3 Omlegging og forenkling av beskatningen av arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjon mv.

3.1 Innledning

Arbeidsgiverfinansiert telefon mv. som arbeidstakeren disponerer utenfor ordinært arbeidssted er særskilt skattemessig behandlet innenfor dagens regelverk. Departementet mener at det er behov for slike særlige regler også for fremtiden, men vurderer gjeldende regler slik at det er behov for forenklinger og klargjøring.

Reglene for beskatning av arbeidsgivers dekning av elektronisk kommunikasjon (fasttelefon, mobiltelefon og bredbånd mv.) foreslås lagt om til en sjablonbeskatningsmodell. Modellen skal komme til anvendelse enten arbeidsgiveren står som abonnent (naturalytelse) eller den ansatte får dekket sine kommunikasjonskostnader (utgiftsgodtgjørelse). Sjablonmodellen går ut på at skattepliktig fordel i utgangspunktet settes til opptil 4 000 kroner for ett abonnement. Når arbeidsgiver dekker mer enn ett abonnement, settes skattemessig fordel til opptil 6 000 kroner. For å skjerme dem med små utgifter, foreslås det å innføre et ikke-skattepliktig bunnbeløp på 1 000 kroner. Det betyr at arbeidsgivers dekning av utgifter mellom 1 000 og 5 000 kroner (mellom 1000 og 7000 kroner ved flere abonnementer) blir tillagt lønnsinntekten og beskattes som lønn. Kommunikasjonsutgifter utover 5 000 (7 000) kroner anses i sin helhet å skyldes tjenstlig bruk og anses ikke å innebære noen skattepliktig fordel. Eventuell privat bruk av arbeidsgivers elektroniske kommunikasjonstjenester på arbeidsplassen faller utenfor fremstillingen her, og vil fortsatt ikke bli skattlagt.

Det bør være samme regler for beskatning av Internett-tilgang som for telefoni. Dette skyldes at de tradisjonelle skillene mellom ulike kommunikasjonsløsninger endres raskt og over tid blir mindre. For eksempel kan bredbånd i dag også brukes til telefoni (IP-telefoni). Bredbåndsdekning foreslås derfor omfattet av sjablonregelverket for elektronisk kommunikasjon, og slike ytelser tas derfor ut av regelverket for hjemme-PC-ordningen, jf. forslaget i kapittel 4 til endringer i dette regelverket.

Dekning av utgifter til tilleggstjenester som tilbys gjennom de ulike elektroniske kommunikasjonsløsningene, herunder betaling med overpriset tekstmelding mv., bør derimot ikke reguleres av regelverket for elektronisk kommunikasjon, men skattlegges etter de alminnelige reglene for naturalytelser eller utgiftsgodtgjørelse.

Forslaget vil bidra til å forenkle regelverket og fjerne den særegne koblingen til statens regler om dekning av utgifter for statstjenestemenn, og vil dermed følge vanlig prosedyre for endring i skatteregelverket. Sjablonmodellen vil etter departementets syn også sikre en god balanse mellom hensynet til å få en treffsikker fastsettelse av fordelen ved at arbeidsgiveren dekker utgifter til elektronisk kommunikasjon og det å ha et enkelt og praktikabelt regelverk. Forslaget vil videre innebære en forenkling for arbeidstakeren og arbeidsgiveren, ettersom det ikke lenger vil være behov for å dokumentere henholdsvis tjenstlig og privat bruk. Det blir kun nødvendig å kunne sannsynliggjøre at det foreligger et tjenstlig behov for kommunikasjonstjenesten og å kunne dokumentere at de samlede utgiftene som dekkes, faktisk er pådratt.

Utvidelsen av reglenes anvendelsesområde til å omfatte alle former for elektronisk kommunikasjon, herunder telefoni og Internett-tilgang mv., gjør regelverket robust for endringer i tilbudet av slike tjenester og gir fleksibilitet for arbeidsgivere med hensyn til valg mellom kommunikasjonsformer.

Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-12 femte ledd og ny § 6-14. Forslaget vil også kreve forskriftsendringer.

3.2 Gjeldende rett

3.2.1 Arbeidsgivers dekning av elektronisk kommunikasjon

Telefoni

Eventuell nøktern privat bruk av arbeidsgivers telefon på arbeidsplassen er ikke innberetnings- eller skattepliktig. Fremstillingen i det følgende gjelder situasjoner der den ansatte har tilgang til telefontjenester, betalt helt eller delvis av arbeidsgiver, utenfor ordinært arbeidssted og/eller arbeidstid.

Fri telefon i form av at arbeidsgiver er abonnent og betaler kostnadene direkte (naturalytelse) eller at arbeidstaker dekker regningen og får dekket utgiftene av arbeidsgiver (utgiftsgodtgjørelse) er i utgangspunktet skattepliktig på lik linje med lønn, jf. skatteloven §§ 5-11, 5-12 og 5-3. Ifølge skattelovforskriften § 5-15-6 tredje ledd, jf. skatteloven § 5-15 annet ledd, vil helt eller delvis fri telefon ikke være skattepliktig inntekt for arbeidstakeren, under forutsetning av at visse vilkår er oppfylt. Grunnvilkåret er at arbeidstakeren har «behov for telefon av hensyn til sitt arbeid». Videre er skattefritaket i utgangspunktet begrenset til de utgifter som dekkes av det offentlige etter de generelle bestemmelser som gjelder for statstjenestemenn, jf. statens personalhåndbok punkt 10.2. De aktuelle bestemmelsene i personalhåndboken, som fastsettes administrativt av Moderniseringsdepartementet, angir arten og omfanget av elektronisk kommunikasjon staten som arbeidsgiver kan yte overfor sine ansatte.

Ifølge gjeldende bestemmelser dekkes drift av teletjenester med inntil 800 kroner i kvartalet, uavhengig av om arbeidsgiver dekker fasttelefon eller mobiltelefon. Dersom det er tjenstlig behov for ISDN-abonnement, kan arbeidsgiver også dekke ekstrakostnaden forbundet med ISDN-abonnementet i forhold til ordinært analogt abonnement. Dersom arbeidsgiveren ikke dekker regningen direkte, er det en forutsetning at arbeidstakeren fremlegger original regning slik at arbeidsgiver kan kontrollere at dekningen ikke overstiger de faktiske utgiftene. Dette innebærer at arbeidsgivers eventuelle godtgjørelse utover den ansattes faktiske utgifter til teletjenester, faller utenfor skattefritaket. For dekning innenfor satsene er det ikke krav om dokumentasjon for at utgiftene skyldes tjenstlig bruk. Tjenstlig bruk utover satsene kan også dekkes etter den generelle ordning for tjenestemenn i staten. Arbeidstaker må da legitimere tjenestesamtalene etter spesifisert regning fra teleoperatør. Spesifikasjonen må inneholde dato, klokkeslett samt oppringt nummer i minutter for hver samtale.

Som hovedregel vil dekning av flere telefonabonnement medføre skatteplikt i sin helhet for abonnement nummer to, eksempelvis ved dekning av mobiltelefon i tillegg til fasttelefon. Unntak fra skatteplikt for abonnement nummer to foreligger dersom sterke tjenstlige grunner tilsier at skattyter har behov for to abonnementer. Dersom vilkåret for å tilstå dekning av to telefonabonnementer er oppfylt, kan arbeidsgiver dekke arbeidstakers samlede driftsutgifter med inntil 1600 kroner per kvartal.

Ved sporadisk behov for mobiltelefon i tillegg til fasttelefon, kan mobiltelefon lånes ut fra arbeidsgiver skattefritt under forutsetning av at den ansatte kun disponerer telefonen i kortere perioder og at den ellers beror hos arbeidsgiveren. Slik utlånt telefon kan kun brukes i yrkessammenheng for å opprettholde skattefritaket.

