7 Vergens utførelse av vergeoppdraget

7.1 Generelle regler om vergens mandat og kompetanse, plikten til å høre den som er under vergemål, mv.

7.1.1 Gjeldende rett

De generelle reglene om vergens oppgaver og kompetanse følger i dag av vergemålsloven kapittel 5, under overskriften «[v]ergers rådighet og plikter». Bestemmelsene i kapittel 5 omfatter både verger for mindreårige og verger for umyndiggjorte. Dette innebærer at bestemmelsene om vergens oppgaver i vergemålsloven kapittel 5 får anvendelse både for foreldre som er verger for sine barn, og oppnevnte verger.

Videre oppstiller vergemålsloven § 90 c regler om hjelpevergens virksomhet. Av denne bestemmelsen følger det at enkelte av reglene i kapittel 5 skal gjelde tilsvarende for den som oppnevnes som hjelpeverge. Dette omfatter vergemålsloven § 49, jf. §§ 41 og 42, samt §§ 54, 56 og 61. Videre skal vergemålsloven §§ 50 til 52, 55 og 58 gjelde så langt det passer, med mindre det besluttes noe annet ved oppnevningen av hjelpevergen. Henvisningen i vergemålsloven § 90 c innebærer at hjelpevergen, innenfor de områdene som bestemmelsen gjelder for, bare kan disponere på samme vilkår som en verge for en umyndig eller mindreårig. Utover dette vil hjelpevergens kompetanse følge av det mandatet som fastsettes ved oppnevningen, jf. vergemålsloven § 90 b, og av hjelpevergens rådføringsplikt etter vergemålsloven § 61. Manglende hjemmel i vergemålsloven § 90 c kan dermed avhjelpes gjennom utformingen av hjelpevergens mandat. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i vergemålsloven, vil en hjelpeverge ikke kunne gjennomføre disposisjoner som nevnt i vergemålsloven § 90 c eller i mandatet hvis den vergetrengende motsetter seg dette. Dette følger av at en oppnevning av hjelpeverge ikke medfører fratakelse av den rettslige handleevnen. Overfor en passiv vergetrengende som ikke er i stand til å bruke sin rettslige handleevne, vil imidlertid en hjelpeverge med et generelt mandat i praksis kunne ha en tilsvarende kompetanse som en verge for en umyndiggjort.

De grunnleggende bestemmelsene om kompetansen til en verge for en umyndiggjort følger av vergemålsloven § 38 og § 39 annet ledd. Disse bestemmelsene er behandlet nærmere i punkt 4.6.1. En umyndiggjøring innebærer fratakelse av den rettslig handleevnen, og vergen kan derfor handle mot den umyndiggjortes egen vilje i disposisjoner som fremgår av vergemålsloven kapittel 5. Det følger av vergemålsloven § 2 at den som er umyndig, ikke selv kan råde over sine midler eller binde seg ved rettshandel, men mindre noe annet er særskilt bestemt i lovgivningen.

For vergen for en mindreårig fremgår de sentrale bestemmelsene om dennes kompetanse av vergemålsloven § 38 og § 39 første ledd. Etter § 38 kan en verge for en mindreårig som hovedregel handle på hans eller hennes vegne i formuessaker og styre hans eller hennes midler. Vergemålsloven § 39 første ledd fastslår at dersom ingen har foreldreansvaret for den mindreårige, «er det vergen som tar avgjørelser om hans underhold, oppfostring og opplæring». Dette innebærer at det som hovedregel er den eller de som har foreldreansvaret, som også er den mindreåriges verge, og som har et generelt mandat til å ivareta dennes interesser på det økonomiske og personlige området. Vergemålslovens regler må derfor suppleres med barnelovens bestemmelser om foreldreansvaret og utøvelsen av dette. På samme måte som for en umyndiggjort kan ikke den mindreårige selv råde over sine midler eller binde seg ved rettshandel, med mindre noe annet fremgår særskilt av lovverket, jf. vergemålsloven § 2.

Vergens kompetanse etter vergemålsloven kapittel 5 er underlagt visse begrensninger. For det første krever en rekke av bestemmelsene i kapittel 5 overformynderiets godkjennelse i form av samtykke. Dette gjelder blant annet adgangen til å bruke av den umyndiges kapital, adgangen til å avhende fast eiendom og adgangen til å stifte gjeld, jf. henholdsvis vergemålsloven § 44 tredje ledd, § 49 første ledd og § 55 første ledd. Videre er det overformynderiet som i medhold av vergemålsloven § 51 selv treffer beslutning om salg eller utleie av løsøre, og som forvalter midler over en beløpsgrense fastsatt av departementet, jf. vergemålsloven §§ 63 og 62. Det er vergens ansvar å innhente samtykke fra overformynderiet der dette kreves. For det annet begrenses vergens kompetanse etter kapittel 5 av den umyndiges egen handleevne. En mindreårig eller en umyndiggjort vil som regel ha en viss «rest-handleevne» i behold, og dette fremgår av bestemmelsene i vergemålsloven kapittel 4 §§ 32 til 35 og kapittel 5 §§ 45 og 46. Blant annet kan en mindreårig over 15 år og en umyndiggjort som hovedregel inngå og si opp arbeidsavtaler, jf. vergemålsloven §§ 32 og 34. For det tredje kan vergens kompetanse også begrenses ved at en arvelater eller giver i medhold av vergemålsloven § 89 bestemmer at midlene skal forvaltes eller brukes på en nærmere fastsatt måte.

For øvrig oppstiller vergemålsloven § 40 første ledd første punktum en plikt for vergen til å høre den umyndiges mening før han eller hun treffer avgjørelser om den umyndiges økonomiske forhold, forutsatt at den umyndige er over 14 år. Se nærmere om den mindreåriges rett til å bli hørt i merknaden til lovforslaget § 17. Bestemmelsene i vergemålsloven § 40 gjelder ikke når det er oppnevnt en hjelpeverge, jf. vergemålsloven § 90 c. At en hjelpeverge i stor grad må rådføre seg med den vergetrengende, er imidlertid ikke tvilsomt. Har den vergetrengende forståelse av hva saken gjelder, kan ikke hjelpevergen treffe avgjørelsen i strid med den vergetrengendes vilje.

De øvrige nordiske landene har også bestemmelser som omhandler lignende spørsmål som det som er regulert i vår vergemålslov kapittel 5. Den danske værgemålsloven har i kapittel 4 regler om «værgens beføjelser og pligter», hvor det blant annet er fastsatt generelle bestemmelser om vergens oppgaver, medinnflytelse for den som er under vergemål, og tilsyn med vergene. Disse generelle bestemmelsene må suppleres med de bestemmelser som fremgår av Justisministeriets bekendtgørelse nr. 1177 av 13. desember 1996. I tillegg er det gitt regler om «formuens forvaltning og anbringelse m.v.» i kapittel 5. I den svenske Föräldrabalken er det gitt alminnelige regler for «förmyndares, goda mäns och förvaltares verksamhet», jf. 12 kap. I tillegg er det gitt særskilte regler om foreldres «förmyndarförvaltning» i Föräldrabalken 13 kap., samt særskilte regler om beskyttelse av fast eiendom, jf. Föräldrabalken 14 kap. I den finske lag om förmyndarverksamhet er det blant annet gitt generelle regler om «interessebevakarens ställning och uppgifter» i 5 kap.

I den grad internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner berører spørsmål i tilknytning til vergers oppgaver og kompetanse, er det særlig den hjelpetrengendes rett til å bli hørt som blir trukket frem. I Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4 om prinsipper vedrørende den rettslige beskyttelse av inkapable voksne er det i prinsipp 9 fastsatt at det blant annet ved etableringen av beskyttelsestiltak overfor inkapable voksne skal utvises tilbørlig respekt for den voksnes ønsker og følelser. Det er særlig fremhevet at dette er viktig i forbindelse med valget av hvem som skal representere den voksne, jf. nr. 2. Det fremgår dessuten av nr. 3 at den voksnes representant skal gi ham eller henne adekvat informasjon, så langt dette er mulig og passende. Videre fremgår det at dette vil være særlig viktig når det skal treffes avgjørelser av større betydning, slik at den inkapable voksne kan få muligheten til å gi uttrykk for sitt syn på saken. Lignende formuleringer er å finne i FN-konvensjonen 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 12 nr. 4. Her fremgår det blant annet at partene skal sikre at alle tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, har bestemmelser om hensiktsmessige og effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. I forlengelsen av dette fremgår det at slike mekanismer skal sikre at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, «respekterer vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser». I tillegg oppstiller Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4 i prinsipp 16 et krav om adekvat kontroll av de beskyttelsestiltak som iverksettes, og av representantenes handlinger og avgjørelser.

7.1.2 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalget mener at en ny vergemålslov bør bygge videre på det regelverket som i dag er gitt i vergemålsloven kapittel 5, men foreslår samtidig enkelte endringer i en del av bestemmelsene, jf. utvalgets lovforslag kapittel 6 og merknadene til de enkelte bestemmelsene på side 192-208 i utredningen.

Utvalget foreslår at bestemmelsene om vergens oppgaver mv. skal gjelde generelt. Dette innbærer at bestemmelsene vil gjelde både for verger for mindreårige og verger for voksne, med mindre noe annet er bestemt. Videre innebærer forslaget at bestemmelsene vil gjelde for verger for voksne både der det er opprettet et ordinært vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen, og vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen fullt ut eller delvis. Dette siste medfører en endring i forhold til gjeldende rett, idet ikke alle bestemmelsene i vergemålsloven kapittel 5 er gitt anvendelse for hjelpeverger, jf. vergemålsloven § 90 c. Etter utvalgets syn vil en slik løsning gi en bedre oversikt og klarhet i lovverket enn det som er tilfellet med dagens regler. Blant annet peker utvalget på at det kan være tvil om hjelpevergens kompetanse på de områder hvor vergemålslovens bestemmelser ikke kommer til anvendelse. Videre viser utvalget til at den praktiske vergemålsformen også for fremtiden antas å bli ordinært vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen, og at dette bør avspeiles i lovens regler om vergers oppgaver mv. Når det også vil være slik at en stor del av de som settes under ordinært vergemål, rent faktisk ikke har rettslig handleevne, gir dette støtte for et felles regelverk for alle typer verger, jf. utvalgets utredning side 189 og side 52-54.

Blant annet på denne bakgrunn foreslår utvalget en generell bestemmelse om at vergen, innenfor rammen av sitt mandat, skal ivareta interessene til den som er under vergemål, jf. utvalgets lovforslag § 6-1 og merknaden til denne bestemmelsen på side 192-193 i utredningen. Grunnlaget for vergens oppgaver og kompetanse vil ligge i det mandatet som ble gitt vergen ved oppnevningen. Utvalget peker på at bestemmelsen i første rekke er utformet med sikte på den oppnevnte vergen, men at den også vil komme til anvendelse for verger for egne mindreårige barn. For disse vergene må bestemmelsen imidlertid suppleres med utvalgets lovforslag § 2-4, som fastsetter nærmere regler om vergens kompetanse til å handle på den mindreåriges vegne. For voksne under vergemål regulerer utvalgets lovforslag § 3-2 hvordan vergens mandat skal fastlegges.

