10 Tilsynet med overholdelsen av markedsmisbruksreglene

10.1 Innledning

MAR styrker regelverket knyttet til administrative tiltak og sanksjoner. Formålet er å oppnå en mer enhetlig og effektiv oppfølging og sanksjonering ved overtredelser av regelverket innen EØS-området. I likhet med den øvrige EU-lovgivningen på finansområdet, skiller ikke MAR klart mellom hva som regnes som administrative tiltak og hva som regnes som sanksjoner. Uavhengig av kategoriseringen, legger forordningen opp til at alle tilsynsmyndighetene skal ha et felles minimum av virkemidler til rådighet.

Reglene om myndighetenes kompetanse, tiltak og sanksjoner finnes i MAR kapittel 4 og 5 og omfatter bestemmelser om utpeking av tilsynsmyndighet, ulike virkemidler i tilsynsarbeidet, sanksjonering av brudd på regelverket, offentliggjøring av beslutninger og rutiner ved varsling av brudd på regelverket. Det gis i tillegg regler om samarbeid med andre tilsynsmyndigheter.

I dette kapittelet behandles reglene i MAR kapittel 4 om utpeking av tilsynsmyndighet, kompetanse til å treffe tiltak i det løpende tilsynsarbeidet og samarbeid mellom tilsynsmyndigheter. I kapittel 11 behandles adgangen til å ilegge administrative sanksjoner etter MAR. I tillegg behandles strafferettslige reaksjoner ved overtredelse av reglene om markedsmisbruk i lys av MAD II. Utvalget vurderer, i henhold til mandatet, også strafferettslige sanksjoner på enkelte andre brudd på verdipapirhandelloven. Endelig behandles enkelte fellesspørsmål.

En rekke bestemmelser som svarer til bestemmelsene om tilsynsvirkemidler i MAR, er allerede på plass i norsk rett. Finanstilsynsloven gir generelle regler for Finanstilsynets virksomhet. Loven stiller en rekke virkemidler til rådighet for Finanstilsynet, slik at tilsynet med at foretak som er under tilsyn, overholder regelverket de er underlagt, skal være effektivt og betryggende. Når Finanstilsynet utøver tilsyn med verdipapirhandelen og aktørene i verdipapirmarkedet, suppleres disse reglene med verdipapirhandellovens og børslovens regler. Enkelte av bestemmelsene i MAR har imidlertid ikke noe motstykke i norske regler. Her må utvalget vurdere behovet for lovendringer.

10.2 Tilsynsmyndigheten

10.2.1 Gjeldende rett

Etter verdipapirhandelloven § 15-1 første ledd forestår Finansdepartementet det overordnede tilsynet med overholdelsen av lovgivningen om verdipapirhandel. Finanstilsynet fører tilsyn med verdipapirforetak og andre foretak som driver virksomhet i forbindelse med verdipapirhandel, samt med overholdelsen av bestemmelser om verdipapirhandel gitt i eller i medhold av lov, se finanstilsynsloven § 1 første ledd nr. 16 og verdipapirhandelloven § 15-1 annet ledd. Departementet kan delegere Finanstilsynets tilsyn med overholdelsen av verdipapirhandelloven § 5-2 om utstederes løpende informasjonsplikt og § 5-3 om utsatt offentlighet til regulert marked, jf. verdipapirhandelloven § 15-1 annet ledd. Slik delegasjon er gjort i verdipapirforskriften § 13-1 som fastsetter at tilsyn med de nevnte bestemmelsene skal utøves av regulert marked. Videre følger det av verdipapirforskriften § 5-1 at regulert marked skal varsles ved bruk av utsatt offentliggjøring. Når myndigheten er delegert, kan det regulerte markedet også sanksjonere utstedere ved brudd på informasjonsplikten ved ileggelse av overtredelsesgebyr, jf. verdipapirhandelloven § 17-4 tredje ledd. Når myndigheten er delegert, behandles klage over vedtak som gjelder utsteders informasjonsplikt av Børsklagenemnden. Overtredelsesgebyr tilfaller statskassen.

Etter gjeldende rett er utstedere, hvis finansielle instrumenter omsettes på MHF, ikke omfattet av verdipapirhandelloven § 5-2 flg. Derimot har MHF-en som sådan en generell plikt til å påse at det finnes tilstrekkelig offentlig informasjon til at en bruker kan foreta en velfundert investeringsbeslutning, jf. verdipapirhandelloven § 11-1 første ledd nr. 4.

10.2.2 Forventet EØS-rett

MAR artikkel 22 fastsetter at alle medlemsland skal peke ut én enkelt nasjonal tilsynsmyndighet som skal føre tilsyn med overholdelsen av forordningen. Medlemslandene skal informere Kommisjonen, ESMA og de andre nasjonale tilsynsmyndighetene om hvem som er nasjonal tilsynsmyndighet. Etter MAR artikkel 23 nr. 1 skal myndigheten utøves:

• «(a) directly;

• (b) in collaboration with other authorities or with the market undertakings;

• (c) under their responsibility by delegation to such authorities or to market undertakings;

• (d) by application to the competent judicial authorities.»

Bestemmelsen videreføres uendret fra MAD I artikkel 12 nr. 1. I fortalen til MAR omtales adgangen til å delegere myndighet til andre. I punkt 63 i fortalen heter det:

«Market undertakings and all economic actors should also contribute to market integrity. In that sense, the designation of a single competent authority for market abuse should not exclude collaboration links or delegation under the responsibility of the competent authority and market undertakings with a view to guaranteeing efficient supervision of compliance with the provisions in this Regulation.»

Det legges således opp til at oppgaver kan delegeres til andre myndigheter og til «market undertakings», men slik at den utpekte tilsynsmyndigheten er ansvarlig for gjennomføringen.

10.2.3 Utvalgets vurdering

10.2.3.1 Kort om tilsynsmyndighet

MAR innebærer ingen endringer for så vidt gjelder bestemmelsene om at det skal pekes ut én nasjonal tilsynsmyndighet for å føre tilsyn med og håndheve forordningens regler. Tilsvarende regel fantes før i MAD I artikkel 11 første ledd. Etter verdipapirhandelloven § 15-1 første ledd forestår departementet tilsynet med handelen i finansielle instrumenter og med overholdelsen av lovgivningen om verdipapirhandel. Etter verdipapirhandelloven § 15-1 annet ledd fører Finanstilsynet tilsyn med verdipapirforetaks og sentrale motparters virksomhet, samt med overholdelse av verdipapirhandellovens bestemmelser. Finanstilsynet er i medhold av denne bestemmelsen nasjonal tilsynsmyndighet etter MAD I artikkel 11.

I NOU 2017: 1 kapittel 9.2.3 foreslo Verdipapirlovutvalget å oppheve verdipapirhandelloven § 15-1 første ledd som fastslår at Finansdepartementet forestår det overordnede tilsynet med handelen i finansielle instrumenter og med overholdelsen av lovgivningen om verdipapirhandel. Utvalget viser til drøftelsen der for en nærmere redegjørelse for forslaget.

10.2.3.2 Om delegasjon av myndighet

Adgangen til å delegere myndighet ble vurdert av Finansdepartementet i forbindelse med gjennomføringen av MAD I i norsk rett. I Ot. prp. nr. 12 (2004–2005) kapittel 9.5 ble det lagt til grunn at ordningen der den daglige oppfølgingen av regelverket knyttet til løpende informasjonsplikt utføres av regulert marked kunne opprettholdes, så lenge Finanstilsynet har et «overordnet ansvar for å påse at opplysningsplikten etterleves». Det ble således lagt til grunn at verdipapirhandelloven § 15-1 annet ledd, som fastslår at Finanstilsynet fører tilsyn med at verdipapirhandellovens bestemmelser overholdes, oppfyller kravet om at delegasjon av myndighet til «market undertakings» skal skje «under their responibility».

MAR artikkel 22 og artikkel 23 nr. 1 innebærer ingen endringer i regelverket knyttet til utpeking av tilsynsmyndighet eller adgangen til delegasjon. I fortalen punkt 63 er det i tillegg gitt en presisering hvor det uttrykkelig fastslås at regelen om at det skal utpekes én tilsynsmyndighet ikke er til hinder for at enkelte oppgaver kan delegeres til andre. Utvalget legger således til grunn at gjeldende delegasjon kan opprettholdes. Så langt utvalget er kjent med, er det bred enighet om at dagens ordning har fungert godt. Pr. i dag opererer Oslo Børs ASA de regulerte markeder hvor bestemmelsene har betydning – Oslo Børs og Oslo Axess. Oslo Børs har bygget opp kapasitet og tekniske løsninger for å føre tilsyn med utstedernes løpende informasjonsplikt. Tilsynet med informasjonsplikten utføres samordnet med den øvrige markedsovervåkning som børsen utfører. Utvalget antar at en overføring av oppgaven til Finanstilsynet vil medføre at det samlet sett vil medgå mer ressurser til å løse oppgaven, både knyttet til tekniske systemer og personellmessige ressurser. Det vil også medføre at samordningen med øvrig markedsovervåkning faller bort. En deling av oppgaven, hvor den operative kontrollen (dvs. for informasjonsplikt, utsatt offentliggjøring og mottak av varsling om bruk av utsatt offentliggjøring) foregår på det regulerte markedet, og sanksjonering forestås i Finanstilsynet, vil nødvendigvis også medføre at ressursbehovet øker, fordi det vil måtte bygges opp operativ kompetanse begge steder. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at delegasjonshjemmelen i loven knyttet til tilsyn med utstederes løpende informasjonsplikt opprettholdes, men med henvisning til relevante bestemmelser i MAR, samt at delegasjonen i gjeldende forskriftsbestemmelse opprettholdes.

