6 Oppnevning av verger, godtgjøring mv.

6.1 Myndighet til å oppnevne verge

6.1.1 Gjeldende rett

Beslutning om umyndiggjøring treffes etter gjeldende lovgivning av retten etter reglene i umyndiggjørelsesloven. Selve vergeoppnevningen skjer etter reglene i vergemålsloven § 14, som bestemmer at vergen som hovedregel oppnevnes av skifteforvalteren (tingrettsdommeren) og overformynderne i fellesskap. Har overformynderiet fast formann, trer han eller hun i stedet for skifteforvalteren. I § 14 annet ledd er det gitt særregler for tilfeller der vergeoppnevningen haster.

Oppnevning av hjelpeverge er regulert i vergemålsloven §§ 90 a flg. Som Vergemålslovutvalget peker på side 174 i utredningen, skiller ikke loven klart mellom beslutningen om at vilkårene for hjelpevergemål er til stede, og oppnevningen av hjelpeverge.

6.1.2 Vergemålsutvalgets forslag

Utvalget mener det bør gå klart frem av loven at det er to beslutninger som skal treffes om vergemål. Først skal det avgjøres om en person skal settes under vergemål. Deretter skal det oppnevnes en verge, se utredningen side 174. I utvalgets lovforslag er myndigheten til å treffe beslutning om vergemål eller fratakelse av den rettslige handleevnen således regulert i kapittel 4, mens myndigheten til å oppnevne vergen er regulert i § 5-1.

Utvalget foreslår at vergen som hovedregel skal oppnevnes av overformynderiet. Utvalget uttaler på side 174 i utredningen:

«Utvalget foreslår at vergeoppnevnelsen som hovedregel foretas av overformynderiet, som et forvaltningsrettslig enkeltvedtak. Med den generelle kompetanseheving som vil bli en følge av utvalgets forslag til organiseringen av overformynderiet og ved at dette har en jurist som leder, finner utvalget at det er ubetenkelig. Oppnevnelse av verge i det enkelte tilfelle bærer for øvrig lite i seg av en judisiell avgjørelse.»

Utvalget foreslår i tillegg en regel om at når retten treffer beslutning om fratakelse av den rettslig handleevnen, kan retten oppnevne vergen hvis personen det gjelder, ikke allerede har en verge. Utvalget antar at denne adgangen ikke vil bli benyttet i særlig grad, men peker på at det kan tenkes tilfeller hvor det er åpenbart hvem som vil bli oppnevnt, og at det da kan være hensiktsmessig at retten treffer beslutning også om dette.

6.1.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser uttaler at de er enige i utvalgets forslag om at det bør gå klart frem av loven at det er to beslutninger som skal treffes om vergemål, én beslutning om at vilkårene er til stede, og én beslutning om vergeoppnevningen: Fylkesmannen i Østfold, Moss overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge.

Fylkesmannen i Østfold uttaler:

«Det er ryddig at overformynderiet først må ta stilling til om vilkårene for å sette en person under vergemål er oppfylt (utk. § 3-1), og treffe vedtak om det, for deretter å ta stilling til om den person som ønskes oppnevnt som verge er egnet (utk. § 5-1). I praksis skjer disse vurderingene i dag under ett, og ender opp med ett vedtak som formelt konkluderer med at det oppnevnes/ikke oppnevnes hjelpeverge. Ofte er vedtakene mangelfulle i forhold til å se om vilkårene for opprettelse av hjelpevergemål faktisk er vurdert, og like ofte syndes det mot kravet om å vurdere hjelpevergens vederheftighet og skikkethet. Vi ser det som en styrking av rettssikkerheten at det nå klart kreves at begge forhold uttrykkelig må vurderes og avgjøres konkret. Det vil også innebære en mer presis (mindre omstendelig) klagebehandling i de sakene hvor det er selve valget av verge som påklages, men hvor det ikke bestrides at vilkårene for opprettelse av vergemål er oppfylt.»

Askøy overformynderi sier seg enig i at verger bør oppnevnes av overformynderiet, og uttaler at erfaringer tilsier at dette er en riktig og god ordning. Oslo tingrett er enig i at oppnevningen av verger «i det alt vesentlige» foretas av overformynderiet. Oslo tingrett peker likevel på at det under hovedforhandlingen i en vergemålssak kan komme frem opplysninger som tilsier at visse personer ikke bør oppnevnes. Tingretten viser til at selv om dette har kommet frem i vergemålskjennelsens premisser, har ikke overformynderiene nødvendigvis følt seg bundet av det. Oslo tingrett mener at det i loven bør «legges til rette for at tingretten i domspremissene eller domsslutning kan utelukke visse personer som verge, men uten at tingretten oppnevner noen verge».

6.1.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at reglene bør utformes slik at det skilles klart mellom beslutningen om at en person skal settes under vergemål, og beslutningen om vergeoppnevning. Dette er fulgt opp i departementets lovforslag kapittel 4 og 8 og § 25.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at vergen skal oppnevnes av overformynderiet, det vil si fylkesmannen i departementets lovforslag, se § 25. Når det gjelder innspillet fra Oslo tingrett under høringen om at tingretten skal kunne utelukke visse personer fra å bli oppnevnt som verge, vil departementet peke på at fylkesmannen vil kunne (og bør) legge vekt på slike premisser fra tingretten uten at det står uttrykkelig i loven. Departementet foreslår imidlertid ikke noen bestemmelse om at tingrettens synspunkter om personvalget skal være bestemmende for fylkesmannens valg. Etter departementets syn vil det ikke gi en ryddig løsning med en slik sammenblanding av fylkesmannens og tingrettens myndighet i én og samme vergeoppnevning. En annen sak er at retten selv bør kunne foreta vergeoppnevningen i tilfeller der retten treffer beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen, jf. utvalgets § 5-1 annet punktum og § 25 første ledd annet punktum i departementets lovforslag.

6.2 Krav til den som skal oppnevnes som verge

6.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det en plikt å påta seg vervet som verge. Man kan bare nekte å bli oppnevnt som verge dersom et av unntakene i vergemålsloven § 9 første ledd kommer til anvendelse. Rett til å nekte å la seg oppnevne har for det første den som er fylt 60 år. Videre kan den som på grunn av «sykdom eller svakhet ikke uten stor vanskelighet kan være verge», nekte. Det samme gjelder den som allerede er oppnevnt som verge for to umyndige. Etter § 9 tredje ledd bør det også gis fritak for personer som på grunn av «offentlig tjeneste vil få særlig bryderi av vergemålet», eller for den som fra før er oppnevnt som verge, og dette vergemålet «er særlig byrdefullt». Etter den samme bestemmelsen bør det dessuten gis fritak for den som «på grunn av vergemålet tilsidesetter i vesentlig grad sine egne anliggender». I prinsippet skal det etter dette en del til før man kan nekte å la seg oppnevne som verge.

Vergemålsloven § 7 fastsetter hvem som kan oppnevnes som verge. Det følger av første ledd at kvinner og menn kan oppnevnes som verge dersom de er «vederheftige og skikket for hvervet». I kravet om at vergen skal være «vederheftig», ligger i utgangspunktet at vergen skal være solvent. Utvalget peker på side 175 i utredningen på at i tradisjonell språkbruk ligger det også i ordet at vedkommende er pålitelig, slik at misligholdte lån, betalingsanmerkninger og lignende kan være til hinder for at man blir oppnevnt som verge.

