9 Saksbehandlingsregler

9.1 Innledning

Gode saksbehandlingsregler er nødvendige for å trygge rettssikkerheten på vergemålsområdet. Reglene bør sikre at saken blir godt opplyst, og at riktige avgjørelser kan treffes tilstrekkelig hurtig.

Etter gjeldende rett er det domstolene som treffer avgjørelse om umyndiggjøring. Rettens saksbehandling i disse sakene reguleres delvis i umyndiggjørelsesloven og delvis i den alminnelige prosesslovgivningen.

Ved opprettelse av hjelpevergemål og oppnevning av hjelpeverge har overformynderiet avgjørelseskompetanse. Fremgangsmåten ved disse avgjørelsene er imidlertid i liten grad særlig regulert.

I saker om fratakelse av handleevnen mener Vergemålslovutvalget at det fremdeles er behov for særlige saksbehandlingsregler for rettens behandling av sakene. Utvalget foreslår imidlertid å redusere omfanget noe i forhold til det som gjelder i dag. I tillegg foreslås det at de alminnelige reglene i rettergangslovgivningen skal gjelde som et supplement. Også for saksbehandlingen i overformynderiene foreslår utvalget at det gis særlige saksbehandlingsregler.

Departementet er enig i at det bør foreslås enkelte særlige regler for vergemålsmyndighetens saksbehandling. Departementet er videre enig i at det fremdeles er et behov for en del egne prosessregler i vergemålssaker som skal behandles av domstolene.

I motsetning til utvalget har departementet kommet til at de særlige prosessreglene for vergemålssaker bør plasseres i vergemålsloven. I forbindelse med forberedelsen av den nye tvisteloven (lov 17. juni 2005 nr. 90) vurderte departementet det slik at de særlige prosessreglene i størst mulig grad bør holdes utenfor tvisteloven, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) punkt 26.2.4. Dette medførte at reglene om nedstammingssaker og ekteskapssaker, som tidligere sto i tvistemålsloven, ble flyttet til henholdsvis barneloven og ekteskapsloven. Begrunnelsen var at tvisteloven på den måten ble enklere og mer oversiktlig, samtidig som de særskilte prosessregler fremkom der det var naturlig. Det ble vist til at det ofte er en nær sammenheng mellom de materielle reglene på området og de prosessuelle reglene som gis for å gjennomføre dem.

9.2 Kompetansen til å treffe beslutning om ordinært vergemål

9.2.1 Gjeldende rett

Skifteforvalteren og overformynderiet treffer i fellesskap beslutningen om vergemål og oppnevningen av hjelpeverge i tilfeller der den som settes under vergemål beholder den rettslige handleevnen, jf. vergemålsloven § 90 a fjerde ledd, jf. § 14. Har overformynderiet fast formann, trer han eller hun inn i stedet for skifteforvalteren. Dette innebærer at det alltid er en jurist som deltar i avgjørelsen av om en person skal settes under hjelpevergemål.

Har den som er begjært satt under vergemål, flyttet fra Norge, men er norsk statsborger, kan begjæringen om umyndiggjøring behandles av tingretten på stedet der vedkommendes hadde sin siste bopel.

9.2.2 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalgets forslag er et stykke på vei en videreføring av gjeldende rett, jf. utredningen punkt 8.4 på side 159-172.

Overformynderiet der den vergetrengende er bosatt eller oppholder seg, skal etter forslaget fortsatt ha kompetanse til å beslutte vergemål, jf. utredningen side 163 og lovforslaget § 4-3. Etter utvalgets forslag er det imidlertid ikke lenger nødvendig at en skifteforvalter deltar i avgjørelsen. Begrunnelsen er at hvert enkelt overformynderi foreslås ledet av en jurist, og da anser utvalget det som mindre betenkelig å legge en slik kompetanse til overformynderiet.

Utvalget foreslår videre at overformynderiene i enkelte tilfeller skal kunne oversende saker om opprettelse av vergemål til retten. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett, og er ment å være forbeholdt de tilfeller hvor overformynderiet finner det mest hensiktsmessig med en rettslig behandling. I kravet om hensiktsmessighet ligger det særlig at saken vil bli bedre opplyst, og at en domstolsbehandling med muntlig forhandling i seg selv inneholder en rettssikkerhetsgaranti. Bestemmelsen er foreslått etter mønster fra dansk rett. Det pekes på at en domstolsbehandling kan virke mer autoritativ og derved konfliktreduserende, og at en domstolsbehandling gir rett til fri rettshjelp.

Utvalget går under tvil inn for å videreføre regelen om at personer som har flyttet utenlands, kan begjæres satt under vergemål i Norge. Etter forslaget skal dette skje ved det overformynderiet hvor han eller hun hadde sin siste bopel i Norge.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Askøy overformynderi, Bergen overformynderi, Salangen overformynderi og Tinn overformynderi sier seg enige i at kompetansen til opprettelse av vergemål bør ligge hos overformynderiene. Ingen instanser går imot forslaget.

Når det gjelder forslaget om at overformynderiene i enkelte tilfeller skal kunne sende saken over til retten, er det derimot delte meninger blant høringsinstansene. Salangen overformynderi, Sandefjord overformynderi og Tinn overformynderi går inn for utvalgets forslag. Det pekes blant annet på at det nok kan være praktisk med en slik adgang. Askøy overformynderi, Bergen overformynderi og Den norske Dommerforening er imot forslaget. Sistnevnte høringsinstanser viser blant annet til at det normalt er overformynderiet som har best kjennskap til saken, og som derfor vil være best egnet til å treffe avgjørelsen om vergemål skal opprettes eller ikke. I og med at overformynderiene skal ledes av en jurist, legges det til grunn at rettssikkerhetshensyn er tilstrekkelig ivaretatt. Dommerforeningen uttaler seg slik om forslaget:

«Dommerforeningens lovutvalg stiller seg kritisk til at vergemålsoppnevnelse skal kunne sendes til retten hvis overformynderiet finner det hensiktsmessig. Oppgaven med å beslutte vergemål er en forvaltningsoppgave som overformynderiet selv bør ta seg av, også når saken fremstår som vanskelig mv. De involverte i overformynderiene må gis tilstrekkelig opplæring til å kunne mestre også kompliserte saker. Overformynderiene må for eksempel kunne innhente uttalelser fra andre etater, erklæringer fra fagkyndige innen medisin, psykologi etc. Etter lovutvalgets oppfatning virker det også unødig omstendelig å måtte sette rett for å avgjøre et slikt spørsmål.»

Bærum overformynderi stiller seg nøytral til forslaget, men antar at behovet for en slik regel ikke er særlig stort.

Bergen overformynderi og Oslo overformynderi er skeptiske til forslaget om at en person som har flyttet utenlands, kan begjæres satt under vergemål i Norge, og mener at regelen bør utgå. De to høringsinstansene peker på at det vil bli en vanskelig oppgave for overformynderiene å forvalte og føre tilsyn med interessene til personer som er bosatt utenfor riket.

9.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i at kompetansen til å opprette vergemål bør ligge hos den lokale vergemålsmyndigheten, det vil si fylkesmannen etter departementets lovforslag, jf. lovforslaget § 55 første ledd og § 6. Ordningen med at oppnevningen av hjelpeverge skal skje i samarbeid med skifteforvalteren/domstolen faller derved bort etter lovforslaget. Dette er også i samsvar med tilrådningene i Domstolsadministrasjonens «Domstoler i endring, God ressursutnyttelse i domstolene» punkt 3.7:

«Oppnevningen [av hjelpeverge] skjer etter at overformynderiet har forberedt saken og kommet med forslag om verge overfor retten. Dette er en forvaltningsoppgave som med fordel kan utføres av overformynderiene alene, med en administrativ klageordning.»

Ved at hvert enkelt fylkesmannsembete vil ha god juridisk kompetanse, må det anses ubetenkelig å tillegge fylkesmannen en slik kompetanse. Rettssikkerheten ivaretas også ved at den vergetrengendes samtykke skal foreligge før begjæringen tas til følge. Videre kan det klages over fylkesmannens vedtak, noe som ytterligere styrker rettssikkerheten.

Departementet er i likhet med enkelte høringsinstanser skeptisk til forslaget om en skjønnsmessig adgang til å overføre enkeltsaker til behandling i domstolene. Fylkesmannen må antas å ha best kunnskap om saken, og kan innhente ytterligere opplysninger i saken, herunder sakkyndige erklæringer mv. Utvalget peker på at en domstolsavgjørelse er konfliktdempende, men siden et slikt vergemål for personer med samtykkekompetanse skal være basert på et frivillig samtykke, antar departementet at dette argumentet har liten vekt.

Det er departementets vurdering at man bør unngå å pålegge domstolene en slik oppgave med mindre det kan påvises et klart behov. Departementet kan ikke se at dette er tilfellet her, og foreslår derfor ikke å følge opp forslaget om at fylkesmannen etter eget skjønn kan oversende saker om opprettelse av vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen til retten.