Gjennom MAR utvides anvendelsesområdet for utstederes informasjonsplikt. Etter artikkel 17 nr. 1 tredje ledd, skal informasjonsplikten også gjelde for utstedere som har godkjent handel av dennes finansielle instrumenter på en MHF eller OHF, eller har søkt om opptak til handel av de finansielle instrumentene på en MHF. Dette er varianter at disse to typene handelsplass, hvor det tilbys handel i instrumenter som utelukkende handles på en MHF eller OHF etter forutgående søknad eller godkjennelse fra utsteder. Disse omfatter blant annet vekstmarkeder for små og mellomstore bedrifter (SME growth markets). De fleste MHF-er i Europa tilbyr handel i instrumenter som allerede er notert på et regulert marked. Ved handel i slike allerede noterte instrumenter, søker eller godkjenner ikke utstederen opptaket til handel, og utstederens informasjonsplikt håndteres gjennom noteringen på det regulerte markedet. Dersom instrumentet ikke er notert på et regulert marked, har operatøren av MHF-en et selvstendig ansvar i å påse at det finnes tilstrekkelig offentlig informasjon til at en bruker kan foreta en velfundert investeringsbeslutning, jf. verdipapirhandelloven § 11-1 første ledd nr. 4. Slik sett har disse handelsplassene, som tilbyr handel i instrumenter som utelukkende handles på en MHF eller OHF, likhetstrekk med regulerte markeder. MHF-ene omtales gjerne som noterings-MHF / listing MTF. Det er per i dag etablert én slik MHF i Norge, Merkur Market som driftes av Oslo Børs. Utvalget foreslår at forskriftsbestemmelsen om delegasjon utformes slik at den også omfatter MHF der operatøren av MHF-en er et regulert marked. Forslaget innebærer at dagens praksis videreføres. Utvalget viser til redegjørelsen over for så vidt gjelder de praktiske argumentene for å videreføre dagens praksis. Dersom det senere viser seg å være behov for andre delegasjoner må disse vurderes konkret.

Utvalget mener generelt at også tilsynet med informasjonsplikten for utstedere av instrumenter som utelukkende handles på en MHF eller OHF, bør kunne delegeres til operatøren av handelsplassen, etter en nærmere vurdering i det konkrete tilfellet. Utvalget foreslår at klage på vedtak der myndigheten er delegert, som hovedregel behandles av Børsklagenemnden som i dag har denne oppgaven, med mindre noe annet bestemmes i hvert enkelt tilfelle. Slik utvalget ser det, er dette en praktisk løsning, som vil dekke behovene i dagens marked.

I motsetning til den gjeldende norske delegasjonsbestemmelsen, som kun gjelder tilsynet med den løpende informasjonsplikten, gir MAR generell adgang til å delegere tilsynsoppgaver etter forordningen til andre enn den utpekte myndigheten. Det gis på en rekke områder særlige regler for utslippstillatelser, for eksempel om løpende informasjonsplikt knyttet til slike finansielle instrumenter, se artikkel 17 nr. 2. Her skal tilsynsmyndigheten samarbeide tett med andre tilsynsmyndigheter. Utvalget foreslår at delegasjonshjemmelen gis et tillegg, som gir mulighet for å delegere andre av Finanstilsynets oppgaver etter MAR til markedsaktører og til andre offentlige myndigheter. På denne måten utformes delegasjonsregelen slik at det gis rom for endringer som følger av utvidelsen av regelverkets anvendelsesområde og for markedsutvikling, samt for å skreddersy eventuelle delegasjoner til å løse de konkrete tilsynsoppgavene på en til enhver tid hensiktsmessig og ressurseffektiv måte.

Dersom endringer i markedene eller andre forhold på et senere tidspunkt skulle tilsi at delegasjon ikke lenger er hensiktsmessig, kan delegasjonen endres eller trekkes tilbake.

Uavhengig av eventuelle delegasjoner, vil Finanstilsynet som nasjonal tilsynsmyndighet være kontaktpunkt for andre tilsynsmyndigheter og ESMA i forhold til saker som har forgreninger til flere land, rapportering og annet samarbeid med andre myndigheter, se nærmere under kapittel 10.5. Utvalget legger til grunn at adgangen til å delegere Finanstilsynets kompetanse etter MAR fortsatt bør ligge i Finansdepartementet.

10.2.3.3 Myndighet som må utøves av Finanstilsynet

MAR artikkel 17 nr. 5 flg. gir nye regler om at nasjonal tilsynsmyndighet på nærmere angitte vilkår kan godkjenne utsatt offentliggjøring av innsideinformasjon vedrørende visse finansinstitusjoner selv om de ordinære vilkårene for utsettelse ikke er oppfylt. Forutsetningen er at offentliggjøring av informasjonen kan medføre fare for den finansielle stabiliteten. Det vises til en nærmere redegjørelse for reglene i kapittel 6.2. Kompetansen til å foreta denne type vurderinger (institusjonens og det finansielle systemets finansielle stabilitet) finnes i Finanstilsynet, og ikke hos operatøren av handelsplassen. Utvalget legger dermed til grunn at spørsmålet om å gi adgang til utsatt offentlighet i slike tilfeller må behandles av tilsynsmyndigheten, og verken kan eller bør delegeres til operatøren av handelsplassen. Utvalget kan ikke se at en slik deling av myndighet er problematisk, ettersom det her er snakk om en helt annen type vurdering enn ved ordinær utsatt offentliggjøring.

10.3 Om tilsynsmyndighet og jurisdiksjon

10.3.1 Gjeldende rett

Verdipapirhandelloven § 3-1 gir som nevnt i kapittel 2.2 regler om atferdsreglenes stedlige virkeområde. Tredje ledd fastsetter at §§ 3-3 om misbruk av innsideinformasjon, 3-4 om taushetsplikt og tilbørlig informasjonshåndtering, 3-7 om rådgivningsforbud og 3-8 om markedsmanipulasjon gjelder for handlinger foretatt i Norge i tilknytning til finansielle instrumenter som er notert på et regulert marked i en annen EØS-stat eller der det er søkt om slik notering. § 3-1 gjennomfører MAD I artikkel 10 i norsk rett.

10.3.2 Forventet EØS-rett

Den norske tilsynsmyndigheten skal håndheve forordningens regler innenfor sitt territorium. I tillegg skal tilsynsmyndigheten håndheve forordningens regler der det foretas handlinger eller unnlatelser i utlandet knyttet til instrumenter som er tatt opp, eller søkt tatt opp, til handel på et regulert marked, som er handlet på en auksjonsplattform, eller som er handlet, eller søkt handlet, på en MHF eller OHF innenfor norsk territorium. Dette følger av artikkel 22 hvor det i annen setning heter det:

«The competent authority shall ensure that the provisions of this Regulation are applied on its territory, regarding all actions carried out on its territory, and actions carried out abroad relating to instruments admitted to trading on a regulated market, for which a request for admission to trading on such market has been made, auctioned on an auction platform or which are traded on an MTF or an OTF or for which a request for admission to trading has been made on an MTF operating within its territory.»

Bestemmelsen viderefører prinsippene fra MAD I artikkel 10, men må leses i sammenheng med MAR artikkel 2 om forordningens anvendelsesområde, hvor det i nr. 4 fremgår at MAR har ekstraterritorial virkning. Tilsvarende bestemmelse fantes ikke i MAD I.

10.3.3 Utvalgets vurderinger

I kapittel 2.2 foreslo utvalget å oppheve verdipapirhandelloven § 3-1 fordi MAR artikkel 2 gir regler om virkeområdet til MAR, herunder om stedlig virkeområde. Artikkel 22 annen setning må leses i denne konteksten. Etter artikkel 22 skal nasjonale tilsynsmyndigheter sørge for at forordningen håndheves («are applied») på tilsynsmyndighetens territorium og for handlinger foretatt i andre land som gjelder finansielle instrumenter som er tatt opp til handel på regulert marked eller som handles på en auksjonsplattform, en MHF eller OHF på myndighetens territorium, eller er søkt tatt opp til slik handel. Regelen innebærer at Finanstilsynet foruten å gripe inn og sanksjonere mot overtredelse av MAR på norsk territorium, skal kunne gripe inn mot overtredelse av forordningen begått av personer (norske eller utenlandske statsborgere) som befinner seg utenfor norsk territorium og på en markedsplass utenfor norsk territorium. Ettersom MAR er en forordning som gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon, vil Finanstilsynet ha hjemmel for å gripe inn mot de handlinger eller unnlatelser som omfattes av forordningen, innenfor det anvendelsesområdet artikkel 2 fastsetter, når Finanstilsynet er utpekt til nasjonal tilsynsmyndighet etter forordningen artikkel 22 første setning. Utvalget kan således ikke se at det er behov for å utarbeide ytterligere regler om tilsynsmyndighet og jurisdiksjon.1 Hva norske myndigheter kan foreta seg utenlands bestemmes imidlertid også av hvilke regler som gjelder i vedkommende land og hvilke overenskomster Norge har med andre myndigheter. Innenfor EØS-området reguleres spørsmålet av MAR artikkel 25 som gir detaljerte regler om samarbeid om tilsyn og sanksjonering ved overtredelse av regelverket. Når det gjelder tredjeland gir artikkel 26 regler om utarbeidelse av samarbeidsavtaler. Det vises til kapittel 10. 5 om samarbeid med andre tilsynsmyndigheter.