Videre følger det av § 7 femte ledd at en umyndig person eller en som har fått oppnevnt hjelpeverge, ikke kan oppnevnes som verge. Vergen skal i utgangspunktet være bosatt i den kommunen vergemålet føres, men en som bor utenfor kommunen, kan oppnevnes om han eller hun er villig, jf. vergemålsloven § 13.

§ 8 har en regel om at fylkesmenn, skifteforvaltere og overformyndere mv. ikke kan være oppnevnte verger i sitt distrikt.

6.2.2 Vergemålsutvalgets forslag

Plikten man har etter § 9 i gjeldende lov til å påta seg vergeoppdraget foreslås ikke videreført. Utvalget foreslår derimot å lovfeste at man må samtykke for å bli oppnevnt som verge, jf. lovforslaget § 5-2 første ledd første punktum. Utvalget uttaler på side 174 i utredningen:

«Utvalget finner det både prinsipielt og praktisk uholdbart at vergeoppdrag skal anses som et kommunalt tillitsverv (ombud) man har plikt til å påta seg. Et slikt krav anser utvalget at det ikke er mulig å oppstille i dag - det vil neppe være ønskelig med en verge som motsetter seg vervet. Å være verge bør være frivillig. Det gjelder også innen den nærmeste familie. Er det ingen nærstående som vil være verge, må vergen finnes utenfor deres krets.

Utvalget antar at det også i dag er lite aktuelt for overformynderiet å oppnevne en person som verge som ikke ønsker - eller nekter - å påta seg vervet. Med dette vil norsk rett komme på linje med de øvrige nordiske land - plikten ble opphevet i Sverige i 1974, i Finland i 1983 og i Danmark i 1995.»

Utvalget foreslår visse endringer i reglene om hvem som kan oppnevnes som verge. Hovedkriteriet etter utvalgets lovforslag § 5-2 annet ledd første punktum er at den som skal oppneves som verge, må være «egnet». Hva som ligger i dette, beskriver utvalget på side 175 i utredningen:

«Kravet om egnethet retter seg til de personlige egenskapene til vergen. Det må kreves at vedkommende innehar nødvendige etiske og moralske holdninger, er motivert for vervet slik at en ikke er i tvil om at oppgaven blir tatt alvorlig, og dessuten at vedkommende innehar vanlige menneske- og samfunnskunnskaper. Vedkommende bør ha egenskaper som gjør at han kan ivareta det konkrete vervet på en god måte. Generelt bør personen ha god kommunikasjonsevne og ha evne til å vurdere den vergetrengendes behov. Det er viktig at vedkommende har lyst og interesse for å påta seg vervet og har evnen til å ta seg fram innen den offentlige forvaltningen. Enkelte oppdrag krever at vergen har særlig kyndighet innenfor et saksområde, for eksempel jus eller økonomi.

Ut over det som fremgår av vgml. § 7, er det i loven ikke gitt anvisninger på hvilke egenskaper den som velges som hjelpeverge skal ha, eller hvem som i det enkelte tilfelle bør velges. Det er således opp til overformynderiets skjønn å ta stilling til hvilke krav en må stille i det enkelte tilfelle. Bestemmelsen i lovens § 7 må imidlertid tolkes slik at det foreligger en plikt for overformynderiet til å vurdere om den aktuelle personen er vederheftig og skikket. Tilsvarende blir det etter utvalgets utkast.»

Utvalget foreslår ikke ytterligere kvalifikasjonskrav. Utvalget begrunner dette slik på side 175:

«Utvalget har vurdert om det bør lovfestes ytterligere kvalifikasjonskrav til den som skal oppnevnes som verge, særlig hvor vedkommende hentes utenfor de nærståendes krets. Det er åpenbart at vergerollen kan være krevende, og at den stiller krav både til kunnskaper og personlige egenskaper. Men en lovfesting av slike krav finner utvalget lite hensiktsmessig. Rekrutteringen av verger kan i seg selv være et problem, og «egnetheten» må vurderes individuelt. Utvalget vil her også vise til at med den profesjonalisering av overformynderiene som foreslås, vil opplæringen av vergen kunne styrkes, samtidig som Vergemålstilsynet vil få et generelt ansvar for at en slik opplæring finner sted, og tilsynet vil ved rundskriv og på annen måte arbeide for den nødvendige kvalitetssikring.»

Utvalget foreslår at man ikke viderefører bestemmelsen i § 8 i gjeldende vergemålslov om fylkesmenn, skifteforvaltere og overformyndere mv., se side 174-175 i utredningen. Utvalget peker blant annet på at habilitetsmessige hensyn medfører at denne gruppen normalt ikke vil være egnet for vervet, og at en uttrykkelig lovfesting ikke er nødvendig.

Heller ikke § 7 femte ledd i nåværende lov om at den som er umyndig eller har fått oppnevnt hjelpeverge, ikke kan oppnevnes som verge, er foreslått videreført av utvalget. Også på dette punktet viser utvalget til at kravet til egnethet vil være tilstrekkelig.

Etter gjeldende § 7 første ledd er det et krav om at vergen må være «vederheftig». Utvalget finner ikke grunn til å videreføre et krav om solvens, se utredningen side 175, der utvalget uttaler:

«Utvalget finner ikke grunn til å opprettholde et generelt og ubetinget solvenskrav i lovs form. En person som ikke kan dekke sine økonomiske forpliktelser, er ikke uten videre uskikket som verge. Årsaken til insolvensen, eller en eventuell konkurs, kan være mange, uten noen som helst sammenheng med hans eller hennes evne til på en god måte å fungere som verge. Slike forhold gir i seg selv ikke grunnlag for å betvile vedkommendes hederlighet. Selv om en verge vil forvalte en annens verdier, kan ikke manglende betalingsevne uten videre gi grunn for å tro at han eller hun vil forgripe seg på de midler som står til forvaltning. På den annen side er det åpenbart at en person som ikke er «vederheftig», bør vurderes konkret og at det nok bør utvises forsiktighet med å oppnevne vedkommende. Men her vil forholdene variere sterkt fra tilfelle til tilfelle, og vergens mandat vil også være et moment ved vurderingen. Utvalget finner at en oppnevnelse bør bero på om han eller hun til tross for insolvensen kan sies å være «egnet for vervet». Når det etter gjeldende rett blir antatt at hvor en verge ikke lenger er «vederheftig», skal vedkommende fratas vervet, finner utvalget at dette er et ytterligere argument for ikke å oppstille et slikt ubetinget krav. Skifte av verge kan for en person under vergemål lett bli en unødig belastning.

De spørsmål som er reist her, får en særlig betydning hvor det vil være naturlig at ektefellen (eller barn) oppnevnes som verge. Her bør det ved oppnevnelsen ikke stilles de samme strenge krav til egnethet som ved oppnevnelse av andre. Er ektefellen inhabil - det kan f.eks. være tilfelle hvor overformynder er gift med en som settes under vergemål, må et annet overformynderi overta ansvaret for vergemålet - det samme gjelder for oppnevnelsen av vergen. Utvalget finner ikke grunn til å lovfeste dette. Den samme problemstilling er for øvrig aktuelt for den fødte verge.»

Utvalget foreslår at den som oppnevnes som verge, må være bosatt i Norge. Det stilles ikke krav til hvor i landet vergen skal bo, og det stilles ikke krav om statsborgerskap. Utvalget peker på at de geografiske forholdene kan ha betydning for om vergen er «egnet».

