13 Lovvalg
13.1 Generelt
Et generelt spørsmål ved grensekryssende sikkerhetsstillelse er hvilket lands regler som skal komme til anvendelse ved vurderingen av om sikkerheten kan gjøres gjeldende både overfor sikkerhetsstiller og tredjepersoner, som for eksempel et konkursbo. Det kan legges til grunn at juridisk usikkerhet knyttet til dette spørsmålet vil medføre ekstrakostnader, eventuelt at långivere ikke vil akseptere verdipapirer som sikringsobjekt.
Et særlig problem ved grensekryssende sikkerhetsstillelse er at det må tas hensyn til flere lands jurisdiksjoner. Dette kommer av at den lovgivning som regulerer rettigheter til finansiell sikkerhet, kan variere fra land til land. Det blir derfor ikke bare viktig for aktørene å kjenne til innholdet i ulike lands interne rett, men også å vite med stor grad av sikkerhet hvilket lands interne rett som ved for eksempel konkurs kommer til anvendelse.
For å vite hvilket lands rett som skal anvendes på et rettsforhold må hovedsakelig to spørsmål avklares. For det første må det avklares hvilket eller hvilke lands domstol som er kompetent til å behandle saken. For det andre hvilket lands interne rett som skal anvendes på bakgrunn av lovvalgsreglene som gjelder i domstollandet. Begge disse spørsmålene kan by på usikkerhet, men dersom lovvalgsreglene er like i alle alternative jurisdiksjoner, vil det første spørsmålet være av begrenset betydning. Selv om lovvalgsreglene er like i de alternative jurisdiksjonene er det likevel viktig at reglene i seg selv er klare. Det er altså to viktige elementer å ta hensyn til; - rettsenhet og forutberegnelighet, se nærmere om domsmyndighet og lovvalg i arbeidsgruppens rapport side 63.
I forhold til rettigheter i såkalte dematerialiserte verdipapirer som besittes via forvaltere/mellommenn kan det tenkes en rekke variasjoner mellom lovvalgsreglene i de enkelte land. Gjerne vil det også hefte en del manglende forutberegnelighet ved disse reglene. Årsaken til dette er at det alminnelige lovvalgsprinsipp som de fleste stater følger i forhold til rettigheter i formuesgoder, ikke passer så godt på verdipapirer hvor adkomsten/rettighetene fremgår av et register eller en konto som føres av eller på vegne av en tredjeperson.
Det alminnelige lovvalgsprinsippet kalles «lex rei sitae» eller «lex situs», og går ut på at det lands rett hvor formuesgjenstanden befinner seg skal anvendes. Dematerialiserte verdipapirer eksisterer som en elektronisk størrelse, og det kan derfor i gitte tilfeller være vanskelig å slå fast hvor papirene «befinner seg». Særlig gjelder dette ved forvalterregistrering.
En rekke EØS-direktiver på finansmarkedsområdet har regler som søker å etablere rettsenhet og forutberegnelighet om lovvalget for rettigheter i dematerialiserte verdipapirer. Det gjelder blant annet direktiv 98/26/EF (Finality) og 2001/17/EF og 2001/24/EF (Winding up-direktivene). Som det vil fremgå nedenfor har også direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse tilsvarende lovvalgsregler.
Den 13. desember 2002 ble det vedtatt en Haagkonvensjon som regulerer det samme lovvalgsspørsmålet som direktivene omhandler. Konvensjonen er nå åpen for signering og ratifisering. På engelsk kalles konvensjonen «Convention on the law applicable to certain rights in respect of securities held with an intermediary», eller med kortformen «Hague Securities Convention (HSC)».
Enkelte høringsinstanser har påpekt at direktivene er i strid med lovvalgsreglene i HSC. EU-kommisjonen har også lagt dette til grunn. EU-kommisjonen vil imidlertid fremme forslag om å endre direktivene, slik at medlemsstatene kan ratifisere konvensjonen (som anses å være bedre egnet enn direktivene på dette området). Konvensjonen vil gi økt forutberegnelighet, og vil dessuten medføre rettsenhet ikke bare i EØS, men også globalt (i den grad stater velger å ratifisere konvensjonen). Inntil konvensjonen kan bli signert og ratifisert er det imidlertid fortsatt direktivene som skal gjelde. Sikkerhetsstillelsesdirektivets lovvalgsregel i artikkel 9 må derfor implementeres i gjennomføringsloven.