Departementet er videre noe i tvil om forslaget om at en norsk statsborger i utlandet bør kunne begjæres satt under vergemål i Norge. På den ene side kan det bli en vanskelig oppgave for norske myndigheter å ivareta interessene til personer bosatt utenfor riket. På den annen side kan en slik regel tenkes å være nyttig i de tilfeller hvor vedkommende har formue i Norge, for eksempel fast eiendom, og har flyttet fra Norge uten å ha tatt bopel i noe bestemt annet land. Det kan også være behov for en slik regel der det nye bopellandets myndigheter ikke har kompetanse til å behandle saken. En slik regel må også antas å være forenelig med Haagkonvensjonen 13. januar 2000 om internasjonal beskyttelse av voksne. Etter hovedregelen i artikkel 5 er jurisdiksjonen lagt til myndighetene i den stat hvor den vergetrengende har sitt vanlige bosted («habitual residence»). Haagkonvensjonen oppstiller imidlertid et unntak i artikkel 7 som ligner den foreslåtte regelen i vergemålsloven. Etter denne artikkelen kan den stat hvor den vergetrengende er statsborger, ta jurisdiksjon over saken når den er best egnet til å vurdere den voksnes interesser, og den har informert de myndigheter som ellers ville ha hatt jurisdiksjon over saken. Slik sett vil Haagkonvensjonen neppe være til hinder for en regel som den utvalget har foreslått.

Departementet går etter dette inn for at en norsk statsborger som er bosatt i utlandet, i særlige tilfeller bør kunne settes under vergemål i Norge, jf. lovforslaget § 98. Avgjørende for vurderingen har vært at det synes å foreligge et praktisk behov for en slik regel.

9.3 Kompetanse til å begjære en person satt under vergemål, meldeplikt

9.3.1 Gjeldende rett

Hvem som kan fremsette begjæring om umyndiggjøring, fremgår i dag av umyndiggjørelsesloven § 3. Kompetansen til å begjære oppnevning av hjelpeverge følger av vergemålsloven § 90 a.

I begge tilfeller kan vedkommende selv begjære seg satt under vergemål. Det kreves da at han eller hun er myndig. Videre kan ektefelle, slektninger i opp- eller nedstigende linje, søsken eller likeså nær besvogrede fremsette en slik begjæring. For de tilfeller at vedkommende er umyndig, har også vergen en slik rett. Begjæring kan også fremsettes av fylkesmannen og overformynderiet.

Ved oppnevning av hjelpeverge har ansvarshavende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjonen der vedkommende er innlagt, også begjæringskompetanse.

Institusjoner eller boformer med heldøgns omsorg eller pleie har plikt til å melde fra om behovet for oppnevning av verge eller hjelpeverge.

Etter fast praksis i saker om opprettelse av vergemål anses den som har begjært vergemål etter reglene i vergemålsloven § 90 a annet ledd nr. 1, jf. umyndiggjørelsesloven § 3 første ledd, som part i saken. Pårørende som ikke har begjært vergemål, eller som faller utenfor kretsen av begjæringsberettigede i umyndiggjørelsesloven § 3, anses ikke som parter. De personer som omfattes av umyndiggjørelsesloven § 3, kan imidlertid etter en konkret vurdering anses å ha rettslig klageinteresse, selv om de ikke var part i saken under førsteinstansbehandlingen.

9.3.2 Vergemålsuttvalgets forslag

Vergemålsutvalget foreslår i det vesentlige en videreføring av dagens regler om hvem som kan fremsette begjæring om vergemål, jf. utvalgets lovforslag § 4-1 og utredningen side 159-161. Dersom begjæringen er fremsatt av en person som etter forslaget har begjæringsrett, foreslås det at overformynderiet skal ha plikt til å treffe et realitetsvedtak. Overformynderiet har ikke adgang til å avvise saken ut fra en vurdering av vedkommendes interesse i saken.

I spørsmålet om hvilke personer som kan fremsette begjæring, foreslår utvalget at personen selv kan begjære seg satt under vergemål. Utvalget foreslår imidlertid at det ikke lenger skal være et vilkår at vedkommende er myndig. Personen må imidlertid ha forståelse for hva begjæringen innebærer.

Utvalget foreslår videre at vergen skal ha kompetanse til å begjære opprettelse eller endring av vergemålet.

Til forskjell fra gjeldende rett foreslår utvalget at samboere skal gis en begjæringsrett. Utvalgets begrunnelse er at en slik regel vil være i tråd med samfunnsutviklingen. Hvorvidt det foreligger et samboerforhold, skal etter utvalgets mening vurderes konkret. Dersom partene har bodd sammen en viss tid med felles folkeregistrert adresse, vil kravet normalt være oppfylt. Tilsvarende vil gjelde hvor partene bor sammen og har felles barn. Registrerte partnere foreslås som etter gjeldende rett å ha samme rettigheter som ektefeller.

Videre går utvalget inn for at besvogrede tas ut av den krets av personer som har rett til å fremsette begjæring om vergemål. Utvalget antar at det ikke lenger foreligger et behov for at besvogrede skal ha en slik rett. Tilsvarende er foreslått for fylkesmannen. Dette henger sammen med at fylkesmannen etter vergemålsutvalgets lovforslag ikke lenger har noen rolle i vergemålssaker.

Etter forslaget skal heller ikke ansvarshavende lege eller tilsynslege ved institusjonen der vedkommende er innlagt, ha rett til å fremsette begjæring om vergemål. I stedet foreslår utvalget at disse personene, samt ansatte i kommunens sosial- og helsetjenester utenfor institusjoner, skal ha en plikt til å melde fra til overformynderiet ved behov for opprettelse av vergemål.

De personene som faller utenfor gruppen som har begjæringsrett, kan henvende seg til overformynderiet og meddele behov for at en person settes under vergemål. Disse personene vil imidlertid ikke få status som part i saken med de rettigheter som følger av det. Overformynderiet vil i en slik situasjon stå fritt med hensyn til om man vil gå videre med saken, og det kan også velge å avslutte saken uten at det treffes en realitetsavgjørelse.

Vergemålsutvalget foreslår å videreføre gjeldende rett om at vedkommende som har fremsatt begjæring om vergemål, blir part i saken. Nærstående som ikke har begjært vergemål, får derimot ikke status som part. Som en nyordning foreslår imidlertid utvalget at nærstående skal kunne tre inn som part i saken selv om vergemål er begjært av andre. Begrunnelsen for forslaget er at den nærstående, for eksempel ektefellen, kan være uenig i avgjørelser truffet under saksforberedelsen, og at vedkommende derfor har behov for de rettigheter som statusen som part innebærer for å kunne gjøre sitt syn gjeldende. Utvalgets forslag innebærer at denne kretsen av personer også gis klagerett uten at det vil bli nødvendig å vurdere om disse har rettslig klageinteresse.

Utvalget foreslår videre i lovforslaget § 4-2 at enkelte personer og institusjoner skal ha meldeplikt om det antas å være behov for vergemål. Dette gjelder institusjon eller boform der den vergetrengende oppholder seg. Det samme gjelder ansvarshavende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjon der vedkommende oppholder seg, og kommunens helse- og sosialtjeneste. Det foreslås videre at meldingen skal begrunnes, og at det kan gis nærmere forskrifter om dette. Bestemmelsen viderefører med visse endringer umyndiggjørelsesloven § 3 annet ledd og vergemålsloven § 90 a annet ledd nr. 1 annet punktum.

En slik melding vil etter forslaget være ett av flere momenter som overformynderiet skal legge vekt på ved vurderingen av om det er behov for å opprette vergemål.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Av høringsinstansene uttaler følgende seg generelt i favør av forslagene om nye saksbehandlingsregler: Sosial- og helsedirektoratet, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Østfold, Vestvågøy kommune, Østre Toten overformynderi og Forening for Overformynderier med Fast Formann. Ingen høringsinstanser uttaler seg generelt mot forslaget.

Høringsinstansene er noe delt i synet på hvem som skal ha rett til å fremsette begjæring om vergemål, jf. utvalgets lovforslag § 4-1.

Oslo kommune uttaler at det bør fremgå av lovteksten at også andre enn dem som er nevnt i bestemmelsen, kan henvende seg til overformynderiet med informasjon om at noen kan ha behov for vergemål. Det pekes også på at det kan være mange grunner til at familiemedlemmer ikke ønsker å begjære vergemål selv. Salangen overformynderi mener også at denne adgangen bør gå frem av lovteksten.

Askøy overformynderi, Bergen overformynderi og Bærum overformynderi mener at tilsynslege og ansvarshavende lege fortsatt bør ha adgang til å begjære en person satt under vergemål. Disse høringsinstansene peker på at det er et praktisk behov for at helsepersonell skal kunne fremsette en slik begjæring. Bærum overformynderi uttaler:

«Når det gjelder kretsen av begjæringskompetente for øvrig, savner vi tilsynslegen eller ansvarshavende lege på institusjon der vedkommende er innlagt eller bor, se vgml. § 90 a annet ledd første punktum. I prinsippet synes dette avhjulpet ved meldeplikten i utk. § 4-2, kombinert med overformynderiets adgang til å fremme saken av eget tiltak etter § 4-1 første ledd. I praksis vil det imidlertid være en fordel, av hensyn til saksbehandlingstiden, at en ferdig søknad på overformynderiets tilpassede søknadsskjema, kan inngis direkte av ansvarshavende lege/tilsynslege eller institusjonsstyrer. Da vil overformynderiet i stor grad unngå å måtte gå nye runder med sykehuset eller institusjonen for å fremskaffe det beslutningsgrunnlag lovutkastet krever, og som fort kan mangle i en mer eller mindre begrunnet bekymringsmelding etter utk. § 4-2.»

Rissa overformynderi peker på at det er behov for kompetanse til å begjære personer satt under vergemål også når det gjelder hjemmeboende med jevnlig oppfølging av hjelpeapparatet.

Larvik kommune, Larvik overformynderi og Oslo overformynderi er imot forslaget om å ta besvogrede ut av den kretsen av personer som kan fremsette begjæring. Disse høringsinstansene viser til at det i enkelte tilfeller kan være de besvogrede som kjenner den vergetrengende best, for eksempel der den vergetrengende er uten barn, og ektefelle og søsken har falt fra.

Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler:

«Etter Fylkesmannens vurdering er § 4-1 klargjørende når det gjelder hvem som kan opptre som parter. Dette kan etter vår vurdering by på tvil etter någjeldende lov.»

Bergen overformynderi og Bærum overformynderi finner forslaget i § 4-1 tredje ledd uklart og mener det er behov for å presisere bestemmelsen slik at retten til å tre inn i saken som part «senere» bare gjelder den konkrete saken om oppnevning av verge el. og ikke senere avgjørelser etter at vergemålet er etablert.

Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler seg om meldeplikten i utvalgets forslag § 4-2. Fylkesmannen ser det som positivt at meldeplikten også omfatter ansvarlige for kommunens sosial- og helsetjeneste. Fylkesmannen uttaler at det er mange som i dag ikke bor i institusjon, men i egen bolig hvor de mottar tjenester fra kommunens helse- og sosialtjeneste. Det pekes på at mange av disse vil kunne ha like stort behov for hjelpeverge som personer som bor på institusjon.

9.3.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet deler langt på vei utvalgets syn i spørsmålet om hvem som skal ha rett til å begjære en person satt under vergemål, jf. departementets forslag til § 56.

Etter departementets oppfatning bør imidlertid også tilsynslege og behandlende lege ved helseinstitusjonen der vedkommende er innlagt, fortsatt ha rett til å begjære vergemål. Det synes å være et behov for en slik regel som ikke fullt ut dekkes ved en regel om meldeplikt. Ved at det ofte er helseinstitusjonen som har opplysningene og kunnskapen om den vergetrengende, vil en regel om begjæringsrett kunne gi en raskere saksbehandling, slik Bærum overformynderi peker på i sin høringsuttalelse. Departementet kan ikke se at det er vektige grunner mot å gi den nevnte gruppen personer begjæringsrett selv om også institusjonen har en meldeplikt. Utvalget har ikke gitt en nærmere begrunnelse for endringsforslaget.

Departementet slutter seg til forslaget om ikke lenger å la besvogrede være omfattet av den kretsen av personer som kan begjære vergemål. Det synes ikke å være et særskilt behov for at denne gruppen fortsatt skal ha en slik rett. Denne gruppen personer kan etter forslaget uansett henvende seg til fylkesmannen og be fylkesmannen vurdere opprettelse av vergemål. Departementet støtter også forslaget om å gi samboere, slik gruppen er definert i lovforslaget § 2 fjerde ledd, begjæringsrett.

Departementet støtter i det vesentlige utvalgets forslag til regler om meldeplikt. Som en konsekvens av forslaget om at tilsynslege og behandlende lege forelås gitt begjæringsrett, er meldeplikten i lovforslaget § 57 begrenset til institusjoner, boformer og kommunens helse- og sosialtjeneste. I likhet med Fylkesmannen i Vest-Agder antar departementet at det er viktig at kommunens helse- og sosialtjeneste gis en meldeplikt for å sikre at behov for verge fanges opp også for de som ikke bor på institusjon og lignende. I dagens eldreomsorg antas det at dette er aktuelt for stadig flere.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvem som skal regnes som part i saken.

9.4 Særlige saksbehandlingsregler for vergemålsmyndigheten

9.4.1 Gjeldende rett

Vergemålsloven regulerer i liten grad saksbehandlingen hos overformynderiet. Den eneste bestemmelsen som sier noe om dette, er vergemålsloven § 90 a annet ledd, som inneholder vilkårene for oppnevning av hjelpeverge. Vilkårene er indirekte også vilkår for når en person kan settes under vergemål. Opprettelsen av vergemål og oppnevningen av vergen skjer normalt i samme vedtak.

Vergemålsloven må suppleres med de krav til saksbehandlingen som følger av de alminnelige reglene i forvaltingsloven.

9.4.2 Vergemålsutvalgets forslag

Utvalget drøfter saksbehandlingsreglene for overformynderiet i utredningen punkt 3.3.6 på side 55-57 og punkt 8.2 på side 158. Se også lovforslaget § 4-4 og merknadene til dette på side 163-166 i utredningen. Til forskjell fra i dag skiller utvalget klart mellom opprettelsen av vergemålet og oppnevningen av vergen. Utvalget har foreslått enkelte særlige saksbehandlingsregler for avgjørelsen om å opprette vergemål i vergemålsloven.

Utvalget foreslår særlige regler for å sikre et tilstrekkelig grunnlag for overformynderiets avgjørelse, regler om forhåndsvarsel og regler om klage, jf. utvalgets forslag til § 4-4.

Utvalget foreslår i § 4-4 første ledd å lovfeste at overformynderiet blant annet skal legge visse typer dokumentasjon til grunn for sin avgjørelse. Etter utvalgets forslag skal overformynderiet ved opprettelsen av vergemålet blant annet bygge avgjørelsen på legeerklæring eller annen erklæring fra en sakkyndig. Erklæringen skal opplyse om vedkommende har en slik helsesituasjon at han eller hun ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser i saken, og om vedkommende forstår hva et samtykke til vergemål innebærer. Videre skal overformynderiet legge vekt på uttalelser fra nære pårørende eller fra den institusjonen hvor vedkommende er innlagt, samt samtykkeerklæring fra vedkommende som er begjært satt under vergemål. Det skal også gjennomføres en samtale mellom saksbehandleren og personen det er begjært vergemål for, med mindre han eller hun ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder. Disse kravene til saksforberedelsen kommer i tillegg til de krav som følger av forvaltningsloven.

Utvalget foreslår også at overformynderiet skal sende forhåndsvarsel i tråd med forvaltningsloven § 16, jf. lovforslaget § 4-4 annet ledd. Det kan kun unnlates å sende varsel dersom det er klart at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder, eller dersom forhåndsvarselet ikke er praktisk mulig. Adgangen til å unnlate varsel er således noe snevrere enn etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd.

Utvalget foreslår videre at helsepersonell og ansatte i sosialtjenesten skal kunne gi opplysninger til overformynderiet eller oppnevnt sakkyndig uten hinder av taushetsplikten, jf. § 4-4 tredje ledd.

Overformynderiets vedtak om opprettelse av vergemål skal kunne påklages. Klageberettiget er den som er begjært satt under vergemål, dennes verge og personer som har adgang til å begjære personen satt under vergemål, jf. § 4-4 fjerde ledd.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser har innvendinger mot forslaget om at det skal gjennomføres en samtale mellom saksbehandleren og den som er begjært satt under vergemål, før vedtak treffes: Askøy overformynderi, Bergen overformynderi, Bærum overformynderi, Moss overformynderi, Oslo overformynderi, Skedsmo overformynderi, Tromsø overformynderi, Våler overformynderi, overformynderiene i Flesberg kommune, Sigdal kommune og Nes kommune i en felles høringsuttalelse og Nettverk for Overformynderiene i Norge. Høringsinstansene peker på at en slik ordning vil være for ressurskrevende, samt at overformynderiets utbytte av samtalen trolig vil være begrenset.

Askøy overformynderi uttaler blant annet:

«Trolig er det begrenset hva overformynderiet vil sitte igjen med av informasjon etter en samtale. En slik ordning vil gi en unødvendig tungvint saksbehandling og bli arbeidskrevende, spesielt for de større overformynderiene som har mange oppnevnelser. Det er rimelig grunn til å tro at ordningen vil være for ressurskrevende i forhold til gevinsten.»

Bærum overformynderi uttaler:

«Dersom den som er begjært satt under vergemål har gitt et informert samtykke til det, er det vanskelig å se at det skal være et generelt lovkrav om en samtale mellom vedkommende person og overformynderiet før vergemålsvedtak treffes. Det bør langt på vei holde at personen har en rett til slik samtale dersom han eller hun ønsker det, eller at overformynderiet ønsker det.

For dem som ikke har samtykkekompetanse, kan det tilsynelatende heller ikke bli snakk om noen forhåndssamtale, ettersom det da må kunne sluttes at vedkommende faller inn under unntaket om at han eller hun 'ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder'.

Under enhver omstendighet må samtaler være et tilbud, folk må få slippe å samtale med overformynderiet hvis de ikke vil.»

Bergen overformynderi foreslår at det åpnes for at en slik samtale kan gjennomføres dersom overformynderiet finner det hensiktsmessig. Tinn overformynderi reiser spørsmålet om hvem som skal ta stilling til om den som er begjært satt under vergemål, kan forstå hva saken gjelder, slik at det skal gjennomføres en samtale med ham eller henne. Skedsmo overformynderi foreslår at bestemmelsen utgår. Det uttales at overformynderiet i det enkelte tilfellet må få bestemme om det er nødvendig med en samtale i tillegg til samtykkeerklæringen.

Askøy overformynderi uttaler følgende om forslaget til § 4-4 annet ledd og plikten til å sende forhåndsvarsel straks:

«Det virker lite fornuftig at man i disse sakene skal sende forhåndsvarsel 'straks sak er i gangsatt' all den tid den vergetrengende oftest har søkt eller samtykket til oppnevning av verge. Dersom ordningen innføres vil den høyst sannsynlig bli en formalitet uten praktisk betydning, foruten at den vil medføre økt arbeidsbyrde for overformynderiene. Reelt sett vil et slikt saksbehandlingskrav neppe styrke den vergetrengendes rettssikkerhet nevneverdig. Vilkåret blir antakelig kosmetisk. Retten til å uttale seg er der selv uten bestemmelsen, jf. prinsipp 13 i Europarådets rekommandasjon som utvalget viser til i sin argumentasjon, og ofte vil nok forvaltningslovens § 16, 3. ledd bokstav c) være aktuell i slike tilfeller. Bestemmelsen i 2. ledd bør derfor utelates.»