Utvalget foreslår at det skal være adgang til å oppnevne to verger, se lovforslaget § 5-2 annet ledd. Utvalget antar at det unntaksvis kan være behov for dette. Utvalget viser som eksempel til at hvis den vergetrengende er medeier i en næringsvirksomhet, kan det være behov for å oppnevne en verge med særlig kompetanse på dette området. Samtidig kan det være at det ikke er like nærliggende at denne vergen tar seg av de mer dagligdagse gjøremål. Hvis det oppnevnes to verger, foreslår utvalget at det skal avgjøres i den enkelte sak om vergenes mandat skal være sammenfallende, slik at de må handle i fellesskap, eller om det bør fastsettes separate mandater som ikke overlapper hverandre, se nærmere utredningen side 177.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om at vergeoppdraget skal være frivillig, støttes av Fylkesmannen i Østfold, Time kommune, Autismeforeningen i Norge og Norges Røde Kors. Forslaget støttes også av overformynderiene i Drammen kommune, Gol kommune og Hol kommune i en felles høringsuttalelse. Også Bergen overformynderi synes å støtte forslaget. Ingen høringsinstanser gir uttrykk for at pliktregelen etter gjeldende lov bør videreføres.

Fylkesmannen i Østfold og Sandefjord overformynderi er enig i utvalgets forslag om at det avgjørende kvalifikasjonskravet for den som skal være verge, er at vedkommende er «egnet». Sandefjord overformynderi peker likevel på at det kan bli utfordrende for overformynderiet å prøve om en verge er egnet.

Salangen overformynderi mener at kravet om egnethet er uklart. Larvik kommune og Larvik overformynderi mener at loven bør klargjøre kvalifikasjonskravet utover kravet om at vergen skal være «egnet». Høringsinstansene mener at kravet om solvens bør beholdes i lovteksten. Larvik overformynderi mener likevel at kravet til solvens bør kunne fravikes etter en konkret vurdering. Videre heter det i høringsuttalelsen:

«Hvorvidt man kan være sikker på at vedkommende kan anses som egnet, sett på bakgrunn av en samtale vil være variabelt. Hvorvidt en person har 'nødvendige etiske og moralske holdninger' slik utvalget forutsetter for å være 'egnet' vil man neppe kunne avdekke gjennom en samtale. Det ville være ønskelig at det fremkom med all tydelighet at vedkommende må være egnet og at vedkommende i tillegg må være solvent og at overformynderiet kan innhente nødvendige opplysninger for å få det bekreftet. Kravet til skikkethet og hvordan dette vurderes og praktiseres i dag er forskjellig fra kommune til kommune, dette anses ikke tilfredsstillende, verken for overformynderiet eller for de som skal vurderes. Av hensyn til den som samtykker til å påta seg oppgaven bør det også børe forutsigbart hva som kreves av dem.»

Også Tinn overformynderi mener at gjeldende lovs krav om at vergen må være «vederheftig», bør videreføres i en ny lov. Tinn overformynderi viser til at den som ikke er i stand til å gjøre opp for seg, vil kunne bli fristet til å bruke den vergetrengendes egne midler til å betale egen gjeld.

Fredrikstad tingrett mener at det bør tas inn en bestemmelse som slår fast at personer som i løpet av de siste ti år har vært konkurs eller under gjeldsforhandling, har hatt gjeldsordning eller har vært utsatt for tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelseslovens annen del, ikke kan være verge.

Moss overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge mener bestemmelsen i § 7 femte ledd i nåværende lov bør videreføres, slik at det kommer uttrykkelig frem at en som settes under vergemål, ikke kan være verge.

Autismeforeningen i Norge er opptatt av muligheten for foreldre og andre pårørende til å være verger, og mener pårørende i utgangspunktet bør velges dersom de selv ønsker dette. Foreningen mener på den bakgrunn at kravene til verger ikke bør være så strenge som etter utvalgets lovforslag.

Hobøl kommune gir uttrykk for støtte til forslaget om at det ikke skal stilles krav til hvor i landet vergen skal bo.

Oslo overformynderi mener at det ikke bør være et absolutt krav at vergen må være bosatt i Norge. Oslo overformynderi peker på at dette har fungert bra i de få tilfellene det har vært aktuelt at hjelpeverger har bodd i utlandet i en periode (der nære familiemedlemmer har vært oppnevnt). Det vises også til at med dagens teknologi lar det seg gjøre å gjennomføre pliktene som verge på en hensiktsmessig måte selv om man bor i utlandet.

Forslaget om at det kan oppnevnes to verger, støttes av Fylkesmannen i Østfold, Sandefjord overformynderi og Autismeforeningen i Norge. Fylkesmannen i Østfold mener det kan være et praktisk behov for dette, særlig når det gjelder voksne psykisk utviklingshemmede som kan ha et omfattende hjelpebehov. Autismeforeningen i Norge mener dette kan være praktisk der foreldrene til en vergetrengende over 18 år er skilt.

Skedsmo overformynderi mener det bør være adgang til å oppnevne flere enn to verger.

Bergen overformynderi gir uttrykk for at det kan være uheldig å oppnevne to verger, og mener at dersom det skal være en slik adgang, bør adgangen utformes som en snever unntaksregel. Bergen overformynderi peker på problemene som kan oppstå hvis to foreldre som ikke lever sammen, og som ikke nødvendigvis er enige om beslutningene som skal treffes, oppnevnes som verger for en vergetrengende over 18 år. Det pekes også på at en ordning med to verger kan være problematisk i forholdet til banker, forsikringsselskaper, trygdekontor osv.

6.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det bør være frivillig å bli oppnevnt som verge, se lovforslaget § 28 første ledd første punktum. Departementet tiltrer utvalgets begrunnelse.

Departementet foreslår - som utvalget - at det avgjørende kriteriet for å kunne bli oppnevnt som verge, er at personen er «egnet», se lovforslaget § 28 første ledd første punktum. Et slikt kriterium gir fylkesmannen en fleksibilitet i valget av verge. Lovforslaget innebærer at vergemålet skal tilpasses den vergetrengendes behov, jf. § 21 tredje ledd annet punktum. En verges oppgaver kan således variere både når det gjelder innhold og omfang. Et forhold som åpenbart bør utelukke en person fra ett vergeoppdrag, kan dermed være uten betydning i et annet tilfelle. Under høringen har enkelte høringsinstanser gitt uttrykk for at kravet om egnethet er uklart, og at det kan være vanskelig å forholde seg til. Departementet er ikke uten videre enig i at en slik fleksibilitet som lovforslaget gir, er vanskeligere å praktisere enn en bestemmelse som mer detaljert angir forhold som stenger for oppnevning som verge. Stilles det for eksempel et krav om solvens, krever dette både en rettslig og faktisk vurdering som etter omstendighetene kan være vanskelig. Departementet vil også peke på at lovforslaget ikke krever at fylkesmannen finner frem til den personen som er absolutt best egnet. Det er tilstrekkelig at personen er egnet. Innenfor denne rettslige rammen står fylkesmannen fritt i valget av person.

Ut fra hensynet til fleksibilitet har departementet ikke fulgt opp utvalgets forslag om å fastsette som et krav i loven at den som skal oppnevnes som verge, må være bosatt i Norge. Departementet er enig med Oslo overformynderi i at det i spesielle tilfeller kan være den beste løsningen å velge en verge som er bosatt i utlandet, og at det derfor kan være uheldig om loven stenger for en slik løsning. I utgangspunktet vil det nok likevel være mest hensiktsmessig at vergen bor i Norge, og kanskje også helst i nærheten av den vergetrengende, men dette vil etter departementets forslag være en vurdering som fylkesmannen må foreta etter kravet om egnethet.

