1 Innledning

1.1 Utvalgets sammensetning, oppnevning og mandat

1.1.1 Utvalgets sammensetning og arbeid

Ved kongelig resolusjon 6. februar 2015 oppnevnte regjeringen et lovutvalg for å utrede endringer i hvitvaskingsregelverket. Utvalget fikk følgende sammensetning:

• Jon Petter Rui, professor, Universitetet i Bergen, utvalgsleder

• Sven Arild Damslora, førstestatsadvokat, ØKOKRIM

• Frank Hoff Hana, seniorrådgiver, Lotteritilsynet

• Kristin Holberg, spesialrådgiver, Finanstilsynet

• Else-Cathrine Lund, advokat og fagsjef, Finans Norge

• Susanne Munch Thore, advokat, Wikborg Rein & Co (Advokatforeningen)

• Atle Roaldsøy, fagdirektør, Justis- og beredskapsdepartementet

• Halvor E. Sigurdsen, konstituert avdelingsdirektør, Næringslivets Hovedorganisasjon

• Hege Stokmo, leder/advokat, Hovedorganisasjonen Virke

• Amund Utne, ekspedisjonssjef, Finansdepartementet

Utvalgets sekretærer har vært førstekonsulent Håkon Christian Nyhus (t.o.m. 31. november 2015), seniorrådgiver Ane Charlotte Grenstad (t.o.m. 31. desember 2015), førstekonsulent Tobias Ligaard Brynildsen (f.o.m. 1. desember 2015) og seniorrådgiver Kristine Frivold Rørholt (f.o.m. 1. januar 2016 t.o.m. 30. september 2016). Utvalget startet sitt arbeid 16. februar 2015 og leverte første delutredning 6. november 2015. I forbindelse med første delutredning ble det avholdt fem møter. De fleste møtene var heldagsmøter, enkelte over to dager. I forbindelse med andre delutredning har det vært avholdt syv møter. Alle disse har vært todagersmøter.

I løpet av arbeidet har utvalget fått innspill fra Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Verdipapirsentralen ASA og DNB, i tillegg til innspill fra utvalgsmedlemmene.

1.1.2 Utvalgets mandat

I mandatet fikk utvalget følgende oppgaver:

1. Utvalget skal utarbeide utkast til lov- og forskriftsendringer for å gjennomføre ventede nye EØS-regler som svarer til EUs kommende fjerde hvitvaskingsdirektiv, og ny EU-forordning om informasjon som skal følge betalinger, samt eventuelle utfyllende rettsakter.

2. Utvalget skal vurdere og foreslå tiltak for å følge opp merknader i FATFs evalueringsrapport knyttet til gjeldende norsk hvitvaskingsregelverk som ikke dekkes av utkast etter pkt. 1.

3. Utvalget skal vurdere behovet for, og eventuelt fremme forslag til endringer i, reguleringen av den finansielle etterretningsenhetens (EFEs) tilgang til, behandling av og videreformidling av informasjon, og organiseringen av kontrollen med at EFE etterlever saksbehandlingsreglene.

4. Utvalget skal vurdere og fremme forslag til hvordan registrering/autorisering av og tilsyn med nye og eksisterende grupper rapporteringspliktige som i dag ikke er underlagt hvitvaskingstilsyn, bør organiseres, herunder fremsette forslag til hvilken myndighet som bør ha ansvar for tilsynet, og forslag til regulering av tilsyns- og sanksjonskompetanse.

5. Utvalget skal vurdere om det bør innføres en beløpsgrense for kontantvederlag, og hvordan en slik eventuell begrensning bør håndheves, jf. at en effektiv begrensning på adgangen til å motta større kontantvederlag kan være et alternativ til rapporteringsplikt for grupper som blir rapporteringspliktige først ved kontantvederlag over et visst beløp. Utvalget bør innhente opplysninger om erfaringer fra andre land med beløpsmessige begrensninger på adgangen til å motta kontanter. Fordeler og ulemper ved hhv. beløpsgrense for kontantbetaling og rapporteringsplikt og hvitvaskingstilsyn, skal belyses.

6. Utvalget kan vurdere og foreslå andre endringer i gjeldende norsk hvitvaskingsregelverk for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering.

Utvalget ble gitt følgende tidsfrister:

En delutredning med vurderinger og forslag som angitt i punkt 4 og 5, skal avgis til Finansdepartementet innen ni måneder etter at utvalget er nedsatt.

En utredning med vurderinger og forslag som angitt i de øvrige punktene skal avgis til Finansdepartementet innen 18 måneder etter at utvalget er nedsatt.

Utvalget leverte første delutredning, NOU 2015: 12 «Ny lovgivning om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering», 6. november 2015. Utvalget anmodet i brev til Finansdepartementet av 27. mai 2016 om utsatt frist for levering av andre delutredning til 16. desember 2016 fordi arbeidet viste seg å være mer omfattende enn først antatt. Fristutsettelse ble innvilget.

1.1.3 Nærmere om mandatet

Utvalget redegjorde for sin forståelse av mandatet i første delutredning punkt 1.1.3. Der fremgår det at bl.a. spørsmålet om utvidelse av hvitvaskingslovens anvendelsesområde skal behandles i andre delutredning, herunder spørsmålet om tilsyn med nye rapporteringspliktige. Det samme gjelder eventuelt tilsyn med postoperatører som formidler verdisendinger.

Videre ble det besluttet å utsette utredningen av nye sanksjonsregler til andre delutredning. Bakgrunnen var delvis møtevirksomhet i regi av EU-kommisjonen om gjennomføringen av fjerde hvitvaskingsdirektiv og delvis en ventet proposisjon fra regjeringen om administrative sanksjoner.

Ellers fremgår det av mandatet og tidsfristene at punktene 1, 2, 3 og 6 skal utredes i andre delutredning.

Som det fremgår av mandatet, skal utvalget utarbeide utkast til lov- og forskriftsregler for å gjennomføre hvitvaskingsdirektivet, hvitvaskingsforordningen og FATF-anbefalingene. Direktivet stiller minstekrav til innholdet i norske regler, mens forordningen må gjennomføres som sådan. Utvalget skal også vurdere endringer i norsk hvitvaskingsregelverk som oppfølging av FATFs evalueringsrapport fra desember 2014.

