. Stille deltakere kan ikke være del av selskapsmøtet, jf. selskapsloven § 2-8 annet ledd annet punktum, jf. NOU 1980: 19 «Lov om selskaper m.v.», Til utk. § 12. Selskapsloven § 2-12 første ledd første og annet punktum er imidlertid fravikelig, se første ledd tredje punktum. Dette innebærer at stille deltakere kan gis stemmerett i selskapsmøtet, eventuelt den eneste stemmen.

I NOU 1980: 19 kapittel IX punkt 2 er begrunnelsen for å åpne for stille deltakere i ansvarlige selskaper omtalt slik:

«Selv om man vil pålegge visse selskaper å opptre utad, være handelsselskap i selskapslovutkastets forstand, er det neppe grunn til å påby at enhver deltakelse i et selskap skal tilkjennegis utad. Og selv om man ønsker å opptre som selskap utad, er det neppe grunn til å påby at samtlige deltakere tilkjennegis utad. Utvalget vil i alle fall foreslå at visse former for selskapsdeltakelse kan unndras offentligheten hvis det er ønske om dette. Dette gjelder enten virksomheten for øvrig utøves av én enkelt fysisk eller juridisk person, eller den utøves av flere som også utad fremtrer som deltakere. Det er særlig behovet for å kunne skaffe virksomheter nødvendig egenfinansiering som taler for en ordning med stille deltakere.»

Begrunnelsen for å gi regler om stille deltakere, sett i sammenheng med reglene om stemmerett i ansvarlige selskaper, innebærer at ansvarlige selskaper kan være egnet til å skjule reelle rettighetshavere.

En tilknyttet problemstilling gjelder indre selskaper. Indre selskaper er en selskapstype som i dag er regulert i selskapsloven. Indre selskap opptrer ikke som sådan overfor tredjepersoner, og er ikke en juridisk person. Indre selskap er et rent internt forhold mellom selskapsdeltakerne, se Ot.prp.nr. 47 (1984–1985), kapittel II punkt 4. Deltakerne i selskapet opptrer i eget navn, men har en underliggende avtale om f.eks. over- og underskuddsdeling. I praksis vil det kunne være en såkalt hovedmann som opptrer utad i eget navn, og som står fullt ut ansvarlig for selskapets forpliktelser. Hovedmannen kan være en fysisk eller juridisk person. Resten av deltakerne i det indre selskapet vil i slike tilfeller være stille deltakere. I utgangspunktet gjelder de samme reglene for ansvarlige selskaper som ellers, det vil si at det er krav om enstemmighet mellom deltakerne i selskapsmøtet, men at det kan avtales andre ordninger. Det kan f.eks. etableres indre selskap der hovedmannen er et aksjeselskap. Aksjeselskapet er den eneste deltakeren som opptrer utad. All drift i det indre selskapet foregår i aksjeselskapet. Overskuddet i det indre selskapet skal imidlertid også tilfalle de andre deltakerne i selskapet. Etter utvalgets oppfatning er det klart at i slike tilfeller vil aksjeselskapet som ledd i å innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere, også måtte innhente opplysninger om de andre deltakerne i det indre selskapet.

Utvalget understreker at vurderingen av hvem som er reell rettighetshaver må skje konkret. Det avgjørende kriteriet er hvilke fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer en juridisk person. Reell rettighetshaver kan være én eller flere personer. Utgangspunktet etter direktivet og definisjonen i hvitvaskingsloven er at det kan være tilstrekkelig med innehav av eierandeler eller stemmerettigheter på 25 prosent. Også færre stemmerettigheter vil kunne innebære at man er reell rettighetshaver. Faktisk innflytelse, f.eks. ved at det normalt er få aksjonærer som møter på generalforsamling, er også relevant. Videre vil faktisk kontroll gjennom en annen fysisk person, eksempelvis personer under vergemål eller ved avtaler om utøvelse av stemmerett, kunne gjøre en person til reell rettighetshaver.

For stiftelser og forvaltere av utenlandske trust eller tilsvarende juridiske arrangementer er det forslaget til hvitvaskingslov § 2 bokstav e nr. 3 til 5 som gjelder, med en angivelse av konkrete fysiske personer det skal innhentes opplysninger om. Nr. 5 angir de samme personene som er nevnt i fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1.