Departementet foreslår på den annen side en uttrykkelig regel om at en person som er under vergemål, ikke kan oppnevnes som verge. I motsetning til det som er tilfellet for bosted, bør det at personen er under vergemål, etter departementets syn være et absolutt hinder for å kunne bli oppnevnt som verge, og noen egnethetsvurdering kan ikke komme på tale. Bestemmelsen er inntatt i lovforslaget § 28 første ledd annet punktum. Se for øvrig punkt 3.2.5 om foreldre under vergemål som verger og lovforslaget § 16.

Departementet deler utvalgets vurdering av at det i visse tilfeller kan være hensiktsmessig å oppnevne to verger, se lovforslaget § 28 femte ledd og merknaden til denne bestemmelsen.

6.3 Krav om politiattest

6.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende vergemålslov har ikke noe krav om at den som skal oppnevnes som verge, skal legge frem en politiattest.

Generelle regler om politiattester finnes i lov 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering og forskrift 20. desember 1974 nr. 4 om strafferegistrering. Lovens §§ 5 og 6 og forskriftens § 15 har regler om hvilke straffbare forhold attesten skal ha opplysninger om. Attesten skal vise alle typer straffbare forhold, men de skal begrenses i tid og etter hvor alvorlige de er. Formålet med politiattestene tilsier at ikke alle straffbare handlinger som er registrert, skal tas med. Reglene i strafferegistreringsloven §§ 5 og 6 innebærer for eksempel at verserende saker ikke blir tatt med på attesten, og at attesten ikke skal inneholde opplysinger om strafferettslige reaksjoner som er mer enn to år gamle når det gjelder bøter, fem år gamle når det gjelder betinget dom og ubetinget dom på under seks måneder, eller ti år gamle når det gjelder straffbare forhold som har resultert i ubetinget dom i mer enn seks måneder.

Forskriften § 12 setter begrensninger for når det kan utstedes politiattest til bruk utenfor strafferettspleien. Det følger av første ledd nr. 1 at det kan utstedes politiattest når det i lov eller med klar hjemmel i lov er fastsatt at en person må godtgjøre at han eller hun har ført en hederlig vandel, er ustraffet e.l.

6.3.2 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalget foreslår i lovutkastet § 5-11 at den som skal oppnevnes som verge for en mindreårig, må legge frem en politiattest som skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for brudd på bestemte straffebud i straffelovens kapittel om seksualforbrytelser. Utvalget foreslår at den som er ilagt forelegg eller dømt for slike forhold, ikke skal kunne oppnevnes som verge for en mindreårig. Bestemmelsen er utformet etter mønster av barnevernloven § 6-10. Forslaget er omtalt på side 184 i utredningen.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser gir uttrykk for støtte til forslaget om å kreve politiattest for den som skal oppnevnes som verge for en mindreårig: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Sosial- og helsedirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Vestfold, Fylkesmannen i Østfold, Fredrikstad tingrett, Herøy overformynderi, Oslo overformynderi, Salangen overformynderi, Vestvågøy overformynderi og Østre Toten overformynderi.

Flere av disse høringsinstansene mener likevel at kravet om politiattest bør gå lenger enn det som er foreslått av utvalget, se nedenfor.

Følgende høringsinstanser mener regler om politiattest også bør gjelde for dem som skal være verger for voksne: Sosial- og helsedirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Bergen overformynderi, overformynderiene i Gol, Hol og Drammen kommune (felles høringsuttalelse), Tromsø overformynderi og Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende. Fylkesmannen i Vestfold og Fylkesmannen i Østfold mener dette bør vurderes. Høringsinstansene legger vekt på at en del voksne vergetrengende, for eksempel psykisk utviklingshemmede, kan være i en like sårbar situasjon som mindreårige og vil ha det samme behovet for beskyttelse.

Noen av høringsinstansene mener at kravet om politiattest bør utvides til også å omfatte økonomisk kriminalitet. Dette gjelder: Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Bergen overformynderi, Herøy overformynderi og Tromsø overformynderi. Fredrikstad tingrett gir også uttrykk for at politiattesten bør være mer generell. Fylkesmannen i Vestfold mener dette bør vurderes.

Fredrikstad tingrett mener det bør være et generelt krav om politiattest, og at politiattesten skal brukes i egnethetsvurderingen (jf. lovforslaget § 28 første ledd første punktum).

Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at dersom det ikke innføres et generelt krav om politiattest for alle verger, bør det i det minste innføres et krav om dette for alle faste verger. At kravet om politiattest bør gjelde også for faste verger, gir også Herøy overformynderi uttrykk for. Moss overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge mener at dette bør vurderes.

Bærum overformynderi, Oslo overformynderi og Forening for Overformynderier med Fast Formann peker på at det i enkelte tilfeller vil være upraktisk med et krav om politiattest fordi det ikke vil være tid til å vente på dette før vergeoppnevningen. Som eksempler pekes det blant annet på tilfeller der det er behov for å oppnevne en verge for en mindreårig i forbindelse med politiavhør, eller når foreldrene ikke møter i retten i forbindelse med en straffesak.

Bærum overformynderi mener på denne bakgrunn at det bør være opp til vergemålsmyndigheten å vurdere om det skal innhentes politiattest. Også Bergen overformynderi mener det bare bør være en adgang til å kreve politiattest.

Hamar overformynderimener utvalgets bestemmelse kan være noe streng når det skal oppnevnes setteverge for en mindreårig, for eksempel i forbindelse med et arveoppgjør der også gjenlevende mor eller far er arving.

Askøy overformynderi går imot forslaget om å kreve politiattest for mindreårige. Askøy overformynderi uttaler:

«Intensjonen med forslaget er god, men forslaget vil medføre ytterligere byråkratisering og vil ikke i særlig grad øke de mindreåriges rettssikkerhet. Det er ikke grunn til å tro at potensielle overgripere spesielt søker seg mot vergeroller. Videre er det ikke det å bli oppnevnt som verge som normalt vil gi en overgriper anledning til å forgripe seg.»

Datatilsynet tar også forbehold om effekten av forslaget:

«Tilsynet ønsker å presisere at det er viktig å ha en nøktern forventning til effekten av tiltaket. Det må legges til grunn at den overveiende del av personer som har begått handlinger omhandlet i de angjeldende bestemmelser i straffeloven, aldri har vært siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for brudd på bestemmelsene. Krav om politiattest kan således resultere i en form for falsk trygghet.»

Også Norges Røde Kors peker på at en politiattest ikke gir noe fullstendig svar på en persons vandel og egnethet.

6.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det kan være gode grunner til å stille krav om politiattest for den som skal oppnevnes som verge. Vergeoppdraget vil normalt innebære et stort ansvar, og det utøves på vegne av personer som kan være ressurssvake eller i en utsatt posisjon.

På den annen side er det stor variasjon når det gjelder vergeoppdrag. I tilfeller hvor det skal oppnevnes et nært familiemedlem som verge, vil det for eksempel virke lite relevant å kreve at det skal innhentes en politiattest. Som det er pekt på under høringen, vil det dessuten i en del tilfeller være upraktisk å kreve at det skal legges frem politiattest før oppnevningen, fordi vergeoppnevningen må skje meget raskt. Departementet mener på den bakgrunn at det vil være å gå for langt med et generelt krav om at det alltid skal legges frem politiattest.

Etter departementets syn bør det i utgangspunktet være tilstrekkelig med en regel som krever at politiattest skal fremlegges der vergen ikke er blant den vergetrengendes nærstående. Nærstående forstås her som i lovforslaget § 94. Samtidig ser departementet grunn til å presisere at om oppnevningen av vergen haster, så kan dette skje selv om attest ikke er innhentet.

