10 Sluttavregning (close-out netting)
10.1 Direktivet
10.1.1 Om sluttavregning
I følge artikkel 7 nr. 1 skal medlemsstatene i to hovedtyper av situasjoner sikre at en bestemmelse om sluttavregning kan få virkning i overensstemmelse med de avtalte vilkår, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav a og b. De to situasjonene hvor forpliktelsen gjelder omtales nærmere i pkt. 10.1.2 nedenfor.
Direktivet definerer sluttavregning på følgende måte, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav n:
«en bestemmelse i en aftale om finansiel sikkerhedsstillelse eller i en aftale, som en aftale om finansiel sikkerhedsstillelse er en del af, eller, såfremt der ikke findes en sådan aftalebestemmelse, en lovbestemmelse, som, når der opstår en fyldestgørelsesgrund, indebærer, ved netting eller modregning eller på anden vis:
at parternes finansielle forpligtelser forfalder omgående og udtrykkes som en forpligtelse til at betale et beløb svarende til forpligtelsernes beregnede aktuelle nettoværdi, eller opsiges og afløses af en forpligtelse til at betale et sådant beløb, og/eller
at der foretages en opgørelse over, hvad hver part skylder den anden i medfør af sådanne forpligtelser, og at den part, som skylder det største beløb, betaler en nettosum svarende til differencen til den anden.»
Arbeidsgruppen forklarer sluttavregning og effekten av slik sluttavregning på følgende måte, jf. s. 47-48:
«I korte trekk innebærer bilateral sluttavregning i direktivets forstand for det første at partenes forpliktelser ved inntreden av en avtalt fyllestgjørelsesgrunn går til ekstraordinært forfall. I følge artikkel 2 nr. 1 bokstav l kan en «fyldestgørelsesgrund» blant annet være mislighold eller annen avtalt rett til realisasjon eller sluttavregning. For det andre innebærer sluttavregning at det foretas en motregning av de forfalte forpliktelsene, for eksempel omregnet i nåverdi og til en gitt felles referansevaluta. Denne operasjonen resulterer i en nettosum av partenes mellomværender, basert på differansen mellom de ulike beløpene som partene skylder hverandre. Den parten som til sammen skylder det største beløpet er gjerne forpliktet til å betale differansen til sin motpart. Både sikkerhetsstiller og sikkerhetshaver kan ha rett til å sluttavregne forpliktelsene etter avtalen.
Effekten av sluttavregning - og fordelen for partene - er blant annet at kredittrisikoen reduseres, og at finansieringskostnadene blir lavere ved at sikkerhetskrav kan tilpasses nettoeksponeringen i stedet for bruttoeksponeringen, se også direktivets fortale punkt 14. I forhold til finansinstitusjoner og verdipapirforetak kan det for øvrig ha betydning for kapitaldekningskravene hvorvidt det foreligger sikker adgang til sluttavregning. Som eksempel godkjenner forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak § 6a bilaterale motregningsavtaler som risikoreduserende dersom avtalen oppfyller nærmere angitte vilkår. Arbeidsgruppen viser til at direktivet fører til en større grad av anerkjennelse av sluttavregningsavtaler, noe som må antas å medføre at denne typen kapitaldekningsregler kan få en bredere anvendelse.
[...]
Direktivets definisjon av sluttavregning i artikkel 2 angir hvilke krav som skal kunne nyttes til sluttavregning. Det fremgår av bestemmelsen at det er «parternes finansielle forpligtelser» som motregnes, og at det er hva hver part skylder den andre i medhold av «sådanne forpligtelser» som danner grunnlaget for nettodifferansen. Basis for sluttavregning i direktivets forstand kan altså bestå av både forpliktelser til å betale penger og forpliktelser til å levere finansielle instrumenter, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav f om begrepet finansiell forpliktelse.