10.4 Virkemidler i det løpende tilsynet med verdipapirmarkedet

10.4.1 Gjeldende rett

Finanstilsynsloven, verdipapirhandelloven og børsloven inneholder en rekke bestemmelser om virkemidler som kan benyttes i tilsynsarbeidet, herunder i tilsynet med overholdelsen av reglene om markedsmisbruk.

De fleste foretak under Finanstilsynets tilsyn er sentrale markedsaktører. Dette gjelder for det første verdipapirforetak, med sine oppgaver i verdipapirmarkedet. For det annet gjelder det regulerte markeder. For det tredje er finansforetakene viktige markedsaktører, blant annet som store investorer og långivere. Finanstilsynet kan i medhold av finanstilsynsloven §§ 3 flg. kreve opplysninger fra foretak under tilsyn, få utlevert dokumenter og annet materiale, foreta stedlig tilsyn og gi pålegg om retting av lovstridige forhold. Hvis foretaket ikke oppfyller sin opplysningsplikt, kan Finanstilsynet pålegge de ansatte i foretaket å gi opplysninger. Verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd pålegger verdipapirforetak å utlevere oppgaver og lydopptak som foretaket har plikt til å oppbevare etter loven, samt alle andre dokumenter som angår virksomheten. Etter verdipapirhandelloven § 15-2 sjette ledd plikter verdipapirforetaks og regulerte markeders revisor på forespørsel å gi Finanstilsynet opplysninger om foretakenes virksomhet. Finanstilsynsloven § 3a gir regler om revisors plikt til å rapportere mer alvorlige overtredelser av bestemmelser som regulerer foretakenes virksomhet på eget initiativ.

Ved mistanke om brudd på markedsmisbruksreglene omfatter opplysningsplikten overfor Finanstilsynet ikke bare foretak som er under tilsyn og deres ansatte, men «enhver», se verdipapirhandelloven § 15-3 første ledd. Opplysningsplikten gjelder ikke opplysninger som vedkommende ville vært forhindret fra å gi fra seg i en straffesak. Opplysningsplikten gjelder likevel uten hinder av lovbestemt taushetsplikt som ellers påhviler ligningsmyndigheter og andre skattemyndigheter samt andre myndigheter som har til oppgave å overvåke offentlig regulering av ervervsvirksomhet. Opplysningsplikten omfatter også nærmere angitte opplysninger om telekommunikasjon. Opplysningsplikten omfatter plikt til å fremlegge dokumenter, teknisk lagret informasjon og utskrifter fra lagringsmedium. Opplysninger kan kreves skriftlig eller muntlig. Den som kalles inn til avhør har rett til å la seg bistå av advokat. Opplysninger innhentet i medhold av bestemmelsen, kan bare benyttes i den saken de er innhentet for.

Børsloven § 45 pålegger regulerte markeder og selskap i samme konsern å gi en rekke opplysninger til Finanstilsynet, samt å utlevere dokumentasjon som angår virksomheten. Ved mistanke om brudd på verdipapirhandellovens kapittel 3 om markedsmisbruk, plikter regulert marked og selskap i samme konsern straks å melde fra til og bistå Finanstilsynet.

Verdipapirhandelloven § 15-5 gir regler om bevissikring. For å søke etter bevis kan Finanstilsynet, når det er rimelig grunn til å anta at bestemmelsene om markedsmisbruk i verdipapirhandelloven kapittel 3 er overtrådt, eller det er nødvendig for å oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor annen stat, kreve å få adgang til lokaler, eiendommer og andre oppbevaringssteder hvor det kan finnes bevis for overtredelsen. Finanstilsynet kan få adgang til bolig dersom det er særlig grunn til å anta at bevis oppbevares der. Som et ledd i bevissikringen, kan Finanstilsynet etter verdipapirhandelloven § 15-5 første ledd nr. 3 «ta med ting», herunder kopi av dokumenter og annen informasjon og teknisk lagret informasjon som kan ha betydning som bevis for nærmere granskning. Finanstilsynet kan også forsegle forretningslokaler, bøker, forretningspapirer eller teknisk lagringsmedium så lenge undersøkelsen varer og dette anses nødvendig.

Begjæring om adgang til bevissikring fremsettes av Finanstilsynet for tingretten på det stedet hvor det mest praktisk kan skje. Retten treffer sin avgjørelse ved beslutning før bevissikringen settes i verk. Den begjæringen retter seg mot, skal ikke varsles om begjæringen eller beslutningen. Dersom det ikke er tid til å avvente rettens beslutning, kan Finanstilsynet kreve at politiet avstenger områder der bevisene kan være, inntil rettens beslutning foreligger. Finanstilsynet kan kreve bistand av politiet for å iverksette beslutning om bevissikring.

Verdipapirhandelloven § 15-7 gir Finanstilsynet hjemmel til å gi pålegg om retting i en lang rekke situasjoner. Etter verdipapirhandelloven § 15-7 første ledd kan Finanstilsynet pålegge verdipapirforetak å rette forholdet dersom foretaket opptrer i strid med lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov. Pålegg om retting kan også gis dersom verdipapirforetak opptrer i strid med interne retningslinjer og instrukser eller dersom foretakets ledelse eller styre ikke oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring. Annet ledd fastsetter at pålegg på visse vilkår også kan rettes til norske verdipapirforetak som driver virksomhet i annen EØS-stat.

Etter tredje ledd kan Finanstilsynet forby verdipapirforetak å drive virksomhet som ikke anses tilfredsstillende regulert i lov, forskrift gitt med hjemmel i lov eller interne retningslinjer og instrukser, når virksomheten kan påføre foretaket eller dets kunder uforsvarlig stor risiko. Finanstilsynet kan også gi pålegg om at slik virksomhet bare kan finne sted på bestemte vilkår.

Bestemmelsens fjerde ledd fastsetter at dersom en aksjeeier med betydelig eierandel ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av verdipapirforetaket, eller en aksjeeier ikke har gitt melding om erverv av aksjer til Finanstilsynet etter reglene som gjelder for slike meldinger, eller erverver aksjer i strid med vedtak fattet av Finanstilsynet, kan Finanstilsynet gi pålegg om at stemmerettighetene knyttet til aksjene ikke kan utøves, eller at aksjene skal avhendes, etter fremgangsmåten i børsloven § 35 fjerde ledd. (For så vidt gjelder henvisningen til børsloven § 35 er denne ikke oppdatert. Relevante regler står nå i lov om regulerte markeder § 36, som henviser til tvangsfullbyrdelsesloven. I NOU 2017: 1 finnes bestemmelsen i utkastet § 12-11.)

Dersom Finanstilsynet har grunn til å anta at noen handler i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av verdipapirhandelloven, kan Finanstilsynet pålegge vedkommende å bringe handlingen til opphør. Pålegget kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe overtredelsen til opphør og kan rettes mot enhver. Dette følger av verdipapirhandelloven § 15-7 sjette ledd.

Endelig kan Finanstilsynet gi pålegg om at handel i bestemte finansielle instrumenter skal stoppes midlertidig eller permanent dersom særlige grunner tilsier det, se verdipapirhandelloven § 15-7 syvende ledd.

For regulerte markeder finnes regler om pålegg om retting i børsloven § 47. Etter denne bestemmelsen kan Finanstilsynet pålegge regulerte markeder å rette forholdet dersom foretaket opptrer i strid med lov eller bestemmelser gitt med hjemmel i lov eller egne regler og forretningsvilkår, eller foretakets ledelse eller styremedlemmer ikke oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring. Etter bestemmelsens annet ledd kan Finanstilsynet pålegge en aksjeeier med betydelig eierandel, som ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig drift av foretaket mv., å ikke gjøre bruk av stemmerettighetene til aksjene. Etter tredje ledd kan Finanstilsynet pålegge enhver som overtrer bestemmelsene i loven å bringe handlingen til opphør.

10.4.2 Forventet EØS-rett

MAR artikkel 23 angir de minimumsbeføyelser nasjonale tilsynsmyndigheter skal ha til rådighet. Forordningens fortale understreker viktigheten av at tilsynsmyndighetene har tilstrekkelig myndighet til å gjennomføre et effektivt tilsyn med at reglene om markedsmisbruk overholdes. I punkt 62 er dette omtalt slik:

«A set of effective tools and powers and resources for the competent authority of each Member State guarantees supervisory effectiveness. Accordingly, this Regulation, in particular, provides for a minimum set of supervisory and investigative powers competent authorities of Member States should be entrusted with under national law. Those powers should be exercised, where the national law so requires, by application to the competent judicial authorities. When exercising their powers under this Regulation competent authorities should act objectively and impartially and should remain autonomous in their decision making.»

