8 Utvidet tilknytningsplikt, planrolle og dispensasjon

Utvalget er i mandatet under hovedpunktet «mulige forbedringer i systemet med tilknytningsplikt», blant annet bedt om å vurdere utvidet tilknytningsplikt, Statnetts forslag om en utvidet «planrolle», samt adgangen til å dispensere fra tilknytningsplikten for forbruk. I dette kapittelet vurderes om utvidet tilknytningsplikt er hensiktsmessig, og hvordan en eventuell planrolle kan utformes. Utvidelse av adgangen til å dispensere fra tilknytningsplikten for forbruk vurderes også.

8.1 Bygging og drift av nett er et naturlig monopol

Som beskrevet i kapittel 3.1 er strømnettet et naturlig monopol. For å sikre at netteiere ikke utnytter sin monopolstilling overfor nettkundene, er sektoren underlagt en omfattende regulering.

For å bygge, eie og drive nettanlegg er det krav om konsesjon. Det er lovbestemt1 at kun Statnett kan eie, bygge og drive nettanlegg som inngår i transmisjonsnettet, og det gis derfor ikke konsesjon til andre enn Statnett i transmisjonsnettet.2

For distribusjonsnett er utvalgte selskap gjennom områdekonsesjon gitt rett til å bygge, eie og drive fordelingsanlegg opp til og med 22 kV i spesifikke geografiske områder. Områdekonsesjonær skal etter leveringsplikten eie, bygge og drive nettanleggene helt fram til alle forbrukskunder i området som ønsker tilknytning til strømnettet. Selv om Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har gitt denne retten til ett selskap innenfor et spesifisert geografisk område, er det åpning i regelverket for at NVE kan gi anleggskonsesjoner til andre aktører innenfor områdekonsesjonens gyldighetsområde. NVE har imidlertid en restriktiv praksis med å gi anleggskonsesjon til fordelingsnett til andre aktører innenfor en områdekonsesjonærs område, fordi det er vurdert å være mest hensiktsmessig at én aktør står for den overordnede planleggingen, driften og utviklingen av fordelingsnettet i et område. Dagens regelverk og praktiseringen av det, innebærer at det i all hovedsak er områdekonsesjonærene som eier, bygger og driver fordelingsnettet opp til og med 22 kV.

I regionalnettet (33–132 kV) er det, i tillegg til de regionale nettselskapene, flere større industribedrifter og kraftprodusenter som har, og kan tildeles, konsesjon for nettanlegg. Dette er blant annet som følge av at tilknytningsplikten bare gjelder til eksisterende punkt i nettet og ikke helt fram til kunden. Dette bidrar til at roller og ansvar i regionalnettet ikke er like tydelig definert som på de andre nettnivåene.

Som anleggskonsesjonærer i regionalnett har også industribedriftene og kraftprodusentene tilknytningsplikt, da tilknytningsplikten gjelder for alle med anleggskonsesjon etter energiloven, se boks 8.1. Det innebærer at de må la andre aktører tilknyttes sine nettanlegg, og om nødvendig forsterke egne nettanlegg for å tilrettelegge for dette. Dagens bestemmelse om tilknytningsplikt innebærer at det stadig oppstår nye eiere av enkeltledninger i regionalnettet. Dette gir et fragmentert eierskap i regionalnettet, som kan bidra til reduserte skalafordeler. Aktører som ikke har strømnett som sin kjernevirksomhet, bygger og driver strømnett og overordnet planlegging/utvikling av strømnettet, kan dermed bli mangelfull. Det kan også resultere i unødig mye ressursbruk hos konsesjonsmyndighetene for å sikre at de beste løsningene velges.

8.2 Bakgrunn for å vurdere utvidet tilknytningsplikt

Effektiv nettutvikling handler både om å gjennomføre riktige tiltak til rett tid og om effektive prosesser. Tydelig definerte roller og ansvar er viktige suksesskriterier for effektive prosesser.

I 2014 foreslo Reiten-utvalget at regelverket skulle endres slik at det ble innført en tilknytningsplikt for alle konsesjonærer som svarer til dagens regel om leveringsplikt (utvidet tilknytningsplikt). Dette vil innebære at anleggskonsesjonæren får plikt til å bygge helt fram til nettkunden, og at nettkunden ikke lenger vil måtte eie, bygge og drive egen tilknytningsledning. På den måten vil ikke lenger nye nettkunder bli anleggskonsesjonærer selv, med tilknytningsplikten det innebærer.

Elektrifiseringen underbygger behovet for en gjennomgang av problemstillingen. Tilknytningsplikten har vært lovregulert i om lag 10 år, og det kan være grunn til å se på dette.

Departementet presiserte ved innføring av tilknytningsplikten at

«ved tilknytning til regional- og sentralnettet vil det som i dag være den enkelte forbruksenhets ansvar å sørge for nettanlegg fra forbruksenheten til det punkt i nettet som nettselskapet anviser.»

Kilde: Ot.prp. nr. 62 (2008–2009)

I den senere tid er det flere aktører som ikke er nettselskaper,3 som ønsker å søke konsesjon, bygge og drive større nettanlegg som ikke nødvendigvis er kundespesifikke.4 Noen av disse prosjektene er konkrete tiltak NVE har mottatt melding eller søknad om. Andre har vært uformelle henvendelser til NVE. Eksempler kan være næringsparker. Flere av eksemplene handler om ledninger på mange kilometer som går parallelt med eksisterende nett.

Søknadene eller henvendelsene er hovedsakelig begrunnet i at aktørene tror det vil gå raskere å utvikle nettanlegg selv enn at nettselskapet gjør det, at de ønsker en annen nettløsning og drift enn nettselskapet tilbyr, eller at de får en annen tariff ved å bygge seg fram til et høyere nettnivå. Det er også begrunnet i at dagens regelverk ikke pålegger nettselskapene å bygge dette nettet.

For anlegg opp til og med 22 kV (distribusjonsnett) er det i dag et stort antall selskaper som ikke er nettselskaper som eier, bygger og driver nett. Dette er i all hovedsak 22 kV-ledninger for tilknytning av småkraftverk. Det finnes om lag 108 selskaper som har konsesjon for ledninger med spenning 66 og 132 kV (regionalnettet). Av disse er det 47 som er kraftprodusenter, 45 som er nettselskaper og 16 som er uttakskunder. Anlegg med spenning 300 og 420 kV tilhører i hovedsak Statnett, men det er flere produksjonsselskaper som har korte 300 kV-ledninger for tilknytning av store vannkraftverk til transmisjonsnettet. Av anlegg tilhørende uttakskunder finnes blant annet 9 km lange 420 kV Fræna–Nyhamna, tilhørende AS Norske Shell.