Bergen overformynderi slutter seg til det nevnte forslaget i § 4-4 annet ledd.

Fylkesmannen i Vest-Agder, Askøy overformynderi og Bergen overformynderi er positive til forslaget om unntak fra taushetsplikten for helsepersonell og ansatte i sosialtjenesten, jf. utvalgets forslag til § 4-4 tredje ledd. Flere høringsinstanser tar imidlertid til orde for at også ansatte i barnevernstjenesten bør ha adgang til å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikten. Det vises til at det er et praktisk behov for en slik regel. Dette gjelder Bærum overformynderi, Moss overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge.

Bærum overformynderi uttaler:

«Kretsen av dem som kan gi informasjon til overformynderiet og oppnevnt sakkyndig uhindret av taushetsplikt, bør utvides til også å omfatte barneverntjenesten.

Det praktiske behov for en slik tilføyelse har i hovedsak vist seg for klienter som er under omsorg av barnevernet, og som nærmer seg myndighetsalder og vil ha behov for hjelp også etter at de blir myndige. Likeledes er det etter dagens lovgivning behov for barneverntjenesten til å gi informasjon til overformynderiet i saker der barn er tatt under omsorg av kommunen og det er behov for å oppnevne hjelpeverger der foreldrevergen ikke kan 'vareta den umyndiges tarv for en viss tid eller for visse saker...', jf.r. vgml. § 16.

Det er et større praktisk behov for å frita barneverntjenesten for taushetsplikt enn det er for å frita sosialtjenesten.»

Datatilsynet peker på at unntaket fra taushetsplikten bør begrenses til opplysninger som er relevante og nødvendige i det enkelte tilfellet.

9.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i det alt vesentlige til vergemålsutvalgets forslag om nye regler for å sikre at saken blir godt nok opplyst, jf. lovforslaget § 59.

Departementets forslag til ny vergemålslov innebærer at vergemålet skal tilpasses den enkeltes behov i større utstrekning enn etter nåværende lov. Dette stiller krav til fylkesmannens mulighet for å sørge for sakens opplysning. Flere høringsinstanser har hatt innvendinger mot utvalgets forslag om at den lokale vergemålsmyndigheten blant annet skal bygge sin avgjørelse på en samtale mellom saksbehandleren og den som er begjært satt under vergemål. Departementet ser på bakgrunn av dette behov for en nærmere vurdering av utvalgets forslag til § 4-4 første ledd bokstav e. Det kan være grunn til å understreke at plikten til å ha en samtale bare gjelder hvis personen det gjelder, er kompetent til å gi et samtykke. For det andre må samtalen være frivillig fra den vergetrengendes side. Samtalen kan gjennomføres pr. telefon, ved at personen kommer til fylkesmannen, eller ved at en saksbehandler besøker vedkommende, mv. En samtale med fylkesmannen vil kunne sikre at samtykket til vergemålet, vergemålets rekkevidde og til hvem som skal være verge, er frivillig og informert. Også fordi vergemålet skal være individtilpasset, er det ønskelig at fylkesmannen skal ha førstehånds kjennskap til personen selv og vedkommendes behov. Departementet har derfor kommet til utvalgets forslag med disse presiseringene bør følges opp. Departementet mener at en slik rett til en samtale forut for beslutningen om vergemål er en viktig rettssikkerhetsgaranti og for øvrig også i tråd med prinsipp 13 i Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4 om prinsipper vedrørende den rettslige beskyttelse av inkapable voksne.

Departementet slutter seg i det vesentlige til utvalgets forslag om unntak for taushetsplikt for ansatte i helse- og sosialtjenesten. Departementet går imidlertid inn for å følge opp innspillet fra høringen om at også ansatte i barneverntjenesten skal kunne gi opplysninger til fylkesmannen uten å være hindret av taushetsplikten. Slik flere høringsinstanser påpeker, vil det være et behov for en adgang for barnevernet til å gi opplysninger der vedkommende som er begjært satt under vergemål, er eller har vært under barnevernets omsorg. Departementet antar at dette kan være en viktig forutsetning for at fylkesmannen skal kunne treffe et riktig vedtak om et individtilpasset vergemål.

Taushetsplikten verner imidlertid sentrale verdier for den det gjelder. Det er derfor etter departementets vurdering ikke ønskelig å gjøre unntaket videre enn nødvendig. Som Datatilsynet er departementet derfor av den oppfatning at unntaket fra taushetsplikten bare skal gjelde for opplysninger som er nødvendige og relevante i den konkrete saken.

9.5 Særlig om vergemålsmyndighetens adgang til å treffe midlertidige avgjørelser

9.5.1 Gjeldende rett

Etter umyndiggjørelsesloven § 13 kan retten treffe en midlertidig avgjørelse om vergemål dersom en utsettelse kan komme vedkommende til skade eller det er fare for vedkommendes velferd. En slik beslutning treffes av rettens leder alene hvis det ikke er tid til å innkalle de øvrige medlemmene.

Når det er truffet beslutning om foreløpig vergemål, skal saken fremmes til ordinær behandling snarest.

9.5.2 Vergemålsutvalgets forslag

Utvalget behandler spørsmålet om midlertidige vedtak om vergemål på side 165-166 i utredningen i merknaden til § 4-5. Dersom vilkårene for å sette en person under vergemål er oppfylt, og det er nødvendig for å avverge vesentlig skade og ulempe for den begjæringen gjelder, foreslår utvalget at overformynderiet kan treffe midlertidig vedtak om vergemål. I slike tilfeller skal overformynderiet også ha kompetanse til å fatte midlertidig avgjørelse om fratakelse av den rettslige handleevnen. Overformynderiets vedtak om midlertidig fratakelse av den rettslige handleevnen skal etter utvalgets forslag straks sendes tingretten, som avgjør om det midlertidige vedtaket skal opprettholdes.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

Oslo tingrett, Bærum overformynderi, Oslo overformynderi, Skedsmo overformynderi og Tinn overformynderi er enige i at det er behov for å treffe midlertidige avgjørelser i slike saker.

Bærum overformynderi uttaler:

«Overformynderiet mener derfor at forslaget om å tillate midlertidige vedtak fyller et betydelig praktisk behov. Det er viktig at vedtakskompetansen også ved midlertidig vedtak om fratakelse av rettshandelsevne ligger hos overformynderiet. I praksis vil personen det gjelder allerede være under ordinært vergemål, og overformynderiet vil da allerede ha saken hos seg og være kjent med den. Overformynderiet vil derfor om nødvendig kunne treffe slikt vedtak på dagen. Dersom det bestemmes at det bare er domstolene som kan avgjøre midlertidig fratakelse av rettshandelsevne, vil verdifull tid lett kunne gå tapt ved at saken skal klargjøres og overføres fra overformynderiet til kompetent domstol.»

Disse høringsinstansene har samtidig enkelte innvendinger mot forslaget. Innvendingene er særlig knyttet til forslaget om at retten skal behandle saken i to omganger, først når det skal tas stilling til om overformynderiets midlertidige vedtak skal opprettholdes, og deretter når retten skal treffe endelig vedtak om det samme.

Oslo tingrett uttaler:

«Tingretten er enig i at det er behov for å fatte en midlertidig avgjørelse, også med hensyn til den rettslige handleevnen. En stiller seg imidlertid spørrende til hensiktsmessigheten av to omganger med midlertidige avgjørelser. Utkastet legger opp til at overformynderiet etter en slik avgjørelse umiddelbart skal sende denne over til tingretten som så straks skal fatte en ny midlertidig avgjørelse i form av kjennelse. Tidsperspektivet her tilsier at tingretten normalt vil basere seg på samme faktum som overformynderiet, og dette faktum vil normalt sett være ufullstendig. Noe rettsmøte kommer sjelden på tale ved midlertidige avgjørelser. Den rettssikkerhetsgarantien som denne dobbeltbehandlingen er ment å skulle i vareta blir derfor etter tingrettens mening temmelig illusorisk. Poenget må være å få opp saken så fort som mulig i tingretten hvor alle sider ved faktum er på bordet.

Etter tingrettens mening bør derfor enten den midlertidig avgjørelsen som innebærer fratakelse av rettslig handleevne kun skje i tingretten, eller så bør tingretten ved mottakelsen av en slik avgjørelse fra overformynderiet straks forberede hovedforhandling.»

Tinn overformynderi er enig i forslaget om at overformynderiene bør kunne treffe midlertidige vedtak om fratakelse av den rettslige handleevnen. Tinn overformynderi mener imidlertid at det ikke er nødvendig at saken deretter sendes retten for godkjennelse.

Bergen overformynderi mener at forslaget er tungvint og foreslår at midlertidige avgjørelser om fratakelse av handleevne bare foretas av retten.

9.5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i at den lokale vergemålsmyndigheten bør kunne treffe midlertidig vedtak om vergemål inntil det foreligger endelig avgjørelse i saken. Betydelig skade og ulempe kan avverges ved at vedtaket treffes hurtig. Departementet foreslår derfor at fylkesmannen gis kompetanse til å treffe midlertidige avgjørelser der det er nødvendig, jf. lovforslaget § 61. Som Bærum overformynderi er inne på i sin høringsuttalelse, kan mye være vunnet ved at slike midlertidige vedtak ved behov skal kunne treffes på dagen. Selv om retten nok også ville kunne treffe en rask avgjørelse, vil tid uansett gå tapt fordi en slik løsning i praksis forutsetter at fylkesmannen forbereder saken for retten i stedet for å bruke den samme tiden på å treffe et midlertidig vedtak. Domstolene har de senere årene vært gjennom en betydelig effektiviseringsprosess med vekt på en hurtigere saksavvikling. Om det vedtas at ytterligere en sakstype skal prioriteres tidsmessig, kan det også gå utover andre sakstyper med tilsvarende behov.