Det følger forutsetningsvis av artikkel 2 nr. 1 bokstav n at det er de finansielle forpliktelser som er del i «... en aftale om finansiel sikkerhedsstillelse eller i en aftale, som en aftale om finansiel sikkerhedsstillelse er en del af, eller, såfremt der ikke findes en sådan aftalebestemmelse, en lovbestemmelse ...» som inngår i sluttavregningen. Dette betyr etter arbeidsgruppens syn at det er sluttavregning av de finansielle forpliktelser som er tilknyttet avtalen om finansiell sikkerhetsstillelse, som medlemsstatene har en plikt til å anerkjenne etter artikkel 7. Eventuelt de finansielle forpliktelser som er tilknyttet en lovbestemmelse om sluttavregning dersom det eksisterer en slik lovbestemmelse i den nasjonale lovgivning. Det bemerkes i den sammenheng at arbeidsgruppen ikke kjenner til slike lovbestemmelser i norsk rett.»
Departementet er i hovedsak enig med arbeidsgruppens redegjørelse om sluttavregning, men vil presisere at direktivet ikke kan tolkes slik at medlemsstatene er forpliktet til å anerkjenne såkalte walkaway-klausuler. En walkaway-klausul innebærer at den parten som har en nettoforpliktelse etter avregningen, ikke behøver å utbetale denne som følge av at den andre parten har misligholdt eller på annen måte aktualisert sluttavregningen.
10.1.2 Tredjemannsvirkninger
Plikten til å sikre at partene kan gjøre opp (nette) sine forpliktelser ved avtalt sluttavregning påhviler medlemsstatene i to situasjoner, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav a og b:
Der det innledes eller foregår «likvidation» eller «saneringsforanstaltninger» (dvs. felles gjeldsforfølgning, se kapittel 12 nedenfor) overfor sikkerhetsstiller eller sikkerhetshaver, og
Der det påstås at sluttavregning helt eller delvis er avskåret som følge av overdragelse, utlegg, arrest eller andre disponeringer over forpliktelsene som skal inngå i avregningen.
Arbeidsgruppen uttaler følgende om hva sikringsforpliktelsen som nevnt i artikkel 7 nr. 1 bokstav a nærmere innebærer, jf. s. 49-50:
«Direktivet artikkel 7 nr. 1 bokstav a er etter arbeidsgruppens oppfatning en henvisning til at innledning av «likvidation» eller «saneringsforanstaltninger» overfor en eller begge parter ikke skal kunne hindre at sluttavregning kan gjennomføres i tråd med det som er avtalt. Det betyr at virkningen av avtalt sluttavregning på direktivets område ikke skal påvirkes av at det innledes kollektiv bobehandling eller at det gripes inn fra administrative eller rettslige myndigheter, se nærmere i kapittel 8 om begrepene «likvidation» og «saneringsforanstaltninger». Til illustrasjon kan nevnes at for eksempel åpning av konkurs i et verdipapirforetak ikke skal kunne forhindre verdipapirforetakets motpart i å sluttavregne de finansielle fordringer og forpliktelser som omfattes av avtalen.
Det kan tenkes at finansielle forpliktelser som omfattes av avtalen om sluttavregning, oppstår eller forfaller etter at konkurs er åpnet eller vedtak om offentlig administrasjon er fattet. I så fall oppstår spørsmålet om direktivets vern av sluttavregningsavtaler også omfatter disse forpliktelsene. I det følgende tales det kun om konkurs for enkelhets skyld.
Spørsmålet om uforfalte forpliktelser omfattes av direktivets vern, løses etter arbeidsgruppens syn allerede av definisjonen av sluttavregning. Det fremgår av denne at et av de karakteristiske trekk ved sluttavregning er at «parternes finansielle forpligtelser forfalder omgående», jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav n punkt i. Av dette utleder arbeidsgruppen at også sluttavregning med forpliktelser som allerede foreligger, men som ennå ikke er forfalt ved inntreden av fyllestgjørelsesgrunnen, skal sikres i henhold til direktivet.
