5 Lovens formål og virkeområde

5.1 Formål

5.1.1 Direktivet

Det følger av artikkel 1 nr. 1 at direktivet fastsetter en fellesskapsordning for avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse og for finansiell sikkerhet.

Direktivets fortale pkt. 3 uttaler følgende om formålet med reguleringen av avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse (sitater er hentet fra dansk versjon av direktivet dersom ikke annet fremgår):

«Der bør fastsættes en fællesskabsordning for sikkerhedsstillelse i form af værdipapirer og kontanter i henhold til aftaler om såvel pantsætning som overdragelse af ejendomsret, herunder genkøbsavtaler (repo'er). Dette vil bidrage til at gøre det finansielle marked mere integreret og omkostningseffektivt og det finansielle system i Fællesskabet mere stabilt, hvorved man fremmer den frie udveksling af tjenesteydelser og de frie kapitalbevægelser på det indre marked for finansielle tjenesteydelser. Dette direktiv vedrører navnlig bilaterale aftaler om finansiel sikkerhedsstillelse.»

5.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår en egen bestemmelse i utkastet § 1 annet ledd som uttaler at lovens formål er å styrke det finansielle markedet og ivareta hensynet til finansiell stabilitet ved å bidra til en effektiv utnyttelse av finansiell sikkerhetsstillelse.

5.1.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen uttaler at en spesiallovgivning på dette området vil medføre en klargjøring av rettstilstanden og viktige problemstillinger i tilknytning til finansiell sikkerhetsstillelse:

«Ved å harmonisere lovbestemmelsene på dette området innenfor EØS-området, vil man fjerne den rettslige usikkerheten som kan være for sikkerhetsstillelser knyttet til transaksjoner over landegrensene. Det vil bidra til et mer integrert og kostnadseffektivt finansmarked. Lovforslaget er ikke begrenset til grenseoverskridende sikkerhetsstillelser, og det er positivt at forslaget også vil åpne for at innenlandske finansinstitusjoner og andre kan gjøre avtale om finansiell sikkerhetsstillelse etter lovens bestemmelser.»

Norges Bank og Norsk Tillitsmann ASA har gitt uttrykk for lignende synspunkter.

5.1.4 Departementets vurdering

Formålet med gjennomføringsloven er ikke bare å legge til rette for grensekryssende finansiell sikkerhetsstillelse, men også å styrke det finansielle markedet i Norge og legge til rette for en mer effektiv utnyttelse av finansiell sikkerhet også norske aktører imellom. Loven er imidlertid ikke ment å gå lenger enn direktivet for å nå dette målet, med unntak for punkter hvor dette er uttrykkelig nevnt. Heller ikke direktivet skiller mellom grensekryssende sikkerhetsstillelse og annen sikkerhetsstillelse, selv om det sentrale for det indre marked først og fremst er kapital- og tjenesteflyt over landegrensene. Det kan i denne sammenheng imidlertid nevnes at selv sikkerhetsstillelse mellom parter internt i et land kan ha grensekryssende implikasjoner, for eksempel dersom en (eller begge) av partene i avtalen er filial av en institusjon fra et annet land.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om en egen formålsbestemmelse. Det foreslås imidlertid enkelte redaksjonelle endringer i ordlyden, og at formålsbestemmelsen flyttes opp som første ledd i lovforslaget § 1.

5.2 Generelt om betydningen av å fastslå direktivets virkeområde

Dersom direktivet innlemmes i EØS-avtalen, vil EØS-reglene som svarer til direktivet utgjøre en folkerettslig forpliktelse for Norge. Utenfor direktivets anvendelsesområde står imidlertid Norge fritt i sin regulering av sikkerhetsstillelse. Som en følge av dette er det av betydning å fastslå hvor direktivet gjelder (se pkt. 5.3), hva det er ment å regulere (se pkt. 5.4), og hvem det gjelder for (se pkt. 5.5). Det er også viktig å få frem i hvilken grad direktivet åpner for å innskrenke virkeområdet, det vil si om det åpnes for unntak fra direktivets hovedregler. Direktivet gir enkelte valgmuligheter med hensyn til hvem som skal omfattes av medlemsstatenes gjennomføringsakt og hvilke sikringsobjekter den skal omfatte.

Foruten å fastslå innholdet i direktivet må fokus også rettes på hva som vil utgjøre en hensiktsmessig regulering i norsk sammenheng. Av den grunn bør ikke direktivet nødvendigvis utgjøre en ytre begrensning, det vil si at Norge kan velge å gi mer omfattende regler enn det som kreves etter direktivet. På de områder hvor direktivet medfører store endringer i rettstilstanden er det imidlertid grunn til å vise tilbakeholdenhet inntil de nye reglene er innarbeidet og erfaringer er høstet.

5.3 Stedlig virkeområde

Arbeidsgruppen viser til at EØS-loven § 6 bestemmer at loven og EØS-avtalen (med vedlegg) ikke kommer til anvendelse på Svalbard, jf. protokoll 40 til EØS-avtalen. Arbeidsgruppen foreslår derfor at Kongen skal kunne bestemme om loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette. Departementet viderefører arbeidsgruppens forslag på dette punktet.

5.4 Saklig virkeområde

5.4.1 Generelt

Med «saklig virkeområde» menes i denne sammenheng hvilke avtaler og hvilke typer sikkerhetsstillelse som reguleres, det vil si hva som omfattes av henholdsvis direktivets og gjennomføringslovens materielle bestemmelser.

Direktivet gjelder bilaterale (toparts) avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse, jf. direktivets fortale pkt. 3 siste setning. Det følger av artikkel 1 nr. 5 at direktivet kommer til anvendelse på «... finansiel sikkerhed fra det tidspunkt, hvor sikkerheden er stillet, og sikkerhedsstillelsen kan dokumenteres skriftlig.» Det følger videre av samme bestemmelse at direktivet kun kommer til anvendelse på «... aftaler om finansiel sikkerhedsstillelse, der kan dokumenteres skriftlig eller på en måde, der retligt kan sidestilles hermed.» (departementets kursivering). De kursiverte vilkår utgjør det saklige virkeområde for direktivet.

For oversiktens skyld nevnes at direktivet opererer etter et tredelt system. Noen bestemmelser regulerer behandlingen av den finansielle sikkerheten (om den kan realiseres, brukes, eller har vern mot omstøtelse og ekstinksjon). For at disse bestemmelsene skal komme til anvendelse kan det oppstilles et krav om rettsvern i den nasjonale gjennomføringsloven. Andre bestemmelser regulerer den rettslige beskaffenheten til enkeltbestemmelser i avtalen om finansiell sikkerhetsstillelse (om avtalt sluttavregning kan gjennomføres med virkning overfor tredjemenn). I tillegg regulerer direktivet enkelte mer overordnede forhold. Det vil si reglene om at sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett skal likestilles med sikkerhetsstillelse i form av pant, at det skal være begrensninger i hvilke formelle krav medlemsstatene skal kunne stille, og at lovvalget skal løses etter bestemte regler.

Departementet viser til at gjennomføringsloven, i likhet med direktivet, kun skal gjelde for bilaterale avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse. Det vil si at avtaler med mer enn to parter reguleres av de alminnelige reglene i panteloven, dekningsloven, tvangsfullbyrdelsesloven mv. og ikke av gjennomføringslovens særbestemmelser.

I forhold til de øvrige aspekter av gjennomføringslovens saklige anvendelsesområde foreslås at avgrensningen skal være den samme som i direktivet, men med unntak for definisjonen av finansielle instrumenter. Direktivet omfatter ikke finansielle varederivater. På dette punktet foreslås gjennomføringsloven utvidet, slik at alle finansielle derivater skal regnes som finansiell sikkerhet i lovens forstand, jf. nærmere drøftelser i pkt. 5.4.4 nedenfor.

I det følgende redegjøres for det nærmere innholdet i hvert element av direktivets saklige virkeområde, arbeidsgruppens forslag, høringsinstansenes syn og departementets vurdering.

5.4.2 Avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse

Direktivet

En avtale om finansiell sikkerhetsstillelse er definert på følgende måte i direktivet artikkel 2 nr. 1 bokstav a:

«En aftale om finansiel sikkerhedsstillelse i form af overdragelse af ejendomsret eller en aftale om finansiel sikkerhedsstillelse i form af pantsætning, uanset om disse er dækket af en rammeaftale (master agreement) eller af «almindelige betingelser»».

Det følger av direktivets definisjon at en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse kan fremgå både av rammeavtaler og av særskilt (individuelt) tilpassede avtaler.

Videre følger det av definisjonen at sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett, herunder gjenkjøpsavtaler, skal være likestilt med sikkerhetsstillelse i form av pantsettelse, se nærmere i kapittel 6 nedenfor. Forutsetningen er imidlertid at eiendomsoverdragelsen har til formål å sikre, eller på annet vis dekke innfrielsen av «relevante finansielle forpliktelser», jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav b. Eiendomsoverdragelser uten et slikt sikringsformål vil falle utenfor direktivets virkeområde.

Hva som skal forstås som «relevante finansielle forpliktelser» fremgår av artikkel 2 nr. 1 bokstav f:

«Forpliktelser, der er sikret ved en aftale om finansiel sikkerhedsstillelse, og som giver ret til kontant afregning og/eller levering av finansielle instrumenter.

Disse forpligtelser kan bestå af eller omfatte:

1. eksisterende eller fremtidige, faktiske, betingede eller potentielle forpligtelser (herunder forpligtelser, der følger af en rammeaftale eller lignende aftale)

2. forpligtelser, som en anden end sikkerhedsstilleren har over for sikkerhedshaveren

3. forpligtelser af en bestemt klasse eller type, som opstår fra tid til anden».

Dette må forstås slik at relevante finansielle forpliktelser kan utgjøre en forpliktelse til å betale penger (kontant avregning) og/eller levering av finansielle instrumenter. Det har ingen betydning om forpliktelsen er betinget, latent, typebestemt eller påhviler en annen debitor enn sikkerhetsstilleren så lenge forpliktelsen er en del av det som sikkerhetsstillelsen skal dekke.