Handlefriheten for norske myndigheter er derfor begrenset. Der utvalget har oppfattet at ulike løsninger har vært forenlige med direktivet, er de vurdert nærmere. Videre har utvalget vurdert enkelte mer prinsipielle spørsmål selv om direktivforpliktelsene er ufravikelige. Dette gjelder for eksempel personvern og sanksjoner.

På de punktene der direktivet stiller krav som ikke passer godt inn i norsk lovgivningstradisjon eller norsk juridisk terminologi, har utvalget drøftet hvordan en gjennomføring kan gjøres mest mulig lojalt med direktivet.

Både direktivet, for eksempel i fortalen avsnitt 22, og FATFs anbefalinger legger til grunn at hvert EØS-land må gjøre egne vurderinger på området for hvitvasking og terrorfinansiering. Mandatet punkt 6 gir uttrykk for noe av det samme. Utvalget har derfor vurdert reguleringer på punkter som ikke er uttrykkelig regulert av direktivet eller FATF-anbefalingene.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv bygger på tre foregående direktiver, som er gjennomført i Norge i hvitvaskingsloven med forskrift, samt i enkelte andre lover og forskrifter. En stor del av forpliktelsene i direktivet er dermed allerede gjennomført i norsk rett. Utvalget har lagt til grunn at det i all hovedsak skal foreslås utkast til lov- og forskriftsbestemmelser til gjennomføring av nye og endrede direktivbestemmelser. Eksisterende direktivforpliktelser er gjennomgått og vurdert i forbindelse med tidligere lovgivning, se punkt 1.3.1.

1.2 Sammendrag

Utvalget foreslår i denne utredningen en ny hvitvaskingslov. Mange av lovforslagets materielle forpliktelser innebærer en videreføring av forpliktelsene som følger av gjeldende lov. Forslaget til ny lov innebærer likevel en omstrukturering og flere nye og endrede forpliktelser. I samsvar med fjerde hvitvaskingsdirektiv og FATFs anbefalinger er det økt fokus på den risikobaserte tilnærmingen. Lovforslaget inneholder mer omfattende regulering av behandling av personopplysninger og andre opplysninger enn gjeldende lov. Det foreslås også innført et bredt spekter av administrative sanksjoner.

Lovens formål er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Utvalget foreslår å definere både «hvitvasking» og «terrorfinansiering» i lovens definisjonsbestemmelse, og å benytte termene i lovens formålsbestemmelse. Dette er ikke ment å innebære en endring i forhold til gjeldende formålsbestemmelse. I lovens formålsbestemmelse har utvalget foreslått en presisering for å fremheve at tiltakene i loven skal beskytte det finansielle system ved å legge til rette for at rapporteringspliktige ikke brukes eller forsøkes brukt som ledd i hvitvasking eller terrorfinansiering. Lovens formålsbestemmelse og definisjonsbestemmelse er nærmere omtalt i punkt 2.2 og 2.3.

Utvalget foreslår enkelte endringer i lovens anvendelsesområde i utredningen punkt 3.1. For det første er begrepsbruken i loven endret i samsvar med begrepsbruken som benyttes i finansforetaksloven.1 Dette er ikke ment å innebære materielle endringer. Utvalget foreslår at tilbydere av posttjenester ved formidling av verdisendinger ikke lenger skal være underlagt hvitvaskingsloven som rapporteringspliktige, på grunn av den begrensede risikoen denne typen virksomhet antas å innebære. Utvalget foreslår samtidig flere nye grupper av rapporteringspliktige. Det foreslås at agenter av betalingsforetak, foretak som driver inkassovirksomhet, låneformidlere og foretak som driver fysisk pengetransport, herunder telletjeneste, underlegges hvitvaskingsloven som rapporteringspliktige. Utvidelsen av lovens anvendelsesområde er begrunnet i risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. Det foreslås også en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å utvide lovens anvendelsesområde til også å gjelde for foretak som formidler finansiering ved donasjon («crowdfunding») og for vekslingsplattformer for virtuell valuta. I første delutredning ble det foreslått å utvide anvendelsesområdet til å gjelde tilbydere av spilltjenester. Forslaget er innarbeidet i lovforslaget som følger andre delutredning. Når det gjelder spørsmålet om det bør innføres en beløpsgrense for kontantvederlag som alternativ til rapporteringsplikt for forhandlere av varer, var det tre fraksjoner i første delutredning. Fraksjonene har i forbindelse med andre delutredning utarbeidet lovforslag som følger opp forslagene fra første delutredning. Det er også enkelte mindretallsforslag knyttet til lovens anvendelsesområde.

Enkelte av lovens bestemmelser skal etter fjerde hvitvaskingsdirektiv gis direkte anvendelse overfor ansatte og ledelsen. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at det reguleres hvilke bestemmelser som gjelder for henholdsvis ansatte og øverste ledelse. Dette er nærmere omtalt i punkt 3.2. Avgrensningen som gjøres her, vil ha betydning for adgangen til å sanksjonere ansatte og øverste ledelse. Det er fremsatt mindretallsforslag på dette punktet.

Utvalget foreslår et eget kapittel om risikobasert tilnærming innledningsvis i loven. Dette omtales nærmere i kapittel 4. Fokuset på risikobasert tilnærming er ikke nytt. Det var en sentral del av FATFs anbefalinger før revisjonen i 2012 og også en sentral del av tredje hvitvaskingsdirektiv. Likevel er viktigheten av risikovurderinger og en risikobasert tilnærming gitt et betydelig større fokus i FATFs reviderte anbefalinger og i fjerde hvitvaskingsdirektiv enn det som tidligere var tilfellet. Utvalget foreslår for det første en generell bestemmelse om risikobasert tilnærming for gjennomføring av lovens tiltak. Bestemmelsen danner utgangspunktet for gjennomføringen av alle andre tiltak etter loven, både for rapporteringspliktige og relevante myndigheter. Forslaget innebærer at det skal iverksettes mer omfattende tiltak og føres tettere tilsyn med produkter, situasjoner og kunder som anses å innebære en høy risiko, mens omfanget av slike tiltak kan reduseres dersom risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering anses å være lav. Videre foreslås et uttrykkelig krav om at rapporteringspliktige utarbeider risikovurderinger for virksomheten. Risikovurderingen danner grunnlaget for etablering av rutiner i virksomheten. Øverste ledelses ansvar for etablering og gjennomføring av risikovurderinger og rutiner foreslås også regulert. Det er fremsatt mindretallsforslag om øverste ledelses ansvar.

