3 Vergemål for mindreårige

3.1 Innledning

Barn og unge under 18 år regnes som mindreårige etter vergemålsloven. Når en person fyller 18 år, får han eller hun som utgangspunkt full myndighet i økonomiske og personlige spørsmål. Personen får da full rettslig handleevne. Frem til man fyller 18 år gjennomgår en person en psykisk og følelsesmessig utvikling som gjør at man i økende grad selv evner å ta beslutninger vedrørende egne økonomiske og personlige forhold. Før myndighetsalderen trenger den mindreårige én eller flere personer som kan bistå med å ta nødvendige beslutninger, samt påse at ens personlige og økonomiske interesser blir ivaretatt. I en del tilfeller er denne kompetansen lagt til vergen. I andre tilfeller er kompetansen lagt til den som har foreldreansvaret.

Reglene i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) bestemmer at det er den mindreåriges foreldre som har rett og plikt til å ivareta den mindreåriges interesser i personlige forhold, jf. barneloven § 30 første ledd annet punktum. Foreldrene har både rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet når det ikke bestemmer selv. Foreldreansvaret skal utøves med tanke på barnets beste. I takt med økt alder vil den mindreårige selv få økt innflytelse og selvbestemmelsesrett i slike spørsmål. Den mindreåriges økonomiske interesser og andre rettslige forhold som ligger utenfor foreldreansvaret, og som ikke er tillagt foreldrene i lovgivningen, ivaretas av den mindreåriges verger. Etter vergemålsloven § 3 første punktum vil den mindreåriges verger som hovedregel være de samme personene som de som har foreldreansvaret. Foreldreansvaret og vergemålet kan etter omstendighetene likevel være delt mellom ulike personer.

Barne- og familiedepartementet (nå Barne- og likestillingsdepartementet) reiste under høringen spørsmålet om hvor reglene om vergemål for mindreårige bør plasseres. Barne- og familiedepartementet tok til orde for at reglene om foreldreansvar og vergemål for den mindreårige samles i barneloven for «å få bedre frem den nære sammenhengen som er mellom vergemål og andre spørsmål som hører inn under foreldreansvaret».

Barne- og familiedepartementet mente etter dette at reglene om vergemål for mindreårige bør gå inn som et eget kapittel i barneloven. Barne- og familiedepartementet uttalte videre:

«Etter departementets vurdering hører beslutningsmyndighet vedrørende barns økonomi nærmere sammen med reglene i barneloven, enn reglene som gjelder umyndige voksne. Barneloven har også regler om forholdet mellom foreldre og barn på det økonomiske området i dag jf. barnelovens kapittel 8 om foreldres underholdsplikt.»

Justisdepartementet har vurdert om en flytting av reglene om vergemål for mindreårige til barneloven vil være hensiktsmessig. Som Barne- og familiedepartementet peker på i høringsuttalelsen, er det argumenter for å samle disse reglene i barneloven. Etter en helhetsvurdering har imidlertid Justisdepartementet kommet til at det vil være den beste løsningen å beholde reglene i vergemålsloven slik som i dag. Beføyelsene etter vergeansvaret har en noe annen karakter enn beføyelsene etter foreldreansvaret for øvrig. Etter departementets syn bør denne forskjellen opprettholdes. Departementet viser til at det for verger gjelder regler om inhabilitet, tvisteløsning, setteverger og klagerett for den mindreårige over vergens beslutninger. Slike regler gjelder ikke for foreldreansvaret.

Forskjellen mellom foreldreansvaret og vergeansvaret gir for eksempel adgang til å frata en forelder vergeansvaret, mens foreldreansvaret er i behold. Dette kan være aktuelt der en forelder ikke evner å styre barnets økonomi, men for øvrig fyller foreldrerollen på en god måte. Departementet vil også peke på vergemålslovgivningens regler om inhabilitet for verger og adgang til å oppnevne setteverge der vergen er inhabil. Slike inhabilitetsregler passer dårlig når det gjelder foreldreansvaret, men er utvilsomt viktige når det gjelder vergeansvaret. Videre viser departementet til at vergemållovgivningen gir den mindreårige rett til å klage over vergens beslutninger. Heller ikke her vil det etter departementets mening være hensiktsmessig med like regler for vergeansvaret og foreldreansvaret.

Når det gjelder plasseringen av reglene, blir spørsmålet om det er mest hensiktsmessig å ha reglene om mindreåriges rettslige handlevne i barneloven, eller om det gir et mer oversiktlig regelverk om reglene om mindreårige står sammen med reglene om verger, saksbehandlingsreglene, regler om inhabilitet og klage mv. samt reglene om forvaltningen av de umyndiges midler. Etter departementets syn er det gode grunner for å beholde de innholdsmessige og de prosessuelle reglene om mindreårige og deres verger samlet i én lov. Departementet foreslår etter dette at reglene fortsatt skal plasseres i vergemålsloven.

For avgrensningsspørsmålet mellom foreldrenes kompetanse etter barneloven og vergenes kompetanse etter vergemålsloven, se punkt 3.5.4.

Samfunnsutviklingen har gått i retning av stadig større rett til medbestemmelse og selvbestemmelse for barn og unge, noe som også har medført en reduksjon av myndighetsalderen fra 21 år i 1927 til gjeldende 18 år, som ble vedtatt i 1979. Reduksjonen i myndighetsalderen i 1979 kom etter at Europarådet i resolusjon nr. 29 for 1972 anbefalte å sette myndighetsalderen til 18 år.

Mindreåriges stilling er også blitt styrket i norsk rett ved inkorporeringen av FNs barnekonvensjon. Ved inkorporeringen i 2003 fikk blant annet mindreårige over 15 år en rekke selvstendige rettigheter i forvaltningssaker. I Ot.prp. nr. 45 (2002-2003) Om lov om endringer i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov) signaliserte departementet at det ville kunne bli aktuelt å foreta endringer i blant annet vergemålsloven for å synliggjøre barnekonvensjonen artikkel 12 om respekten for barns synspunkter. Se nærmere om dette i punkt 3.5.4.

3.2 Mindreårige og verger for mindreårige

3.2.1 Gjeldende rett

Myndighetsalderen i Norge er som nevnt 18 år, jf. vergemålsloven § 1 annet ledd. Den som ikke har fylt 18 år, er mindreårig og umyndig. Frem til myndighetsdagen vil det som regel være vergen som opptrer på vegne av den mindreårige. Vergen vil normalt være den eller de som har foreldreansvaret for den mindreårige etter reglene i barneloven, jf. vergemålsloven § 3 første ledd første punktum.

Når begge foreldrene lever, vil den mindreårige som hovedregel ha to verger. Dersom én av foreldrene er forsvunnet, umyndig eller har fått oppnevnt hjelpeverge, vil den andre forelderen være eneverge, jf. vergemålsloven § 3 første ledd annet punktum. Hvis den mindreårige ikke har verge etter reglene som er beskrevet her, skal overformynderiet oppnevne verge for den mindreårige, jf. vergemålsloven § 3 annet ledd første punktum. En oppnevnt verge fungerer bare så lenge grunnene for oppnevningen er til stede. Det vil si at dersom en forelder kommer til rette etter å ha vært forsvunnet, blir myndig eller grunnlaget for hjelpevergemålet bortfaller, vil denne forelderen igjen få vergeansvaret for den mindreårige.

Er en verge midlertidig ikke i stand til å ivareta den mindreåriges interesser i en viss tid eller for visse saker, vil det bli oppnevnt hjelpeverge, jf. vergemålsloven § 16 første ledd. Det samme gjelder hvis en verge ikke kan ivareta vergeansvaret uten større vanskelighet eller bekostning. Når den mindreårige i utgangspunktet har to verger som er gift med hverandre, kan det bestemmes at én av vergene skal fungere som eneverge om den andre vergen er midlertidig ute av stand til å ivareta sitt vergeansvar, jf. vergemålsloven § 16 annet ledd. Bestemmelsen antas å kunne bli brukt analogisk i alle tilfeller der foreldrene er verger i fellesskap uten å være gift med hverandre, jf. Lødrup mfl.: Vergemålsloven med kommentarer (2008) side 129. Skulle den ene av to verger falle fra, følger det av hovedregelen at gjenværende verge blir eneverge.

Vergemålsloven benytter betegnelsen «vergen» i entallsform selv om den mindreårige som hovedregel har to verger.

3.2.2 Nordisk rett

De nordiske landene har alle som utgangspunkt at barn og unge først blir myndige ved fylte 18 år. Danmark har imidlertid et snevert unntak fra dette fellesnordiske utgangspunktet. Etter dansk rett vil mindreårige som inngår ekteskap, bli ansett som myndige, med mindre det ved tillatelsen til ekteskap er satt som vilkår at den mindreårige skal forbli umyndig også som gift, jf. den danske værgemålsloven § 1 første stk. annet punktum. Dersom en mindreårig gifter seg i Danmark, vil også foreldreansvaret opphøre, jf. den danske forældreansvarslov § 1. Det vil si at i Danmark kan en gift person under 18 år være myndig både i personlige og økonomiske forhold.

I Sverige er regelen at barn under 18 år er umyndige, slik som i Norge, jf. den svenske föräldrabalken (1949: 381) 9 kapittel 1 §. Imidlertid vil foreldreansvaret (vårdnaden) bli opphevet når en person under 18 år inngår ekteskap, jf. föräldrabalken (1949:38) 6 kapittel 2 § første styck. Dette siste er i motsetning til reglene i Norge, hvor foreldreansvaret for den mindreårige består frem til myndighetsalderen, jf. forutsetningsvis barneloven § 33.

I finsk rett er den som ikke har fylt 18 år, umyndig og betegnes som mindreårig, jf. den finske lag om förmyndarverksamhet 2 §.

3.2.3 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalget er delt i et flertall og et mindretall i synet på hvorvidt barn under 18 år som inngår ekteskap, skal anses som myndige eller ikke. Flertallet mener at barn under 18 år som etter samtykke fra foreldrene og tillatelse fra fylkesmannen inngår ekteskap, skal være myndige, jf. NOU 2004: 16 Vergemål side 98 og utvalgets lovforslag § 2-1 første ledd. Flertallet har hentet sitt forslag fra dansk rett. Flertallet begrunner forslaget med at det kan være viktig for å oppnå likestilling innad i ekteskapet. Det pekes på den forskjellen som oppstår når den ene ektefellen ikke kan være verge for sitt eget barn fordi han eller hun er mindreårig, mens den andre ektefellen er myndig. Flertallet uttaler videre på side 99 i utredningen:

«Flertallet finner det også prinsipielt uheldig at en gift person, normalt kvinnen, skal stå i et avhengighetsforhold til foreldrene etter at vedkommende har inngått ekteskap.»

Flertallet viser til at det i praksis ikke vil dreie seg om mange personer, og viser til at Fylkesmannen i Oslo og Akershus behandlet åtte søknader om ekteskap i 2002 hvor den ene av ektefellene var mindreårig. Videre er det flertallets oppfatning at forslaget fremmer nordisk rettsenhet.

Mindretallet i utvalget går imot forslaget da de mener det er betenkelig å gjøre forskjell på hvilken rettslig status barn under 18 år skal ha, samt at flertallets forslag kan innebære rettslige konsekvenser utover hva som følger av vergemålslovens regler, jf. utredningen side 99. Mindretallets hovedbegrunnelse for å ha lik myndighetsalder for barn er at behovet for vern må antas å være det samme uavhengig av barnets sivile status. Mindretallet peker videre på at flertallets forslag går på tvers av hovedføringene i FNs barnekonvensjon, som i artikkel 1 definerer enhver under 18 år som barn. En forskjellsbehandling ut fra ekteskapelig status vil dessuten kunne stride mot barnekonvensjonen artikkel 2 om at barn blant annet ikke skal forskjellsbehandles ut fra sin status. Mindretallet uttaler på side 99:

«Hovedbegrunnelsen for å ha lik myndighetsalder for alle barn er at behovet for vern må antas å være det samme uavhengig av sivil status. Fylkesmannens begrunnelse for å samtykke til giftemål, er som oftest at partene venter barn og ikke at den mindreårige nødvendigvis er mer moden enn jevnaldrende.»

Videre vil forslaget etter mindretallets oppfatning falle ekstra uheldig ut for gifte, mindreårige utlendinger som bosetter seg i Norge, og som kan ha desto større behov for vern når de er lite kjent med det norske samfunnet.

Utvalget ønsker å videreføre regelen om at den eller de som har foreldreansvaret, er den mindreåriges verge(r), jf. utvalgets forslag § 2-1 annet ledd første punktum. Et samlet utvalg foreslår videre at dersom en mindreårig er uten verge, skal overformynderiet oppnevne vergen, se utvalgets forslag § 2-2 første punktum, som tilsvarer vergemålsloven § 3 annet ledd første punktum. På samme måte skal overformynderiet oppnevne verge når en verge som har foreldreansvar, eller en tidligere oppnevnt verge, ikke kan ivareta sitt vergeansvar. Den oppnevnte vergen vil vike plass for den opprinnelige vergen når begrunnelsen for oppnevningen ikke lenger er til stede, jf. utvalgets forslag § 2-2 første ledd annet punktum og annet ledd første punktum. Utvalget har også kommet til - under en viss tvil - at det ikke bør være adgang til å la en som settes under vergemål, fortsatt være verge for en mindreårig, jf. utredningen side 101.