Når det gjelder verger for personer som ikke er fratatt den rettslige handleevnen, finner utvalget det klart at det uttrykkelig bør fremgå av loven at vergen ikke kan handle uten at vedkommende er hørt i avgjørelser av større betydning, og at vergen ikke kan disponere mot vedkommendes protest, jf. utvalgets lovforslag § 6-3. Videre foreslår utvalget at det også bør fremgå uttrykkelig av lovteksten at den som har den rettslige handleevnen i behold, på egen hånd kan forplikte seg og på visse vilkår tilbakekalle en disposisjon truffet av vergen, jf. utvalgets lovforslag § 6-2 første ledd og merknaden til denne bestemmelsen på side 193-195 i utredningen. Utvalget antar at begge disse forslagene er i samsvar med gjeldende rett, men at en lovfesting er ønskelig blant annet på bakgrunn av tendensen i dagens praksis med såkalt «snik-umyndiggjøring» ved hjelpevergemål. Videre er en slik presisering viktig når bestemmelsene i lovforslaget kapittel 6 gis generell anvendelse.

Utvalget foreslår at vergen, med overformynderiets samtykke, kan innhente en legeerklæring for å få klargjort om den som er satt under vergemål, har evnen til å forstå hva disposisjonen gjelder, jf. utvalgets lovforslag § 6-3 annet ledd.

Utvalget foreslår at vergen skal rådføre seg med den som er fratatt den rettslige handleevnen, før det treffes beslutninger av større betydning, jf. utvalgets lovforslag § 6-4 første ledd og merknaden til denne bestemmelsen på side 196 i utredningen. Vergen skal legge vekt på ønskene til den som er fratatt den rettslige handleevnen, men kan velge å handle mot dennes vilje dersom vergen finner grunner for det. Dersom den som er fratatt den rettslige handleevnen, er gift eller har en samboer, skal også ektefellen eller samboeren få uttale seg før vergen treffer sin beslutning. Dersom den som er fratatt den rettslige handleevnen, er uenig i vergens beslutning, kan han eller hun bringe spørsmålet inn for overformynderiet, jf. utvalgets lovforslag § 6-4 annet ledd.

7.1.3 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser fremhever det som positivt at utvalgets lovforslag kapittel 6 mer presist enn etter gjeldende rett angir vergens oppgaver og plikter. Dette gjelder Fylkesmannen i Østfold, Vestvågøy overformynderi, Østre Toten overformynderi og Den Norske Advokatforening. Om forholdet mellom dagens lovgivning og utvalgets forslag uttaler Vestvågøy overformynderi følgende:

«Vergens oppgaver omfatter de oppgavene verger og hjelpeverger har i henhold til gjeldende lovverk. Fordelen er imidlertid at lovforslaget til ny vergemålslov mer presist beskriver oppgavene og måten forvaltning og myndighetsutøvelse skal skje på bl.a. ved at vedtaket om vergemål skal inneholde et klart mandat tilpasset den som er satt under vergemål.»

Den Norske Advokatforening støtter utvalgets forslag til regulering av vergens oppgaver, og uttaler om dette:

«Når det gjelder vergens oppgaver - lovforslaget kap. 6 - er vi i det alt vesentlige enig i forslaget og dets begrunnelse. Det er etter vår oppfatning en klar forbedring i forhold til dagens regler at man i loven nærmere har presisert vergens oppgaver, se særlig utk. §§ 6-1-6-4.»

Askøy overformynderi og Bærum overformynderi mener at lovforslaget § 6-1 om at vergen innenfor rammen av sitt mandat skal ivareta interessene til den som er under vergemål, er overflødig. Det blir vist til at det samme fremgår av andre bestemmelser i lovforslaget. Dette utdypes av Askøy overformynderi slik:

«Bestemmelsen er etter AO´s syn overflødig. 'Foreldrevergens' oppgaver følger av § 2-4. De oppnevnte vergenes oppgaver vil følge av mandatet som skal fastsettes, jf. § 6-2. I tillegg følger det av formålsbestemmelsen i § 1-1 og vergeordningen for øvrig hva poenget med ordningen er. Dette er smør på flesk.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen viser til at forslaget til § 6-1 skal gjelde både for oppnevnte verger og for de som er verger for egne barn, og at det for de sistnevnte virker unaturlig å snakke om «mandat».

Begrepet «mandat» er for øvrig kommentert i høringsuttalelsen fra Norges Røde Kors, som mener at dette begrepet må defineres og presiseres nærmere. Om dette sies følgende:

«Begrepet mandat må nærmere defineres og presiseres. Begrepet omtales i kap. 10 om vergens oppgaver, og utredningen omtaler viktigheten av at mandatet er presist og at det følges opp i tilsynet. Imidlertid sies det mindre om hvordan mandatet skal utformes, og om prinsippene som må ligge til grunn for fastsettelsen av dette. Ettersom mandatet vil kunne være den viktigste veiledning for den enkelte verge med hensyn til hvilke oppgaver vedkommende har - og hvilke forhold som er spesielt viktig å ivareta - anser Røde Kors at disse forhold ikke er tilstrekkelig ivaretatt i den foreliggende utredning.»

Når det gjelder utvalgets lovforslag § 6-2 om vergens kompetanse, gir Fylkesmannen i Østfold sin støtte til denne bestemmelsen. Fylkesmannen er positiv til den foreslåtte presiseringen av selvbestemmelsesretten:

«Selv om det har vært gjeldende rett også tidligere, ser vi det som en styrke at det i den nye loven kommer klart til uttrykk at en voksen person som er satt under vergemål som et utgangspunkt fullt ut er berettiget til å handle også på egen hånd, og at vedkommende, på visse vilkår, kan kalle tilbake en disposisjon vergen har foretatt (utk. § 6-2). Det er viktig å komme bort fra den usikkerhet som har vært knyttet til hva vedkommende kan foreta av disposisjoner på egen hånd, og det må ryddes opp i en praksis som innebærer en tendens til 'snikumyndiggjøring'. Når den enkeltes selvbestemmelsesrett er så sterkt uttrykt i loven, blir konsekvensen forhåpentligvis en økt bevissthet om at det kun er hel- eller delvis fratakelse av rettslig handleevne som kan begrense denne (lovforslaget kap. 3). Det gir økt rettssikkerhet for dem som berøres.»

Når det gjelder adgangen for den som er under vergemål uten å være fratatt den rettslige handleevnen, til å kalle tilbake disposisjoner foretatt av vergen, har Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen følgende merknad:

«Det vises til beskrivelsen foran (våre generelle kommentarer til utkastets kapittel 3) av mulige problemer der det er 'dobbeltkompetanse' med hensyn til handleevne både for vergen og den som er satt under vergemål. I utkastet § 6-2 presiseres at den som er under vergemål, men ikke fratatt rettslig handleevne, kan kalle tilbake disposisjoner truffet av verge. Dette vil for eksempel innebære at vedkommende kan tilbakekalle fullmakter til å disponere konto eller tilbakekalle konkrete oppdrag om transaksjoner - så langt transaksjonen ikke er gjennomført. En slik vid adgang til tilbakekall kan i praksis muligens innebære en uthuling av vergemålet og med konsekvens at man ser det som nødvendig å måtte frata vedkommende rettslig handleevne. Vi reiser derfor spørsmål om et mulig alternativ kan være at vergen og den vergetrengende får anledning til 'ugjenkallelig' - i hvert fall for en tid - til å avtale seg i mellom at vergen skal ha 'eksklusiv' handleevne i visse saker. For eksempel slik at den vergetrengende inngår en avtale med banken om at kun vergen skal disponere bestemte kontoer og/eller at klienten bare skal kunne disponere bestemte kontoer og/eller disponere kontoen(e) innenfor bestemte beløp. Vi viser også til våre kommentarer til utkastet § 3-2 om et vedtak om vergemålets omfang kan inneholde bestemmelser om vergens eksklusive rett til å disponere bankkonto.»

Fylkesmannen i Østfold, Bergen overformynderi og Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen har innholdsmessige merknader til utvalgets lovforslag § 6-3, som oppstiller en plikt for vergen til å høre den som er under vergemål uten å være fratatt den rettslige handleevnen. Fylkesmannen i Østfold er positiv til forslaget, og uttaler følgende om dette:

«Rettssikkerheten styrkes også ved en lovfesting av at den som er satt under vergemål, men som fortsatt har sin rettslige handleevne i behold, skal høres før vergen foretar disposisjoner av større betydning (utk.§ 6-3). Skal regelen ha noen realitet, må vergen ha plikt til å respektere den hjelpetrengendes syn, og da slik at han ikke gyldig kan gjennomføre disposisjonen mot vedkommendes vilje, slik utvalget har foreslått lovfestet.»

Bergen overformynderi støtter også utvalgets forslag til § 6-3, men mener at det bør inntas en tilføyelse i § 6-3 annet ledd vedrørende vergens adgang til å innhente legeerklæring. Om dette uttales det:

«En er i det vesentlige enige her, men i annet ledd foreslås presisert at enten overformynderiet eller vergen med overformynderiets samtykke kan innhente denne uttalelsen. Overformynderiet innhenter i dag i flere tilfeller slike legeuttalelser dersom de er i tvil om dette.»

Til spørsmålet om virkningen overfor tredjeperson i de tilfeller hvor vergen handler mot den vergetrengendes vilje, har Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen følgende merknad:

«Bestemmelsen stiller krav til at den som er satt under vergemål så vidt mulig skal høres før vergen treffer avgjørelser av større betydning. Vergen kan i utgangspunktet ikke handle mot vedkommendes vilje. Av merknadene til bestemmelsen framgår at en avtale kan bli ugyldig fordi tredjeperson ikke var i aktsom god tro med hensyn til at vergen handlet i strid med den vergetrengendes standpunkt. Vi forutsetter at det her ikke ligger noen streng kontrollplikt for tredjeperson. I så fall kan man lett få den situasjon at tredjeperson vil kreve at både vergen og den vergetrengende disponerer sammen.»