I kapittel 5 omtales forslaget til bestemmelser om kundetiltak og løpende oppfølging. Utvalget foreslår at uttrykket «kundekontroll», som benyttes i dagens hvitvaskingslov, byttes ut med «kundetiltak». Slik utvalget ser det, vil begrepet «kundetiltak» bedre beskrive de tiltak som kreves. Selv om ikke direktivbestemmelsene om kundetiltak er vesentlig endret, mener utvalget at den terminologiske endringen som foreslås i loven, vil gi bedre forståelse av de samlede forpliktelsene som påhviler de rapporteringspliktige. Kundetiltak vil bestå av to hovedkomponenter: klarlegging av kundens og reell rettighetshavers identitet og klarlegging av kundeforholdets eller transaksjonens formål og tilsiktede art. Under hver av disse komponentene må de rapporteringspliktige for det første innhente opplysninger. For det andre må opplysningene bekreftes. For det tredje kreves det at de rapporteringspliktige gjør en vurdering av opplysningene. Det er fremsatt mindretallsforslag om innholdet i kundetiltakene.

Utvalget foreslår at lovens kapittel om kundetiltak omstruktureres sammenlignet med gjeldende lov. Innholdet i forpliktelsene for de rapporteringspliktige er i mange henseende de samme, men det er også kommet nye forpliktelser og endringer i eksisterende forpliktelser. Omstruktureringen er gjort fordi utvalget mener en omstrukturering gir bedre systematikk i loven og således gjør forpliktelsene mer forståelige. Det foreslås at kapittelet om kundetiltak innledes med bestemmelser som nærmere forklarer hva kundetiltak består i, herunder forenklede og forsterkede kundetiltak. Utvalget mener det er hensiktsmessig at bestemmelsene som beskriver hva som skal gjøres, kommer før bestemmelsen om i hvilke tilfelle tiltakene skal anvendes. Etter beskrivelsen av kundetiltak kommer derfor bestemmelsen om når det er plikt til å gjennomføre kundetiltak. Deretter følger bestemmelsen om tidspunktet for kundetiltak. Bestemmelsen om følgen av at kundetiltak ikke er mulig å gjennomføre foreslås plassert etter dette. Så foreslås bestemmelser om kundetiltak utført av tredjeparter. Kapittelet avsluttes med bestemmelsen om løpende oppfølging.

Utvalgets forslag innebærer en videreføring av skillet mellom alminnelige, forenklede og forsterkede kundetiltak. Det foreslås også videreføring av forpliktelsen til løpende oppfølging av kundeforhold. Både FATFs reviderte anbefalinger og fjerde hvitvaskingsdirektiv innebærer en tydeligere vektlegging av en risikobasert tilnærming ved gjennomføringen av alle kundetiltak. Som en følge av økt fokus på risikobasert tilnærming foreslår utvalget at forenklede kundetiltak ikke kan innebære at det gjøres et generelt unntak fra reglene om kundetiltak, slik dagens lov og forskrift legger opp til. Forenklede kundetiltak skal kunne gjennomføres der det er identifisert en lavere risiko for hvitvasking, enten på myndighetsnivå eller av den rapporteringspliktige. Utvalget foreslår også en bestemmelse som generelt pålegger bruk av forsterkede kundetiltak der det er høy risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. Det foreslås at momenter som kan tilsi henholdsvis lav og høy risiko for hvitvasking og terrorfinansiering, inntas i forskrift.

I samsvar med fjerde hvitvaskingsdirektiv foreslår utvalget en utvidelse av kravene om forsterkede kundetiltak overfor politisk eksponerte personer (PEP-er). Rapporteringspliktig skal gjennomføre forsterkede kundetiltak når kunden eller reell rettighetshaver er PEP. Definisjonen av PEP er utvidet i forhold til gjeldende rett. Persongruppen omfatter nå de som innehar eller har innehatt høytstående offentlig verv eller stilling i en stat eller i en internasjonal organisasjon. Forslaget innebærer at nasjonale PEP-er og PEP-er i internasjonale organisasjoner omfattes.

Utvalget har gjennomgått eksisterende regler i hvitvaskingsloven om undersøkelse og rapportering til Økokrim («Financial Intelligence Unit» – FIU).2 I hovedsak anses dagens bestemmelser å gjennomføre direktivets bestemmelser og FATFs anbefalinger. Utvalget foreslår mindre endringer av bestemmelsene om undersøkelse og rapportering. Utvalgets forslag er nærmere beskrevet i kapittel 6. Utvalget foreslår å endre beskrivelsen av når terskelen for undersøkelsesplikt inntrer. Utvalget mener at undersøkelsesplikten bør inntre når den rapporteringspliktige avdekker forhold som kan indikere at midler har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering. Dette innebærer at avvik fra normal kundeadferd i praksis ofte vil utløse undersøkelsesplikt. Dette er ikke ment å endre dagens terskel for når undersøkelsesplikt utløses, men å klargjøre forholdet mellom undersøkelsesplikt og rapporteringsplikt. Utvalget foreslår at bestemmelsen om rapporteringsplikt endres, slik at det fremgår at terskelen for rapportering er at det etter undersøkelser er «forhold som gir grunnlag for mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering». Rapporteringsplikten knyttes da ikke til en konkret transaksjon. Dette er, slik utvalget ser det, en fordel. Mistanketerskelen etter lovforslaget er lav. I samsvar med direktivet foreslår utvalget at plikten til å gi Økokrim opplysninger på forespørsel utvides noe sammenlignet med gjeldende rett. Videre foreslås det at det innføres en særskilt rapporteringsplikt til Økokrim for tilsynsmyndighet og markedsovervåker. Det er fremsatt mindretallsforslag i tilknytning til undersøkelsesplikten og gjennomføring av rapporteringsplikten for advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelp.