3.2.4 Høringsinstansenes syn

Av høringsinstansene støtter Østre Toten overformynderi og Forening for Overformynderier med Fast Formann utvalgets flertall i forslaget om at barn under 18 år som inngår ekteskap, skal bli ansett som myndige. Følgende høringsinstanser støtter utvalgets mindretall i at barn skal være umyndige frem til 18 årsdagen uavhengig av sivil status: Barne- og familiedepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Barneombudet, Fylkesmannen i Vest-Agder, Askøy overformynderi, Bergen overformynderi, Moss overformynderi, Salangen overformynderi, Tinn overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge.

Den norske Dommerforening uttaler at man finner flere «betenkelige sider» ved lavere myndighetsalder for gifte enn ugifte mindreårige. Fylkesmannen i Oslo og Akershus viser til at det ble nedsatt en arbeidsgruppe i 2004 i regi av daværende Barne- og familiedepartementet, som blant annet skulle se på tiltak mot tvangsekteskap. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ber om at man ser hen til konklusjonene fra dette arbeidet før man tar endelig stilling til om denne gruppens rettslige status skal endres som foreslått.

I Barne- og familiedepartementets uttalelse heter det blant annet:

«Forslaget bør etter Barne- og familiedepartementets mening vurderes blant annet i lys av de nylig foreslåtte endringene i ekteskapsloven, der målet er å forhindre barneekteskap og tvangsekteskap. Det foreslås blant annet at ekteskap inngått i utlandet der en eller begge parter er under 18 år, ikke skal anerkjennes i Norge dersom minst en av partene er norsk statsborger eller [har] fast bopel i Norge. Det virker da noe motstridende å samtidig gi status som myndig til en person under 18 år som gifter seg. Dette vil kunne oppmuntre til barneekteskap.

Til flertallets argument om at en umyndig mor ikke kan være verge for sitt eget barn og vil stå i et avhengighetsforhold til sine foreldre, kan det hevdes at dette også vil være tilfelle for en mor under 18 år som ikke er gift. Det vil være uheldig å forskjellsbehandle ut fra sivilstatus.

Barne- og familiedepartementet mener også det vil være uheldig å frata noen de rettighetene og den beskyttelsen som barnekonvensjonen gir til umyndige under 18 år. Ifølge barnekonvensjonen artikkel 18 har foreldre, eventuelt verger, et hovedansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Barne- og familiedepartementets oppfatning er at unge mennesker har behov for denne beskyttelsen fram til de er 18 år uavhengig av om de er gift eller ikke.»

Barneombudet uttaler:

«Barneombudet ser klart fordelen av at en mindreårig som blir forelder kan være verge for eget barn, men dette vil gjelde så vel for gifte som ugifte unge foreldre. Men da har barneloven § 31 1.ledd, 2.pkt bestemmelser om at foreldrene til barn under 18 år skal legge vekt på det barnet mener alt etter hvor gammelt og modent barnet er. Denne regelen vil i de fleste tilfelle sikre den unge moren eller faren under 18 år uformelt vergemål over sitt nye barn.»

I spørsmålet om mindreårige uten verge har tre høringsinstanser uttalt seg. Disse er Bergen overformynderi, Moss overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge.

Bergen overformynderi slutter seg til utvalgets forslag. Moss overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge stiller spørsmål om hva som skjer i de situasjoner hvor en verge med foreldreansvar eller oppnevnt verge selv blir satt under vergemål.

Fylkesmannen i Vestfold uttaler følgende om forslaget om at en forelder som er satt under vergemål, ikke kan være verge for sine barn:

«Fylkesmannen finner ikke å kunne anbefale nevnte bestemmelse. Etter vår mening er det flere personer som i dag har hjelpeverge som i høyeste grad kan være verge for sine barn. Eksempelvis er det personer med omfattende fysiske funksjonshemminger som har hjelpeverge uten at dette skulle tilsi at de er uegnet til å være verge for egent barn. Når barnevernmyndigheter ikke har funnet grunnlag for at en person blir fratatt foreldreansvaret, virker det urimelig om de samme foreldrene blir fratatt vergeansvaret uten en nærmere vurdering.»

3.2.5 Departementets vurdering

I dagens vergemålslov benyttes betegnelsen «umyndige» som en felles betegnelse på umyndige under 18 år og voksne umyndiggjorte. «Umyndig» er etter departementets oppfatning ikke en helt dekkende betegnelse for mindreårige personer. En mindreårig person vil gradvis bli tilført økt myndighet både i personlige og økonomiske spørsmål, jf. blant annet barneloven §§ 32 til 33 og lovforslaget §§ 10 flg. Videre har det de siste årene vært økt oppmerksomhet om barns rett til medbestemmelse og selvråderett, blant annet som følge av inkorporasjonen av FNs barnekonvensjon i norsk rett. Som et ledd i denne utviklingen mener departementet at man i størst mulig grad bør gå bort fra benevnelsen «umyndig» i vergemålsloven, og i stedet bruke begrepet «mindreårig» om den som ikke har fylt 18 år, jf. lovforslaget § 8. Dette vil også være i tråd med utviklingen for voksne umyndige. Lovforslaget går bort fra betegnelsene «umyndiggjort» og «umyndiggjøring(-else)». Se for øvrig merknadene til § 2.

Departementet er enig med utvalgets mindretall i at alle barn og unge under 18 år fremdeles bør betraktes som mindreårige, uavhengig av sivil status, jf. lovforslaget § 8. Departementet har lagt vekt på at alle barn, uavhengig av sivil status, må ha rett til samme beskyttelse. Gruppen gifte mindreårige under 18 år er dessuten ikke særlig stor, noe som etter departementets vurdering heller ikke taler for å gi særregler for denne gruppen.

Hovedregelen skal etter lovforslaget fortsatt være at det er den eller de som har foreldreansvaret etter barneloven, som skal være den mindreåriges verge, jf. lovforslaget § 16. Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag når det gjelder reglene om når det skal oppnevnes ny eller midlertidig verge for mindreårige. Dersom det ikke fins noen verge for den mindreårige, skal fylkesmannen etter forslaget oppnevne en ny eller midlertidig verge. Hvor én av to verger fremdeles kan fungere som verge, vil denne kunne fungere som eneverge for den mindreårige frem til den andre vergen igjen eventuelt kan gjenoppta sitt vergeansvar. Midlertidig verge skal oppnevnes hvis det må antas at den mindreåriges tidligere verge(r) vil kunne gjenoppta vergefunksjonen på et senere tidspunkt. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt hvis enevergen eller begge vergene er forsvunnet eller er mindreårig(e) eller på grunn av sykdom e.l. for en tid ikke kan ivareta vergeansvaret.

Departementet har ikke fulgt opp utvalgets lovforslag § 2-2 annet ledd første punktum og gjeldende § 3 annet ledd annet punktum om at vergeoppdraget opphører for den oppnevnte vergen dersom begrunnelsen for oppnevningen ikke lenger er til stede. Etter departementets syn bør fylkesmannen i et slikt tilfelle treffe vedtak om å trekke tilbake vergeoppnevningen. Hvis vergen er oppnevnt for eksempel fordi den opprinnelige vergen har vært alvorlig syk, men den opprinnelige vergen friskner til, kan det være uklart når man skal si at begrunnelsen for oppnevningen ikke lenger er til stede. Etter departementets syn er det behov for notoritet om når et vergeoppdrag eventuelt har falt bort. I tilfeller hvor det er oppnevnt verge fordi forelderen er under 18 år, bør det oppnevnes midlertidig verge, og i så fall vil det ligge i vergeoppdraget at det bare varer til forelderen er blitt myndig.

Vergemålsutvalget har foreslått å videreføre regelen om at den som er satt under vergemål, ikke selv kan være verge. Departementet er imidlertid enig med de synspunkter som er anført av Fylkesmannen i Vestfold, om at personer som selv har verge, under visse forutsetninger kan være verge for sitt eget barn. Dersom grunnlaget for at en person har fått oppnevnt verge, ikke virker inn på dennes evne eller skikkethet til å være verge for egne barn, vil det kunne virke urimelig for denne forelderen å bli fratatt vergeansvaret. En person kan for eksempel samtykke til å bli satt under vergemål på grunn av fysisk funksjonshemming eller visse typer psykiske sykdommer, jf. lovforslaget § 20. Det er ikke gitt at en forelder i et slikt tilfelle bør fratas vergeansvaret for sine barn. Departementet foreslår derfor at personer som er satt under vergemål, men ikke fratatt sin rettslige handleevne, ikke uten videre skal bli fratatt vergemålet for egne barn. I et slikt tilfelle må fylkesmannen på vanlig måte vurdere om hensynet til den mindreårige tilsier at vergen blir fratatt vergemålet.

3.3 Den mindreåriges rettslige handleevne

3.3.1 Gjeldende rett

Det følger av § 2 i dagens vergemålslov at mindreårige ikke kan «råde over sine midler» eller «binde sig ved rettshandel» med mindre noe annet særlig er bestemt.

Bestemmelsen angir den rettslige virkningen av umyndighet. Hovedregelen er at umyndige ikke har rettslig handleevne med mindre det er særskilt hjemmel for det. Den mindreåriges rettsbruddsevne reguleres på den annen side av straffeloven og skadeserstatningsloven, og ikke av vergemålsloven. Regelen er generell og gjelder i utgangspunktet alle typer rettslige handlinger så lenge ikke annet er bestemt. At den mindreårige ikke kan binde seg selv ved «rettshandel», innebærer at den mindreårige ikke på egenhånd kan disponere rettslig, for eksempel ved gavedisposisjoner, avtaler, testament og lignende. Avtaler er utvilsomt den viktigste disposisjonsformen i denne forbindelse.

Vergemålsloven uttrykker etter sin ordlyd bare at den mindreårige ikke kan binde «sig». Ordlyden utelukker ikke at mindreårige kan ha kompetanse til å inngå avtaler som binder andre enn den mindreårige selv. Dermed åpner vergemålsloven for at en mindreårig kan inngå bindende avtaler i tråd med en fullmakt som er gitt ham eller henne fra en fullmaktsgiver. Motsetningsvis følger det også av bestemmelsen at den mindreårige kan medvirke til disposisjoner som kun gir ham eller henne fordeler, og som altså ikke innebærer noen form for forpliktelser.

Mindreårige som har fylt 15 år, kan si opp en arbeidsavtale og inngå en ny avtale om lignende arbeid, jf. vergemålsloven § 32. Bestemmelsen har til dels en noe uklar rekkevidde. Den gjelder bare arbeid som den unge kan forsørge seg med, og forutsetter trolig at den opprinnelige arbeidsavtalen var inngått med vergens tilslutning. Den mindreårige kan selv si opp sin arbeidsavtale. I tillegg kan vergen si opp den mindreåriges arbeidsavtale med rimelig varsel. Forutsetningen er imidlertid at det kreves av hensyn til den mindreåriges oppfostring eller velferd. I motsetning til det som gjelder for voksne som er under vergemål, kan en mindreårig ikke gis tillatelse til å drive næringsvirksomhet, jf. her vergemålsloven § 46, jf. § 35.

Det viktigste unntaket fra hovedregelen om mindreåriges begrensede handleevne er regelen om at mindreårige selv kan disponere over midler som er stilt til deres rådighet, eller som de har tjent ved eget arbeid etter fylte 15 år, jf. vergemålsloven § 33. Denne regelen medfører at mindreårige som hovedregel vil bli ansett som legitimert med kontante midler. Dersom den mindreåriges «tarv» krever det, kan vergen imidlertid ta fra ham eller henne rådigheten. Er den mindreårige fylt 15 år og er selvforsørgende, kreves det samtykke fra overformynderiet for å frata den mindreårige råderetten over de nevnte midlene. Rådigheten som er beskrevet her, medfører imidlertid ikke at den mindreårige får råderett over lottogevinster og lignende. Den mindreårige kan heller ikke stifte gjeld. Dette gjelder selv om gjelden er forutsatt å bli betjent med midler som er stilt til hans eller hennes rådighet.

Et annet unntak fra den mindreåriges begrensede disposisjonsrett følger av vergemålsloven § 33 b. Etter denne bestemmelsen kan en mindreårig som har egen husholdning, foreta dagligdagse disposisjoner for husholdet eller for oppfostring av barn. Det er her snakk om vanlige disposisjoner for dette formålet. Disposisjonsretten omfatter ikke adgang til å leie husrom. Den mindreårige blir ikke bundet av en avtale dersom motparten forsto eller burde forstå at avtalen ikke var nødvendig for det daglige husholdet eller oppfostring av barn. Dersom den mindreårige misbruker sin rett etter denne bestemmelsen, kan vergen etter samtykke fra overformynderiet ta retten fra ham eller henne.

Utgangspunktet i andre nordiske land er også at den mindreårige mangler rettslig handleevne, jf. den danske værgemålsloven § 1 stk. 2, den svenske föräldrabalken (1949:381) 9 kap. 1 § og den finske lag om förmyndarverksamhet 23 § 1 styck.