Det forutsettes at de nasjonale reglene som utarbeides ivaretar fundamentale rettssikkerhetsgarantier. Ut fra reglene som gjelder i hvert enkelt lands nasjonale rett, kan kompetansen til å treffe tiltak enten legges til tilsynsmyndigheten direkte, eller utøves i samarbeid/koordinasjon med andre nasjonale myndigheter.

I fortalen punkt 66 omtales dette nærmere:

«While this Regulation specifies a minimum set of powers competent authorities should have, those powers are to be exercised within a complete system of national law which guarantees the respect for fundamental rights, including the right to privacy. For the exercise of those powers, which may amount to serious interferences with the right to respect for private and family life, home and communications, Member States should have in place adequate and effective safeguards against any abuse, for instance, where appropriate a requirement to obtain prior authorisation from the judicial authorities of a Member State concerned. Member States should allow the possibility for competent authorities to exercise such intrusive powers to the extent necessary for the proper investigation of serious cases where there are no equivalent means for effectively achieving the same result.»

Flere av bestemmelsene i MAR artikkel 23 videreføres uendret fra MAD I artikkel 12. MAR artikkel 23 stiller imidlertid også enkelte nye krav til tilsynsmyndighetens kompetanse. Disse bestemmelsene krever gjennomføring i norsk rett. Artikkel 23 nr. 1 bokstav c) gir nye regler om opplysningsplikt knyttet til varederivater, herunder plikt til å utlevere dokumentasjon og tilgang til handelssystemer. MAR gir også mer utførlige regler om tilgang til lokaler og bevissikring. Det gis også nye regler om tilsynsmyndighetens adgang til å korrigere villedende informasjon. Etter artikkel 23 nr. 2 bokstav a) til m) skal tilsynsmyndigheten ha følgende beføyelser til rådighet:

1. få tilgang til ethvert dokument eller data i enhver form og få utlevert eller ta en kopi av disse,

2. kreve opplysninger fra enhver person, herunder alle som suksessivt er involvert i ordreinnleggelsen eller utførelsen av relaterte oppgaver, samt deres overordnede, og om nødvendig kalle vedkommende inn til avhør,

3. i forbindelse med råvarederivater, kreve opplysninger fra markedsdeltagere om relaterte spotmarkeder i henhold til standardiserte formater, få tilgang til rapporter om transaksjoner og få direkte tilgang til megleres handelssystemer,

4. gjennomføre stedlig tilsyn og undersøkelser andre steder enn i fysiske personers private boliger,

5. på de vilkår som gjelder etter nasjonal rett, få adgang til fysiske eller juridiske personers lokaler for å beslaglegge dokumenter og data i enhver form, når det er mistanke om at det finnes dokumenter eller data som er relevante for en kontroll eller undersøkelse som kan ha betydning for å bevise at det foreligger insidehandel eller markedsmanipulasjon etter forordningen,

6. anmelde saker til påtalemyndigheten,

7. få utlevert eksisterende opptak av telefonsamtaler eller elektronisk kommunikasjon eller andre opplysninger om datatrafikk som oppbevares av verdipapirforetak, kredittinstitusjoner eller finansinstitusjoner,

8. i den utstrekning det er tillatt etter nasjonal lovgivning, kreve eksisterende opplysninger om tele- og datatrafikk som oppbevares av teleoperatør ved mistanke om overtredelse av forordningens artikkel 14 bokstav a) og b) og artikkel 15, når opplysningene kan være relevante for undersøkelse av overtredelsen,

9. kreve arrest eller beslag av eiendeler,

10. suspendere handelen i de berørte finansielle instrumentene,

11. kreve midlertidig opphør av enhver praksis som tilsynsmyndigheten mener er i strid med forordningen,

12. kreve midlertidig forbud mot utøvelse av profesjonell virksomhet,

13. treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at allmennheten har korrekt informasjon, blant annet ved å korrigere falske eller villedende opplysninger, eller stille krav om at en utsteder eller en annen person som har offentliggjort eller spredt slike opplysninger, offentliggjør en korrigering.

Myndigheten skal kunne utøves direkte, i samarbeid med eller ved delegasjon til andre myndigheter eller til markedsaktører eller etter begjæring til domstolene. Dette fremgår av MAR artikkel 23 nr. 1.

For så vidt gjelder tilsynsmyndighetens rett til å skaffe seg adgang til fysiske eller juridiske personers lokaler etter bokstav e), fastsetter artikkel 23 nr. 2 annet ledd at kompetansen først kan utøves etter at forutgående tillatelse fra domstolen er innhentet der dette er et vilkår etter nasjonal rett.

Artikkel 23 nr. 3 understreker at medlemsstatene skal sørge for at tilsynsmyndighetene har alle nødvendige fullmakter for å oppfylle sine forpliktelser etter reguleringen.

I artikkel 23 nr. 4 gis det en ny regel som fastslår at personer som gjør informasjon tilgjengelig for myndighetene i samsvar med reguleringen, ikke skal anses å ha brutt noe forbud mot å offentliggjøre informasjon som følger av kontraktsforhold eller av lov eller annen reguleringsmessig forpliktelse og ikke kan pålegges noen form for ansvar på grunnlag av slike meddelelser.

Nedenfor følger en gjennomgang av kravene som stilles i artikkel 23, med forslag til gjennomføring.

10.4.3 Utvalgets vurderinger

10.4.3.1 Innledning

For å kunne løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, er Finanstilsynet avhengig av effektive håndhevelsesmidler som gir god saksopplysning i tilstrekkelig tempo. Det er imidlertid viktig at håndhevelsesmidlene ikke går lenger enn behovet tilsier og at reglene ivaretar hensynet til rettssikkerhet.

MAR artikkel 23 nr. 1 viderefører MAD I artikkel. 12 nr. 1 og fastsetter at tilsynsmyndigheten skal utøve sin kompetanse innenfor nasjonale rettslige rammer. Etter bestemmelsen kan tilsynsmyndigheten utøve sin kompetanse alene, i samarbeid med andre myndigheter eller markedsaktører, ved delegasjon til andre myndigheter eller til markedsaktører eller ved søknad til «judicial authorities». Utvalget legger således til grunn at forordningen fortsatt gir betydelig frihet med hensyn til regulering av hvordan kompetansen skal utøves og på hvilke vilkår.

MAR artikkel 23 nr. 2 angir som nevnt de minimumsbeføyelser tilsynsmyndigheten skal ha til rådighet. Flere av bestemmelsene i artikkel 23 nr. 2 videreføres uendret fra MAD I artikkel 12 nr. 2, med mindre språklige justeringer og tillegg. Disse bestemmelsene er allerede gjennomført i norsk rett. Utvalget legger i utgangspunktet til grunn at reglene kan videreføres uendret.

Utvalget bemerker innledningsvis at en rekke av bestemmelsene i MAR artikkel 23 nr. 2 er generelle i sin form; tilsynsmyndigheten skal ha rett til «ethvert dokument» og be om opplysninger «fra enhver person». Anvendelsesområdet for MAR setter imidlertid saklige rammer for bruk av tilsynshjemlene. Generelt utformede tilsynshjemler må dermed leses i denne konteksten. I Ot.prp. nr. 34 (2006–2007), kapittel 12.4.4 drøftet departementet rekkevidden av generelt utformede tilsynshjemler i tilknytning til gjennomføring av MiFID I:

«Departementet mener at man må legge til grunn en forståelse i samsvar med direktivets ordlyd, som taler om «enhver person» og «ethvert dokument», sml. også tilsvarende forståelse i den svenske utredningen. Etter departementets vurdering er det nødvendig innenfor MiFIDs saklige anvendelsesområde å gi hjemmel for en alminnelig opplysningsplikt og plikt til å legge frem dokumenter også for personer og foretak som ikke er under tilsyn. Departementet foreslår på denne bakgrunn at opplysningsplikten og plikten til å utlevere dokumenter i gjeldende bestemmelse i vphl. § 12-2a, som i hovedsak foreslås videreført i ny vphl. § 15-3, utvides til å gjelde generelt ved mistanke om overtredelse av verdipapirhandelloven kapittel 3, 4, 5, 8, 9, 10 eller 11 eller forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene. Det vil si de kapitelene som omfattes av MiFID og markedsmisbruksdirektivet.»

Departementets uttalelse gjaldt opplysningsplikten ved gjennomføring av MiFID I, men henviser samtidig til bestemmelsene som gjennomfører MAD I. Departementets uttalelse har relevans for alle situasjoner der reglene gir tilsynsmyndigheten generell kompetanse, følgelig også ved tolkningen av kompetansehjemlene knyttet til MAR.

10.4.3.2 Opplysningsplikt

MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav a), b) og c) omhandler tilsynsmyndighetens adgang til å kreve dokumenter og annet materiale fremlagt, samt til å kreve opplysninger og kalle inn til avhør.

Bokstav a) og b) videreføres fra MAD I med mindre språklige endringer. I bokstav a) presiseres det dessuten at retten til å få utlevert dokumenter omfatter «any document and data in any form».