Enkelte juridiske personer vil antakeligvis sjelden anses å ha reell rettighetshaver. Dette gjelder foreninger, borettslag, boligbyggelag og sameier. Her vil det etter omstendighetene ikke kunne være en reell rettighetshaver, fordi det sjelden er en fysisk person som i siste instans kan anses å eie eller kontrollere f.eks. en forening. Utgangspunktet i foreninger og borettslag er at kontrollen er knyttet til medlemskap, og at hvert medlem kun har én stemme. Spørsmålet også disse juridiske personene må stille seg, er om det finnes en fysisk person som i realiteten eier eller kontrollerer virksomheten. Utvalget minner imidlertid om at foreninger, borettslag, boligbyggelag og sameier som er registrert i offentlig register, uansett vil ha plikt til å registrere opplysninger om daglig leder eller lignende representant. Utvalget presiserer at selv om foreninger, borettslag, boligbyggelag og sameier ikke har reelle rettighetshavere, vil de likevel være underlagt loven.

Utvalget har vurdert om også daglig leder og styremedlemmer skal regnes som reell rettighetshaver i tilfeller der det ikke er mulig å identifisere en reell rettighetshaver basert på det grunnleggende vilkåret om eierskap eller kontroll, se fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 nr. 6 bokstav a punkt ii. Som redegjort for i punkt 5.2.4.5, forstår utvalget dette som en regel som retter seg mot rapporteringspliktige ved gjennomføring av kundetiltak. Utvalget forstår regelen slik at den skal gjøre det mulig for rapporteringspliktige å inngå kundeforhold i tilfeller der det ikke er mulig å finne reell rettighetshaver og det samtidig ikke er grunn til mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering. Utvalget foreslår derfor ikke at det skal innhentes og registreres opplysninger om daglig leder og styremedlemmer dersom det ikke identifiseres en reell rettighetshaver. I denne sammenheng påpeker utvalget at det allerede etter gjeldende registerlovgivning skal registreres opplysninger om både daglig leder og styremedlemmer i de juridiske personene som foreslås underlagt loven, der dette er relevant.

Opplysningene som skal innhentes om reell rettighetshaver er angitt i lovforslagets § 4 annet ledd. Etter direktivet skal opplysningene være «adequate», se artikkel 30 nr. 1 og 31 nr. 1. Det er ikke direkte presisert hvilke opplysninger som må innhentes, men i artikkel 30 nr. 5 annet ledd er det bestemt at andre personer og organisasjoners innsyn i alle fall skal omfatte reell rettighetshavers navn, bostedsland, fødselsmåned og -år, statsborgerskap og grunnlaget for å anse vedkommende som reell rettighetshaver. Utvalget foreslår at opplysningene som skal innhentes om reell rettighetshaver avgrenses til de opplysningene som uttrykkelig nevnes i direktivet, med unntak av fødselsmåned og -år, der utvalget foreslår at fødselsdato skal innhentes. Utvalget viser til at det dreier seg om personopplysninger, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 1. Behandling av personopplysninger skal ikke gå lenger enn nødvendig, men skal samtidig være tilstrekkelig til å tilfredsstille formålet, se personopplysningsloven § 11. Også direktivet stiller krav om at opplysningene er tilstrekkelige («adequate»). For å sikre tilfredsstillende identifisering av reell rettighetshaver, herunder skille personer med samme navn og fødselsmåned og -år fra hverandre, foreslår utvalget derfor at fødselsdato skal innhentes. Dette er både i interessen til fysiske personer som eventuelt kan sammenblandes med reell rettighetshaver, men også av betydning for å oppnå formålet med innhentingen av opplysningene om reell rettighetshaver.

Når det gjelder forslaget til § 4 annet ledd nr. 5 om grunnlaget for å anse vedkommende som reell rettighetshaver, må det ses i sammenheng med avgrensningen av hvem som er reell rettighetshaver. Opplysningene vil personen i alle tilfelle allerede ha, siden reell rettighetshaver må identifiseres. Er det f.eks. avklart at en fysisk person er reell rettighetshaver som følge av indirekte eierskap gjennom et heleid holdingselskap, skal opplysninger om dette innhentes.

Utvalget foreslår en forskriftshjemmel for utfylling av kravene til hvilke opplysninger om reell rettighetshaver som skal innhentes, se lovforslaget § 4 femte ledd. Dette kan f.eks. være nødvendig som følge av senere sammenkobling av registre på europeisk nivå.