3.3.2 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalget foreslår å videreføre regelen i dagens vergemålslov § 2 om at den mindreårige ikke kan råde over sine midler eller på annen måte binde seg ved rettshandel, jf. utvalgets lovforslag § 2-10. I utvalgets utredning heter det på side 107:

«At en person er umyndig, betyr nettopp at han eller hun i utgangspunktet ikke kan forplikte seg uten medvirkning av vergen (eller overformynderiet) [...]. Unntak fra dette trenger særskilt hjemmel.»

Utvalget peker på at særskilt hjemmel for at den mindreårige kan opptre på egne vegne, kan finnes i alminnelige rettsgrunnsetninger eller lov. Videre kan en giver eller arvelater bestemme at arv eller gave som tilfaller en umyndig, skal forvaltes av den umyndige selv.

Utvalget legger videre til grunn at den mindreårige kan erverve rettigheter, og at dette følger av alminnelige rettsgrunnsetninger på flere områder. Blant annet kan en mindreårig arving motta arv uten at vergen behøver å samtykke til det.

I utvalgets utredning på side 107 heter det også:

«Hvis en mindreårig har pådratt seg gjeld etter en avtale som ikke bindende kunne inngås av en mindreårig, blir vedkommende heller ikke ansvarlig for gjelden ved fylte 18 år. I praksis har det forekommet at kreditor har prøvd å få vedkommende til å erkjenne ansvar etter oppnådd myndighetsalder for gjeld som vedkommende ikke hefter for. Hvis kreditor ikke før en avtale inngås har gjort vedkommende kjent med at han eller hun ikke er forpliktet til å innfri gjeld som ble pådratt som mindreårig, vil avtale om erkjennelse av ansvar lett kunne bli kjent ugyldig etter avtalelovens regler, jf. avtaleloven § 30 om svik og avtaleloven § 36 om urimelige avtaler.»

Vergemålsutvalgets lovforslag § 2-9 gir den mindreårige over 15 år en alminnelig rett til å inngå arbeidsavtaler. Utvalget uttaler følgende om forslaget på side 107-108 i utredningen:

«Videre innebærer utkastet at vergen ikke kan inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne, heller ikke for mindreårige under 15 år. Inngåelse av arbeidsavtale er så vidt personlig at vergen ikke bør kunne pålegge den mindreårige å ta arbeid mot sin vilje. Skal en som er under 15 år inngå en arbeidsavtale, må således vergen og den mindreårige være enig om det.»

Utvalget foreslår å videreføre dagens regel om at vergen med rimelig varsel skal kunne heve enhver arbeidsavtale inngått med den mindreårige, forutsatt at hensynet til den mindreårige tilsier det. Vergen må legge stor vekt på den unges oppfatning før han eller hun beslutter å heve arbeidsavtalen. Utvalget uttaler på side 108:

«Bestemmelsen er aktuell hvis arbeidsavtalen kolliderer med skoleplikten eller hvis vergen finner at arbeidets karakter eller omfang eller andre forhold gjør at arbeidet er uheldig for den unge.»

Utvalget foreslår videre en ny bestemmelse, jf. lovforslaget § 2-10, som innebærer at det åpnes for at mindreårige kan få tillatelse til å drive næringsvirksomhet. Utvalget antar at dette vil kunne være et behov og viser blant annet til en tilsvarende regel i Danmark, jf. her den danske værgemålsloven § 43. Bestemmelsen har også mønster etter nåværende vergemålslov §§ 46 og 35 om adgangen til å drive næringsvirksomhet for umyndiggjorte voksne. Etter utvalgets forslag skal overformynderiet foreta en konkret vurdering av om det bør gis en tillatelse. Den mindreårige skal ikke gis tillatelse til å drive næring i alminnelighet, men skal kunne gis tillatelse til å drive én bestemt, nærmere definert virksomhet. Virkningen av en slik tillatelse blir at den mindreårige får rettslig handleevne til å inngå de avtaler som faller innenfor virksomhetens område, med unntak for inngripende avtaler som ikke inngår i den løpende driften av virksomheten. Det innebærer at det gjøres unntak for slike disposisjoner som etter lovforslaget kapittel 6 krever samtykke fra overformynderiet (fylkesmannen etter departementets lovforslag). Etter å ha rådført seg med vergen skal overformynderiet etter forslaget kunne trekke tillatelsen til å drive næringsvirksomhet tilbake dersom hensynet til den mindreårige tilsier det. Et tilbakekall vil bare få virkning overfor en tredjeperson hvis denne kjente eller burde kjenne til at tillatelsen var trukket tilbake.

Vergemålsutvalget går også inn for å videreføre vergemålsloven § 33 og gjeldende rett i tilknytning til denne bestemmelsen vedrørende råderetten over midler som er stilt til den mindreåriges egen disposisjon, eller som den mindreårige har tjent ved eget arbeid etter fylte 15 år. Dette innebærer blant annet at den mindreårige vil få rådighet over normal avkastning av midler som er stilt til den mindreåriges egen rådighet. I tillegg foreslår Vergemålsutvalget å utvide råderetten utover gjeldende rett ved at den mindreårige skal kunne råde over gevinster den mindreårige har vunnet ved kjøp av lodd, tipping og andre spill som «en mindreårig lovlig kan delta i». Råderetten over gevinsten skal likevel være begrenset opp til halvparten av folketrygdens grunnbeløp.

Den mindreåriges råderett over sine midler skal være begrenset slik at den ikke medfører adgang til å foreta disposisjoner som etter lovforslaget kapittel 6 krever samtykke fra overformynderiet.

Den mindreåriges egen rådighet over midler som vergen eller noen annen har stilt til hans eller hennes rådighet, eller som den mindreårige har tjent ved eget arbeid etter fylte 15 år, medfører ifølge utvalgets uttalelse på side 109 i utredningen:

«Den mindreårige råder i utgangspunktet fritt over midler som nevnt [...], og kan f.eks. forbruke eller sløse dem bort, med mindre det treffes bestemmelser etter tredje ledd.»

Når det gjelder spørsmålet om den mindreårige selv kan opprette bankkonto for midler som er stilt til hans eller hennes rådighet, sier utvalget i utredningen side 109:

«I praksis har det voldt tvil om en mindreårig selv kan opprette bankkonto for midler som vedkommende selv råder over. Den mindreårige kan fritt sløse bort pengene eller bruke dem opp, og det virker da lite konsekvent om vedkommende ikke skulle kunne forvalte pengene på en fornuftig måte ved å sette dem i banken. På den annen side tilsier den kontroll vergene er forutsatt å utføre [...] at en umyndig ikke bør kunne opprette bankkonto uten vergens medvirkning. Utvalget er blitt stående ved at en mindreårig skal kunne inngå kontoavtale for midler vedkommende selv råder over.»

Det er utvalgets forutsetning at banken krever dokumentasjon for at det dreier seg om midler som den mindreårige har fri rådighet over, enten ved erklæring fra vergen, giveren eller for eksempel lønnsoppgave fra arbeidsgiveren.

Når det gjelder bruk av betalingskorttjenester, uttaler utvalget på side 109:

«Bankene tilbyr betalingskorttjenester til mindreårige ned til 13 år. Avtale om opprettelse av betalingskort medfører forpliktelser ut over den rene disponering av midler og må i alle tilfelle inngås av vergen på den mindreåriges vegne. [...] Mindreårige har bare adgang til å disponere innestående på konto ved bruk av uttaks- og betalingskort (minibankkort) så langt det dreier seg om midler den mindreårige disponerer på egenhånd [...].

Hvis den umyndige overtrekker sin konto, må dette etter utvalgets syn likestilles med gjeldsstiftelse, som banken på avtalerettslig grunnlag ikke kan holde den mindreårige ansvarlig for, heller ikke etter at den mindreårige er blitt myndig. Den mindreårige kan imidlertid bli ansvarlig for eget overtrekk etter erstatningsrettslige regler, jf. skadeerstatningsloven § 1-1, som bestemmer at mindreårige plikter å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.»

Utvalget antar også at den mindreårige i utgangspunktet må kunne kjøpe aksjer og obligasjoner for midler han eller hun har fått stilt til rådighet, se nærmere side 110 i utredningen.

Utvalget går inn for å videreføre dagens vergemålslov § 33 annet ledd, slik at vergen kan frata den mindreårige rådigheten over midler som vergen har latt ham eller henne få til fri rådighet. Har den mindreårige fylt 15 år, kreves det likevel samtykke fra overformynderiet for å frata den mindreårige rådigheten, noe som innebærer en utvidelse av den mindreåriges råderett etter gjeldende rett, jf. utvalgets forslag § 2-10 tredje ledd. Etter gjeldende rett er det kun i de tilfellene at den mindreårige over 15 år sørger for seg selv, at vergen må ha overformynderiets samtykke til å frata den mindreårige råderetten over midler, jf. vergemålsloven § 33 annet ledd annet punktum.

Vergemålsutvalgets begrunnelse på side 110 i utredningen for å foreslå en endring på dette punktet er:

«Etter utvalgets oppfatning tilsier hensynet til den unges selvbestemmelsesrett at vergen ikke fritt bør kunne gripe inn i rådigheten overfor unge som er fylt 15 år. Utvalget foreslår derfor at det alltid skal kreves samtykke fra overformynderiet hvis den mindreårige er fylt 15 år , jf. også den danske loven [§ 42 stk. 3].»

Vergemålsutvalget foreslår også å videreføre den nåværende bestemmelsen i vergemålsloven § 33 b om mindreårige med egen husholdning. «Husholdning» skal ikke forstås for snevert. Det omfatter alle disposisjoner som er nødvendige for å dekke den mindreåriges daglige behov.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Barne- og familiedepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Bergen overformynderi uttaler at de støtter utvalgets forslag om å videreføre gjeldende rett.

Askøy overformynderi og Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningenmener det er uklart hva slags avtaler utvalget har ment å regulere mindreåriges kompetanse i forhold til. Sistnevnte uttaler:

«Av ordlyden i forslaget kan det synes som at det er avtaler om den mindreåriges «midler». Av merknadene forstår vi at dette er en for snever forståelse, all den tid avtalebegrepet også omfatter blant annet å inngå arbeidsavtaler. Derimot forutsetter vi at for eksempel mindreårige (etter en viss alder) fortsatt vil kunne inngå avtaler som for eksempel innebærer samtykke etter personopplysningsloven til registrering av personopplysninger, at mindreårige kan inngå avtaler i egenskap av fullmektiger for andre og så videre.»

I forbindelse med spørsmålet om hva den mindreåriges handleevne omfatter, peker Datatilsynet på følgende:

«I de senere årene har det vært en ekspansjon i antallet internettsider tilrettelagt for barn og unge. Dette omfatter sider der mindreårige oppfordres til å registrere blant annet navn, bilder og adresse til bruk for målrettet reklame, konkurranser osv. Det inngås på denne måten en form for avtale, hvor den mindreårige «betaler» i form av å oppgi opplysninger om seg selv. I mange sammenhenger viser det seg å være vanskelig å heve avtalen og slette opplysningene, fordi disse raskt kan være videreformidlet til andre aktører. Det er videre slik at publisering på Internett ikke bare medfører at opplysningene er å finne på det nettstedet de opprinnelig ble lagt ut, men også blir kopiert, spesielt av de store søkemotorer. Dette betyr at opplysninger som publiseres på Internett, i praksis finnes der for alltid.»

Forbrukerombudet er skeptisk til Vergemålsutvalgets forslag om at mindreårige selv skal kunne åpne bankkonto og gjøre innskudd med midler som er stilt til deres disposisjon. Forbrukerombudet uttaler:

«Jeg er i utgangspunktet skeptisk til å gå inn for en slik ordning, da det reiser mange vanskelige problemstillinger, som i tilfelle må utredes nærmere: Det kan blant annet gjøre det vanskelig å kontrollere om pengene er stilt til den mindreåriges disposisjon, og også gjøre det vanskelig for vergen å oppfylle sin rolle som den som handler på den mindreåriges vegne etter vgml. § 38 [...].

Etter min vurdering er dagens ordning, der vergen inngår bankkontoavtalen sammen med den mindreårige, ikke til hinder for at den mindreårige kan spare sine penger istedenfor å forbruke dem, hvilket synes å være utvalgets primære begrunnelse for å åpne for at den mindreårige selv skal kunne inngå bankkontoavtale.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen slutter seg til utvalgets forslag om at den mindreårige på egen hånd skal kunne inngå kontoavtale, og på en slik konto kunne disponere midler som vedkommende har fått til fri rådighet. I likhet med Skedsmo overformynderi mener Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen at adgangen til å inngå kontoavtale for slike midler bør fremgå av selve lovteksten.

