9 Folkehelseloven, merking av mat- og drikkevarer mv.

9.1 Folkehelseloven

Folkehelseloven har som formål å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevne sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse.

Folkehelseloven skal sikre at kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter setter i verk tiltak og samordner sin virksomhet i folkehelsearbeidet på en forsvarlig måte. Loven skal legge til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid.

Med folkehelse menes befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning. Folkehelsearbeid defineres som samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen.

9.2 Nasjonale styringsdokumenter

Regjeringen legger frem folkehelsemelding hvert fjerde år. Av Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter fremgår at regjeringen vil gjøre det enklere å velge sunt og legge til rette for at hensynet til liv og helse i større grad skal være premiss for samfunnsutviklingen. Styrking av samarbeidet med matvarebransjen var et av virkemidlene som ble løftet frem i meldingen.

Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017–2021) inneholder spesifikke mål som skal bidra til sunt kosthold og måltidsglede for å fremme helse og forebygge kostholdsrelaterte sykdommer. Et av målene som skal nås innen 2021 er å redusere innhold av tilsatt sukker i kosten til elleve pst. av energiinntaket. Det er også et mål å halvere andelen 15-åringer som spiser godteri fem ganger i uken eller oftere, samt halvere andelen som drikker brus/leskedrikker med sukker fem ganger i uken eller oftere.

9.3 Kostholdsråd og næringsstoffanbefalinger

Helsedirektoratet (2014) anbefaler at inntaket av tilsatt sukker begrenses til under ti prosent av det totale energiinntaket hos individer. Å følge anbefalingen vil bidra til å sikre inntak av kostfiber, vitaminer og mineraler, minske risikoen for karies og motvirke at sukker skal øke det samlede energiinntaket og føre til overvekt. Ved lite fysisk aktivitet, stillesittende arbeid og begrenset fysisk aktivitet på fritiden, vil eksempelvis ti energiprosent tilsvare et inntak av tilsatt sukker på 60–70 gram per dag for menn og 50–55 gram per dag for kvinner. Hos barn og unge vil dette tilsvare enda mindre. Til sammenligning inneholder en halv liter sukkerholdig brus 50 gram tilsatt sukker.

Verdens helseorganisasjon (WHO, 2015a) anbefaler at tilsatt sukker begrenses til under ti energiprosent, men at det vil være ytterligere helsefordeler ved å redusere inntaket til under fem energiprosent. Disse helsefordelene knytter seg til en potensiell reduksjon i forekomst av karies.

World Cancer Research Fund (WCRF, 2018a) anbefaler å begrense inntaket av prosessert mat som inneholder mye fett, stivelse eller sukker, og sukkerholdig drikke. WCRF påpeker at heller ikke fruktjuice bør inntas i store mengder fordi det kan føre til vektoppgang.

Den rådgivende komiteen til de britiske helsemyndighetene Scientific Advisory Committee on Nutrition (2015), anbefaler også at mengden tilsatt sukker ikke bør utgjøre mer enn fem pst. av energiinntaket hos individer over to år. EAT-Lancet kommisjonen anbefaler et inntak av tilsatt sukker på 31 gram per dag ut fra et helse- og bærekraftperspektiv (Willett et al. 2019). Dette tilsvarer om lag fem pst. av energiinntaket.

EFSA (Den europeiske myndighet for matvaretrygghet) fastsetter en verdi for hvor mye av søtstoffet som trygt kan inntas hver dag gjennom hele livet uten at det gir nevneverdig risiko for helsen (Husøy, 2018). Denne verdien kalles for et akseptabelt daglig inntak (ADI), se punkt 10.4.2. Barn under tre år anbefales ikke søtstoff.