At også den som er fratatt den rettslige handleevne, skal høres før vergen treffer beslutninger av større betydning, jf. utvalgets lovforslag § 6-4, får støtte av Fylkesmannen i Østfold. Det uttales blant annet at en lovfesting av dette prinsippet vil gi viktige signaler:

«Fylkesmannen mener det er riktig og viktig at en person, selv om vedkommende er fratatt rettslig handleevne, skal ha anledning til å gi uttrykk for sin mening i saker av større betydning, og at vedkommendes mening skal tillegges vekt (utk. § 6-4). I mange tilfeller vil dette være bortimot umulig, fordi vedkommende mangler evnen til å forstå hva disposisjonen gjelder, men det er praktisk viktig å ha en regel som sikrer at vedkommende blir hørt der hvor vedkommende er i stand til å forstå og ha en viss oppfatning om den disposisjonen det gjelder. At en person er fratatt rettslig handleevne på et område, betyr ikke at man ikke er meningsberettiget, og vi mener det er viktig at dette framgår av loven. Selv om vedkommendes egen oppfatning ikke er bindende for vergen og/eller overformynderiets avgjørelse, og selv om vergens unnlatelse av å rådføre seg med vedkommende heller ikke får betydning for disposisjonens gyldighet, gir en lovfesting av prinsippet viktige signaler.»

I forlengelsen av dette uttaler Fylkesmannen i Østfold seg også om forholdet mellom vergemålsloven og avtalerettslige prinsipper om gyldigheten av disposisjoner vergen foretar på den vergetrengendes vegne:

«Fylkesmannen i Østfold mener det bør vurderes om det praktisk og pedagogisk ville vært en fordel om det mer direkte i lovens kap. 6 ble tatt med en henvisning til de avtalerettslige prinsipper (lovfestede og ulovfestede) som kan få betydning for gyldigheten av ulike disposisjoner vergen foretar på den hjelpetrengendes vegne, i strid med mandatet og de regler som for øvrig gjelder.»

Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende uttaler:

«LUPE foreslår at det i kapitlet innarbeides en paragraf om vergen som fullmaktsgiver til andre. Spesielt vil dette gjelde en brukers innkjøp av klær, møbler, utstyr, feriereiser osv. Verge må kunne ha anledning til å inngå individuell avtale om hvordan praktiske ting skal ordnes, beløpsgrenser for innkjøp før verge skal kontaktes og hva nærmere definerte ansatte i bolig skal ha fullmakt til.»

7.1.4 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets forslag om at kapitlet om vergers oppgaver mv. skal gjelde generelt for alle verger. Departementet mener dette vil kunne gi en bedre oversikt og klarhet i lovverket enn det som er tilfellet etter dagens regler. Departementet er blant annet enig med utvalget i at det etter gjeldende lov kan være tvil om hjelpevergens kompetanse på de områdene hvor vergemålslovens bestemmelser ikke kommer til anvendelse, jf. vergemålsloven § 90 c. Når det i tillegg må antas at ordinære vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen også for fremtiden vil bli den praktiske hovedregelen, vil det være lite hensiktsmessig om det skal gjelde et særskilt regelsett for vergens oppgaver i slike situasjoner. En verge for en passiv vergetrengende vil dessuten ofte i realiteten ha samme kompetanse som en verge for en som er fratatt den rettslig handleevnen. Etter departementets syn er det derfor en lovteknisk bedre løsning å gi bestemmelsene et generelt virkeområde, og heller fastslå uttrykkelig der det eventuelt skal gjelde særskilte regler. En konsekvens av dette blir at reglene for det som i dag betegnes som hjelpevergens virksomhet etter vergemålsloven § 90 c, blir strengere enn etter gjeldende rett.

Voksne personer under vergemål som har den rettslige handleevnen i behold, vil på egen hånd kunne foreta rettslige handlinger, jf. den uttrykkelige presiseringen av dette i departementets lovforslag § 21 første ledd annet punktum. Videre vil vergen som hovedregel ikke kunne gjennomføre en disposisjon dersom den som har den rettslige handleevnen i behold, motsetter seg disposisjonen, jf. departementets lovforslag § 33 annet ledd første punktum. Bestemmelsene i lovforslaget kapittel 6 som gir vergen eller fylkesmannen kompetanse til å foreta nærmere angitte disposisjoner, må ses i sammenheng med disse grunnleggende utgangspunktene. Videre vil rekkevidden av det enkelte vergeoppdraget være avgjørende for hvilken nærmere bestemt kompetanse vergen har i de ulike typene disposisjoner som lovforslaget kapittel 6 regulerer.

Etter lovforslaget vil vergeoppdraget kunne gå ut på både å ivareta økonomiske interesser og personlige interesser for den som er under vergemål, jf. lovforslaget §§ 17 og 21. Hvilken kompetanse en verge kan ha i personlige forhold, vil følge av en tolking av lovforslaget §§ 17 og 21, og eventuelt av den særlovgivningen som åpner for at vergen kan ha kompetanse i slike spørsmål. Departementet anser det lite hensiktsmessig å regulere kompetansen i personlige forhold på samme måte som økonomiske forhold i lovforslaget kapittel 6, og viser til at dette heller ikke er gjort i gjeldende vergemålslov kapittel 5. Som utvalget legger departementet til grunn at lovforslaget kapittel 6 i hovedsak vil ha betydning for vergens oppgaver og kompetanse i økonomiske forhold.

Departementet er enig med utvalget i at det kan være hensiktsmessig å ha en innledende bestemmelse som fastslår at vergens oppgave, innenfor rammen av mandatet, er å ivareta interessene til den som er under vergemål, jf. utvalgets lovforslag § 6-1 og departementets lovforslag § 31. For oppnevnte verger følger mandatet primært av vedtaket om opprettelsen av vergemålet, jf. i den forbindelse lovforslaget § 25 annet ledd som bestemmer at det skal fastsettes et mandat for vergen som skal angi rammene for vergeoppdraget. For foreldre som er verger for sine mindreårige barn, vil mandatet følge av lov.

Departementet er videre enig med utvalget i at mandatet samtidig skal være bestemmende for på hvilke områder vergen kan treffe bindende disposisjoner på vegne av den som er under vergemål, og at loven bør ha en egen bestemmelse om vergens kompetanse, jf. utvalgets lovforslag § 6-2 og departementets lovforslag § 32. Departementet støtter dessuten forslaget om at det uttrykkelig skal fremgå av loven at den som har fått oppnevnt verge, og har den rettslige handleevnen i behold, på egen hånd kan foreta rettslige handlinger og på visse vilkår tilbakekalle disposisjoner foretatt av vergen. Etter departementets syn er dette en viktig presisering blant annet av hensyn til å fjerne eventuell tvil om kompetansen til den som er under vergemål med den rettslige handleevnen i behold. Departementet slutter seg også til utvalgets syn om at en slik presisering kan ha betydning for å redusere omfanget av såkalt «snik-umyndiggjøring». Departementet deler for øvrig de synspunktene som fremkommer av høringsuttalelsen fra Fylkesmannen i Østfold på dette punktet. I departementets lovforslag er bestemmelsen plassert i § 21 første ledd annet punktum.

Når det gjelder adgangen til å tilbakekalle disposisjoner foretatt av vergen, uttrykker Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen en viss skepsis, jf. høringsuttalelsen referert under punkt 7.1.3. Høringsinstansene reiser spørsmål om det kan være et alternativ at vergen og den vergetrengende får adgang til å avtale seg imellom at vergen skal ha «eksklusiv» handleevne i visse saker. Etter departementets syn er det en konsekvens av at den rettslige handleevnen er i behold, at den det gjelder, for en avgrenset periode og i avgrensede spørsmål kan avtale at han eller hun ikke skal handle selv. På den annen side vil det nok som regel ikke være behov for dette, i hvert fall ikke hvis vergemålet er basert på et frivillig samtykke, og vergen opptrer innenfor sitt mandat og sørger for å høre den vergetrengende før beslutninger treffes. Dersom en person under et ordinært vergemål gjentatte ganger tilbakekaller vergens disposisjoner, vil det etter departementets syn gjerne være mer nærliggende å vurdere å endre vergemålet, oppnevne ny verge eller å frata vedkommende den rettslige handleevnen.

Departementet støtter utvalgets forslag om at den som er under vergemål, uansett om den rettslige handleevnen er fratatt eller ikke, så vidt mulig skal bli hørt før vergen treffer beslutninger av større betydning, jf. departementets lovforslag § 33. Etter departementets syn vil det være en klar forbedring i forhold til gjeldende vergemålslov at dette fremkommer uttrykkelig, og at dette skal gjelde både for personer som har den rettslige handleevnen i behold, og for personer som er fratatt den rettslige handleevnen. For mindreårige gjelder det særskilte regler om medinnflytelse, jf. departementets lovforslag § 17. De foreslåtte bestemmelsene vil være i samsvar med de anbefalinger som følger av internasjonale instrumenter på dette området, blant annet anbefalingene i Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4 om prinsipper vedrørende den rettslige beskyttelse av inkapable voksne, se punkt 7.1.1. Av prinsipp 9 følger det blant annet at det skal utvises tilbørlig respekt for den voksnes ønsker og følelser, og at den inkapables representant så langt det er mulig skal gi adekvat informasjon og la den inkapable få gi uttrykk for sitt syn før det treffes større beslutninger. Etter departementets syn ivaretar lovforslaget § 33 de sentrale hensynene som disse prinsippene bygger på. Det vises dessuten til at det blant annet i dansk og svensk rett finnes lignende bestemmelser, se punkt 7.1.1.

Utvalget uttaler på side 195 i utredningen at plikten til å høre hva personen under vergemål mener om disposisjonen, og plikten til ikke å disponere hvis personen motsetter seg det, bare gjelder «så vidt mulig», jf. forbeholdet i lovforslaget § 6-3 første ledd første punktum. Utvalget uttaler videre at dette forbeholdet tar sikte på situasjoner hvor personen ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer. Det fremgår ikke klart av ordlyden i lovforslaget at forbeholdet er ment å gjelde også for plikten til ikke å disponere hvis den vergetrengende motsetter seg disposisjonen. Departementet er enig i utvalgets uttalelser om at forbeholdet bør omfatte også dette, og foreslår at dette kommer klarere frem i lovteksten. Utvalgets lovforslag i § 6-3 annet ledd om at vergen, med overformynderiets samtykke, skal ha adgang til å innhente legeerklæring dersom vergen er i tvil om personen under vergemål forstår betydningen av den aktuelle disposisjonen, må ses i lys av dette. En slik legeerklæring kan ha betydning i og med at vergen kan ha rett til å disponere selv om den vergetrengende motsetter seg disposisjonen, hvis den vergetrengende ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer.

Når det gjelder innhenting av legeerklæringen, er departementet av den oppfatningen at også fylkesmannen på selvstendig grunnlag bør ha adgang til å innhente slike legeerklæringer ved tvil, jf. departementets lovforslag § 33 annet ledd tredje punktum. Vergen vil ofte være avhengig av fylkesmannens samtykke ved beslutninger av større betydning, og departementet ser det derfor som naturlig at også fylkesmannen kan innhente denne typen legeerklæringer ved behov.