Spørsmålet om latente forpliktelser omfattes av direktivets vern, løses etter arbeidsgruppens oppfatning av definisjonen av hva som anses som relevante finansielle forpliktelser. Det fremgår av artikkel 2 nr. 1 bokstav f at relevante finansielle forpliktelser kan være «eksisterende eller fremtidige, faktiske, betingede eller potentielle». Etter arbeidsgruppens syn tilsier sammenhengen i systemet dermed at alle forpliktelser som er tilknyttet avtalen om sluttavregning, og som er eksisterende, fremtidige, faktiske, betingede eller potensielle, omfattes av direktivets vern i artikkel 7. Etter arbeidsgruppens syn må derimot forutsetningen for dette være at forpliktelsen oppstår på grunnlag av disposisjoner som tidsmessig ligger foran den rettsavgjørelse som innleder konkurs (i Norge; kjennelse om konkursåpning), eventuelt senere på samme dag. I sistnevnte situasjon (senere samme dag) åpner direktivet for at medlemsstatene kan oppstille et krav om at kreditor må ha vært i aktsom god tro da avtalen om forpliktelsen ble inngått. Det foregående kan etter arbeidsgruppens oppfatning utledes av artikkel 8 nr. 2:
«Medlemsstaterne sikrer, at når en aftale om finansiel sikkerhedsstillelse eller en relevant finansiel forpligtelse er indgået, eller en finansiel sikkerhed er stillet på datoen for, men efter tidspunktet for indledningen af likvidation eller saneringsforanstaltninger, kan aftalen eller forpligtelsen kræves opfyldt og er bindende over for tredjemand, hvis sikkerhedshaveren kan bevise, at han ikke vidste eller burde vide, at der var indledt likvidation eller saneringsforanstaltninger.»
Følgende eksempel kan illustrere ytterpunktet i artikkel 7 nr. 1 bokstav a: På dag 1 inngår A og B en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse som inneholder bestemmelser om sluttavregning. I tidsrommet deretter oppstår og avsluttes flere ulike forpliktelser som alle har sammenheng med sikkerhetsstillelsesavtalen. På dag 10 avsies det kjennelse om åpning av konkurs i B. Kjennelsen avsies kl. 12 denne dagen. Klokken 13 pådrar B seg en ytterligere forpliktelse overfor A, uten at A kjenner til at konkurs er åpnet. I dette tilfellet kan A benytte også den sist oppståtte forpliktelse som ledd i en sluttavregning, forutsatt at A var i aktsom god tro. Dersom forpliktelsen først pådras på dag 11, krever ikke direktivet at den skal kunne inngå i sluttavregningen uansett om A var i aktsom god tro.»
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens redegjørelse om dette.
Arbeidsgruppen uttaler følgende om sitt syn på hva sluttavregningsforpliktelsen overfor «andre tredjepersoner» i artikkel 7 nr. 1 bokstav b innebærer, jf. s. 50:
«Direktivet artikkel 7 nr. 1 bokstav b er etter arbeidsgruppens oppfatning en henvisning til at påstått overdragelse, utlegg, arrest eller annen disponering over kreditorposisjonen i en finansiell forpliktelse, ikke skal kunne hindre at sluttavregning kan gjennomføres i tråd med det som er avtalt. Det betyr at virkningen av en sluttavregningsbestemmelse, på direktivets område ikke skal påvirkes av at for eksempel A har overdratt eller pantsatt en fordring på B til tredjemann C i strid med det som er avtalt, eller av at C tar utlegg eller arrest i en slik fordring. C må i disse tilfellene godta at den fordring som er overdratt til han, gjøres opp ved sluttavregning mellom A og B. Direktivet er likevel ikke til hinder for at C for eksempel kan rette erstatningskrav mot A i slike tilfeller, men dersom A er konkurs vil C i så fall måtte nøye seg med en dividende av kravet.
Direktivet stiller etter arbeidsgruppens syn ikke krav om at eldre rettigheter med rettsvern, ved kollisjon skal stå tilbake for etterfølgende avtaler om sluttavregning. Det betyr at dersom A på dag 1 har overdratt en fordring til C, og B på dag 2 inngår en avtale med A som går ut på at blant annet det som nå er Cs fordring skal være del av en sluttavregningsavtale, så krever ikke direktivet at C må finne seg i at hans krav blir gjort opp gjennom denne sluttavregningen. Forutsetningen er i så fall at C har skaffet seg rettsvern for sitt erverv. Ved overdragelse av enkle pengekrav vil rettsvernsakten være notifikasjon til debitor B, noe som gjør denne problemstillingen nokså upraktisk.»