For ordens skyld nevnes at arbeidsgruppen har lagt til grunn at HSC ikke er i strid med artikkel 9, men snarere er en presisering av bestemmelsen. Dette synspunktet kan imidlertid neppe opprettholdes fullt ut, som nevnt ovenfor.
13.2 Direktivet
Artikkel 9 er begrenset til å løse de lovvalgsspørsmål som oppstår i forhold til sikkerhet i form av dematerialiserte verdipapirer. I følge artikkel 2 nr. 1 bokstav g er sikkerhet i form av dematerialiserte verdipapirer å anse som sikkerhet som består av finansielle instrumenter, hvor adkomsten er notert i et register eller på en konto som føres av eller på vegne av en mellommann. Artikkel 9 løser altså ikke lovvalget i tilknytning til verdipapirer som besittes direkte, altså der adkomsten ikke fremgår av et register eller en konto. Se nærmere i arbeidsgruppens utredning side 64.
Arbeidsgruppen har blant annet følgende redegjørelse for artikkel 9, jf. s. 64-65:
«Det fremgår av artikkel 9 nr. 1 at det er rettsreglene i det land hvor den relevante verdipapirkonto føres,som skal legges til grunn innenfor lovvalgsregelens virkeområde. Den «relevante konto» er i følge artikkel 2 nr. 1 bokstav h det register eller den konto hvor de posteringer som godtgjør at sikkerhetshaveren har fått stilt de dematerialiserte verdipapirene som sikkerhet, er foretatt. Med andre ord er det lokaliseringen av det interne registeret hvor rettighetene i verdipapiret fremkommer på sikkerhetsstillernivå som er avgjørende for lovvalget, og ikke nødvendigvis lokaliseringen av for eksempel forvalterkontoen (verdipapirregisteret).
Direktivets løsning for lovvalget er også kalt PRIMA-regelen (Place of the Relevant Intermediary Approach). Liknende regler finnes i Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/26/EF (Oppgjørsdirektivet) artikkel 9 nr. 2, som betalingssystemloven § 4-4 annet ledd bygger på.
[...]
PRIMA-regelen bygger på det ovennevnte lex situs-prinsippet. Prinsippet behøver imidlertid presisering eller modifisering i forhold til dematerialiserte verdipapirer, fordi det kan være vanskelig å avgjøre hvor slike formuesgoder befinner seg.
Følgende eksempel kan illustrere anvendelsen av PRIMA-regelen i artikkel 9 nr. 1:
A stiller verdipapir X som sikkerhet. Den primære eiendomsretten til verdipapiret er forvalterregistrert på konto i et norsk verdipapirregister Y med A's engelske mellommann Z som kontoinnehaver. A's sikkerhetsstillelse med verdipapir X, registreres i mellommann Z's interne register over investorenes beholdninger. Dette interne registeret fører Z i England. I dette tilfellet følger det av direktivet at engelsk rett skal legges til grunn ved lovvalget.
Direktivet artikkel 9 nr. 1 skiller ikke mellom tilfeller hvor den relevante konto føres i eller utenfor EU (eller EØS etter implementeringen av direktivet i EØS-statene). Såfremt den kompetente domsmyndighet befinner seg i en EØS-stat som har gjennomført direktivet, skal artikkel 9 legges til grunn for lovvalget. Hvis den relevante konto er førti Tyrkia, skal for eksempel en norsk domstol legge tyrkisk rett til grunn ved avgjørelsen av rettsforholdet. Noe annet er selvsagt tilfelle dersom den kompetente domsmyndighet befinner seg utenfor EØS. I så fall kommer ikke direktivet til anvendelse. Det betyr at dersom et rettsforhold faller inn under tyrkisk jurisdiksjon, så vil den tyrkiske domstol legge sitt lands lovvalgsregler til grunn, med det resultat dette måtte medføre.