Det nevnes at en artsbestemt leveringsforpliktelse kun kan sikres gjennomført (uten omgjøring til et pengekrav) ved at sikringsobjektet tilsvarer leveringsforpliktelsen eller kan omgjøres til det leveringsforpliktelsen gjelder, sml. også definisjonen av «tilsvarende sikkerhed» i artikkel 2 nr. 1 bokstav i.

Sikringsformålet som omtalt ovenfor er ikke gjentatt i forhold til sikkerhetsstillelse i form av pantsettelse, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav c. Dette har sannsynligvis sammenheng med at pantsettelse, etter sin art og for alle praktiske formål, ikke kan utgjøre annet enn en sikkerhet for innfrielsen av et pengekrav (omregnet på bakgrunn av en eventuell leveringsforpliktelse i en terminhandel eller lignende). Dermed vil enhver panterett være til sikkerhet for en forpliktelse «...som giver ret til kontant afregning».

Et unntak kan imidlertid tenkes dersom avtalen tillater fullbyrdelse ved at sikringsobjektet tilegnes av sikkerhetshaveren, jf. kapittel 9 nedenfor. I slike tilfeller kan pantsettelsen i realiteten sikre en artsbestemt leveringsforpliktelse. Som en følge av at pantsettelse etter direktivet kun kan skje med innskudd eller finansielle instrumenter, jf. pkt. 5.4.4 nedenfor, vil dette i praksis bety at sikringsformålet i slike tilfeller likevel ikke vil skille seg fra de krav som stilles i forhold til sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett. Siden selve panteobjektet må bestå av et finansielt instrument (eller innskudd), kan ikke pantsettelse (gjennom tilegnelse) sikre andre artsbestemte leveringsforpliktelser enn de som går ut på levering av tilsvarende finansielt instrument (eller innskudd).

Et ytterligere unntak kan tenkes dersom avtalen mellom partene tillater bruksrett til pantet i sikringsperioden, jf. kapittel 7 nedenfor. I en slik situasjon er det departementets oppfatning at direktivet må tolkes slik at det kun kommer til anvendelse dersom pantsettelsen er en reell sikkerhetsstillelse, og ikke en konstruksjon for å omgå eventuelle rettslige konsekvenser av en alminnelig eiendomsoverdragelse uten sikringsformål.

Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at det i gjennomføringsloven tas inn en bestemmelse om at loven skal gjelde for avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett eller pantsettelse av en finansiell sikkerhet for en relevant finansiell forpliktelse. Det foreslås videre at «avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse» og «relevant finansiell forpliktelse» defineres i tråd med direktivet.

Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har ingen innvendinger mot arbeidsgruppens forslag på dette punktet. Enkelte høringsinstanser uttrykker tilfredshet med at sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett anerkjennes på linje med pantsettelse både i direktivet og i gjennomføringsloven.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens angivelse av virkeområdet på dette punktet, dog med enkelte mer redaksjonelle endringer. Departementet mener blant annet at det bør fremgå mer eksplisitt at gjennomføringsloven kun kommer til anvendelse dersom sikkerheten er stilt med det formål å sikre eller på annet vis dekke innfrielsen av finansielle forpliktelser. Dette gjøres for å avgrense mot overdragelser av eiendomsrett og pantsettelser med bruksrett som ikke har et slikt sikringsformål. Det foreslås også å benytte uttrykket «finansielle forpliktelser» til fordel for uttrykket «relevante finansielle forpliktelser». Det sentrale er i alle tilfelle at det kun er de forpliktelser som dekkes av avtalen om finansiell sikkerhetsstillelse, som anses som «finansielle forpliktelser» i gjennomføringslovens forstand. Det kan for øvrig allerede her nevnes at også sikkerhetshaver kan ha finansielle forpliktelser etter avtalen om finansiell sikkerhetsstillelse, for eksempel i form av tilknyttede pengeforpliktelser eller forpliktelser til å levere tilbake tilsvarende sikkerhet etter overdragelse til eie eller utøvd bruksrett, jf. kapittel 6 og 7 nedenfor.

Det må la seg gjøre å konstatere forholdsvis klart hvilke forpliktelser som skal være sikret gjennom avtalen. Dette behøver ikke nødvendigvis å innebære at hver enkelt forpliktelse er individualisert, men at det er satt en ytre ramme for hva som er sikret og at det fremgår eksplisitt eller av sammenhengen hvilke av partenes forpliktelser avtalen og sikkerhetsstillelsen gjelder.

5.4.3 Avtalen må kunne dokumenteres skriftlig eller på annen likestilt måte

Direktivet

Det følger av artikkel 1 nr. 5 tredje ledd at direktivet kun kommer til anvendelse på avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse som «...kan dokumenteres skriftligt eller på en måde, der retligt kan sidestilles hermed.» Denne bestemmelsen er et unntak fra direktivets hovedregel i artikkel 3 nr. 1 om at det ikke skal kunne oppstilles formelle krav som vilkår for avtalens inngåelse, gyldighet, rettsvern, eksigibilitet eller lovlighet som bevismateriale, jf. artikkel 3 nr. 2. Artikkel 3 nr. 1 er behandlet i kapittel 8 nedenfor.

Med «skriftlig» mener direktivet også elektronisk lagring eller lagring ved hjelp av «...ethvert andet varig medium» jf. artikkel 2 nr. 3. Ethvert annet varig medium kan etter departementets oppfatning for eksempel omfatte en muntlig avtale dokumentert med lydbåndopptak eller audiovisuelle hjelpemidler. Det er dermed uklart hva som står igjen i forhold til passusen «...på en måde, der retligt kan sidestilles hermed.» i artikkel 1 nr. 5 tredje ledd. Departementet antar at den vide forståelsen av uttrykket «skriftlig» i artikkel 2 nr. 3 vil dekke de fleste praktiske måter å dokumentere avtaler på.

Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår en mellomløsning mellom et fullstendig krav om skriftlighet og ingen krav til skriftlighet, jf. arbeidsgruppens utredning s. 38:

«Direktivet åpner for å kreve skriftlighet. Formfrihet er utgangspunktet etter norsk rett. I praksis vil langt de fleste avtalene som faller inn under direktivet bli inngått skriftlig. Det vil derfor normalt være vanskelig å bevise at noe er avtalt muntlig. Det har likevel en viss verdi å åpne for at domstolene kan vurdere hvorvidt det er inngått muntlige avtaler. Dette er best i samsvar med norske rettsbrukstradisjoner.

Arbeidsgruppen har kommet til at det bør innføres et krav om skriftlighet i forhold til avtaleklausulen om realisasjon og sluttavregning på grunn av det særlige behovet for notoritet rundt slike klausuler i og med at disse regulerer en tilspisset situasjon mellom partene.

Arbeidsgruppen har også vurdert å innføre et krav om skriftlighet i forhold til klausuler om bruksrett til pantsatt finansiell sikkerhet. Hensynet til tredjepersoner er ivaretatt gjennom rettsvernsreglene. I forholdet mellom partene vil det regelmessig være en fordel å ha nedfelt regulering skriftlig. Sett hen til at man her for det alt vesentlige står overfor profesjonelle parter og det forhold at bruksretten i all hovedsak vil gjelde finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister som krever at avtalene inngås skriftlig for å kunne registreres, er det ikke nødvendig å innføre et skriftlighetskrav.»

Arbeidsgruppen har særskilt oppfordret høringsinstansene til å kommentere spørsmålet om skriftlighet.

Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningenstøtter arbeidsgruppens oppfatning om at det ikke er behov for et særskilt krav om at avtaler om bruksrett til pant må inngås skriftlig.

Norges Fondsmeglerforbund uttaler følgende i tilknytning til spørsmålet om det bør stilles krav om skriftlighet:

«I lovutkastet er det bare nedfelt krav om skriftlighet for avtaler om sluttavregning og fullbyrdelse av krav sikret ved avtalepant. Under henvisning til de norske rettsvernsakter som vil måtte oppfylles for sikkerhetsstillelsen, og at de enkelte transaksjoner som ofte vil være sikret med finansiell sikkerhetsstillelse inngås under en rammeavtale, er det vår oppfatning at det ikke skulle være behov for særskilt skriftlighetskrav.»

Departementets vurdering

Innledningsvis kan det reises spørsmål ved om direktivet binder medlemsstatene til å ikke tillate at sikkerhetsstillelse kan avtales muntlig. Departementet har vurdert spørsmålet, og legger i det følgende til grunn at direktivet kun krever at skriftlige avtaler skal anerkjennes, men at den enkelte medlemsstat står fritt til å tillate at også muntlige avtaler skal omfattes. Som påpekt i pkt. 5.2 ovenfor, kan medlemsstatene gå lenger enn direktivet krever.

Utgangspunktet i norsk rettstradisjon er avtalemessig formfrihet. Det betyr at muntlige avtaler er likestilt med skriftlige, og at det vil være et bevis- og tolkningsspørsmål om avtale er inngått og hvilket innhold den har. Som arbeidsgruppen påpeker er det imidlertid utstrakt praksis for å inngå avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse skriftlig, og det kan derfor være vanskelig å bevise at noe er avtalt muntlig.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke bør lovfestes noen regel om at avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse i sin helhet må fremgå skriftlig. Valget mellom skriftlighet og muntlighet bør som utgangspunkt være opp til partenes egne vurderinger, herunder vurderingen av bevisrisikoen ved å inngå muntlige avtaler. På enkelte punkter kan det imidlertid være grunn til å vurdere et eksplisitt skriftlighetskrav av hensyn både til avtalepartene selv, men også av hensyn til partenes kreditorer. Et kontraktsmessig skriftlighetskrav vil i det norske rettssystemet aldri kunne gi noen fullgod notoritet idet vi ikke har noe tinglysings- eller registreringssystem for obligatoriske forpliktelser. Et skriftlighetskrav kan imidlertid gi en viss grad av sikkerhet for både parter og kreditorer ved at ingen derved kan pretendere å ha noen rett i kraft av muntlig avtale.