Etter departementets syn er en adgang for fylkesmannen til å treffe midlertidige vedtak rettssikkerhetsmessig uproblematisk når den som settes under vergemål, beholder den rettslige handleevnen. For midlertidig avgjørelse om å frata den rettslig handleevnen helt eller delvis, kan det være mer betenkelig at beslutningen ikke treffes av retten. Her legger departementet imidlertid vekt på at forslaget om en ny organisering av vergemålsmyndigheten innebærer at oppgaven legges til fylkesmannen, som har faglig kompetanse og er godt egnet til å treffe slike beslutninger. Fylkesmannen vil dessuten ofte være godt orientert om saken fra tidligere og også godt egnet til å sørge for sakens opplysning. Det er videre grunn til å anta at fylkesmannen vil bygge opp en ytterligere spesialkompetanse på området. Rettssikkerhetsmessige hensyn synes derfor å være tilstrekkelig ivaretatt ved en slik ordning.

Departementet har også merket seg Oslo tingretts høringsuttalelse om at retten ved en midlertidig avgjørelse normalt vil måtte basere seg på det samme faktum som det forvaltningsorganet som ellers treffer avgjørelser i vergemålssaker. Departementet legger da til grunn at en rettslig behandling av en slik midlertidig avgjørelse neppe vil innebære noen reell rettssikkerhetsgaranti utover det som ville følge av en behandling hos fylkesmannen.

Utvalget har videre foreslått en regel som innebærer at domstolene straks skal ta stilling til om overformynderiets midlertidige avgjørelse skal opprettholdes. En slik ordning synes å være unødvendig tungvinn og ressurskrevende. Retten vil da måtte ta stilling til spørsmålet om fratakelse av den rettslige handleevnen i to omganger. Oslo tingrett har foreslått at retten enten skal treffe den midlertidige avgjørelsen i første instans, eller beramme saken til hovedforhandling straks det midlertidige vedtaket har blitt oversendt fra overformynderiet.

Forslaget fra Oslo tingrett om at retten skal beramme hovedforhandling i saken om varig vergemål på bakgrunn av det midlertidige vedtaket, synes å ha gode grunner for seg. Forslaget sikrer at fylkesmannen kan treffe en rask avgjørelse i første omgang, samtidig som at rettssikkerhetshensynet blir ivaretatt ved at det midlertidige vedtaket etter relativt kort tid avløses av en ordinær avgjørelse truffet av retten. En slik ordning må også antas å være forenlig med den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6.

Dersom det går noe tid fra saken er oversendt retten til denne blir behandlet, kan dette være betenkelig ut fra rettssikkerhetsmessige hensyn. Ved å lovfeste at slike saker skal behandles hurtig, jf. forslaget til § 61 fjerde ledd, jf. § 71 annet ledd, kan man begrense faren for sendrektighet. Det vises i denne sammenheng til reglene i tvisteloven kapittel 36, som gjelder saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren, hvor det fremgår av loven at sakene skal behandles raskt.

Uansett innholdet av rettens beslutning om vergemål, vil denne beslutningen komme i stedet for, og derved oppheve, fylkesmannens midlertidige vedtak.

9.6 Kompetanse til å treffe beslutning om fratakelse av rettslig handleevne

9.6.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett treffes en avgjørelse om umyndiggjøring av tingretten ved kjennelse, jf. umyndiggjørelsesloven § 14.

9.6.2 Vergemålsutvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett ved at spørsmål om fratakelse av en persons rettslige handleevne fortsatt skal behandles av domstolene, jf. utredningen side 158 og lovforslaget § 4-6.

9.6.3 Høringsinstansenes syn

Bergen overformynderi, Tinn overformynderi og Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende slutter seg i det vesentlige til forslaget om at avgjørelse om fratakelse av handleevne skal treffes av tingretten. Tinn overformynderi mener likevel at det for en velfungerende vergeordning ville være en fordel om overformynderiet også kunne treffe avgjørelser om fratakelse av den rettslige handlevnen, men antar at dette vil være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Fylkesmannen i Vest-Agder mener at avgjørelser om fratakelse av den rettslige handleevnen bør treffes av fylkesnemndene for sosiale saker.

9.6.4 Departementets vurdering

Departementet finner det klart at fratakelsen av den rettslige handleevnen bør besluttes av retten, jf. lovforslaget § 68. Det betydelige inngrepet i den personlige autonomien som dette innebærer, tilsier en rettslig behandling med de rettssikkerhetsgarantier som da følger.

Departementet foreslår etter dette å videreføre ordningen etter gjeldende lov om at det er tingretten som har kompetanse til å treffe beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen. Departementet deler ikke Fylkesmannen i Vest-Agders syn om at kompetansen bør legges til fylkesnemndene for sosiale saker. For å ta stilling til opprettelsen av vergemålet og fratakelsen av den rettslige handleevnen må man vurdere helsemessige forhold, andre personlig forhold og forhold som gjelder forvaltningen av den vergetrengendes midler. Etter departementets syn har tingretten bedre forutsetninger for å vurdere slike spørsmålene enn fylkesnemndene for sosiale saker.

9.7 Rettens saksbehandlingsregler

9.7.1 Gjeldende rett

Umyndiggjørelsesloven oppstiller en rekke detaljerte regler om rettens behandling av vergemålsaker. Retten skal blant annet settes med tre medlemmer, én fagdommer og to meddommere, jf. umyndiggjørelsesloven § 2 annet ledd. De to meddommerne velges fra en liste over forliksrådets medlemmer. Videre har dommeren en plikt til å sørge for sakens opplysning, jf. umyndiggjørelsesloven § 6. Retten skal videre sørge for avhør av personen som er begjært umyndiggjort, vitneavhør og at det blir innhentet sakkyndige uttalelser. Dersom det er tvil om vilkårene for umyndiggjøring er til stede, kan retten beslutte at vedkommende skal innlegges på et sykehus for nærmere undersøkelse, jf. umyndiggjørelsesloven § 7.

Plikten til å sørge for sakens opplysning gjelder ikke hvor begjæringen om umyndiggjøring kan tas til følge uten videre prøving. Dette vil blant annet være tilfellet der begjæringen er fremsatt av vedkommende selv og retten ikke finner grunn til å foreta nærmere undersøkelser. Dette kan også være tilfellet der den personen det gjelder, er innlagt på en psykiatrisk institusjon, og det foreligger en legeerklæring om at vedkommende ikke kan dra omsorg for seg selv, jf. umyndiggjørelsesloven § 5.

Rettens avgjørelse treffes ved dom og er gjenstand for anke, jf. umyndiggjørelsesloven § 15. Rett til å påanke rettens avgjørelse har vedkommende selv, vergen og den som har fremsatt begjæringen om umyndiggjøring.

Sakens omkostninger, herunder rettsgebyrer, utgifter til rettens medlemmer mv., dekkes av det offentlige, jf. umyndiggjørelsesloven § 24. Utgiftene til prosessfullmektig i første instans dekker partene selv. Etter rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 5 har imidlertid den som er begjært umyndiggjort, rett til fri saksførsel uten behovsprøving.

9.7.2 Vergemålsutvalgets forslag

Utvalgets forslag til saksbehandlingsregler er et stykke på vei en videreføring av gjeldende rett, selv om forslaget innebærer en betydelig modernisering av reglene, se utredningen punkt 3.3.6 på side 55-57, lovforslaget § 4-7 og merknaden til bestemmelsen på side 167-169.

Utvalget foreslår at reglene i den alminnelige tvistelovgivningen skal gjelde med mindre noe annet fremgår av vergemålsloven. Dette innebærer blant annet at krav om fratakelse av handleevnen må fremsettes ved stevning, jf. tvisteloven § 9-2 første ledd. Stevningen kan være muntlig eller skriftlig og skal blant annet inneholde opplysninger om partene, hvilket krav som fremsettes, og de bevis som vil bli ført, jf. annet ledd. Stevningen kan fremsettes av de samme personene som kan begjære opprettelse av ordinært vergemål overfor overformynderiet, jf. § 4-7, jf. § 4-1.

Av særlige regler som skal gjelde i saker om fratakelse av handleevnen, foreslår utvalget at retten alltid skal settes med tre medlemmer. Til forskjell fra i dag kan den ene eller begge meddommerne være fagkyndige, mens lege meddommere velges fra det alminnelige utvalget. Videre foreslår utvalget at retten skal beramme hovedforhandling straks og ellers påskynde saken mest mulig.

Utvalget legger til grunn at det fortsatt skal være slik at saker om fratakelse av handleevnen ikke er undergitt partenes frie rådighet (indispositive saker), se utredningen side 168. Retten vil dermed ikke være bundet av partenes prosesshandlinger. Retten kan for eksempel gå lenger enn påstått når det gjelder omfanget av fratakelsen av handleevnen, eller bygge avgjørelsen på et annet rettslig grunnlag enn anført av partene. Videre er det rettens ansvar å sørge for sakens opplysning. Det vil være opp til rettens vurdering i hver enkelt sak hvilken bevisførsel som skal til før saken anses tilstrekkelig opplyst. Dersom det anses nødvendig, kan retten be om bistand fra politiet. Dette kan for eksempel være aktuelt for å finne den som er begjært fratatt handleevnen. Videre foreslår utvalget at det normalt bør innhentes erklæringer fra lege eller annen sakkyndig og vitneforklaringer fra pårørende og helsepersonell på institusjon hvor vedkommende er innlagt. Dersom det er oppnevnt sakkyndig, skal denne være til stede under forhandlingene.

