6 Særavgifter på sukker og drikkevareemballasje

6.1 Innledning

Særavgiftene på sukker og drikkevareemballasje er ikke en del av utvalgets mandat. Avgiften på sukker er delvis helsemessig begrunnet, mens særavgiftene på drikkevareemballasje blant annet omfatter emballasje som inneholder avgiftspliktige drikkevarer. Utvalget finner det derfor naturlig å omtale disse særavgiftene.

6.2 Særavgift på sukker

6.2.1 Gjeldende rett

Avgiftsplikten omfatter sukker (roe-/bete- og rørsukker), sirup og sukkeroppløsninger.

Det er avgiftsfritak blant annet for sukker som brukes til ervervsmessig fremstilling av varer. Avgiften omfatter dermed hovedsakelig sukker til husholdningsbruk.

Statens inntekter fra sukkeravgiften utgjorde 186 mill. kroner i 2018. For 2019 er avgiften 8,05 kroner per kilo.

6.2.2 Historikk

Særavgift på sukker ble innført i 1981 som ledd i en overgang til mer indirekte beskatning. Det ble også vist til at en slik avgift kan være gunstig ut fra et helse- og kostholdsperspektiv ved at den kan bidra til å begrense sukkerforbruket. Avgiften er i hovedsak uendret siden den ble innført.

6.3 Særavgifter på drikkevareemballasje

6.3.1 Gjeldende rett

Det er to avgifter på drikkevareemballasje, miljøavgift og grunnavgift. Avgiftene beregnes per emballasjeenhet. Emballasje som har rominnhold på minst fire liter er fritatt for avgift.

Miljøavgiften på drikkevareemballasje skal prise kostnadene ved at emballasjen havner som søppel i naturen. Ulik emballasje gir ulik miljøskade og avgiften er derfor differensiert etter type emballasje. Miljøavgiften er i tillegg gradert slik at emballasje som inngår i et godkjent retursystem får redusert avgift avhengig av returandelen. Returandelen fastsettes av Miljødirektoratet. Dersom returandelen er 95 pst. eller høyere, gis det fullt avgiftsfritak. Emballasje som inneholder varer i pulverform eller morsmelkerstatning er fritatt for avgift.

For 2019 er avgiftssatsene for drikkevareemballasje av glass/metall, plast, kartong/papp i utgangspunktet henholdsvis 5,88, 3,55 og 1,45 kroner per emballasjeenhet. Høy returandel innebærer at avgiften i praksis er langt lavere enn dette. Mye av emballasjen har 95 pst. eller høyere returandel, og er dermed fritatt for avgift. Statens inntekter fra miljøavgift på drikkevareemballasje utgjorde 182 mill. kroner i 2018.

Grunnavgiften omfatter engangsemballasje til drikkevarer. Med engangsemballasje menes emballasje som ikke kan gjenbrukes i sin opprinnelige form. Emballasje som inneholder melk og melkeprodukter, drikkevarer fremstilt av kakao og sjokolade mv., varer i pulverform, korn- og soyabaserte melkeerstatningsprodukter og morsmelkerstatning er fritatt for avgift.

For 2019 er avgiften 1,21 kroner per emballasjeenhet. Bruken av engangsemballasje, og dermed statens inntekter fra grunnavgiften, har økt betydelig de senere år, fra 807 mill. kroner i 2010 til 1 949 mill. kroner i 2018.

6.3.2 Historikk

Ut fra miljøhensyn ble det i 1974 innført en tilleggsavgift på engangsemballasje til øl og kullsyreholdige, alkoholfrie drikkevarer. For å gi insitament til økt innsamling av drikkevareemballasje ble tilleggsavgiften i 1994 erstattet av en miljøavgift som reduseres dersom emballasjen inngår i et retursystem. Avgiften omfattet engangs- og gjenbruksemballasje, herunder emballasje til kullsyrefrie drikkevarer. Fra 2000 ble miljøavgiften differensiert etter emballasjens materiale. Samtidig ble avgiftene på drikkevareemballasje samlet i ett avgiftsvedtak.

I 1994 ble det i tillegg til miljøavgiften innført en grunnavgift på engangsemballasje. Avgiften var begrunnet i at ombruk anses mer miljøvennlig enn gjenvinning.

I 2007 åpnet EFTAs overvåkingsorgan (ESA) sak mot Norge om grunnavgiften. ESA viste til at avgiften kunne være i strid med EØS-avtalen artikkel 14 fordi den i hovedsak rammer utenlandske produsenter av drikkevarer ettersom disse av praktiske årsaker i stor grad benytter engangsemballasje. Norge mente at avgiften kunne opprettholdes som en miljøavgift. ESA frafalt saken i 2009.