I kapittel 7 omtales behandling av personopplysninger og andre opplysninger. Nærmere bestemt foreslås bestemmelser om registrering, lagring og sletting av opplysninger og dokumenter. Det foreslås enkelte bestemmelser om forholdet til personopplysningsloven. Regler om behandling av personopplysninger og andre opplysninger er nødvendige for at rapporteringspliktige skal kunne oppfylle sine plikter etter hvitvaskingsregelverket. Utvalget foreslår en egen bestemmelse om formålsbestemt behandling av personopplysninger i loven. Bestemmelsen setter rammen både for rapporteringspliktiges og Økokrims behandling av personopplysninger. Rapporteringspliktige må forholde seg til både de generelle reglene i personopplysningsloven, og de unntak og presiseringer som fremkommer av forslaget til ny hvitvaskingslov.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv krever gjennomføring av ytterligere tiltak fra rapporteringspliktiges side i arbeidet med å avdekke og motvirke hvitvasking og terrorfinansiering, ved siden av dem som det for øvrig er gjort rede for i utredningen. Utvalget har samlet omtalen av slike øvrige tiltak i kapittel 8. Rapporteringspliktige må implementere internkontroll, gjennomføre opplæring av ansatte og verne ansatte mot negative reaksjoner ved rapportering. Dersom en risikovurdering av virksomhetens art og omfang tilsier det, skal rapporteringspliktig opprette et uavhengig og anonymt internt varslingssystem der ansatte kan varsle om overtredelse av loven eller forskrift i medhold av loven. Visse rapporteringspliktige må også etablere elektroniske overvåkingssystemer for å bidra til avdekking av mistenkelige transaksjoner. Det oppstilles også krav om gjennomføring av rutiner på konsernnivå. Direktivet gir hjemmel for å kreve at visse utenlandske rapporteringspliktige har et sentralt kontaktpunkt for deres agenter etablert i medlemsstaten. Utvalget foreslår at en forskriftshjemmel som åpner for å kreve nasjonalt kontaktpunkt for agenter av utenlandske betalingsforetak og e-pengeforetak, tas inn i lovens kapittel 6 om øvrige tiltak.

Som følge av utvalgets forslag til utvidet anvendelsesområde foreslår utvalget i kapittel 9 regler om tilsynsmyndighet for de nye rapporteringspliktige foretakene. Mandatets punkt 4 om tilsynsmyndighet for øvrig ble utredet av utvalget i første delutredning, NOU 2015: 12 kapittel 4 til 7. Det er fremsatt mindretallsforslag i tilknytning til spørsmålet om tilsynsmyndighet for foretak som driver fysisk pengetransport.

I kapittel 10 har utvalget vurdert og foreslått nye regler om sanksjoner og forvaltningstiltak. Direktivet krever at det er tilgjengelig et bredt spekter av administrative reaksjoner og sanksjoner ved alvorlige, gjentatte eller systematiske brudd på sentrale bestemmelser. Som en følge av dette, og i lys av endringer i forvaltningsloven3 vedtatt ved lov 27. mai 2016 nr. 15, foreslår utvalget et administrativt sanksjonsregime som erstatter dagens adgang til å straffe overtredelser av hvitvaskingsloven med bøter og fengsel. Det foreslås bl.a. nye bestemmelser om overtredelsesgebyr, administrativt rettighetstap og ledelseskarantene. Utvalget foreslår også en regel om foreldelse av adgangen til å ilegge sanksjoner.

I kapittel11 er innholdet i ny EU-forordning om informasjon som skal følge betalinger nærmere beskrevet. Forordningen foreslås inkorporert gjennom forskrift til hvitvaskingsloven.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 30 og 31 gir regler om juridiske personer og forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementers plikt til å innhente og registrere opplysninger om reelle rettighetshavere. Det skal opprettes et register over reelle rettighetshavere i både juridiske personer og trusts og juridiske arrangementer med tilsvarende struktur. Direktivet stiller også krav om myndigheters, rapporteringspliktiges og andres tilgang til opplysningene, både hos juridiske personer og i registeret. I kapittel12 omtales utvalgets forslag til regulering av register over reelle rettighetshavere. Utvalget foreslår at reglene om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere inntas i en egen lov. Utvalget foreslår her lovbestemmelser som legger til rette for etablering av register over reelle rettighetshavere i juridiske personer, utenlandske trusts og tilsvarende juridiske arrangementer. Det foreslås også bestemmelser om utlevering og tilgang til opplysninger i registeret. Offentlige myndigheter skal ha tilgang til registrerte opplysninger. Det foreslås at rapporteringspliktige har rett til innsyn i registeret ved gjennomføring av kundetiltak og løpende oppfølging, og at andre med et legitimt behov for opplysningene kan gis innsyn. Forvalter av utenlandsk trust eller tilsvarende juridisk arrangement pålegges plikt til å opplyse om sin status og om reelle rettighetshavere i arrangementet til rapporteringspliktige.

Forslagets antatte økonomiske og administrative konsekvenser er nærmere beskrevet i kapittel13.

1.3 Bakgrunn

1.3.1 Oversikt over lovhistorien

For å lette tilgangen til relevante kilder og bakgrunnsinformasjon, finner utvalget det hensiktsmessig å gi en oversikt over lovhistorien til hvitvaskingsloven.

Hvitvaskingsloven4 følger opp og gjennomfører EUs såkalte tredje hvitvaskingsdirektiv (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF), som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 87/2006 7. juli 2006. EØS-komiteens beslutning ble godkjent av Stortinget 19. desember 2006 (St.prp. nr. 6 (2006–2007)). Tredje hvitvaskingsdirektiv gir på enkelte områder EU-kommisjonen adgang til å fastsette utfyllende rettsakter. Slike utfyllende regler er gitt ved Kommisjonsdirektiv 2006/70/EF. Kommisjonsdirektivet ble inntatt i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 152/2006 8. desember 2006. EØS-komiteens beslutning ble godkjent av Stortinget 15. juni 2007 (St.prp. nr. 70 (2006–2007)). Direktiv 2005/60/EF og 2006/70/EF er basert på anbefalingene fra Financial Action Task Force (FATF).