Tallene over viser at det i dag er 63 anleggskonsesjonærer i regionalnettet som ikke er nettselskaper. Alle disse har også tilknytningsplikt, og 7–95 av dem har inntektsramme. Anleggskonsesjonærer uten inntektsramme kan også ta betalt fra ev. tilknyttede kunder. Dette forutsetter at nettvirksomheten er av begrenset omfang, i tillegg til at utformingen og nivået på nettleien kan påklages til RME. Med den store økningen i antall tilknytningssøknader, er det grunn til å forvente at antallet anleggskonsesjonærer vil øke dersom dagens tilknytningsplikt opprettholdes. Dette vil forsterke utfordringene som pekes på i neste kapittel.

8.3 Konsekvenser av dagens tilknytningsplikt

Konsekvenser av dagens tilknytningsplikt er særlig knyttet til fragmentert utvikling av regionalnettet og utfordringer med tilknytning av nye kunder i eget nett. Det er også noen andre virkninger.

8.3.1 Fragmentert utvikling av regionalnettet

Nettselskap har som oppgave å utrede, søke konsesjon for, og bygge ut samfunnsmessig rasjonelle tiltak. Utvalgte større, regionale nettselskap har ansvaret for kraftsystemutredningene for regionalnett og skal vurdere nettiltak i en større sammenheng, mens Statnett har tilsvarende ansvar for transmisjonsnettet. Konsesjonsmyndighetene vurderer og etterprøver nettselskapenes utredninger og søknader, for å sikre at de samfunnsmessig beste løsningene blir valgt.

Dagens tilknytningsplikt innebærer at nye kunder i regional- og transmisjonsnettet må bygge sine egne ledninger fram til eksisterende nett. Det betyr også at kunden blir en ny anleggskonsesjonær. Dagens tilknytningsplikt gir dermed stadig flere konsesjonærer ansvar for små deler av nettet, uten ansvar og hensyn til nettet som helhet. Aktører som skal bygge eget nett fram til et eksisterende punkt, vil være interessert i å etablere en løsning kun for å dekke sitt eget behov. På den andre siden, vil et nettselskap ha oversikt over det samlede nettet i et gitt område, og kan dermed i større grad se ulike behov i sammenheng og ta hensyn til det overordnede kraftsystemet. På den måten vil et nettselskap ha mer informasjon enn en gitt forbruksaktør eller produsent, som kan gjøre nettselskapet bedre i stand til å velge nettløsninger som samlet sett kan være bedre for samfunnet.

For konsesjonsmyndighetene blir det i en situasjon som i dag, vanskeligere å avdekke hvorvidt en aktør har valgt en nettløsning som også er god for samfunnet, eller om det finnes andre og bedre løsninger for samfunnet som helhet. Det gir konsesjonsmyndighetene i flere tilfeller merarbeid og mindre effektiv tidsbruk, ved at det er nødvendig å koordinere med det regionale nettselskapet og andre aktører i forbindelse med behandling av søknaden. I noen tilfeller ser NVE behov for å kreve at nettselskapene gjennomfører nettutredninger knyttet til konkrete konsesjonssaker som er sendt inn av enkelte forbruksaktører, jf. forskrift om energiutredninger6 § 22 a. Dette kan bøte på utfordringen med manglende overordnet nettplanlegging og usikkerhet ved om løsningene det søkes om er de beste for samfunnet. Alternativet er å sende aktørens søknad på høring for å få innspill fra nettselskapene på den måten. Å høre løsninger som viser seg ikke å være samfunnsmessig rasjonelle, kan imidlertid føre til unødvendig uro blant berørte interessenter, og konflikter som kunne ha vært unngått ved bedre utredninger i forkant av konsesjonssøknad.

Dette er en problemstilling som er særlig aktuell der andre aktører enn nettselskaper ønsker å utvikle egne nettløsninger i et område med flere kunder.

8.3.2 Utfordring med tilknytninger av nye kunder i eget nett

Aktører med anleggskonsesjon uten å ha nettvirksomhet som sin kjernevirksomhet kan ha flere utfordringer forbundet med tilknytning av nye kunder, sammenlignet med et nettselskap.

Dette skyldes både at nettutbygging ikke er del av deres kjernevirksomhet, og at de derfor ikke ønsker eller har mulighet til å bruke ressurser på tilknytning av nye kunder. Det kan også skyldes at tilknytning av nye kunder kan utløse behov for en sterkere myndighetskontroll med nettvirksomheten deres i form av rapporteringskrav, inntektsramme mv. Reguleringsmyndigheten for energi (RME) avgjør i hvilke tilfeller anleggskonsesjonærer blir underlagt blant annet inntektsregulering. Dette er særlig relevant for anleggskonsesjonærer med «mer enn et fåtall kunder».

Det kan også være at kompetansen om tilknytningsplikten ikke er tilstrekkelig, for eksempel dersom nye konsesjonærer ikke er klar over at en anleggskonsesjon også innebærer at de får tilknytningsplikt.

Dersom anleggskonsesjonærene ikke har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere tilknytningshenvendelser, kan det bidra til forsinkelser i tilknytningsprosessen når nye kunder ønsker å tilknytte seg deres nett, og usikkerhet for dem som ønsker å tilknytte seg. Forsinkelser kan for eksempel skje ved at anleggskonsesjonæren ikke har kompetanse eller rutiner for å håndtere tilknytningssaker, eller at anleggskonsesjonæren starter prosesser for å forsøke å overdra anleggene til et nettselskap i stedet for å håndtere tilknytningen. Andre kilder til forsinkelse kan være at anleggskonsesjonæren sår tvil om hvem som har tilknytningsplikt, altså om det er dem selv eller andre netteiere i området.

En annen utfordring som oppstår når virksomheter som ikke har nettvirksomhet som sin kjernevirksomhet blir anleggskonsesjonærer, er at skillet mellom monopolaktivitet og konkurranseutsatt virksomhet blir mindre. Kravene til selskapsmessig og funksjonelt7 skille kan føre til at selskapet må organisere virksomheten annerledes, dvs. skille ut den delen som blir nettselskap for å sikre tilstrekkelig nøytralitet.

Utfordringene omtalt her oppstår som en direkte konsekvens av dagens tilknytningsplikt, særlig der forbrukere eller produsenter ikke har noe annet valg enn å bygge egen radial til nærmeste punkt i eksisterende nett, eller der de ser en kortsiktig gevinst ved raskere realisering eller gunstigere tariff, jf. kapittel 8.3.3.

8.3.3 Andre virkninger

I tillegg til de beskrevne konsekvensene som følger direkte av tilknytningspliktens innretning, kan den bidra til å forsterke negative virkninger av andre ordninger og regelverk, knyttet til økonomisk tilpasning eller valg av løsninger som ikke ivaretar samlede samfunnsmessige hensyn.