Videre kan telefaks lånes ut fra arbeidsgiver skattefritt dersom det av hensyn til tjenesten er behov for dette utstyret. Utgifter til kjøp av telefonapparat omfattes ikke av skattefritaksordningen. Tilkoplingsavgift for analog telefon dekkes ikke etter telefonregulativet og slik dekning vil derfor være skattepliktig. Arbeidsgiver kan derimot dekke kostnader til installasjon av ISDN-linje dersom dette anses mer hensiktsmessig enn en vanlig telefonlinje.

Dekning av utgifter til kjøp av varer og tjenester over telefonregningen er ikke direkte omtalt i telefonregulativet, men faller uansett utenfor skattefritaket etter skattelovforskriften § 5-15-6 tredje ledd. Det samme gjelder dekning av rene Internett-abonnement (bredbånd).

Dersom arbeidsgiver dekker kostnader utover det som følger av regulativet, vil det overskytende være skattepliktig, med mindre skattyter sannsynliggjør at dekningen gjelder kostnader knyttet til yrkesbruken.

Dekning av ansattes utgifter til enkeltstående tjenestesamtaler mv., for eksempel i forbindelse med tjenestereise, kan skje skattefritt som utgiftsrefusjon. Slik skattefri refusjon forutsetter at kun dokumenterte tjenstlige utgifter dekkes. Det gjelder ingen innberetningsplikt for slik refusjon.

Etter ligningsloven § 6-2 med forskrifter skal arbeidsgivere levere lønns- og trekkoppgave over alt som i siste inntektsår er ytet til den enkelte mottaker. Arbeidsgiverne må ved utfyllingen av lønns- og trekkoppgaven ta stilling til om dekningen av telefonutgiftene overstiger det som kan dekkes etter den generelle ordningen for tjenestemenn i staten.

Dersom arbeidstaker har benyttet sitt eget telefonabonnement og fått kostnadene helt eller delvis dekket av arbeidsgiver (utgiftsgodtgjørelse) innenfor statens satser, skal arbeidsgiver innberette dekningen under kode 849 i lønns- og trekkoppgaven. I de tilfellene der arbeidsgiver er abonnent og betaler regningen direkte (naturalytelse) og dekningen ikke overstiger den generelle ordningen i staten, er dekningen ikke innberetningspliktig. Hvis arbeidsgivers dekning av telefonutgifter overstiger det som kan dekkes etter den generelle ordningen for tjenestemenn i staten, skal dette innberettes i kode 130-A. Denne koden skal benyttes ved dekning utover statens generelle ordning både når arbeidstaker er abonnent (utgiftsgodtgjørelse) og når arbeidsgiver er abonnent (naturalytelse). Arbeidsgiver skal gi opplysninger om hvor mye som er dekket utover statens satser og hvor stor arbeidstakerens eventuelle skattepliktige fordel anses å være.

Som utgangspunkt skal dekning av telefonutgifter utover statens generelle ordning innberettes som privat fordel og beskattes i sin helhet. I praksis er det imidlertid åpnet for at arbeidsgiver, ved dekning av telefonutgifter for arbeidstaker som har et yrke som tilsier høyere telefonutgifter enn det som kan dekkes etter statens generelle ordning, kan anslå arbeidstakerens private fordel skjønnsmessig. Dette innebærer at arbeidsgiver kan dekke tjenestesamtaler utover statens satser skatte- og trekkfritt selv om de ikke er legitimert og spesifisert i regningen, såfremt tjenestebruken er sannsynliggjort. Denne ordningen bygger på praksis og har sin bakgrunn i at statens ordning med strenge dokumentasjonskrav er svært ressurskrevende der det er store telefonutgifter i tjenesten. Arbeidsgiver må i disse tilfellene foreta en forsvarlig skjønnsmessig vurdering av den enkelte arbeidstakers private fordel og innberette denne i kode 130-A.