Helsepersonell og ansatte i sosialtjenesten skal kunne gi opplysninger til oppnevnt sakkyndig og skal kunne avgi vitneforklaring uhindret av taushetsplikt.

Til forskjell fra gjeldende rett plikter etter utvalgts forslag den som har begjært fratakelse av handleevnen, å møte for retten. Sett i lys av sakens alvorlige karakter, finner utvalget en slik regel naturlig. Videre skal den som er begjært fratatt handleevnen, og vergen innkalles til rettsmøtet. Uteblir den som er begjært fratatt handleevnen fra forhandlingene, eller er vedkommende ikke i stand til å møte, skal retten sørge for en muntlig samtale med ham eller henne før avgjørelsen treffes. Dette gjelder ikke hvor vedkommende ikke er i stand til å forstå hva saken gjelder.

Utvalget går ikke inn for å videreføre regelen i umyndiggjørelsesloven § 5 første ledd om forenklet saksbehandling i visse tilfeller.

Reglene om avgjørelsens form og hvilket rettsmiddel som kan anvendes, følger av de alminnelige bestemmelsene i rettergangslovgivningen. Utvalget går imidlertid inn for at en noe videre krets enn den som følger av tvistmålsloven, skal ha adgang til å påanke avgjørelsen. Etter forslaget skal den som har begjæringsrett, men som ikke har vært part i saken, også gis rett til å påanke avgjørelsen. Videre foreslår utvalget at rettens avgjørelse skal tre i kraft straks. Påankes avgjørelsen, kan retten likevel bestemme at anken skal ha oppsettende virkning.

Når rettskraftig dom foreligger, går utvalget inn for at ny sak ikke kan reises før det er gått ett år. Utvalget viser til den lignende bestemmelsen i tvistemålsloven 1915 § 486.

Utvalgets forslag til saksomkostningsregel er utformet etter mønster av tvistemålsloven 1915 § 483, se utredningen side 169. Forslaget går ut på at staten skal bære alle kostnadene ved saken. Utvalget uttaler at forslaget innebærer at den som bringer saken inn for retten, herunder overformynderiet, skal dekke egne saksomkostninger, selv om saken fører frem. Ansvaret for motpartens saksomkostninger skal ikke pålegges uten at særlige grunner taler for det.

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende regel om at den som er begjært fratatt handleevnen, skal ha krav på å få oppnevnt advokat på det offentliges bekostning. Retten skal gjøre vedkommende oppmerksom på dette, og skal også sørge for at det oppnevnes advokat dersom han eller hun ikke ordner dette selv.

9.7.3 Høringsinstansenes syn

Den norske Dommerforening setter spørsmålstegn ved om vergemålssaker haster så mye at hovedforhandling bør berammes straks. Det pekes på at en slik regel vil komme i konflikt med andre prioriterte oppgaver i domstolene:

«Dommerforeningens lovutvalg tillater seg å stille spørsmål ved om disse sakene alltid haster slik at hovedforhandling straks skal berammes. En slik regel vil nødvendigvis komme i konflikt med andre prioriterte oppgaver i domstolene (jfr. eksempelvis straffesaker med lovpålagte frister, barnefordelingssaker (barneloven § 61) arbeidsrettssaker, overprøvingssaker (tvistemålsloven kap 33)). Hvis saken er prekær har i tillegg overformynderiet adgang til å treffe et midlertidig vedtak, jf. utkastet §§ 4-5 og 33. Hurtig saksbehandling burde være godt nok ivaretatt ved formuleringen 'påskynde saken mest mulig'.

Dommerforeningens lovutvalg finner også grunn til å påpeke de problemer som kan oppstå hvis den som er begjært satt under vergemål verken vil møte for retten eller delta i en utenrettslig samtale. Lovutvalget er noe i tvil om tvistemålslovens regler er egnet til å løse slike konflikter, eventuelt at det gis utfyllende regler i vergemålsloven. I slike unntakstilfeller bør det vurderes om det skal åpnes adgang til at en sakkyndig skal kunne gjennomføre en slik samtale etter rettens nærmere instrukser.»

Skedsmo overformynderi tar til orde for at staten skal bære alle sakens omkostninger. Begrunnelsen er at en annen regel kan være til hinder for at nødvendige saker kommer opp for retten. Dette gjelder særlig de tilfeller hvor vedkommende selv fremsetter begjæring om fratakelse av handleevnen. Videre gir Skedsmo overformynderi uttrykk for at regelen om forenkelt saksbehandling i umyndiggjørelsesloven § 5 første ledd bør videreføres i de tilfeller der vedkommende selv ber om å bli fratatt den rettslige handleevnen.

Askøy overformynderi og Bærum overformynderi tar til orde for at ikke bare ansatte i sosialtjenesten, men også ansatte i barnevernstjenesten, skal kunne gi opplysninger i saken uten hinder av taushetsplikten.

9.7.4 Departementets vurdering

Utvalget har foreslått å samle de fleste av reglene om rettens saksbehandling i én bestemmelse. En slik bestemmelse blir etter departementets skjønn svært lang og kan være vanskelig å forstå. Departementet foreslår derfor at utvalgets § 4-7 deles i flere bestemmelser, suppleres av ytterligere bestemmelser og plasseres i et eget kapittel 5 om særskilte saksbehandlingsregler for domstolene.

Departementet er i det vesentlige enig i de fleste av utvalgets vurderinger og forslag når det gjelder rettens saksbehandlingsregler.

De foreslåtte endringene av saksbehandlingsreglene synes gjennomgående å ha gode grunner for seg. Det må antas at det vil bli noe mer krevende for domstolene å vurdere en individtilpasset fratakelse av den rettslige handleevnen enn dagens umyndiggjørelse, og da er det viktig med regler som sikrer et tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag.

Departementet slutter seg til forslaget om at retten skal settes med to meddommere, hvorav en eller begge kan være fagkyndige, jf. lovforslaget § 70. Saker om fratakelse av handleevnen vil ofte måtte avgjøres på grunnlag av sammensatte vurderinger og avveininger både av faglig og allmennmenneskelig art, og det må antas at fagkyndige eller lege meddommere vil kunne yte viktige bidrag.

Departementet anser det også som en klar fordel at helsepersonell og ansatte i sosialtjenesten skal kunne gi opplysninger uten hinder av taushetsplikten. På bakgrunn av innspill under høringen foreslår departementet at også ansatte i barnevernet skal kunne gi opplysninger til retten uten hinder av taushetsplikt. Departementet foreslår imidlertid at fritaket fra taushetsplikten bør begrenses til nødvendige opplysninger som er relevante for den konkrete saken, jf. lovforslaget § 71 femte ledd tredje punktum.

På enkelte punkter har imidlertid departementet et noe annet syn enn utvalget. Departementet er enig med utvalget i at saker om fratakelse av handleevnen bør påskyndes mest mulig. En begjæring om fratakelse av handleevnen vil kunne være en betydelig belastning for den det gjelder, og da er det viktig å få en rask avgjørelse i saken. Sett i sammenheng med at det foreslås å gi fylkesmannen kompetanse til å treffe midlertidige vedtak i hastesaker, kan det imidlertid reises spørsmål ved om det er behov for at det «straks» berammes hovedforhandling. Departementet har forståelse for synspunktet som er gjort gjeldende av Den norske Dommerforening på dette punktet, og foreslår i stedet at det lovfestes at saken skal «prioriteres og behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjøre mulig», jf. lovforslaget § 71 annet ledd første punktum.

Når det gjelder behovet for særlige regler om forenklet saksbehandling, er departementet i utgangspunktet enig i at saker om fratakelse av handleevnen normalt ikke vil egne seg for en forenklet behandling. Det er tale om et så alvorlig inngrep i den personlige integritet at retten bør sørge for et best mulig avgjørelsesgrunnlag. Dette kan imidlertid stille seg i et noe annet lys når det er den personen som vergemålet gjelder, som har fremsatt begjæringen. Departementet foreslår derfor at personen selv kan begjære forenklet domsbehandling dersom han eller hun har evne til å forstå hva saken gjelder, jf. § 69 annet ledd. En slik adgang til å kreve skriftlig behandling gir vedkommende mulighet til å unngå den belastningen en full hovedforhandling kan innebære.

Utvalget har ikke drøftet rettens sammensetning under ankebehandlingen. Spørsmålet er om man skal følge reglene i den alminnelige prosesslovgivningen, eller om det bør inntas særlige regler slik det er foreslått for behandlingen i førsteinstansen. Etter departementets oppfatning bør det delta meddommere også ved behandlingen i lagmannsretten. Departementet foreslår derfor at det gis en egen regel om dette, jf. lovforslaget § 73 tredje ledd annet punktum. Det foreslås her at regelen om tingrettens sammensetning i § 70 skal gis tilsvarende anvendelse. Om retten skal settes med én eller to fagkyndige meddommere, bør etter departementets syn overlates til lagmannsretten selv å avgjøre i den enkelte sak, avhengig av hvor stort behov det er for å sette retten med fagkyndige meddommere. Ved avgjørelsen bør det tas hensyn til hva partene i saken mener om spørsmålet.

Departementet er enig med utvalget i at det bør gå en viss tid før det kan anlegges ny sak om vergemål for domstolene, og mener en periode på ett år er passende, jf. lovforslaget § 75 tredje ledd. I saker som dette vil det ofte kunne foreligge nye omstendigheter som kan gi grunnlag for en ny sak. Departementet mener likevel at det vil kunne være for belastende for den det gjelder, om vergemålet tilnærmet kontinuerlig skal kunne være gjenstand for en rettslig prosess.