Særlig ordlyden i artikkel 7 nr. 1 bokstav b byr etter departementets syn på tolkningsproblemer, og det er uklart om arbeidsgruppen har lagt til grunn riktig forståelse av bestemmelsen. I Ds 2003:38 side 118-119 (Sverige) uttales blant annet følgende om dette:
«Bestämmelsen i artikel 7.1 (b) är svårtolkad men ordalydelsen tyder närmast på att A skall kunna åberopa sin motfordran till kvittning och slutavräkning trots att huvudfordran har överlåtits. Således är en fordran som omfattas av en slutavräkningsklausul inte negotiabel. A skulle då vara skyddad mot en invändning från C om att slutavräkning inte kan ske eftersom en överlåtelse har skett. Det kan dock ifrågasättas om ett ovillkorligt skydd mot kvittningsinvändningar från förvärvaren C skulle förbättra förutsebarheten och effektiviteten vid hanteringen av säkerheter på finansmarknaden.
Vid det nordiska mötet den 1 april 2003 diskuterades tolkningen. De representanter som även deltagit i arbetet med direktivet angav att avsikten med bestämmelsen var att träffa nettningsbara förpliktelser som härrör från samma avtal och där ena förpliktelsen därför inte kan överlåtas utan vidare. Det är främst olika former av repor (återköpsavtal), men även pantavtal som innehåller en rätt för panthavaren att förfoga över panten som ägare, och likaledes en skyldighet att lämna tillbaka likvärdig säkerhet. I sådana fall finns i avtalet dels ett krav på pengar (den bakomliggande skulden), dels ett krav på att få tillbaka de finansiella instrumenten (återköpet/återföra likvärdig säkerhet). Den ena förpliktelsen kan i så fall inte skiljas från den andra, vilket i sin tur innebär att penningfordringen egentligen inte är avsedd att överlåtas. I direktivtexten talas om «påstådd» överlåtelse m.m. Denna formulering tyder på att en slutavräkningsklausul skall kunna göras gällande så länge överlåtelsen inte har fullbordats sakrättsligt. Tanken skulle vara att, eftersom det här är fråga om enkla fordringar, förvärvaren måste underrätta gäldenären om överlåtelsen och då får kännedom om slutavräkningsklausulen. I artikel 5.5 (pant) och artikel 6.2 (säkerhetsöverlåtelse) anges också att en förpliktelse att överföra likvärdig säkerhet kan bli föremål för en slutavräkningsklausul.»
En sluttavregningsklausul skal altså i følge direktivet kun sikres i den grad en tredjeperson ennå ikke har fått rettsvern for overdragelsen av fordringen. Dette kan utledes av uttrykket «påstået overdragelse» i artikkel 7 nr. 1 bokstav b. Inntil erververen av fordringen (cesjonaren) har fått rettsvern for kreditorskiftet, er det kun snakk om en «påstået» rett i direktivets forstand. Etter at rettsvernsakten er gjennomført er det imidlertid tale om en rett som ikke bare er «påstået», og som dermed vil avskjære sluttavregning dersom dette følger av den nasjonale lovgivning. Departementet legger til grunn at dette er den riktige forståelsen av direktivet, og at det ikke har vært meningen å avskjære de negotiabilitetsvirkninger som er sentrale for at omsetningsgjeldsbrev skal ha sin forutsatte funksjon.
Departementet vil for øvrig bemerke at sluttavregning i direktivets forstand ikke kan anses å være avgrenset til slike innbyrdes tilknyttede krav som blant annet vil foreligge ved en repo-avtale (plikt for A å kjøpe (betale) - plikt for B å levere). Alle finansielle forpliktelser som er knyttet til en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse skal kunne inngå i en sluttavregning med samme beskyttelse etter artikkel 7. For eksempel der A skylder 100 millioner kroner til B, B skylder 50 millioner kroner til A, og A har stilt aksjer som sikkerhet for differansen.
10.1.3 Forbud mot visse typer innsigelser
I følge artikkel 7 nr. 2 skal artikkel 4 nr. 4 gjelde tilsvarende for bestemmelser om sluttavregning. Det betyr blant annet at sluttavregning skal kunne gjennomføres umiddelbart og uten forutgående varsel dersom ikke partene har avtalt annet, jf. pkt. 9.1.3 ovenfor.