Internett-tilknytning

Den skattemessige behandling av arbeidsgivers dekning av utgifter til Internett-tilknytning er kun regulert særskilt i de tilfellene den ansatte har en hjemme-PC ordning, jf. skattelovforskriften § 5-15-4. I andre tilfeller må slik dekning vurderes ut fra de generelle regler om skatteplikt for naturalytelser eller utgiftsgodtgjørelse. Dette innebærer i prinsippet at slik dekning ikke medfører skatteplikt så fremt tjenesten kun brukes for tjenstlig formål. Eventuell privat bruk er derimot skattepliktig fordel. I praksis vil slike tjenester normalt brukes noe privat, og det kreves klare holdepunkter for at en eventuell påstand om kun tjenstlig bruk og derved skattefrihet, skal aksepteres ved ligningen. Kostnadene fordeles 50/50 mellom privat og tjenstlig bruk såfremt det ikke godtgjøres at en annen fordeling gir et riktigere resultat.

3.2.2 Selvstendig næringsdrivende

Etter gjeldende rett er abonnement og samtaleavgift for telefon i utgangspunktet fradragsberettiget i den utstrekning kostnadene er utgift til inntekts ervervelse. For særskilt abonnement på telefon på arbeidsstedet uten biapparat til bolig, innrømmes i alminnelighet fradrag for alle kostnader. Det skal tilbakeføres for privat bruk dersom den private bruk ikke er uvesentlig i omfang. Dersom skattyter har et biapparat på samme abonnement i boligen, skal det alltid foretas en tilbakeføring for privat bruk. Er bruk av telefon i boligen nødvendig for en forsvarlig utøvelse av yrket, vil skattyteren ha krav på fradrag for den delen av kostnadene som skyldes yrkesbruken. Har skattyteren yrkestelefon på arbeidsstedet, gis det normalt ikke fradrag for mer enn halve abonnementsavgiften på boligtelefon. Er yrkesbruken liten, gis det ikke fradrag for boligtelefonens abonnementsavgift. Fradragsrett for samtaleavgiften omfatter i prinsippet bare yrkessamtaler. Er mobiltelefon anskaffet til næringsvirksomheten, vil anskaffelse, basisabonnement og samtaleavgiftene etter gjeldende rett kunne belastes næringen dersom den vesentlige bruken er næringsbruk. Det skal på vanlig måte foretas tilbakeføring for privat bruk. Momenter ved skjønnsfastsettelsen er: om yrkesbruken fører til flest inngående eller utgående samtaler, om det i skattyters yrke er normalt at yrkessamtaler foregår utenfor arbeidstiden og om det i skattyters yrke er mange yrkessamtaler til fjerntakst/mobiltakst.

Internett-tilkobling mv. kan fradragsføres i den grad anskaffelsen i hovedsak skyldes behov i yrke. Fradragsretten omfatter i så tilfelle kostnadene til installasjon og andelen av abonnementsavgiften svarende til bruken i yrke. Uten sannsynliggjøring av fordelingen fastsettes forholdet yrkesmessig/privat skjønnsmessig.

Når telefonen hovedsakelig brukes i yrke, er det et driftsmiddel og avskrives på saldo. Kan ikke skattyteren sannsynliggjøre fordelingen av bruken på yrket og privat, fastsettes kostnadsfordelingen ved skjønn.

3.3 Departementets vurderinger og forslag

3.3.1 Arbeidsgivers dekning av elektronisk kommunikasjon

Regeltekniske forhold

Rammene for den skattefrie dekningen av telefoni er i dag knyttet opp mot reglene om tilståelse av teletjenester i Statens personalhåndbok, som gir regler om hva staten kan dekke for sine ansatte. Dette innebærer at det materielle innhold i skattereglene på dette punkt følger direkte av administrativt fastsatte regler. Dette er prinsipielt uheldig, bl.a. fordi det kan binde opp statens mulighet til å fastsette regler som er hensiktsmessige ut fra et arbeidsgiverperspektiv. Det er videre uheldig at en regel som i praksis fungerer som en forskrift i skattemessig forstand, kan endres uten at vanlig prosedyre for forskriftsendring følges. Skatteregelverket bør derfor stå på egne ben.