Økonomiske insentiver

Punkttariffsystemet innebærer at det for forbruksaktører kan ligge en tariffmessig gevinst ved å tilknyttes på høyere nettnivå, ettersom det er lavere tariff på høyere nettnivåer. Det finnes eksempler på at aktører som i utgangspunktet kunne fått levert strøm på 22 kV, søker om konsesjon for å bygge seg fram til 132 kV fordi de kan få en lavere tariff. Det betyr at aktørene kan ha økonomiske insentiver til å eie og drive egne nettanlegg for å knytte seg til høyere spenningsnivå. Dette er en utfordring som handler om tariffsystemet, og ikke tilknytningsplikten, men dagens tilknytningsplikt åpner for tariffmessige tilpasninger.

På den annen side kan det også være tilfeller der nettselskap ønsker at kunden selv skal bygge større nettanlegg. Årsaken til dette er at dersom kunden selv bygger et slikt anlegg, unngår nettselskapet en økning i sin anleggskapital, noe som medfører en økning i tillatt inntekt, som igjen kan gi økning i tariff for de øvrige kundene. Dette er en utfordring som spesielt gjør seg gjeldende når de aktuelle nettanleggene ikke er kundespesifikke og nettselskapet ikke kan henføre alle kostnadene til nye kunder.

Behov for overdragelse av nettanlegg på senere tidspunkt

I noen tilfeller kan det bli aktuelt at et nettselskap overtar eierskap og ansvar for et nettanlegg i det øyeblikk det gis tilknytning til nye kunder og/eller det kreves inntektsramme fordi anlegget blir underlagt inntektsregulering. Det kan skyldes at aktøren ikke ønsker å bli nettselskap med de pliktene og kravene som følger av dette, jf. beskrivelsen i kapittel 8.3.2, eller at nettet blir klassifisert som transmisjonsnett. Ut fra hensynet til nettdriften kan det også være hensiktsmessig at driftsansvaret ligger hos et nettselskap med oversikt over, og ansvar for, det samlede nettet i området.

Om anlegget er 300 eller 420 kV, kan det bli omklassifisert til transmisjonsnett som følge av at konsesjonær har måttet gi tilknytning til mer enn et fåtall kunder. Da krever energiloven § 4-8 at Statnett overtar anlegget.8 Statnett vil da kunne stå overfor kjøp av et dyrere anlegg enn de selv ville ha fått konsesjon til å bygge, eller nettanlegg med en annen standard eller risikoprofil enn de selv i utgangspunktet ville bygget.

Et eksempel på dette er når enkeltaktører velger å søke om kabel framfor luftledning der de nasjonale retningslinjene innebærer at luftledning er hovedregelen på høyere spenningsnivåer. Retningslinjene åpner for kabling der det er betalingsvillighet for det. Hensikten med å søke om kabel kan være å oppnå lokal aksept og raskere konsesjonsprosesser, som enkeltaktører kan ha betalingsvillighet for, selv om det som oftest gir betydelig høyere investeringskostnader.

Uansett årsak til overdragelse, kan løsningene en aktør velger, avvike fra nettselskapenes standardiserte materiell og spesifikasjoner i nettet for øvrig. Dette gjør det mer krevende og kostbart å opprettholde en god beredskap dersom nettselskapet overtar anlegget, enn om anlegget i utgangspunktet var bygd innenfor nettselskapets standarder.

Fordeler med dagens løsning

Dersom det ikke er ventet at andre kunder ønsker å knytte seg til anlegget, kan dagens tilknytningsplikt være en hensiktsmessig løsning. Da kan konsesjonæren bygge anlegget på en slik måte som best passer dem (gitt konsesjon). Dette kan være tilfelle både for kraftprodusenter og kraftforbrukere. Statkraft peker i notat til utvalget av 18. mars 2022 på dette forholdet, og skriver at

«[…] dersom det bare antas å være en bruker av nettanlegget vil denne brukeren ha de beste insentiver til å bygge og drifte nettanlegget på en optimal måte i forhold det behovet nettanlegget skal dekke. Derfor kan for eksempel behovet for utrykning for reparasjon av kraftledning innenfor kraftverksområde avhenge av planlagt utnyttelse av kraftverket i nær fremtid.»

8.3.4 Oppsummering

Oppsummert er utfordringene med dagens tilknytningsplikt som følger:

• uklare roller og ansvar i regionalnettet

• manglende overordnet nettplanlegging og usikkerhet om løsningene er samfunnsmessig rasjonelle

• innebærer at en produsent/forbruksaktør kan måtte opptre som «nettselskap», selv om det er utenfor deres kjerneområde.

I tillegg kan tilknytninger i framtiden ta lengre tid i de tilfeller hvor nye aktører ønsker å tilknytte seg nett som eies av konsesjonærer og som ikke er nettselskap på grunn av:

• at konsesjonær ikke har nettutbygging som kjernevirksomhet og mangler kompetanse

• mer krevende myndighetsprosesser med behov for koordinering mot utredningsansvarlige nettselskaper og ev. andre aktører

• mulige uenigheter om hvem som har tilknytningsplikt eller aktører med tilknytningsplikt som ikke ønsker å tilknytte andre

• mulige tidkrevende prosesser med å overdra nettanlegg til nettselskapet

8.4 Innspill til utvalget

Statkraft har i notat til utvalget av 18. mars 2022 beskrevet sine vurderinger av mulige virkninger av krav om at utpekte nettselskaper skal bygge nett som knytter ny kraftproduksjon til nettet. Statkraft støtter et prinsipp om at utgangspunktet bør være at nærliggende netteier skal ha plikt til å bygge ledning fram til nye kraftanlegg. De legger imidlertid til at kraftutbyggere bør, hvis de selv ønsker det og det i hovedsak er de som vil være bruker av det aktuelle nettanlegget, selv kunne være ansvarlig for utbygging og drift av kraftledninger som er avgjørende for drift av et kraftverk. Videre mener Statkraft at nærliggende netteier/områdekonsesjonær bør være forpliktet til å overta en produksjonsradial dersom det kommer andre brukere som vil knytte seg til, eller dersom ledningen skal inngå som en del av det maskede nettet.

8.5 Utvalgets vurdering av aktuelle løsninger

Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere om og hvordan en utvidet tilknytningsplikt kan innføres. Som det framgår av problembeskrivelsen over, er det behov for en tydeligere oppfølging og plassering av plikter for nettutviklingen i regionalnettet. Utvalget har identifisert to mulige løsninger på problemene. Det er sterkere oppfølging av dagens tilknytningsplikt og planleggingen av regionalnettet, og utvidet tilknytningsplikt. Utvidet tilknytningsplikt vil gi en tydelig plassering av ansvar for regionalnettet, som samlet sett vil kunne bidra til en mer effektiv utvikling av dette nettnivået. Samtidig vil innføring av utvidet tilknytningsplikt være et tiltak som vil kreve lovendring, og derfor kunne ta lang tid å gjøre gjeldende. På kort sikt mener derfor utvalget det er viktig med en sterkere oppfølging av dagens tilknytningsplikt mht. utviklingen av regionalnettet. På lengre sikt mener utvalget mye taler for at utvidet tilknytningsplikt bør innføres, der selskap med nettvirksomhet som sin primære virksomhet som hovedregel eier, bygger og driver nettanlegg fram til kundene. En svært viktig forutsetning for dette er fortsatt betaling av anleggsbidrag.