Utvalget foreslår ikke uttrykkelige regler om hvordan opplysningene skal bekreftes. Direktivet bestemmer at opplysningene skal være «accurate», men presiserer ikke hva som kreves. Utvalget bemerker at personene underlagt loven må være tilstrekkelig sikre på opplysningene om hvem som er reell rettighetshaver, og opplysningene om vedkommendes identitet, til å kunne legge dem til grunn ved oppfyllelsen av lovens forpliktelser. Personene kan ikke legge til grunn rykter e.l., men må bygge oppfyllelsen av loven på tilstrekkelig pålitelige og notoriske opplysninger.

Utvalget foreslår at opplysningene som innhentes om reell rettighetshaver kontrolleres og oppdateres når forholdene tilsier det, se lovforslaget § 4 tredje ledd. Direktivet stiller krav om at opplysningene som innhentes av personene er «current». Det presiseres ikke hvor ofte opplysningene skal oppdateres eller hvor raskt de må oppdateres etter endringer. Utvalget foreslår derfor løpende oppdatering av opplysningene. F.eks. kan det skje en oppdatering når selskapet får melding om aksjeoverdragelser. Videre kan forholdene tilsi at det skal skje en kontroll eller oppdatering når personen får indikasjoner på at opplysningene er uriktige. Etter omstendighetene kan det være nødvendig med en gjennomgang av opplysningene, uten at konkrete forhold har gitt grunn til å tro at de er feilaktige. Generalforsamling i aksjeselskaper, årsmøte i foreninger eller lignende vil kunne være et naturlig tidspunkt for kontroll av opplysningene. Spesifikke tidspunkter for kontroll eller oppdatering av opplysningene kan for noen personer gi unødig korte intervaller, mens for andre personer vil intervallene kunne bli uforsvarlig lange.

Utvalget påpeker at det i en del tilfeller kan oppstå vanskeligheter knyttet til identifisering av reell rettighetshaver. Utvalget påpeker i denne sammenheng to forhold. For det første stiller direktivet krav om omfattende forpliktelser knyttet til identifisering av reelle rettighetshavere. Direktivet stiller imidlertid ikke opp motsvarende rettigheter for de juridiske personene til å kreve opplysninger utlevert fra potensielle reelle rettighetshavere som ledd i forsøk på å klarlegge hvem som er reell rettighetshaver. For det annet er direktivets forpliktelser noe vage og overordnede. Utvalget viser til bruken av ord som «adequate», «accurate» og «current». Direktivet sier heller ingenting om hva de juridiske personene skal foreta seg for å identifisere reell rettighetshaver.

Som utvalget har redegjort for ovenfor, vil det for foreninger, borettslag, boligbyggelag og sameier sjelden være mulig å finne en reell rettighetshaver. Det medfører ikke at disse juridiske personene unntas fra lovens anvendelsesområde.

På bakgrunn av de problemene som kan oppstå ved identifisering av reell rettighetshaver, foreslår utvalget en unntaksmulighet. Dersom det ikke er mulig å klarlegge hvem som er reell rettighetshaver, er det ikke nødvendig å innhente opplysninger om reell rettighetshaver, se lovforslaget § 4 fjerde ledd. I disse tilfellene skal opplysninger om at det ikke er identifisert en reell rettighetshavere opplyses i meldingen til registeret, se lovforslaget § 8 første ledd annet punktum og omtalen under punkt 12.5.6.2.

12.5.5.2 Lagring og sletting av opplysninger

Utvalget foreslår at personene underlagt loven skal lagre opplysningene om reelle rettighetshavere i fem år etter at vedkommende opphørte å være reell rettighetshaver, se lovforslaget § 5. Direktivet stiller ikke krav til hvor lenge opplysningene skal oppbevares, men krever at personene skal «obtain and hold» opplysninger om reelle rettighetshavere. FATFs anbefalinger stiller krav om at opplysninger og registre om bl.a. reelle rettighetshavere skal lagres i minst fem år etter at den juridiske personen oppløses, se «interpretive note» til anbefaling 24 punkt 10.