10.2 Gjeldende rett
10.2.1 Om sluttavregning
I norsk rett likestilles som hovedregel en avtale om sluttavregning med enhver annen avtale om motregning mellom partene. Det er ingen begrensninger i avtalefriheten med unntak for preseptoriske lovregler, herunder de generelle avtalerettslige reglene som gjelder for alle avtaleinngåelser. Avtaler om sluttavregning i tråd med direktivet som er inngått mellom partene, vil således være gyldig såfremt avtalen for eksempel ikke er fremkommet ved tvang, eller anses urimelig etter avtaleloven § 36. Det vises til arbeidsgruppens redegjørelse for dette på side 52.
10.2.2 Tredjemannsvirkninger
Arbeidsgruppen har vist til Rune Sæbøs synspunkt om at «...hovedregelen må være at B kan påberope seg avtalt motregningsrett i konflikt med tredjeperson som har kolliderende rettigheter i hovedkravet, uavhengig av om vilkårene for motregning etter gjeldsbrevloven § 26 (avtaleerverver og utleggs- og arresttaker) eller dekningsloven kap. 8 (konkurs og offentlig administrasjon) er oppfylt...» Arbeidsgruppen har ikke behandlet spørsmålet i forhold til omsetningsgjeldsbrev og lignende verdipapirer, men som nevnt ovenfor krever neppe direktivet at sluttavregning skal kunne stå seg overfor omsetningserverv av negotiable gjeldsbrev. Spørsmålet om sluttavregning kan gjøres gjeldende i forhold til omsetningsgjeldsbrev som er overdratt med rettsvern for erverver, reguleres i tilfelle av gjeldsbrevloven kapittel 2 mv.
Arbeidsgruppen drøfter ovennevnte problemstilling i tilknytning til dekningsloven, jf. s. 53:
«På den annen side står Sæbøs standpunkt i konflikt med en del øvrig juridisk litteratur for så vidt gjelder forholdet til dekningsloven kapittel 8 (konkurstilfellene). Det kan i den forbindelse vises til Arne Tjaum: Valuta- og renteswaper, En rettslig studie, Oslo 1996 s. 402 og s. 477 og Knut Bergo: Netting av derivatkontrakter, temahefte utgitt av advokatfirma Wikborg, Rein & Co. Nr. 1/1996 s. 58-63. Se også Sæbø s. 238 med videre henvisninger. Arbeidsgruppen finner det ikke nødvendig å gå inn i en nærmere drøftelse av hvorvidt for eksempel dekningsloven § 8-1 kan være til hinder for avtalt sluttavregning ved konkurs. Det kan i så måte henvises til den uenighet som eksisterer i litteraturen som nevnt.
Arbeidsgruppen viser derimot til at lovgiver tidligere har funnet grunn til å gjøre unntak fra dekningsloven § 8-1, blant annet i verdipapirhandelloven § 10-2 som regulerer avtalt motregning i forhold til enkelte finansielle instrumenter. Dette kan tale for at dekningsloven i utgangspunktet er til hinder for slik motregning i visse situasjoner. Dette kan derimot også være et uttrykk for at rettstilstanden er usikker, og at det dermed har vært behov for en avklaring.
Uavhengig av det foregående spørsmålet om sluttavregning overfor tredjeperson, følger det av dekningsloven § 7-3 at konkursboet har rett til å tre inn i de gjensidig tyngende avtaler skyldneren har sluttet. Det må antas at boet har alminnelig adgang til å velge om det vil tre inn i en eller flere av konkursdebitors kontrakter, uten å måtte tre inn i alle med samme medkontrahent (såkalt cherry picking).
På bakgrunn av dette kan det reises spørsmål ved om norsk rett tillater at boet velger å utelukkende tre inn i kontrakter som er til fordel for skyldneren, for derved å uthule den fulle virkningen av en sluttavregningsavtale. En tilgrensende problemstilling er om boet har rett til å tre inn i enkeltvise kontrakter som er del av en større rammeavtale om blant annet finansiell sikkerhetsstillelse, eller om boet i tilfelle må tre inn i hele rammeavtalen. Dersom boet må forholde seg til hele rammeavtalen sett under ett, oppstår det etter arbeidsgruppens oppfatning ikke problemer i forhold til artikkel 7.
