18 Vurdering av skatteloven § 14-4 sjette ledd - kostnader til egen FoU
18.1 Innledning og bakgrunn
Etter skatteloven § 14-4 sjette ledd skal kostnader til egen forskning og utvikling (FoU) aktiveres dersom de er knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler. Andre kostnader til egen FoU skal utgiftsføres løpende.
I dokument nr. 8:90 (2004-2005) fremmet stortingsrepresentantene Marit Arnstad, Morten Lund og Odd Roger Enoksen forslag om å endre skatteloven § 14-4 slik at kostnader til FoU kan utgiftsføres det året de påløper. I Innst.S. nr. 241 (2004-2005), anmodet Stortinget Regjeringen om følgende:
Vedtak nr. 585, 17. juni 2005
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en grundig vurdering av skattelovens § 14-4 i forbindelse med fremleggelsen av forslaget til statsbudsjett for 2006.»
I dette kapitlet følger Regjeringen opp anmodningsvedtaket med en nærmere vurdering av skatteloven § 14-4 sjette ledd. Det foreslås at gjeldende bestemmelse videreføres, jf. avsnitt 18.4.
18.2 Gjeldende rett
Skatteloven § 14-4 sjette ledd regulerer den skattemessige behandlingen av kostnader til egen forskning og utvikling (FoU) for regnskapspliktige skattytere. Bestemmelsen lyder:
«Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, behandles som en del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Andre kostnader til egen forskning og utvikling skal fradragsføres etter § 14-2 annet ledd.»
Etter bestemmelsen første punktum skal kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, behandles som en del av kostprisen på slike driftsmidler. Det betyr at disse kostnadene ikke kan utgiftsføres etter hvert som de påløper, men må aktiveres (og avskrives) som en del av kostprisen på driftsmidlet som utvikles.
§ 14-4 sjette ledd andre punktum bestemmer at andre kostnader til egen forskning og utvikling skal fradragsføres etter skatteloven § 14-2 andre ledd, dvs. løpende etter hvert som de pådras (realisasjonsprinsippet). Andre punktum innebærer at kostnader til egen forskning og utvikling som ikke er aktiveringspliktige etter første punktum, skal utgiftsføres løpende skattemessig uavhengig av hvordan kostnadene er behandlet i regnskapet. Hvis FoU-aktiviteten også omfatter erverv av fysiske driftsmidler, som lokaler, inventar, maskiner, instrumenter osv., gjelder likevel skattelovens alminnelige regler for fysiske driftsmidler. Det betyr at aktiverings- og avskrivningsreglene for bygg og løsøre må følges.
Skatteloven § 14-4 sjette ledd ble innført i 1999 som ledd i den skattemessige oppfølgingen av regnskapsloven av 17. juli 1998 nr. 56, jf. forarbeidene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) avsnitt 16.3.3. Departementet foreslo opprinnelig i høringsutkastet forut for proposisjonen en regel om at utgifter til egen forskning og utvikling måtte aktiveres så langt det ved utgiftene var ervervet «varige verdier» for foretaket. Begrunnelsen var det skatterettslige skillet mellom utgifter som representer en oppofrelse og utgifter som må anses som en investering, jf. nedenfor.
Flere av høringsinstansene mente imidlertid at departementets forslag ville være vanskelig å praktisere ved ligningen, jf. særlig uttrykket «varige verdier». Departementet foreslo derfor i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) en særregel som begrenset aktiveringsplikten til de tilfellene der egne forsknings- og utviklingskostnader er «knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler».
Grensen mellom aktivering og utgiftsføring av kostnader til egen FoU i skatteloven § 14-4 sjette ledd, svarer etter departementets oppfatning i hovedsak til hva som uansett ville følge av de alminnelige reglene om aktivering av utgifter til erverv av driftsmidler. Et grunnleggende utgangspunkt i skatteretten er at utgifter til erverv av varige og betydelig driftsmidler ikke kan utgiftsføres umiddelbart, men må aktiveres. Begrunnelsen er at det ved anskaffelsen av driftsmidlet ikke skjer noen oppofrelse av kostnader, men en ombytting av verdier. Driftsmidlet forventes å generere inntekter i fremtiden, typisk ved produksjon eller salg av varer. Kostprisen vil først komme til fradrag gjennom avskrivninger etter hvert som driftsmidlets verdi reduseres, eventuelt ved salg av driftsmidlet eller opphør av virksomheten. Vurderingen av om en utgift er oppofret eller ikke, er en rent skatterettslig vurdering, dvs. at den regnskapsmessige behandlingen ikke er avgjørende.