Utvalget foreslår i stedet at femårsfristen regnes fra den fysiske personen opphører å være reell rettighetshaver. Utvalget viser for det første til at FATFs krav til lagring av opplysninger harmonerer dårlig med fjerde hvitvaskingsdirektiv sin forutsetning om at personverndirektivets regler skal overholdes, herunder krav om at opplysninger ikke skal behandles lenger enn nødvendig. Lagring av opplysninger inntil det er gått fem år siden den juridiske pesonen ble oppløst vil dessuten kunne medføre at personopplysninger lagres på ubestemt tid, dersom den juridiske personen ikke oppløses. Utvalget viser videre til at det både i Danmark er vedtatt, og i Sverige foreslått, en tilsvarende maksimal lagringstid på fem år for opplysninger om reell rettighetshaver, regnet fra vedkommende opphørte å være reell rettighetshaver. Fem år er i tillegg den tiden utvalget har foreslått skal gjelde for rapporteringspliktiges lagring av opplysninger og dokumentasjon i hvitvaskingsloven, se forslaget til hvitvaskingslov § 31.

12.5.5.3 Utlevering av opplysninger

Utvalget foreslår at personer underlagt loven på forespørsel skal utlevere opplysninger om reelle rettighetshavere til offentlige myndigheter, se forslaget til § 6 nr. 1. Personene skal også utlevere opplysningene til rapporteringspliktige når rapporteringspliktige gjennomfører kundetiltak og løpende oppfølging etter hvitvaskingsloven. Forslaget gjennomfører fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 30 nr. 1 annet ledd og nr. 2, og artikkel 31 nr. 2 og 3 om offentlige myndigheters tilgang til opplysningene som er innhentet og lagret av juridiske personer og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementer.

Formålet med loven er avgjørende for om offentlig myndighet skal få utlevert opplysningene. Formålet med loven er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering ved å legge til rette for blant andre myndigheters tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere, se lovforslaget § 1. Utvalget viser til det som er sagt ovenfor om lovens formål i punkt 12.5.3, og det som er sagt om Økokrims adgang til å utlevere opplysninger i medhold av forslaget til ny hvitvaskingslov i punkt 7.6.2. Lovforslaget innebærer at utleveringen av opplysninger er formålsstyrt, ikke organstyrt. Loven avgrenser ikke hvilke offentlige myndigheter som kan få opplysningene utlevert, men til hvilket formål opplysningene kan utleveres.

Utvalget foreslår at forvalter av utenlandsk trust eller tilsvarende juridisk arrangement har plikt til å opplyse om sin status til rapporteringspliktig, se lovforslaget § 6 annet ledd. Plikten inntrer når rapporteringspliktig gjennomfører kundetiltak som følge av at forvalteren som ledd i forvaltning av trusten inngår kundeforhold med rapporteringspliktig, eller søker å gjennomføre en transaksjon over beløpsgrensene i hvitvaskingsloven § 15 bokstav b. Utvalgets forslag gjennomfører fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 31 nr. 2 og «interpretive note» til FATF-anbefaling 25 punkt 2. Norge ble kritisert i FATF-rapporten for mangelen på en slik uttrykkelig regel.

12.5.6 Register over reelle rettighetshavere

12.5.6.1 Registerets organisasjon

Utvalget foreslår en overordnet bestemmelse om organiseringen av registeret over reelle rettighetshavere, se lovforslaget § 7. Direktivet stiller ikke krav til organiseringen av registeret. Det gjør heller ikke FATFs anbefalinger.

Utvalgets forslag er bygget opp på tilsvarende måte som foretaksregisterloven § 1. Kongen skal være utnevningsmyndighet for registerføreren. Utvalget foreslår at det kan føres et separat register over reelle rettighetshavere i utenlandske trusts og andre juridiske arrangementer med tilsvarende struktur eller funksjonsmåte. Muligheten til å føre separate registre gjenspeiler direktivets inndeling i regler om innhenting og registrering av opplysninger i juridiske personer i artikkel 30, og trusts og tilsvarende juridiske arrangementer i artikkel 31.

I samsvar med norsk lovgivningstradisjon foreslår utvalget at tekniske regler om registerføringen skal gis i forskrift, se lovforslaget § 7 annet ledd. Registeret kan herunder integreres i andre registre.