8.5.1 Sterkere oppfølging av tilknytningsplikten og planleggingen av regionalnettet

På kort sikt er det behov for sterkere oppfølging av tilknytningsplikten og planleggingen av regionalnettet. Mye av dagens økte etterspørsel etter nettkapasitet kommer i regionalnettet. Gode utrednings- og koordineringsprosesser er viktig for effektivt å kunne etterkomme denne etterspørselen. Flere tiltak er aktuelle. I forbindelse med omlegging av KSU-ordningen, beskrevet i kapittel 5, vurderer NVE tydeligere og mer formaliserte krav til utredningsprosess i forkant av konsesjonssøknader, inkludert tidlig dialog med nettselskapene om nettløsning. Digitale løsninger for KSU og konsesjonssøknader vil støtte opp om at slike krav formidles og følges. Dette vil bidra til at alle aktører som ønsker å søke anleggskonsesjon må gjennomgå de samme utredningsstegene og krav til involvering før de søker konsesjon, uavhengig av om de er nettselskap eller ikke. Dette vil redusere NVEs behov for koordinering og krav om utredninger i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Dette vil imidlertid ikke stoppe aktører fra å søke om løsninger som ikke er til det beste for samfunnet som helhet.

Uavhengig av hvor gode planprosessene er, kan det bli aktuelt å overføre nettanlegg fra en konsesjonær til en annen. Eksempelvis har flere nettanlegg blitt overført til Statnett som transmisjonsnetteier som følge av at nettanleggene har blitt klassifisert som transmisjonsnettanlegg. I regionalnettet kan tilknytning av nye kunder utløse behov for inntektsregulering som gjør at anleggskonsesjonæren ønsker å overdra de aktuelle nettanleggene. I slike tilfeller er det uheldig dersom anleggenes tilstand eller tekniske utførelse utgjør en barriere for å overføre anleggene til en annen eier. Det kan derfor være aktuelt å stille krav til bruk av standardløsninger for å gjøre en eventuell overføring av nettanlegg på et senere tidspunkt enklere.

Mange ulike anleggskonsesjonærer innebærer også flere aktører RME må føre tilsyn med at oppfyller tilknytningsplikten. Som beskrevet i kapittel 7, boks 7.2, har RME siden 2018 kun ført tilsyn med tre regionalnettselskaps og Statnetts praktisering av tilknytningsplikten. I kapittel 7.4.3 anbefaler utvalget økt tilsyn med tilknytningsplikten.

Både krav til utredningsprosess, tidlig dialog og bruk av standardløsninger kan bidra til en mer effektiv utvikling av regionalnettet og bør gjennomføres på kort sikt. Det vil imidlertid ikke nødvendigvis løse problemstillingen knyttet til uklare roller og ansvarsforhold. Videre vil problemstillingen knyttet til fragmentert eierskap og anleggskonsesjonærer som ikke ønsker ansvar for andres nettilknytning fortsatt være til stede, og etter all sannsynlighet øke.

8.5.2 Utvidet tilknytningsplikt på lengre sikt

En utvidet tilknytningsplikt kan i praksis utformes identisk som dagens leveringsplikt, og vil dermed innebære at utpekte nettselskaper i et spesifisert geografisk område får plikt til å investere helt fram til nettkunden. Dette innebærer også at nettselskapet avgjør hvordan og på hvilket nettnivå kunden tilknyttes, slik at det ikke blir mulig for nettkunden å gjøre tariffmessige tilpasninger. Utvalget har ikke gjort en nærmere vurdering av hvilke anleggskonsesjonærer som bør ha denne plikten. Sammenlignet med tidligere har det også skjedd en større konsolidering av de rene nettvirksomhetene på regionalnettnivå. Dette gjør det lettere enn tidligere å identifisere hvilke aktører som ev. bør gis en utvidet tilknytningsplikt.

Overføring av ansvar for utvikling og drift av regionalnett til utvalgte selskap vil ikke påvirke den samlede etterspørselen etter kapasitet, men endrer ansvaret for hvilken aktør det er som skal bygge, eie og drive nettet.

Ved at nettselskaper får plikt til å bygge nett helt fram til kundene, løses mange av utfordringene med dagens ordning knyttet til uklare roller og ansvarsforhold, og helhetlig nettplanlegging. Nettselskapene er regulert til å planlegge samfunnsmessig rasjonelle løsninger, og en utvidet tilknytningsplikt vil bidra til rendyrking av monopolvirksomheten som er underlagt inntektsregulering. Det vil også være enklere å gjøre sammenlignende analyser av disse nettselskapene, sammenlignet med dagens situasjon med anleggskonsesjonærer med få kunder. Dette kan bidra til å fremme effektivitet.

Under følger en vurdering av noen virkninger for nettselskaper og nettkunder knyttet til en eventuell innføring av utvidet tilknytningsplikt.

Virkninger for nettkunder og nettselskaper

En utvidet tilknytningsplikt vil for utpekte nettselskaper medføre at deres plikt til å utrede, omsøke og gjennomføre investeringer i nettanlegg vil kunne øke betydelig i en tid hvor det allerede er svært stor etterspørsel etter utredningskapasitet, og svært mange utbyggingsprosjekter i nettselskapene. På den andre siden vil nettkunden selv slippe å utrede, omsøke og gjennomføre investeringer i nettet, men de vil fortsatt måtte betale anleggsbidrag.

Utvidet tilknytningsplikt vil medføre at aktører som i dag ufrivillig blir anleggskonsesjonær, vil slippe dette ansvaret. Det kan også bidra til at kunder som ønsker tilknytning, møter en konsesjonær som sannsynligvis vil inneha mer erfaring og kompetanse med å håndtere tilknytningshenvendelser.

Utvidet tilknytningsplikt kan imidlertid føre til at netteiers bygging av tilknytningsledning er dårligere koordinert med utbygging av kraftverket eller -forbruket som følge av at de to prosjektene gjøres i to ulike organisasjoner underlagt ulik regulering og økonomiske insentiver. Dette kan delvis løses gjennom bruk av avtaler der kunden bistår med å utarbeide konsesjonssøknad og prosjektering av anleggene på nettselskapets spesifikasjoner.