Finansdepartementet har gitt forskrift 13. mars 2009 nr. 302 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsforskriften) og forskrift 13. mars 2009 nr. 303 om kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking (forskrift om kontrollutvalget).

Finanstilsynet (tidligere Kredittilsynet) har i rundskriv nr. 8/2009 («hvitvaskingsrundskrivet») gitt en utførlig veiledning til hvitvaskingsloven med forskrifter.

Hvitvaskingsloven med forskrifter trådte i kraft 15. april 2009, jf. kgl. res. 6. mars 2009 nr. 269. Etter hvitvaskingslovens ikrafttredelse har loven blitt endret enkelte ganger. Endringene har i hovedsak vært av teknisk art.

Forarbeidene til gjeldende hvitvaskingslov er: NOU 2007: 10 «Om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering – Gjennomføring av EØS-regler tilsvarende EUs tredje hvitvaskingsdirektiv i norsk rett», Ot.prp. nr. 3 (2008–2009) «Om lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven)», Innst. O. nr. 42 (2008–2009) «Innstilling fra finanskomiteen om lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven)», Ot.forh. (2008–2009) 10. februar 2009 og Lt.forh. (2008–2009) 19. februar 2009.

Hvitvaskingsloven erstatter lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven 2003). Hvitvaskingsloven fra 2009 viderefører sentrale deler av hvitvaskingsloven 2003, men innebærer på enkelte punkter en utvidelse både av lovens virkeområde og de forpliktelser loven pålegger pliktsubjektene. De viktigste forarbeidene til hvitvaskingsloven 2003 var rapport datert 8. oktober 2002 fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Finansdepartementet – «Utkast til lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme», og Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) «Lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven)». Hvitvaskingsloven 2003 var en oppfølging av EUs såkalte andre hvitvaskingsdirektiv (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/97/EF), som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 98/2003 11. august 2003.

Hvitvaskingsloven 2003 var en videreføring og utvidelse av finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-17 og 2-17a, som begge ble opphevet ved hvitvaskingsloven 2003. Hvitvaskingsreglene ble som ledd i EØS-tilpasningen tatt inn i finansieringsvirksomhetsloven som ny § 2-17 ved lovendring 4. desember 1992 nr. 123. Viktigste lovforarbeid var Ot.prp. nr. 85 (1991–92) «Om lov om endringer i visse lover på Finansdepartementets område (EØS-tilpasning)». Reglene var en oppfølging av EUs første hvitvaskingsdirektiv (Europaparlamentets og rådsdirektiv 91/308/EØF). Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 ble endret ved lov 11. juni 1993 nr. 76, som følge av endringer i heleribestemmelsene i straffeloven 1902.5 Viktigste lovforarbeid var Ot.prp. nr. 53 (1992–93) «Om lov om endringer i straffeloven m.v. (hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger)». Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 trådte i kraft 1. januar 1994. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 ble endret på nytt ved lovendring 7. juni 1996 nr. 30, og viktigste lovforarbeid her var Ot.prp. nr. 22 (1995–96) «Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og visse andre lover (tiltak mot hvitvasking av penger)» og Innst. O. nr. 50 (1995–96) «Innstilling fra finanskomiteen om lov om endringer i lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og visse andre lover (tiltak mot hvitvasking av penger)». Lovendringen innebar bl.a. en utvidelse av kretsen av institusjoner og virksomheter som ble omfattet av hvitvaskingsregelverket. Ved samme lovendring ble finansieringsvirksomhetsloven § 2-17a tilføyd. Bestemmelsen regulerte kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking. Hvitvaskingsregelverket i finansieringsvirksomhetsloven ble siste gang endret ved lov 28. juni 2002 nr. 54. Viktigste lovforarbeid her var Ot.prp. nr. 61 (2001–2002) «Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme – gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001)» og Innst. O. nr. 70 (2001–2002) «Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme – gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001)». Endringen hadde sammenheng med innføring av bestemmelsene i straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b om terrorisme og finansiering av terrorisme. Ved lovendringen ble mistanke om at en transaksjon hadde tilknytning til forhold som ble rammet av straffeloven 1902 § 147 a eller § 147 b gjort til en del av rapporteringsplikten etter hvitvaskingsregelverket. Tiltak mot terrorfinansiering var dermed en del av hvitvaskingsreglene. Lovendringen var en gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme. Finansdepartementet fastsatte i forskrift 7. februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot hvitvasking av penger, regler til utfylling av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Forskriften ble siste gang endret ved forskrift 15. april 2003. Den ble opphevet ved forskrift 25. mai 2005 nr. 468. Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) utarbeidet flere rundskriv om regelverket.

1.3.2 Fjerde hvitvaskingsdirektiv og forordning om informasjon som skal følge betalinger

Direktiv (EU) 2015/849 ble vedtatt 20. mai 2015. Dette er det fjerde hvitvaskingsdirektivet i EU. Når det i det følgende refereres til «direktivet», er det fjerde hvitvaskingsdirektiv det siktes til. Direktivet avløser direktiv 2005/60/EC («tredje hvitvaskingsdirektiv») og direktiv 2006/70/EC (Kommisjonsdirektivet om definisjonen av politisk eksponerte personer og tekniske kriterier for forenklet kundekontroll og unntak fra loven for sporadisk eller svært begrenset finansiell aktivitet – «Kommisjonsdirektivet»). Fjerde hvitvaskingsdirektiv har gjennomføringsfrist i EU 26. juni 2017. Fra samme tidspunkt oppheves tredje hvitvaskingsdirektiv og Kommisjonsdirektivet. Direktivet er EØS-relevant, men det er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen. Det er derfor heller ikke fastsatt gjennomføringsfrist for EØS-statene.