Utvalget foreslår at Kongen skal utnevne registerføreren. Etter utvalgets oppfatning er det naturlig at Brønnøysundregistrene skal ha ansvar for registerføringen. Ved Brønnøysundregistrene er det opparbeidet kompetanse om registerføring. Brønnøysundregistrene har allerede i dag omfattende opplysninger om mange av de juridiske personene som underlegges loven, og dette kan gi muligheter for synergieffekter og gjenbruk av informasjon. Videre er Brønnøysundregistrene godt kjent som registerfører både i næringslivet og samfunnet ellers. Utvalget mener det er et tungtveiende argument å begrense antallet registermyndigheter personene som er underlagt loven skal forholde seg til.

12.5.6.2 Melding til registeret

Personene som er underlagt loven skal sende melding til registeret med opplysninger om sine reelle rettighetshavere, se lovforslaget § 8 første ledd. Bestemmelsen gjennomfører fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 30 nr. 3 og 4 og artikkel 31 nr. 4 og 5.

Utvalget har vurdert om andre enn personene selv skal ha ansvar for å gi opplysninger til registeret. I hvitvaskingsdirektivets fortale avsnitt 14 er det åpnet for at rapporteringspliktige kan få ansvaret for å gi opplysninger til registeret etter gjennomføring av kundetiltak. Etter utvalgets oppfatning vil personene selv normalt være nærmest til å kjenne sine reelle rettighetshavere. Siden rapporteringspliktige ikke kjenner rettighetsforholdene i den juridiske personen på samme måte som den juridiske personen selv, er det en risiko for at en rapporteringspliktig kan komme til å registrere manglende og uriktige opplysninger i registeret. Registerets kvalitet tilsier dermed at registreringen av opplysninger i registeret ikke pålegges rapporteringspliktige. Dersom rapporteringspliktige skal registrere opplysningene i registeret, vil dessuten registeret være avhengig av at rapporteringspliktige gjennomfører kundetiltak og løpende oppfølging. Hvor ofte dette skjer, vil avhenge av risikovurderinger utført av rapporteringspliktige, med unntak av for nye kunder. Dessuten vil flere rapporteringspliktige kunne gjøre kundetiltak samtidig, f.eks. ved et nystartet selskap som både skal inngå bankavtaler, forsikringsavtaler, innkjøp av dyre gjenstander osv. Et problem som dessuten unngås ved at personene selv har ansvar for å melde opplysninger om reell rettighetshaver til registeret, er at rapporteringspliktige som gjennomfører kundetiltak på samme tid registrerer ulike resultater i registeret. Fortalen løser ikke dette problemet.

Utvalget har derfor kommet til at kun personene selv, og ikke rapporteringspliktige, skal ha ansvar for å gi meldinger til registeret.

Opplysningene som skal registreres i registeret over reelle rettighetshavere, tilsvarer opplysningene som skal innhentes av personene om reelle rettighetshavere, jf. § 4. Dersom det ikke har vært mulig å klarlegge hvem som er reell rettighetshaver, skal det inntas opplysning om det i meldingen til registeret, se lovforslaget § 8 første ledd annet punktum.

Etter lovforslaget § 8 annet ledd skal det sendes melding til registeret ved endringer etter kontroll eller oppdatering i samsvar med § 4 tredje ledd. Dette er en presisering og gjennomføring av kravene om at registeret skal inneholde korrekte og oppdaterte opplysninger om reelle rettighetshavere, i samsvar med direktivet artikkel 30 nr. 4 og artikkel 31 nr. 5. Bestemmelsen må dermed sees i sammenheng med kravet til å gjennomføre kontroller eller oppdateringer av opplysningene etter § 4 tredje ledd.

12.5.6.3 Kontroll av meldinger til registeret

Utvalget foreslår en bestemmelse om registerførers kontroll av meldinger til registeret, se lovforslaget § 9. Direktivet gir ikke regler om dette. Utvalgets forslag bygger dels på det svenske forslaget til regler om registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere.

Utvalgets forslag er ment å gi registerfører adgang til en formalkontroll av at opplysningene som gis av personene underlagt loven, er den typen opplysninger som er nevnt i lovforslaget § 4 annet ledd. I praksis mener utvalget at det bør utformes elektroniske løsninger for meldingene til registeret, der det fremgår obligatoriske felter som skal fylles ut for at meldingen godkjennes. Siden utvalget foreslår at meldinger til registeret eventuelt skal opplyse om at det ikke har vært mulig å klarlegge hvem som er reell rettighetshaver, vil dette også være et felt som skal kontrolleres av registerfører. Det ligger i sakens natur at det vil være tilstrekkelig å fylle ut dette feltet i meldingen for at meldingen skal godkjennes.