Arbeidsgruppen er av den oppfatning at det hefter en del rettslig usikkerhet omkring boets adgang til «cherry picking» i forhold til enkeltforpliktelser under en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse. Ordlyden i dekningsloven § 7-3 synes å åpne for slik selektiv inntreden.
For enkelte avregningsavtalers vedkommende er de ovennevnte problemene løst i verdipapirhandelloven § 10-2. I henhold til bestemmelsen kan avregningsavtaler gjøres gjeldende «... uten hinder av dekningsloven §§ 7-3 ...» Forutsetningen er, som i direktivet, at avtalen er skriftlig. Verdipapirhandelloven kapittel 10 er begrenset til varederivater, fremtidige renteavtaler (FRA), rente- og valutaopsjoner, rente- og valutaterminer, rente- og valutabytteavtaler og avtaler om handel med valuta, jf. verdipapirhandelloven § 10-1. Departementets adgang til å utvide anvendelsesområdet er foreløpig ikke benyttet.
Også i betalingssystemloven er det gitt særskilte regler på området. Det fremgår av § 4-2 første ledd at avtaler om avregning kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling hos en deltaker i systemet. Forutsetningen er her at «... oppdraget er lagt inn i systemet før det er innledet insolvensbehandling.» Betalingssystemloven § 4-2 gjelder som utgangspunkt bare for interbanksystemer med tillatelse etter § 2-3, Norges Bank, og for verdipapiroppgjørssystemer etter særskilt godkjenning av Kredittilsynet, jf. § 4-1 første ledd.»
Hvordan avtalt sluttavregning står seg i forhold til utleggstakere og arresthavere reguleres av deknl. § 2-2. Dersom B har avtalt motregningsrett i As krav på B (hovedkravet), må As enkeltforfølgende kreditorer respektere dette.
10.2.3 Forbud mot visse typer innsigelser
Arbeidsgruppen har ikke identifisert særlige problemer i forholdet mellom norsk rett og artikkel 7 nr. 2, jf. artikkel 4 nr. 4.
10.3 Arbeidsgruppens forslag
10.3.1 Om sluttavregning
Arbeidsgruppen synes å legge direktivets definisjon av sluttavregning til grunn, men foreslår likevel en noe mer generell definisjon i lovforslaget § 6 annet ledd. Det følger av forslaget at sluttavregning skal innebære at partenes forpliktelser ved inntreden av en på forhånd avtalt situasjon blir fastsatt til pengekrav i henhold til avtalte kriterier, og gjøres opp ved motregning.
Det fremgår ikke klart av forslaget om det skal være adgang til å benytte walkaway-klausuler. Arbeidsgruppen uttaler imidlertid i tilknytning til beskrivelsen av direktivet at den parten som etter sluttavregningen skylder penger «gjerne» er forpliktet til å betale dette til sin motpart, jf. s. 48 øverst. Dette kan tyde på at arbeidsgruppen i hvert fall ikke utelukker anvendelsen av walkaway-klausuler. På den annen side uttaler arbeidsgruppen seg mer negativt til slike klausuler på side 41 i rapporten.
10.3.2 Tredjemannsvirkninger
Arbeidsgruppen legger til grunn at det utenfor konkurs er vid adgang til å avtale sluttavregning, og at sluttavregning også kan foretas selv om et eller flere av kravene som skal inngå i beregningsgrunnlaget er overdratt til tredjeperson. På dette grunnlag synes det ikke å være arbeidsgruppens intensjon å foreslå endringer i gjeldende rett.
Arbeidsgruppen viser imidlertid til at det er usikkert om dekningsloven § 8-1 eller § 7-3 er i samsvar med direktivet, jf. s. 54:
«Etter arbeidsgruppens syn hefter det i det minste en viss rettslig usikkerhet med hensyn til om det norske regelverket fullt ut er i samsvar med direktivets krav på dette området. For å fjerne tvil med hensyn til om virkningen av sluttavregningsavtaler er sikret i overensstemmelse med artikkel 7, foreslår derfor arbeidsgruppen en lovfestet rett til sluttavregning. Det vises til at en uttrykkelig gjennomføring også vil være best egnet til å fjerne usikkerhet som kan oppstå ved grensekryssende sikkerhetsstillelse.