En streng praktisering av utvidet tilknytningsplikt, der det er ingen eller svært liten adgang for forbruks- eller produksjonskunder til å bygge og drifte sin egen ledning, kan også ha noen ulemper, som for eksempel at tilknytningsledningen i noen tilfeller blir dyrere enn om kunden fikk bygge og eie ledningen selv. Det bør derfor være anledning for konsesjonsmyndigheten å gi anleggskonsesjon til rene tilknytningsledninger til andre enn nettselskapene der det vurderes som mest fornuftig, slik det også praktiseres innenfor områdekonsesjonene. Det kan for eksempel være tilfeller der det er svært lite sannsynlig at det i ettertid kommer nye kunder som ønsker tilknytning og/eller at tilknytningsledninger er tett integrert i driften av kundens egne anlegg.

En utvidet tilknytningsplikt kan potensielt også føre til at vedlikehold, reparasjoner og utkoblinger av tilknytningsledninger i mindre grad blir koordinert med driften av kraftverket. Statnett som systemansvarlig har her en viktig rolle i å koordinere driftsstanser i regional og transmisjonsnett.

Utvidet tilknytningsplikt vil kunne gi omfordelingsvirkninger mht. kostnadsdekning for anleggene. Kunder som i dag bygger egen tilknytningsledning vil i alle tilfeller dekke hele kostnaden for sin ledning. Kontrollforskriften9 §§ 16-8 og 16-9 innebærer at en eller flere kunder kan pålegges å betale hele kostnaden med nettanlegget i anleggsbidrag, men dersom andre kunder likevel blir tilknyttet nettanlegget innen ti år, skal nettselskapet betale tilbake til kunden den delen av anleggsbidraget som overstiger den forholdsmessige andelen. Nettselskapet mottar dette beløpet fra de andre kundene, jf. 10-årsregelen. Det er begrenset erfaring med anleggsbidrag i regional- og transmisjonsnettet, ettersom det er et relativt nytt system, og derfor krevende å vurdere de praktiske virkningene for kostnadsfordelingen, gitt en eventuell innføring av utvidet tilknytningsplikt.

Utvidet tilknytningsplikt og rollen som utredningsansvarlig selskap

Det følger også av mandatet at utvalget bør

«vurdere hvordan deres anbefalinger vil virke inn på behovet for utredningsansvarlige selskaper i regionalnettet slik at planleggingsprosessen blir effektiv og av så god kvalitet som mulig.»

NVE har etter forskrift om energiutredninger utpekt 15 regionalnettselskaper til å være utredningsansvarlige selskaper i til sammen 17 spesifiserte geografiske områder. Disse har ansvaret for å koordinere utarbeidelsen av en langsiktig regional kraftsystemutredning for sitt utredningsområde.

En eventuell utvidet tilknytningsplikt til utpekte nettselskaper bidrar til at det blir færre anleggskonsesjonærer i regionalnettet enn det ellers ville vært. Slik sett blir koordineringsrollen til de utredningsansvarlige selskapene noe mindre. Utvalget har ikke i detalj vurdert hvem som bør bli utpekt til å ha utvidet tilknytningsplikt, og har derfor ikke vurdert alle konsekvenser, deriblant behovet for utredningsansvarlige selskaper i regionalnettet.

I kapittel 5 er NVEs arbeid med å endre forskrift om energiutredninger beskrevet. Utvalget legger til grunn at oppgavene til utredningsansvarlig selskap vil bli vurdert i dette arbeidet.

8.6 Utvalgets anbefaling – utvidet tilknytningsplikt

Kraftnettet er et naturlig monopol og nettselskapene er regulert for å ta hensyn til dette. Utvalget mener derfor at et overordnet mål bør være at det i all hovedsak er nettselskaper som eier og driver regionalnettet i Norge. Det er mye som taler for at en utvidet tilknytningsplikt bør innføres.

Utvalget anbefaler å innføre utvidet tilknytningsplikt, dvs. en plikt for utvalgte anleggskonsesjonærer til å investere helt fram til kunden som ønsker tilknytning. Dette bør gjennomføres med mindre ulempene viser seg å være større enn antatt. Departementet bør utrede nærmere hvordan utvidet tilknytningsplikt kan gjennomføres. I dette arbeidet ligger det også en nærmere utredning av hvilke anleggskonsesjonærer med nettvirksomhet som sin kjernevirksomhet som bør bli utpekt, og hvilke fordelingsvirkninger det vil ha. Utvalget mener videre at det fortsatt bør være mulig for både forbruk og produksjon å få konsesjon til å bygge egne nettanlegg der det åpenbart er samfunnsmessig rasjonelt.

Utvalget mener NVE i arbeidet med å endre forskrift om energiutredninger, omtalt i kapittel 5, i større grad enn i dag bør stille minimumskrav til hva som skal foreligge av utredninger, og involvering og koordinering med øvrige netteiere før en kan søke konsesjon. Utvalget legger til grunn at oppgavene til utredningsansvarlig selskap også vil bli ytterligere beskrevet i forbindelse med endringene i forskrift om energiutredninger.

Utvalget anbefaler at det utarbeides en felles bransjestandard for anlegg i regional- og transmisjonsnett, og at konsesjoner til anlegg på disse spenningsnivåene som hovedregel skal være i tråd med disse standardene.

8.7 Planrollen

Utvalget skal også vurdere Statnetts forslag om en tydeligere planrolle, og innenfor hvilke rammer en slik rolle eventuelt bør utøves. Statnett har pekt på en planrolle «der nettselskapene i større grad peker på det mest rasjonelle stedet for nettilknytning selv om det medfører økte kostnader for kunden.»

Statnett omtaler det slik i sitt brev til Olje- og energidepartementet av 5. mars 2021:

«Forbruk er ikke underlagt samme konsesjonskrav som produksjon og nettanlegg. Dette gjør at aktører står friere til å søke om å knytte til store mengder økt forbruk. Aktører får prissignaler til lokalisering gjennom områdepriser samt anleggsbidrag. Vi erfarer ofte at dette ikke er tilstrekkelig til at aktører får insentiver til å etablere seg eller knytte seg til nettet på steder som ikke frembringer høye nettinvesteringer. Det er hensiktsmessig at nettselskapene blir tydeligere i sin planrolle, der nettselskapene i større grad peker på det mest rasjonelle stedet for nettilknytning. Nettselskapene bør i fellesskap kunne plassere en kunde i nettet på det stedet som er mest rasjonelt samfunnsmessig, selv om det medfører økte kostnader for kunden.»

Statnett har i innspill til utvalget av 26. november 2021 også tatt til orde for en mer aktiv planrolle, og mener at

«Nettselskapene og Statnett må kunne ta en mer aktiv planrolle for å styre tilknytninger til områder med ledig kapasitet. Det vil sikre en samfunnsmessig rasjonell utnyttelse av kapasiteten og utvikling av nettet, og sikre bedre informasjon til aktørene.»