7.2 Vergens forvaltning og disponering av midler

7.2.1 Gjeldende rett

Vergens kompetanse og oppgaver må ses i sammenheng med reglene om overformynderiets forvaltning av eiendelene til den som er under vergemål, se nærmere om dette i kapittel 8 i proposisjonen. I vergemålsloven kapittel 5 om vergers rådighet og plikter fremgår det av § 43 at vergen skal sørge for at midler som skal styres av overformynderiet, blir sendt til overformynderiet. Hvilke midler som skal forvaltes av overformynderiet, reguleres av vergemålsloven § 62, som i første ledd nevner «den umyndiges penger, bankinnskott, obligasjoner, andre pengekrav, livspoliser, aksjer og andre andeler i selskaper med begrenset ansvar». Etter § 63 gjelder det likevel en beløpsgrense for hvilke midler overformynderiet skal forvalte. Etter umyndiggjørelsesloven § 27 skal vergen snarest mulig besørge boet registrert og vurdert, og registreringsforretningen skal sendes overformynderiet. For hjelpevergemål følger en tilsvarende bestemmelse av vergemålsloven § 90 d første ledd.

Penger som ikke skal forvaltes av overformynderiet, og som vergen heller ikke må ha i en kasse til utbetalinger, skal vergen sette inn i bank på den umyndiges navn, jf. vergemålsloven § 53. Overformynderiet kan bestemme at pengebeløp under beløpsgrensen etter § 63 første ledd skal settes i bank, og det kan dessuten gis påtegning på bankboken om hvor mye vergen til enhver tid skal ha rett til å heve, jf. bestemmelsens annet ledd. Henvisningen til «bankboken» må i dag forstås slik at bestemmelsen gir hjemmel til å begrense vergens uttak fra bankkonto. Bestemmelsene i vergemålsloven § 53, jf. § 63, gjelder ikke for hjelpevergens virksomhet, jf. vergemålsloven § 90 c.

Opprekningen i vergemålsloven § 62 innebærer at forvaltningen av annen formue, som for eksempel fast eiendom og løsøre, ligger til vergen eller hjelpevergen. For slike eiendeler er imidlertid overformynderiet gitt nærmere kontrolloppgaver, jf. for eksempel disposisjoner som nevnt i vergemålsloven §§ 49 til 52. Videre kan overformynderiet gi vergen tillatelse til å drive ervervsvirksomhet på vegne av en umyndiggjort, jf. vergemålsloven § 46.

For fast eiendom som ikke skal selges, fastsetter vergemålsloven § 50 første ledd at vergen skal gjøre denne inntektsbringende. Det fremgår videre at fast eiendom som regel skal gjøres inntektsbringende ved bortforpaktning eller bortleie. Etter annet ledd kreves overformynderiets samtykke til nærmere bestemte disposisjoner knyttet til fast eiendom, jf. nr. 1 til 6. Etter vergemålsloven § 52 skal vergen dessuten sørge for at bygninger og løsøre som tilhører den umyndige, blir holdt i stand. Det fremgår også av annet punktum at vergen plikter å besørge at fast eiendom og løsøre som forvaltes på vegne av den umyndige, forsikres mot brann. Vergen kan også tegne andre former for forsikring dersom dette anses hensiktsmessig og nødvendig. Bestemmelsene i vergemålsloven §§ 50 og 52 gjelder også for hjelpeverge «så langt det passer», jf. vergemålsloven § 90 c.

Forholdet mellom den umyndiges inntekter og utgifter reguleres av vergemålsloven § 44. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet ikke for hjelpeverger, jf. vergemålsloven § 90 c. Når overformynderiet har inndratt den hjelpetrengendes midler til forvaltning, har imidlertid bestemmelsen i praksis blitt gjort gjeldende overfor hjelpevergen.

Etter vergemålsloven § 44 første ledd skal vergen dekke av den umyndiges inntekter dennes nødvendige utgifter og betale resten inn til overformynderiet. Etter annet ledd kan overformynderiet fastsette en øvre grense for hvor mye av inntekten vergen kan bruke på utgifter som faller innenfor første ledd. Dersom den umyndiges inntekter ikke er store nok til å dekke de nødvendige utgiftene, kan den oppsparte kapitalen helt eller delvis brukes, jf. tredje ledd. Bruk av kapitalen forutsetter imidlertid at vergen og overformynderiet er enige om det.

Vergemålsloven § 45 regulerer vergens adgang til å gi en umyndig midler til egen rådighet. Dette kan skje om og i den utstrekning vergen finner det forsvarlig å la den umyndige selv sørge for sine behov. Bestemmelsen gjelder naturlig nok ikke i de tilfeller hvor det er oppnevnt hjelpeverge, jf. vergemålsloven § 90 a, jf. § 90 c. En person med hjelpeverge har den rettslige handleevnen i behold og kan disponere fritt over egne midler.

7.2.2 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalget forslag innebærer i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett når det gjelder bestemmelsene om vergens forvaltning og disponering av midler og forholdet til overformynderiets forvaltning. På enkelte punkter foreslår imidlertid utvalget noen mindre endringer og presiseringer.

Forslaget fra utvalget innebærer som nevnt under punkt 7.1.2 at bestemmelsene i lovforslaget kapittel 6 i utgangspunktet skal gjelde generelt for alle typer vergemål. Hvis den vergetrengende har den rettslige handleevnen i behold, vil imidlertid utvalgets lovforslag §§ 6-2 og 6-3 innebære begrensninger for vergens kompetanse. Vergemålsutvalgets forslag til bestemmelser om vergens forvaltning og disponering mv. må leses i lys av dette. Videre vil ulike typer vergemål innebære ulik utforming av vergens mandat.

Etter lovforslaget § 6-8 skal eiendeler som kan gi avkastning, drives eller plasseres av vergen på en hensiktsmessig måte. Penger som ikke skal forvaltes av overformynderiet, skal vergen sette i bank i eierens navn. Utvalget foreslår i § 6-8 tredje ledd annet punktum en ny regel i forhold til vergemålsloven § 53. Etter avtale med banken kan vergen gis et kontantkort som han eller hun kan disponere til å trekke på kontoen. Utvalget begrunner regelen med praktiske hensyn og viser til at kortet blant annet kan brukes til «å ta ut kontanter på eller bruke til innkjøp av ting til bruk for den som er under vergemål». Merknaden til lovforslaget § 6-8 er inntatt på side 198-199 i utredningen.

Videre foreslår utvalget at vergen skal sørge for at eiendeler som ikke skal forvaltes av overformynderiet, holdes i god stand, og at de blir oppbevart og eventuelt forsikret på en betryggende og sedvanemessig måte, jf. lovforslaget § 6-8 første ledd. Utvalgets forslag innebærer på dette punktet en viss oppmykning av den absolutte forsikringsplikten som følger av gjeldende vergemålslov § 52. Når det gjelder vergens plikt etter vergemålsloven § 50 første ledd til å gjøre fast eiendom som ikke skal selges, inntektsbringende, foreslår utvalget dette videreført i den generelle bestemmelsen i lovforslaget § 6-8 annet ledd som omfatter alle eiendeler som kan gi avkastning.

Utvalget foreslår dessuten en videreføring av regelen i vergemålsloven § 44 om at vergen kan dekke den vergetrengendes utgifter av dennes inntekter, jf. utvalgets lovforslag § 6-9 og utvalgets omtale av bestemmelsen på side 199-200 i utredningen. Det foreslås imidlertid en viss lemping av regelen ved at det ikke skal kreves at den vergetrengendes utgifter er «nødvendige». Utvalget begrunner dette med at man finner at ordet «nødvendig» setter en for snever ramme for hva den vergetrengendes midler kan brukes til. Utvalget foreslår dessuten presisert at det med «inntekter» i lovforslaget § 6-9 første ledd også menes inntekter av midler som forvaltes av overformynderiet. Inntekter som ikke går til å dekke den vergetrengendes utgifter, foreslås som i dag innbetalt til overformynderiet. Dersom inntektene ikke er store nok til å dekke utgiftene, foreslås det at kapitalen helt eller delvis kan brukes, jf. utvalgets lovforslag § 6-9 tredje ledd. Dette innebærer en videreføring av vergemålsloven § 44 tredje ledd. At bruk av kapitalen skal kreve samtykke fra overformynderiet, innebærer en videreføring av gjeldende rett når det gjelder verger for mindreårige og verger for personer som er fratatt den rettslige handleevnen. For verger for personer som har den rettslige handleevnen i behold, vil forslaget innebære en innskjerping, idet bruk av kapitalen i slike tilfeller i dag skjer formløst.

I utvalgets lovforslag § 6-10 foreslås en videreføring av vergemålsloven § 45, som innebærer at vergen kan la den som er under vergemål, få midler til egen rådighet. Midler kan bare stilles til rådighet i den utstrekning vergen finner det forsvarlig å la personen under vergemål sørge for sine behov. Utvalget viser til at bestemmelsen særlig vil få betydning for personer som er mindreårige, fratatt den rettslige handleevnen, eller ellers er i en slik tilstand at vedkommende ikke kan disponere rettslig, jf. merknaden til bestemmelsen på side 200 i utredningen.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Når det gjelder utvalgets lovforslag § 6-8 om vergens forvaltning, uttaler Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen:

«Utkastet tredje ledd annet punktum gir en tilsynelatende hjemmel for at vergen kan inngå avtale med banken om en bestemt angitt betalingstjeneste, benevnt som 'kontantkort', for å disponere en konto. Slik konkret angivelse av mulige betalingstjenester frarådes. For det første finnes det ingen generell betalingstjeneste som kan kalles kontantkort (menes med dette et kort som kun kan brukes for å ta ut penger i minibank?). Dernest forutsetter vi at den konkrete angivelsen av 'kontantkort' vel ikke er ment å hindre vergen i å ta ut penger kontant i skranken. Vi peker videre på at vergen regelmessig vil kunne ha bruk for andre betalingstjenester, blant annet adgang til å betale regninger ved bruk av nettbank (eller giro eller brevgiro eller...).

Det er ellers grunn til å nevne at utkastet kun omtaler vergens disposisjoner. På bakgrunn av at vi har forstått det slik at også den som er satt under vergemål uten å være fratatt rettslig handleevne, også skal kunne disponere kontoen, jfr vår omtale foran av dobbeltkompetanse under kommentarene til kapittel 3 generelt og § 6-2, blir da bestemmelsen noe forvirrende. Der den vergetrengende som ikke er fratatt rettslig handleevne har krevd å ha fortsatt rådighet over alle sine midler etter utkastet 6-5 annet ledd, vil dessuten disse midlene ordlydsmessig også falle inn under begrepet 'penger som ikke skal forvaltes av overformynderiet...', jfr utkastet § 6-8 tredje ledd.

Vi anbefaler at tredje ledd annet punktum strykes, eventuelt at bestemmelsen blir gjort generell med hensyn til at vergen (og den som er under vergemål uten å være fratatt rettslig handleevne) kan inngå avtale med banken om bruk av alle alminnelige (manuelle eller elektroniske) betalingsinstrumenter knyttet til en konto.»

Utvalgets lovforslag § 6-9 om vergens disponering av inntekter støttes ikke av Bærum overformynderi og Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende.

Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende har innvendinger til lovforslaget § 6-9 første ledd og mener at det ikke er hensiktsmessig at vergen skal dekke den vergetrengendes utgifter av hans eller hennes inntekter og deretter fortløpende innbetale resten til overformynderiet. I forlengelsen av dette uttales:

«Vergen må kunne ha en konto i vedkommendes navn som har en del innestående, for ingen månedsutgifter er like og ferier og noe større innkjøp (innbo, klær, utstyr) skal betales. Beløp over en fastsatt størrelse kan så ved årsskiftet overføres til overformynderiets konto for vedkommende.»

Bærum overformynderi viser til at all bruk av kapital når det er oppnevnt hjelpeverge etter gjeldende lovverk, skjer uten at det treffes særskilt vedtak, og mener at det heller ikke etter en ny vergemålslov bør være nødvendig å treffe forvaltningsvedtak ved bruk av kapital for voksne under vergemål, jf. lovforslaget § 6-9 tredje ledd. Det uttales videre:

«Bærum overformynderi foretar årlig et stort antall utbetalinger av kapital tilhørende voksne under hjelpevergemål. Dersom det skal treffes forvaltningsvedtak ved slike utbetalinger, vil dette påføre overformynderiet et betydelig merarbeid. Etter vår erfaring vil det være helt unødvendig, og det motsatte av effektiv forvaltning. Tilføring av kapital til vergene bør fortsatt kunne skje formløst, og innstrammingen slik det er foreslått dekker intet praktisk behov. Dersom det er ønskelig å tydeliggjøre en sensuradgang for overformynderiet bør det heller gis hjemmel for at overformynderiet kan nekte å samtykke til bruk av kapital.»

Lier overformynderi er positiv til utvalgets lovforslag § 6-9 og er enig i at det bør være adgang til å bruke av kapitalen, og ikke bare rentene.

Moss overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge mener at bestemmelsen i lovforslaget § 6-9 første ledd annet punktum er uklar. Det reises spørsmål om bestemmelsen innebærer at avkastningen av midler som forvaltes av overformynderiet, skal utbetales til vergen fortløpende, eller om det betyr at inntekten skal forvaltes av overformynderiet i påvente av eventuelt krav om uttak fra vergen eller den vergetrengende.

Når det gjelder utvalgets lovforslag § 6-10 om vergens adgang til å stille midler til rådighet for den som er under vergemål, uttaler Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen følgende om bestemmelsen:

«Den er generell i formen og regulere således både i) mindreårige, ii) de som er satt under vergemål, men beholder sin rettslige handleevne og iii) de som er fratatt sin rettslige handleevne. For mindreårige (altså punkt i foran) vil det være utkastet § 2-10 som er den aktuelle bestemmelsen som regulerer forholdet. (Vi går ut ifra at det er dette som menes når det i forarbeidene til utkastet står at en mindreårigs midler som kommer fra foreldrene vil falle utenfor vergemålslovgivningen). For vergetrengende (punkt ii) som har i behold sin rettslige handleevne vil vel ikke bestemmelsen få noen betydning, da disse i utgangspunktet skal kunne råde over alle sine midler. Derved blir det kun de som er fratatt rettslig handleevne (punkt iii over) som egentlig reguleres av bestemmelsen. Det virker i så fall forvirrende at bestemmelsen er helt generelt formulert.»

7.2.4 Departementets vurdering

Departementet støtter hovedtrekkene i utvalgets forslag til regulering av vergens forvaltning og disponering av midlene og eiendelene til den som er under vergemål. Departementets lovforslag er også på flere punkter en videreføring av gjeldende rett etter vergemålsloven kapittel 5. I forhold til enkelte av utvalgets forslag foreslår departementet imidlertid enkelte endringer, jf. departementets lovforslag kapittel 6.

Forslaget om at bestemmelsene i departementets lovforslag kapittel 6 skal gjelde generelt og i utgangspunktet for alle former for vergemål, er behandlet nærmere under punkt 7.1.4. Som det fremkommer der, vil den nærmere anvendelsen av reglene likevel bero på hvilken form for vergemål det gjelder, og vergens mandat.

Departementet er enig i den oppmykningen av den absolutte forsikringsplikten som er foreslått av utvalget i § 6-8 første ledd, jf. departementets lovforslag § 36 første ledd. Departementet støtter dessuten at regelen i annet ledd er gjort generell, slik at den omfatter alle former for eiendeler som kan gi avkastning, jf. departementets lovforslag § 36 annet ledd.

Utvalgets lovforslag § 6-8 tredje ledd gjelder vergens adgang til å få opprettet såkalt «kontantkort». Departementet mener i likhet med Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen at det vil være mer hensiktsmessig å gi bestemmelsen en generell utforming, jf. departementets lovforslag § 36 tredje ledd tredje punktum. Lovforslaget innebærer at det kan inngås avtale om at vergen skal ha tilgang til alminnelige betalingsinstrumenter knyttet til den vergetrengendes bankkonto. Etter departementets syn vil det for eksempel kunne være praktisk for vergen å kunne benytte seg av nettbank eller telefonbank for å betale regningene til den som er under vergemål.

Når det gjelder vergens disponering av inntektene til den som er under vergemål, foreslår departementet en bestemmelse som langt på vei tilsvarer den utvalget har foreslått i sitt lovforslag § 6-9, jf. departementets lovforslag § 37. Departementet støtter med dette den oppmykningen som er foreslått i første ledd, ved at det ikke skal kreves at utgiftene til den som er under vergemål, må være «nødvendige». Etter departementets syn er det vesentlig at også de som er under vergemål, kan delta i forskjellige aktiviteter, reiser, osv. på tilnærmet samme vilkår som andre. Formålet med endringen er derfor å sikre at bruken av midler kan stå i forhold til den vergetrengendes inntekter og formue, eventuell tidligere livsførsel og egne ønsker. Om den vergetrengendes økonomi tillater det, skal det ikke settes strengere krav til den vergetrengendes bruk enn til andres bruk. Forslaget åpner imidlertid ikke for kortsiktig eller ekstravagant bruk.

Departementet mener at utvalgets lovforslag § 6-10 om vergens adgang til å stille midler til rådighet for den som er under vergemål, er overflødig. Departementet viser til at for mindreårige er dette regulert i utvalgets lovforslag § 2-10, og for personer som er fratatt den rettslige handleevnen, er det i lovforslaget § 3-5 vist til at denne bestemmelsen skal kunne gis tilsvarende anvendelse. Disse bestemmelsene er fulgt opp i departementets lovforslag § 12, jf. § 23. Den persongruppen som da står igjen, er de som er under vergemål uten å være fratatt den rettslige handleevnen. Disse vil uavhengig av bestemmelsen kunne kreve full rådighet over sine midler. Departementet går på denne bakgrunn ikke inn for å følge opp utvalgets lovforslag på dette punktet.

7.3 Disposisjoner som krever vergemålsmyndighetens samtykke

7.3.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett må en verge ha overformynderiets samtykke for å kunne foreta disposisjoner i økonomiske forhold i de tilfellene som reguleres av vergemålsloven §§ 46 til 50 og §§ 55 til 60. Disse bestemmelsene gjelder direkte bare for verger for umyndige, men enkelte av bestemmelsene kommer til anvendelse også for hjelpeverger, jf. vergemålsloven § 90 c. Vergemålsloven § 49 om samtykke til avhendelse av fast eiendom og vergemålsloven § 56 om samtykke til å gi gaver eller stønader av større verdi er gitt direkte anvendelse også for hjelpeverger. Videre skal bestemmelsene om overformynderiets samtykke i vergemålsloven §§ 50, 55 og 58 gjelde tilsvarende for hjelpeverger «så langt det passer».

En viktig bestemmelse som stiller krav om overformynderiets samtykke, følger av vergemålsloven § 49. I første ledd angis det at avhendelse av fast eiendom som tilhører den umyndige, krever enstemmig samtykke av overformynderiet. Kravet til samtykke gjelder tilsvarende hvis vergen vil avhende en rettighet som ligger til en fast eiendom. I § 49 annet ledd sies det dessuten uttrykkelig at fast eiendom som den umyndige selv vil ha bruk for, ikke bør selges. Dersom den som er under vergemål, selv vil kunne ha bruk for eiendommen, for eksempel til drift av næringsvirksomhet eller av andre rent personlige grunner, vil vergen som regel være henvist til å gjøre denne inntektsbringende ved for eksempel bortforpaktning eller bortleie, jf. vergemålsloven § 50 første ledd.

Dersom vergen ønsker å erverve fast eiendom på vegne av den umyndige, kan dette skje når vergen og overformynderiet enstemmig finner at særlige grunner taler for slikt kjøp og kjøpet må anses økonomisk heldig, jf. vergemålsloven § 59. Dette kan for eksempel være tilfellet hvis den umyndige selv har behov for en bolig, eller hvis eiendommen kan benyttes av den umyndige til forretningslokaler.

Etter vergemålsloven § 50 annet ledd nr. 1 til 6 krever også en rekke andre disposisjoner knyttet til fast eiendom overformynderiets samtykke. Vergen må for eksempel ha overformynderiets samtykke til å forpakte bort fast eiendom og til å påhefte eiendommen en servitutt, jf. nr. 1 og nr. 6.

Dersom den umyndige har odelsrett eller annen løsningsrett til fast eiendom, må vergen ha overformynderiets samtykke når det er aktuelt å gjøre slik rett gjeldende eller å frafalle den, jf. vergemålsloven § 58 første punktum.

Videre fremgår det av vergemålsloven § 55 at vergen som hovedregel ikke har adgang til å stifte gjeld for den umyndige eller å pantsette hans eller hennes eiendeler uten overformynderiets samtykke. Samtykke er likevel ikke nødvendig dersom det gjelder disposisjoner som nevnt i vergemålsloven § 55 annet ledd nr. 1 til 3. For eksempel vil vergen uten overformynderiets samtykke kunne ta opp «utdanningslån i statlig låneinstitusjon» for en mindreårig, jf. nr. 3. For øvrig oppstiller vergemålsloven § 55 tredje ledd et absolutt forbud mot å pådra den umyndige kausjonsansvar og mot å stille hans eller hennes eiendeler som sikkerhet for andres gjeld.

Etter vergemålsloven § 56 kan ikke vergen gi gaver eller stønader av den umyndiges midler i videre omfang enn det «god skikk og bruk krever». Dersom den umyndige er over 15 år, kreves dennes samtykke, og hvis gaven eller stønaden gjelder et større beløp, må vergen dessuten ha overformynderiets samtykke. I praksis benyttes vergemålsloven § 56 også som hjemmel for vurderingen av om vergen kan gi arveforskudd, og et eventuelt arveforskudd må derfor på tilsvarende måte ligge innenfor det «god skikk og bruk krever».

Etter § 64 tredje ledd må fylkesmannen samtykke hvis det skal gis lån av den umyndiges midler til vergen.

Det vises for øvrig til Vergemålsutvalgets gjennomgåelse av gjeldende rett på side 187-188 i utredningen.