Som en følge av at avtalt sluttavregning etter arbeidsgruppens syn får en vidtrekkende beskyttelse overfor ulike tredjemenn, foreslås at slike bestemmelser må inngås skriftlig for å sikre et minimum av notoritet rundt forholdet. Det vises til at gjennomført rettsvernsakt i sammenheng med tilknyttet finansiell sikkerhetsstillelse ikke vil gi holdepunkter for hvorvidt det foreligger en bestemmelse om sluttavregning.
For tilfeller av konkurs og offentlig administrasjon foreslås en bestemmelse etter modell av verdipapirhandelloven § 10-2. Det vil si at det uttrykkelig lovfestes i gjennomføringsloven at en skriftlig avtale om sluttavregning skal kunne gjøres gjeldende uten hinder av dekningsloven § 7-3 og § 8-1. Det foreslås for øvrig at henvisningen til dekningsloven i banksikringslovens § 4-6 første ledd bokstav e, suppleres med en henvisning også til lov om finansiell sikkerhetsstillelse.»
10.3.3 Forbud mot visse typer innsigelser
Arbeidsgruppen har ikke foreslått en eksplisitt hovedregel om at sluttavregning skal kunne gjennomføres umiddelbart og uten varsel ved inntreden av en fyllestgjørelsesgrunn. Dette følger imidlertid av arbeidsgruppens forslag i den forstand at avtalen skal legges til grunn. Dersom det er avtalt at sluttavregning skal skje ved mislighold, betyr dette at avregning i denne situasjonen kan skje umiddelbart og uten ytterligere varsel.
10.4 Høringsinstansenes merknader
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til sluttavregningsbestemmelsens regulering av forholdet til tredjepersoner.
Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen uttaler følgende om arbeidsgruppens lovforslag vedrørende sluttavregning:
«Første ledd er formulert etter mønster av verdipapirhandelloven § 10-2. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid rett til motregning eller netting bare for en nærmere angitt avgrenset krets av finansielle instrumenter. Vi er tilfreds med at lovforslaget innebærer at det saklige anvendelsesområdet i og med dette lovforslaget vil utvides til å gjelde for finansielle instrumenter generelt. Vi bemerker likevel at verdipapirhandelloven vil gjelde for enhver, herunder fysiske personer, mens lov om finansiell sikkerhetsstillelse er begrenset til de institusjoner og juridiske personer som er oppregnet i tredje ledd bokstavene a) til e).
For øvrig vil vi også gjerne bemerke at det legges til grunn at sluttavregning iht. § 6 får den gunstige virkning at kapitaldekningskravene blir beregnet på grunnlag av netto posisjoner (netto tilgodehavender) som blir resultatet av en slik avregning.»
Fondsmeglerforbundettilkjennegir lignende synspunkter om forholdet mellom lovforslaget om sluttavregning og kapitaldekningsregelverket.
Justisdepartementet uttaler i forhold til arbeidsgruppens forslag om realisasjon av pant, at det bør vurderes å ta inn et krav i loven om at fullbyrding skal skje på kommersielt rimelige vilkår, jf. artikkel 4 nr. 6. Justisdepartementet uttaler at det også ved sluttavregning må foretas en verdivurdering, og at de samme anførslene (vedrørende «kommersielt rimelige vilkår») derfor også gjelder her. Dette behandles på generelt grunnlag i kapittel 11 nedenfor. Videre uttaler Justisdepartementet:
«Ser man lovforslaget § 6 første og annet ledd i sammenheng, fremgår det etter vår vurdering at det ikke er overlatt til partene å avtale om den som kommer i en sluttavregningsposisjon skal kunne se tiden an og vurdere nærmere når det er gunstigst for ham å motregne, men at verdivurderingen må skje med utgangspunkt i tidspunktet for sluttavregningsrettens inntreden. Dette synes også å være i tråd med direktivet, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav n. Departementet oppfordres til å adressere problemstillingen i motivene og vurdere behovet for å endre ordlyden i § 7 [les; § 6] for å få dette klarere frem.»