Direktivet er et minimumsdirektiv, se artikkel 5. Det betyr at medlemsstatene kan vedta strengere regler for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering enn det som følger av direktivet.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv dels viderefører og dels videreutvikler de foregående direktivene. Det er særlig endringene fra tredje hvitvaskingsdirektiv og Kommisjonsdirektivet som behandles av utvalget.

Forordning (EU) 2015/847 ble også vedtatt 20. mai 2015. Forordningen gir regler om hvilke opplysninger om betaler og betalingsmottaker som skal følge elektroniske betalinger for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering. Når det i det følgende refereres til «forordningen», er det denne det siktes til. Forordningen avløser forordning (EF) nr. 1781/2006. Sistnevnte forordning ble gjennomført i norsk rett ved hvitvaskingsforskriften § 20. Forordningen er EØS-relevant. Når den er blitt innlemmet i EØS-avtalen, må den inntas i norsk rett som den er, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a.

Forordningen videreutvikler regelverket om informasjon som skal følge betalinger. En sentral endring er at forordningen innfører krav om registrering av opplysninger også om betalingsmottaker, noe det ikke var plikt til etter tidligere forordning (EF) nr. 1781/2006.

Det fremgår av mandatet at utvalget skal utarbeide utkast til lov- og forskriftsendringer for å gjennomføre ventede nye EØS-regler som svarer til fjerde hvitvaskingsdirektiv og ny forordning om informasjon som skal følge betalinger. Direktivets bestemmelser og ulike krav presenteres i tilknytning til hvert enkelt kapittel i utredningen.

1.3.3 FATFs anbefalinger og evaluering av Norge

FATF (Financial Action Task Force) er en ad hoc-arbeidsgruppe som ble opprettet i 1989 av G7-landene for å bekjempe hvitvasking. FATFs hovedoppgaver er å utarbeide internasjonale anbefalinger med tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering, evaluere medlemslandene etter disse anbefalingene og kartlegge nye metoder og trender for hvitvasking og terrorfinansiering (typologistudier). FATFs anbefalinger er ikke folkerettslig bindende, men har likevel stor faktisk betydning. Norge sluttet seg til FATF i 1991. FATF har 37 medlemmer.

I 1990 utarbeidet FATF 40 anbefalinger for å forebygge bruk av banksystemet og andre finansielle institusjoner til hvitvasking av penger fra narkotikakriminalitet. Anbefalingene ble revidert i 1996, 2003 og 2012. FATF utarbeidet i 2001 og 2004 tilleggsanbefalinger som gjaldt tiltak mot finansiering av terrorisme. Ved revisjonen i 2012 ble anbefalingene utvidet til også å omfatte tiltak mot finansiering av spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Til anbefalingene utarbeides det forklarende noter («interpretive notes»). Disse utfyller anbefalingene.

FATF gjennomfører regelmessig evalueringer av medlemslandenes oppfølging av anbefalingene. Evalueringene bygger på anbefalingene, «interpretive notes» til anbefalingene og FATF-metodologien («Methodology – for assessing technical compliance with the FATF recommendations and the effectiveness of AML/CFT systems»). FATF-metodologien er utarbeidet på bakgrunn av anbefalingene med «interpretive notes», og gir konkrete punkter som lovgivning og praktisering av regelverket evalueres mot.

Norge ble evaluert første gang i 1999, og deretter i 2005. Siste evaluering ble gjennomført i 2014. Den resulterte i en rapport som ble publisert 18. desember 2014. I evalueringsrapporten kritiseres Norge for en rekke forhold. Kritikken som gjelder manglende tilsyn med forhandlere av varer og tilbydere av virksomhetstjenester ble fulgt opp av utvalget i første delutredning. I andre delutredning vil de andre manglene i norsk lovgivning som FATF påpeker, bli behandlet i den grad de faller inn under utvalgets mandat.

FATF identifiserer også på global basis land som innebærer høy risiko for hvitvasking og terrorfinansiering, og publiserer lister over høyrisikoland.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv bygger, i likhet med de tidligere hvitvaskingsdirektivene, på FATFs anbefalinger. Det fremgår av mandatet at utvalget skal utrede hvordan de nye anbefalingene fra FATF skal gjennomføres i norsk rett i den grad dette ikke dekkes av direktivgjennomføringen, og hvordan manglene i norsk hvitvaskingsregelverk som påpekes i FATFs evalueringsrapport, skal utbedres.

1.3.4 Finansiering av spredning av masseødeleggelsesvåpen

FATFs anbefalinger oppstiller et rammeverk av tiltak som land bør implementere for å bekjempe hvitvasking, terrorfinansiering og finansiering av spredning av masseødeleggelsesvåpen. Utvalgets lovforslag omfatter ikke tiltak mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Denne typen tiltak er i Norge håndtert i annet regelverk. Heller ikke fjerde hvitvaskingsdirektiv omfatter tiltak mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. For oversiktens skyld gir utvalget her en kort omtale av de tiltak Norge gjør eller er en del av, for å hindre finansiering av spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Våpen som har kjernefysiske, biologiske eller kjemiske stridsmidler som last, kombinert med et effektivt leveringsmiddel, har fellesbetegnelsen masseødeleggelsesvåpen. De kjennetegnes ved stort skadeomfang, massedød og store materielle skader. Masseødeleggelsesvåpen utgjør derfor en av de største potensielle truslene mot internasjonal stabilitet og sikkerhet. Norge har ikke masseødeleggelsesvåpen, og har heller ikke noen umiddelbar trussel fra slike våpen. Norge har imidlertid avansert teknologi som kan inngå som viktige deler i utviklingen av masseødeleggelsesvåpen.6

Tiltak mot spredning av masseødeleggelsesvåpen håndteres blant annet gjennom eksportkontrolloven.7 Norge deltar i tillegg i relevante multilaterale eksportkontroll- og ikke-spredningsregimer. Disse er etablert av leverandørland for å legge til rette for samarbeid om og koordinering av nasjonale tiltak hvor siktemålet er å hindre spredning av konvensjonelle våpen og masseødeleggelsesvåpen. For en nærmere redegjørelse av de multilaterale regimene hvor Norge deltar, vises til Meld. St. 36 (2015–2016) om eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2015, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid punkt 8. I meldingen gis også en omtale av regelverket som ligger til grunn for den strategiske eksportkontrollen og for gjennomføringen av sanksjoner, våpenembargo og restriktive tiltak. Det redegjøres også for praktiseringen av Utenriksdepartementets retningslinjer for behandlingen av søknader om eksportlisens for forsvarsmateriell og tjenester for militære formål.