Departementet er enig med utvalget i at det er behov for politiattest ved oppnevning av verger for mindreårige, men foreslår at regelen gis anvendelse også for dem som skal være verger for voksne personer. Departementer er enig med de høringsinstansene som har pekt på at det også ved vergeoppnevninger som gjelder voksne, kan være behov for å stille krav om politiattest. Det er ikke bare mindreårige som kan stå i fare for å bli utnyttet.

Departementet foreslår at det skal innhentes en uttømmende og utvidet, men avgrenset attest. Departementet har vurdert hvordan attesten best bør avgrenses, og har kommet til at politiattesten også bør omfatte andre former for straffbare forhold enn lovbrudd som er omfattet av straffeloven kapittel 19 om seksualforbrytelser. Mange vergeoppdrag vil gå ut på at vergen skal ta hånd om den vergetrengendes økonomiske forhold. Personer som har bedrevet ulike former for økonomisk kriminalitet vil normalt ikke være egnet for et slikt vergeoppdrag. Det foreslås derfor at attesten også skal vise økonomisk kriminalitet. Departementet har vurdert om attesten også bør omfatte andre straffbare forhold, men har under noe tvil kommet til at den kan begrenses til disse områdene. Departementet foreslår derfor at attesten avgrenses til seksuallovbrudd og økonomisk kriminalitet. Departementet understreker imidlertid at fylkesmannen skal foreta en bred egnethetsvurdering av den mulige vergen, og at en politiattest uten merknader ikke i seg selv tilsier at personen er egnet. På det økonomiske området kan det for eksempel også være relevant å undersøke om personen er registrert i konkursregisteret. Departementet foreslår at det presiseres nærmere i forskrift hvilke straffebud som skal omfattes av politiattesten.

Departementet har vurdert om det er tilstrekkelig med en ordinær politiattest, men har kommet til at formålet med attesten tilsier at det her gis hjemmel for en utvidet og uttømmende attest. Formålet med attesten er vern av barn og voksne som i liten grad evner å verne seg selv. I denne sammenhengen vil det for eksempel ikke bare være relevant om den mulige vergen er dømt for økonomisk kriminalitet. Det kan også være viktig å få vite om han eller hun er siktet, tiltalt eller har vedtatt forelegg i en slik sak. Departementet foreslår derfor at attesten skal utvides til å omfatte slike forhold. I tillegg foreslås det at attesten skal være uttømmende slik at tilnærmet alle tidligere lovbrudd kommer med på attesten.

Der politiattest innhentes, mener departementet at opplysningene bør inngå i egnethetsvurderingen etter § 28 første ledd første punktum. Hvis attesten viser et straffbart forhold som har liten relevans for vergeoppdraget, og det heller ikke er av en slik art at det svekker tilliten til at vedkommende person vil utføre dette vergeoppdraget på en god måte, mener departementet at personen ikke nødvendigvis bør være utelukket fra å bli oppnevnt.

En regel om politiattest er etter dette tatt inn i lovforslaget § 28 annet ledd, som henviser til § 26.

I lovforslaget § 26 foreslår departementet at det gis regler om faste verger, det vil si verger som er engasjert av fylkesmannen til å ta vergeoppdrag som en fast ordning, se punkt 6.4. For faste verger mener departementet at det bør stilles krav om politiattest for samtlige, se lovforslaget § 26 annet punktum. Slike verger vil normalt ha mange vergeoppdrag, og de har dermed tilsvarende større muligheter til å misbruke vergerollen. Det bør derfor stilles strenge krav til slike «profesjonelle» verger. Hensynene som taler mot et absolutt krav om politiattest, gjør seg ikke tilsvarende gjeldende for faste verger. For faste verger vil det være tilstrekkelig å kreve politiattest i forbindelse med engasjementet som fast verge, slik at det ikke er nødvendig å legge frem politiattest for hvert nytt vergeoppdrag.

6.4 Faste verger

6.4.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett har overformynderiene adgang til å engasjere faste personer til å ta på seg vergeoppdrag. Vergemålsloven har ikke noen regel som uttrykkelig sier dette, men det er heller ikke noen regel i loven som er til hinder for at en person er verge eller hjelpeverge for flere personer. Vergen vil også kunne gis betaling for arbeidet, jf. vergemålsloven § 17. Utvalget viser til at en ordning med faste verger har vært praktisert i Bærum kommune, se utredningen side 179.

I de andre nordiske landene er ordningen med faste verger nokså utbredt, se nærmere side 178-179 i utredningen om nordisk rett.

6.4.2 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalget foreslår at adgangen til å benytte faste verger lovfestes. Utvalget mener det vil være ønskelig med et felles system for faste verger og antar en slik ordning vil bidra til en nødvendig profesjonalisering av vergemålsarbeidet. Utvalget peker også på at det vil være et behov for en ordning med faste verger fordi det i dag er vanskelig å finne egnede verger og hjelpeverger (side 179 i utredningen):

«Bakgrunnen for at det er et behov for faste verger, er for det første at det i dag gjennomgående er vanskelig å finne egnede verger og hjelpeverger. Utvalget antar at behovet for verger vil øke, blant annet som følge av en stadig voksende eldrebefolkning og endringer i familiestrukturene. Samtidig er det i befolkningen generelt større velstand, dette vil og gjelde personer med vergebehov. Det bør derfor legges opp til et system hvor alle kan sikres kompetente verger. I dag blir det ofte oppnevnt advokat som verge i de tilfeller der det ikke finnes noen i kretsen rundt den hjelpetrengende som ønsker, eller er skikket til, å være hjelpeverge. Det samme vil ofte være tilfelle der det er uenighet blant de nærstående. Dette er en dyr ordning for den hjelpetrengende, og det er ofte oppdrag som ikke er av en slik art at det er nødvendig med advokat. Utvalget er av den oppfatning at advokat kun bør oppnevnes der det kreves av hensyn til oppdragets art. Utvalget ser likevel ikke bort fra at det vil være advokater som ønsker å ta oppdrag som faste verger, jf. det som er sagt ovenfor om erfaringene i Danmark. Men med mindre oppdraget, eller deler av det, krever juridisk kompetanse, bør de honoreres etter de satser som generelt gjelder for faste verger.»

Utvalget foreslår at de faste vergene engasjeres av overformynderiet. Utvalget mener dette synes mest naturlig da det er det enkelte overformynderiet som har kunnskap om hvilke behov som foreligger for verger i sitt distrikt.

Utvalget foreslår at myndighet til å fastsette nærmere regler for organiseringen av ordningen med faste verger legges til Kongen. Utvalget tar til orde for at det etableres et felles avlønningssystem. Utvalget antar det ikke bør overlates til det enkelte overformynderi å fastsette satsene for faste verger, og mener at dette bør bestemmes i generelle retningslinjer.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av de høringsinstanser som uttaler seg om faste verger, er positive til en slik ordning. Dette gjelder: Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Østfold, Larvik kommune, Time kommune, Vestre Toten kommune, Drammen overformynderi, Hamar overformynderi, Herøy overformynderi, Kvam overformynderi, Larvik overformynderi, Moss overformynderi, Oslo overformynderi, Sandefjord overformynderi, Tinn overformynderi, Våler overformynderi, Forening for Overformynderier med Fast Formann og Nettverk for Overformynderiene i Norge.