I brev av 30. mai 2005 til Skattedirektoratet har departementet foretatt en nærmere tolkning av skatteloven § 14-4 sjette ledd mv. Det fremgår av brevet at aktiveringsplikten for egen FoU først inntrer når det er sannsynlig at et konkret (fysisk eller immaterielt) driftsmiddel vil bli realisert. Utgiftene må ha tilknytning til et planlagt konkret driftsmiddel som foretaket har ønske om og ressurser til å utvikle. Foretaket må herunder ha tekniske, kommersielle og økonomiske forutsetninger for å fullføre prosjektet. Det er bare utgifter som påløper etter at det anses sannsynlig at driftsmidlet vil bli utviklet, som må aktiveres. Det betyr at den foretatte utgiftsføring av tidligere kostnader ikke skal reverseres. Heller ikke driftsmidlets mulige merverdi (markedsverdi utover kostpris) inngår i en eventuell aktiveringsplikt. Videre foreligger ikke aktiveringsplikt hvis driftsmidlet antas å ha en kortere økonomisk levetid (markedsverdi) enn tre år. Dette vil ofte være tilfelle med FoU-resultater som ikke lar seg rettighetsbeskytte eller hemmeligholde over tid.
Kostnader som er aktiveringspliktige etter skatteloven § 14-4 sjette ledd skal inngå som kostpris på driftsmidlet, og tidfestes etter de avskrivningsreglene som gjelder for vedkommende driftsmiddel. Tidsbegrensede rettigheter avskrives lineært over driftsmidlets levetid, eller med et høyere beløp hvis verdifallet åpenbart skjer hurtigere, jf. skatteloven § 14-50. Avskrivning av annet immaterielt driftsmiddel gis etter skatteloven § 6-10 bare hvis verdifallet er åpenbart. Departementet legger til grunn at en skattyter som kan godtgjøre at et immaterielt driftsmiddel har en begrenset økonomisk levetid, kan kreve lineære avskrivninger over driftsmidlets levetid i henhold til skatteloven § 6-10 tredje ledd første punktum.
Skatteloven § 14-4 sjette ledd inneholder ingen nærmere definisjon av hva som faller innenfor begrepet «forskning og utvikling». Bestemmelsen ble innført på bakgrunn av regnskapsloven § 5-6, som bruker samme begreper. Regnskapsmessig definisjon kan gi veiledning ved tolkningen av § 14-4 sjette ledd, men virkeområdet for bestemmelsen avhenger av en selvstendig skattemessig vurdering. For utgifter som regnskapsmessig anses som utgifter til «forskning», antar departementet at det i praksis ikke vil være aktuelt med aktiveringsplikt etter skatteloven § 14-4 sjette ledd. Det er først når det foreligger en aktivitet som regnskapsmessig anses som «utvikling» at det normalt vil kunne oppstå spørsmål om plikt til skattemessig aktivering.
Skatteloven § 14-4 sjette ledd gjelder utgifter til egen FoU, typisk lønnskostnader til egne ansatte. Hvis skattyter for eksempel velger å kjøpe FoU-resultat fra andre, må spørsmålet om det foreligger aktiveringsplikt eller rett til direkte fradragsføring avgjøres på grunnlag av de alminnelige reglene. Det betyr at utgiftene som hovedregel må aktiveres hvis FoU-resultatet representerer et immaterielt eller fysisk driftsmiddel, men at de for øvrig kan utgiftsføres, jf. ovennevnte skattemessige grunnprinsipp.
18.3 Reglene i andre land
Nedenfor gis en kort oversikt over reglene om skattemessig behandling av utgifter til FoU i Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Opplysningene er hentet fra rapporten til International Bureau of Fiscal Documentation (IBFD) «Tax Treatment of Research & Development Expenses» utgitt i desember 2004. Rapporten er utarbeidet av IBFD på oppdrag fra EU-kommisjonen.