Finansnæringens Hovedorganisasjon/ Sparebankforeningen uttrykker at man ikke er enig i utvalgets merknader om at en avtale om bruk av betalingskort medfører forpliktelser utover disponeringen av midler, og derfor krever samtykke av vergen:

«For det første kan vi ikke se at avtale om betalingskort uten kredittelement innebærer at den mindreårige pålegges avtalemessige «merforpliktelser» ut over det som likevel følger av finansavtaleloven §§ 35 til 37 sammenholdt med skadeerstatningslovens bestemmelser om mindreåriges ansvar. Dette vil være tilsvarende med situasjoner der den mindreårige også disponerer kontoen ved andre betalingsinstrumenter enn kort, for eksempel nettbank. Også her vil den mindreårige kunne pådra seg ansvar ved etter finansavtaleloven § 34 og skadeerstatningsloven. Overtrekk av konto vil også kunne skje i vinnings hensikt uten bruk av betalingskort eller andre betalingsinstrumenter - uten at vi ønsker å gi detaljer om dette her. Vi mener således at det juridisk sett ikke er mer nødvendig å kreve at begge vergene må møte ved avtale om betalingskort (uten kredittelement) på brukskonto for den mindreårige enn for andre betalingstjenester. Betalingskort for mindreårige benyttes kun til å disponere fri rådighetsmidler på en innskudds-/brukskonto med den mindreårige som kontohaver. Ved bruk av et betalingskort som er utstedt til mindreårige vil det alltid være online kontakt mellom kortterminal og konto for å kontrollere at det er tilstrekkelige midler innestående på kontoen. Vi vil også fraråde at det lages en slik regel som omtalt i merknadene da det vil oppfattes som unødvendig tungvint om begge verger skal delta [ved] avtaleinngåelsen for betalingskort uten kredittelement.»

Bergen overformynderi slutter seg til utvalgets forslag om mindreåriges adgang til å inngå arbeidsavtaler. Barneombudet slutter seg til utvalgets forslag i spørsmålet om å beholde dagens regel som sier at vergen med rimelig varsel kan heve enhver arbeidsavtale inngått med en mindreårig.

Nærings- og handelsdepartementet, Barneombudet, Bergen overformynderi og Sandefjord overformynderi støtter utvalgets forslag om at overformynderiet kan samtykke til at mindreårige over 15 år gis tillatelse til å drive næringsvirksomhet. Nærings- og handelsdepartementet mener en slik bestemmelse vil fylle et praktisk behov. Nærings- og handelsdepartementet etterlyser imidlertid en nærmere klargjøring av i hvilke organisasjonsformer mindreårige kan ha styreverv.

Brønnøysundregistrene skriver i sin uttalelse:

«Lovutkastet inneholder ingen nærmere spesifisering av hvordan næringsvirksomheten må organiseres. Det er etter Brønnøysundregistrenes vurdering uklart om bestemmelsen gir adgang til å organisere virksomheten på annen måte enn gjennom et enkeltpersonsforetak. Dersom den mindreårige skal ha adgang til å stifte selskap med begrenset eller ubegrenset ansvar, bør dette komme klart frem av lovteksten. I utvalgets bemerkninger til lovutkastet § 6-18, legges det til grunn at begrepet næringsvirksomhet omfatter 'alle former for virksomhet uavhengig av hvordan virksomheten er organisert, som ansvarlig selskap, aksjeselskap eller allmennaksjeselskap' (NOU 2004: 16 s. 208 første spalte (vår kursivering)). Det er ikke gitt at begrepet må forstås på samme måte i de to bestemmelsene.

Det kan videre reises spørsmål om hvilke andre opplysninger enn de som følger av foretaksregisterloven og enhetsregisterloven som bør registreres, dersom næringsvirksomheten registreres i Foretaksregistret eller Enhetsregisteret. Det bør i denne sammenheng vurderes om selve tillatelsen og omfanget av denne bør registreres i det aktuelle registeret, slik at tredjemann kan gjøre seg kjent med dette. Dette vil også kunne være en sikkerhet for den mindreårige selv. Videre bør det også registreres hvem som er verge. Vergen og/eller overformynderiet bør også ha plikt til å melde disse opplysningene til det registeret næringsvirksomheten er registrert.»

Bergen overformynderi slutter seg til utvalgets forslag om mindreårige med egen husholdning. Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen har to innvendinger mot utvalgets forslag når det gjelder den mindreåriges adgang til å åpne og disponere bankkonto, samt adgang til å leie husrom:

«I merknadene til paragrafen uttales at man ikke mener å gjøre endringer i forhold til tidligere praksis. Åpning av bankkonto og å inngå avtaler om betalingsformidling er imidlertid på en helt annen måte enn tidligere blitt en nødvendig del av dagliglivet, slik at henvisning til tidligere praksis her gir liten veiledning. Vi mener de beste grunner taler for at mindreårige med egen husholdning fritt må kunne opprette og disponere bankkonto - i hvert fall så lenge beløpet ikke overstiger det beløpet som Vergemålstilsynet fastsetter etter utkastet § 6-13.

Vi går videre i mot at avtale om leie av husrom ikke omfattes hva en mindreårig med egen husholdning skal kunne gjøre [...].»

3.3.4 Departementets vurdering

3.3.4.1 Den mindreåriges rettslige handleevne

Departementet foreslår, med noen unntak, at hovedtrekkene i gjeldende rett og utvalgets lovforslag § 2-8 videreføres. Det betyr at en mindreårig etter departementets lovforslag ikke kan binde seg selv ved rettslige handlinger eller råde over sine midler, jf. § 9.

Bestemmelsen gir hovedregelen i lovverket om at den mindreårige ikke har rettslig handleevne. Regelen er generell og gjelder i utgangspunktet alle typer rettslige handlinger såfremt ikke noe annet er bestemt.

Det er imidlertid en rekke bestemmelser i lovgivningen, som for eksempel barneloven, forvaltningsloven, prosesslovgivningen og vergemålsloven, som vil gjøre unntak fra den foreslåtte bestemmelsen. Disse unntakene gir den mindreårige adgang til å foreta rettslige handlinger på enkelte områder og på nærmere vilkår.

Selv om den foreslåtte regelen om rettslig handleevne i og for seg er en videreføring av gjeldende rett, vil den regulere stadig nye forhold ettersom samfunnet endres. I et moderne forbrukssamfunn med omfattende bruk av ulike elektroniske hjelpemidler vil bestemmelsen for eksempel få anvendelse i stadig nye situasjoner.

Formålet med bestemmelsen er å beskytte den mindreårige mot å foreta disposisjoner som han eller hun ikke er tilstrekkelig moden til å foreta på egenhånd.

Den manglende rettslige handleevnen er søkt formulert som mangel på kompetanse til å binde seg ved rettslige handlinger eller på annen måte råde over sine midler. I bestemmelsen har departementet valgt å bruke uttrykket «rettslige handlinger». I dagens lov brukes «rettshandel». Endringen er kun ment som en språklig modernisering. Alternativet «rettslige handlinger» er ikke begrenset til det økonomiske området. Alternativet «råde over sine midler» er ment å ramme alle andre rettslige og faktiske handlinger som innebærer at den mindreårige råder over sine midler. Faktiske handlinger er omfattet i den grad de har som konsekvens at aktiva forringes eller forbrukes, selv om dette ikke er det primære siktemålet med handlingen.

Den mindreårige har heller ikke kompetanse til å treffe beslutninger om forvaltningen av midlene. Han eller hun kan ikke nekte vergen å overføre midler fra en brukskonto til en sparekonto som den mindreårige eier, eller motsette seg at midler som er oppbevart i en bankboks, settes inn på en bankkonto.

Den mindreårige kan heller ikke på egenhånd samtykke til registrering av personopplysninger, eller for eksempel forplikte seg til bruk av utenrettslige tvisteløsningsmekanismer.

Reglene er absolutte. Det har ikke betydning om den mindreåriges handlinger er fornuftige eller ikke. Om den mindreårige på egen hånd har inngått en avtale han eller hun ikke gyldig kunne inngå, kan avtalen imidlertid godkjennes av vergen, jf. nærmere om dette i punkt 3.4.

I motsetning til utvalget foreslår departementet å videreføre at forbudet bare omfatter den mindreåriges adgang til å binde seg selv ved rettslige disposisjoner. Ordlyden i departementets lovforslag § 9 er endret i forhold til dagens ordlyd og utvalgets forslag, men skal videreføre gjeldende rett. Etter departementets forslag kan derfor en mindreårig for eksempel være fullmektig for en voksen person og inngå avtaler på vegne av fullmaktsgiveren. Dette kan være en praktisk regel i dagliglivet. Regelen innebærer at en forelder (verge) for eksempel kan gi den mindreårige i oppdrag å kjøpe en gjenstand for seg eller kvittere for mottak av en pakke.

Mangelen på rettslig handleevne gjelder bare der det ikke er særskilt hjemmel for noe annet. En slik hjemmel vil først og fremst følge av lov, men den kan også følge av alminnelige rettsgrunnsetninger.

Fra utgangspunktet om at den mindreårige ikke kan binde seg ved rettslige handlinger, mener departementet at det er behov for å lovfeste ulike unntak, jf. nedenfor. Når en mindreårig bør anses som gammel nok til å opptre på egne vegne, vil kunne variere etter disposisjonens art, den mindreåriges modenhet og de rådende samfunnsoppfatningene. I unntakene behandlet i punktene 3.3.4.3 flg. foreslås det at den mindreårige gis økt råderett i enkelte situasjoner - og i særlig grad etter fylte 15 år.

3.3.4.2 Nærmere om adgangen til å stifte gjeld

Mindreårige kan som hovedregel ikke stifte gjeld. Det følger av reglen om at den mindreårige mangler rettslig handleevne, jf. lovforslaget § 9. Lovforslaget rammer i utgangspunktet alle typer gjeldsstiftelser. Fordi den mindreårige i utgangspunktet mangler rettslig handleevne, må det legges en videre forståelse av gjeldsbegrepet til grunn for den mindreåriges handleevne enn det som vil gjelde for vergens handlinger. Det vil dermed ikke nødvendigvis være samsvar mellom hvilke disposisjoner som anses som gjeldsstiftelse for den mindreårige etter lovforslaget § 9, og hvilke disposisjoner vergen trenger samtykke til fra fylkesmannen etter lovforslaget § 40, jf. nærmere om dette i merknadene til § 40.

Gjeld kan stiftes på ulike måter. Her nevnes avtalte låneopptak, skattegjeld, forfalte offentlige avgifter og kredittkjøp. For at den mindreårige skal kunne pådra seg gjeldsansvar, kreves det en «særlig» hjemmel, jf. § 9. For at hjemmelen skal være «særlig», må det fremgå av bestemmelsen eller finnes andre klare holdepunkter for at man har ment å regulere de mindreåriges stilling.

Der det ikke finnes en særlig hjemmel for den mindreåriges adgang til å stifte gjeld, vil gjeldsstiftelsen være lovstridig og uforpliktende for den mindreårige. Den mindreårige kan etter forslaget heller ikke på egenhånd forplikte seg til å betale gjeld med midler som er stilt til den mindreåriges disposisjon, eller som stammer fra den mindreåriges egen lønns- eller næringsinntekt.

Undertiden kan det oppstå visse avgrensningsspørsmål med hensyn til hva forbudet mot å stifte gjeld omfatter, eksempelvis om et abonnement på et magasin eller mobile innholdstjenester innebærer gjeldsstiftelse. Se nærmere om dette i merknaden til § 9.

Forbruksundersøkelser viser at de fleste mindreårige over en viss alder har mobiltelefon. Har foreldrene gitt den mindreårige telefonen med et kontantkort eller et abonnement i vergens navn, er det naturlig å forstå dette slik at den mindreårige kan bruke telefonen til å ringe og til å sende meldinger. Teknisk sett kan imidlertid telefonen brukes som et betalingsmiddel i mange sammenhenger.

Mobiltelefonen kan for eksempel benyttes til å inngå en avtale om kjøp av mobile innholdstjenester, eksempelvis ringetoner, bilder og spill. Enkelte innholdstjenester selges som abonnement, hvor abonnementet løper inntil abonnenten foretar seg noe aktivt for å stanse det. Blir abonnementet ikke stoppet, fornyes det og et nytt beløp blir belastet den mindreårige brukeren. Ved slike tjenester vil den mindreårige kunne komme til å stifte gjeld ved passivitet. Etter lovforslaget vil ikke den mindreårige ha adgang til å stifte slik gjeld. Avtalen er dermed ikke bindende for den mindreårige.

Dette forbudet innebærer at en mindreårig som for eksempel skal kjøpe en innholdstjeneste til mobiltelefonen som skal leveres over en viss tidsperiode, må forhåndsbetale for ytelsen. En fornyelse av avtalen fordrer en aktivitetsplikt fra den mindreåriges side. Den mindreårige kan med andre ord etter forslaget ikke forplikte seg for fremtiden - selv med midler som er stilt til den mindreåriges rådighet.