Høringsinstansene legger særlig vekt på at det vil bli enklere å skaffe verger med nødvendig kompetanse, og at ordningen med faste verger vil bidra til en økt profesjonalisering av vergemålstjenesten.

Overformynderiene i Drammen kommune, Gol kommune og Hol kommune støtter også utvalgets forslag i en felles høringsuttalelse. I uttalelsen gis det støtte til forslaget om at vergen skal godtgjøres for arbeidet, og det uttales også at det må utarbeides forskrifter som sikrer at omfanget av vergeoppdragene «ikke defineres av den faste vergen som har en klar egeninteresse».

Fylkesmannen i Oslo og Akershus antar at en ordning med faste verger kan medføre at det blir etablert virksomheter som tjener på slike oppdrag, og at det i så fall bør legges opp til en kontroll med de som utøver vergeoppdrag, og en vurdering av seriøsiteten til aktørene i et slikt marked.

Norges Røde Kors uttaler at profesjonaliseringen av tjenesten i form av faste verger har både positive og negative sider, men det gis støtte til de positive sidene det er vist til i utredningen. Høringsinstansen mener det er viktig med bedre opplæring og at det gis godtgjøring for arbeidet.

Larvik overformynderi mener det bør være adgang til å benytte den offentlige salærsats for å beholde advokater som er hjelpeverger, og viser til at overformynderiet har gode erfaringer med advokater som hjelpeverger.

Bærum overformynderi har god erfaring med å bruke faste verger, men mener det ikke er nødvendig med en lovbestemmelse om en slik ordning:

«Overformynderiet i Bærum har de siste tre år i økende grad benyttet 'faste verger', eller profesjonelle verger som vi benevner dem. Pr. dags dato benyttes 6 personer. Dette er ikke jurister, men personer som er skikket på annen måte, som driver vergearbeid som egen virksomhet. Det er altså ikke noe ansettelsesforhold mellom vergene og kommunen, og de har heller ikke noe avtale med rett til oppdrag fra overformynderiet. Overformynderiet står således helt fritt til å skifte dem ut dersom det er i klientens interesse. For tiden er timeprisen kr. 300,-, som dekker vergens driftsutgifter (dvs. kontorutgifter og honorar) med unntak av kjøregodtgjørelse, som i tillegg dekkes etter Statens sats. Honorering skjer i medhold av vgml. § 17.

Vi har svært gode erfaringer med profesjonalisering av vergefunksjonen, og det er ikke lenger mangel på hjelpeverger i vår kommune.

Ordningen har i betydelig grad redusert bruken av advokat-hjelpeverger (til en timepris av p.t. kr. 790,-), som nå kun benyttes i saker med mer kompliserte juridiske problemstillinger, eller der det er stor konflikt.

Bærum overformynderi mener at det ikke er nødvendig med en særkilt hjemmel for å ha "faste verger". Overformynderiet står uansett fritt til oppnevne den man ønsker, og å frita ham eller henne for vervet når klientens interesser krever det. De økonomiske vilkår vergen arbeider under tas hos oss inn i oppnevningsvedtaket, og utfyllende informasjon gis da samtidig. Enkelt, tydelig og greit.»

Heller ikke Askøy overformynderi ser grunn til å ha en lovbestemmelse om faste verger.

Tromsø overformynderi uttaler at en bestemmelse om faste verger må følges opp med en forskrift om den skal ha noen mening. Siden det også i dag er adgang til å ha faste verger, må poenget med bestemmelsen være å etablere felles ordninger for faste verger som gjelder salær, arbeidsmengde, krav til vergen mv. Også Sandefjord overformynderi og Salangen overformynderi mener det er viktig at det gis nærmere regler om faste verger.

Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende mener en ordning med faste verger kun bør være en nødløsning:

«Vi mener det er uheldig å skape profesjoner som skal være verger og er redd for at det bare blir å passe på økonomiske forhold. Det er litt av [en] jobb for faste verger å sette seg inn i de andre - og ikke minst like viktige - forholdene for den enkelte utviklingshemmede enn de økonomiske. Vi er generelt skeptiske til at for eksempel advokater eller andre off. tjenestemenn blir faste verger. Dette viser dessverre erfaringene våre oss!

Hvis faste verger skal kunne godtas, må forskriftene være tydelige på oppgavene de skal fylle. Her er det spesielle forhold ute og går når det gjelder utviklingshemmede (kommunikasjon for eksempel).»

Norsk Forbund for Utviklingshemmede er skeptisk til at faste verger skal kunne fungere for flere personer. I høringsuttalelsen vises det til at dette kan være spesielt negativt hvis vergen har oppdrag for flere personer som bor i bofellesskap mv. Høringsinstansen mener dette kan føre til gruppetenkning, og at den individuelle vurderingen blir borte. Beboerne kan ha motstridende interesser, og hver person vil derfor ha behov for sin egen verge.

Følgende høringsinstanser støtter forslaget om at det skal være en felles, fast sats for godtgjøring til faste verger: Herøy overformynderi, Moss overformynderi og Oslo overformynderi.

Kvam overformynderi mener faste verger bør lønnes av staten.

6.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår - i samsvar med utvalgets lovforslag - en bestemmelse om faste verger i lovforslaget § 26. Høringen viser at mange overformynderier vurderer det slik at en ordning med faste verger vil gjøre det enklere å få tak i kompetente og egnede verger. Departementet deler denne vurderingen.

Som det er pekt på av utvalget og av enkelte høringsinstanser, er det ikke behov for en uttrykkelig lovbestemmelse om faste verger for å ha en slik ordning. Dersom det skal gis felles regler, blant annet om godtgjøring og kompetanse, er det imidlertid behov for lovhjemmel. Departementet vil vurdere behovet for å gi slike regler i forskrift. Det vises også til departementets forslag om at faste verger skal legge frem politiattest, se punkt 8.3.4.

Selv om departementet mener at det bør gis en lovbestemmelse som legger til rette for en ordning med faste verger, vil departementet understreke at det er ordningen med frivillige verger som er lovens hovedløsning. En frivillig verge vil ofte kunne bruke mer tid og vil kunne være tilnærmet gratis for den vergetrengende. Enkelte høringsinstanser har uttrykt bekymring for at en fast verge kan bli mer opptatt av effektivitet enn kvalitet. Departementet er enig i at dette i noen tilfeller vil kunne komme opp som et spørsmål. Det er derfor viktig at fylkesmannen fører tilstrekkelig kontroll med at oppdragene utføres på en tilfredsstillende måte. Ved å lovfeste at fylkesmannen skal føre tilsyn med vergene, jf. § 47, og at vergen skal fratas oppdraget dersom hensynet til den som er under vergemål, tilsier det, jf. § 29 annet ledd, vil betenkelighetene mot en ordning med faste verger være noe mindre. I dag er det dessuten ofte slik at overformynderiene oppnevner advokater som verger der det ikke finnes noen i kretsen rundt den hjelpetrengende som ønsker, eller er skikket til å være hjelpeverge. Dette er en dyr ordning for den vergetrengende dersom det er tale om oppdrag som ikke er av en slik art at det er hensiktsmessig eller nødvendig med advokat. Sett i lys av dette vil en ordning med faste verger kunne bli en økonomisk sett gunstigere løsning for den som er satt under vergemål.

For øvrig er departementet enig med Norsk Forbund for Utviklingshemmede i at en ordning med faste verger ikke skal praktiseres slik at den samme vergen oppnevnes for personer som står eller kan komme til å stå i et interessemotsetningsforhold til hverandre.