Utvalget har vurdert om registerfører skal gis en rett eller plikt til å kontrollere om opplysningene som meldes til registeret er korrekte. Utvalget ser på den ene siden at det kan være hensyn som taler for en slik kontroll. Registeret er særegent ved at det skal ha til formål å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Det er derfor viktig at opplysningene i registeret er korrekte.

På den annen side er det hensyn som taler mot å pålegge registerfører kontroll av opplysningenes innholdsmessige riktighet.

For det første gir ikke direktivet regler om registerets kontroll av registreringene i registeret. For det annet er en plikt til å kontrollere meldingene ikke i samsvar med rollen registerfører ofte har ellers i norsk lovgivning, med noe variasjon mellom såkalte rettighetsregistre og andre registre, se f.eks. enhetsregisterloven § 17.

For det tredje vil eventuell plikt til å kontrollere opplysningene i registeret påvirke oppfatningen av om registeret har positiv eller negativ troverdighet. I fjerde hvitvaskingsdirektiv er det uttrykkelig bestemt, i artikkel 30 nr. 8 og artikkel 31 nr. 6, at rapporteringspliktige ikke utelukkende kan bygge på registeret ved gjennomføring av kundetiltak. Det vil derfor ikke være i samsvar med fjerde hvitvaskingsdirektiv å gi inntrykk av at registeret over reelle rettighetshavere kan gi positiv og negativ troverdighet ved at registerfører kontrollerer om meldingene til registeret gir uttrykk for de faktiske forhold.

For det fjerde vil en regel om kontroll fra registerfører ha rettstekniske implikasjoner, f.eks. der det innføres noe feil fra registerførers side som følge av at registerfører er uenig med personen som har sendt inn meldingen. Det ville dessuten gi opphav til problemstillinger med uklare løsninger i tilfeller der registerfører og personen er uenige om hvilke faktiske forhold som skal legges til grunn. Som nevnt tidligere, anser utvalget personene selv for å være nærmest å kjenne sine reelle rettighetshavere.

For det femte vil etablering av et kontrollregime hos registerfører medføre et betydelig behov for ressurser for at registerordningen skulle gi betryggende troverdighet.

Avslutningsvis peker utvalget på at etablering av et register over reelle rettighetshavere er nytt i fjerde hvitvaskingsdirektiv. Et register over reelle rettighetshavere vil i alle tilfelle utgjøre et fundament som kan utvides og videreutvikles i fremtiden. Utvalget mener det bør vurderes å utvide og videreutvikle registerløsningen i fremtiden, når erfaring er vunnet etter etablering og drift av registeret. Utvalget peker dessuten på at Europakommisjonens forslag til endringsdirektiv innebærer at nasjonale registre over reelle rettighetshavere skal sammenkobles på EU-nivå, se omtalen under punkt 12.3.5. En slik sammenkoblig vil sannsynligvis innebære at det på EU-nivå stilles krav til bekreftelsen av opplysningene om reell rettighetshaver for at opplysningene skal inntas i registeret og tilgjengeliggjøres i hele EU (EØS). I så fall må spørsmålet om kontroll av opplysningene i registeret vurderes på nytt.

12.5.6.4 Retting av feil

Utvalget foreslår en bestemmelse om registerførerens retting av feil, se lovforslaget § 10. Direktivet har ikke regler om dette. Lovforslaget bygger på foretaksregisterloven § 7-1 og enhetsregisterloven § 25.

Forslaget omfatter formalfeil, og må sees i sammenheng med at registerførerens kontrollplikt gjelder meldingenes formelle utforming. I praksis kan bestemmelsen tenkes å omfatte f.eks. skrivefeil i adresse e.l. For å sikre at retting ikke under noen omstendighet rokker ved opplysningenes innhold slik de er opplyst fra personene underlagt loven, må personen som har sendt inn meldingen underrettes om at det vil skje en retting og hva rettingen skal gå ut på. Hvis det er uklart hvordan feilen skal rettes, kan registerføreren pålegge personen det gjelder å gi ny melding til registeret innen en bestemt frist. Dersom fristen ikke overholdes, kan registerfører ilegge tvangsmulkt etter utvalgets forslag til § 14.