3.3.4.3 Mindreåriges adgang til å inngå avtale om arbeid

Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 11-1 bokstav b forutsetter at mindreårige fra og med fylte 13 år kan ta lettere arbeid. Dagens bestemmelse i vergemålsloven § 32 har en noe uklar rekkevidde. Departementet støtter utvalgets forslag om at mindreårige som har fylt 15 år, kan ta seg arbeid uten vergens medvirkning, jf. departementets lovforslag § 10. En mindreårig som har fylt 15 år, vil kunne ta seg arbeid innenfor de rammer som er fastsatt av arbeidsmiljøloven, og kan forplikte seg i henhold til de regler som sedvanlig følger det aktuelle arbeidsforholdet, når ikke annet er særskilt bestemt. Etter departementets vurdering er dette rimelig siden mange mindreårige over 15 år rent faktisk har arbeid. Retten for en 15-åring til selv å inngå arbeidsavtale omfatter også avtaler om deltidsarbeid. Det er i motsetning til etter gjeldende lov ikke noen forutsetning at den mindreårige kan forsørge seg ved arbeidet. De færreste mindreårige har i dag behov for å forsørge seg ved arbeid fra de er 15 år. Adgang til å ta deltidsarbeid vil imidlertid ha interesse for mange. Bestemmelsen harmonerer også med barneloven § 32 om at barn som har fylt 15, år selv treffer avgjørelse om valg av utdanning. Den mindreårige må selv samtykke til å påta seg lønnet arbeid. Vergen kan ikke på den mindreåriges vegne inngå en arbeidsavtale. Mindreårige mellom 13 og 15 år kan med departementets forslag inngå avtale om lett arbeid med vergens samtykke.

Dersom den mindreåriges arbeid kolliderer med den mindreåriges skolegang, eller arbeidets karakter og omfang sammen med øvrige omstendigheter gjør at arbeidet er uheldig for den mindreårige, vil vergen etter forslaget ha adgang til å heve den mindreåriges arbeidsavtale med rimelig varsel. Det er et vilkår for vergens hevingsrett at hensynet til den mindreårige tilsier at arbeidsforholdet opphører.

3.3.4.4 Mindreåriges adgang til å drive næringsvirksomhet

Vergemålsutvalget foreslår en ny bestemmelse som åpner for at mindreårige over 15 år kan drive næringsvirksomhet etter samtykke fra vergen og overformynderiet, jf. utvalgets forslag § 2-12. Departementet antar at en slik regel vil kunne fylle et praktisk behov og foreslår å følge opp forslaget, jf. departementets lovforslag § 11. Det anses hensiktsmessig at mindreårige som har lyst og evne til å starte egen virksomhet, kan gjøre det med hjemmel i en konkret tillatelse. Brønnøysundregistrene har under høringen pekt på at det er uklart om utvalgets forslag gir adgang til å organisere den mindreåriges næringsvirksomhet på annen måte enn som et enkeltpersonforetak. Departementet forutsetter at virksomheten skal drives som enkeltpersonforetak. Den mindreårige kan dermed ikke gis tillatelse etter denne bestemmelsen til å være deltaker i for eksempel et ansvarlig selskap.

For å kunne starte eget enkeltpersonforetak må den mindreårige etter departementets lovforslag ha samtykke fra både vergen og vergemålsmyndigheten (fylkesmannen, jf. punkt 5). Virkningen av tillatelsen er at den mindreårige kan foreta de disposisjoner som naturlig faller innenfor virksomheten med unntak av de disposisjonene som følger av kapittel 6. Virksomheten skal registreres på ordinært vis i Foretaksregisteret og Enhetsregisteret. Forut for registrering av virksomheten til en mindreårig person bør imidlertid Brønnøysundregistrene kreve fremlagt tillatelsen fra vergen og fylkesmannen for å sikre at den mindreårige har tillatelse til å drive virksomheten. Etter departementets vurdering vil det ikke være behov for å registrere ytterligere opplysninger som følge av at den næringsdrivende er mindreårig.

Selv om den mindreårige har fått tillatelse til å drive næringsvirksomhet, vil vergen uansett ha et hovedansvar for den mindreåriges personlige økonomi. Det forutsettes derfor at vergen skal føre et visst tilsyn med virksomheten. I hvert fall bør vergen påse at den mindreårige holder seg innenfor den tillatelsen som er gitt.

Skulle det vise seg at hensynet til den mindreårige tilsier at tillatelsen til å drive næringsvirksomhet trekkes tilbake, kan fylkesmannen etter forslaget beslutte dette etter å ha rådført seg med vergen. Adgangen må først og fremst ses på som en sikkerhetsventil for de tilfellene at den mindreårige skulle vise seg å mangle den nødvendige forståelsen og evnen til å utøve virksomheten.

Nærings- og handelsdepartementet har etterlyst en nærmere avklaring av i hvilke organisasjonsformer mindreårige kan ha styreverv. I en tolkningsuttalelse 4. mai 2005 (snr. 2004/12741 EP) har Lovavdelingen lagt til grunn at mindreårige kan være styremedlemmer i allmennyttige foreninger. I tråd med dette må det kunne legges til grunn at mindreårige blant annet kan være styremedlemmer i elev- og ungdomsbedrifter som er organisert som foreninger etablert i opplæringsøyemed. Det er i norsk rett en forholdsvis konsekvent avvisning av mindreårige som styremedlemmer i andre selskapsformer enn foreninger, jf. samvirkelova § 64 første ledd annet punktum, burettslagslova § 8-1 annet punktum, bustadbyggjelagslova § 6-1 første ledd første punktum, stiftelsesloven § 27 første ledd annet punktum, selskapsloven § 2-13 første ledd tredje punktum, aksjeloven § 6-11 annet ledd og allmennaksjeloven § 6-11 annet ledd. Lovforslaget innebærer ingen endringer i denne rettstilstanden.

3.3.4.5 Midler til egen rådighet

Departementet støtter vergemålsutvalgets forslag om å videreføre regelen om at den mindreårige selv råder over midler som er stilt til hans eller hennes egen rådighet, eller som den mindreårige har tjent ved eget arbeid eller egen næringsvirksomhet etter fylte 15 år, jf. utvalgets forslag § 2-10 og departementets lovforslag § 12.

Departementet er videre enig med utvalget i at det kan være formålstjenlig at mindreårige mellom 13 og 15 år som har tatt seg arbeid etter samtykke fra vergen, bare kan disponere over lønnen i den utstrekning vergen tillater det. Lønnen tilhører imidlertid den mindreårige, og vergen kan ikke bruke disse pengene til eget forbruk eller til fordel for andre familiemedlemmer.

Det foreslås ingen aldersgrense for når midler kan stilles til den mindreåriges egen rådighet. Det forutsettes at den som stiller midlene til rådighet, foretar en vurdering av om dette er egnet.

Etter departementets syn er regelen om at mindreårige kan få stilt midler til egen rådighet, svært praktisk. Dette gjør det blant annet mulig for den mindreårige å inngå mindre kjøpsavtaler, for eksempel bruk av lommepenger til å kjøpe godterier, leker, hobbyartikler mv. eller bruk av penger til kollektivreiser.

Et spørsmål som gjerne vil kunne oppstå, er når midlene skal anses å være stilt til den mindreåriges «egen rådighet». Den mindreårige kan for eksempel få penger i gaver til bursdager eller motta arv. Spørsmålet kan også oppstå hvis den mindreårige for eksempel vinner penger som premie ved deltakelse i konkurranser eller har krav på finnerlønn etter lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods. I utgangspunktet må det bero på det underliggende rettsforholdet om midlene skal anses å være stilt til den mindreåriges egen rådighet. Det må foretas en konkret vurdering av om den midlene kom fra, hadde til hensikt å la den mindreårige få midlene til egen rådighet. Dersom det etter en slik vurdering fortsatt er uklart, må formodningen være at hovedregelen om at den mindreårige ikke råder over sine egne midler, skal gjelde. Vergen kan imidlertid her som ellers velge å gi den mindreårige rådighet over slike midler.

Etter departementets syn bør rådigheten over midler vunnet ved spill mv. følge hovedregelen om at den mindreårige ikke har råderett over midlene. Dette vil gjelde selv om for eksempel lotto-kupongen ble kjøpt med midler som den mindreårige hadde rådigheten over. Deltakelse i spill anses etter departementets forslag heller ikke omfattet av alternativet «midler tjent ved eget arbeid eller virksomhet». Departementet går dermed ikke inn for å følge opp utvalgets forslag om økt rådighet for den mindreårige over slike gevinster. Etter departementets syn synes det ikke å være behov for en slik særregel. Dessuten kunne det gi et uheldig signal til de mindreårige om midler vunnet ved spill skulle gi dem større rådighet enn andre midler.

Dersom midlene etter det underliggende rettsforholdet har blitt stilt til den mindreåriges rådighet, kan vergen ta fra den mindreårige rådigheten helt eller delvis dersom det kreves av hensyn til den mindreårige selv. Har den mindreårige fylt 15 år, kreves samtykke fra fylkesmannen for å frata den mindreårige rådigheten, jf. lovforslaget § 12 tredje ledd.

En naturlig konsekvens av regelen om at den mindreårige kan disponere over midler som han eller hun har fått til egen rådighet, er etter departementets syn at en mindreårig i utgangspunktet også må anses legitimert til å bruke penger som vedkommende har med seg. Siden utgangspunktet er at den mindreårige ikke er bundet når disposisjonen faller utenfor de unntakene som følger av lov, jf. lovforslaget § 9, foreslår departementet en bestemmelse som slår fast at den mindreårige kan være legitimert ved bruk av penger som den mindreårige har i sin besittelse. En slik bestemmelse er tatt inn i lovforslaget § 14 første ledd.

Det kan riktignok stilles spørsmål ved om en tredjeperson uten videre bør kunne bygge rett på at den mindreårige er legitimert til å inngå større kjøpsavtaler. Det er en forskjell på situasjonene når en elleveåring kjøper en leke til en hundrelapp, og når en elleveåring forsøker å kjøpe en kostbar PC. Av hensyn til tilliten til penger som betalingsmiddel og omsetningssystemets funksjonalitet mener departementet at en mindreårig som har penger i sin besittelse, bør være legitimert til å råde over disse, forutsatt at medkontrahenten er i aktsom god tro. Medkontrahenten bør normalt kunne anses å være i aktsom god tro så lenge kjøpets størrelse eller formål ikke er av en slik art at det er grunn til å ane uråd. Hvis en seksåring ønsker å kjøpe sjokolade i butikken for 1000 kroner, er det for eksempel ikke grunnlag for god tro.

At motparten, forutsatt at det foreligger aktsom god tro, kan fastholde avtalen, vil være et viktig unntak fra den generelle regelen om at mindreårighet er en sterk ugyldighetsgrunn, jf. punkt 3.4.

3.3.4.6 Mindreårige med egen husholdning

Utvalgets forslag til § 2-11 vedrørende mindreårige med egen husholdning viderefører gjeldende rett. Departementet går også inn for å videreføre gjeldende rett på dette punktet, jf. lovforslaget § 13.

Bestemmelsen vil først og fremst ha betydning for mindreårige med egne barn og ungdommer som flytter hjemmefra for å gå på skole.

Bestemmelsen forutsetter som oftest at den mindreårige har fått rett til å etablere egen husholdning ved samtykke fra vergen. Den mindreårige kan verken inngå avtale om leie av husrom eller gjennomføre et boligkjøp uten vergens samtykke og bistand. Boligkjøp vil også kreve samtykke fra fylkesmannen, jf. lovforslaget § 39 bokstav a. Bestemmelsen legger imidlertid til rette for at en mindreårig som har etablert en egen husholdning, kan foreta de disposisjoner som naturlig hører til uten ytterligere medvirkning fra vergen. Etter departementets vurdering er dette en fornuftig og praktisk bestemmelse.

Dersom den mindreårige misbruker sin rett etter bestemmelsen, kan vergen med fylkesmannens samtykke frata den mindreårige retten til å disponere i egen husholdning. Dette kan imidlertid være en streng reaksjon siden det kan være vanskelig å opprettholde en egen husholdning uten råderetten som følger av lovforslaget § 13.

3.3.4.7 Kontoavtale

Departementet støtter utvalgets forslag om at en mindreårig over 15 år bør kunne opprette kontoavtale uten samtykke fra vergen for midler som han eller hun selv kan råde over, jf. forslaget til finansavtaleloven § 25 nytt første ledd i lovforslaget § 102 nr. 7. Forbrukerombudet har vist til at det kan være vanskelig å kontrollere om det dreier seg om midler som den mindreårige har rett til å råde over. Departementet ser ikke at dette skulle by på større utfordringer enn ved andre disposisjoner som den mindreårige foretar med midler som vergen eller noen andre har stilt til den mindreåriges disposisjon. Lønnsinntekt og egne innskudd fra den mindreårige med kontante penger må anses for å være midler som er stilt til den mindreåriges rådighet. Finansinstitusjonen må tilsvarende kunne legge til grunn at innskudd på en konto tilhørende en mindreårig er penger som stilles til den mindreåriges rådighet.

Forslaget her er i tråd med forslaget i den svenske Regeringens proposition 2007/08: 150 Förmynderskapsrättsliga frågor. Her tas det til orde for en ny bestemmelse i Föräldrabalken 9 kap. 8 § om at penger som en mindreårig selv har tjent eller fått til sin rådighet etter fylte 16 år, kan disponeres på bankkonto av den mindreårige selv. Banken kan ikke uten den mindreåriges samtykke betale ut penger til vergen. Vergen kan imidlertid overta disposisjonen etter samtykke fra overformynderen.

Forslaget her innebærer kun at en mindreårig som har fylt 15 år, uten vergens samtykke kan disponere det innestående beløpet «over skranken», det vil si ved kontante innskudd og uttak, forutsatt at kontobeholdningen ikke overskrider det som faller inn under fylkesmannens forvaltningsansvar etter lovforslaget kapittel 7.