Arbeidsgruppen har foreslått at det innføres et krav om skriftlighet i forhold til de delene av en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse som gjelder realisasjon og sluttavregning i tråd med gjennomføringslovens regler. Arbeidsgruppen begrunner sitt standpunkt i «...det særlige behovet for notoritet rundt slike klausuler i og med at disse regulerer en tilspisset situasjon mellom partene». Det ligger i forslaget at unnlattskriftlighet vil medføre at spørsmålet om realisasjon og sluttavregning vil reguleres av de alminnelige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, dekningsloven mv. De øvrige delene av avtalen om finansiell sikkerhetsstillelse vil imidlertid fortsatt reguleres av gjennomføringsloven. Med andre ord blir det her spørsmål om å bestemme det saklige virkeområdet til gjennomføringslovens regler om realisasjon og sluttavregning særskilt. Bestemmelsene er behandlet nærmere i kapittel 9 og 10 nedenfor.

Norges Fondsmeglerforbund mener at det ikke er behov for særskilte skriftlighetskrav i forhold til realisasjon og sluttavregning. Fondsmeglerforbundet viser til at norske rettsvernsakter vil måtte oppfylles for sikkerhetsstillelsen, og at de enkelte transaksjoner som oftest vil være sikret gjennom en rammeavtale om finansiell sikkerhetsstillelse.

Etter departementets oppfatning vil ikke det forhold at finansiell sikkerhetsstillelse som oftest har sitt grunnlag i en (skriftlig) rammeavtale, være et argument mot å kreve skriftlighet i forhold til enkelte klausuler i avtalen. Tvert imot tilsier bransjepraksis at et skriftlighetskrav ikke vil utgjøre noen praktisk hindring, idet avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse normalt inngås skriftlig uansett.

Videre vil ikke det forhold at sikkerhetsstillelsen er skaffet rettsvern gi noe uttrykk for det nærmere innholdet i den underliggende avtalen. Krav om rettsvern er derfor ikke et særlig vektig argument mot å kreve avtalemessig skriftlighet dersom reelle hensyn tilsier dette. Det sentrale er at bestemmelser om realisasjon og sluttavregning bør fremgå skriftlig for å oppnå en viss grad av notoritet i forholdet mellom partene. Dette er særlig viktig med tanke på eventuelle långiveres vurdering av likviditets- og kredittrisiko (forutsatt at det foretas en gjennomgang av låntakers kontraktsforhold/låneforhold), og med tanke på eventuelle konkursbo eller administrasjonsstyrer.

Departementet foreslår på dette grunnlag at bestemmelser om realisasjon og sluttavregning må inngås skriftlig for at gjennomføringslovens respektive bestemmelser om dette skal komme til anvendelse. Det foreslås ikke et krav om skriftlighet i forhold til avtalt bruksrett, jf. arbeidsgruppens vurdering på dette punkt som departementet slutter seg til.

5.4.4 Finansiell sikkerhet

Direktivet

For at det skal foreligge en finansiell sikkerhetsstillelse i direktivets forstand, må sikringsobjektet bestå av såkalt finansiell sikkerhet. I følge artikkel 1 nr. 4 bokstav a består finansiell sikkerhet av «kontanter» eller «finansielle instrumenter». Sikkerhetsstillelse med andre objekter enn dette faller utenfor direktivets virkeområde.

Kontanter defineres i artikkel 2 nr. 1 bokstav d som:

«penge krediteret en konto i en hvilken som helst valuta eller lignende fordringer på tilbagebetaling af penge som f.eks. pengemarkedsindskud».

Det er altså ikke snakk om kontanter i den alminnelige forståelsen av begrepet, men snarere fordringer på tilbakebetaling av kontante penger.

Finansielle instrumenter defineres i artikkel 2 nr. 1 bokstav e som:

«aktier og andre værdipapirer, der kan sidestilles med aktier, og obligationer og andre gældsinstrumenter, der kan omsættes på kapitalmarkedet, samt alle andre værdipapirer, der normalt omsættes, og som giver ret til at erhverve sådanne aktier, obligationer eller andre værdipapirer ved tegning, køb eller ombytning eller giver mulighed for kontant afregning (bortset fra betalingsmidler), herunder også andele i investeringsinstitutter, pengemarkedsinstrumenter og fordringer eller rettigheder knyttet til nogle af ovennævnte finansielle instrumenter».

Denne definisjonen er i stor grad likelydende med definisjonen av «verdipapirer» og «pengemarkedsinstrument» i direktiv 93/22/EØF (ISD). Videre må definisjonen antas å være den samme som den norske definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd (harmonisert med ISD), se nærmere i arbeidsgruppens rapport s. 14-15. Unntaket er imidlertid finansielle varederivater, som omfattes av den norske, men ikke av direktivenes definisjon.

Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å legge verdipapirhandellovens definisjon av finansielle instrumenter til grunn også for gjennomføringsloven. Det uttales følgende i forhold til forslaget om å utvide gjennomføringsloven til også å omfatte finansielle varederivater, jf. s. 15:

«På grunn av de finansielle varederivatenes praktiske og økonomiske betydning i Norge, foreslår arbeidsgruppen at de omfattes av gjennomføringsloven, selv om varederivater faller utenfor direktivet. Siden direktivet er et minimumsdirektiv er det ikke til hinder for en slik løsning.»

Arbeidsgruppen foreslår for øvrig å definere kontanter som «innskudd i kredittinstitusjon i enhver valuta eller lignende fordringer, herunder pengemarkedsinnskudd». Som nevnt mener arbeidsgruppen at dette omfatter alle enkle pengekrav.

Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet er den eneste høringsinstansen som har hatt merknader til arbeidsgruppens forslag på dette punktet:

«Det følger av direktivet artikkel 2 nr. 1 bokstav d at man med «kontanter» sikter til «penge krediteret en konto (...) eller lignende fordringer». Vi gjør oppmerksom på at dette synes å være noe innsnevret i lovforslaget § 2 bokstav d, jf. passusen «innskudd i kredittinstitusjon», og ber departementet vurdere spørsmålet nærmere.

Et annet spørsmål er om begrepet «kontanter» bør brukes i lovutkastet § 2 bokstav d. Det fremgår at sedler og mynter ikke skal omfattes av begrepet. Siden «kontanter» etter alminnelig norsk språkbruk betyr sedler og mynter, bør det vurderes om begrepet «kontanter» i § 2 bokstav d kan erstattes med et annet begrep, som «kontant fordring», «kontant innskudd» e.l.»

Departementets vurdering

Departementet vil innledningsvis bemerke at gjennomføringsloven behandler «kontanter» og «finansielle instrumenter» likt, og at det i så henseende derfor ikke er avgjørende å skille mellom de to artene sikringsobjekter.

Når det gjelder forståelsen av begrepet «kontanter», er det nærliggende å sidestille direktivets definisjon med det vi i norsk språkbruk benevner enkle krav, men det kan stilles spørsmål ved om ikke dette favner for vidt. Arbeidsgruppen har lagt til grunn at det med «kontanter» må forstås alle enkle pengekrav. Sveriges tilsvarende utredning Ds 2003:38 Finansiella säkerheter, har imidlertid en snevrere forståelse av direktivet på dette punktet. I følge den svenske utredningen er det kun tale om de pengekrav som ligner innskudd på konto. Departementet er enig i at ordlyden i direktivet tilsier at ikke alle enkle pengekrav omfattes. I følge den svenske utredningen synes tanken med direktivet å ha vært å omfatte de typer sikkerhet som normalt forekommer i finansmarkedet, jf. Ds 2003:38 s. 49. Dette innebærer i følge utredningen at penger som lånes inn til finansinstitusjoner, foretak under tilsyn og myndigheter skal omfattes av direktivet. Pengekrav som ikke har bakgrunn i et tidligere innlån skal ikke omfattes (for eksempel erstatningskrav eller kundefordringer). I Sverige foreslås således at «kontanter» defineres som penger kreditert en konto og andre lignende enkle fordringer. Departementet slutter seg til en slik tolkning av direktivet.

Finansielle varederivater er foreslått omfattet av ISD, jf. COM(2002) 625 final, artikkel 3 nr. 1 pkt. 14 jf. vedlegg I del C nr. 6. Det er mulig at dette vil medføre at direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse på sikt vil bli endret på samme måte. I alle tilfelle mener departementet at finansielle varederivater bør omfattes av gjennomføringslovens definisjon av finansielle instrumenter. Det vises blant annet til at dette vil gi best sammenheng med verdipapirhandelloven, som nettopp legger vekt på likheten mellom finansielle varederivater og andre finansielle instrumenter, jf. også drøftelsene i Ot.prp. nr. 53 (2000-2001) om regulering av handel med varederivater.

Arbeidsgruppen foreslår at alle enkle pengekrav skal kunne utgjøre finansiell sikkerhet i gjennomføringslovens forstand. Det er imidlertid tvilsomt om direktivet går like langt i sin definisjon av «kontanter». Direktivet nevner innskudd på konto og «lignende fordringer». Det betyr etter departementets oppfatning at det er tale om noe mer enn innskudd på konto i en bank, men likevel ikke alle enkle pengekrav. Departementet har kommet til at gjennomføringsloven ikke bør omfatte alle enkle pengekrav. Etter dette foreslås at innskudd på konto i kredittinstitusjon og andre lignende enkle pengekrav skal omfattes av gjennomføringsloven. Det vises til det som er sagt om dette ovenfor, blant annet om hvilke sikringsobjekter som normalt benyttes i finansmarkedene ved finansiell sikkerhetsstillelse. Det vises også til at hensynet til kreditorfellesskapet taler for å avgrense gjennomføringsloven på denne måten.

Justisdepartementets merknader er hensyntatt ved at uttrykket «kontanter» erstattes med «kontant innskudd». Departementet bemerker for øvrig at uttrykket «innskudd i kredittinstitusjon» ikke kan anses å utgjøre en innsnevring i forhold til direktivet så lenge passussen «lignende kontante fordringer» følger med, jf. Justisdepartementets uttalelser om dette spørsmålet.

Negotiable gjeldsbrev antas for øvrig å være en del av gjennomføringslovens definisjon av finansielle instrumenter.