12.5.6.5 Offentlig myndighets tilgang til registeret

Offentlige myndigheter skal ha tilgang til opplysningene i registeret over reelle rettighetshavere, se utvalgets forslag til § 11. Personen innsynet gjelder skal ikke varsles om at offentlig myndighet er gitt tilgang, og det samme gjelder for reell rettighetshaver. Lovforslaget gjennomfører direktivet artikkel 30 nr. 6 og 31 nr. 4.

Formålet med loven er avgjørende for om offentlig myndighet skal ha tilgang til registeret. Formålet med loven er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering ved å legge til rette for blant andre myndigheters tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere, se lovforslaget § 1. Utvalget viser til det som er sagt ovenfor om lovens formål i punkt 12.5.3, og det som er sagt om Økokrims adgang til å utlevere opplysninger i medhold av forslaget til ny hvitvaskingslov i punkt 7.6.2. Lovforslaget innebærer at tilgangen til registeret er formålsstyrt, ikke organstyrt. Loven avgrenser ikke hvilke offentlige myndigheter som kan få tilgang til registeret, men med hvilket formål det søkes tilgang til registeret.

12.5.6.6 Rapporteringspliktiges og andres innsyn i registeret

Rapporteringspliktige og andre personer og organisasjoner med en legitim interesse skal kunne få innsyn i registeret, se lovforslaget § 12. Forslaget bygger på fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 30 nr. 5 og 9 og artikkel 31 nr. 6.

Rapporteringspliktige har rett til å få innsyn i registeret som ledd i gjennomføring av kundetiltak og løpende oppfølging etter hvitvaskingsloven, se første ledd. Utvalget bemerker at rapporteringspliktige ikke alene kan bygge på registeret ved gjennomføring av kundetiltak, se direktivet artikkel 30 nr. 8 og 31 nr. 6.

Personer og organisasjoner kan gis innsyn i registeret dersom de har et legitimt behov for det, se annet ledd. Utvalget bemerker at det ved vurdering av om innsyn skal gis må gjøres en toleddet vurdering. For det første må det vurderes om den som krever innsyn har et legitimt formål. Det legitime formålet må være i samsvar med lovens formål, som er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering, se punkt 12.5.3. Det er ikke tilstrekkelig med en generell henvisning til andre formål, herunder åpenhet som sådan, for å oppfylle kravet om legitimt formål.

For det annet må innsyn være nødvendig og proporsjonalt. Dette er et generelt krav ved enhver behandling av personopplysninger, se EMK artikkel 8 og personvernforordningen ((EU) 2016/679) artikkel 5. Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 41 nr. 1 bestemmer at personverndirektivet (95/46/EF) gjelder for behandling av personopplysninger i medhold av fjerde hvitvaskingsdirektiv. Ved ikrafttredelsen vil personvernforordningen avløse personverndirektivet. Ved vurderingen av nødvendighet og proporsjonalitet vil blant annet de forhold som etter direktivet kan åpne for unntak, være relevante.

Utvalget bemerker at direktivet artikkel 31 ikke inneholder regler om innsyn i registeret over trusts og tilsvarende juridiske arrangementer for personer og organisasjoner med et legitimt behov, og at direktivet overlater til medlemsstatene å velge om det skal gis innsyn for rapporteringspliktige ved gjennomføring av kundetiltak og løpende oppfølging. Utvalget ser imidlertid ikke grunn til å regulere registeret over truster annerledes enn registeret over juridiske personer. Utvalget påpeker også at likebehandling mellom ulike former for organisasjon av økonomisk virksomhet tilsier at reglene for innsyn er de samme.

Utvalget foreslår en forskriftshjemmel for utfylling av bestemmelsen om innsyn. Etter direktivet kan det gis regler om at innsyn forutsetter registering på internett og betaling av et gebyr, se artikkel 30 nr. 5 tredje ledd. Gebyrets størrelse skal kun dekke administrative utgifter forbundet med innsyn. Utvalget foreslår ikke forskriftsbestemmelser med hjemmel i bestemmelsen.

12.5.6.7 Utlevering av opplysninger til, og innhenting av opplysninger fra, utenlandske registre innenfor EØS

Lovforslaget § 13 gjelder registerets adgang til å utlevere opplysninger til, og innhente opplysninger fra, tilsvarende registre i andre EØS-stater. Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette nærmere regler i forskrift om sammenkobling av registeret på EU-nivå. Utvalget presiserer at det på det nåværende tidspunkt ikke er fastsatt at slik sammenkobling skal skje, men det er bestemt at Europakommisjonen skal utrede slik integrasjon på sikt, se artikkel 30 nr. 10 og artikkel 31 nr. 9.