3.3.4.8 Betalingskort og nettbank

I praksis gis ungdom mellom 13 og 18 år i dag adgang til å benytte betalingskort for å disponere over midler som er stilt til deres rådighet på en bankkonto, dersom vergen har samtykket til dette. Med betalingskort menes her debetkort som foretar et direkte oppgjør mot brukerens bankkonto. Debetkort skiller seg fra kredittkort ved at de ikke innebærer et kredittelement.

Bruken av betalingskort reguleres av standardavtalen, utviklet av Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen. Standardavtalen innebærer at bruken av betalingskort krever vergens samtykke samt at vergen kan tilbakekalle den mindreåriges rett til å bruke betalingskort.

Kortholderen vil ikke ha rett til å disponere mer enn innestående på konto. Dersom brukeren likevel overtrekker kontoen, vil vedkommende kunne bli ansvarlig etter regelen i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeerstatning (skadeerstatningsloven) § 1-1 hvis handlingen er uaktsom eller forsettlig, jf. standardavtalen punkt 11.

Bruk av betalingskort innebærer en utvidet adgang for den mindreårige til å disponere over midler vergen eller andre har latt ham eller henne få til egen rådighet. Faren for misbruk øker når tilgjengeligheten øker. Bruk av kort gjør forbruket mer abstrakt for den mindreårige, og dette tilsier etter departementets mening at vergen fortsatt bør samtykke til at en mindreårig får bruke betalingskort, og at de bør samtykke til hvilke belastningsgrenser som skal gjelde for kortet. Forbudet mot gjeldsstiftelse medfører at mindreårige ikke kan inngå avtale om kredittkort, jf. punkt 3.3.4.2.

De samme hensynene som gjør seg gjeldende for bruk av betalingskort, gjør seg også gjeldende for bruk av nettbank. - Lettere tilgang på penger og en mer abstrakt form for transaksjoner kan medføre en lavere terskel for bruk av penger. Derfor mener departementet at det også for bruk av nettbank fortsatt skal kreves samtykke fra verge.

Departementet mener kravet om samtykke i disse tilfellene, og eventuelle andre avtaler om disponering av konto utover disposisjoner ved kontante innskudd og uttak, følger av den alminnelige regelen om at mindreårige i utgangspunktet ikke kan binde seg ved rettslige handlinger, jf. § 9, og ser ikke behov for en særlig regulering av dette.

3.4 Virkningen av at den mindreårige har overskredet sin kompetanse

3.4.1 Gjeldende rett

Det følger av vergemålsloven § 36 at dersom en umyndig har inngått en avtale som han eller hun ikke kunne inngå på egenhånd, kan motparten gå fra avtalen så lenge den ikke er gyldig oppfylt fra den mindreåriges side. Dersom kontraktsmotparten visste at avtalen ble inngått med en umyndig, og han eller hun ikke hadde grunn til å tro at den umyndige kunne inngå avtalen, kan han eller hun ikke gå fra avtalen før den tid som er fastsatt i avtalen, med mindre vergen har gitt til kjenne at han eller hun ikke vil godta avtalen. Når den mindreårige har inngått en avtale han eller hun ikke gyldig kunne inngå, blir avtalen ugyldig. Både den mindreårige selv og vergen kan påberope seg ugyldigheten.

Når den mindreårige har inngått en avtale som han eller hun ikke kunne inngå, skal hver av partene levere tilbake det de har mottatt, jf. vergemålsloven § 37. Den mindreårige plikter imidlertid ikke å erstatte det han eller hun har fått, i et videre omfang enn det som har kommet ham eller henne til nytte.

3.4.2 Vergemålsutvalgets forslag

Vergemålsutvalget foreslår i stor grad å videreføre gjeldende vergemålslov § 36. Det samme gjelder restitusjonsplikten etter vergemålsloven § 37. Utvalget foreslår imidlertid en ny bestemmelse som medfører at der den mindreårige har gitt uriktige opplysninger overfor avtalemotparten om sin rett til å inngå avtalen og dermed forledet motparten, skal den mindreårige pålegges å erstatte det tap som avtalen har påført motparten i den utstrekning det finnes rimelig. Når det gjelder hvilke momenter som skal inngå i rimelighetsvurderingen, viser utvalget til de momenter som er nevnt i skadeerstatningsloven § 1-1, det vil si alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.

3.4.3 Høringsinstansenes syn

Bergen overformynderi uttaler at de støtter utvalgets forslag om å videreføre vergemålsloven § 36. Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen uttaler følgende om bestemmelsen:

«Dersom en avtale som den mindreårige ikke lovlig kunne inngått blir godkjent i etterkant, legger vi til grunn at alle forpliktelsene for den mindreårige gjelder fra det tidspunktet avtalen ble inngått - og ikke fra tidspunktet for når avtalen ble godkjent. For å unngå senere tvil anbefaler vi at dette fremgår direkte av lovteksten.»

Bergen overformynderi støtter også utvalgets forslag om å videreføre vergemålsloven § 37. Finansnæringens Hovedorganisasjon/ Sparebankforeningen uttaler:

«Det er ikke klart hva regelen om tilbakelevering i tilfelle ugyldig avtale/disposisjon vil bety i forhold til en mindreårig som uberettiget disponerer over sin bankkonto. [...]

I merknadene (s 112 annen spalte) vises til dansk rett der den mindreårige er erstatningsansvarlig ved straffbare forhold, men Vergemålsutvalget fant ikke å ville foreslå en slik regel. Vi vil anbefale [at] en slik regel vurderes også i norsk rett, ikke minst på bakgrunn av den stadig økende vinningskriminalitet blant barn og unge, der ofrene også ofte er barn og unge.»

3.4.4 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets forslag som i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett, jf. lovforslaget § 14. Virkningen av at en mindreårige har inngått en avtale han eller hun ikke gyldig kunne inngå, vil være såkalt relativ ugyldighet. Relative ugyldighetsgrunner kjennetegnes ved at de i motsetning til absolutte ugyldighetsgrunner kan «repareres» i etterkant. Både vergen, fylkesmannen og den mindreårige selv (etter å ha fylt 18 år) kan foreta en etterfølgende godkjennelse av en avtale som det hefter relativ ugyldighet ved. En slik godkjent avtale vil være gyldig fra det tidspunkt avtalen opprinnelig ble inngått. Dette følger også av gjeldende rett. Høringen kan imidlertid tyde på at dette av pedagogiske grunner bør komme til uttrykk i lovteksten, og departementet har derfor foreslått å regulere dette i lovforslaget § 14 annet ledd annet punktum.

Det følger av forslaget til § 14 tredje ledd at så lenge avtalen ikke er godkjent, kan avtalemotparten gå fra avtalen. Er imidlertid avtalen oppfylt fra den mindreåriges side, kan motparten ikke gå fra avtalen. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Departementet støtter også utvalgets forslag om at dersom avtalemotparten visste at han eller hun inngikk en avtale med en mindreårig, kan avtalemotparten ikke gå fra avtalen før utløpet av den frist som er avtalt, eller som må forutsettes nødvendig for at den mindreårige skal kunne innhente samtykke fra vergen, jf. lovforslaget § 14 fjerde ledd. Har vergen nektet å gi sin godkjennelse, kan avtalemotparten straks gå fra avtalen.

Departementet går inn for å videreføre bestemmelsen i dagens vergemålslov § 37, slik at når en mindreårig har inngått en avtale han eller hun ikke bindende kunne inngå, skal hver av partene levere tilbake det som er mottatt. Mindreårighet er en sterk ugyldighetsgrunn, det vil si at den mindreåriges motpart ikke vinner rett selv om motparten er i god tro (se likevel § 14 første ledd og omtalen av denne bestemmelsen i punkt 3.3.4.5). At motparten ikke visste at avtaleparten var mindreårig, har ingen betydning i denne sammenheng. Både den mindreårige og motparten plikter å levere tilbake det som er mottatt. Partene skal i utgangspunktet stilles som om disposisjonen aldri fant sted. Når dette ikke kan skje, fordi det mottatte for eksempel er forbrukt eller forringet, skal verdien av det mottatte erstattes. Den mindreårige er imidlertid ikke forpliktet til å erstatte det mottatte i større utstrekning enn det som har kommet ham eller henne til nytte. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Vergemålsutvalget har videre foreslått at en mindreårig som har gitt uriktige opplysninger om sin rett til å inngå avtalen, kan bli pålagt å erstatte motpartens negative kontraktinteresse i den utstrekning det finnes rimelig. Formålet er å hindre at mindreårige på en illojal måte utnytter lovens vern av mindreårige. Departementet forutsetter at bestemmelsen bare skal komme til anvendelse på de eldste mindreårige. At et barn «lyver på alderen» vil ikke nødvendigvis innebære at barnet kan overskue konsekvensene av en slik løgn. En slik bestemmelse bør derfor brukes med forsiktighet. Bestemmelsen er først og fremst ment som en sanksjon mot de eldste mindreårige som bevisst forsøker å gå utenfor sin kompetanse.

I rimelighetsvurderingen vil det, som utvalget legger til grunn, være naturlig å trekke inn de momenter som følger av skadeerstatningsloven § 1-1, det vil si alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.

Lovforslaget gjør ingen endringer i adgangen til å holde den mindreårige ansvarlig på annet grunnlag.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er behov for særskilte regler om erstatningsplikt for straffbare forhold begått av mindreårige. Mindreårige over 15 år kan straffes, og alle barn kan i prinsippet bli erstatningspliktige i tråd med skadeserstatningsloven § 1-1.

3.5 Vergens kompetanse til å handle på den mindreåriges vegne og forholdet vergene imellom

3.5.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett handler vergen på en mindreårigs vegne i «formuesaker» i den utstrekning dette ikke hører inn under overformynderiet eller den mindreårige selv eller hvis noe annet er bestemt av giver eller testator, jf. vergemålsloven § 38 første ledd. Videre har den mindreårige rett til å bli hørt i økonomiske saker fra han eller hun fyller 14 år, jf. vergemålsloven § 40.

Før vergen tar en avgjørelse vedrørende økonomiske forhold for den mindreårige skal vergen så vidt mulig rådføre seg med den som har omsorgen eller foreldreansvaret for den mindreårige, jf. vergemålsloven § 40 annet ledd.

Etter vergemålsloven § 4 annet ledd skal begge verger varsles om rettergang, skjønn, tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring eller skiftebehandling. Dersom bare den ene vergen møter, anses denne for å ha fått samtykke til å opptre på begges vegne av den andre.

Det er i dag en forutsetning at vergene blir enige seg imellom når den mindreårige har flere enn én verge. I motsatt fall treffer overformynderiet avgjørelsen, jf. vergemålsloven § 3 tredje ledd. Av vergemålsloven § 4 første punktum fremkommer det at en verge kan fatte beslutninger etter fullmakt fra den andre vergen. Fullmakten kan gjelde generelt, eller gis for nærmere bestemte situasjoner. Fullmakten kan også når som helst trekkes tilbake.

Det følger av finansavtaleloven § 25 tredje ledd at dersom en umyndig kontohaver har flere verger, disponerer vergene kontoen i fellesskap, med mindre de skriftlig har gitt melding om noe annet.

Når en verge ikke er i stand til å ivareta den mindreåriges interesser, kan overformynderiet oppnevne en hjelpeverge eller la den andre vergen opptre alene, jf. vergemålsloven §§ 3 og 16.

3.5.2 Vergemålsutvalgets forslag

Utvalget slår fast at vergens kompetanse er generell, noe som innebærer at den mindreårige blir bundet av vergens disposisjoner på formuerettens område. Bortsett fra en noe modernisert terminologi, går Vergemålsutvalget inn for å videreføre vergemålsloven § 38 uten realitetsendringer, jf. lovforslaget § 2-4. Formuerett, eller «økonomiske forhold» som utvalget benytter, skal ikke forstås for snevert. For eksempel vil inngåelse av en arbeidsavtale også ha mer personlige sider, men vil etter utvalgets terminologi falle inn under vergens kompetanse. Utvalget sier på side 103 i utredningen:

«Når vergen for mindreårige normalt også er innehaver av foreldreansvaret, blir denne grensedragningen imidlertid av mindre praktisk interesse.»

Utenfor vergens kompetanse faller eiendeler utover det beløp som er fastsatt etter utvalgets forslag § 6-13.

Utvalget har foreslått at dersom ingen har foreldreansvar for den mindreårige, skal vergen treffe de avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvaret, jf. barneloven § 30. Det samme gjelder hvor den som har foreldreansvaret, ikke kan ivareta den mindreåriges interesser.

Utvalget tar videre til orde for at når den mindreårige er over tolv år, skal vergen høre hva den mindreårige mener før avgjørelser treffes. Regelen avløser nåværende § 40 og er absolutt. Vergens disposisjon vil likevel være gyldig om vergen ikke har overholdt plikten til å høre hva den mindreårige mener. Vergen skal ta tilbørlig hensyn til hva den mindreårige mener. Utvalget uttaler i utredningen side 104:

«Etter gjeldende rett, se vgml. § 40, skal vergen, hvor den umyndige har fylt 14 år, høre hva han eller hun har å si før vergen treffer beslutninger i økonomiske forhold. Etter barneloven § 31, slik den lød inntil den ble endret ved lov 20. juni 2003, skulle når det gjelder personlige forhold, barnets mening høres når barnet hadde fylt 12 år, og det skulle legges stor vekt på hva det mente. Utvalget mener aldersgrensen i tråd med dette bør senkes til 12 år når det gjelder økonomiske forhold. Dette er i tråd med den generelle utvikling[en] mot å gi barnet en større innflytelse over spørsmål som gjelder det selv.»