Statnett legger videre vekt på at en tydelig planrolle også betyr at kundene skal få god informasjon om hvor det er ledig kapasitet, om nettinvesteringer og et grovt estimat på hva tilknytning vil koste.

Statnetts brev omhandler i stor grad tilknytning av forbruk. Utvalget vil avgrense denne vurderingen til å omhandle forbruk, ettersom kraftproduksjon gjennomgår en konsesjonsprosess der en vurderer kraftproduksjonen sammen med behov for ny nettkapasitet og tilhørende samfunnsøkonomiske virkninger.

8.7.1 Anvise punkt i nettet

Gjennom Ot. Prop. 62 (2008–2009) ble eksisterende praksis med tilknytningsplikt i regional- og transmisjonsnett lovfestet. På side 37 skriver departementet (vår utheving):

«Departementet presiserer at ved tilknytning til regional- og sentralnettet vil det som i dag være den enkelte forbruksenhets ansvar å sørge for nettanlegg fra forbruksenheten til det punkt i nettet som nettselskapet anviser.»

I merknad til lovforslaget (ny § 3-4 tilknytningsplikt) i proposisjonen kom det også fram at

«Målsettingen er bedret koordinering mellom nett, produksjon og forbruk. Investeringer i nett skal komme som en følge av konkrete produksjonsprosjekter eller forbruksetableringer.»

Ved lovfestingen av tilknytningsplikten i regional- og transmisjonsnettet i 2010 var det i utgangspunktet ikke anledning til å ta anleggsbidrag. På den måten ble nettkundene i perioden fra 2010 til innføringen av anleggsbidrag i 2019 ikke stilt overfor kostnadene forbundet med tilknytning i ulike tilknytningspunkt. I en slik situasjon var det dermed viktig at nettselskapet hadde anledning til å anvise et tilknytningspunkt, for på den måten i større grad kunne bidra til å redusere de samlede kostnadene.

Innføringen av anleggsbidrag på disse nettnivåene i 2019 gjør at nettkundene nå i større grad stilles overfor de faktiske kostnadene ved valg av ulike tilknytningspunkt. Anleggsbidrag i regional- og transmisjonsnettet er derfor viktig for at tilknytningsplikten skal balanseres. En plikt for nettselskapene til å investere, som tilknytningsplikten er, må derfor henge sammen med muligheten til å få dekket hele eller deler av investeringen. Slik vil aktørene se de faktiske kostnadene knyttet til lokaliseringen. Samtidig kan dette gjøre at behovet for at nettselskapene skal kunne anvise et sted i nettet, blir mindre enn tidligere.

I siste instans er det gjennom konsesjonsbehandlingen endelig løsning og spesifikt tilknytningspunkt avklares, i de tilfellene det handler om punkter i nettet som ligger geografisk nær hverandre. Et eksempel kan være der det ligger en transmisjonsnettstasjon nær en regionalnettstasjon, og det er uenighet mellom kunde og nettselskap. Nettselskap har tilknytningsplikt og kunden har rett til å bli tilknyttet, men konsesjonsmyndigheten skal sikre at en samfunnsmessig rasjonell løsning velges. Om kunde og nettselskap ikke er enig om hvilket punkt det er rasjonelt å tilknytte kunden i, kan NVE be om utredninger av ulike alternativer for å avdekke hva som er beste løsning. Om kunden insisterer på et punkt som ikke er rasjonelt for nettet, uten en god begrunnelse, kan NVE si nei. Det betyr ikke at kunden ikke kan få tilknytning, men må velge en annen løsning som tilfredsstiller samme behov.

8.7.2 Utvalgets vurderinger

En kunde som sender forespørsel om ledig kapasitet bør kunne forvente å få svar på slike forhold som Statnett peker på i sitt innspill (hvor det er ledig kapasitet, informasjon om kostnader mv.). Da vil kunden ha mer informasjon som grunnlag for vurdering av lokalisering. Statnett peker samtidig også på at de ønsker å ta en mer aktiv rolle for å «styre tilknytninger til områder med ledig kapasitet.» Det vises her til anbefalingen i kapittel 7.4.1 om et kapasitetskart, som vil gi nettkundene mer informasjon om mulige lokaliteter for tilknytning.

Av hensyn til god utnyttelse av det eksisterende strømnettet, kan det være hensiktsmessig at nettselskapene er tydeligere på hvilke steder som er nettmessig gunstig for tilknytning av kunder. Da kan forbruksaktørene i større grad få nødvendig informasjon for å kunne tilknytte seg steder med ledig kapasitet i nettet. Samtidig er det flere forhold enn nett som påvirker hvor en aktør ønsker å etablere sin virksomhet. Nettmessige hensyn kan ikke forventes å være det eneste, eller det viktigste, kriteriet for lokalisering og tilhørende investeringsbeslutninger. For eksempel vil geografisk nærhet til markeder, annen infrastruktur, eiendomsrett, virkninger for natur, tilgjengelig areal og ikke minst nærhet til kompetanse også være viktig for lokalisering av forbruk.

Dersom nettkunden ønsker å lokalisere seg et sted som er lite hensiktsmessig for kraftnettet, vil dette medføre høyere kostnader enn hvis lokaliseringen er et sted som er nettmessig gunstig. Dersom kunden er villig til å betale anleggsbidrag for en gitt tilknytning og vente til nødvendige forsterkninger er gjennomført, bør ikke nettselskapets planrolle kunne forhindre det.

8.8 Utvalgets anbefalinger – planrolle

Reglene om anleggsbidrag gir prissignal til nye kunder om hvor det er nettmessig gunstig å tilknyttes. Samtidig vil også andre forhold enn nettkapasitet være relevant for lokalisering av næringsvirksomhet.

Utvalget mener at nettselskapets planrolle bør være avgrenset til rent nettmessige vurderinger, og vurderinger som er basert på objektive, transparente og ikke-diskriminerende kriterier.

Utvalget mener at dersom det ikke er driftsmessig forsvarlig med tilknytning der kunden ønsker tilknytning, bør nettselskapet gi nødvendig informasjon til nettkunden om alternative tilknytningspunkt, herunder informasjon om tilgjengelig kapasitet, og om eventuell prosess knyttet til nettutbygging, inkludert kostnader for anleggsbidrag. Dersom en kunde er villig til å betale for tilknytning i et gitt punkt, og vente til nødvendige nettinvesteringer er gjennomført, skal ikke en planrolle være til hinder for dette.