Svensk skattelovgivning har ikke egne regler om fradrag i form av avskrivninger for FoU-kostnader. Ved beskatningen legges den regnskapsmessige behandlingen til grunn, med mindre skattelovgivningen bestemmer en annen løsning. Ifølge IBFD tilsier dette at FoU-kostnader kan utgiftsføres direkte.
Med FoU-kostnader menes alle direkte kostnader (herunder lønnskostnader, andre personalkostnader og kostnader til innkjøp av materiell og tjenester), indirekte kostnader (administrasjonskostnader) og avskrivninger på lokaler og annet utstyr benyttet i forsknings- og utviklingsaktivitetene. De svenske regnskapsreglene synes å stille strengere krav for når FoU-kostnader kan aktiveres enn de norske regnskapsreglene gjør. Ettersom de svenske skattereglene bygger på regnskapsreglene innebærer det at tilsvarende vil gjelde adgangen til å aktivere kostnadene skattemessig. Sverige har ikke andre regler som gir spesielle skatteincentiver for FoU.
I henhold til dansk skattelovgivning kan skattyter velge om han vil fradragsføre FoU-utgifter fortløpende eller avskrive dem med like store årlige beløp over en periode på 5 år. Utgiftene omfatter lønnsutgifter, utgifter til råstoffer, utgifter til leie av lokaler, utgifter til betaling av forsøks- og forskningsvirksomhet utført av andre samt utgifter til anskaffelse av immaterielle rettigheter. Det er imidlertid ikke adgang til fortløpende fradragsføring av utgifter til anskaffelse av maskiner, inventar og lignende driftsmidler samt fast eiendom selv om disse benyttes i forsknings- eller utviklingsvirksomheten.
Danmark har innført flere regler som gir skatteincentiver for FoU-utgifter. Det innrømmes et fradrag ved fastsettelse av den skattepliktige inntekten tilsvarende 25 % av de fradrags- eller avskrivningsberettigete kostnader knyttet til grunnforskning eller anvendt forskning for visse godkjente forskningsprosjekter. I tillegg innrømmes fradrag for 25 % av utgifter pådratt som følge av den skattepliktiges deltakelse i de EU-baserte forskningsprosjektene Eureka, Esprit, Brite og Race. Dessuten ble det i 2002 innført en forsøksordning som innebærer at det innrømmes fradrag for 150 % av kostnadene som betales til offentlige forskningsinstitusjoner som følge av samfinansierte forskningsprosjekter. I tillegg innrømmes små- og mellomstore bedrifter 150 % fradrag for de lønnsutgifter som virksomheten har pådratt seg som følge av samarbeidsprosjektet.
Etter finsk skattelovgivning kan utgifter til FoU fradragsføres det år utgiften pådras. Dette gjelder likevel ikke utgifter pådratt til erverv av bygg eller anlegg. Imidlertid kan slike formuesobjekter (eller deler av slike) som benyttes eksklusivt i forskningsøyemed avskrives med en gunstigere avskrivningssats enn ellers (20 % mot henholdsvis 4 % for bygg og 7 % for anlegg). Dersom skattyter ønsker det, kan utgifter til FoU i stedet aktiveres. Skattyter kan da fritt velge avskrivingsbeløp og - tid. Finland har ikke særskilte regler om skatteincentiver for utgifter til FoU.
Storbritannia opererer med et nokså snevert begrep for hva som kan regnes som forskning og utvikling. Under henvisning til regnskapsretten omfattes ren forskning (for å oppnå ny vitenskapelig og teknisk kunnskap i seg selv), anvendt forskning (for å fremskaffe ny informasjon for spesifikke praktiske formål) og utvikling (bruk av vitenskapelig eller teknisk kunnskap for å produsere nye eller forbedrede materialer, produkter eller innretninger). Kostnader som oppfyller vilkårene for å anses som FoU-utgifter, kan enten fradras fortløpende eller avskrives. Storbritannia har i tillegg særlige skatteincentiver i form av en skattekredittordning for pådratte FoU-utgifter.