6.5 Vergers godtgjøring

6.5.1 Gjeldende rett

Vergen har etter vergemålsloven § 17 første ledd krav på å få dekket «nødvendige utlegg». Av samme bestemmelse fremgår det at vergen også kan få dekket tapt arbeidsfortjeneste eller få vederlag for arbeidet som verge «i den utstrekning det er rimelig». Om vergen skal få kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste eller vederlag for arbeidet, er med andre ord overlatt til overformynderiets skjønn. Det foreligger ingen generelle retningslinjer for den skjønnsmessige vurderingen, og etter de opplysninger Vergemålsutvalget har innhentet, er praksis meget varierende, jf. utredningen side 183.

Utgifter og vederlag som nevnt foran skal som hovedregel dekkes av den umyndiges midler, jf. vergemålsloven § 17 annet ledd. Dette skal likevel dekkes av kommunen hvis den umyndige ikke har midler, eller midlene er for ubetydelige til at den umyndige selv bør bære utgiftene til oppnevnt verge.

På side 183 i utredningen har utvalget gitt en oversikt over de tilsvarende reglene i svensk, dansk og finsk rett.

6.5.2 Vergemålutvalgets forslag

Vergemålsutvalget går inn for at vergen skal ha rett til godtgjøring for arbeidet i større grad enn i dag. Utvalget foreslår at vergen i utgangspunktet skal ha krav på godtgjøring for arbeidet som verge og rett til å få dekket utgiftene som oppstår i forbindelse med vergeoppdraget, jf. lovforslaget § 5-10 og side 182-184 i utredningen. Dette skal likevel ikke gjelde for verger som er forelder til, barn av eller ektefelle eller samboer til den som er under vergemål. For slike verger kan det bare gis godtgjøring hvis særlige grunner taler for det.

Utvalget begrunner forslaget med at vergerollen i dag ikke på samme måte som tidligere bør baseres på veldedighet. Utvalget viser også til at behovet for verger vil være økende i fremtiden, og at en rett til godtgjøring vil gjøre det enklere å finne kvalifiserte verger.

Vergens godtgjøring og utgifter skal etter forslaget dekkes av den vergetrengendes egne midler. Overformynderiet skal bare betale vergen i de tilfeller hvor den vergetrengende ikke har midler, eller kun har midler som er nødvendige til personlig bruk.

Utvalget reiser spørsmål om utgiftene i så fall skal bæres av staten eller av den kommunen der den vergetrengende bor. Utvalget uttaler at det med en viss rett kan hevdes at slike utgifter må ses som en del av kommunenes sosialutgifter til svake grupper, men anbefaler likevel at utgiftene bæres av staten ved overformynderiene.

I lovforslaget er det gitt en hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler om godtgjøringen. Utvalget tenker her blant annet på hvordan de faste vergene skal godtgjøres. Utvalget foreslår å innføre standardsatser, men med rom for å gjøre unntak for tilfeller der vergeoppdragets karakter tilsier en spesiell ekspertise.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser gir uttrykk for støtte til forslaget om at vergen som hovedregel skal ha krav på godtgjøring: Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Østfold, Hobøl kommune, Kristiansand kommune, Time kommune, Vestre Toten kommune, Drammen overformynderi, Salangen overformynderi, Vestvågøy overformynderi, Landsorganisasjonen i Norge og Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Høringsinstansene legger i stor grad vekt på at det vil bli enklere å rekruttere verger dersom vergene kan tilbys godtgjøring for oppdraget. Fylkesmannen i Oppland uttaler:

«Fylkesmannen er kjent med at det til tider kan være vanskelig å finne hjelpeverger etter dagens ordning. Og selv om overformynderiet etter hvert finner frem til en som er villig til å ta på seg oppdraget, kan det i alle fall ta noe tid før hjelpevergen er på plass. I noen slike tilfeller oppnevnes advokat, selv om den hjelpetrengende ikke har spesielt stor formue, eller forvaltningen av midlene ikke er av en slik kompleksitet at det tilsier bruk av advokat. Det må antas at oppgaven med å finne en hjelpeverge i mange tilfelle ville vært enklere om hjelpevergen hadde mottatt et vederlag i tillegg til å få dekket sine utgifter. Etter dagens vergemålslov er det bare utgiftene hjelpevergen har krav på å få dekket og et eventuelt vederlag er opp til overformynderiets skjønn.»

Giske overformynderi går ikke inn for at vergen skal ha krav på godtgjøring:

«Lønna hjelpeverjer ser ut for å kome i framtida. Giske overformynderi ser ikkje det som noko god løysing. Sjølv om trenden i tida går mot at alle tenester skal lønnast, misser vi noke udelt positivt om vi går over til det også på dette feltet. Med dagens ulønna innsats appellerer vi til verdfulle sider ved mennesket utan at økonomisk vinning skal vere motivet. Vi er klar over at ein mange stader har problem med å skaffe hjelpeverjer, men ved å gå over til lønna hjelpeverjer vil ein forlate ein verdfull tradisjon gjennom generasjonar. Vert det likevel resultatet, må hjelpeverjene lønnast av statlege midlar og ikkje av midlane til den hjelpeverjetrengande.»

Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Østfold og Oslo overformynderi gir uttrykkelig støtte til forslaget om at nære familiemedlemmer i utgangspunktet ikke skal ha rett til godtgjøring.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener på den annen side at nærstående bør ha krav på godtgjøring som verger. Forbundet peker på at vergeoppdraget i dagens kompliserte samfunn kan være arbeidskrevende. Videre heter det i uttalelsen:

«Mange vil hevde at nærstående og da spesielt foreldre bør ta på seg dette arbeid uten kompensasjon. NFU kan ikke si seg enig i dette. Vi ønsker her å sammenligne med den godtgjørelsen som gis gjennom hjelpestønad og grunnstønad til foreldre med barn under 18 år som har særlige behov. Disse stønadene gis til omsorgspersoner som har særlig tyngende omsorgsansvar og kostnader utover det andre med funksjonsfriske barn har. Det samme bør gjelde i forhold til vergeoppdrag også. For foreldre med barn uten særskilte behov vil barna selv overta ansvaret ved fylte 18 år. NFU mener derfor at det merarbeid som følger av å ha et barn med nedsatt funksjonsevne må kompenseres også etter fylte 18 år.»

Fylkesmannen i Østfold mener det bør fastsettes nærmere regler for hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for godtgjøring av verger. Fylkesmannen mener at det i den forbindelse bør vurderes om det er behov for å presisere at kravet på godtgjøring bare gjelder arbeid som omfattes av vergens mandat.

Hobøl kommune og Nasjonalforeningen for folkehelsen mener at overformynderiet bør dekke utgiftene til verge, og at dette ikke skal dekkes av den vergetrengende. Også Landsorganisasjonen i Norge synes å mene dette. Se også høringsuttalelsen fra Giske overformynderi, som er sitert foran.

Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende uttaler:

«LUPE mener prinsipielt at det offentlige/overformynderiet bør dekke utgiftene hvis de overstiger en fastsatt sum.»