Vergemålsutvalget bruker i sin utredning og forslag entallsformen «verge», selv om en mindreårig normalt vil ha to verger. Utvalget foreslår også å videreføre regelen i vergemålsloven § 3 tredje ledd, som sier at der den mindreårige har flere enn én verge, så handler disse som utgangspunkt i fellesskap, jf. utredningen side 105. Hovedregelen vil dermed være at den mindreåriges foreldre vil være verger i felleskap:

«Når begge foreldrene er verger, og det vil de også være etter en separasjon eller skilsmisse inntil noe annet er bestemt, jf. barneloven § 34 første og annet ledd, vil de måtte være sammen om beslutninger om økonomiske forhold. Dette betyr i praksis at en av dem har vetorett mot forslag som vil endre en bestående tilstand. For at ikke avgjørelser som kan være til beste for den mindreårige ikke blir truffet på grunn av uenighet mellom vergene, kan spørsmålet bringes inn for overformynderiet som treffer avgjørelser [...]. Overformynderiet kan ikke gå utenfor det en av vergene ønsker, idet overformynderiet som hovedregel ikke har kompetanse til å overstyre vergene.»

Vergemålsutvalget anfører at praktiske hensyntaler for at vergene hver for seg bør kunne inngå avtale om opprettelse av bankkonto for den mindreårige. Dette kan være aktuelt for midler som ikke overstiger den øvre grensen for hva vergen kan disponere på den mindreåriges vegne, jf. utvalgets forslag til § 6-13. Utvalget mener at vergene som utgangspunkt bør bli enige om at den ene får fullmakt til å disponere kontoen på egenhånd, men uttaler på side 105 i utredningen:

«Problemet oppstår når vergene ikke blir enige. I slike tilfelle kan kravet om at vergene skal disponere i fellesskap, hindre fornuftig bruk av kontoen. Det er tungvint å måtte overlate avgjørelsen til overformynderiet hver gang foreldrene er uenige. Utvalget har vurdert om det bør innføres særlige regler for foreldre som ikke lever sammen, men er blitt stående ved at dagens regel bør beholdes. En regel som gir begge vergene rett til å disponere kontoen hver for seg, vil ikke være håndterbar. En regel som gir en av vergene enerett til å disponere over kontoen, vil kunne medføre en lite rimelig begrensing i den andre vergens myndighet. Ved en avveining her har imidlertid utvalget lagt vekt på hensynet til å redusere konflikter mellom vergene, og foreslår en særregel for de tilfelle[ne] at vergene ikke bor sammen, og barnet bor fast hos den ene [...].»

Utvalget foreslår etter dette at den ene vergen kan inngå kontoavtale, med mindre den andre vergen har meddelt finansinstitusjonen at dette ikke kan skje. Etter utvalgets syn bør også en giver eller testator kunne bestemme at midler bare skal disponeres av den ene vergen.

Dersom vergen er forsvunnet eller ute av stand til å utføre sine oppgaver som verge, foreslår utvalget at overformynderiet kan gi den andre vergen kompetanse til å ta beslutninger alene. Dette er en videreføring av dagens rettstilstand, jf. vergemålsloven §§ 3 og 16.

3.5.3 Høringsinstansenes syn

Barne- og familiedepartementet uttaler at det i barnevernssaker kan være behov for å oppnevne verge der foreldre er fratatt foreldreansvaret, eller der foreldre er midlertidig ute av stand til å utøve foreldreansvaret, for eksempel på grunn av psykisk sykdom. Etter Barne- og familiedepartementets syn bør det være barnevernstjenesten og ikke vergen som har denne kompetansen når barnet er under barnevernets omsorg.

Barne- og familiedepartementet støtter forslaget om å senke aldersgrensen til tolv år for barns uttalerett i økonomiske forhold, og tilføyer:

«Selv om aldersgrensen i barneloven § 31 er senket til 7 år i saker om personlige forhold for barnet, mener Barne- og familiedepartementet at en 12 års grense i forhold til økonomiske spørsmål er en fornuftig løsning.»

Fylkesmannen i Vest-Agder mener § 2-4 annet ledd annet punktum i utvalgets lovforslag er uklart, og uttaler i den forbindelse:

«Der den mindreårige har fødte verger som ikke er fratatt vergemålet, kan det reises spørsmål om kompetanseforholdet mellom den fødte vergen og den oppnevnte vergen. Fylkesmannen antar at så lenge vergeansvaret ikke er fratatt, kan den fødte vergen opptre ved siden av den oppnevnte vergen og eventuelt sette avgjørelser til side som er truffet av den oppnevnte vergen. For å klargjøre ansvaret for en oppnevnt verge, enten den mindreårige har foreldre med foreldreansvar eller ikke, bør det etter vår vurdering fremgå i lovutkastet kap. 2 at vergeansvarets rekkevidde skal konkretiseres ved oppnevningen på tilsvarende måte som i utkastet § 3-2 vedrørende myndige personer.

Bergen overformynderi og Sandefjord overformynderi slutter seg til utvalgets forslag om det innbyrdes forholdet vergene imellom. Barne- og familiedepartementet finner det uklart hvor langt overformynderiets kompetanse går med hensyn til å treffe avgjørelser når vergene ikke blir enige seg imellom. Barne- og familiedepartementet viser til at det kan være vanskelig å skille mellom avgjørelser som gjelder økonomiske interesser, og avgjørelser som gjelder personlige interesser. Også Fylkesmannen i Vest-Agder kommenterer kompetanseforholdet mellom vergene og forholdet til barneloven:

«Fylkesmannen antar at § 2-5 ikke er ment å gjelde i de tilfellene hvor det oppnevnes midlertidig verge uten at vergeansvaret fratas den fødte vergen. Det bør vurderes om dette skal presiseres i lovteksten. Når det gjelder adgangen til å bringe spørsmål inn for overformynderiet til avgjørelse når vergene ikke blir enige, legger Fylkesmannen til grunn at dette gjelder avgjørelser som hører inn under vergeansvaret og ikke foreldreansvaret. Uenighet om for eksempel valg av navn, dåp og valg av skole hører etter vår vurdering ikke hjemme i overformynderiet. Fylkesmannen vil anbefale at det presiseres i lovteksten at det er avgjørelser som hører inn under vergeansvaret som kan forelegges overformynderiet til avgjørelse.»

Den Norske Advokatforening er enig i utvalgets forslag til § 2-5 tredje ledd, som innebærer at vergene disponerer den mindreåriges konto i fellesskap med mindre de skriftlig har gitt melding om noe annet, eller at giveren eller arvelateren har bestemt at midlene skal forvaltes av den ene vergen alene.

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen ønsker seg en særskilt regulering når det gjelder åpning og disponering av bankkonto:

«Når det gjelder lovsystematikk, peker vi på at åpning og disponering av bankkonto er en svært praktisk situasjon samtidig som det her lett kan dukke opp til dels kompliserte juridiske spørsmål. Etter vår mening ville det derfor vært på sin plass med en egen paragraf som kan gi en ganske uttømmende regulering av kontoåpning og kontodisponering. Vi anbefaler at man i en slik «samleparagraf» blant annet sier noe om åpning av konto for fri rådighetsmidler. I hvilken grad den mindreårige på egen hånd kan åpne slik konto, drøftes for eksempel nærmere i merknadene til lovutkastet § 2-10. Videre bør finansavtalelovens omtale av «normal» disponering av konto med «ikke-fri rådighetsmidler» antakelig flyttes over i en slik «samleparagraf».

[...] Vi oppfatter lovforslaget slik at den ene vergens meddelelse om at den andre vergen ikke alene kan foreta kontoåpning, skal gis på forhånd. For at en slik avskjæringsmulighet skal være effektiv, må slik meddelelse nødvendigvis skje til flere banker - det finnes nærmere 150 banker med virksomhet i Norge. Dette er neppe praktisk mulig. Vi antar derfor at regelen i tredje ledd i praksis innebærer at en verge [...] i de fleste tilfeller alene vil kunne åpne konto for den mindreårige.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen uttaler videre:

«Vi beklager i denne sammenheng at den praksis som Bankklagenemnda fulgte før finansavtaleloven, om at én av vergene ble ansett som legitimert til å disponere mindre beløp fra bankkonto, jfr blant annet bankklagenemndssak BKN 88008, ble avviklet gjennom vedtakelse av finansavtaleloven § 25. Vi anbefaler at man vurderer om en slik legitimasjonsregel for «mindre beløp» bør innføres.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen slutter seg også til utvalgets forslag om at overformynderiet kan bestemme at en konto skal disponeres av én verge alene når vergene ikke bor sammen.

3.5.4 Departementets vurdering

Departementet går inn for å følge opp hovedtrekkene i utvalgets forslag om vergens kompetanse og forholdet vergene imellom.

Lovforslaget § 17 følger i det vesentlige opp uvalgets § 2-4 og vergemålsloven § 39. Forslaget innebærer at hovedregelen fortsatt skal være at vergen for den mindreårige har som sin hovedoppgave å handle på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold. Vergens kompetanse til å handle på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold er generell og vil være bindende for den mindreårige. Vergen kan imidlertid også få kompetanse på det personlige området, jf. lovforslaget § 17 annet ledd. Kompetanse på det personlige området kan også følge av særlovgivningen. Utover dette vil det normalt være den som har foreldreansvaret, som har kompetanse på det personlige området. Vergen har dermed ikke kompetanse til å representere den mindreårige innenfor hele det området som dekkes av lovforslaget § 9, eller i alle spørsmål der den mindreårige mangler rettslige handleevne.

Departementet går likevel inn for å følge opp utvalgets forslag om at vergen også skal treffe avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret, når ingen har foreldreansvaret, eller når den eller de som innehar foreldreansvaret, ikke kan ivareta den mindreåriges interesser, for eksempel der barnevernet har overtatt omsorgen for barnet etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) §§ 4-18 og 4-20.

Departementet går etter dette inn for at det skal være vergen, og ikke barnevernet, som skal treffe avgjørelser som hører under foreldreansvaret, når barnet er under barnevernets omsorg og foreldrene ikke kan treffe slike avgjørelser, jf. høringsuttalelsen fra Barne- og familiedepartementet. Etter departementets syn er de fleste av de beføyelsene det i praksis dreier seg om, av en annen karakter enn de beføyelsene som ved omsorgsovertakelsen er overført til barnevernet. Spørsmål som valg av skole, utdanning og religion er personlige, langsiktige og verdipregede og skiller seg fra de rene omsorgstjenestene som er lagt til barnevernet.

Hvor egnet en oppnevnt verge er, kan selvsagt variere. Men fylkesmannen kan ved oppnevningen av en verge velge en person som står den mindreårige nær, og som er egnet til å treffe slike beslutninger. Det vil i slike tilfeller ofte være naturlig å oppnevne en nær pårørende, for eksempel en besteforelder, tante, onkel eller en annen stabil person som står barnet nær. Om barnet har en langvarig og god fosterhjemsplassering, vil det heller ikke være noe prinsipielt i veien for å oppnevne en av eller begge fosterforeldrene som verge.

Før en oppnevnt verge treffer avgjørelser om den mindreåriges økonomiske forhold skal vergen så vidt mulig rådføre seg med den eller de som har foreldreansvaret, jf. lovforslaget § 17 tredje ledd. Departementet har foreslått en tilføyelse til bestemmelsen som innebærer at det ikke vil være nødvendig å rådføre seg om helt kurante disposisjoner i dagliglivet. Plikten til å rådføre seg innebærer også en plikt til å legge betydelig vekt på hva innehaveren av foreldreansvaret mener, såfremt dette ikke er i strid med det som er til det beste for den mindreårige.

Departementet støtter utvalgets forslag om at barn skal ha rett til å bli hørt i økonomiske spørsmål fra fylte tolv år, jf. lovforslaget § 17 fjerde ledd. Forslaget innebærer at den mindreårige skal høres to år tidligere enn etter dagens vergemålslov. Tolvårsgrensen er også i samsvar med regelen i barneloven § 31 annet ledd annet punktum. Departementet anser imidlertid at også barn under tolv år bør høres når sakens natur og barnets modenhet tillater det.

De fleste mindreårige vil ha to verger, siden flertallet av mindreårige har to foreldre med foreldreansvar. Det er derfor behov for regler om det innbyrdes forholdet mellom vergene, jf. forslaget til § 18. Bestemmelsens første ledd slår fast at vergene i utgangspunktet må handle i fellesskap når de handler på den mindreåriges vegne. Det vil si at vergene må være enige seg imellom når de skal treffe en beslutning på vegne av den mindreårige. En disposisjon som den ene vergen foretar på egen hånd, vil derfor ikke være bindende for den mindreårige, med mindre den ene vergen opptrer med fullmakt fra den andre.