Fransk skattelovgivning gir rett til løpende fradragsføring for FoU-utgifter som anses som driftskostnader, eksempelvis lønnskostnader og administrative kostnader. FoU-kostnader knyttet til gjenstander og utstyr brukt i forbindelse med forsknings- og utviklingsprosjekter må avskrives lineært eller ved degressive avskrivninger over antatt levetid. Frankrike har siden 1983 hatt en vekstbasert fradragsordning i skatt for FoU-utgifter. Vekstbaserte skatteincentiver innebærer at kun økningen i FoU-utgiftene i forhold til et referansenivå gir grunnlag for skattelette. Skattefradraget er tilgjengelig for industrielle og tjenesteytende bedrifter, samt for bedrifter i jordbrukssektoren.
I Tyskland er det gitt avskrivingsregler for aktiva til bruk i forskning og utvikling som er noe gunstigere enn de vanlige avskrivningsreglene. Det er et vilkår at driftsmidlene benyttes i grunnforskning, utvikling av nye produkter eller produksjonsmetoder eller til forbedring av produkter eller produksjonsmetoder i et slikt omfang at man utvikler vesentlig endrede produkter eller produksjonsmetoder. I følge IBFDs rapport kommer reglene bare til anvendelse for aktiva ervervet før 1. januar 1990.
FoU-kostnader regnes som fradragsberettigete virksomhetsutgifter. Imidlertid omfattes enkelte FoU-utgifter i så vel regnskapsmessig som skattemessig sammenheng som immaterielle aktiva. I slike tilfeller kan utgiftene bare bokføres som aktiva (og senere avskrives) dersom de er ervervet mot betaling (i motsetning til egenutviklet). Som følge av dette vil utgifter til egen FoU knyttet til grunnforskning ikke kunne aktiveres. Utgifter til egne FoU-aktiviteter med sikte på utvikling av nye produkter eller produksjonsmetoder må aktiveres som et driftsmiddel dersom aktiviteten anses som en begynnelse av produksjonen av et bestemt produkt. Utgifter til egne FoU-aktiviteter med sikte på å oppnå forbedringer kan ikke aktiveres i den utstrekning aktiviteten resulterer i vesentlige endringer av produkt eller produksjonsmetode. Utgifter til FoU som er ervervet fra en tredje part, må aktiveres og verdsettes til tredjeparts kostpris. Utgifter til FoU som er utført på oppdrag av en tredje part, må aktiveres og verdsettes til det beløp som er betalt for oppdraget.
Aktiveringspliktige FoU-utgifter avskrives over driftsmidlets brukstid i virksomheten, enten lineært eller ved degressive avskrivninger. Tyskland har ikke regler som gir særlige skatteincentiver for FoU-utgifter.
18.4 Departementets vurderinger
Det er et grunnleggende utgangspunkt i skatteretten at utgifter til erverv av varige og betydelig driftsmidler ikke kan utgiftsføres umiddelbart, men må aktiveres. Begrunnelsen er at det ved anskaffelsen av driftsmidlet ikke skjer noen oppofrelse av kostnader, men en ombytting av verdier. Driftsmidlet forventes å generere inntekter i fremtiden, typisk ved produksjon eller salg av varer. De aktiverte kostnadene kommer til fradrag gjennom avskrivninger etter hvert som driftsmidlets verdi reduseres, eventuelt ved salg av driftsmidlet eller opphør av virksomheten. For kostnader til egen FoU er dette grunnprinsippet presisert i skatteloven § 14-4 sjette ledd. Løpende fradrag for kostnader til FoU som er knyttet til et konkret driftmiddel som har en markedsverdi, ville bryte med dette grunnprinsippet.
Av Finansdepartementets brev av 30. mai 2005 til Skattedirektoratet fremgår det at aktiveringsplikten for egen FoU først inntrer for utgifter som påløper etter at FoU-innsatsen er kommet så langt og er så vellykket at eksklusiv, inntektsgivende utnyttelse er sannsynlig. Eventuell merverdi på driftsmidlet, som skyldes markedsverdi utover kostpris, er ikke aktiveringspliktig. Dersom et prosjekt avsluttes før det foreligger et driftsmiddel, kan kostnadene føres til fradrag det året tapet endelig konstateres. Aktiveringsplikten etter skatteloven § 14-4 sjette ledd for egenutviklet (immaterielt) driftsmiddel er derfor nokså smal. Det er grunn til å tro at departementets brev til Skattedirektoratet har medført en avklaring av enkelte tilfeller som er trukket frem i media som eksempler på urimelig ligningspraksis. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skriver bl.a. i brev av 6. juli 2005 (om regelverksforenkling) til Finansdepartementet at man «er klar over Finansdepartementets brev til Skattedirektoratet av 30. mai 2005 som innebærer en gunstigere skattemessig behandling enn bedriftene har erfart den siste tiden».