Det kan tenkes å oppstå tvil om hvor kontoen skal anses ført, for eksempel der ulike sider av registervirksomheten håndteres i forskjellige land, og gjennom ulike mellommenn. I direktivet artikkel 2 nr. 1 bokstav h, er dette spørsmålet forsøkt løst ved å velge det land «... hvor de posteringer, som godtgør, at sikkerhedshaveren har fået stillet denne sikkerhed i form af dematerialiserede værdipapirer, er foretaget.» Arbeidsgruppen forstår formuleringen slik at kontoen som utgangspunkt skal anses «ført» i det land hvor den faktiske innføring/registrering av sikkerhetsstillelsen foretas. For eksempel er ikke nødvendigvis den geografiske beliggenheten av lagringsmedium og teknologisk plattform avgjørende i denne sammenheng.»
Om spørsmålet om tilbakehenvisning og viderehenvisning uttaler arbeidsgruppen på side 65:
«Det fremgår uttrykkelig av direktivet artikkel 9 nr. 1 siste punktum at nasjonale lovvalgsregler som fører til såkalt tilbakevisning eller viderehenvisning (renvoi), ikke skal gjelde.
Renvoi foreligger når den fremmede rett som etter nasjonale lovvalgsregler skal anvendes, erklærer domstollandets eller et tredjelands rett for å være den kompetente, se Gaarder: Innføring i internasjonal privatrett s. 84. Dersom lovvalgsregelen hadde vært slik at man ved anvendelsen av den fremmede rett også skulle anvende dette landets internasjonale privatrett, så ville konsekvensen være at man måtte gå videre til å anvende det landets interne rett som den opprinnelige fremmede internasjonale privatrett viser til. Dersom for eksempel en norsk domstol kommer til at tysk rett skal anvendes, og tysk rett har en lovvalgsregel som peker ut norsk rett som den kompetente, så ville altså konsekvensen i henhold til norsk internasjonal privatrett, noe forenklet, være at den norske domstol er henvist til å anvende norsk rett.
Direktivet fjerner den rettslige usikkerhet som slike regler kan medføre ved at lovvalget i medhold av artikkel 9 nr. 1 som nevnt skal anses som en «... henvisning til [det fremmede] landets nationale lovgivning, uanset en eventuel regel, hvorefter det pågældende spørgsmål skal afgøres efter lovgivningen i et andet land.» I eksempelet ovenfor innebærer direktivet altså at den norske domstolen skal anvende tysk intern rett til å avgjøre rettsforholdet, selv om tysk internasjonal privatrett tilsier at det er norsk rett som er den kompetente.»
I artikkel 9 nr. 2 gis det en saklig avgrensning av hvilke forhold den ovennevnte lovvalgsregelen skal regulere, jf. bokstav a-d. Arbeidsgruppen har gitt følgende redegjørelse om dette, jf. s. 66:
«Lovvalgsregelen omfatter ikke alle forhold som kan tenkes i tilknytning til finansiell sikkerhetsstillelse, men inneholder en saklig avgrensning i direktivet artikkel 9 nr. 2. De rettsspørsmål som omfattes av bestemmelsens virkeområde er knyttet til:
«den retlige beskaffenhed af sikkerhed i form af dematerialiserede værdipapirer og de tinglige virkninger, der knytter sig hertil
kravene med hensyn til sikring mod tredjemand af en aftale om finansiel sikkerhedsstillelse, der vedrører sikkerhed i form af dematerialiserede værdipapirer og etableringen af sikkerhed i form af dematerialiserede værdipapirer i henhold til en sådan aftale, og mere generelt kravene med hensyn til, hvilke foranstaltninger der er nødvendige, for at en sådan aftale og etablering kan gøres gældende over for tredjemand
hvorvidt en persons adkomst til eller rettighed i sådan sikkerhed i form af dematerialiserede værdipapirer må vige for eller efterstilles en konkurrerende adkomst eller rettighed, eller hvorvidt der foreligger ekstinktiv erhvervelse
hvilke foranstaltninger der er nødvendige for at realisere sikkerhed i form af dematerialiserede værdipapirer, når der er opstået en fyldestgørelsesgrund.»
Det viktigste forholdet som lovvalgsregelen ikkeregulerer, er tvister inter partes om forståelsen og gjennomføringen av avtalen om finansiell sikkerhetsstillelse. Dersom det for eksempel oppstår en tvist mellom partene om hvordan avtalen skal tolkes, følger altså lovvalget av andre regelsett. Det kan i den sammenheng blant annet vises til EU-konvensjonen om lovvalg i kontraktsforhold (Romakonvensjonen 1980). Romakonvensjonen bygger, i likhet med Luganokonvensjonen, på et prinsipp om avtalefrihet. Norge er ikke part i Romakonvensjonen, men i praksis anses norske ulovfestede regler i mange tilfeller å være sammenfallende. For eksempel er kontraktslovvalget i OSLA-avtalen engelsk rett.
Direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav aer etter arbeidsgruppens oppfatning hovedsakelig en henvisning til forhold tilknyttet rettsregler som bestemmer i hvilken grad det gyldig kan avtales sikkerhetsstillelse i form av dematerialiserte verdipapirer, samt hvilke virkninger en eventuell ugyldighet vil ha. Eksempler på slike rettsregler kan være regler om hva som gyldig kan pantsettes, eller hvilke virkninger en ugyldig pantsettelse skal få.
Direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b og cer etter arbeidsgruppens oppfatning en henvisning til forhold tilknyttet rettsregler om rettsvern og prioritet i og utenfor konkurs. Eksempel på slike rettsregler kan være regler om hvilken sikringsakt som kreves for å oppnå rettsvern ved overdragelse eller pantsettelse, regler om ekstinktivt godtroerverv, regler om prioritetsrekkefølge ved kolliderende rettsstiftelser osv.
Direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav der etter arbeidsgruppens oppfatning en henvisning til forhold tilknyttet regler som gjelder ved realisasjon av sikkerhet i form av dematerialiserte verdipapirer. Eksempel på slike regler kan for eksempel være regler om hvilke prosedyrer som må følges ved tvangsrealisasjon.»
13.3 Gjeldende rett
Norsk rett har, med unntak av betalingssystemloven, ikke lovfestede lovvalgsregler på direktivets område. Lovvalget i tilknytning til dematerialiserte verdipapirer følger altså som hovedregel det ulovfestede lex situs prinsippet. Arbeidsgruppen har uttalt følgende om betalingssystemloven og de ulovfestede reglene, jf. s. 67:
«Den nærmere presiseringen av lex situs prinsippet i forhold til dematerialiserte verdipapirer er, så langt arbeidsgruppen kjenner til, ikke klarlagt i Norge. For verdipapirer som er investorregistrert i et verdipapirregister, er nok løsningen at registerets hjemland legges til grunn ved lovvalget. For verdipapirer som besittes av en forvalter på sikkerhetsstillers vegne, er derimot løsningen mindre åpenbar. To mulige løsninger skiller seg ut. På den ene siden kan det fortsatt være selve verdipapirregisterets hjemland som skal legges til grunn. På den annen side kan det også være landet hvor forvalteren fører sitt interne register.
Dersom rettsforholdet gjelder selve sikkerhetsstillelsen, og sikkerhetsstillelsen er ført i forvalterens interne register, er det derimot mye som taler for å bygge på PRIMA-regelen også etter norsk ulovfestet rett, se Ot.prp. nr. 96 (1998-99) Om lov om betalingssystemer s. 46 første spalte. Det vil si at løsningen også etter norsk rett bør være at det er det landets rett hvor forvalterens interne register blir ført, som skal legges til grunn ved lovvalget.