I tillegg til forpliktelsene som følger av det multilaterale samarbeidet og relevante resolusjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd, har regjeringen besluttet å følge EUs praksis på eksportkontrollområdet. Innenfor EU er det gjort vedtak om en rekke tiltak på eksportkontroll- og ikke-spredningsområdet i lys av faren for spredning av konvensjonelle våpen og masseødeleggelsesvåpen, bl.a. til terrorister og uansvarlige land.

1.4 Ny hvitvaskingslov

Etter mandatet skal utvalget blant annet «utarbeide utkast til lov- og forskriftsendringer for å gjennomføre ventede nye EØS-regler som svarer til EUs kommende fjerde hvitvaskingsdirektiv, og ny EU-forordning om informasjon som skal følge betalinger, samt eventuelle utfyllende rettsakter». Videre er utvalget gitt adgang til å «vurdere og foreslå andre endringer i gjeldende norsk hvitvaskingsregelverk for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering».

Selv om mange av forpliktelsene i gjeldende lov videreføres, foreslår utvalget omstruktureringer, endringer og nye forpliktelser som etter utvalgets oppfatning gjør det mer hensiktsmessig å foreslå en helt ny lov, enn å foreslå endringer i eksisterende regelverk. Valget av gjennomføringsform er også motivert ut fra redaksjonelle og pedagogiske hensyn. Utover de endringer som er nødvendige som følge av direktivet, foreslår utvalget stort sett en videreføring av det eksisterende regelverket. Utvalget har likevel foretatt en fullstendig revisjon og gjennomgang av bestemmelser i gjeldende hvitvaskingslov og -forskrift. Utvalget foreslår at regelverkets forpliktelser i all hovedsak samles i loven, og at kun et fåtall bestemmelser inntas i forskriften. Dette innebærer en vesentlig strukturell endring i forhold til dagens system der forskriften i stor grad utfyller lovens bestemmelser.

1.5 Europakommisjonens endringsforslag av 5. juli 2016

Europakommisjonen fremla 5. juli 2016 forslag til endringer i fjerde hvitvaskingsdirektiv og enkelte andre rettsakter. Endringsforslagene er en oppfølging av Kommisjonens «Action Plan for strengthening the fight against terrorist financing»8 (heretter «Action Plan») fra februar 2016. Action Plan var en reaksjon på de seneste terroraksjonene i Europa. Forslaget skal behandles av Europaparlamentet og Rådet før vedtakelse. Det er usikkert når endelig endringsdirektiv vil foreligge og innholdet i dette. Utvalget velger likevel å gi en oversikt over forslaget fra Kommisjonen i det følgende. Ut over denne oversikten vil endringsforslagene i begrenset grad omtales i den videre utredningen.

Kommisjonen foreslår endringer på en rekke ulike områder: frist for implementering av direktivet, direktivets anvendelsesområde og muligheter for unntak, FIU-ens tilgang til opplysninger, offentlige myndigheters tilgang til opplysninger om innehavere av bankkonti, tiltak overfor høyrisikoland, definisjonen av reell rettighetshaver og bestemmelsene om register over reelle rettighetshavere. Endringsforslaget inneholder også en rekke mindre endringer for å tydeliggjøre direktivets innhold.

Fristen for implementering av fjerde hvitvaskingsdirektiv i EU er i endringsforslaget fremskyndet til 1. januar 2017. Fjerde hvitvaskingsdirektiv har, slik det står i dag, gjennomføringsfrist i EU 26. juni 2017.

For å håndtere risiko knyttet til nye betalingsmetoder og ny teknologi foreslås enkelte endringer i direktivets anvendelsesområde. Europakommisjonen foreslår at vekslingsplattformer for virtuell valuta, og tilknyttede «lommeboktjenester» («custodial services»), underlegges hvitvaskingsdirektivet. Begrepet virtuell valuta foreslås samtidig definert. Det er særlig mulighetene for anonymitet ved bruk av vekslingstjenester som begrunner Kommisjonens beslutning om å foreslå at de underlegges direktivet. Kommisjonen foreslår videre at adgangen til å gjøre unntak fra direktivet for elektroniske penger begrenses i større grad enn det fjerde direktiv nå åpner for. Kommisjonen foreslår samtidig at elektroniske penger som kun kan brukes hos én utsteder, eller i et begrenset nettverk av tilbydere av elektroniske penger som er i en direkte kommersiell avtale med en profesjonell utsteder, eller som bare kan brukes til å kjøpe et svært begrenset utvalg av varer og tjenester, skal unntas fra hvitvaskingsdirektivets virkeområde. Unntaket tilsvarer unntaket for hva som regnes som elektroniske penger etter direktiv 2009/110/EF. Forslaget er derfor bare en presisering av at unntakene i e-pengedirektivet også gjelder for e-pengeutstedelse etter hvitvaskingsdirektivet.

Forslaget fra Kommisjonen søker å styrke FIU-ens posisjon samt mulighet for samarbeid mellom FIU-er. Europakommisjonen foreslår å tydeliggjøre at FIU-en kan kreve utlevert opplysninger fra enhver rapporteringspliktig, uavhengig av om den rapporteringspliktige selv har sendt en rapport om mistenkelig transaksjon.

For å sikre bedre harmonisering av tiltak overfor høyrisikoland, foreslår Kommisjonen en uttrykkelig bestemmelse om hvilke tiltak rapporteringspliktige skal gjøre når transaksjoner har tilknytning til høyrisikoland. Listen omfatter syv pliktige tiltak. I tillegg foreslås to lister med valgfrie tiltak medlemsstatene kan vedta for å håndtere risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering i tilknytning til høyrisikoland.