En eventuell alternativ regel om løpende utgiftsføring av alle utgifter til FoU, vil innebære et skatteincentiv. Hovedprinsipper for skatte- og avgiftssystemet er likebehandling, brede skattegrunnlag og lave satser, jf. bl.a. NOU 2003:9 Skatteutvalget og St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om Skattereform, jf. Innst.S. nr. 232 (2003-2004). Skattemessig likebehandling er vesentlig for at investeringer skal kanaliseres til de prosjektene der de kaster mest av seg. Særordninger er generelt uheldig fordi de bidrar til å snevre inn grunnlaget, og gjør det vanskelig å holde lave satser. Skattesystemet blir mer komplisert, uoversiktlig og kostbart å administrere, både for myndigheter, enkeltpersoner og virksomheter.
Generelt gjelder det derfor at skatte- og avgiftssystemet bør bygge på gjennomgående prinsipper med færrest mulig unntak for å oppnå en mest mulig effektiv ressursutnyttelse. Skattemessig likebehandling tilsier at kostpris på egenutviklet (immaterielt) driftsmiddel behandles på samme måte som om foretaket hadde kjøpt immaterielt driftsmiddel eller egenutviklet et fysisk driftsmiddel. Selv om aktiveringsplikten er nokså smal, bør forskjellsbehandlingen etter departementets syn ikke økes ved å tillate løpende utgiftsføring av kostnader til egen FoU. Det vises til at egenutviklede immaterielle eiendeler kan utgjøre noen av de mest verdifulle eiendeler i næringsvirksomhet i dag, jf. for eksempel legemiddel- og IT-industrien.
Skattemessige særordninger er dessuten et lite presist virkemiddel for å oppnå spesielle næringspolitiske mål. Dersom en ønsker å tilgodese særskilte formål, for eksempel FoU, er det normalt mer effektivt å støtte dem direkte.
Det har skjedd en utvikling i EU og OECD i retning av økte skatteincentiver rettet mot FoU, herunder løpende fradrag for utgifter til FoU. Imidlertid er det grunnleggende mangel på grundig evaluering og dermed pålitelig informasjon om de ulike skattetiltakene er effektive. OECD har nylig publisert en rapport om innovasjonspolitikk («Innovation Policy and Performance: A Cross-Country Comparison», vol. I 2005, no. 76 6). Videre foreligger det rapporter fra henholdsvis 2004 og 2003 fra ekspertgrupper til EU-kommisjonen («Expert Group on Fiscal Measures for Research. Report submitted to CREST in the context of the Open Method and Co-ordination» (2004) og «Raising EU R&D Intensity. Improving the Effectiveness of Public Support Mechanisms for Private Sector Research and Development»).
Et av de forholdene som fremheves i rapportene er at det er så stor variasjon i virkemiddelbruk mellom landene, at en vanskelig kan anbefale et uniformt system for virkemidler rettet mot FoU. Det er i stor grad nasjonale forhold og utformingen av det enkelte lands øvrige skattesystem og støtteordninger som vil avgjøre hvilke ordninger som kan være mest effektive.
Når det gjelder løpende fradrag for utgifter til FoU, fremgår det at mange land tillater løpende fradrag eller utgiftsføring for kostnader knyttet til FoU, jf. avsnitt 18.3. I EU-rapporten fra 2003 påpekes det imidlertid at dette kun er et svakt skattemessig incentiv for å gjennomføre FoU. Det skyldes at en normalt ville hatt fradragsrett for slike kostnader fordi de er pådratt som følge av selskapets vanlige virksomhet. I rapporten vises det til at det er debatt om hvorvidt FoU bør behandles som investering i immateriell kapital i stedet for en utgift, og dermed inngå i selskapets balanse. Dessuten påpekes det at selv om løpende fradragsføring av FoU-utgifter er utbredt, er det ikke en egnet faktor til å skille mellom land som stimulerer til FoU og land som ikke gjør det. Noen EU-land og andre industrialiserte land tillater i stedet ekstra (rask) avskrivning for utstyr og maskiner brukt til FoU.