Norsk Forbund for Utviklingshemmede peker på at personer med utviklingshemming kan ha behov for verge i mange år, og at det kan bli kostbart om dette skal dekkes av den vergetrengende selv. Forbundet mener derfor utgiftene for denne gruppen bør dekkes av det offentlige:

«Mange personer med utviklingshemning vil ha behov for verge fra de er 18 år og resten av livet. NFU mener det derfor er viktig å skille mellom mennesker med utviklingshemning og for eksempel mennesker med demens. Demente vil som oftest kun trenge bistand i en sluttfase av livet. For mennesker med utviklingshemning gjelder det som sagt et langt liv. Personer med utviklingshemning trenger ofte hjelp til å ivareta sitt rettslige krav på hjelp. Det kan medføre stor innsats fra vergen for å påse at tilbudet er tilfredsstillende. Det kan bli mange møter og utarbeidelse av klager. Skal den enkelte utviklingshemmede selv betale vergen for arbeidet vil det bli kostbart. NFU har tidligere gitt uttrykk for at vi mener det er galt at mennesker som ikke har forutsetninger for å klare nødvendige gjøremål, som andre selv klarer, skal belastes med kostnader for å kjøpe seg denne hjelpen. Personer med nedsatt funksjonsevne må få kompensert de merkostnadene den reduserte funksjonsevnen medfører. Vi mener at det fra et velferdspolitisk perspektiv vil være riktig at det offentlige dekker disse utgiftene som en del av trygdesystemet eller på annen måte.

Forutsatt at nærstående også skal ha godtgjørelse når de er verger ville det bli vanskelig for dem å motta godtgjørelse hvis den vergetrengende selv skal betale godtgjørelsen. Dette ville medføre at nærstående ikke føler de kan ta på seg oppdraget eller at de tar oppdraget uten å kreve godtgjørelse»

Fylkesmannen i Oppland og Fylkesmannen i Vestfold mener det bør vurderes om ikke det offentlige bør bære utgiftene til verge. Disse høringsinstansene viser til at det kan være naturlig å sammenligne med kommunale tjenester etter sosialtjenesteloven kapittel 4. Fylkesmannen i Vestfold uttaler at det «kan stilles spørsmål til et lovverk som pålegger en person å betale en verge (anslagsvis fra kr. 5.000,- til 25.000,- årlig), for mot sin egen vilje bli fratatt den rettslige handleevne». Fylkesmannen i Oppland mener at dersom det offentlige skal bære utgiftene, vil det sannsynligvis føre til at det bare blir oppnevnt advokater i de tilfellene det er behov for det.

Fylkesmannen i Østfold støtter forslaget om at det i utgangspunktet er den vergetrengende selv som skal dekke utgiftene til verge.

Fylkesmannen i Vestfold mener at dersom den nye loven skal gå ut på at utgiftene skal bæres av den vergetrengende, bør det reguleres nærmere når den vergetrengende skal betale selv. Det pekes på at gjeldende lov og lovforslaget gir rom for store tolkningsforskjeller. Lignende synspunkter gir Fylkesmannen i Østfold og Bærum overformynderi uttrykk for. Bærum overformynderi mener kriteriet «nødvendig til personlig bruk» bør erstattes av ordlyden i gjeldende lov, som gjør unntak for tilfeller der midlene er for ubetydelige til at vedkommende selv bør bære utgiftene.

6.5.4 Departementets vurdering

Departementet ser det som klart at en oppnevnt verge bør få dekket de utgifter han eller hun har i forbindelse med utføringen av vergeoppdraget. Departementet er derfor enig med utvalget i at gjeldende rett bør videreføres på dette punktet.

Når det gjelder vederlag eller godtgjøring for arbeidet som verge, er departementet enig med Giske overformynderi i at det er et sympatisk trekk ved gjeldende lov at den har som utgangspunkt at vergeoppdraget skal være et frivillig og ulønnet verv. Dette er et prinsipp som det er ønskelig å videreføre også i en ny vergemålslov.

På den annen side vil behovet for verger være økende i fremtiden, blant annet som følge av en økende andel eldre i befolkningen og endringer i familiestrukturene. Det er derfor samtidig viktig at det legges opp til en ordning hvor alle kan sikres kompetente verger. Som flere høringsinstanser har pekt på, må det antas at det vil bli enklere å skaffe verger dersom overformynderiene kan tilby en viss godtgjøring for arbeidet.

Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om at verger som hovedregel skal ha krav på godtgjøring, men at det skal gjelde et unntak for nære familiemedlemmer. I og med at departementet går inn for at det er den vergetrengende selv som i utgangspunktet skal dekke vergens godtgjøring, se nedenfor, må det for de fleste tilfeller antas at nære familiemedlemmer ikke vil være interessert i godtgjøring. Departementet mener også at det må kunne legges til grunn at mange pårørende ønsker å ta seg av sitt vergetrengende familiemedlem uten at de forventer å få noen betaling for det.

Det bør likevel være rom for unntak. Enkelte vergeoppdrag er så langvarige eller krevende at det er rimelig at også nære familiemedlemmer gis en viss godtgjøring. Dette vil typisk kunne dreie seg om foreldre til utviklingshemmede barn som vil kunne trenge vergebistand hele livet, eller foreldre til personer som får en skade eller sykdom i ung alder. Slike verger må normalt bære en betydelig større byrde enn andre verger og bør derfor kunne gis en kompensasjon. Spørsmålet er da hvilke tilfeller en slik unntaksregel bør gjelde for. Det synes vanskelig å fastsette detaljerte regler for når det bør gjøres unntak. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om at den lokale vergemålsmyndigheten skal kunne gi nære familiemedlemmer rett til godtgjøring når det foreligger «særlige grunner» for dette. Departementet foreslår også en hjemmel til å angi i forskrift hva som skal anses som særlige grunner etter bestemmelsen. I en slik forskrift vil det for eksempel kunne være aktuelt å angi visse typetilfeller som i hvert fall skal anses som særlig grunn.

Utvalget går uten nærmere drøftelse inn for at den vergetrengende selv skal dekke vergens godtgjøring og utgifter. Departementet ser ikke på dette spørsmålet som like opplagt. Som det er pekt på under høringen, kan det trekkes en parallell til andre former for sosiale ytelser som dekkes av det offentlige. Det kan reises spørsmål ved hvorfor tjenester etter vergemålsloven skal behandles på en annen måte.

Til dette kan det anføres at tjenestene etter vergemålsloven ofte vil knytte seg til økonomiske forhold, og at ytelsens karakter derfor kan tilsi en forskjellsbehandling. Dette argumentet slår likevel bare delvis til, siden det er mange vergeoppdrag som omfatter mer enn det å forvalte den vergetrengendes penger. Det er på den annen side på det rene at mange vergetrengende vil være i en økonomisk situasjon som gjør dem godt i stand til å dekke vergens utgifter. Dette kan særlig være tilfellet for eldre vergetrengende. Har den vergetrengende økonomi til det, synes det etter departementets syn ikke urimelig at han eller hun må betale for vergens bistand. Departementet er derfor enig med utvalget i at det i utgangspunktet er den vergetrengende selv som skal dekke vergens godtgjøring.

Utvalget har foreslått et unntak for vergetrengende som ikke har midler, eller som bare har midler som er nødvendige til personlig bruk. Etter departementets syn vil vergemålsmyndigheten ha behov for klarere retningslinjer for når det offentlige skal dekke godtgjøringen eller utgiftene. Departementet foreslår at unntaket knyttes til en beløpsmessig grense for den vergetrengendes inntekt og formue. En slik angivelse av inntekt og formue vil det være mest hensiktsmessig at fastsettes i forskrift. Etter departementets syn kan det i en slik forskrift være nærliggende å ta utgangspunkt i beløpsgrensene som gjelder for retten til fri rettshjelp, jf. forskrift 12. desember 2005 nr. 1443 til lov om fri rettshjelp.

Departementets forslag til regler om vergers godtgjøring mv. er tatt inn i lovforslaget § 30.