Utvalget viser også til anbefalingen om innføring av et kapasitetskart i kapittel 7.4.1 og utvidet tilknytningsplikt i kapittel 8.6. Utvalget mener et kapasitetskart vil bidra til at nettkundene får bedre beslutningsgrunnlag for å lokalisere seg der det er nettmessig gunstig, og videre vil en utvidet tilknytningsplikt medføre at det er nettselskapet med utvidet tilknytningsplikt sin oppgave å utrede beste nettløsning fram til kunden. Utvalget mener derfor at betydningen av en planrolle vil være betydelig mindre i en situasjon der disse to tiltakene er innført.

Utvalget mener at nettselskapene må opptre forutsigbart i disse prosessene, og dokumentere hvilke vurderinger som gjøres, og hvilke kriterier som vektlegges.

8.9 Utvide dispensasjonsadgangen for forbruk

Mandatet sier at utvalget skal utrede om adgangen til å dispensere fra tilknytningsplikten for forbruk kan og bør utvides, og hvilke kriterier som kan legges til grunn for eventuell dispensasjon.

Dagens regulering av tilknytningsplikten for forbruk følger av energiloven § 3-4 annet ledd, hvor det framgår at departementet i ekstraordinære tilfeller kan gi dispensasjon fra tilknytnings- og investeringsplikten for uttakskunder.

Myndigheten er ikke delegert fra departementet. Ekstraordinære tilfeller er i Ot.prp. nr. 62 (2008–2009) utdypet som

«Dispensasjon for tilknytning av nytt eller økt forbruk gjelder kun i ekstraordinære tilfeller. Med ekstraordinære tilfeller mener departementet de tilfellene der tilknytning av forbruk vil være ekstremt krevende for kraftsystemet, med hensyn til kostnader og tid eller kraftbalansen regionalt eller nasjonalt.»

Til sammenligning er det en større adgang til unntak fra tilknytningsplikten for produksjon. Her framkommer det av energiloven § 3-4 a, annet ledd at departementet kan gi dispensasjon fra tilknytnings- og investeringsplikten for produksjon dersom tiltaket ikke er samfunnsmessig rasjonelt. Denne myndigheten er delegert fra departementet til NVE.

Siden tilknytningsplikten for forbruk i regional- og transmisjonsnettet ble innført i 2010, er det ikke behandlet en eneste søknad om dispensasjon fra tilknytningsplikten for forbruk. Sett i lys av at konsesjoner skal gis til nettiltak som er samfunnsmessig rasjonelle, kan dette tolkes som om det implisitt har blitt vurdert at det kun i ekstraordinære tilfeller ikke vil være samfunnsmessig rasjonelt å tilknytte forbruk.

Tilknytningsplikten for forbruk i regional- og transmisjonsnettet innebærer en plikt for nettselskapet til å tilknytte en kunde til nettet. Om nødvendig må nettselskapet også utrede, konsesjonssøke og investere i nye nettanlegg for å tilknytte kunden. Bakgrunnen for en slik plikt, er at tilgang til strømnettet er en forutsetning for at nettkunden skal kunne realisere sitt prosjekt. Ettersom strømnettet er et naturlig monopol, er det nødvendig å regulere dette for å gi nettselskapene plikt til å gi tilknytning.

Etter 1. januar 2019 ble det innført anleggsbidrag i regional- og transmisjonsnettet. Innføringen av dette er viktig for å balansere nettselskapenes investeringsplikt (som del av tilknytningsplikten). Anleggsbidrag medfører at forbrukskundene som tilknytter seg nettet, i større grad enn tidligere må vurdere om de har betalingsvillighet for nettilknytningen. Dette bidrar til å redusere behovet for dispensasjon fra tilknytningsplikten.

Dersom en aktør utløser behov for nettinvesteringer, men ikke godtar anleggsbidraget som oppstår, faller tilknytningsplikten bort. Det samme er tilfellet dersom en aktør ikke vil dekke utredningskostnader. Dette balanserer nettselskapenes tilknytningsplikt med en plikt for forbrukskunden.

Når kostnadene ved naturinngrep ikke er internalisert for forbrukskunden gjennom for eksempel en naturavgift, vil det være avvik mellom samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomhet.

Et eventuelt unntak fra tilknytningsplikten for tilknytning av forbruk i de tilfeller investering i nettanlegg ikke er samfunnsmessig rasjonelt, vil være i tråd med energilovens formål. I denne forbindelsen er det viktig å peke på at forbruk som sådan ikke konsesjonsbehandles, det er kun nettløsningen for tilknytningen som er gjenstand for konsesjonsbehandling.

I kapittel 6.6.2 er det pekt på at det ikke er en enhetlig praksis i samfunnsøkonomiske analyser av nye nettanlegg når det gjelder å vurdere nytten av tilknytning av forbruk, og utvalget har foreslått at det bør utarbeides en veileder for samfunnsøkonomiske analyser av nettanlegg.

8.10 Utvalgets anbefaling – dispensasjon

Utvalget konstaterer at det er en klar kobling mellom adgangen til å dispensere fra tilknytningsplikten for forbruk og konsesjon til samfunnsmessig rasjonelle tiltak i nettet.

Utvalget mener prinsipielt sett at dispensasjonsadgangen for tilknytningsplikten for forbruk i regional- og transmisjonsnettet bør utvides. Utvalget mener at ordlyden i energiloven § 3-4 annet ledd bør endres fra å gjelde i «ekstraordinære tilfeller» til i «særlige tilfeller,» slik at departementet i særlige tilfeller kan gi dispensasjon fra tilknytnings- og investeringsplikten for uttakskunder.

Med denne endringen vil dispensasjonsadgangen utvides fra å være en svært snever unntaksregel ved ekstraordinære tilfeller, til å være anvendelig i flere tilfeller. Spørsmålet om tiltaket er samfunnsmessig rasjonelt vil være sentralt i vurderingen av om det foreligger et særlig tilfelle. Dispensasjon kan særlig være aktuelt i situasjoner hvor samfunnets samlede kostnader klart overstiger samfunnets samlede nytte ved nettiltaket. I denne vurderingen inngår også ikke-prissatte virkninger, herunder natur- og miljøverdier. Endringen vil medføre at departementet i større grad enn i dag kan vektlegge blant annet hensynet til natur og miljø i dispensasjonsvurderingen.

8.11 Oppsummering av utvalgets anbefalinger

Kraftnettet er et naturlig monopol og nettselskapene er regulert for å ta hensyn til dette. Utvalget mener derfor at et overordnet mål bør være at det i all hovedsak er nettselskaper som eier og driver regionalnettet i Norge. Det er mye som taler for at en utvidet tilknytningsplikt bør innføres.