Ved gjennomføring av MAD I ble bestemmelsene om opplysningsplikt i verdipapirhandelloven gjennomgått og endret for å imøtekomme kravene i direktivet. Det ble foreslått en ny bestemmelse, som nå står i verdipapirhandelloven § 15-3, om opplysningsplikt for enhver ved mistanke om blant annet brudd på markedsmisbruksreglene i verdipapirhandelloven kapittel 3. Utvalget foreslår ingen endringer i bestemmelsen og viser til drøftelsen av opplysningsplikten i Ot.prp. 12 (2004–2005) pkt. 17.2.2 for så vidt gjelder den nærmere vurdering av innholdet i regelverket. Under «departementets vurdering» er opplysningsplikten omtalt slik:

«Når det gjelder opplysningsplikten, foreslår Kredittilsynet en viss utvidelse i forhold til gjeldende opplysningsplikt i vphl.§ 12-2 sjette ledd, bl.a. skal det kunne kreves opplysninger av enhver ved mistanke om overtredelse av verdipapirhandellovens kapittel 2 og 3, samt utkast til børsloven § 5-7. I dag gjelder slik opplysningsplikt bare ved mistanke om overtredelse av innsidehandelforbudet, taushetsplikten og forbudet mot kursmanipulering. Det fremgår av Kredittilsynets høringsnotat at deler av utvidelsen neppe er nødvendig som følge av våre direktivforpliktelser. Det angis imidlertid ikke klart hvilke deler av bestemmelsen det siktes til, men departementet antar bl.a. at opplysningsplikt overfor Kredittilsynet ved mistanke om overtredelse av vphl. § 2-5 (forslagets § 2-9) om urimelige forretningsmetoder mv. ikke er nødvendig som følge av direktivet. Departementet slutter seg likevel til Kredittilsynets forslag. Det antas at en slik forklaringsplikt vil kunne effektivisere tilsynet med verdipapirhandelkriminalitet, også i forhold til de tradisjonelt mindre alvorlige lovbrudd i verdipapirhandelloven kapittel 2 og 3. Dette anses å være positivt. Det vises videre til at personer som avkreves opplysninger kan nekte å svare på spørsmål dersom svaret vil kunne utsette vedkommende for straff mv., jf. EMK art. 6 nr. 1.»

Bestemmelsen er senere endret slik at opplysningsplikten for enhver gjelder flere forhold. I NOU 2017: 1 er bestemmelsen foreslått videreført i ny § 19-3 første ledd som fastsetter at dersom Finanstilsynet har mistanke om overtredelse av kapittel 3, 4, 5, samt MiFIR som gjennomført i § 8-1 og kapittel 9 til 15, eller forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene, kan enhver pålegges å gi de opplysninger Finanstilsynet krever, herunder fremlegge dokumenter, teknisk lagret informasjon og utskrift fra lagringsmedium.

MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav c) er ny og fastsetter at den nasjonale tilsynsmyndigheten i forbindelse med råvarederivater skal kunne innhente informasjon fra markedsteltakere på relaterte spotmarkeder i henhold til «standardised formats», innhente transaksjonsrapporter og få direkte tilgang til meglernes handelssystemer. Fortalen gir ingen anvisning på hvordan sistnevnte adgang er tenkt brukt. Utvalget antar at det ikke vil være aktuelt for Finanstilsynet på kontinuerlig basis å ha direkte tilgang til markedsplassenes eller meglernes handelssystemer, men legger til grunn at det kan være aktuelt å be om slik tilgang ved undersøkelser av konkrete saker. Utvalget bemerker at de opplysningene som skal kunne innhentes etter artikkel 23 nr. 2 bokstav c) faller inn under opplysningsplikten som gjelder for enhver etter verdipapirhandelloven § 19-3 ved mistanke om overtredelse av regelverket for markedsmisbruk, ettersom den omfatter plikt til å legge frem både dokumenter og teknisk lagret informasjon. Fordi MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav c) omhandler rett til å kreve informasjon på standardisert format, er det likevel enkelte forskjeller, i hvert fall hvis en legger til grunn at informasjonen skal kunne kreves med en viss regelmessighet. Den fastsetter også at tilsynsmyndigheten skal ha direkte tilgang til meglernes handelssystem. I begge tilfeller antar utvalget at det vil kunne påløpe utgifter for berørte aktører som går utover det som vil være tilfelle ved leilighetsvis informasjonsinnhenting. Dette tilsier at det kan være grunn til å presisere at opplysningsplikten også innebærer slik innhenting av informasjon. I den svenske utredningen er tilsvarende forståelse lagt til grunn.2 Utvalget foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen i utkastet § 19-3 første ledd gis et tillegg hvor hjemmelen for denne typen informasjonsinnhenting klart fremgår. Utvalget foreslår videre å ta inn nødvendige henvisninger til MAR i bestemmelsen.

10.4.3.3 Stedlig tilsyn og bevissikring

Bestemmelsene om stedlig tilsyn videreføres i MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav d), men med en utvidet ordlyd. Mens MAD I artikkel 11 nr. 2 bokstav c) omtalte «on-site inspections» taler MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav d) om «on-site inspections or investigations». Hva «investigations» er ment å gi i tillegg, er ikke omtalt i fortalen til forordningen. Utvalget antar at betydningen av ord som «inspection» og «investigation» vil variere med rettstradisjonen i de ulike medlemslandene og at denne typen tilføyelser vil gjøres for å presisere omfanget av bestemmelsen. Utvalget legger dermed til grunn at tilføyelsen ikke genererer behov for endringer. Bestemmelsen får også et tillegg som presiserer at den ikke gjelder for private hjem. Heller ikke denne tilføyelsen genererer behov for endringer i verdipapirhandelloven, se nedenfor. MAR inneholder dessuten minimumsregler, slik at nasjonale myndigheter kan velge å gi tilsynsmyndigheten ytterligere kompetanse.

MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav e) gir i tillegg en ny bestemmelse som fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne få adgang til lokalene til både fysiske og juridiske personer for å innhente dokumenter og data i enhver form dersom det foreligger mistanke om innsidehandel eller markedsmanipulasjon og det aktuelle materialet er relevant for undersøkelsen. I denne bestemmelsen avgrenses det ikke mot private hjem. Etter MAR artikkel 23 nr. 2 annet ledd kan nasjonal rett fastsette at tilsynsmyndigheten må innhente forhåndsgodkjenning hos «judicial authorities».

For så vidt gjelder foretak under tilsyn, fastsetter finanstilsynsloven § 3 flg. at Finanstilsynet kan foreta stedlig tilsyn og andre undersøkelser. Regelverket om markedsmisbruk retter seg imidlertid mot «enhver». Ved gjennomføring av MAD I fikk verdipapirhandelloven en ny bestemmelse om bevissikring i § 15-5, for å imøtekomme kravet om å kunne gjennomføre undersøkelser også hos foretak og privatpersoner som ikke er underlagt Finanstilsynets tilsyn. I Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) er bestemmelsen grundig drøftet i kapittel 17.2.2 hvor departementet blant annet uttaler:

«Kredittilsynet foreslår en ny bestemmelse om bevissikring, utkastet § 12-4, som skal gjennomføre direktivet art. 12 nr. 2 bokstav c. Ved mistanke om lovbrudd er det normalt politiet som foretar ransaking mv. etter de alminnelige reglene om dette i straffeprosessloven kapittel 15. Forslaget innebærer at Kredittilsynet kan kreve å få tilgang til forretningslokaler og bolig mv. hos enhver for å søke etter bevis på overtredelse av verdipapirhandelloven kapittel 2. Begjæring om slik bevissikring må fremsettes for retten for avgjørelse. Dersom det ikke er tid til å avvente rettens beslutning, skal Kredittilsynet kunne kreve at politiet avstenger området der bevisene kan være inntil rettens beslutning foreligger.

…

Departementet legger til grunn at direktivet art. 12 nr. 2 bokstav c om krav om adgang til «on-site inspections» ikke utelukkende retter seg mot bevissikring hos institusjoner under tilsyn. Kompetansekravene i art. 12 nr. 2 synes også å innebære krav om adgang til tilsyn og etterforskning i tilknytning til andre personer (det vil si også andre enn tilsynsobjekter) som omfattes av markedsmisbruksreglene.»

Utvalget bemerker at bestemmelsen om bevissikring i § 15-5 i utgangspunktet ble utformet for å gjennomføre bestemmelsen om stedlig tilsyn som nå er å finne i MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav d). Bestemmelsen er imidlertid utformet slik at den også dekker den nye bestemmelsen om bevissikring i MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav e). I NOU 2017: 1 foreslår Verdipapirlovutvalget å videreføre bestemmelsen i § 19-5. Utvalget legger dermed til grunn at det ikke er behov for lovendringer for å oppfylle kravene i MAR artikkel 23 nr. 2 bokstavene d) og e), ut over å ta en henvisning til MAR inn i utkastet § 19-5 første ledd.