Teknologisk utvikling

Den teknologiske utviklingen er også et argument for å endre gjeldende regler. Utviklingen av IP-telefon (bredbåndtelefon) gjør det problematisk å praktisere et regelverk som har ulike regler for arbeidsgivers dekning av telefonutgifter og Internettutgifter. Det er etterhvert blitt vanskelig å skille mellom de ulike kommunikasjonsløsningen, da det er utviklet «alt i ett-løsninger». Det er i dag eksempelvis mulig å få Internett-tilgang ved bruk av mobiltelefon. Fremveksten av en rekke tjenester som kan kjøpes over telefon, gjør videre at det kan være behov for å skille i regelverket mellom bruk av telefonen til kommunikasjon og til forbruk av ulik art. Slike innholdstjenester både for fast- og mobiltelefon brukes i hovedsak privat og det er derfor god grunn til å beskatte arbeidsgivers eventuelle dekning av slikt forbruk fullt ut. Departementet går av denne grunn inn for at bredbånd skal omfattes av regelverket for beskatning av elektronisk kommunikasjon og dermed at tas ut av regelverket vedrørende arbeidgiverfinansiert PC, jf. omtalen i kapittel 4.

Administrative forhold

Kravet om at tjenestesamtaler ut over statens satser skal dokumenteres for å kunne dekkes skattefritt, påfører dem som har store tjenstlige utgifter til telefon et betydelig administrativt merarbeid. Det samme gjelder trolig arbeidsgiverne. Rett innberetning krever at arbeidsgiver har kjennskap til hvor stor del av arbeidstakerens telefonutgifter som skyldes henholdsvis private og tjenstlige samtaler, og at arbeidsgiver innberetter korrekt beløp. Både arbeidsgiver og arbeidstaker kan ha interesse av at det blir innrapportert for lav privat fordel. Arbeidstakeren får lavere inntektsskatt, og arbeidsgiveren, som må betale arbeidsgiveravgift av arbeidstakerens private fordel, får lavere arbeidsgiveravgift.

For å redusere administrasjonskostnadene forbundet med de strenge dokumentasjonskravene ved dekning utover statens satser, har det i praksis presset seg frem en ordning der arbeidsgiver skjønnsmessig kan anslå arbeidstakerens private fordel. Denne ordningen gjelder ved dekning av telefonutgifter for arbeidstaker som har et yrke som tilsier høyere telefonutgifter enn det som kan dekkes etter statens generelle ordning. Arbeidsgiver må i disse tilfellene foreta en forsvarlig skjønnsmessig vurdering av den enkelte arbeidstakers private fordel og innberette denne til ligningsmyndighetene. Selv om ordningen er enklere enn statens ordning, er det ressurskrevende for arbeidsgiver å vurdere hver enkelt arbeidstakers private fordel. Erfaringer fra skatteoppkrevernes og ligningsmyndighetenes kontroll av arbeidsgiverne tyder på at arbeidsgiverne forholdsvis ofte unnlater å foreta en slik vurdering av arbeidstakerens private fordel. Der arbeidsgiver innberetter en privat fordel for arbeidstakerne, benyttes i mange tilfeller en lav sjablon ved fastsettelsen. For ligningsmyndighetene innebærer dagens regelverk at det, i forhold til beløpenes størrelse i den enkelte sak, er forholdsvis ressurskrevende å kontrollere og eventuelt tilsidesette arbeidsgivers fastsettelse av arbeidstakernes private fordel ved fri telefon. Det er således grunn til å tro at dagens ordning medfører at arbeidsgivers dekning av private telefonutgifter i mange tilfeller ikke kommer til beskatning og at dette i liten grad fanges opp av ligningsmyndighetenes kontroller.