Utvalget anbefaler å innføre utvidet tilknytningsplikt, dvs. en plikt for utvalgte anleggskonsesjonærer til å investere helt fram til kunden som ønsker tilknytning. Dette bør gjennomføres med mindre ulempene viser seg å være større enn antatt. Departementet bør utrede nærmere hvordan utvidet tilknytningsplikt kan gjennomføres. I dette arbeidet ligger det også en nærmere utredning av hvilke anleggskonsesjonærer med nettvirksomhet som sin kjernevirksomhet som bør bli utpekt, og hvilke fordelingsvirkninger det vil ha. Utvalget mener videre at det fortsatt bør være mulig for både forbruk og produksjon å få konsesjon til å bygge egne nettanlegg der det åpenbart er samfunnsmessig rasjonelt.

Utvalget mener NVE i arbeidet med å endre forskrift om energiutredninger, omtalt i kapittel 5, i større grad enn i dag bør stille minimumskrav til hva som skal foreligge av utredninger, og involvering og koordinering med øvrige netteiere før en kan søke konsesjon. Utvalget legger til grunn at oppgavene til utredningsansvarlig selskap også vil bli ytterligere beskrevet i forbindelse med endringene i forskrift om energiutredninger.

Utvalget anbefaler at det utarbeides en felles bransjestandard for anlegg i regional- og transmisjonsnett, og at konsesjoner til anlegg på disse spenningsnivåene som hovedregel skal være i tråd med disse standardene.

Det er viktig at prissignalene er gode slik at forbruk har insentiv til å lokalisere seg der det er nettmessig gunstig. Samtidig vil også andre forhold enn nettkapasitet være relevant for lokalisering av næringsvirksomhet.

Utvalget mener at nettselskapets planrolle bør være avgrenset til rent nettmessige vurderinger, og vurderinger som er basert på objektive, transparente og ikke-diskriminerende kriterier.

Utvalget mener at dersom det ikke er driftsmessig forsvarlig med tilknytning der kunden ønsker tilknytning, bør nettselskapet gi nødvendig informasjon til nettkunden om alternative tilknytningspunkt, herunder informasjon om tilgjengelig kapasitet, og om eventuell prosess knyttet til nettutbygging, inkludert kostnader for anleggsbidrag. Dersom en kunde er villig til å betale for tilknytning i et gitt punkt, og vente til nødvendige nettinvesteringer er gjennomført, skal ikke en planrolle være til hinder for dette.

Utvalget viser også til anbefalingen om innføring av et kapasitetskart i kapittel 7.4 og utvidet tilknytningsplikt i kapittel 8.6. Utvalget mener et kapasitetskart vil bidra til at nettkundene får bedre beslutningsgrunnlag for å lokalisere seg der det er nettmessig gunstig. Videre vil en utvidet tilknytningsplikt medføre at det er nettselskapet med utvidet tilknytningsplikt sin oppgave å utrede beste nettløsning fram til kunden. Utvalget mener derfor at betydningen av en planrolle vil være betydelig mindre i en situasjon der disse to tiltakene er innført.

Utvalget mener at nettselskapene må opptre forutsigbart i disse prosessene, og dokumentere hvilke vurderinger som gjøres, og hvilke kriterier som vektlegges.

Utvalget konstaterer at det er en klar kobling mellom adgangen til å dispensere fra tilknytningsplikten for forbruk og konsesjon til samfunnsmessig rasjonelle tiltak i nettet.

Utvalget mener prinsipielt sett at dispensasjonsadgangen for tilknytningsplikten for forbruk i regional- og transmisjonsnettet bør utvides. Utvalget mener at ordlyden i energiloven § 3-4 annet ledd bør endres fra å gjelde i «ekstraordinære tilfeller» til i «særlige tilfeller,» slik at departementet i særlige tilfeller kan gi dispensasjon fra tilknytnings- og investeringsplikten for uttakskunder.

Virkninger av utvalgets anbefalinger

Utvalgets anbefaling om å innføre utvidet tilknytningsplikt for utvalgte anleggskonsesjonærer er forventet å føre til en klarere definering av roller og ansvar i regionalnettet, som igjen forventes å gi en mer helhetlig utvikling av regionalnettet og mindre behov for at NVE koordinerer nettutviklingen i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Sistnevnte er ventet å gi redusert ledetid i de sakene det gjelder. Tiltaket vil også bidra til at det i større grad er løsningene som er til det beste for samfunnet som helhet som konsesjonssøkes og eventuelt bygges.

Utvidet tilknytningsplikt vil medføre at aktører som i dag ufrivillig blir anleggskonsesjonær, vil slippe dette ansvaret. Det kan også bidra til at kunder som ønsker tilknytning, møter en konsesjonær som sannsynligvis vil inneha mer erfaring og kompetanse med å håndtere tilknytningshenvendelser. Dette forventes å føre til at en unngår forsinkelser som skyldes at anleggskonsesjonæren ikke har tilstrekkelig kompetanse eller rutiner til å håndtere slike henvendelser, eller at anleggskonsesjonæren starter prosesser for å forsøke å overdra anleggene til et nettselskap i stedet for å håndtere tilknytningen. Andre kilder til forsinkelse som unngås er at anleggskonsesjonæren sår tvil om hvem som har tilknytningsplikt, de selv eller andre netteiere i området.

En utvidet tilknytningsplikt kan imidlertid føre til at vedlikehold og reparasjoner av tilknytningsledning(er) i mindre grad er tilpasset behovene til kraftverkseiere, hvis det gjøres av netteier uten ansvar for behov og nytte av kraftverket. Statnett som systemansvarlig har her en viktig rolle i å koordinere driftsstanser i regional- og transmisjonsnett.

Tiltaket forventes å føre til økt ressursbruk for anleggskonsesjonærene som blir utpekt til å ha plikten, men omtrent tilsvarende redusert ressursbruk for andre konsesjonærer som slipper denne oppgaven. I forbindelse med at departementet utreder nærmere hvordan utvidet tilknytningsplikt kan gjennomføres, er det forventet økt ressursbruk i departementet og NVE, inkludert RME. På sikt kan imidlertid ressursbruken i konsesjonsbehandlingen bli noe redusert ved at søkere på nye tilknytningsledninger er mer profesjonelle på prosesser og utredninger for nettanlegg.

Med forutsetning om at anlegg som i dag ville vært anleggsbidragspliktige, fortsatt vil være det med utvidet tilknytningsplikt, vil det ikke bli endring på dette området.

Utvalgets anbefalinger knyttet til nettselskapenes planrolle er ikke forventet å gi store endringer, men vil bidra til en tydeliggjøring av dagens praksis.

En utvidelse av adgangen til å dispensere fra tilknytning av forbruk til regional- og transmisjonsnett vil føre til et større rom for konsesjonsmyndighetene til å vurdere totale kostnads- og nyttevirkninger av nettiltak som er begrunnet i nytt forbruk. Endringen er ikke forventet å gi en nevneverdig økning i antall søknader om dispensasjon fra tilknytningsplikten.