Endringsforslaget fra Kommisjonen inneholder også flere tiltak for å øke tilgjengeligheten av informasjon for å unngå skatteunndragelser og hvitvasking. Det foreslås at terskelverdien som skal være indikasjon på status som reell rettighetshaver i selskaper (direktivet artikkel 3 nr. 6 bokstav a punkt i), senkes for visse typer av selskaper som kan innebære en særlig risiko for å benyttes til hvitvasking og skatteunndragelse. For såkalte «Passive Non-Financial Entities» (dansk: «mellemliggende koncernenheder») skal terskelverdien for innehav av eierandeler eller stemmerettigheter senkes fra 25 prosent til 10 prosent. Endringen i terskelverdi er relevant både for rapporteringspliktige som gjennomfører kundetiltak, og ved innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere i juridiske personer.

Kommisjonen foreslår videre endringer i direktivets bestemmelser om registre over reelle rettighetshavere i både juridiske personer og trusts og tilsvarende juridiske arrangementer. Når det gjelder registerbestemmelsen om reelle rettighetshavere i juridiske personer, er det foreslått at hovedregelen om innsyn for andre enn rapporteringspliktige endres. Registeret skal i utgangspunktet være offentlig tilgjengelig. Forslaget innebærer med andre ord at det ikke lenger kreves en legitim interesse for at andre enn rapporteringspliktige og myndighetene skal få tilgang til registeret. Unntaksmulighetene for innsyn er beholdt i endringsforslaget. Når det gjelder registeret over reelle rettighetshavere i trusts og tilsvarende juridiske arrangementer, skiller forslaget mellom næringsdrivende og ikke-næringsdrivende arrangementer. De næringsdrivende juridiske arrangementene underlegges samme krav til åpne registre som juridiske personer. For ikke-næringsdrivende juridiske arrangementer innføres reglene som i dag gjelder for innsyn for andre enn rapporteringspliktige i opplysninger om reelle rettighetshavere i juridiske personer. Det vil si at det kreves en legitim interesse. Samtidig innføres regler om unntak fra innsyn tilsvarende de som etter direktivet, slik det lyder i dag, gjelder for innsyn i opplysninger om reelle rettighetshavere i juridiske personer. Kommisjonen foreslår også å endre kriteriet for når forvaltere av trusts og tilsvarende juridiske arrangementer skal underlegges forpliktelser etter nasjonal rett. I stedet for at de avgjørende kriteriene skal være hvor arrangementet genererer skattekonsekvenser eller hvilket lands rett arrangementet er opprettet etter, skal det være avgjørende hvor arrangementet administreres fra. For begge registre foreslår Kommisjonen at sammenkobling på EU-nivå ikke lenger bare skal utredes fra Kommisjonens side, men at sammenkobling skal skje gjennom mekanismene som følger av direktiv 2009/101/EF med gjennomføringsakter.

Også når det gjelder opplysninger om fysiske personers innehav av bank- og betalingskonti foreslås det endringer. I forslaget påpekes det at fjerde hvitvaskingsdirektivs fortale, avsnitt 57, oppfordrer medlemsstatene til å opprette sentraliserte registre eller andre metoder for innsamling av opplysninger om fysiske personers innehav av bank- og betalingskonti. Kommisjonen viser til at flere EU-land har etablert denne typen ordninger, men at det ikke foreligger noen forpliktelse på EU-nivå. På grunn av de ulike ordningene blir samarbeid over landegrensene vanskeliggjort. Kommisjonen foreslår derfor at medlemsstatene skal etablere automatiserte, sentraliserte mekanismer for rask identifisering av innehavere av bank- og betalingskonti. Det skal gjennom mekanismen være mulig å identifisere alle konti som tilhører en enkeltperson. For å respektere retten til vern om privatliv skal slike sentraliserte mekanismer kun inneholde et minimum av nødvendige opplysninger for gjennomføring av etterforskning i tilknytning til forebygging og avdekking av hvitvasking og terrorfinansiering. Berørte personer det behandles opplysninger om skal informeres om lagringen og tilgangen til FIU-en, og det skal gis et sentralt kontaktpunkt for henvendelser om innsyn og retting. Tilgangen til registeret skal være på en «need to know»-basis, det skal være en maksimal lagringstid og regler om sletting ved utløp av lagringstiden.

Kommisjonen foreslår også enkelte endringer når det gjelder kundetiltak. Kommisjonen foreslår at det skal tydeliggjøres når det skal gjennomføres kundetiltak overfor eksisterende kunder etter direktivet artikkel 14 nr. 5. I dag kreves det at medlemsstatene gir regler om gjennomføring av kundetiltak overfor eksisterende kunder «at appropriate times» etter en risikobasert tilnærming. Kommisjonen foreslår å pålegge systematisk overvåkning av reelle rettighetshavere bak eksisterende kunder som er truster eller tilsvarende juridiske arrangementer.

Kommisjonen foreslår også at det i hvitvaskingsdirektivet inntas uttrykkelige henvisninger til eIDAS-forordningen (forordning (EU) 2014/910), som gir regler om elektronisk identifikasjon i EU, herunder pliktig anerkjennelse av elektronisk identifikasjon utstedt av andre medlemsstater. Hensikten er å unngå at hvitvaskingsdirektivet avskjærer bruk av elektronisk identifikasjon ved gjennomføring av kundetiltak.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv henviser på en rekke punkter til begrepet relevante myndigheter («competent authorities»), uten å presisere hvilke myndigheter det siktes til. Europakommisjonen foreslår et nytt avsnitt i direktivets fortale som presiserer avgrensningen av myndighetene, og i tillegg foreslås avgrensningen inntatt i bestemmelsene om myndighetenes tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere som oppbevares hos juridiske personer og forvaltere av juridiske arrangementer. Relevante myndigheter skal omfatte de myndighetene som har

«designated responsibilities for combating money laundering or terrorist financing, including the FIUs, the authorities that have the function of investigating or prosecuting money laundering, associated predicate offences and terrorist financing, and seizing or freezing and confiscating criminal assets, as well as anti-corruption authorities, tax authorities, authorities receiving reports on cross-border transportation of currency and bearer-negotiable instruments and authorities that have supervisory or monitoring responsibilites aimed at ensuring compliance by obliged entities».9