Departementet viser også til at kostnader til FoU allerede får en betydelig skattemessig støtte i Norge gjennom reglene om Skattefunn. I St.prp. nr. 1 (2005-2006) er verdien av dette skatteincentivet for 2005 anslått å gi et påløpt provenytap på om lag 1,6 mrd. kroner. I tillegg kommer bl.a. tilskuddsordningen for ulønnet innsats i FoU på 70 mill. kroner i 2005.
En avgjørelse av om det foreligger aktiveringsplikt etter skatteloven § 14-4 sjette ledd innebærer skjønnsmessige vurderinger, som kan være administrativt krevende for selskapene og ligningsmyndighetene. Departementet legger til grunn at presiseringene foretatt i nevnte brev til Skattedirektoratet vil forenkle vurderingene på dette punktet. Det vises også til at det innenfor skatteretten at er vanlig det må foretas skjønnsmessige vurderinger.
En eventuell alternativ regel om løpende utgiftsføring av utgifter til egen FoU, vil også medføre avgrensnings- og kontrollproblemer. Det må skilles mellom henholdsvis utgifter til egen FoU og andre utgifter til egenutvikling av driftsmidler, som følger de alminnelige regler. Det er sannsynlig at det vil oppstå et press på å klassifisere kostnader som FoU-utgifter slik at utgifter som strengt tatt ikke refererer seg til FoU, likevel søkes direkte fradragsført. Dette støttes i NOU 2000:7 «Ny giv for nyskapning» der det i avsnitt 8.2 «Kostnader og administrasjon» sies følgende om ordninger som gir skatteincentiver til FoU: «Ordningen kan imidlertid åpne for tilpasninger fra bedriftenes side. En skattemessig særbehandling av FoU-utgifter vil gi bedriftene motiver til å manipulere regnskapet slik at mest mulig av ordinære investeringer eller driftsutgifter fremstår som FoU-utgifter. Dette problemet forstrekes fordi det ofte vil være uklart hvilke investeringer som skal defineres som FoU-investeringer, bl.a. fordi det ikke vil være typen driftsmidler, men hvordan de brukes som vil være avgjørende. Det kan være vanskelig å trekke en grense mellom FoU-aktivitet i en bedrift og vanlig produksjon. Ligningsmyndighetene har begrensede muligheter til å kontrollere hvorvidt FoU-utgiftene som fremkommer av regnskapet, er reelle FoU-kostnader eller ikke.» Så lenge reglene for utgifter til egen FoU og annen egenutvikling av immaterielle driftsmidler i hovedtrekk er sammenfallende, har denne grensen mindre betydning. Etter departementets oppfatning viser dette at administrative hensyn taler mot en regel som tillater direkte utgiftsføring av alle kostnader til FoU.
Det er vanskelig å anslå provenyvirkningen av en eventuell endring hvor utgifter til egen FoU kommer løpende til fradrag, selv om de er knyttet til et konkret driftsmiddel, i stedet for å bli aktivert og avskrevet. Etter gjeldende regler er det et begrenset omfang av immateriell kapital som må aktiveres, dvs. at det er store deler av den egenutviklede immaterielle kapitalen som allerede etter dagens regler blir løpende utgiftsført. Hvis et prosjekt i næringsvirksomhet legges ned uten at det foreligger et driftsmiddel, kan kostnadene komme til fradrag samme år som det konstateres tap. Dette tilsier isolert sett en begrenset provenyvirkning. Imidlertid kan en endring av reglene til løpende fradrag for alle utgifter til egen FoU gi incentiver til å omklassifisere prosjekter, slik at de fremstår som egen FoU for dermed å oppnå rett til direkte fradragsføring. En kan derfor ikke utelukke at det vil knytte seg et visst provenytap til å tillate direkte utgiftsføring. I tillegg kommer økte administrative kostnader ved kontroll.
Departementet mener etter dette at det ikke bør innføres en særregel om løpende fradrag for kostnader til egen FoU, men at gjeldende regel i skatteloven § 14-4 sjette ledd bør videreføres.