9 Urimelige forretningsmetoder mv.

9.1 Gjeldende rett

Verdipapirhandelloven § 3-9 første ledd gir et generelt forbud mot å benytte urimelige forretningsmetoder ved handel i finansielle instrumenter. Bestemmelsens annet ledd stiller krav til at god forretningsskikk iakttas ved henvendelser som inneholder tilbud eller oppfordring til å fremsette tilbud om kjøp, salg eller tegning av finansielle instrumenter eller som ellers har til formål å fremme handel i finansielle instrumenter.

Bestemmelsen retter seg mot enhver og er den eneste atferdsregelen i verdipapirhandelloven kapittel 3 som gjelder for alle finansielle instrumenter uavhengig av om disse er opptatt, godkjent for eller søkt opptatt til handel på en handelsplass eller ikke.

I NOU 1996: 2 uttales det at bestemmelsen er ment som en generalklausul.

«Regelen om god forretningsskikk og forbudet mot urimelige forretningsmetoder er generalklausuler som bl.a. supplerer spesialreglene i § 6 om innsidehandel og i § 9 flg. om kontroll med tegningsinnbydelser ved emisjoner. […] Såvel kontraktsvilkår og kontraktsteknikker som forhold knyttet til en enkeltstående verdipapirhandel, vil kunne anses som slike forretningsmetoder som omfattes av urimelighetsstandarden.»1

Bestemmelsen er videre fremhevet som et viktig og vel innarbeidet prinsipp i verdipapirmarkedet.2

Fordi bestemmelsen er en rettslig standard, er det ikke mulig å liste opp alle forhold som vil kunne falle inn under regelen. I NOU 1996: 2 trekkes det frem enkelte vurderingsmomenter som vil være relevante ved vurderingen av om forbudet i bestemmelsen er overtrådt:

«Ved vurderingen av hvilke forretningsmetoder som er urimelige er det naturlig å ta utgangspunkt i hva som er vanlige forretningsmetoder. Dette er imidlertid ikke til hinder for at forretningsmetoder med en viss utbredelse likevel vurderes som urimelige. Det aktuelle partsforholdet er også av betydning ved vurderingen av om en forretningsmetode er urimelig. Særlige forutsetninger, eller manglende forutsetninger, hos en part vil komme inn ved vurderingen. Et urimelig resultat av verdipapirhandelen er forøvrig ikke avgjørende for vurderingen.»3

9.2 Forventet EØS-rett

Hverken MAD I eller MAR gir et forbud som svarer til verdipapirhandelloven § 3-9.

9.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget tiltrer tidligere forarbeiders uttalelser om at regelen i verdipapirhandelloven § 3-9 gir uttrykk for et viktig prinsipp og er vel innarbeidet i verdipapirmarkedet. Videre anses bestemmelsen for å være en viktig rettslig skranke for handler i finansielle instrumenter som ikke er opptatt, godkjent for eller søkt opptatt til handel på en handelsplass.

Selv om formålet med MAR er å sikre et felleseuropeisk regelsett for markedsmisbruk, foreslår utvalget at verdipapirhandelloven § 3-9 opprettholdes. Utvalget fremhever likevel at verdipapirhandelloven § 3-9 i hovedsak vil være en særnorsk regel som regulerer handel og atferd knyttet til finansielle instrumenter som ikke omfattes av virkeområdet for MAR og at MAR vil ha forrang i forholdet mellom MAR og verdipapirhandelloven § 3-9.