7.3.2 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalgets forslag bygger også på dette punktet videre på det regelverket som i dag er gitt i vergemålsloven kapittel 5. Utvalget legger til grunn at enkelte typer disposisjoner fortsatt bør kreve samtykke fra overformynderiet, og at disse i all hovedsak bør være de samme som etter gjeldende rett. Utvalget mener videre at loven bør gjennomføre den linjen at vergen i alle tilfeller er den som disponerer utad, men at enkelte disposisjoner må ha overformynderiets samtykke. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett, som gir overformynderiet en viss kompetanse til å foreta disposisjoner på egen hånd, for eksempel salg av løsøre etter vergemålsloven § 51. Utvalget uttaler at en slik selvstendig kompetanse for overformynderiet til å disponere synes «umotivert», se utredningen side 189.

Det vil være vergens ansvar å gjøre seg kjent med hvilke typer disposisjoner som krever samtykke fra overformynderiet, og å innhente nødvendig samtykke.

Utvalget foreslår at bestemmelsene skal gjelde generelt, med unntak for § 6-18 om næringsvirksomhet. Dette innebærer at reglene i utgangspunktet gjelder både for verger for mindreårige og verger for voksne med eller uten rettslig handleevne. Dette skiller seg fra gjeldende rett, hvor bare enkelte av bestemmelsene som krever overformynderiets samtykke, gjelder når det er oppnevnt hjelpeverge, jf. vergemålsloven § 90 c. Når den som er under vergemål, har den rettslige handleevnen i behold, vil imidlertid vergens kompetanse begrenses av de generelle bestemmelsene i lovforslaget §§ 6-2 og § 6-3. Se for øvrig punkt 7.1.2.

Mer konkret foreslår utvalget å videreføre gjeldende krav om overformynderiets samtykke ved avhending av fast eiendom, jf. utvalgets lovforslag § 6-14 bokstav a og merknaden til denne bestemmelsen på side 202-204 i utredningen. Når det gjelder vurderingen av om det skal gis samtykke, mener utvalget at det vil være relevant å legge vekt blant annet på den vergetrengendes behov for eiendommen, den vergetrengendes behov for midlene et salg vil innbringe, og den uttalte eller formodede vilje til den som er under vergemål, se utredningen side 190-192. Utvalget går ikke inn for å lovfeste retningslinjer for overformynderiets skjønn på dette punktet.

Utvalget foreslår videre at vergen ikke skal kunne låne av den vergetrengendes midler til seg selv uten at overformynderiet samtykker, jf. utvalgets lovforslag § 6-14 bokstav j og merknaden til denne bestemmelsen på side 204 i utredningen. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, hvor slikt samtykke må gis av fylkesmannen, jf. vergemålsloven § 64 tredje ledd. Til forskjell fra i dag går utvalget dessuten inn for at det skal skje en behovsprøving før det gis samtykke til lån. Utvalget legger til grunn at utgangspunktet for vurderingen må være hva som er det beste for den som er under vergemål. I tillegg må kravet til tilstrekkelig sikkerhet være oppfylt. Dagens krav til sikkerhet foreslås videreført.

Etter utvalgets lovforslag § 6-15 første ledd kreves overformynderiets samtykke til å stifte gjeld eller på annen måte forplikte den som er under vergemål. Forslaget er i all hovedsak ment å videreføre vergemålsloven § 55, med unntak for at alternativene i vergemålsloven § 55 annet ledd nr. 1 og 2 sløyfes. Forslaget gjør dermed kun unntak for utdanningslån i en statlig låneinstitusjon, jf. utvalgets lovforslag § 6-15 annet ledd.

Utvalget går inn for oppheve det absolutte forbudet mot kausjon og pantsettelse av den vergetrengendes eiendeler til sikkerhet for andres forpliktelser som følger av vergemålsloven § 55 fjerde ledd. Som den klare hovedregel skal vergen etter lovforslaget ikke ha adgang til å foreta slike disposisjoner, men utvalget åpner for unntak der overformynderiet samtykker, og det ellers foreligger særlige grunner. Utvalget begrunner forslaget med at det i enkelte tilfeller kan være i den vergetrengendes egen interesse at hans eller hennes eiendeler pantsettes til sikkerhet for en annens forpliktelse, eller at det stilles kausjon. Et praktisk viktig eksempel som utvalget nevner, er at en gjenlevende ektefelle ikke ønsker eller kan sitte i uskiftet bo. For å muliggjøre en fortsettelse av det eksisterende boforholdet vil den gjenlevende kunne ha behov for sikkerhet i den mindreåriges arvede midler, typisk fortsatt pantesikkerhet for boliglånet knyttet til familiens hjem, jf. nærmere om dette i merknaden til bestemmelsen på side 204-206 i utredningen.

Når det gjelder vergens adgang til å gi gaver, foreslår utvalget å videreføre vergemålsloven § 56 om at gaver kun kan gis i den utstrekning det følger av god skikk og bruk. I tillegg må overformynderiets samtykke foreligge dersom en slik gave er av større verdi, jf. utvalgets lovforslag § 6-16 og merknaden til denne bestemmelsen på side 206-207 i utredningen. Forslaget om å lovfeste vergens adgang til å gi arveforskudd er nytt i forhold til gjeldende rett, jf. utvalgets lovforslag § 6-16 annet ledd. Utvalget går inn for at arveforskudd kan gis dersom overformynderiet samtykker til det, og det foreligger et tungtveiende behov for det eller sikre holdepunkter for at dette er i samsvar med den vergetrengendes vilje.

Utvalgets foreslår i § 6-17 at vergen må ha overformynderiets samtykke for å kunne avslå en gave eller for å gi avkall eller avslag på arv, med mindre gaven eller arven må anses å ha en ubetydelig verdi. At både avkall og avslag på arv blir regulert og likestilt i vergemålsloven, innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Utvalget finner det «naturlig at reglene om avkall og avslag på arv på vegne av den som er under vergemål følger de regler som ellers gjelder for samspillet mellom verge og overformynderi, og som er regulert i dette kapittelet i utkastet», jf. utvalgets merknad til lovforslaget på side 207-208 i utredningen. Som en konsekvens av dette lovforslaget foreslår utvalget å oppheve arveloven § 45 annet ledd og § 74 annet ledd, se nærmere side 352 i utredningen.

Utvalget foreslår for øvrig at overformynderiets samtykke skal være nødvendig i nærmere bestemte disposisjoner knyttet til næringsvirksomhet som den vergetrengende deltar i eller er arving til, jf. utvalgets lovforslag §§ 6-11 og 6-18 og departementets merknader til lovforslaget §§ 38 og 43.

7.3.3 Høringsinstansenes syn

Barne- og familiedepartementet uttaler seg generelt om lovforslaget kapittel 6 og knytter dette opp mot det kommersielle presset barn og unge er utsatt for. Om dette sies det:

«Barn og unges oppvekst preges i dag av økende kommersialisering og kjøpepress. Næringslivet er opptatt av hvordan denne gruppen kan påvirkes, og stadig nye kanaler og metoder utvikles med dette for øyet(..). Barne- og familiedepartementet er av den oppfatning at mindreåriges begrensede adgang til å inngå avtaler, herunder å pådra seg gjeldsforpliktelser, er en viktig forutsetning for å begrense det kommersielle presset mot denne gruppen. Departementet støtter på denne bakgrunn Utvalgets forslag om å videreføre hovedprinsippene i dagens vergemålslovgivning når det gjelder mindreåriges avtalekompetanse på det økonomiske området, jf. utredningens kapittel 6.»

Utvalgets forslag til § 6-14 bokstav a medfører at overformynderiet må samtykke til erverv og avhendelse av fast eiendom. Tinn overformynderi støtter at det samme skal gjelde for «andel eller aksje i boligselskap». Skedsmo overformynderi viser til at utvalget på side 202 i utredningen legger til grunn at kravet til samtykke etter lovforslaget § 6-14 bokstav a ikke gjelder ved erverv av fast eiendom ved arv eller gave. Skedsmo overformynderi er ikke ubetinget enig i dette og uttaler blant annet:

«Men fordi det er nødvendig med overformynderiets påtegning på hjemmelserklæringen (ved arv) eller på skjøtet (ved gave eller arveforskudd), passer vi alltid på at eiendommen ikke blir en økonomisk byrde for mottageren, dersom denne er mindreårig. Dette skjer ved at vergen(e) må bekrefte at de vil påta seg å dekke alle omkostninger forbundet med transaksjonen og eiendommen frem til mottageren fyller 18 år og blir myndig. Gjør de ikke det, eller kan eiendommen bli en byrde for mottageren, godkjenner vi ikke overførsel til denne. Og da må man vel si at overformynderiets godkjennelse er et vilkår - kanskje ikke for selve ervervet - men iallfall for den formelle overførselen til mottageren.»

Skedsmo overformynderi viser dessuten til at andel i borettslag faller utenfor begrepet «fast eiendom» i lovforslaget § 6-14 bokstav b og c, og at bestemmelsen derfor bør få en tilføyelse om at overformynderiets samtykke kreves for at vergen skal kunne «pantsette eller leie bort andel i borettslag». Det vises blant annet til at stadig flere fritidsboliger organiseres som borettslag, og at disse bør undergis samme regulering som fast eiendom.

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen viser til at bokstav a og h i lovforslaget § 6-14 gjelder erverv som kan skje med overformynderiets samtykke, og etter deres syn kan disse uttrykkelige bestemmelsene medføre tolkingstvil i andre tilfeller av erverv. Dette utdypes slik:

«Erverv kan imidlertid også skje ved betaling med den umyndiges midler. Leser man i en slik situasjon de nevnte ervervsbestemmelser antitetisk, kan man oppfatte bestemmelsene slik at andre ting kan erverves uten samtykke fra overformynderiet; altså at vergen uten overformynderiets samtykke kan bruke av den umyndiges midler til å kjøpe for eksempel andeler i aksjefond. Dette stemmer imidlertid dårlig med bestemmelsen i utkastet § 6-8 om at penger som vergen har hånd om for den umyndige skal stå på bankkonto. Bestemmelsen bør omformuleres slik at den ikke skaper usikkerhet omkring dette.»

Utvalgets forslag i § 6-14 bokstav i vedrørende overformynderiets samtykke til avhendelse av nærmere angitt løsøre er kommentert av to høringsinstanser. Tinn overformynderi mener det er riktig å begrense hvilke saker om avhendelse av løsøre som overformynderiet må samtykke i, og støtter med det utvalgets forslag. Denne høringsinstansen mener at dette er mindre heldig regulert i gjeldende lov. Skedsmo overformynderi er av den motsatte oppfatningen, og mener at regelen om løsøre i vergemålsloven § 51 gir en bedre løsning enn utvalgets forslag. Det vises særlig til at overformynderiets samtykke også bør kreves når vergen på annen måte skal disponere over løsøret til den som er under vergemål.