10.4.3.4 Opplysninger om telekommunikasjon

MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav g) gir en ny bestemmelse om innhenting av eksisterende opptak av telefonsamtaler eller annen elektronisk kommunikasjon og trafikkdata fra verdipapirforetak, kredittinstitusjoner og andre finansforetak. En tilsvarende regel finnes allerede i verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd. Bestemmelsen fastslår at foretakene har plikt til å utlevere lydopptak og annen dokumentasjon som foretaket har plikt til å oppbevare etter verdipapirhandelloven § 10-17. Etter denne bestemmelsen skal foretaket foreta lydopptak av alle samtaler i tilknytning til yting av investeringstjenester og tilleggstjenester, samt oppbevare lydopptak og tilsvarende elektroniske opptak, etter nærmere angitte regler. I medhold av bestemmelsen får Finanstilsynet tilgang til den kommunikasjon verdipapirforetak har lagret knyttet til all elektronisk kommunikasjon mellom foretaket, dets ansatte og foretakets kunder. Dette kan være lydopptak av telefonsamtaler eller lagrede filer fra kommunikasjon på ulike elektroniske plattformer for kommunikasjon, samt logger som viser detaljer om når kommunikasjon har funnet sted. Reglene om lydopptak og oppbevaring av opplysninger om elektronisk kommunikasjon har medført at tilsynet med verdipapirhandellovens regler om god forretningsskikk og markedsmisbruksreglene har blitt langt mer effektivt. I NOU 2017: 1 har utvalget foreslått at bestemmelsen videreføres uendret i ny § 19-2 første ledd, men slik at plikten til å utlevere slike opplysninger, i tråd med MiFID II artikkel 69, også vil gjelde for markedsoperatører og datarapporteringsforetak. For så vidt gjelder kredittinstitusjoner og andre finansinstitusjoner, vil Finanstilsynet kunne kreve utlevert eksisterende opptak av telefonsamtaler mv. som foretaket besitter i medhold av finanstilsynsloven § 3 flg. Det er ikke behov for lovendring for å gjennomføre MAR på dette punktet.

MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav h) gir en bestemmelse om innhenting av trafikkdata fra teleoperatør. Bestemmelsen viderefører MAD I artikkel 12 nr. 2 bokstav h), men med en mer detaljert og presis ordlyd. Etter bestemmelsen skal tilsynsmyndigheten, i den utstrekning det er tillatt etter nasjonal lovgivning, kunne kreve eksisterende opplysninger om tele- og datatrafikk som oppbevares av teleoperatør, ved mistanke om overtredelse av forordningens artikkel 14 bokstav a) og b) om innsidehandel og artikkel 15 om markedsmanipulasjon, dersom opplysningene kan være relevante for undersøkelse av overtredelsen.

Utvalget bemerker at innhenting av informasjon om trafikkdata hos teleoperatørene primært er nødvendig i tilfeller der Finanstilsynet ikke kan få samme informasjon fra foretaket i medhold av reglene i verdipapirhandelloven § 15-2 første ledd, altså der den aktuelle kommunikasjonen ikke involverer verdipapirforetak og deres ansatte. Informasjonen begrenser seg også til å omfatte opplysninger av typen «hvem ringte hvor når», uten at en samtidig får kunnskap om innholdet i samtalen. Denne typen opplysninger kan være avgjørende i saker om markedsmisbruk, hvor hendelsesforløpet ikke trenger ha noen tilknytning til et verdipapirforetak.

Finanstilsynet kan i medhold av verdipapirhandelloven § 15-3 første ledd pålegge enhver å gi de opplysninger Finanstilsynet krever ved mistanke om overtredelse av visse bestemmelser i verdipapirhandelloven. Opplysningsplikten gjelder ikke opplysninger som vedkommende ville vært forhindret fra å gi i straffesak. Enhver som utfører arbeid eller tjenester for tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, har taushetsplikt etter lov om elektronisk kommunikasjon § 2-9. Ifølge verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd kan Finanstilsynet be departementet (Samferdselsdepartementet, delegert til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) om fritak fra taushetsplikten. Ved vurderingen av om fritak skal gis, skal det blant annet legges vekt på hensynet til taushetsplikten og til sakens opplysning. Finanstilsynet har dermed i prinsippet allerede adgang til å innhente trafikkdata i visse tilfeller, men Finanstilsynet har så langt ikke fått tilgang til trafikkdata fra teletilbyderne med hjemmel i denne bestemmelsen.

Ved lov 15. april 2011 nr. 11 om endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett) ble verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd endret, slik at tingretten skal beslutte om det skal gis fritak fra taushetsplikt. Bestemmelsen er imidlertid ikke satt i kraft. Årsaken er at EU-domstolen erklærte EUs datalagringsdirektiv ugyldig i 2014, og at det i etterkant av dette har oppstått spørsmål knyttet til gjennomføringen av EØS-forpliktelser som tilsvarer datalagringsdirektivet i norsk rett.

I Prop. 154 L (2015–2016) i pkt. 2.4.5. behandlet departementet spørsmålet om nye regler om innhenting av trafikkdata fra teleoperatører skulle gjennomføres som følge av endringer i UCITS-direktivet. Her uttalte departementet:

«Etter departementets syn bør det ikke foreslås en ny hjemmel i verdipapirfondloven som gir Finanstilsynet hjemmel til å innhente trafikkdata fra e-komtilbydere når det ikke er avklart hva som skjer med EUs datalagringsdirektiv og gjennomføringen av tilsvarende EØS-regler i norsk rett, eller med hjemmelen i verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd. Departementet foreslår derfor ingen slik bestemmelse i verdipapirfondloven nå, men at det eventuelt kan vurderes på nytt etter at det er funnet en avklaring med hensyn til gjennomføring av EØS-regler som svarer til EUs datalagringsdirektiv i norsk rett.»

Utvalget bemerker at det allerede er innført en regel i verdipapirhandelloven § 15-3 som ikke er trådt i kraft. Verdipapirhandelloven § 15-3 er foreslått videreført i § 19-3. Utvalget ser ingen grunn til å foreslå ytterligere regler, men legger til grunn at endringen som allerede er vedtatt kan settes i kraft.

10.4.3.5 Beslag av aktiva og anmeldelse til påtalemyndigheten

I MAR artikkel 23 nr. 2, bokstav i) videreføres reglene i MAD I artikkel 12 nr. 2 bokstav g) om arrest og beslag av aktiva uten endringer. I Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) kapittel 17. 2.2 ble det lagt til grunn at direktivets krav på disse punktene er oppfylt ved verdipapirhandellovens regler om vinningsavståelse, de straffeprosessuelle reglene om beslag og tvangsfullbyrdelseslovens regler om arrest. Sistnevnte regler er nå å finne i tvistelovens kapittel 33. Utvalget bemerker at reglene i MAR videreføres uendret. Utvalget har heller ikke kunnskap om andre forhold som tilsier at det er behov for å foreslå endringer på dette punktet.

I artikkel 23 nr. 2 bokstav f) videreføres kravet om at tilsynsmyndigheten skal ha adgang til å henvise saker til strafferettslig forfølgning. Enhver kan inngi anmeldelse til påtalemyndigheten. Finanstilsynet anmelder hvert år saker om markedsmisbruk til påtalemyndigheten. Reglene om taushetsplikt er ikke til hinder for at et forvaltningsorgan anmelder lovbrudd til påtalemyndigheten, når det finnes ønskelig av allmenne hensyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver, se forvaltningsloven § 13 b nr. 6. Det er dermed ikke behov for ytterligere regler for å gjennomføre MAR på dette punktet.

10.4.3.6 Pålegg om å stanse ulovlig atferd

MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav k) og l) viderefører MAD I artikkel 12 nr. 2 bokstav e) og h) med mindre språklige endringer. Førstnevnte fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne kreve midlertidig opphør av enhver atferd som de anser å være i strid med forordningen. Sistnevnte fastsetter at tilsynsmyndigheten midlertidig skal kunne forby «the exercise of professional activity».

For så vidt gjelder den nærmere forståelsen av bestemmelsene, viser utvalget til Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) kapittel 17.2.2 hvor departementet siterer Finanstilsynets høringsnotat om gjennomføring av MAD I:

«Vilkåret om at tilsynsorganet skal kunne kreve opphør med praksis som strider mot Direktivet eller dets utfyllende bestemmelser følger av art. 12 nr. 2 litra e). Et eksempel på ulovlig praksis vil være såkalte «boiler room» aktiviteter hvorved kursen på finansielle instrumenter ved bedrageriaktig adferd drives til kunstige nivåer. Etter kredittilsynsloven § 4 a) kan Kredittilsynet i dag gi pålegg om å stanse ikke-konsesjonspliktig virksomhet. I medhold av vphl § 12-4 kan det gis pålegg om retting til verdipapirforetak mv. For øvrig antas det at Kredittilsynet vil kunne begjære midlertidig forføyning mot ulovlig praksis etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15, jf Ot.prp. nr. 65 (1997–98) side 7–8 der adgangen drøftes. Med tanke på gjennomføringen av art. 12 nr. 2 litra e), kan det imidlertid reises spørsmål om vilkårene om sikringsgrunn mv. i tvangsfullbyrdelsesloven, medfører at Direktivet er oppfylt. På denne bakgrunn foreslås det at Kredittilsynet gis en mer generell påleggskompetanse i markedsmisbrukstilfeller. Slik kompetanse bør være betinget av en berettiget mistanke og prosessuelt følge forvaltningsrettslige regler slik tilfellet er etter dagens § 12-4 i vphl.»