Når det gjelder sakskostnader, foreslår departementet en bestemmelse i samsvar med det som gjelder for saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren etter tvisteloven § 36-8. Etter lovforslaget § 76 er utgangspunktet etter dette at staten bærer alle kostnadene ved saken. Bestemmelsen innebærer at staten dekker rettsgebyr, reisegodtgjøring til rettens medlemmer osv., og også utgifter til partenes prosessfullmektiger. Dette er særlig begrunnet med at en annen regel kan føre til at saker ikke kommer for retten. En regel om at staten alltid dekker kostnadene ved saken, vil imidlertid kunne gi mulighet for ubegrunnede og til og med sjikanøse søksmål, i og med at en part ikke vil løpe noen risiko for sakskostnader. Departementet går derfor inn for en unntaksregel om at en privat part kan pålegges å bære egne kostnader hvis søksmålet synes ubegrunnet.

Den som er begjært fratatt handleevnen, har rett til fri sakførsel, jf. rettshjelpsloven § 16. nr. 5.

9.8 Registrering av vergemål og fratakelse av rettslig handleevne

9.8.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det full offentlighet om hvem som er umyndiggjort. Tingretten skal sørge for at kjennelse om umyndiggjøring blir kunngjort i Norsk Lysningsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet der den umyndiggjorte holder til, jf. umyndiggjørelsesloven § 14. Kjennelsen skal også registreres eller tinglyses i Løsøreregisteret, grunnboken og andre realregistre, dersom den umyndiggjorte eier fast eiendom, og i Foretaksregisteret, dersom den umyndiggjorte er innehaver av eller ansvarlig deltaker i et foretak som er innført i registeret.

Midlertidig avgjørelse om umyndiggjøring skal offentliggjøres på tilsvarende måte, jf. umyndiggjørelsesloven § 14.

Reglene innebærer dermed ikke bare at opplysningene er offentlige, men at det kunngjøres slik at flest mulige blir gjort kjent med dem. Om nærmiljøet og relevante avtaleparter er gjort kjent med umyndiggjøringen, bidrar dette også til en beskyttelse av den umyndiggjorte.

Tingretten har plikt til å melde opprettelse av vergemål til folkeregisteret. Fylkesmannen skal melde fra om oppnevning av verge eller hjelpeverge. Ved oppnevning av hjelpevergemål skal det opplyses om vergen har et generelt eller et begrenset mandat, jf. forskrift 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering § 3-2 nr. 7. I forskriften § 9-4 fremgår det at opplysninger fra registeret i begrenset grad kan utleveres til private, med mindre de røper «klientforhold eller lignende som må anses personlig». Forskriften trådte i kraft 1. januar 2008. Siden umyndiggjøring skal kunngjøres, er det grunn til å anta at en opplysning som dette ikke anses som «personlig», og at opplysninger om dette derfor kan utleveres. Departementet er ikke kjent med praksis på grunnlag av den nye bestemmelsen.

I Finland er det opprettet et sentralt register over alle som er satt under vergemål. Enhver kan ved henvendelse til registeret få opplyst om en bestemt person er registrert der. Denne registreringen gjelder både personer som er fratatt handleevnen, og personer som har handleevnen i behold. Etter den danske værgemålsloven, lov nr. 388 av 14. juni 1995, § 6 tredje stykke skal en avgjørelse om fratakelse av handleevnen tinglyses jf. tinglysningsloven § 48.

9.8.2 Vergemålsutvalgets forslag

Utvalget går inn for at vergemål med full eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen fortsatt skal offentliggjøres. Forslaget begrenser likevel offentligheten noe i forhold til det som gjelder i dag, se utvalgets lovforslag § 4-13 og omtalen av bestemmelsen på side 172 i utredningen.

Etter forslaget skal fratakelse av den rettslige handleevnen ikke lenger kunngjøres i Norsk Lysningsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet. Hensynet til personvernet tilsier etter utvalgets syn at kunngjøringen bør begrenses til de registre hvor særlig hensynet til tredjeperson medfører at kunnskap om vergemålet er nødvendig.

Når det gjelder hvilke offentlige registre opprettelse av vergemål skal registreres i, bygger den foreslåtte løsningen på gjeldende rett. Utvalget foreslår at vedtak om full eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen skal registreres eller tinglyses i Løsøreregisteret, grunnboken og andre lignende realregistre, Foretaksregisteret og Verdipapirsentralen. Registreringen i grunnboken skal kun skje hvis vedkommende eier fast eiendom, mens registrering i Foretaksregisteret er betinget av at vedkommende er innehaver av eller ansvarlig deltaker i et foretak som er innført i registeret.

Tinglysingen påligger den tingretten som har besluttet fratakelse av handleevnen, og dersom det er tale om en midlertidig avgjørelse, skal overformynderiet sørge for offentliggjøringen.

Utvalget har vurdert om det bør opprettes et sentralt Vergemålsregister, som kunne føres av det foreslåtte Vergemålstilsynet, eventuelt ved registerenheten i Brønnøysund. Utvalget mener imidlertid at det ikke er behov for et slikt register, og peker også på at et sentralt register vil kunne komme i konflikt med hensynet til personvernet.

Utvalget omtaler registreringen i folkeregisteret slik på side 61:

«Det står for utvalget som uklart hvilket behov denne meldeplikten og dermed registreringen i folkeregisteret, skal fylle. Som nevnt blir denne meldeplikten bare oppfylt i begrenset utstrekning, og opplysningene er ikke tilgjengelig for offentligheten.»

9.8.3 Høringsinstansenes syn

Brønnøysundregistrene påpeker at det ikke er tilstrekkelig med registrering kun i Foretaksregisteret. For å fange opp de tilfeller hvor næringsvirksomhet kun er registrert i Enhetsregisteret, er det nødvendig med registrering også i dette registeret. Det uttales videre at det er behov for en avklaring av hvilken konsekvens en slik registrering skal ha, for eksempel for hvilke roller en person skal kunne ha i et foretak.

Tinn overformynderi foreslår at det skal fremgå av bestemmelsen at alle vergemål skal meldes til folkeregisteret i den kommunen vedkommende har bopel.

Folkeregisteret uttaler:

«Folkeregisteret har til eget bruk behov for disse opplysningene i forskjellige type saker.

Ett eksempel på dette er når umyndiggjorte skal melde flytting. Folkeregisterforskriftens § 9 annet ledd sier da at det er vergen som skal underskrive meldingen. For personer som har fått oppnevnt hjelpeverge, kan denne underskrive meldingen alene dersom dette faller inn under hjelpevergens oppdrag.

Dersom ikke vergen har underskrevet meldingen vil denne være ugyldig.

Vi har dermed bruk for opplysninger om vergemålet når vi skal ta stilling til om flyttemeldingen skal tas til følge eller ikke.

Når vi har disse opplysningene i vår database vil vergemålet lett bli kontrollert ved hver enkelt registrering.

Blir meldeplikten fjernet, vil det kun være praktisk mulig å foreta en slik kontroll der det er opplyst på meldingen at det er oppnevnt verge. Vi kan da kontakte overformynderiet som evt vil bekrefte dette. Dersom en person som er satt under vergemål sender inn flyttemelding underskrevet kun av vedkommende selv, og ikke samtidig opplyser om vergemålet, vil imidlertid denne bli tatt til følge uten nærmere kontroll. Særs uheldig vil dette være dersom den nye adressen ikke er den faktiske bostedsadressen. Vårt adresseregister brukes av de fleste andre offentlige kontorer. Uriktig adresse vil derfor bl.a. kunne få den konsekvens at vedkommende får problemer med fastlege, trygd, bostøtte m.m. I tillegg vil vedkommende ikke få tilsendt offentlig post.

Dersom vedkommende etter den nye ordningen er helt eller delvis fratatt handleevnen på det personlige området, vil vi kunne stå ovenfor tilsvarende problemstillinger med disse reglene.

Videre tilligger det folkeregisteret å prøve ekteskapsvilkårene, jfr ekteskapslovens kap 2. Vi vil i denne sammenheng ha behov for opplysninger om at vedkommende er satt under vergemål eller ikke. I dag er samtykke fra vergen et eget vilkår for å inngå ekteskap, se ekteskapslovens § 2. Dersom ekteskapsloven endres i samsvar med utvalgets forslag, og dette vilkåret faller bort, vil behovet for opplysninger om vergemål være noe mindre enn i dag. Vi vil imidlertid fortsatt ha behov for denne type opplysninger ved kontroll med skifte etter tidligere ekteskap, jfr ekteskapsloves § 8, og ved kontroll med at brudefolkene har rettslig handleevne, jfr samme lovs § 9.

Et tredje eksempel på saker hvor folkeregisteret har nytte av opplysninger om vergemål er i navnesaker. Dersom en umyndiggjort person vil endre navn, vil vergen måtte underskrive navneendringsmeldingen for at denne skal være gyldig.

For det fjerde vil opplysninger om vergemål kunne være aktuelt i forskjellige type skattesaker.

Folkeregisteret vil etter dette konkludere med at det fortsatt er behov for at opplysninger om vergemål registreres hos oss. Til eget bruk i vårt arbeide med saker som nevnt ovenfor, vil det være av stor betydning å ha disse opplysningene lett tilgjengelig. Dersom dagens registreringsordning ikke videreføres, vil det igjen kunne føre til feilvurderinger i enkeltsaker, noe som deretter vil gå utover kvaliteten i registeret.

Utvalget argumenterer imidlertid mot dette synet.