Dersom vergene ikke blir enige seg imellom, må fylkesmannen treffe avgjørelsen. Departementet antar at en slik regel vil legge press på vergene til å komme frem til en fellesløsning, siden fylkesmannen ikke vil kunne komme til en mellomløsning eller for øvrig beslutte noe annet enn det vergene hver for seg har ønsket.

Departementet går videre inn for å videreføre gjeldende rett etter vergemålsloven § 4 første ledd, slik at den ene vergen kan gi den andre fullmakt til å opptre som verge alene, jf. § 18 annet ledd. Fullmakten kan være generell eller gjelde bestemte spørsmål. Det vil ikke være nødvendig at fullmakten er skriftlig. Fullmakten vil ofte bygge på konkludent atferd. Ønsker en verge å frata den andre vergen fullmakten, må han eller hun på hensiktsmessig måte frata den andre vergen legitimasjonen, for eksempel ved å melde fra til en tredjeperson.

Utvalget har foreslått en regel om kvitteringslegitimasjon for vergen overfor en tredjeperson, jf. utvalgets forslag § 2-6 første ledd. Utvalget viser på side 106 i utredningen til at bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Departementet kan ikke se at en slik kvitteringslegitimasjon følger av gjeldende rett, og viser til at det i Ot.prp. nr. 18 (1958) Om endringer i lov om vergemål for umyndige av 22. april 1927 og lov om barnevern av 17. juli 1953 side 10-11 uttrykkelig ble avvist å innføre en slik regel i norsk rett. Departementet ser ikke grunn til å innføre en slik regel nå og viser til den tidligere begrunnelsen i Ot.prp. nr. 18 (1958) side 10-11.

Departementet støtter forslaget om at den ene av vergene skal kunne åpne bankkonto i den mindreåriges navn uten samtykke fra den andre vergen, jf. forslaget til finansavtaleloven § 25 nytt tredje ledd. Ved opprettelsen av kontoen skal vergen opplyse om den mindreårige har flere verger. Hvis den mindreårige har flere verger, skal finansinstitusjonen informere den andre vergen om at det er opprettet konto for den mindreårige.

Departementet foreslår også å følge opp utvalgets forslag om at overformynderiet (dvs. fylkesmannen i departementets lovforslag) gis mulighet til å gi den ene vergen kompetanse til å disponere over en bankkonto som tilhører den mindreårige. Disse forslagene antas å være særlig praktiske i en tid der det er økning i antall barn som ikke bor sammen med begge foreldrene, samtidig som foreldrene har felles foreldreansvar og begge er verger. Departementet viser for øvrig til at Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i brev 17. januar 2002 gir uttrykk for at det vil være tungvint for en verge å søke bistand og tillatelse fra overformynderiet (fylkesmannen) til å opprette eller disponere konto som tilhører en mindreårig. Departementet viser til at ved den profesjonaliseringen av vergemålsmyndigheten som lovforslaget legger opp til, bør det ikke være spesielt byrdefullt eller tidkrevende å innhente en slik beslutning fra fylkesmannen om det skulle være nødvendig, jf. lovforslaget § 18 fjerde ledd. En annen løsning ville etter departementets vurdering dessuten undergrave hovedregelen om at den mindreåriges verger handler på den mindreåriges vegne i fellesskap.

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen har også pekt på i høringen at Bankklagenemnda i sin praksis frem til vedtakelsen av finansavtaleloven anså én verge som legitimert til å disponere over mindre beløp. Disse høringsinstansene har foreslått at det i vergemålsloven blir innført en slik legitimasjonsregel for «mindre beløp». Departementet ser for sin del ikke behov for en slik regel. Etter departementets syn er dette noe som bør overlates til vergenes avtalefrihet. Det vises til at en verge kan gi den andre vergen fullmakt til å opptre alene som verge, jf. lovforslaget § 18 annet ledd. Det følger også av finansavtaleloven § 25 tredje ledd at vergene disponerer kontoen sammen med mindre de skriftlig har gitt melding om noe annet. Vergene kan derfor seg i mellom gi hverandre fullmakt til å disponere over en konto som tilhører den mindreårige på egen hånd. Departementet kan heller ikke se at det er noe i veien for at vergene begrenser disposisjonsretten til et angitt «mindre beløp» som de finner passende.

En gavegiver eller arvelater kan bestemme at midlene skal være unntatt fra fylkesmannens forvaltning eller at kun én av vergene skal kunne disponere over midlene på egen hånd. En slik bestemmelse vil innebære et unntak fra hovedregelen etter forslaget om at vergene skal disponere sammen. Det vises til lovforslaget § 95.

3.6 Adgangen til å frata en verge vergeoppgaven

3.6.1 Gjeldende rett

Etter vergemålsloven § 10 skal vergemålet fratas en verge dersom han eller hun grovt eller gjentatte ganger forsømmer eller tilsidesetter sine plikter. Det kan også ellers oppnevnes ny verge dersom hensynet til den umyndiges «tarv» krever det.

3.6.2 Vergemålsutvalgets forslag

Utvalget foreslår at dersom det må antas å være til den mindreåriges beste, skal det være adgang til å frata en verge vergemålet, jf. utvalgets forslag § 2-3 første ledd. Blir en verge med foreldreansvar fratatt vergemålet, skal vedkommende fremdeles beholde forpliktelsene som følger av foreldreansvaret, jf. utvalgets lovforslag § 2-3 annet ledd annet punktum. Vergemålsutvalget mener at fratakelse av vergemålet bør skje ved dom og ikke som i dag av skifteforvalteren og overformynderiet i fellesskap, jf. vergemålsloven § 14. Videre skal overformynderiet eller retten gis adgang til å treffe midlertidig avgjørelse om fratakelse av vergemålet. Utvalget tar også til orde for at når den mindreårige har fylt tolv år, skal han eller hun høres før det treffes avgjørelse om fratakelse av vergemålet. Etter utvalgets oppfatning bør staten bære saksomkostningene når saken blir reist av overformynderiet.

Utvalget foreslår en ny regel om at når særlige forhold gjør seg gjeldende, kan overformynderiet etter anmodning fra en som har foreldreansvaret, frita vedkommende fra vergemålet, jf. utvalgets lovforslag § 2-1 annet ledd annet punktum. Om forslaget uttaler utvalget på side 100:

«Det er inspirert av den danske loven § 2 annet ledd, som bestemmer at 'Under ganske særlige omstændigheter' kan en som har foreldreansvaret 'fritages for værgemålet'. Regelen ble begrunnet med at det hadde utviklet seg en praksis om slik fritakelse, og at den burde lovfestes. Det opplyses ikke noe om hvilke forhold som kan gi slik fritakelse for vergemålet. I den finske loven er det en tilsvarende regel i § 4 annet punktum, hvor det fremkommer at det kan skje mot vedkommendes vilje. Dette er imidlertid antatt også etter dansk rett.

Utvalget finner at en slik regel har gode grunner for seg, men at den bare bør brukes når det foreligger særlige forhold. Av slike grunner kan nevnes at vedkommende f.eks. på grunn av helseproblemer (f.eks. avhengighet av alkohol, narkotika) mener at barnet/familien best er tjent med at den andre av foreldrene alene er verge inntil videre. Det er videre den som har foreldreansvaret som selv må be om å bli fritatt for vergemålet, men dennes ønske er ikke i seg selv avgjørende. Det må foreligge grunner som gjør det mulig å la begge foreldre fortsatt ha foreldreansvaret, men at den ene blir fritatt for vergemålet.»

3.6.3 Høringsinstansenes syn

Barneombudet uttaler:

«Barneombudet støtter videre forslaget om at retten kan frata en som har foreldreansvaret vergemålet hvor det vil være til barnets beste. Disse sakene vil inneholde vanskelige vurderinger, men på bakgrunn av henvendelser til kontoret mener Barneombudet at det er behov for en slik regel.

Det finnes dessverre foreldre som har en kamp gående mellom seg. Dette kan gå ut over planer som barnet ønsker å gjennomføre. Barnet kan trenge samtykke fra begge vergene for å få gjennomført sine planer, men oppnår ikke dette på grunn av en vanskelig forelder. Disse sakene hører ikke med under barnevernets myndighetsområde.»

I uttalelsen fra Den Norske Advokatforening heter det:

«Vi er [...] i tvil om utvalgets forslag i § 2-3 om rett for den ene vergen til å begjære den andre vergen fratatt vergemål. I gjeldende barnerett er vergemålet ansett for å være ett av mange elementer i det samlede foreldreansvaret, se Ot.prp nr. 56 s. 55-56. I Rt. 2000 s. 185 kom Høyesterett til at foreldreansvaret bare kunne fratas en av foreldrene samlet, og at det ikke kunne splittes opp i sine enkelte elementer og krevd pådømt særskilt. Det vil være uheldig om Vergemålsutvalgets forslag åpner for en utvikling med prosesser også om andre enkeltelementer under foreldreansvaret.»

Fylkesmannen i Vest-Agder tar til orde for at avgjørelsen om å frata en verge vergemålet bør legges til fylkesnemnda for sosiale saker i stedet for retten, og viser til at en slik avgjørelse ligger tett opp til avgjørelser fylkesnemnda treffer etter barnevernloven når det gjelder omsorgsovertakelse og eventuell fratakelse av foreldreansvaret. Oslo overformynderi mener det er fornuftig å legge avgjørelseskompetansen om fratakelse av vergemålet til domstolen. Det samme tar Fylkesmannen i Vestfold til orde for. Den norske Dommerforening er enig i at fratakelse av vergemålet bør skje ved dom eller forvaltningsvedtak som kan overprøves av domstolene, og viser til at det kan være relevant å sammenligne med overprøvingsreglene for fylkesnemndvedtak.

Hamar overformynderi mener at overformynderiet bør ha kompetanse til å frata en verge vergemålet uten bruk av rettsapparatet, med overprøvingskompetanse for Vergemålstilsynet. Tinn overformynderi anfører også at det ikke er betenkelig at overformynderiet får myndighet til å frata noen vergemålet på varig basis, og viser til at det er foreslått at overformynderiet skal kunne frata en person vergemålet på midlertidig basis.

Skedsmo overformynderi mener det bør gis en bestemmelse som også fanger opp situasjoner der en verge ikke ønsker å ivareta den mindreåriges interesser, og nevner som et eksempel utøvelsen av vergerettigheter i forbindelse med en straffesak.

3.6.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det bør foreligge en mulighet til å frata en person oppgaven som verge, jf. lovforslaget § 19. Etter forslaget skal vergen fratas oppgaven hvis hensynet til den mindreåriges beste tilsier det. For eksempel kan et høyt konfliktnivå vergene imellom tilsi at den ene vergen fratas vergemålet av hensyn til den mindreårige.

Å frata en verge med foreldreansvar oppgaven som verge for egne barn vil være et sterkt inngrep overfor vedkommende. Rettssikkerheten for vergen må dermed vektlegges. Departementet mener på den bakgrunn at det er grunn til å følge opp Vergemålsutvalgets forslag om at retten skal treffe beslutning i første instans når det er aktuelt å frata en verge vergeoppgaven mot vedkommendes vilje. Retten skal etter forslaget treffe beslutning etter begjæring fra fylkesmannen eller den andre vergen. Er saken reist av fylkesmannen, skal staten bære alle kostnadene ved saken. I visse tilfeller vil det være nødvendig med en rask avgjørelse. Departementet mener at fylkesmannen da bør ha adgang til å treffe midlertidig vedtak om fratakelse av oppgaven som verge.

Når det er aktuelt å frata en verge vergemålet av hensynet til barnets beste, vil det være viktig for barnet at det blir hørt, i hvert fall når det er i stand til å danne seg synspunkter om saksforholdet. Barnets mening må tillegges vekt ut fra hvor gammelt og modent det er. Det foreslås at når barnet har fylt tolv år, skal det høres før det tas beslutning om å frata en av vergene vergemålet. Men også før barnet fyller 12 år, kan det være aktuelt å høre barnets synspunkter. Regelen har likhetstrekk med barneloven § 31.

Departementet går også inn for å følge opp utvalgets forslag om at en verge på frivillig grunnlag kan fritas fra vergeoppgaven når særlige forhold gjør seg gjeldende, jf. lovforslaget § 19 tredje ledd. Departementet mener det i slike tilfeller ikke vil være betenkelig å la fylkesmannen treffe avgjørelsen. Som utvalget mener departementet at det ikke bør være kurant å bli fritatt for vergeoppgaven.

Skedsmo overformynderi har etterspurt bestemmelser som fanger opp tilfeller der en verge ikke ønsker å ivareta den mindreåriges interesser. Departementet er kommet til at det ikke er ønskelig med en slik regel. Vergemål er et lovpålagt ansvar for foreldre med foreldreansvar for barn under 18 år. Departementet mener det vil være uheldig om en verge skal kunne be seg fritatt fra et slikt ansvar. En interessekonflikt mellom vergen og den mindreårige vil løses av habilitetsreglene i lovforslaget § 34. For det tilfellet at vergen faktisk ikke er i stand til å utøve vergemålet, vil reglene i lovforslaget § 18 tredje ledd gjelde.