Departementet sluttet seg til Kredittilsynets vurdering og uttalte samtidig at et forbud mot å drive ervervsvirksomhet ikke vil kunne strekke seg lenger enn det som er nødvendig etter forholdene. Bestemmelsen står i dag i § 15-7 sjette ledd og fastslår at dersom Finanstilsynet har grunn til å tro at noen handler i strid med bestemmelser i loven, eller forskrifter gitt i medhold av denne, kan Finanstilsynet pålegge vedkommende å bringe handlingen til opphør. Pålegget kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe handlingen til opphør. Verdipapirlovutvalget har i NOU 2017: 1 foreslått å videreføre bestemmelsen i § 19-7 sjette ledd. Utvalget kan ikke se at det er behov for ytterligere endringer for å gjennomføre MAR.

10.4.3.7 Suspensjon av handelen i finansielle instrumenter

MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav j) fastsetter at tilsynsmyndigheten skal ha adgang til å suspendere handelen med finansielle instrumenter. Bestemmelsen viderefører MAD I artikkel 11 nr. 2 bokstav f) uendret. Regler som gjennomfører bestemmelsen er gitt i børsloven § 25 tredje ledd. I tillegg omfatter ordlyden i verdipapirhandelloven § 15-7 syvende ledd de situasjoner artikkelen omhandler. Utvalget viser til at MAR ikke innebærer behov for endringer i forhold til dagens rettstilstand. Utvalget har heller ikke kunnskap om at det foreligger andre forhold som tilsier at reglene bør endres. I NOU 2017: 1 foreslo utvalget å videreføre børsloven § 25 tredje ledd i utkast til verdipapirhandellov § 12-3 femte ledd. Gjeldende verdipapirhandellov § 15-7 syvende ledd ble foreslått gjennomført i § 9-42 femte ledd, som gjelder suspensjon og strykning på MHF og OHF. Suspensjon og strykning av et finansielt instrument etter disse bestemmelsene kan imidlertid bare pålegges «hvis det ikke lenger fyller vilkårene for opptak til handel». Etter gjeldende regel i børsloven § 23 tredje ledd kan suspensjon og strykning også kreves dersom «særlige grunner for øvrig tilsier det». Utkastet til nye bestemmelser har således et snevrere anvendelsesområde enn børsloven § 25 tredje ledd og verdipapirhandelloven § 15-7 syvende ledd. Etter sistnevnte bestemmelse kan Finanstilsynet bestemme at handelen i et finansielt instrument skal stoppes midlertidig eller permanent dersom særlige grunner tilsier det. Bestemmelsen ble i utgangspunktet innført for å gjennomføre reglene om strykning og suspensjon i MiFID I artikkel 50. I Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) kapittel 12.4.9 berøres forholdet til MAD I når departementet drøfter innføring av bestemmelsen. Departementet henviser til at børsloven gjennomfører en sammenlignbar bestemmelse. For øvrig uttalte departementet:

«Departementet antar at suspensjon og strykning først og fremst vil være aktuelt for instrumenter som er notert på et regulert marked. Av direktivets art. 50 nr. 2 k fremgår det imidlertid uttrykkelig at strykning skal kunne kreves både på regulert marked og annen markedsplass («other trading arrangements»). Utvalget har på denne bakgrunn foreslått en ny bestemmelse i ny vphl. § 15-7 sjuende ledd om at Kredittilsynet skal kunne gi pålegg om at handel i bestemte finansielle instrumenter skal stoppes midlertidig eller permanent. Departementet slutter seg til dette, men mener det også her bør tas inn i loven at Kredittilsynets kompetanse til å pålegge stans i handel med bestemte finansielle instrumenter kan foretas når «særlige grunner» tilsier det. Det vises også til Justisdepartementets høringsuttalelse om dette, jf. ovenfor. Departementet foreslår etter dette at Kredittilsynet skal kunne gi pålegg om at handel i bestemte finansielle instrumenter skal stoppes midlertidig eller permanent dersom særlige grunner tilsier det, jf. forslag til § 15-7 nytt sjuende ledd. Hjemmelen vil kunne brukes uavhengig av om det finansielle instrumentet er opptatt til handel på regulert marked, eller om det handles på annen markedsplass.»

Utvalget legger til grunn at bestemmelsen i § 15-7 syvende ledd bør opprettholdes for å gjennomføre forpliktelsene etter MAR. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen beholdes som et siste ledd i den foreslåtte bestemmelsen i utkastet § 19-7 niende ledd.

10.4.3.8 Tilsynsmyndighetens adgang til å korrigere uriktige opplysninger

MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav m) gir en ny regel som fasetter at tilsynsmyndigheten skal kunne treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at allmennheten har korrekt informasjon, blant annet ved å korrigere falske eller villedende opplysninger, eller stille krav om at en utsteder eller en annen person som har offentliggjort eller spredt slike opplysninger, offentliggjør en korrigering. Fortalen gir ingen veiledning med hensyn til hvilke situasjoner bestemmelsen er ment å dekke.

Utover de begrensninger som følger av reglene om lovbestemt taushetsplikt, foreligger det ingen begrensninger i Finanstilsynets adgang til å uttale seg innenfor sitt område. Utvalget kan dermed ikke se at det er behov for noen særskilt hjemmel for at Finanstilsynet skal kunne gi informasjon om at det foreligger falske eller villedende opplysninger i markedet og eventuelt korrigere disse.

For så vidt gjelder adgangen til å pålegge utsteder eller andre å korrigere informasjon, fastsetter verdipapirforskriften § 13-8 bokstav c) at Finanstilsynet kan pålegge utsteder å gi offentlig tilleggsinformasjon dersom utsteders finansielle rapportering ikke er i samsvar med lov eller forskrift. Bestemmelsen gjelder bare finansiell rapportering og bare for utstedere. Den har således et snevrere virkeområde enn MAR artikkel 23 nr. 2 bokstav m). Verdipapirhandelloven § 15-7 nr. 6, som er foreslått videreført i utkastet § 19-7 sjette ledd, fastsetter at Finanstilsynet kan pålegge enhver å rette på forholdet dersom de handler i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av verdipapirhandelloven. Ettersom MAR ikke begrenser seg til å fjerne eller trekke den aktuelle informasjonen, men også gir adgang til pålegg om aktivt å gi korrigerende opplysninger, kan det imidlertid reises spørsmål om bestemmelsen går noe ut over verdipapirhandelloven § 15-7 nr. 6, hvor pålegg kan ilegges for å «bringe handlingen til opphør». Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen i utkastet § 19-7 sjette ledd gis et tillegg hvor det presiseres at det kan gis pålegg om å korrigere falske eller villedende opplysninger.

10.4.3.9 Opplysninger til tilsynsmyndigheten

MAR artikkel 23 nr. 4 gir en ny regel som fastslår at personer som gjør informasjon tilgjengelig for myndighetene i samsvar med reguleringen, ikke skal anses å ha brutt noe forbud mot å offentliggjøre informasjon som følger av kontraktsforhold eller av lov eller annen reguleringsmessig forpliktelse og ikke kan pålegges noen form for ansvar på grunnlag av slike meddelelser. I motsetning til bestemmelsene i resten av artikkel 23, som fastsetter at nasjonale myndigheter skal sørge for å fastsette regler om nærmere angitte forhold, er denne bestemmelsen utformet som en regel som gjelder direkte. Det er således ikke behov for noen gjennomføringsbestemmelse, ut over selve gjennomføringen av MAR. Heller ikke etter dagens regler vil den som gir opplysninger til myndighetene om brudd på markedsmisbruksregelverket, kunne ilegges noe privat eller offentligrettslig ansvar. Regelen innebærer, så langt utvalget kan se, ingen endringer i rettstilstanden.

10.5 Samarbeid med andre tilsynsmyndigheter

10.5.1 Gjeldende rett

Det er ikke generelle regler om tilsynssamarbeid i verdipapirhandelloven. Ved gjennomføring av MAD I ga direktivets artikkel 16 regler om samarbeid mellom tilsynsmyndighetene innen EØS-området og med tilsynsmyndigheter i land utenfor EØS. Departementet sluttet seg til Kredittilsynets vurdering av at disse reglene ga omfattende folkerettslige forpliktelser for Norge, men at direktivbestemmelser som kun retter seg mot tilsynsmyndighetene ikke trenger noen særskilt gjennomføring i lov eller forskrift. I Ot.prp. nr. 12 (2004–2005) kapittel 17.2.4 viste departementet til følgende uttalelse i høringsnotatet:

«Direktivets regler om tilsynssamarbeid i art. 16 medfører i første rekke en folkerettslig forpliktelse for Norge. Flere av bestemmelsene retter seg ikke mot norske borgere direkte. Bestemmelser i Direktivet som bare retter seg mot tilsynsmyndighetene i medlemslandene, behøver som hovedregel ikke å gjennomføres i norsk lov eller forskrift. Art. 16 er i utgangspunktet en slik bestemmelse. Norske borgeres plikter overfor myndighetene må imidlertid ha hjemmel i lov eller forskrift. Slik hjemmel er nødvendig for å gjennomføre reglene i art. 16 om opplysningsplikt og etterforskning.

Etter art. 16 nr. 2 må Kredittilsynet kunne fremskaffe opplysninger etter anmodninger fra EØS-statenes tilsynsmyndigheter. Kredittilsynet må videre kunne iverksette etterforskning av antatte markedsmisbrukstilfeller med grunnlag i forespørsler fra slike tilsynsorgan. Personell fra EØS-lands tilsynsmyndigheter skal ha rett til å ta del i etterforskningen, jf art. 16 nr. 4 andre ledd. Ansvaret for etterforskningen vil imidlertid ligge hos Kredittilsynet, jf samme bestemmelse tredje ledd.»