Når det gjelder utvalgets forslag om at overformynderiet skal samtykke til utlån av den vergetrengendes midler til vergen selv mv., jf. § 6-14 bokstav j, har Skattedirektoratet og Sandefjord overformynderi uttalt seg om dette. Skattedirektoratet gir sin tilslutning til at det bør være adgang til å gi slike lån, men understreker at dette kun bør være en snever unntaksregel. Om den vurderingen som må gjøres før overformynderiet eventuelt samtykker til et slikt lån, uttales følgende:

«Det kan imidlertid tenkes situasjoner der en arving har gode grunner for å frafalle hele eller deler av arven videre, men samtidig har behov for å låne midlene for en periode. I slike tilfeller bør det foruten krav til tilfredsstillende rentebetingelser og sikkerhet, også stilles krav om at lånet forfaller når den mindreårige fyller atten år. En bestemmelse om forfall sikrer at den umyndige får full råderett over egne midler fra oppnådd myndighetsalder.»

Sandefjord overformynderi er enig i at det må foretas en behovsvurdering før overformynderiet eventuelt samtykker til utlån av midler tilhørende den som er under vergemål. Om overformynderiets saksbehandling i denne forbindelse, fremheves følgende:

«For å lette overformynderienes saksbehandling stiller en spørsmål ved om de nærmere reglene for å gi lån kan oppstilles i et søknadsformular som vergen må fylle ut, og hvor det også framgår hvilke vedlegg som søknaden skal ha, som for eksempel verdivurdering av fast eiendom som stilles som sikkerhet for lånet.»

Når det gjelder lovforslaget § 6-15 om krav om samtykke fra overformynderiet til å stifte gjeld mv., uttaler Bærum overformynderi at begrepene «stifte gjeld» og «på annen måte forplikte» i første ledd er uklare:

«Det synes å være motstrid mellom § 6-2 om at vergen treffer 'bindende avgjørelser' på vegne av den man er verge for, og begrensningen i § 6-15 om at vergen må ha overformynderiets samtykke for å 'forplikte den som er under vergemål'. 'Stifte gjeld' er også et uklart begrep. At det omfatter tradisjonelt låneopptak er klart, men omfattes for eksempel vanlig fakturagjeld som oppstår når man bestiller en vaskemaskin og får presentert en faktura med forfall en måned etter levering? Begrensningen i vgml. § 55, 1. ledd har i praksis fått anvendelse på de vanlige låneforhold, dvs. når det lånes i bank eller annen finansinstitusjon for å finansiere kjøp av fast eiendom. Annen gjeldsstiftelse, slik som for eksempel inngåelse av kredittkortavtale, er ikke praktisk kjent hos oss. Vi mener at bestemmelsens første ledd kan begrenses til opptak av lån. Annen «gjeldsstiftelse» av betydning vil vergen måtte forelegge overformynderiet etter utk. § 6-19. Endringsforslag: Vergen kan ikke oppta lån på vegne av den som er under vergemål uten overformynderiets samtykke.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen mener at det i § 6-15 bør presiseres at bestemmelsen ikke vil komme til anvendelse der den som er under vergemål, har sin rettslige handleevne i behold. Videre uttrykkes det støtte til lovforslaget § 6-15 tredje ledd om at overformynderiet i særlige tilfeller kan samtykke til kausjonsansvar. Når det gjelder § 6-15 annet ledd om utdanningslån, sies følgende:

«I utkastet § 6-15 annet ledd annet punktum foreslås en 'videreføring' av dagens ordning med at studielån fra Lånekassen utbetales vergen som så kan la den mindreårige helt eller delvis få midlene til egen rådighet. Som nevnt under vår kommentar til utkastet § 2-10 er lovutkastet taus om stipenddelen av støtten fra Lånekassen.»

Forslaget til unntak fra samtykkekravet i § 6-15 annet ledd er også utførlig behandlet av Utdannings- og forskningsdepartementet. Innledningsvis i høringsuttalelsen redegjøres det nærmere for gjeldende praksis når det gjelder tildeling av lån eller stipend til mindreårige, og det vises til at tildeling av stipend etter gjeldende rett anses omfattet av vergemålsloven § 2, siden slik tildeling har flere forpliktelser knyttet til seg. Om gjeldende rett uttales det mer konkret:

«§ 55 nr 3 i gjeldende vergemålslov har følgende ordlyd: Vergen råder over lånemidler som nevnt i annet ledd nr. 3 til fordel for den mindreårige, med mindre han lar den mindreårige selv få råderetten. For mindreårige søkere bekrefter vergen i søknaden at pengene kan stilles til disposisjon for søkeren. Lånekassen regner dette som tilstrekkelig grunnlag for at pengene utbetales til søkerens konto. Det ble foretatt en juridisk vurdering av dette i brev av 07.04.1995 fra advokatfirmaet Smith Grette Wille.

Etter forskrift om utdanningsstøtte kapittel I punkt 13.4 må søkeren ha egen konto i norsk bank. Dette gjelder også mindreårige søkere. Kravet ble tatt inn i regelverket fra og med undervisningsåret 2003-2004. Alle søkere har måttet oppgi dette kontonummeret i søknaden, og utdanningsstøtten har blitt utbetalt til oppgitt konto.»

Om forholdet mellom gjeldende rett og utvalgets lovforslag § 6-15 annet ledd uttales det videre:

«I forslaget til ny vergemålslov § 6-15 foreslås det å endre ordlyden: Lånet skal utbetales vergen, som stiller midlene til disposisjon for den som er under vergemål. Det uttales i kommentarene til bestemmelsen at dette er en videreføring av tidligere regler. Lånekassen mener at dette innebærer en endring, ved at det sies uttrykkelig at lånet skal utbetales vergen.

I dagens utbetalingsløsning vil dette bety at vergen alltid skal oppgi sitt eget kontonummer i søknaden, og at lånet aldri skal betales direkte til søkeren. Dette innebærer at forskriftsendring er nødvendig, og at Lånekassens langvarige og juridisk holdbare praksis må endres. Endringen vil innebære en uønsket forvanskning av regelverket, av informasjon til søkere, av søknadsblanketter og annet, fordi det må innføres ulike regler og ulik praksis for søkere over og under 18 år.

Lånekassen mottar få reaksjoner på dagens ordning fra verger, fordi de allerede har samtykket til at pengene utbetales til søkeren. Videre sender Lånekassen melding til hjemmet ved hver ny tildeling av støtte, slik at foreldrene er orientert om at søkeren har mottatt penger. Vergemålsloven § 55 nr 3 og utkastets § 6-15 gjelder bare lån, og det må avklares om det er ment å skille mellom stipend og lån når det gjelder hvem pengene skal utbetales til. En ny utbetalingsordning med kontroll av den forpliktedes identitet mot kontonummer, og utbetalingen som et sentralt beviskrav, vil trolig ikke kunne gjennomføres dersom det er et absolutt krav at pengene skal utbetales til vergen.»

Fylkesmannen i Østfold og Forening for Overformynderier med Fast Formann gir sin tilslutning til lovforslaget § 6-16 om å lovfeste vergens adgang til å gi arveforskudd til livsarving etter samtykke fra overformynderiet og de presiseringer som dette innebærer. Forening for Overformynderier med Fast Formann fremhever særlig de presiseringer som er gjort i lovforslaget § 6-16 annet ledd, og uttaler om dette:

«Gave/arveforskuddsbestemmelsen i 6-16 representerer det samme som dagens § 56 (med tillegg av presisering i Justisdepartementets brev av 4. februar 1994). Det må anses som en fordel at hovedinnholdet i nevnte brev fra Justisdepartementet innarbeides i selve lovteksten, for det har gjennom årene utviklet seg et noe fritt syn på hva overformynderiet kan samtykke i.»

Når det gjelder de nærmere vilkårene for når arveforskudd kan gis, reiser Sandefjord overformynderi spørsmål om premissene for å gi gave eller arveforskudd bør kunne fremgå av et formular når det bes om overformynderiets samtykke. I forlengelsen av dette uttales følgende om overformynderiets adgang til å utvise skjønn i vurderingen av om arveforskudd skal gis:

«Selv om en er enig i prinsippet om vurdering av behov ved utdeling av arveforskudd stiller en spørsmål ved om det ikke kan være i manges interesse (også hensynet til svake gruppers situasjon i tid før det blir søkt om vergemål) at det gis mulighet for å utvise en viss fleksibilitet i spørsmålet om utdeling av arveforskudd fra overformynderiets side dersom dette fremstår som ubetenkelig.»

Skedsmo overformynderi fremholder at det bør overlates til overformynderiets skjønn når det skal gis arveforskudd, og går dermed inn for at vilkårene i annet ledd strykes. Dette begrunnes slik:

«Å sette så rigorøse betingelser for at en livsarving kan få arveforskudd, ser jeg ingen grunn til. Overformynderiet vil selvsagt alltid se hen til både givers og mottagers økonomiske situasjon før og etter arveforskuddet. Det viktigste vil jo være å ivareta behovet til den hjelpetrengende. Men hvor dennes økonomiske behov er utvilsomt dekket for resten av levetiden, kan jeg ikke se noen grunn til å detaljregulere muligheten for arveforskudd slik Utvalget foreslår. Vi er i overformynderiet avhengig av gjensidig samarbeid med vergen og eventuelt dennes søsken, dersom et av barna er verge, slik det ofte er. Og vårt samarbeid vil ikke bli lettere med slike sterkt innskrenkende bestemmelser.»

Bergen overformynderi mener at det bør presiseres nærmere hva som skal gjelde når den som er under vergemål, sitter i uskiftet bo, og at det bør presiseres at når tungtveiende behov tilsier arveforskudd for en livsarving, må dette medføre tilsvarende utdeling til de øvrige livsarvingene. Når det gjelder kravene til nedtegnelser eller holdepunkter som skal legges til grunn for en slik utbetaling, sies det dessuten følgende:

«Uttrykket 'sikre holdepunkter' vil erfaringsmessig sjelden være til stede, men det fremlegges fra tid til annen nedtegnelser fra ulike tidsrom hvor det er uklart hvorvidt den som er under vergemål var i stand til å treffe en avtalerettslig bindende disposisjon når erklæringen ble nedtegnet. Fra tid til annen presenteres erklæringer nedtegnet på sykehjem i perioden etter at hjelpeverge har vært oppnevnt, og i mange tilfeller vil det her være behov for å innhente legeuttalelse. Forslaget i § 6-3, annet ledd kan være med på å klarlegge dette spørsmål, men det vil være mange leger som til tross for journalnotater ikke finner det lett å si noe avklarende om dette spørsmålet.»

Utvalgets forslag til § 6-17 om at vergen skal ha overformynderiets samtykke til å avslå en gave eller til å gi avkall eller avslag på arv, er behandlet av Bergen overformynderi og Oslo overformynderi.