5.4.5 Særlig om finansiell sikkerhet i form av sikkerhetsstillers egne aksjer mv.

Direktivet

Utgangspunktet er at alle typer aksjer omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter, og de omfattes dermed av direktivet. I artikkel 1 nr. 4 bokstav b er det imidlertid bestemt at medlemsstatene likevel kan unnta visse typer aksjer fra direktivets virkeområde:

«Medlemsstaterne kan bestemme, at finansiel sikkerhed, der består af sikkerhedsstillerens egne aktier, aktier i tilknyttede virksomheder som omhandlet i Rådets syvende direktiv 83/349/EØF af 13. juni 1983 om konsoliderede regnskaber og aktier i foretagender, som udelukkende har til formål at eje produktionsmidler, der er vitale for sikkerhedsstillerens virksomhed, eller eje fast ejendom, ikke er omfattet af dette direktivs anvendelsesområde.»

Begrunnelsen for at direktivet åpner for disse unntakene er etter det departementet erfarer at sikkerhetsstillelse i medhold av direktivet med aksjer fra eller tilknyttet den sikkerhetsstillende virksomhet, etter omstendighetene kan tenkes å legge hindringer i veien for nødvendige reorganiseringer av virksomheten. Som arbeidsgruppen påpeker, kan for eksempel sikkerhetshavers umiddelbare realisasjon av sikringsobjektet utelukke eller vanskeliggjøre fortsatt drift, noe som i sin tur kan medføre uheldige samfunnsøkonomiske virkninger.

Arbeidsgruppen har gitt følgende redegjørelse for direktivet, som departementet i det vesentlige slutter seg til:

«Egne aksjeri direktivets forstand er etter arbeidsgruppens oppfatning de aksjer som utgjør en eierandel i sikkerhetsstilleren (selskapet) selv, eller i morselskapet dersom sikkerhetsstilleren er et datterselskap. Den samme forståelsen av begrepet følger av norsk rett, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 9-8. På nærmere vilkår har både aksje- og allmennaksjeselskaper rett til å erverve egne aksjer dersom den samlede pålydende verdi av beholdningen etter ervervet ikke overstiger ti prosent av aksjekapitalen, jf. lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) og allmennaksjeloven § 9-2. Pant i egne aksjer er regulert i aksjeloven/allmennaksjeloven § 9-5. De norske reglene om aksje- og allmennaksjeselskapers disponeringer over egne aksjer bygger på annet rådsdirektiv 77/91/EØF artiklene 18 til 22.

Tilknyttede virksomheterer først og fremst datterselskaper og andre foretak hvor sikkerhetsstilleren har spesiell innflytelse, jf. sjuende rådsdirektiv 83/349/EØF. Begrepet må antas å ha et tilnærmet tilsvarende innhold som den norske definisjonen av konsern og tilknyttet selskap i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) § 1-3 og § 1-4. De nevnte bestemmelser i regnskapsloven bygger på sjuende rådsdirektiv.

Selskap som utelukkende har til formål å eie produksjonsmidler som er vitale for sikkerhetsstillerens virksomhetkan for eksempel være selskap som eier smelteovner og kraner til bruk i sikkerhetsstillerens jernverksvirksomhet. Det finnes så langt arbeidsgruppen kan se ikke noen tilsvarende, særskilt definisjon av denne typen selskaper i norsk rett.

Selskap som utelukkende har til formål å eie fast eiendomomfatter etter sin ordlyd ethvert eiendomsselskap, uavhengig av om selskapet har noen som helst tilknytning til sikkerhetsstillers virksomhet. Sett hen til bestemmelsens formål antar derimot arbeidsgruppen at meningen er å omfatte selskap som har til formål å eie fast eiendom, hvor en eller flere av disse eiendommene kan tenkes å være vitale for sikkerhetsstillers virksomhet. Et eksempel kan være selskap som eier alle filialeiendommene til en bank, og hvor banken er sikkerhetsstiller.»

I det følgende benyttes uttrykket «egne aksjer» som en fellesbetegnelse på de aksjetypene som er omtalt ovenfor.

Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen viser til at egne aksjer allerede etter gjeldende rett gyldig kan pantsettes på lik linje med andre aksjer i medhold av panteloven § 4-1 tredje ledd og § 4-2a første ledd. Spørsmålet som arbeidsgruppen dermed har tatt stilling til er om sikkerhetsstillelse med egne aksjer - i motsetning til andre aksjer som stilles til sikkerhet - bør underlegges de alminnelige pante-, konkurs- og tvangsfullbyrdelsesreglene, eller om den særskilte reguleringen i tråd med direktivet skal gjelde også på dette området.

Følgende kan gjengis fra arbeidsgruppens vurdering av hvilke konsekvenser det kan ha å åpne for sikkerhetsstillelse med egne aksjer etter direktivet:

«Forholdet til artikkel 4 om fullbyrdelse av avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse

Direktivet artikkel 4 medfører at finansiell sikkerhet skal kunne realiseres umiddelbart ved salg eller tilegnelse dersom det oppstår en realisasjonsgrunn, se nærmere i kapittel 6.

Etter arbeidsgruppens syn oppstår det ikke andre motforestillinger ved umiddelbar realisasjon av sikkerhetsstillers egne aksjer, enn de som også foreligger ved realisasjon av øvrige aksjer som er stilt til sikkerhet. Noe annet kan derimot hevdes i forhold til aksjer i tilknyttede virksomheter og aksjer i selskap som utelukkende har til formål å eie produksjonsmidler eller faste eiendommer som er vitale for sikkerhetsstillerens virksomhet.

Ved at sikkerhetsstiller mister sin tilknytning til et selskap som eier produksjonsmidler eller fast eiendom av sentral betydning, kan det tenkes å oppstå en uheldig smitteeffekt til sikkerhetsstillerens øvrige virksomhet, og at dette dermed også kan svekke inntjeningsgrunnlaget. I ytterste konsekvens kan altså noe som i utgangpunktet var en begrenset sikkerhetsstillelse, ende med at selskapet går konkurs fordi de viktigste aktiva forsvinner ut av formuessfæren først.

Adgangen til umiddelbar realisasjon fører til at sikkerhetsstiller mister den fremtidige rådigheten straks en fyllestgjørelsesgrunn oppstår. Alternativet til dette er etter dagens regelverk at rådigheten tapes noe senere, etter at visse prosedyrer i tvangsfullbyrdelsesloven er gjennomgått, jf. kapittel 6. Etter arbeidsgruppens syn behøver ikke adgangen til umiddelbar realisasjon å utgjøre noen avgjørende innvending. Det at sikkerhetsstiller mister rådigheten over aksjene i et selskap, fører ikke til at eventuelle drifts- eller leieavtaler med dette selskapet opphører med umiddelbar virkning. Separate selskaper bør drives på armlengdes avstand, og det må derfor antas at eventuelle leieretter mv. er basert på inngåtte avtaler med en viss tidsramme eller en viss oppsigelsestid. En fem års leiekontrakt til fast eiendom vil for eksempel ikke opphøre ved at eiendomsselskapet får nye eiere, og konsekvensen av umiddelbar realisasjon blir derfor små sammenlignet med konsekvensen av en noe senere realisasjon.

Det kan derimot tenkes situasjoner hvor en tidsbegrenset leiekontrakt er like ved å utløpe, eller at oppsigelsestiden er kort. I så fall kan realisasjon av sikringsobjektet medføre at leieavtalen sies opp, eller at den ikke fornyes. En slik situasjon kan derimot like gjerne oppstå etter dagens regelverk, og det bør derfor være opp til sikkerhetsstiller å ta stilling til om aksjer i selskaper som det her er snakk om, overhodet bør benyttes som sikringsobjekt. Etter arbeidsgruppens syn fører ikke adgangen til umiddelbar realisasjon til noen vesentlig endret situasjon for sikkerhetsstiller sammenliknet med realisasjon etter de alminnelige reglene. Høringsinstansene oppfordres til særlig å vurdere dette spørsmålet.

Forholdet til artikkel 5 om bruksrett til pant

Direktivet artikkel 5 innebærer at panthaver skal kunne utøve bruksrett over den finansielle sikkerhet i den grad dette følger av avtalen om finansiell sikkerhetsstillelse, se kapittel 4 nedenfor. Bruksretten innebærer også en plikt for panthaver til å tilbakeføre sikkerheten etter at den avtalte bruksperioden er over. Rett til bruk av aksjer kan blant annet innebære utøvelse av stemmerettigheter eller rett til avhendelse, og situasjonen er altså at panthaver allerede på sikringsstadiet kan utøve (noen av) de rettigheter som normalt hører til eieren (pantsetter). Spørsmålet er om dette er betenkelig i forhold til pantsetters egne aksjer mv.

Her som ellers kan ikke pantsetter disponere over egne aksjer på en måte som for eksempel er i strid med generalforsamlingens fullmakt etter aksjeselskapsloven/allmennaksjeselskapsloven § 9-4. I den grad pantsetter lovlig kan selge og pantsette egne aksjer på regulært vis, kan derimot ikke arbeidsgruppen se avgjørende grunner til at det ikke også skal være adgang til å avtale bruksrett på sikringsstadiet.

Det samme gjelder i forhold til aksjer i tilknyttede virksomheter og i selskaper som eier produksjonsmidler og fast eiendom av vital betydning for pantsetteren. Det bør etter arbeidsgruppens syn være opp til pantsetter å vurdere hvorvidt en bruksrett kan utgjøre et problem i forhold til utøvelsen av egen virksomhet.

Forholdet til artikkel 6 om anerkjennelse av overdragelse til eie

På direktivets område skal det i følge artikkel 6 anerkjennes avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse i form av overdragelse av eiendomsrett. Det betyr i korte trekk at slik overdragelse ikke skal omkarakteriseres som pant, se kapittel 3 nedenfor.

Etter dagens regelverk er det som nevnt adgang til å overdra egne aksjer mv. på alminnelig måte. Det vil si ved salg av aksjene uten at det er meningen at aksjene skal tilbakeføres ved et senere tidspunkt eller lignende. Arbeidsgruppen ser på denne bakgrunn heller ikke avgjørende innvendinger mot anerkjennelse av overdragelse av egne aksjer mv. til eie i de tilfeller hvor dette skjer i sammenheng med en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse. Realiteten på sikringsstadiet blir den samme som ved alminnelig overdragelse, som norsk rett åpner for allerede i dag. Forskjellen fra alminnelig overdragelse er at sikringsobjektet ved overdragelse i sikringsøyemed skal tilbakeføres etter utløpet av sikringsperioden.

Det bemerkes at anerkjennelse av overdragelse til eie, kan føre til avgrensningsproblemer i forhold til regelen i aksjeselskapsloven/allmennaksjeselskapsloven § 9-2 om at selskapet (her sikkerhetsstiller) ikke kan erverve mer enn ti prosent av aksjekapitalen. Dersom overdragelse til eie i direktivets forstand etter norsk selskapsrett innebærer at sikkerhetsstiller kan erverve ytterligere egne aksjer, så kan dette føre til omgåelser av begrensingene i aksjelovgivningen. Arbeidsgruppen nøyer seg med å påpeke denne problemstillingen.

Forholdet til artikkel 7 om anerkjennelse av bestemmelser om sluttavregning

I følge direktivet artikkel 7 skal bestemmelser om sluttavregning (close-out netting) sikres virkning i forhold til konkurs, offentlig administrasjon, gjeldsforhandlinger, enkeltforfølgende kreditorer og konkurrerende omsetningserververe.

Som det fremgår av behandlingen i kapittel 7 er det noe usikkert hvordan avtalt sluttavregning vil stå seg etter gjeldende rett ved inntreden av for eksempel konkurs. I den grad direktivet gir en utvidet beskyttelse på dette punktet, vil avgrensningen av virkeområdet ha direkte betydning for adgangen til sluttavregning. Arbeidsgruppen ser ikke dette som noen avgjørende innvending i forhold til spørsmålet om å omfatte egne aksjer av direktivets virkeområde.

Forholdet til artikkel 8 om vern mot visse bestemmelser i gjeldsforfølgningsretten

I følge direktivet artikkel 8 skal avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse, samt etablering av finansiell sikkerhet i henhold til slike avtaler, beskyttes mot å kjennes ugyldig, ekstingveres eller omstøtes på grunnlag av visse nærmere angitte bestemmelser i gjeldsforfølgningsretten, se kapittel 8 nedenfor.

Ut fra de samme betraktninger som ovenfor, er det arbeidsgruppens syn at sikkerhetsstillelse med egne aksjer mv. ikke stiller seg annerledes enn annen finansiell sikkerhetsstillelse. Det påpekes særlig at det ikke er noe ved egne aksjers egenart, som skulle tilsi at kreditorene for disse formuesgoders vedkommende bør stilles vesentlig annerledes enn ved finansiell sikkerhetsstillelse med andre verdipapirer.

Arbeidsgruppen viser videre til at en sondring mellom ulike typer aksjer vil kunne utgjøre et usikkerhetsmoment særlig ved grensekryssende finansiell sikkerhetsstillelse, og at virkningen av å unnta egne aksjer mv. fra direktivets område ikke står i forhold til det som oppnås ved å åpne for en mer effektiv finansiell sikkerhetsstillelse. Det vises i den sammenheng særlig til det som er sagt ovenfor om at egne aksjer mv. uansett kan benyttes som sikringsobjekt i andre sammenhenger, og at forskjellen mellom de to alternativene derfor ikke er stor. Til dette kan det dessuten bemerkes at arbeidsgruppen har kommet til at artikkel 8 ikke medfører behov for store endringer i norsk rett.»

Arbeidsgruppen peker på at spørsmålet om å gi gjennomføringsloven anvendelse på egne aksjer bør vurderes i sammenheng med spørsmålet om hvilke (juridiske) personer som skal omfattes, jf. artikkel 1 nr. 3 og pkt. 5.5.3 nedenfor.

På bakgrunn av vurderingene ovenfor, foreslår arbeidsgruppen at egne aksjer skal være inkludert i direktivets virkeområde, og således være en del av gjennomføringsloven.

Høringsinstansenes merknader

Norges Fondsmeglerforbund er den eneste høringsinstansen som har kommet med merknader vedrørende spørsmålet om finansiell sikkerhet i form av egne aksjer:

«Slik vi ser det foreligger det ikke tilstrekkelig grunnlag til å unnta finansiell sikkerhet i form av egne aksjer mv, selv om realiseringen av slike sikkerheter kan ha inngripende virkninger for selve driften, jf eksemplet med sikkerhetsstillelse av aksjer i datterselskaper som driver virksomhet av kritisk betydning for morselskapet. Som grunnlag for denne vurdering vises det til at så vel egne aksjer som aksjer i datterselskaper, samt anleggsmidler og produksjonslokaler, allerede kan pantsettes fullt ut etter gjeldende regler med dertil risiko for panthavers tiltredelse av pantet ved mislighold. Spørsmålet om slik finansiell sikkerhet og forbundne risikoer bør vurderes på et kommersielt og profesjonelt grunnlag av profesjonelle parter i forkant av avtaleinngåelsen.»

Departementets vurdering

Innledningsvis bemerkes at departementet deler arbeidsgruppens vurdering av konsekvensene ved å la egne aksjer omfattes av gjennomføringsloven. Det sentrale aspektet ved problemstillingen er om egne aksjer skal behandles som all annen finansiell sikkerhet etter gjennomføringsloven, eller om bakgrunnsretten skal gjelde fullt ut. I så måte er det viktig å bære i minne at egne aksjer uansett vil kunne pantsettes og tvangsrealiseres etter de alminnelige regler.

Arbeidsgruppens analyse har etter departementets oppfatning vist at det er få grunner til å unnta egne aksjer fra gjennomføringsloven så lenge konsekvensene er vurdert av partene på forhånd. Departementet legger til grunn at slike konsekvenser vil bli tatt hensyn til før et foretak velger å stille egne aksjer mv. som sikkerhet etter loven.

Departementet foreslår etter dette ikke å unnta egne aksjer mv. fra gjennomføringslovens anvendelsesområde.

5.4.6 Finansiell sikkerhet reguleres fra det tidspunkt hvor sikkerheten har fått rettsvern

Direktivet

Det følger av artikkel 1 nr. 5 første avsnitt at direktivet først kommer til anvendelse på finansiell sikkerhet fra det tidspunkt hvor sikkerheten er «stillet» og sikkerhetsstillelsen kan «dokumenteres skriftligt». I likhet med artikkel 1 nr. 5 tredje avsnitt, jf. pkt. 5.4.3 ovenfor, utgjør denne bestemmelsen et unntak fra direktivets hovedregel om at det ikke skal kunne oppstilles formelle krav, jf. artikkel 3 nr. 2 og kapittel 8 nedenfor.

Et viktig element ved den ovennevnte angivelsen av virkeområdet er at det er tale om virkeområdet til de reglene i direktivet som angår selve den finansielle sikkerheten. Det vil si i forhold til hvordan sikkerheten skal realiseres (artikkel 4), i hvilken grad sikkerheten kan brukes i sikringsperioden (artikkel 5) og i hvilken grad sikkerheten er beskyttet mot visse insolvensbestemmelser (artikkel 8). Artikkel 7 om anerkjennelse av klausuler om sluttavregning kommer til anvendelse så fremt kravet til avtalemessig skriftlighet er oppfylt, fordi denne bestemmelsen ikke har direkte sammenheng med sikkerhetsstillelsen (bortsett fra at sluttavregningsklausulen må være del av et sideordnet sikkerhetsarrangement).

Hva som menes med «skriftligt» er nærmere omtalt i pkt. 5.4.3 ovenfor. Det vises derfor til denne redegjørelsen.

Artikkel 1 nr. 5 annet avsnitt uttaler følgende om kravene til dokumentasjonens innhold:

«Dokumentationen for, at den finansielle sikkerhet er stillet, skal gøre det muligt at identificere den stillede finansielle sikkerhed. I den henseende er det tilstrækkeligt at dokumentere, at sikkerhed i form af dematerialiserede værdipapirer er blevet krediteret eller udgør et tilgodehavende på den relevante konto, og at sikkerhed i form af kontanter er blevet krediteret eller udgør et tilgodehavende på en udpeget konto.»

I dokumentasjonsvilkåret ligger det altså et krav om at sikkerheten må være tilstrekkelig individualisert. Det sentrale er at den skriftlige (herunder elektroniske) dokumentasjon skal utpeke hvilke finansielle formuesgoder som er stilt som sikkerhet.

I tillegg til at sikkerheten må kunne individualiseres på grunnlag av skriftlig dokumentasjon krever direktivet som nevnt at sikkerheten må være «stillet». Hva som ligger i dette kravet fremgår av artikkel 2 nr. 2:

«Når der i dette direktiv tales om at «stille» finansiel sikkerhed eller om «etablering» af finansiel sikkerhed, forstås der derved, at den finansielle sikkerhed leveres, overdrages, besiddes, registreres eller på anden måde bringes i sikkerhedshaverens eller en på dennes vegne handlende persons besiddelse eller under disses kontrol. En eventuel ret for sikkerhedsstilleren til at substituere finansiel sikkerhed eller trække overskydende finansiel sikkerhed tilbage berører ikke det forhold, at den finansielle sikkerhed anses som stillet til sikkerhedshaveren i overensstemmelse med dette direktiv.»

Dette betyr at direktivet ikke kommer til anvendelse før det er utført en handling som forhindrer sikkerhetsstiller fra å forføye over retten som tilkommer sikkerhetshaveren, og som gir en viss grad av notoritet i forhold til at det faktisk hviler en sikkerhetsrett på det aktuelle objektet (av hensyn til sikkerhetsstillers kreditorer). I norsk terminologi tales det gjerne om et krav om rettsvernsakt for at pantsettelsen/overdragelsen skal stå seg i forhold til konkurrerende rettighetspretendenter (herunder omsetningserververe, enkeltforfølgende kreditorer og kreditorfellesskapet/boet).

Gjeldende rett

Også i norsk rett kreves det individualisering av pantet, både av hensyn til avtalepartene og av hensyn til tredjepersoner. Mellom partene vil et slikt individualiseringskrav gjerne fortone seg som et rent obligasjonsrettslig bevisspørsmål, men individualisering kan til en viss grad også være et vilkår for at sikkerhetsretten skal anses gyldig etablert etter panteloven. Det sentrale i forhold til direktivet er imidlertid at sikringsobjektet skal være individualisert på en slik måte at det også fremgår overfor tredjepersoner hva som er stilt som sikkerhet. Dette kravet til individualisering er i norsk rett ivaretatt gjennom reglene om at sikkerhetsstillelsen (pant eller overdragelse) må ha rettsvern for å stå seg overfor godtroende omsetningserververe eller kreditorer. Slik sett står kravet om individualisering og kravet om utført rettsvernsakt i nær sammenheng.

De krav som i norsk rett stilles til rettsvernsakten må antas å være i samsvar med direktivets angivelse av når sikkerheten anses «stillet», jf. artikkel 2 nr. 2. Dette har også arbeidsgruppen lagt til grunn, jf. arbeidsgruppens utredning s. 37.

For oversiktens skyld nevnes at notifikasjon (underrettelse) til debitor er tilstrekkelig for å oppnå rettsvern for sikkerhet i enkle krav, at overlevering (fratatt besittelse) kreves i forhold til negotiable gjeldsbrev og at registrering i et verdipapirregister er rettsvernsakten i forhold til dematerialiserte finansielle instrumenter.

Som det fremgår av forrige avsnitt er det ikke alltid at norsk rett krever at dokumentasjonen av sikkerhetsstillelsen fremgår skriftlig (herunder elektronisk). For eksempel kan pant i kontante fordringer (enkle krav) avtales muntlig, og sikres rettsvern ved notifikasjon til skyldneren. I andre tilfeller vil sikkerhetsstillelsen dokumenteres skriftlig fordi det enten stilles krav om angivelse av pantekravet, jf. panteloven § 1-4, eller fordi rettsvernsakten er registrering i et verdipapirregister.

Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å opprettholde dagens rettstilstand om at det ikke gjelder noe generelt krav om at sikringsobjektet må kunne individualiseres på grunnlag av skriftlig dokumentasjon. Det vil si at det ikke stilles som vilkår for at gjennomføringsloven skal komme til anvendelse at sikkerhetsstillelsen er dokumentert skriftlig. Spesialitetsprinsippet i panteloven § 1-4 og de rettsvernsakter som i dag medfører skriftlighet vil imidlertid fortsatt gjelde.

Arbeidsgruppen foreslår at dagens rettsvernsregler skal ligge til grunn for vurderingen av hvorvidt gjennomføringslovens bestemmelser om finansiell sikkerhet kommer til anvendelse. Dette er i tråd med at direktivet først får virkning når sikkerheten er «stillet», jf. ovenfor. Konkret foreslår arbeidsgruppen blant annet at reglene i forslaget § 5 om beskyttelse mot visse virkninger av felles gjeldsforfølgning, jf. kapittel 12 nedenfor, kun skal komme til anvendelse dersom sikkerheten er stilt. I forslaget § 5 fjerde ledd presiseres at sikkerheten anses stilt fra det tidspunkt sikkerhetshaver har oppnådd rettsvern for sikkerhetsstillelsen.

Etter departementets oppfatning fremgår det ikke klart av arbeidsgruppens forslag i hvilken grad rettsvern skal være et krav for at gjennomføringslovens øvrige bestemmelser skal komme til anvendelse, men det synes likevel underforstått at dette i hvert fall må gjelde i forhold til reglene om fullbyrdelse av krav sikret ved avtalepant (§ 7), bruksrett (§ 4), og beskyttelse mot visse virkninger av felles gjeldsforfølgning (§ 5). Blant annet uttales det på side 38 i arbeidsgruppens rapport at arbeidsgruppen har vurdert å innføre et krav om skriftlighet i forhold til klausuler om bruksrett. En av begrunnelsene for å ikke foreslå et slikt skriftlighetskrav er at «hensynet til tredjepersoner er ivaretatt gjennom rettsvernsreglene».

Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har hatt merknader på dette punktet.

Departementets vurdering

Departementet foreslår at gjennomføringslovens bestemmelser om fullbyrdelse, bruksrett og beskyttelse mot felles gjeldsforfølgning kun kommer til anvendelse i den grad det er skaffet rettsvern for sikkerhetsstillelsen. Det legges til grunn at dette er i tråd med direktivet og i samsvar med arbeidsgruppens forslag. Det foreslås at rettsvernskravet klargjøres i større grad i gjennomføringsloven ved å ta inn et eksplisitt krav om at sikkerheten må være «stilt» (foreligger allerede fra arbeidsgruppens side i forhold til § 5 om beskyttelse mot felles gjeldsforfølgning).

Departementet legger videre til grunn at direktivet ikke gir adgang til å kreve at sikkerhetsstillelsen må ha rettsvern for at gjennomføringslovens bestemmelse om sluttavregning skal komme til anvendelse. Det foreslås derfor ikke noe krav om at sikkerheten må være «stilt» i forhold til denne bestemmelsen. Imidlertid må avtalt sluttavregning fremgå skriftlig, jf. pkt. 5.4.3 ovenfor.

Departementet viderefører for øvrig arbeidsgruppens forslag om at gjennomføringsloven ikke skal inneholde noe generelt krav om at sikringsobjektet må kunne individualiseres (identifiseres) på grunnlag av skriftlig dokumentasjon. Det vil si at det ikke settes som vilkår for at gjennomføringsloven skal komme til anvendelse at det er dokumentert skriftlig hvilket formuesgode som er stilt som sikkerhet. Spesialitetsprinsippet i panteloven § 1-4 og de rettsvernsakter som i dag medfører skriftlighet vil imidlertid fortsatt gjelde.

5.5 Personell avgrensning

5.5.1 Generelt

Med «personell avgrensning» menes hvilke institusjoner og personer som omfattes av henholdsvis direktivets og gjennomføringslovens materielle bestemmelser.

Direktivet kommer alltid til anvendelse dersom begge partene i avtalen tilhører en av kategoriene i artikkel 1 nr. 2 bokstav a til d, se om disse kategoriene i pkt. 5.5.2 nedenfor. Dersom bare en av partene faller inn under en slik kategori, er det direktivets utgangspunkt at den andre parten dessuten kan være en hvilken som helst juridisk person, jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav e. Medlemsstatene kan imidlertid velge å gjøre unntak fra dette utgangspunktet i medhold av artikkel 1 nr. 3. Nærmere bestemt kan gjennomføringsloven avgrenses til kun å gjelde avtaler hvor begge parter tilhører en av de særskilt oppregnede kategoriene. Spørsmålet om gjennomføringsloven bør avgrenses på denne måten er drøftet i pkt. 5.5.3 nedenfor.

Ut over direktivets oppstilte personelle avgrensninger er det opp til hver enkelt medlemsstat eventuelt å utvide anvendelsesområdet. For eksempel ved at det ikke stilles krav om at partene må tilhøre en av de særskilt oppregnede kategoriene, og/eller at også fysiske personer omfattes. Spørsmålet om fysiske personer bør sidestilles med juridiske personer er blant annet reist av Norsk Tillitsmann ASA og Fondsmeglerforbundet. Dette spørsmålet behandles i pkt. 5.5.4 nedenfor.

5.5.2 Kategoriene i artikkel 1 nr. 2 bokstav a til d

Arbeidsgruppens redegjørelse for direktivet og forslag

Arbeidsgruppen foreslår at kategoriene som er oppregnet i artikkel 1 nr. 2 bokstav a til d skal omfattes av gjennomføringsloven.

Arbeidsgruppen uttaler følgende om offentlige myndigheter, sentralbanker og internasjonale institusjoner, jf. arbeidsgruppens utredning s. 16-17:

«Offentlig myndighet

Etter artikkel 1 nr. 2 bokstav a omfattes for det første: «offentlig myndighed (dog ikke offentligt garanterede foretagender, medmindre disse falder ind under litra b)- e)), herunder ...». Som eksempel på en offentlig myndighet nevner direktivet offentlige organer i medlemsstatene «der er ansvarlige for eller medvirker ved forvaltningen af offentlig gæld», jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav a punkt i.

Videre omfattes offentlige organer i medlemsstatene «der er bemyndiget til at føre konti for kunder», jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav a punkt ii. Begrepet «offentlig gæld» defineres ikke nærmere i direktivet.

Arbeidsgruppen har lagt til grunn at dette skal forstås som statlig, fylkeskommunal og kommunal gjeld.

Sentralbanker

Sentralbanker, herunder Den Europeiske Sentralbank, omfattes også av direktivet, jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav b.

Multilaterale utviklingsbanker mv.

Dessuten omfattes såkalte multilaterale utviklingsbanker som definert i artikkel 1 nr. 19 i direktiv 2000/12/EF om adgangen til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon. Utviklingsbankene er uttømmende listet opp i sistnevnte direktiv, og kan blant annet være Den asiatiske utviklingsbank, Den afrikanske utviklingsbank, Europarådets bosettingsfond, Den Nordiske investeringsbank.

I tillegg gjelder direktivet for Den Internasjonale Betalingsbanken (BIS), Det internasjonale Valutafondet (IMF) og Den Europeiske Investeringsbanken, jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav b. BIS har for øvrig utgitt to rapporter om gjenkjøpsavtaler og avtaler om verdipapirlån, se «Securities Lending Transactions: Market Development and Implication» fra 1999 og «Recommendations for securities settlement systems» fra 2001.»

Arbeidsgruppen uttaler følgende om institusjoner og foretak under tilsyn, jf. arbeidsgruppens utredning s. 17-18:

«Etter artikkel 1 nr. 2 bokstav c omfattes «en finansiell institusjon» som er underlagt tilsyn. I artikkel 1 nr. 2 bokstav c listes det opp ulike eksempler på slike finansielle institusjoner. Herunder nevnes i punkt i: «et kreditinstitut som defineret i artikkel 1, nr. 1, i direktiv 2000/12/EF, herunder institutterne på listen i direktivets artikkel 2, stk 3».

En kredittinstitusjon defineres i dette som et foretak hvis virksomhet består i å motta fra allmennheten innskudd eller andre midler som skal tilbakebetales, og å yte kreditt for egen regning, jf. artikkel 1 nr. 1. Kredittinstitusjon er definert på tilsvarende måte i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-5.

Videre omfattes «et finansieringsinstitut som defineret i artikkel 1 nr. 5 i direktiv 2000/12/EF» (det konsoliderte bankdirektivet), jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav c punkt iii. Dette er foretak som ikke er kredittinstitusjoner, og hvis hovedvirksomhet består i å erverve eierandeler eller utøve en eller flere av de former for virksomhet som er oppført i nr. 2-12 vedlegg I i det konsoliderte bankdirektivet. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 er «et finansieringsinstitut» en finansinstitusjon. Dette er et selskap, foretak eller annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet.

Direktivet gjelder dessuten for «forsikringsselskab», jf. artikkel 2 bokstav c punkt iv. Direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse bygger her på definisjonen av slike selskaper i artikkel 1 nr. 2 bokstav a i direktiv 92/49/EØF om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring. Etter artikkel 1 nr. 2 bokstav c punkt iv gjelder direktivet også for «forsikringsselskab» slik det er definert i direktiv 92/96/EØF om samordning av lover og forskrifter om direkte livsforsikring (tredje livsforsikringsdirektiv).

I norsk rett reguleres slike forsikringsselskaper av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven).

Også «investeringsselskab», slik dette defineres i artikkel 1 nr. 2 i ISD-direktivet, listes opp under de ulike eksempler på «finansielle institutioner» i artikkel 1 nr. 2 bokstav c, se punkt ii. Slike verdipapirforetak er regulert i verdipapirhandelloven. Det vises her til verdipapirhandelloven § 1-3 første ledd.

Videre faller «investeringsinstitut» inn under direktivet, jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav c punkt v. Slike foretak er definert i artikkel 1 andre ledd i direktiv 85/611/EØF om samordning av lover og forskrifter om visse foretak for kollektiv investering i verdipapirer. Et «investeringsinstitutt» er et verdipapirfond, jf. verdipapirfondloven § 1-2. Verdipapirfond foretar ikke disposisjoner selv. Det er forvaltningsselskapet som forvalter verdipapirfondet.

Også «administrasjonsselskab» faller inn under direktivet, jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav c punkt vi. Direktivet viser til artikkel 1 a nr. 2 i direktiv 85/611/EØF for en nærmere definisjon. Dette tilsvarer et forvaltningsselskap for verdipapirfond i norsk rett, jf. § 1-2 i verdipapirfondloven, og vil gjelde de disposisjoner forvaltningsselskapet foretar for egen regning.

Verdipapirforetak og forvaltningsselskap fremgår av § 1 tredje ledd bokstav c, punktene v og vi i gjennomføringsloven.»

Om avregningssentraler og formuesforvaltere mv. uttales følgende i arbeidsgruppens utredning s. 18-19:

«Videre omfattes følgende selskaper og institusjoner av direktivet: «en central medkontrahent, et afregningsfirma eller et clearingsinstitut som defineret i henholdsvis artikkel 2, litra c), d) og e) i direktiv 98/26/EF», jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav d. Innunder denne definisjonen faller også, ifølge artikkel 1 nr. 2 bokstav d, lignende institusjoner regulert etter nasjonal lov som handler på markedet for futures, opsjoner og avledede finansielle instrumenter i den utstrekning de ikke er omfattet av «oppgjørsdirektivet».

For definisjon av «central medkontrahent», «afregningsfirma» og «clearingsinstitut» viser direktivet til «oppgjørsdirektivet», som i hovedsak er gjennomført i norsk rett i lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. (betalingssystemloven), jf. definisjonene i § 1-3 av avregningssentral, oppgjørsbank, sentral motpart mv. Verdipapirsentralen ASA (VPS) og NOS Clearing ASA (NOS) er begge slike «afregningsfirma», i tillegg til at de er henholdsvis verdipapirregister og oppgjørssentral.

Det eksisterer også en rekke andre avregningssentraler, som for eksempel Bankenes Betalingssentral (BBS), som blant annet avregner de daglige betalingsoppgjørene mellom bankene. Videre driver BBS på vegne av bankene avregningssystemet NICS, som har konsesjon etter betalingssystemloven § 2-3.

Etter artikkel 1 nr. 2 bokstav d gjelder direktivet dessuten for:

«... en juridisk person, som handler i sin egenskab af formuesforvalter eller befuldmægtiget på vegne af en eller flere personer [i henholdsvis svensk og engelsk direktiv: «förvaltare eller företrädare för en eller flera andra personer» og «person who acts in a trust or representative capacity on behalf of any one or more persons»], herunder indehavere af obligationer og andre former for gældsbreve eller institutioner som er defineret i litra a)-d)».

Arbeidsgruppen er usikker på tolkingen av direktivet på dette punkt. En rent språklig forståelse av den danske direktivteksten peker hen på at direktivet gjelder for en såkalt aktiv forvalter, jf. verdipapirhandelloven § 1-2, jf. § 7-1. På den annen side er verdipapirforetak særskilt nevnt under artikkel 1 nr. 2 bokstav c punkt ii, noe som kan tyde på at dette ikke er myntet på aktiv forvalter.

Direktivet kan imidlertid ha ment å omfatte en type forvalter av andres midler som går klar av investeringstjenesten «aktiv forvaltning». Den engelske direktivteksten «representative capacity» kan tyde på at en slik tolking er nærliggende. «Trust ... on behalf of any one or more persons» er en type juridisk person som ikke finnes i norsk rett.

Arbeidsgruppen har forstått det slik at dette alternativet i alle fall kan være myntet på såkalte «special purpose vehicles» som er opprettet for å besitte for eksempel pantesikkerhet på vegne av sertifikateiere. Et «special purpose vehicle» etter norsk rett kan være spesialforetak for verdipapirisering etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-34 flg. (ikke i kraft).

Det er mulig at også en «forvalter» underlagt tilsyn, jf. lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) § 6-3 første ledd og lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) § 4-10, omfattes av artikkel 1 nr. 2 bokstav d. En forvalter vil imidlertid som regel være en bank, et verdipapirforetak eller et verdipapirregister, jf. verdipapirregisterloven § 6-3 siste ledd, og er dermed allerede omfattet av direktivet. En forvalter står som innehaver av en forvalterkonto i et verdipapirregister og har fullmakt til å råde over beholdninger på kontoene med bindende virkning for investor. En forvalter yter ofte en del tjenester utover selve oppbevarings- og registreringsfunksjonen. Det vil avhenge av forvaltningsavtalen og eventuelle øvrige avtaler som er inngått hvilke fullmakter som er gitt til forvalter.

Ut over spesialforetak for verdipapirisering har arbeidsgruppen problemer med å peke på institusjoner og foretak som kan være omfattet av artikkel 1 nr. 2 bokstav d in fine.»

Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen og Norges Fondsmeglerforbund har reist spørsmål ved om ikke pensjonskasser bør omfattes av gjennomføringsloven ved siden av forsikringsselskaper. Førstnevnte høringsinstans har uttalt følgende om dette:

«Det fremgår av tredje ledd bokstav c) at lovforslaget omfatter forsikringsselskaper. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 1-1, som det er vist til, kan forsikringsvirksomhet drives av både forsikringsselskaper og pensjonskasser. I denne sammenheng er det naturlig å peke på at forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning også gjelder for pensjonskasser, samt at tilhørende forskrift i det alt vesentlige er gitt anvendelse på pensjonskasser. Pensjonskasser kan ha samme praktiske behov for å inngå avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse som forsikringsselskaper. På denne bakgrunn synes det naturlig å eksplisitt ta med pensjonskasser under tredje ledd bokstav c).»

Kredittilsynetforeslår en presisering av arbeidsgruppens henvisning til at finansinstitusjoner skal omfattes av loven, jf. forslaget § 1 tredje ledd bokstav c punkt iii. Konkret foreslås at det bør fremgå at det er snakk om finansinstitusjoner som ikke er kredittinstitusjoner. Kredittinstitusjoner er særskilt nevnt i samme bestemmelse punkt i.

Norsk Tillitsmann ASAuttaler følgende av relevans for spørsmålet om hvem som omfattes av direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav d og arbeidsgruppens forslag § 1 tredje ledd bokstav d:

«En obligasjon er et låneinstrument med en utsteder (låntager) som låner penger av obligasjonseierne (utlånere). Det kan være mange obligasjonseiere i hvert obligasjonslån. Utstederne er normalt kommuner, banker og industriforetak, mens obligasjonseierne er en langt mer uensartet gruppe. Obligasjoner ble tidligere i større grad benyttet som spareform for privatpersoner, men det er fortsatt mange privatpersoner som obligasjonseiere. På den annen side er det også mange finansinstitusjoner som er obligasjonseiere. Dette skyldes bl.a annet at finansinstitusjonene gjerne plasserer midler i obligasjoner for å oppfylle kapitaldekningskravene, og at obligasjoner aksepteres som sikkerhet for lån banker tar opp i f.eks Norges Bank (i motsetning til aksjer). Når utstedere legger ut obligasjoner er det varierende i hvilken grad obligasjonseierne er en ensartet gruppe. Særlig for obligasjoner som er notert på børs, vil gruppen av obligasjonseiere kunne variere. Slik sett er det vanskelig på forhånd å kjenne personkretsen av obligasjonseiere på forhånd.

Til en viss grad stiller utsteder sikkerhet for obligasjonene. I følge loven vil status for sikkerheten avhenge av at både sikkerhetshaver og sikkerhetsstiller faller inn under personkretsen i § 1 tredje ledd. Dette vil ikke være tilfelle dersom obligasjonseier er privatperson. For at sikkerheten skulle få status etter loven, måtte det i så fall legges et omsetningshinder mht personkretsen for obligasjonseiere. Dette vil ikke være hensiktsmessig for markedet, og børsnotering av obligasjoner vil da ikke kunne gjennomføres. Alternativet er at sikkerhetsstillelse i obligasjonsmarkedet ikke vil få status etter loven, men det vil innebære en utilsiktet og uheldig forskjellsbehandling av obligasjonsmarkedet.