12.5.6.8 Pålegg om melding. Tvangsmulkt

Utvalget foreslår en bestemmelse om registerførers adgang til å pålegge innsending av melding og mulighet for å ilegge tvangsmulkt om melding ikke sendes inn, se lovforslaget § 14. Direktivet inneholder ikke regler om sanksjoner eller andre forvaltningstiltak i tilknytning til opprettelsen av register. FATF stiller imidlertid krav om «sanctions, whether criminal, civil or administrative» i «interpretive note» til anbefaling 24 punkt 18 og «interpretive note» til anbefaling 25 punkt 11. Utvalgets forslag bygger på foretaksregisterloven § 4-5.

Utvalget har vurdert hvilket regime for sanksjoner eller forvaltningstiltak som skal etableres i tilknytning til registeret over reelle rettighetshavere. På den ene siden krever FATFs anbefalinger at det etableres sanksjoner, uten at det presiseres hvilken art og omfang sanksjonene potensielt skal få. På den annen side gir ikke direktivet uttrykkelige føringer når det gjelder eventuelle sanksjoner tilknytning til registeret. Etter omstendighetene anser utvalget det mest hensiktsmessig å foreslå en ordning med pålegg og tvangsmulkt. Utvalget peker bl.a. på at etablering av registre over reelle rettighetshavere er nytt i de fleste rettssystemer. Utvalget påpeker dessuten at sammenkobling av registre på europeisk nivå er foreslått av Europakommisjonen, se punkt 12.3.5, noe som kan få konsekvenser for hvilket kontrollregime, herunder sanksjoner eller forvaltningstiltak, som må etableres. Utvalget bemerker ellers at manglende registrering kan få betydning for om rapporteringspliktige vil inngå i kundeforhold med den juridiske personen eller forvalteren av utenlandsk trust eller tilsvarende juridisk arrangement.

Utvalget foreslår etter dette at registerfører kan gi pålegg om innsendelse av melding ved manglende overholdelse av plikten til å gi melding til registeret, herunder melding om endringer, og i forbindelse med retting av feil.

Pålegget må inneholde en bestemt frist. Overholdes ikke fristen, kan registerføreren ilegge tvangsmulkt, se tredje ledd. Tvangsmulkt er et fremadrettet tiltak som skal fungere som et oppfyllelsespress. Dersom det sendes tilstrekkelig melding innen den fastsatte fristen, kan ikke tvangsmulkt ilegges. Se nærmere om pålegg og tvangsmulkt i punkt 10.5.3. Det er opp til registerførers skjønn å avgjøre om tvangsmulkt skal ilegges, slik at det kan tas hensyn til konkrete forhold ved spørsmålet om det skal ilegges tvangsmulkt. Tvangsmulkt kan bare ilegges om forholdene tilsier at en overtredelse møtes med en reaksjon.

Utvalget foreslår en forskriftshjemmel for å gi nærmere regler om ileggelse av tvangsmulkt, f.eks. en sats for mulkt per dag eller uke.

Utvalget foreslår ikke nærmere regler om klage. Alminnelige forvaltningsrettslige regler vil derfor gjelde.

12.5.7 Forholdet til personopplysningsloven

Utvalget foreslår regler om innhenting, lagring og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere. Personopplysningslovens regler vil derfor i utgangspunktet gjelde, se personopplysningsloven § 5 jf. § 3 første ledd bokstav a. Utvalgets forslag til regler avviker på enkelte punkter fra personpplysningsloven, f.eks. i forslaget til regler om lagringstid. Ellers vil personopplysningslovens regler supplere utvalgets forslag, f.eks. reglene om varsling av personen det behandles personopplysninger om, se personopplysningsloven §§ 19 og 20.

Utvalget foreslår en uttrykkelig bestemmelse om at personopplysningslovens regler gjelder dersom ikke annet følger av loven eller forskrift gitt i medhold av loven, se forslaget til § 3. Bestemmelsen foreslås utelukkende av informasjonshensyn. Utvalget foreslår at bestemmelsen plasseres i kapittel 1 i loven, for å markere at bestemmelsen gjelder for all behandling av personopplysninger etter loven.