I Norge er det ikke særlig tradisjon for å lovfeste lovvalgsregler, men på enkelte områder finnes det likevel slike. I betalingssystemloven, som blant annet gjennomfører oppgjørsdirektivet, reguleres lovvalget i henholdsvis betalingssystemloven § 4-3 (generelt om deltakernes adgang til å velge lovgivning) og betalingssystemloven § 4-4 annet ledd (særskilt om tvungent lovvalg vedrørende finansielle instrumenter stilt som sikkerhet overfor en deltaker). Bestemmelsene gjelder bare for godkjente interbank- og verdipapiroppgjørssystemer, jf. betalingssystemloven § 4-1.
Det følger av betalingssystemloven § 4-4 annet ledd at dersom finansielle instrumenter er stilt som sikkerhet, og retten til instrumentene er registrert i et register, en konto eller en verdipapirsentral i en EØS-stat, så skal lovgivningen i dette landet være bestemmende for rettighetene til innehaver av sikkerhetsstillelsen. Det påpekes at denne bestemmelsen ikke kan tolkes antitetisk i den forstand at lovvalget blir annerledes ved sikkerhetsstillelse som er registrert i andre land enn EØS-stater. Lovvalget i sistnevnte tilfelle må etter arbeidsgruppens syn tvert i mot løses på annet grunnlag enn etter betalingssystemloven § 4-4 annet ledd. Dersom spørsmålet kommer opp for en norsk domstol er det altså lex situs regelen som kommer til anvendelse, og løsningen blir dermed den samme, jf. Ot.prp. nr. 96 (1998-99) s. 46 første spalte. Etter arbeidsgruppens oppfatning fordrer ikke direktivets lovvalgsregel noen endring av betalingssystemloven § 4-4 annet ledd.
Arbeidsgruppen kjenner ikke til andre eksplisitte lovvalgsbestemmelser som kan ha relevans for tolkningen av direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse.»
I følge artikkel 9 nr. 1 utgjør lovvalget en henvisning til det valgte landets nasjonale rett. Det vil si at tilbakehenvisning eller viderehenvisning (renvoi) i medhold av det valgte landets internasjonale privatrett ikke godtas. Arbeidsgruppen viser, med henvisning til Karsten Gaarder: Innføring i internasjonal privatrett, 2. utgave, 3. opplag, Oslo 1998 s. 17, til at det er noe uklart hvorvidt renvoi godtas i norsk internasjonal privatrett. Gruppen antar likevel at hovedregelen er at renvoi ikke godtas, og at norsk rett således er i samsvar med direktivet på dette punktet.
13.4 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen viser til at norsk rett synes å være i samsvar med artikkel 9, men at det er viktig for aktørene på finansmarkedet med større klarhet i forhold til dette. Av den grunn foreslår arbeidsgruppen en uttrykkelig kodifisering av lovvalgsregelen i artikkel 9.
13.5 Høringsinstansenes merknader
Som nevnt ovenfor har enkelte høringsinstanser bemerket at artikkel 9 er i strid med Hague Securities Convention. Det har imidlertid ikke fremkommet synspunkter på gjennomføringen av artikkel 9 slik bestemmelsen er foreslått av arbeidsgruppen. Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen har uttalt at det viktigste i alle tilfelle nok er at man får en lovregulering som på en entydig måte avgjør spørsmålet om lovvalg.
13.6 Departementets vurdering
Innledningsvis vil departementet bemerke at Hague Securities Convention er under evaluering med sikte på eventuell signering og ratifisering. Ratifisering må imidlertid i alle tilfelle vente til direktivet er endret i samsvar med konvensjonen for å unngå motstridende folkerettslige forpliktelser. Departementet er kjent med at EU arbeider med dette, og følger prosessen fortløpende.
Uavhengig av konvensjonen må artikkel 9 antas å utgjøre en viss avklaring av rettstilstanden i EØS. I Norge er lovvalgsreglene sannsynligvis allerede på linje med direktivet, men departementet har likevel kommet til at reglene bør fremgå av gjennomføringsloven. Det vises i så måte til klarhets- og forutberegnelighetshensyn, jf. ovenfor. Det vises til lovutkastet § 9.