Bergen overformynderi mener at det bør gjelde strengere vilkår for at overformynderiet skal kunne samtykke til avkall eller avslag på arv enn til å avslå en gave. Det foreslås at overformynderiet bare skal kunne samtykke til avkall eller avslag på arv når særlige grunner tilsier det.

Oslo overformynderi mener at det bør presiseres i lovteksten at bestemmelsen gjelder avkall og avslag på arv og gave på vegne av den som er under vergemål. Dette begrunnes slik: «Det er mange henvendelser til overformynderiet om samtykke til foreldrevergers egne avslag på arv, hvor barna (umyndige) skal motta midler. Det er derfor greit med en avgrensning på slike tilfeller.»

7.3.4 Departementets vurdering

Departementet støtter langt på vei utvalgets lovforslag når det gjelder krav om samtykke fra den lokale vergemålsmyndigheten for visse disposisjoner (det vil si fylkesmannen etter departementets lovforslag). Dette innebærer at departementet på de fleste punktene i lovforslaget går inn for en videreføring av gjeldende rett etter vergemålsloven kapittel 5, jf. departementets lovforslag kapittel 6. Departementet foreslår likevel visse endringer og presiseringer i enkelte av bestemmelsene i lovforslaget, blant annet på bakgrunn av innspill fra høringsinstansene. Hovedtrekkene i disse endringene gjennomgås nedenfor, og for øvrig vises det til merknadene til de enkelte bestemmelsene.

Departementet er enig med utvalget i at loven bør gjennomføre den linjen at det er vergen som i alle tilfeller er den som disponerer på vegne av den som er under vergemål, men at enkelte typer disposisjoner krever vergemålsmyndighetens (fylkesmannens) samtykke. På denne bakgrunn går departementet ikke inn for å videreføre bestemmelser som legger privatrettslig kompetanse til vergemålsmyndigheten, slik som for eksempel vergemålsloven § 51 gjør i dag. I praksis vil dette innebære at det alltid er vergen som opptrer utad, for eksempel som selger, pantsetter eller giver på vegne av den som er under vergemål. Etter departementets syn vil dette gjøre reglene mer oversiktlige og enklere å bruke både for vergene og tredjepersoner som vergene vil måtte forholde seg til.

Departementet går inn for at bestemmelsene som krever fylkesmannens samtykke, gis generell anvendelse tilsvarende de øvrige bestemmelsen i lovforslaget kapittel 6, se punkt 7.1.4.

Utvalgets lovforslag § 6-14 er med noen mindre endringer fulgt opp i departementets lovforslag § 39. Departementet finner det hensiktsmessig å samle noen av de viktigste reglene om når vergen må ha fylkesmannens samtykke, i én og samme bestemmelse.

Spørsmålet om samtykke til avhendelse av fast eiendom, jf. bokstav a, byr på vanskelige avveininger. Men i en del tilfeller vil det være behov for en adgang til å erverve eller avhende fast eiendom på vegne av den vergetrengende. Departementet foreslår derfor i likhet med utvalget at loven åpner for dette. Om fylkesmannen bør samtykke til en slik disposisjon, vil måtte baseres på fylkesmannens konkrete skjønn. Om den vergetrengende selv har behov for de midlene et salg kan innbringe, er dette for eksempel et godt argument for salg. Men har den vergetrengende ikke et slikt behov, og det derimot er dennes vilje at for eksempel fritidseiendommen eller familiebedriften skal gå i arv til neste generasjon, bør dette synet normalt respekteres. Hva som er mest beleilig for vergen eller fylkesmannen, er et hensyn som etter departementets syn ikke bør tillegges særlig vekt i et slikt tilfelle. Om det er klart at verken vedkommende selv eller arvingene har noen interesse i objektet, vil på den annen side dette kunne være et argument for salg. Departementet har vurdert om det bør lovfestes retningslinjer for fylkesmannens skjønn i slike saker, jf. i den forbindelse også momentene som fremkommer i utredningen på side 190-192, og som departementet slutter seg til. Departementet har imidlertid kommet til at dette ikke vil være hensiktsmessig. Dette henger blant annet sammen med at det er vanskelig å gjøre en slik oppregning tilstrekkelig presis og dekkende, og at det dessuten er en fare for at skjønnsutøvelsen blir bundet opp til disse kriteriene som om det var tale om absolutte vilkår.

Departementet støtter utvalgets forslag til bestemmelse om når det skal kreves samtykke fra vergemålsmyndigheten ved avhendelse av løsøre, jf. departementets lovforslag § 39 første ledd bokstav i. Som Tinn overformynderi mener departementet det er behov for å begrense hvilke typer saker knyttet til løsøre som vergen trenger samtykke til. Det anses derfor hensiktsmessig å begrense bestemmelsen til å gjelde avhendelse av nærmere angitt løsøre, selv om også andre former for disposisjoner kan tenkes å reise praktiske problemstillinger.

Når det gjelder høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen om bokstav a og h og adgangen til å foreta andre former for erverv, vil departementet bemerke at det vil følge av § 36 tredje ledd og systemet i kapitlet for øvrig at vergen ikke kan bruke den vergetrengendes penger til å gjøre slike investeringer som er nevnt i høringsuttalelsen. Departementet ser ikke behov for å belaste lovteksten med en uttrykkelig presisering av dette.

Departementet er videre enig i utvalgets lovforslag § 6-14 bokstav j om utlån av den vergetrengendes midler til vergen selv mv., jf. departementets lovforslag § 39 første ledd bokstav j. Dette er en praktisk viktig regel, som departementet er enig i at bør videreføres og tydeliggjøres. Departementet deler utvalgets syn om at det skal foretas en konkret vurdering av vergemålsmyndigheten før det eventuelt besluttes å gi samtykke til slike lån. Utgangspunktet for vurderingen må være hva som er det beste for den som er under vergemål, og at det som hovedregel bare bør gis lån der dette er i den vergetrengendes egen interesse.

Departementet foreslår enkelte endringer i utvalgets lovforslag § 6-15 om den lokale vergemålsmyndighetens samtykke til vergens gjeldstiftelse mv. Som påpekt av Bærum overformynderi er uttrykket «på annen måte forplikte» uklart, og departementet er enig i at det med denne formuleringen kan oppstå tolkingstvil i forhold til utgangspunktet om at vergen har kompetanse til å treffe rettslig bindende avgjørelser på vegne av den man er verge for. Denne formuleringen finnes heller ikke i vergemålsloven § 55, som utvalgets lovforslag er ment å svare til. På denne bakgrunn har departementet valgt å sløyfe dette alternativet i lovteksten, jf. departementets lovforslag § 40 første ledd. Departementet deler imidlertid utvalgets syn om at uttrykket «stifte gjeld» i utgangspunktet bør tolkes vidt, slik at det som hovedregel omfatter alle tilfeller hvor den som er under vergemål, blir påført fremtidige økonomiske forpliktelser, typisk ved opptak av lån eller kjøp på avbetaling. Fylkesmannen vil i disse tilfellene ha en viktig kontrollfunksjon overfor vergen, som kan oppleve press fra den som er under vergemål, til å kjøpe varer eller tjenester som innebærer gjeldstiftelse. I en slik situasjon vil det kunne være en fordel for vergen å kunne vise til at dette er beslutninger som må treffes av fylkesmannen. Den utstrakte bruken av avbetalingshandel i dagens samfunn, kombinert med hensynet til å verne om særlig utsatte grupper, tilsier etter departementets syn en restriktiv holdning på dette området. En restriktiv linje støttes i høringen også av Barne- og familiedepartementet, som særlig har vist til det kommersielle presset som barn og unge utsettes for.

Fylkesmannens samtykke må eventuelt gis etter en konkret vurdering. Men det bør etter departementets syn normalt ikke gis samtykke til å stifte gjeld på vegne av den mindreårige annet enn i de mer spesielle tilfellene.

Departementet deler utvalgets syn om at det bør gjelde et unntak fra kravet om samtykke til gjeldsstiftelse når det er tale om utdanningslån i statlig låneinstitusjon, jf. departementets lovforslag § 40 annet ledd første punktum. Under høringen har Utdannings- og forskningsdepartementettatt til orde for at utvalgets forslag innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, ved at det i utvalgets lovforslag uttrykkelig sies at lånet skal utbetales til vergen. På bakgrunn av at denne endringen synes utilsiktet fra utvalgets side, og at en opprettholdelse av utvalgets formulering av lovteksten vil skape behov for endringer i praksis hos Statens lånekasse for utdanning, har departementet funnet det hensiktsmessig å videreføre ordlyden fra vergemålsloven § 55 nr. 3, med visse språklige justeringer. Departementet har dessuten uttrykkelig presisert i lovforslaget § 40 annet ledd tredje punktum at det som gjelder for utbetaling av utdanningslån, gjelder tilsvarende for utbetaling av stipend fra slike institusjoner. Etter departementets syn er det ikke naturlig å behandle stipend strengere enn lån, i og med at mottak av lånte midler skaper forpliktelser for den vergetrengende, mens stipendmidler som hovedregel ikke gjør det.

Departementet støtter utvalgets forslag om å ikke videreføre et absolutt forbud mot kausjon og pantsettelse av den vergetrengendes eiendeler til sikkerhet for andres forpliktelser, jf. departementets lovforslag § 40 tredje ledd. Hovedregelen bør fortsatt være at det ikke er adgang for vergen til å foreta slike disposisjoner. Det er etter departementets syn viktig å hindre at vergen kan forringe den vergetrengendes formue ved kausjon eller pantsettelse. Men som utvalget peker på, kan det i spesielle tilfeller være grunn til å gjøre unntak fra denne hovedregelen.

Forslaget om adgangen til å gi arveforskudd støttes av departementet, jf. lovforslaget § 41 annet ledd. Under høringen har det av enkelte blitt tatt til orde for at dette er en vurdering som bør overlates til vergemålsmyndighetens skjønn, og at det ikke er nødvendig å oppstille ytterligere vilkår for at arveforskudd kan gis. Departementet mener imidlertid at dette er et område hvor det bør utvises særlig varsomhet, og at adgangen til å gi arveforskudd blir for vid dersom det ikke oppstilles begrensninger. Departementet er likevel av den oppfatningen at utvalgets forslag begrenser adgangen mer enn det som er nødvendig, og foreslår at vilkårene i lovteksten gjøres noe mindre strenge, se lovforslaget. Selv om vilkårene foreligger, vil det være opp til vergens og fylkesmannens skjønn om det bør gis arveforskudd. Departementet vil i den forbindelse understreke at arveforskudd ikke skal gis hvis dette er i strid med personens interesser.

Departementet gir også sin tilslutning til forslaget om at avkall og avslag på arv blir regulert og likestilt i vergemålsloven, jf. departementets lovforslag § 42. Som en konsekvens av dette går departementet også inn for å oppheve bestemmelsene om dette i arveloven § 45 annet ledd og § 74 annet ledd, jf. lovforslaget § 102 om endringer i andre lover.