10.5 Departementets vurdering
10.5.1 Om sluttavregning
Departementet støtter arbeidsgruppens forslag til definisjon av sluttavregning med enkelte endringer i gjennomføringsloven. Endringen gjelder hovedsakelig adgangen til å benytte såkalte walkaway-klausuler. Slike klausuler er etter departementets oppfatning ikke forenlige med hensynet til øvrige kreditorer, jf. beskrivelsen i pkt. 10.1.1 ovenfor. Det foreslås derfor at ordlyden eksplisitt bør uttale at sluttavregning medfører en plikt for den parten som etter sluttavregning har en nettoforpliktelse til å gjøre opp denne med motparten.
Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for det synspunkt at arbeidsgruppens forslag vil få «den gunstige virkning» at kapitaldekningskravene blir beregnet på grunnlag av netto posisjoner. Departementet vil bemerke at kapitaldekningsreglenes forhold til det nye regelverket vil eventuelt måtte vurderes nærmere. Dette lovforslaget gjør ingen endringer i kapitaldekningsregelverket.
Justisdepartementet vurderer arbeidsgruppens lovforslag slik at det ikke er overlatt til partene å avtale at den som kommer i sluttavregningsposisjon skal kunne se tiden an og vurdere nærmere når det er gunstigst for han å motregne. Det uttales at verdivurderingen må skje med utgangspunkt i tidspunktet for sluttavregningsrettens inntreden, og at dette synes å være i tråd med artikkel 2 nr. 1 bokstav n. Finansdepartementet viser til at tidspunktet for sluttavregningen, og dermed verdivurderingen, må bestemmes på bakgrunn av hva som er avtalt mellom partene. Dersom det er avtalt at mislighold gir rett til sluttavregning, men at sluttavregningen (forutsetningsvis) ikke skal inntre før ved erklæring eller lignende, må dette også respekteres av eventuelle konkursbo. I andre tilfeller kan det tenkes at avtalen innebærer at mislighold skal føre til automatisk sluttavregning, og i så fall må verdiberegningen skje med utgangspunkt i dette. Det vises for øvrig til hvordan verdipapirhandelloven § 10-2 løser dette spørsmålet.
Avtale om sluttavregning må som nevnt inngås skriftlig, jf. pkt. 5.4.3 ovenfor.
10.5.2 Tredjemannsvirkninger
Departementet viser til at det kan synes uklart i hvilken grad avtaler om sluttavregning har virkning overfor tredjeperson etter gjeldende rett. Særlig gjelder dette i forhold til konkursbo/offentlig administrasjonsbo. Det foreslås derfor at gjennomføringsloven uttrykkelig uttaler at avtale om sluttavregning kan gjøres gjeldende uten hinder av dekningsloven § 7-3 (om motregning) og § 8-1 (om konkursboets rett til å tre inn i skyldnernes avtaler).
Utleggs- og arresttakere må imidlertid alltid respektere avtalt motregning både i forhold til enkle pengekrav og omsetningsgjeldsbrev. Det følger av dekningsloven § 2-2 at kreditor gjennom beslaget ikke kan få større rett enn debitor hadde.
Som nevnt krever ikke direktivet at de negotiabilitetsvirkninger som følger av gjeldsbrevloven kapittel 2 (omsetningsgjeldsbrev), ikke lenger skal gjelde. Det foreslås derfor at sluttavregning med slike pengekrav fortsatt må vurderes etter den eksisterende rettstilstand. Det foreslås videre at gjennomføringsloven utformes slik at det gjøres klart at avtalt sluttavregning kan gjøres gjeldende også i enkle krav som er avhendet til tredjeperson. Det presiseres at dette ikke skal gjelde dersom et enkelt krav er avhendet til tredjeperson før avtalen om sluttavregning er inngått.
10.5.3 Forbud mot visse typer innsigelser
Arbeidsgruppen har som nevnt ikke foreslått noen eksplisitt hovedregel om at sluttavregning skal kunne gjennomføres umiddelbart og uten varsel dersom det inntrer en fyllestgjørelsesgrunn, jf. artikkel 7 nr. 2, jf. artikkel 4 nr. 4. Departementet bemerker at en slik regel ikke er nødvendig så lenge gjennomføringsloven uttaler at avtalens vilkår skal legges til grunn. Det vises blant annet til det som er sagt om artikkel 4 nr. 4 i pkt. 9.1.3 ovenfor.