9.4 Internasjonale forpliktelser

Norge tar del i det internasjonale samarbeidet for å fremme sunt kosthold og ernæring. Dette samarbeidet skjer gjennom Forente Nasjoner (FN), Verdens Helseorganisasjon (WHO), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), FNs matsikkerhetskomité (CFS), Den europeiske union (EU) og Nordisk ministerråd (NMR). Disse organisasjonene utgir handlingsplaner og retningslinjer på kostholdsområdet som er førende for medlemslandene i arbeidet med å fremme sunt kosthold og ernæring for alle mennesker.

Europaregionen i WHO vedtok i 2014 en handlingsplan for mat og ernæring (European Food and Nutrition Action Plan 2015–2020) som Norge har sluttet seg til. WHO har vedtatt en global handlingsplan for forebygging av ikke-smittsomme sykdommer (2010–2020) som Norge også har sluttet seg til. I denne planen definerer WHO ni globale mål som skal være oppnådd i 2025. For ett av målene har Norge ikke klart å snu utviklingen. Dette gjelder målet om å stanse økningen i fedme og diabetes.1

9.5 Merking av mat- og drikkevarer

EUs matinformasjonsforordning2 er en del av EØS-avtalen. Denne forordningen fastsetter bestemte krav til matinformasjon, noe som gir begrenset rom for nasjonale reguleringer. Norske myndigheter kan ikke fastsette særnorske bestemmelser om for eksempel næringsdeklarasjon. Matinformasjonsforordningen er gjennomført i matinformasjonsforskriften. Regelverket skal sikre at forbrukerne får god informasjon om innholdet i næringsmidler.

Matinformasjonsforordningen stiller en rekke obligatoriske krav til merking. Det oppstilles krav om at mat- og drikkevarer skal ha en ingrediensliste, hvor alle ingrediensene i et produkt angis i fallende vektrekkefølge. I enkelte tilfeller er det krav om mengdeangivelse i prosent av en ingrediens eller kategori av ingredienser. Tilsetningsstoffer som søtstoffer skal angis i ingredienslisten.

De fleste mat- og drikkevarer skal også ha en næringsdeklarasjon, dvs. en deklarasjon av næringsinnholdet i produktet. Næringsdeklarasjonen skal angi energiinnhold, samt mengden av fett, mettede fettsyrer, karbohydrater, sukkerarter, proteiner og salt. Alternativt kan angivelsen begrenses til å omfatte energiinnholdet, eller energiinnholdet sammen med mengden av fett, mettede fettsyrer, sukkerarter og salt.

Det er enkelte unntak fra kravet om at næringsmidler skal ha en næringsdeklarasjon. Det er for eksempelvis ikke krav om næringsdeklarasjon på ikke ferdigpakkede næringsmidler, som smågodt som pakkes i pose av forbruker selv i butikken. Det er heller ikke krav om næringsdeklarasjon på næringsmidler der pakningen er på under 25 cm², for eksempel små pakninger med godteri.

Kilde: Bildet fra Mattilsynet.no

I produkter som er tilsatt sukker, må sukker angis i ingredienslisten på produktet. Videre skal den totale mengden av sukker oppgis i næringsdeklarasjonen per 100 gram eller 100 ml vare. Total sukkermengde (kalt sukkerarter) omfatter både naturlig sukker og tilsatt sukker. Det er dermed i dag ikke et krav at mengden tilsatt sukker i et produkt oppgis, men dette kan oppgis frivillig.

En ernæringspåstand er en påstand som angir, antyder eller gir inntrykk av at et næringsmiddel har særlige gunstige ernæringsmessige egenskaper. En ernæringspåstand gir informasjon om innholdet av energi, næringsstoffer eller andre stoffer i et næringsmiddel. Et eksempel på en påstand kan være sukkerfri. Ernærings- og helsepåstander er frivillige opplysninger som kan brukes i merkingen og markedsføringen av næringsmidler. Bruken av slike påstander reguleres av forskrift om ernærings- og helsepåstander om næringsmidler. Forskriften er en del av EØS-avtalen. Mattilsynet fører tilsyn med produkter som produseres og selges i Norge for å sikre at kravene til merking mv. oppfylles.