Svakheter ved innretningen av skattefritaket

Gjeldende regler for beskatning av fri telefon har som nevnt flere svakheter. Satsene i dagens ordning er utformet med tanke på at abonnementsavgiften skal kunne dekkes skattefritt. De aller fleste arbeidstakere som i dag har tjenestetelefon, ville hatt telefon selv om arbeidsgiver ikke betalte for det. Telefonabonnement dekket av arbeidsgiver vil derfor normalt betjene et privat grunnbehov. I tillegg er dagens skattefrie satser høye nok til å dekke en forholdsvis stor andel av normale private samtaleutgifter. Det er prinsipielt uheldig at arbeidstakers private fordel av å kunne benytte varer og tjenester som arbeidsgiver stiller til disposisjon, ikke blir skattlagt. Det kan heller ikke være et mål at personer med tjenestetelefon eller personer som mottar telefongodtgjørelse fra arbeidsgiver skal skattlegges lempeligere enn andre skattytere. Det blir også stadig mer vanlig å ha tilgang til Internett i private hjem. I tråd med prinsippene for beskatning av naturalytelser bør arbeidsgivers dekning av elektronisk kommunikasjon utformes slik at den skattepliktige fordelen tilsvarer om lag de kostnadene som arbeidstakeren ville ha pådratt seg dersom han måtte dekke disse utgiftene med beskattede midler.

Forslag til sjablonsystem

For å avhjelpe ovennevnte svakheter, foreslås det innført en sjablonmetode som gjøres gjeldende for alle former for elektronisk kommunikasjon, herunder fasttelefon, mobiltelefon og Internett-tilkobling. Den skattemessige fordelen settes til opptil 4 000 kroner ved dekning av ett abonnement. Ved dekning av to eller flere abonnementer settes den skattemessige fordelen til opptil 6 000 kroner. For å skjerme dem med lave telefonutgifter i yrket, foreslås det et årlig bunnbeløp på 1000 kroner til dekning av telefonutgifter skattefritt. Arbeidsgivers dekning av regning under 1000 og over 5000 (7 000) kroner er skattefri. Dekning mellom 1000 og 5000 (7 000) kroner antas å skyldes privat bruk og legges i sin helhet til inntekten og beskattes som lønnsinntekt. Når sjablonen settes noe lavere for ytterligere abonnementer (2000 kroner) enn for det første (4000 kroner), må dette ses i sammenheng med at omfanget av den private bruken av et nytt abonnement avtar med antall abonnementer. Dersom arbeidstakere betaler deler av utgiften selv med beskattet inntekt, trekkes dette fra den skattepliktige sjablonen. Sjablonmetoden gjelder både ved dekning i form av naturalytelse og utgiftsgodtgjørelse. Modellen innebærer at beskatningen av arbeidsgivers dekning av elektronisk kommunikasjon løsrives fra statens satser for dekning av telefonkostnader. Sjablonmodellen representerer også en betydelig administrativ forenkling både for arbeidsgiver, arbeidstaker og ligningsmyndigheter. Arbeidstaker må kun dokumentere at faktiske kostnader til elektronisk kommunikasjon minst tilsvarer det arbeidsgiver dekker. Det er ikke behov for å dokumentere forholdet tjenstlig/privat bruk. Sjablonen legges til grunn automatisk. Innholdstjenester/betalingstjenester foreslås derimot at ikke reguleres av dette regelverket, men blir skattlagt som tidligere i tråd med de alminnelige reglene for skattepliktige naturalytelser. Dette vil eksempelvis gjelde overprisede tekstmeldinger og verdien av innholdstjenester som tv-sendinger, tilgang til programvare osv. som er inkludert i utgiftene til kommunikasjonstjenester.

Ved valg av modell må hensynet til å få en mest mulig korrekt beskatning av den private fordelen i forhold til faktisk privat bruk veies opp mot hvor detaljert og komplisert regelverket kan være. Arbeidsgiver kan dekke kostnader for den ansatte innenfor en tjenestesjablon på 1 000 kroner uten noen form for dokumentasjon, uavhengig av om det er en naturalytelse eller utgiftsgodtgjørelse. Arbeidsgivers dekning av utgifter utover tjenestesjablonen på 1 000 kroner vil i utgangspunktet anses å være private utgifter. Det fastsettes likevel et tak på 4 000 (6 000) kroner, noe som tilsvarer de gjennomsnittlige private utgiftene til fasttelefon, mobiltelefon og bredbånd. Dekning av kostnader utover summen av tjeneste- og privatsjablonen vil i tilfeller der utgiftsdekningen gis som en naturalytelse, ikke medføre ytterligere beskatning. Dersom kostnader utover summen av tjenestesjablonen og privatsjablonen dekkes i form av en godtgjørelse, anses dette i sin helhet å være tjenesterelaterte utgifter.

Bruk av en sjablonmodell innebærer at den enkelte skattyters faktiske årlige telefonkostnader, og arbeidsgivers faktiske kostnader ved dekningen, ikke får betydning for fordelsbeskatningen. Det hadde prinsipielt sett vært riktigere å basere fordelsfastsettelsen på en individuell vurdering, men i tilfelle med telefon anses dette å være svært ressurskrevende og dermed lite hensiktsmessig. Det er forhold som kan tyde på at det er underapportering av den private fordelen på dette området. Statistikken viser også at det trolig er en stor andel som overhode ikke innrapporterer at de disponerer arbeidsgivers mobiltelefon. Disse problemene kan løses ved at det innføres en sjablonbeskatning. I utformingen av sjablonmetoden er det lagt vekt på at denne så langt som mulig skal sikre en prinsipiell riktig beskatning av fri telefon når dette gis som en naturalytelse, men også når arbeidstakeren mottar en godtgjørelse til utgiftsdekning av elektroniske kommunikasjonskostnader.

I de tilfellene arbeidstaker mottar utgiftsdekning til flere former for elektronisk kommunikasjon, settes den private sjablonen opp med opptil 2000 kroner. Den private grunnfordelen ved én form for elektronisk kommunikasjon antas å reduseres med antallet former for elektronisk kommunikasjon man disponerer. Det finnes ikke noe entydig svar på hvor mye sjablonen bør reduseres, men departementet antar at en påplusning i sjablonen på 2000 kroner dersom man har mer enn et elektronisk kommunikasjonsabonnement dekket av arbeidsgiver, er rimelig når en tar hensyn til substitusjonsvirkningen. Selv om arbeidstakeren disponerer flere former for elektronisk kommunikasjon, bør det ikke åpnes for at det kan gis flere skattefrie tjenestegodtgjørelser i bunn, ettersom hensikten med denne godtgjørelsen kun er å tilgodese de som har små telefonkostnader i forbindelse med yrket. Når arbeidstakeren disponerer flere former for elektroniske kommunikasjonstjenester, er det rimelig å anta at han i utgangspunktet har et stort behov for dette i yrket og dermed også har store utgifter til elektronisk kommunikasjon.

I dag er det normale at hver kommunikasjonstjeneste dekkes av et abonnement. Med en stadig teknologisk utvikling med hensyn til kommunikasjonsløsninger vil det være mulig at dette endres. Departementet legger til grunn at det er omfanget av tjenester dekket av arbeidsgiver som skal være avgjørende for nivået på den skattepliktige fordelen, og ikke antallet abonnementer. Departementet vil derfor løpende vurdere om det er behov for forskriftsendringer for å sikre et slikt resultat ettersom tjenestetilbudet utvikles og endres.

I tillegg til det foreslåtte sjablonsystemet, legges det til grunn at det fortsatt skal være adgang til å gi skattefri refusjon av dokumenterte utlegg til tjenestesamtaler mv. spesifisert etter regning. Det legges til grunn at slik refusjon kun vil være skattefri dersom arbeidstaker legitimerer tjenestesamtalene mv. etter spesifisert regning fra tjenesteleverandøren. Spesifikasjonen må inneholde tilstrekkelig informasjon til at det er åpenbart at den aktuelle utgiften skyldes tjenstlig bruk, herunder eksempelvis dato, klokkeslett, samt oppringt nummer i minutter for hver samtale og mottakers navn. Andel av eventuelle faste avgifter kan ikke anses som tjenstlige utlegg i denne forbindelse, og kan derfor ikke refunderes (skattefritt). Dokumentasjonskravene kan medføre mye arbeid for arbeidsgiver og arbeidstaker, slik at det er grunn til å tro at arbeidsgiver for ansatte med et reelt tjenstlig behov for telefon over tid, vil benytte sjablonen. Når partene i arbeidslivet har et reelt og enkelt alternativ, vil det sjelden være behov for ordningen. Det antas dermed ikke å være uforholdsmessig arbeidskrevende for ligningsmyndighetene å følge opp en slik ording i de tilfellene den er aktuell.

Utvidet innberetningsplikt for arbeidsgiverfinansierte elektroniske kommunikasjonstjenester

Departementet ønsker en bedre oversikt over omfanget arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjon og vil derfor vurdere å innføre innberetningsplikt uavhengig av skatteplikten.

3.3.2 Selvstendig næringsdrivende

Reglene om fordeling av utgiftene til elektronisk kommunikasjon mellom nærings- og privatbruk er i dag svært skjønnspregede. Reglene er også delvis næringsavhengig. Etter departementets syn medfører trolig dette at svært mange næringsdrivende får fradrag også for private utgifter til telefoni. Når det gjelder utgifter til mobiltelefoni i forbindelse med næringsvirksomhet, er det heller ikke satt opp noen særskilte regler for den skattemessige behandlingen.

Departementets oppfatning er at det ikke er forhold ved elektroniske kommunikasjonstjenester som adskiller seg fra øvrig uttak fra næringsvirksomhet. I tråd med prinsippene for beskatning av naturalytelser i ansettelsesforhold bør reglene om skattlegging av uttak utformes slik at også næringsdrivende skattlegges for den fordel privat bruk av elektronisk kommunikasjonstjenester representerer.

For øvrig er kontrollproblemene knyttet til beskatningen av telefoni i næringsvirksomhet minst like stor som for arbeidstakere som får dekket telefonutgifter av arbeidsgiveren.

Departementet foreslår derfor at det foreslåtte sjablonsystemet for beskatning av ansattes private fordel ved bruk av elektronisk kommunikasjon, gis tilsvarende anvendelse for næringsdrivende. Forslaget vil i praksis innebære at det kun blir mulig å fradragsføre slike utgifter i personinntekten tilsvarende det som kan dekkes skattefritt av arbeidsgiver, jf. avsnitt 3.3.1. Forslaget vil føre til at det ikke lenger blir nødvendig å beregne fordelen ved privat bruk av telefon som benyttes i personlig næringsvirksomhet. Dette vil være en betydelig forenkling i forhold til dagens regelverk.

Unntak fra fordelsfastsettelsen etter sjablonen vil bare være aktuelt dersom det åpenbart ikke foreligger adgang til privat bruk utenfor arbeidsplassen. For mobiltelefon vil et unntak neppe være aktuelt, mens eksempelvis bredbåndstilknytning på den næringsdrivendes kontor mv. kan tenkes å falle utenfor sjablonen. Dette forutsetter dog bl.a. at kontoret mv. ikke ligger i eller i tilknytning til den næringsdrivendes bolig.

3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

De foreslåtte endringene i beskatningen av privat fordel ved bruk av elektronisk kommunikasjon mv. innebærer en forenkling av regelverket og at regelverket blir enklere å praktisere for skattyterne og ligningsmyndighetene. Løsrivelsen fra Statens personalhåndbok anses også å være en fordel, da endringer i regelverket nå vil følge vanlig rutine ved endring i skattesystemet.

Forslagene antas å gi en samlet provenyøkning på kr 940 mill. kroner påløpt og 755 mill. kroner bokført i 2006. Det vises for øvrig til omtalen i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

3.5 Ikrafttredelse

Finansdepartementet foreslår at lovendringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2006.