De sier for det første at 'når en fratakelse av den rettslige handleevne skal registreres i ulike registre, jf. utk. § 4-13, er det liten grunn til en folkeregistrering av vergemålet, når dette ikke er tilgjengelig for innsyn'.

Etter folkeregisterlovens §§ 13 og 14, jfr folkeregisterforskriftens §§ 35 og 36 følger det at opplysninger om vergemål er underlagt taushetsplikt.

Det kan imidlertid stilles spørsmål om hvorvidt det finnes tungtveiende grunner for å beholde taushetspliktsbestemmelsen i folkeregisterforskriften/loven.

Utvalget sier i punkt 13.7.3. at 'opplysning om at en person er satt under vergemål, er ikke underlagt taushetsplikt'. Vergen kan således bringe disse opplysningene videre. Opplysninger om vergemål vil dessuten offentliggjøres i registre som nevnt i § 4-13.

Siden opplysninger om vergemål er tilgjengelige en rekke andre steder, er behovet for å beholde taushetspliktsbestemmelsen i folkeregisterforskriften/loven kanskje ikke så stor. Dersom slik informasjon i større grad ble tilgjengelig i folkeregisteret, eksempelvis for tredjemenn med et begrunnet behov for opplysningene, ville dette igjen kunne tale for en registrering hos oss.

Hensynet til personvernet kan imidlertid tale i mot ytterligere offentliggjøring.

Videre sier utvalget at siden 'melding i dag bare skjer i begrenset omfang', synes dette å styrke synet om at meldeplikten til folkeregisteret er overflødig. 'At registeret i lang tid ikke har vært troverdig, og at dette ikke har vakt reaksjoner, synes ytterligere å begrunne' dette.

At meldeplikten til folkeregisteret i ulik grad nå blir fulgt opp av overformynderiet, bør etter vårt syn ikke være avgjørende for om denne skal videreføres eller ikke.

Det er fra folkeregisterets ståsted beklagelig at det bare er noen få av overformynderiene som har oppfylt meldeplikten. Heller enn å kutte denne ut, bør det etableres gode rutiner for melding av vergemål til folkeregisteret. Muligens vil en lovfestet meldeplikt i vergemålsloven være nyttig i så tilfelle.»

Skattedirektoratet slutter seg til uttalelsen fra folkeregisteret og understreker særlig at det er behov for å opprettholde registreringen av vergemål.

Fylkesmannen i Vest-Agder og Tinn overformynderi tar også opp behovet for registrering i folkeregisteret.

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen uttaler:

«Det foreslås særskilt registrering eller tinglysing i noen angitte registre om at handleevnen er fratatt. Fordi handlinger i strid med rettslig handleevne innebærer ugyldighet er det svært viktig at der er mulig for potensielle avtaleparter med videre å bli kjent med fratakelse av rettslig handleevne, herunder samvergemål. Samtidig har vi forståelse for at det ikke finnes egnede måter å gjøre dette «systematisk» kjent for de som har behov for opplysningene, og at bekjentgjørelsen av dette vil måte bli noe 'tilfeldig'.

En registrering/tinglysing som foreslått vil normalt frata tredjemann den gode tro i forhold til disposisjoner relatert til det enkelte register, fra og med registrerings-/tinglysingstidspunktet. Hva som menes med utkastets henvisningen til 'de tinglysingsrettslige regler' burde vært utdypet i loven, i det minste i omtalt nærmere i merknadene til utkastet.

Etter utkastets tredje avsnitt oppnår den tredjeperson som var i aktsom god tro før registreringen og således inngått avtaler om eiendeler registrert i grunnbok eller andre realregistre, en slags 'beskyttelse' selv om avtalen er gjort med en som er fratatt den rettslige handleevne, se utkastets oppregning i nr. 2. Vi antar - igjen er det få holdepunkter i merknadene - at denne 'beskyttelse' har sin bakgrunn i grunnbokens negative troverdighet. Vi savner imidlertid en nærmere begrunnelse for at den som har handlet med fast eiendom i aktsom god tro skal være så vidt godt beskyttet mot vergemålet som ugyldighetsgrunn før tinglysingen har skjedd, mens andre som har handlet med den umyndige ikke har noen slik «beskyttelse».»

Datatilsynet er skeptisk til en utstrakt registrering og tilgjengeliggjøring av opplysninger om vedtak om fratakelse av den rettslige handleevnen. Ifølge Datatilsynet må integritetsvern og autonomihensynet veie tyngre enn rent økonomiske hensyn. Datatilsynet mener at fratakelse av handleevnen ikke bør registreres i registre som gjør opplysningene direkte tilgjengelige gjennom internett og andre informasjonskanaler.

9.8.4 Departementets vurdering

Departementet følger med enkelte endringer opp utvalgets forslag, jf. departementets lovforslag § 77.

Departementet er i likhet med Vergemålsutvalget kommet til at det ikke lenger kan anses nødvendig å kunngjøre fratakelse av den rettslige handleevnen i Norsk Lysningsblad og i aviser. Dette er begrunnet dels med personvernhensyn og dels med at andre former for kunngjøring og oppbevaring av opplysninger antas å være mer effektive i dagens samfunn.

Departementet slutter seg i det vesentlige til utvalgets forslag om hvilke registre fratakelse av den rettslige handleevnen skal registreres i, jf. lovforslaget § 77 første ledd. For det første foreslås det at alle beslutninger, midlertidige og varige, om fratakelse av den rettslige handleevnen fortsatt skal registreres i Løsøreregisteret. Det foreslås at dagens praksis med at opplysningene ikke gjøres direkte elektronisk tilgjengelige for allmennheten, videreføres. Den som kan identifisere personen, skal imidlertid etter forespørsel til Løsøreregisteret kunne få opplyst om personen er registrert, og om hvem som eventuelt er vedkommendes verge, samt opplysning om hvilken instans som har avgjort fratakelsen av den rettslige handleevnen. Dette er i det vesentlige en videreføring av gjeldende rett.

Departementet går som utvalget inn for at fratakelsen av den rettslige handleevnen skal registreres i Foretaksregisteret. Departementet foreslår også å følge opp Brønnøysundregistrenes forslag om at registrering også skal skje i Enhetsregisteret. For øvrig er departementet enig med utvalget i at registrering bør skje i grunnboken, andre lignende realregistre og i Verdipapirsentralen som i dag.

Departementet går også inn for å følge opp innspillene fra Skattedirektoratet, Folkeregisteret, Fylkesmannen i Vest-Agder og Tinn overformynderi om at vergemål fortsatt bør registreres i folkeregisteret. Departementet er enig i at det blir vanskelig for folkeregisteret å uføre en del av de kontrolloppgavene registeret er satt til, uten disse opplysningene. En innvending mot denne registreringen har vært at den er mangelfull. Departementet ser derfor behov for å lovfeste en plikt til å melde fra om vergemål og oppnevning av verge også til folkeregisteret. Departementet foreslår derfor i § 25 tredje ledd at den som oppnevner vergen, skal ha plikt til å melde fra om dette, både til Brønnøysundregistrene og folkeregisteret. Etter departementets syn bør slike opplysninger kunne utleveres til private etter de vilkår som følger av forskrift 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering § 9-4.

Når det gjelder eventuelle regler om et sentralt vergemålsregister, er departementet enig i utvalgets konklusjon, men med en noe annen begrunnelse. Etter lovforslaget her vil Løsøreregisteret fungere som register over personer som er fratatt den rettslig handleevnen. I folkeregisteret vil alle som har fått oppnevnt verge, registreres. Departementet legger til grunn at disse opplysningene på nærmere vilkår skal kunne utleveres til tredjepersoner, jf. ovenfor. Departementet mener derfor at det ikke er behov for noe eget register.

Både den lokale og den sentrale vergemålsmyndigheten vil måtte behandle mange og til dels sensitive personopplysninger. Det må legges til grunn at denne behandlingen i det vesentlige vil skje elektronisk. Etter personopplysningsloven § 2 nr. 8 vil opplysninger som inneholder informasjon om helseforhold, regnes som sensitive opplysninger, og da kreves det for behandling av slike opplysninger at det foreligger hjemmel i lov, at vedkommende har samtykket, eller at et av de andre vilkårene i personopplysningsloven § 9 er oppfylt. Lagring av sensitiv informasjon utløser også en melde- og konsesjonsplikt.

I tillegg vil det utvilsomt være hensiktsmessig å tilrettelegge for at et slikt saksbehandlingssystem også kan gi grunnlag for visse statistiske opplysninger. Det kan være opplysninger om antall saker, antall verger, antall delvise fratakelser av rettslig handleevne osv. En adgang til å lage og bevare slik statistikk kan være et viktig verktøy for styring og planlegging av virksomheten. Departementet foreslår derfor en hjemmel for vergemålsetatens elektronisk behandling av personopplysninger i § 66.

Spørsmålet blir da om det skal gis innsyn i slike opplysninger, og om det skal kunne utleveres opplysinger. Når det gjelder innsynsretten for personen opplysningene gjelder, legger departementet til grunn at man kan anvende reglene om innsyn i personopplysningsloven. Når det gjelder spørsmålet om utleveringsadgang, har departementet kommet til at utlevering av opplysninger bør kunne skje til vergen når opplysningene er nødvendige og relevante for vergens oppdrag. Ellers skal utlevering bare skje i den grad det følger av lov. Utlevering vil da for eksempel kunne skje på bakgrunn av rett til partsinnsyn etter forvaltningsloven, på grunnlag av meldeplikt som er pålagt fylkesmannen og retten mv.

Bruk av opplysninger internt i vergemålsmyndigheten betraktes ikke som utlevering selv om opplysningene går fra et fylkesmannsembete til et annet eller til klageinstansen.