I tråd med uttalelsen ble det ikke utarbeidet særskilte regler om tilsynssamarbeid som følge av gjennomføring av MAD I. Tilsvarende vurdering er gjort for samtlige direktiver på verdipapirområdet.

10.5.2 Forventet EØS rett

10.5.2.1 Innledning

Under finanskrisen i 2008 ble det avdekket svakheter i tilsynet med finansmarkedene i EØS-området. Til tross for en tiltagende integrering av de europeiske finansmarkedene, med en rekke aktører som driver virksomhet over landegrensene, var tilsynet fortsatt i hovedsak innrettet nasjonalt. Det samarbeidet som foregikk mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene viste seg å være utilstrekkelig. For å styrke samarbeidet, og legge til rette for et effektivt tilsyn med det integrerte finansmarkedet, vedtok Europaparlamentet og Rådet den 24. november 2010 fire forordninger om et felleseuropeisk system for tilsyn (ESFS). Systemet består av de tre europeiske tilsynsmyndighetene EBA, ESMA og EIOPA samt ESRB (European Systemic Risk Board). De felleseuropeiske tilsynsmyndighetene skal samarbeide tett med de nasjonale tilsynsmyndighetene for å bedre det integrerte markedets funksjon og virkemåte og for å bidra til et effektivt, enhetlig og sterkt tilsyn. De ulike sektorrettsaktene tillegger i varierende grad de felleseuropeiske tilsynsmyndighetene oppgaver. Etter MAR er ESMA tillagt flere oppgaver. Foruten regelverksarbeid, skal ESMA bidra med en koordinerende rolle i tilsynssamarbeidet. ESMA skal også motta og publisere informasjon om sanksjoner nasjonale tilsynsmyndigheter ilegger for brudd på reglene om markedsmisbruk.

10.5.2.2 Nærmere om bestemmelsene.

MAR har regler om samarbeid mellom tilsynsmyndighetene i artikkel 24 til 29. Enkelte av bestemmelsene videreføres fra MAD I, men det er også store endringer, særlig fordi ESMA på en rekke områder er gitt oppgaver som skal legge til rette for et effektivt samarbeid. Detaljnivået i beskrivelsen av samarbeidsforpliktelsen er også et annet. Mens MAD I stort sett ga regler om at tilsynsmyndighetene skulle gi hverandre bistand i konkrete situasjoner, gir MAR i tillegg detaljerte regler om hvordan samarbeidet skal foregå og hvordan bistand skal ytes. Bestemmelsene er utformet slik at det klart fremkommer at nasjonale myndigheter har plikt til å samarbeide både innenfor EØS-området og med myndighetene i tredjeland, det vil si land utenfor EØS-området. Myndighetenes mulighet til å bekjempe markedsmisbruk over landegrensene og mellom ulike markeder styrkes. I fortalen punkt 67 omtales behovet for samarbeid slik:

«Since market abuse can take place across borders and markets, in all but exceptional circumstances competent authorities should be required to cooperate and exchange information with other competent and regulatory authorities, and with ESMA, in particular in relation to investigation activities. Where a competent authority is convinced that market abuse is being, or has been, carried out in another Member State or affects financial instruments traded in another Member State, it should notify that fact to the competent authority and ESMA. In cases of market abuse with cross-border effects, ESMA should be able to coordinate the investigation if requested to do so by one of the competent authorities concerned.»

Artikkel 24 fastsetter at nasjonale tilsynsmyndigheter skal samarbeide med ESMA og yte bistand og gi informasjon som setter ESMA i stand til å utføre sine oppgaver etter reguleringen. Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med artikkel 33 som fastsetter at ESMA skal motta og offentliggjøre opplysninger om sanksjoner for brudd på markedsmisbruksreglene fra nasjonale myndigheter, se nærmere under kapittel 11.5.

Artikkel 25 fastsetter at ESMA skal tilrettelegge for og koordinere samarbeidet mellom nasjonale tilsynsmyndigheter. Det samme gjelder for samarbeidet med tilsynsmyndighetene i tredjeland, se artikkel 26.

MAR artikkel 25 gir detaljerte regler om nasjonale myndigheters plikt til å samarbeide med ESMA og med hverandre. Bestemmelsen gir regler om bistand mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, herunder om utveksling av opplysninger og samarbeid om undersøkelser. Det gis utførlige regler om hvordan bistand skal ytes og i hvilket tempo. Endelig gis det regler om tilsynsmyndighetenes rett til å unnlate å etterkomme en anmodning om samarbeid under nærmere angitte omstendigheter, blant annet dersom det allerede er iverksatt tiltak knyttet til det forhold henvendelsen gjelder. Det gis regler om samarbeid med myndigheter som har tilgrensende arbeidsområder, for eksempel Agency for the Cooperation of Energy Regulators (ACER) og kommisjonen. De landene som har valgt å ha strafferettslige sanksjoner for brudd på markedsmisbruksreglene, skal i henhold til bestemmelsen sørge for at nasjonale tilsynsmyndigheter har kontakt med relevante myndigheter på strafferettsområdet, slik at assistanse likevel kan ytes til andre nasjonale tilsynsmyndigheter og til ESMA.

Artikkel 25 fastsetter videre at nasjonale tilsynsmyndigheter skal varsle hverandre om markedsmisbruk over landegrensene, og skal konsultere hverandre og samarbeide for å unngå doble sanksjoner. Landene skal, etter nærmere angitte prosedyrer, kunne anmode hverandre om å utføre tilsynshandlinger. Det gis nye regler om bindende megling mellom nasjonale tilsynsmyndigheter. Bestemmelsen fastsetter at nasjonale tilsynsmyndigheter som retter en henvendelse om bistand til å utføre tilsynshandlinger, eller om å få informasjon fra en annen nasjonal tilsynsmyndighet, kan henvise saken til ESMA dersom de ikke får bistand innen rimelig tid eller anmodningen blir avvist. ESMA skal behandle saken etter prosedyrer som fremgår av ESMA-forordningen. For Norges del er det gjort tilpasninger i EØS-avtalen blant annet når det gjelder myndigheten til å treffe bindende vedtak. EØS-tilpasningen innebærer at myndighet til å treffe vedtak med direkte virkning i Norge legges til EFTAs overvåkingsorgan, med adgang til overprøving av EFTA-domstolen.

Endelig gir artikkel 25 regler om samarbeidsavtaler om utveksling av opplysninger med tredjeland. Det skal utveksles opplysninger med tilsynsmyndighetene også for relevante spot-markeder og auksjonsplattformer for utslippskvoter, dersom det er grunn til å tro at det foregår markedsmisbruk. Utveksling av opplysninger skal ha til formål å gi myndighetene mulighet til å avdekke og forfølge markedsmisbruk og koordinere eventuelle sanksjoner. ESMA skal som nevnt ha en koordinerende rolle i samarbeidet mellom ulike myndigheter.

MAR artikkel 26 gir ytterligere regler om samarbeidsavtaler med myndighetene i tredjeland. Bestemmelsen fastsetter at tilsynsmyndighetene skal inngå samarbeidsavtaler om utveksling av informasjon og om håndheving av regelverket, dersom det er nødvendig for å sikre effektiv håndhevelse av markedsmisbruksreglene. En forutsetning er at opplysninger som videreformidles er underlagt taushetsplikt som minst svarer til taushetsplikten etter forordningen. Utveksling av opplysninger skal ha til formål å gi myndighetene mulighet for å utføre sine oppgaver. Bestemmelsen presiserer at ESMA skal ha en koordinerende rolle.

MAR artikkel 27–29 gir regler om taushetsplikt ved utveksling av informasjon mellom tilsynsmyndigheter. Etter bestemmelsene skal all konfidensiell informasjon som utveksles holdes konfidensiell og kan bare benyttes til det formålet den utveksles for. Artikkel 28 og 29 gir regler for behandling av personopplysninger.

10.5.3 Utvalgets vurderinger

MAR gir mer detaljerte regler om tilsynssamarbeid enn de som fantes i MAD I. Utvalget kan ikke se at det er behov for lovendringer knyttet til endringene MAR medfører. Det er avklart at tilsynsmyndigheten i medhold av finanstilsynsloven § 7 kan dele taushetsbelagt informasjon med ESMA og andre relevante tilsynsmyndigheter innen EØS-området.

Som gjennomgangen over viser, gir MAR en lang rekke bestemmelser som gjelder samarbeidet mellom tilsynsmyndighetene i EØS-området og i tredjeland. Reglene gir en rekke folkerettslige forpliktelser for Norge og gir ikke regler som retter seg mot borgerne direkte. Utvalget bemerker at det ikke er behov for å lovfeste regler som kun retter seg mot tilsynsmyndigheten. Det må legges til grunn at Finanstilsynet sørger for å ha et rutineverk på plass som ivaretar de forpliktelser tilsynsmyndigheten har etter forordningen. Både finanstilsynslovens § 7, forvaltningsloven og offentleglova har regler om taushetsplikt som ivaretar reglene i MAR artikkel 27 flg. MAR er også en forordning, som gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon.