11 Utøvelse av rettigheter i straffeprosessen for fornærmede og etterlatte
11.1 Innledning
Regjeringen har i sin politiske plattform (Soria Moria-erklæringen) gått inn for å styrke stillingen for ofre for alvorlig kriminalitet. Som et ledd i dette arbeidet fremmet Regjeringen Stoltenberg II 16. november 2007 Ot.prp. nr. 11 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte). Forslaget ble vedtatt ved lov 7. mars 2008 nr. 5 og trådte i kraft 1. juli 2008. Ved reformen har fornærmede og etterlatte vesentlig fått styrket sine rettigheter. De har fått økt rett til bistandsadvokat, styrket rett til informasjon, innsyn, tilstedeværelse og kontradiksjon.
Mindreårige fornærmede og etterlatte er en særlig sårbar gruppe som ofte vil være avhengig av hjelp fra andre til å utøve sine rettigheter. I dette punktet drøftes spørsmålet om hvem som skal utøve de rettigheter som tilkommer en mindreårig fornærmet eller etterlatt, samt hvem som skal utøve de rettigheter som tilkommer voksne fornærmede eller etterlatte som er uten rettslig handleevne.
11.2 Gjeldende rett
Med mindreårige fornærmede eller etterlatte menes fornærmede eller etterlatte under 18 år. Mindreårige fornærmede og etterlatte har som utgangspunkt de samme straffeprosessuelle rettighetene som voksne.
Normalt vil den som har foreldreansvaret, utøve de straffeprosessuelle rettighetene på den mindreåriges vegne. Avgjørelser vedrørende en mindreårig som fornærmet eller etterlatt i en straffesak skal treffes ut fra den mindreåriges interesser og behov. Barnets egne oppfatninger skal tillegges vekt i takt med aldersutviklingen, jf. barneloven §§ 31 til 33. Selv om rettighetene utøves av den mindreåriges foreldre, tilhører rettighetene den mindreårige.
Dersom foreldrene har felles foreldreansvar og er uenige seg i mellom om en avgjørelse, er det ingen regler om hvordan denne konflikten skal løses.
Barneloven har heller ingen særlige inhabilitetsregler tilsvarende reglene i dagens vergemålslov § 15. Det må imidlertid legges til grunn at den som selv er siktet i saken, ikke kan fungere som straffeprosessuell stedfortreder for den mindreårige fornærmede eller etterlatte. I påtaleinstruksen (forskrift 28. juni 1985 nr. 1679) § 8-9 første ledd heter det at det ved avhør av barn under 16 år skal oppnevnes en setteverge hvis den mistenkte i saken er barnets foreldre eller foresatte. Tilsvarende fremgår også av forskrift 2. oktober 1998 nr. 925 om dommeravhør og observasjon § 7. I teorien er det hevdet at inhabilitetsreglene må gjelde generelt. Av rettspraksis følger det også at dersom vergen eller forelderen har en interesse som strider med den mindreåriges interesser, skal det oppnevnes setteverge, jf. Rt. 2007 side 453 og Rt. 2007 side 1450.
Det følger av vergemålsloven § 39 annet ledd at vergen opptrer på en umyndiggjort persons vegne når han eller hun ikke kan dra omsorg for seg selv. Det gir vergen kompetanse til også å være rettslig stedfortreder på det personlige området. Det er derfor vergen som utøver de prosessrettighetene som tilkommer en umyndiggjort fornærmet eller etterlatt. En myndig person som på grunn av «sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemning eller legemlig funksjonshemming» ikke kan «vareta sine anliggender», kan etter vergemålsloven § 90 a få oppnevnt hjelpeverge. Ivaretakelsen av en hjelpevergetrengendes prosessrettigheter som fornærmet eller etterlatt må være omfattet av hjelpevergens mandat, jf. vergemålsloven § 90 b.
11.3 Forslaget i NOU 2006: 10 Fornærmede i straffeprosessen
I NOU 2006: 10 Fornærmede i straffeprosessen - nytt perspektiv og nye rettigheter forelås det at også vergen skal ha de straffeprosessuelle rettighetene som tilkommer en fornærmet under 18 år, jf. utvalgets forslag til ny § 93 b i straffeprosessloven. Forslaget innebærer at både den mindreårige og vergen skal ha de rettighetene som tilkommer den mindreårige fornærmede. Dersom vergen ikke kan eller vil ivareta den mindreåriges interesser i saken, skal det oppnevnes hjelpeverge etter reglene i gjeldende vergemålslov § 16. Dersom vergen er mistenkt i saken eller er i en inhabilitetssituasjon som nevnt i vergemålsloven § 15, foreslår utvalget at det skal oppnevnes hjelpeverge.
Utvalget anser forslaget for å vise til det generelle regelverket for umyndige. Men utvalget tilføyer i spesialmerknaden til ny § 93 b i straffeprosessloven på side 232:
«Etter vergemålsloven § 15 vil en person være inhabil som verge for sitt barn dersom ektefellen er mistenkt i saken. I praksis oppnevnes det likevel ikke setteverge for barnet dersom den ene av foreldrene tar barnets side. Utvalget mener ikke å endre denne praksisen.»
Regelen skal etter utvalgets forslag gjelde tilsvarende for en fornærmet over 18 år som er psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad og som har verge, jf. utvalgets forslag til ny § 93 b annet ledd i straffeprosessloven.
11.4 Høringsinstansenes syn
To høringsinstanser har uttalt seg til spørsmålet om barnets behov for setteverge. Redd Barna uttaler:
«I en relativt stor del av de omhandlede sakene er integritetskrenkelsene utført av noen i barnets nærmeste familie. Dette skaper et særlig behov for objektiv bistand til å ivareta barnets beste i saken. Der en av foreldrene/foresatte er overgriper vil normalt den andre ha rollen som barnets verge. Det vil imidlertid være behov for setteverge også i slike saker, dersom den andre forelderen/foresatte ikke evner å sette barnets behov i sentrum. Påtalemyndigheten bør ha ansvar for å vurdere om barnets interesser ivaretas i tilstrekkelig grad. Dersom dette ikke er tilfelle bør retten ta stilling til om barnet bør representeres ved setteverge.»
Norsk Forbund for Utviklingshemmede uttaler:
«Mange personer med utviklingshemming vil som fornærmet/offer i straffesaker være i samme posisjon som mindreårige, og for å ivareta deres interesser vil det være et særlig behov for beskyttelse og bistand. NFU ber derfor departementet vurdere om noen av de sær-regler som gjelder mindreårige også bør gjelde personer med utviklingshemming så langt de passer.»
11.5 Departementets vurdering
Spørsmålet om hvem som skal utøve de straffeprosessuelle rettighetene som tilkommer en mindreårig fornærmet eller etterlatt, er av en noe annen art enn de øvrige spørsmål som knytter seg til mindreårige og vergemål. Mens reglene i vergemålsloven i første rekke skal ivareta hensynet til den mindreårige på det økonomiske området, bygger de straffeprosessuelle rettighetene på andre hensyn og interesser.
Etter departementets syn ligger utøvelse av den mindreåriges straffeprosessuelle rettigheter nærmere «personlege tilhøve», som hovedsakelig hører inn under foreldreansvaret, jf. barneloven § 30, enn det å disponere på det økonomiske området, som reguleres av vergemålsloven. Mye kunne derfor tale for at det er den som har foreldreansvar, og ikke vergen, som burde representere den mindreårige som fornærmet eller etterlatt. Men siden det ved utøvelsen av slike rettigheter kan være et særskilt behov for regler som løser eventuell uenighet mellom vergene (ofte foreldrene), og regler om inhabilitet, støtter departementet forslaget om å legge oppgaven som straffeprosessuell stedfortreder til vergen. En slik løsning innebærer at vergemålslovens tvisteløsningsmekanisme og reglene om inhabilitet kan gis direkte anvendelse.
I spørsmålet om den mindreårige selv skal kunne utøve sine prosessuelle rettigheter som fornærmet eller etterlatt, foreslår departementet et stykke på vei å følge fornærmedeutvalgets forslag til ny § 93 b i straffeprosessloven. I Ot.prp. nr. 11 (2007-2008) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte) uttalte departementet på side 34:
« Departementet er enig i at mindreårige fornærmede i flere henseender er en særlig sårbar gruppe, og at de ofte vil være avhengige av hjelp fra andre til å utøve sine rettigheter. Departementet mener likevel at det vil være å gå for langt å lovfeste at vergen skal ha egne prosessuelle rettigheter ved siden av den fornærmede helt til fornærmede fyller 18 år. En slik lovregel ville kunne synes å stride mot en utviklingstendens i retning av å gi barn økt innflytelse i saker som angår dem selv.
Videre synes situasjonen for mindreårige siktede, som utvalgets forslag bygger på, ikke helt parallell. Når en mindreårig risikerer å bli dømt til straff, er det en nødvendig rettssikkerhetsgaranti at den mindreårige ikke har partsrettigheter alene. Straffeprosessen er ikke rettet mot den fornærmede på samme måte. På denne bakgrunn går ikke departementet inn for å gi vergen prosesuelle rettigheter ved siden av mindreårige fornærmede.
Et annet spørsmål er hvem som bør utøve de rettigheter som tilkommer mindreårige fornærmede. Det kan anføres vektige grunner for at fornærmede over 16 år bør kunne utøve sine prosessuelle rettigheter uten hjelp fra vergen, i hvert fall i saker om integritetskrenkelser. For eksempel er det ikke gitt at foreldre bør gis innsyn i straffesaksdokumenter i saker om seksuallovbrudd etter at fornærmede har fylt 16 år. Det kan være lege- og helseoppsysninger som fornærmede har et berettiget krav på at foreldrene ikke får innsyn i, jf. den helserettslige myndighetsalder på 16 år. Departementet utelukker likevel ikke at det kan være tilfeller der det er i fornærmedes interesse at de prosessuelle rettighetene utøves av vergen. Spørsmålet om hvem som bør utøve fornærmedes rettigheter etter fylte 16 år, vil vurderes som ledd i arbeidet med oppfølgningen av Vergemålsutvalgets utredning NOU 2004: 16 Vergemål.»
Departementet foreslår at vergen som en hovedregel skal representere den som er under 18 år, jf. forslaget til endringer i straffeprosessloven § 93 g i lovforslaget § 102 nr. 5. Men en fornærmet eller etterlatt i alderen fra 15 til 18 år skal kunne utøve rettighetene selv, dersom de ønsker det. Velger en mindreårig fornærmet eller etterlatt å selv utøve sine straffeprosessuelle rettigheter, kan ikke vergen samtidig utøve de samme rettighetene.
Departementet har kommet til at den mindreåriges rett til å representere seg selv bør gjelde fra 15 år og ikke fra 16 år, slik det er argumentert for i Ot.prp. nr. 11 (2007-2008), jf. foran. Dette vil være mer i tråd med det øvrige regelverket som tillegger mindreårige rettigheter og plikter. Det vises blant annet til at den kriminelle lavalderen er 15 år, jf. straffeloven § 46. Også på det sivilrettslige området gis den mindreårige gjennomgående økt selvstendig kompetanse fra vedkommende er 15 år.
Den mindreårige skal etter forslaget likevel kunne overlate utøvelsen av rettighetene som fornærmet eller etterlatt til vergen, dersom den mindreårige ønsker det. Lovforslaget skal forstås slik at den mindreårige ikke trenger å treffe noen endelig beslutning om dette. Dette følger av forslaget til straffeprosessloven § 93 g annet ledd.
Departementet understreker at den mindreårige uansett har rett til selv å bli hørt i forbindelse med en straffesak hvor han eller hun er fornærmet eller etterlatt. Dette følger av FNs barnekonvensjon artikkel 12, som ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 nr. 4 er inkorporert i norsk rett. FNs barnekonvensjon artikkel 12 pålegger myndighetene å gi barnet en rett til å uttrykke sine synspunkter i alle forhold vedrørende barnet. Artikkel 12 nr. 2 sier uttrykkelig at barnet særlig skal gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet. Når vergen opptrer som prosessuell stedfortreder for en mindreårig fornærmet eller etterlatt, skal vergen høre barnet og ellers opptre med barnets beste for øye.
Fornærmedeutvalget foreslo å videreføre den praksis at den ene forelderen kan ivareta prosessrettighetene til barnet om den andre forelderen er mistenkt i saken. Departementet foreslår at slike situasjoner skal reguleres av habilitetsreglene i lovforslaget, jf. § 34. Etter disse habilitetsreglene vil begge foreldrene normalt være inhabile i en slik situasjon. Det vil da måtte oppnevnes en setteverge, men det må kunne legges til grunn at settevergen legger betydelig vekt på foreldrenes syn når det ikke strider mot barnets interesser som fornærmet eller etterlatt i saken.
Departementet foreslår videre at vergen skal utøve de rettighetene som tilkommer voksne som er uten rettslig handleevne.