For obligasjoner som omsettes over børs er det et krav om tillitsmann for lånet, jf. børsforskriften § 8-5. Det har videre utviklet seg en praksis for at det også brukes tillitsmann for obligasjoner som ikke er notert på børs. Tillitsmannens hovedfunksjon er å opptre på vegne av obligasjonseierne overfor utsteder. For hvert lån fremforhandles en avtale mellom tillitsmannen og utsteder på vegne av obligasjonseierne. NTM utfører det vesentlige av denne funksjonen i det norske markedet (se mer på vår hjemmeside www.trustee.no). Den funksjonen NTM utfører vil kunne falle inn under passusen i lovutkastet § 1 tredje ledd bokstav d) om «...juridiske personer som handler ... etter fullmakt fra en eller flere personer ...». Arbeidsgruppen er usikker på hvilke funksjoner som her er omtalt. Den danske teksten gir veiledning ved tillegget av passusen»...herunder innehavere av obligasjoner...». Arbeidsgruppen har tolket dette til i alle fall å omfatte spesialforetak for verdipapirisering. Etter vår oppfatning vil også tillitsmannsfunksjonen i obligasjonsmarkedet omfattes. Dette vil løse de problemer som er nevnt ovenfor, slik at reelle hensyn også tilsier en slik tolking.

Vi foreslår at forholdet klargjøres i forarbeidene og i lovteksten. Dette kan gjøres ved at lovteksten får tillegget «...herunder spesialforetak for verdipapirisering, jfr finansvl § 2-36, og tillitsmenn for obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter som kan omsette på lånemarkedet.» Forslaget er basert på definisjonen i vphl § 1-2 tredje ledd nr 2 og vil fange opp både obligasjoner og sertifikater.»

Departementets vurdering

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre arbeidsgruppens forslag, men med enkelte lovtekniske endringer. Blant annet foreslår departementet at henvisningen i arbeidsgruppens forslag § 1 tredje ledd bokstav c punkt i og iv til henholdsvis kredittinstitusjoner og forsikringsselskap kan strykes. Det vises til at henvisningen til finansinstitusjoner, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 1-3, vil omfatte kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper, samt alle andre finansinstitusjoner.

Flere av høringsinstansene har stilt spørsmål ved om ikke pensjonskasser bør omfattes av gjennomføringsloven på lik linje med forsikringsselskaper. Departementet viser til at pensjonskasser også driver forsikringsvirksomhet, og i hovedsak er underlagt det samme regelverk som forsikringsselskaper. På denne bakgrunn foreslås å presisere at pensjonskasser er omfattet av gjennomføringsloven, jf. § 1 tredje ledd bokstav c.

Norsk Tillitsmann ASA har stilt spørsmål ved om ikke tillitsmannfunksjonen i obligasjonsmarkedet omfattes av artikkel 1 nr. 2 bokstav d og dermed lovforslaget § 1 tredje ledd bokstav d, på lik linje med spesialforetak for verdipapirisering. Departementet er enig med Norsk Tillitsmann ASA i at tillitsmannfunksjonen synes å omfattes av direktivet, og at det bør presiseres at gjennomføringsloven også gjelder tillitsmenn for innehavere av obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter som kan omsettes på lånemarkedet. Det vises til at dette vil være hensiktsmessig for utstedere av obligasjoner som ønsker å stille sikkerhet for sitt innlån basert på reglene i gjennomføringsloven, jf. Norsk Tillitsmann ASAs redegjørelse for dette. Departementet foreslår på denne bakgrunn at gjennomføringsloven § 1 tredje ledd bokstav d blant annet skal omfatte juridiske personer som handler i egenskap av formuesforvalter eller etter fullmakt fra en eller flere personer, herunder innehavere av obligasjoner eller andre gjeldsinstrumenter som kan omsettes på lånemarkedet eller institusjoner som definert i bokstav a til d. Departementets forslag innebærer at både tillitsmenn i obligasjons- og sertifikatmarkedet, og spesialforetak for verdipapirisering omfattes. Departementet anser det ikke nødvendig å nevne disse to persongruppene eksplisitt, idet det må anses å følge av den foreslåtte generelle ordlyden.

5.5.3 Særlig om øvrige juridiske personer

Direktivet

Det følger av artikkel 1 nr. 2 bokstav e at direktivet som hovedregel gjelder for «en juridisk person, herunder ikke-registrerede virksomheder og interessentskaber...» forutsatt at den andre parten i avtalen er en av de særskilt oppregnede institusjonene i bokstav a til d, jf. pkt. 5.5.2 ovenfor.

Uttrykket «juridisk person» omfatter ikke fysiske personer, og heller ikke de institusjonene som er særskilt oppregnet tidligere i bestemmelsen. Arbeidsgruppen tolker uttrykket slik at alle rettssubjekter med alminnelig partsevne er omfattet, med unntak av fysiske personer, jf. arbeidsgruppens utredning s. 20. Departementet er enig i en slik forståelse.

Dersom den enkelte medlemsstat ikke ønsker å la direktivet få anvendelse på ovennevnte juridiske personer, kan det gjøres unntak fra hovedregelen i artikkel 1 nr. 2 bokstav e, jf. artikkel 1 nr. 3. Dersom medlemsland velger å benytte denne adgangen til å gjøre unntak, må dette meddeles Kommisjonen.

Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen anbefaler at juridiske personer bør omfattes av gjennomføringsloven. Arbeidsgruppen har lagt følgende vurdering til grunn for sitt forslag, jf. utredningen s. 20-21:

«Arbeidsgruppen peker på at direktivets formål er å sikre et velfungerende og kostnadseffektivt indre marked ved å harmonisere reglene for sikkerhetsstillelse på en rekke viktige punkter. Man oppnår dermed å redusere juridisk risiko ved bruk av slike avtaler.

I Norge vil det vel først og fremst være de institusjoner som er særskilt listet opp i artikkel 1 nr. 2 som vil ha nytte av og behov for endringene i norsk rett som følge av direktivet, herunder banker, Norges Bank, verdipapirforetak, forsikringsselskaper og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Dette fordi det antakelig først og fremst vil være de opplistede institusjoner som har utenlandske motparter ved finansielle forpliktelser og hvor det stilles sikkerhet, f.eks i forbindelse med lån av verdipapirer, handel med derivater og i forbindelse med repo-avtaler.

Etter arbeidsgruppens syn vil imidlertid også en «juridisk person» kunne ha behov for å omfattes av reglene i direktivet, for eksempel av hensyn til den økte rettslige sikkerhet dette kan medføre. Slike behov kan blant annet foreligge for store industriselskaper med omfattende internasjonal virksomhet, men kan også gjelde mindre selskaper, f.eks med særlig kontakt mot EØS-stater. Også de juridiske personer som ikke har grensekryssende sikkerhetsstillelse i forbindelse med finansielle forpliktelser, men som skal stille sikkerhet f.eks overfor en norsk bank i form av eiendomsoverdragelse, vil kunne ha behov for å være omfattet av direktivet.

Arbeidsgruppen antar at det er lite praktisk at foreninger har behov for å inngå avtaler som faller inn under lov om finansiell sikkerhet, men antar at høringsinstansene vil kunne fremkomme med sitt syn på spørsmålet.

Dersom regler i andre EØS-land gitt i samsvar med direktivet omfatter «juridiske personer», men ikke den norske gjennomføringsloven, og norsk rett skal gjelde, vil det bli slik at ved en konkurs i norsk «juridisk person», vil f.eks ikke overdragelse til eie og sluttavregningsavtaler være sikret vern. En utenlandsk part kan dermed ikke bevirke forfall og verdiberegning av alle forpliktelser og sikkerheter og benytte motregning uten å være sikker på at dette ikke vil bli bestridt av et konkursbo. Dette kan dermed medføre at utenlandske parter avslår å inngå en rammeavtale med en norsk «juridisk person», eventuelt inngår avtalen, men til høyere priser og med høyere marginkrav. Dette vil være uheldig.

Arbeidsgruppen peker på at ulempen med å omfatte «juridisk person» er at det blir flere kreditorer som får særfordeler, f.eks ved at sluttavregning må aksepteres for flere, og at det dermed kan bli mindre igjen til de usikrede kreditorer. Det har vært ulike utredninger og arbeider for å sikre konkursboene midler. Herunder vises til NOU 1993: 16 om etterkontroll av konkurslovgivningen mv. og til Ot.prp. nr. 26 (1998-99) om lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen mv. Det er dessuten et pågående arbeid om midler til bobehandling. Det vises til at Justisdepartementet 6. september 2001 har sendt ut et høringsnotat hvor det fremkommer ulike forslag: legalpant for boomkostninger, økning av rekvirentansvaret, et fond for boomkostninger, forsikringsordning og personlig ansvar for boomkostninger. Det er i denne sammenheng et poeng å peke på at hensynet til å sikre et reelt konkursinstitutt ser ut til å bli ivaretatt i ett eller flere av de nevnte forslagene. Det forhold at direktivet i særlig grad vektlegger interessene til realkreditorene, får dermed mindre vekt i denne sammenheng. Det er derfor etter arbeidsgruppens oppfatning ikke nødvendig å utelukke juridiske personer som omtales ovenfor fra å utnytte fordelene som ligger i den økte rettslige sikkerheten som direktivet medfører av hensyn til en forvarlig bobehandling.

Noe som må tas i betraktning for «juridisk person», er at direktivets anvendelse på dem også medfører at det gis avkall på visse beskyttelsesregler i norsk rett. Herunder vises til reglene om rett til å avtale rask realisasjon og til å avtale at partenes løpende forpliktelser og sikkerheter bringes til forfall og/eller verdiberegnes og at verdiene så motregnes. Er en part av den oppfatning at verdien på forpliktelsene eller sikkerhetene er beregnet feil eller har vært solgt til for lav pris, er den eneste beskyttelsen denne parten har å gå rettens vei for å få prøvet om realisasjonen eller verdiansettelsen har skjedd på kommersielt rimelige vilkår. Arbeidsgruppen antar derimot at de juridiske personer som inngår denne typen avtaler har tilstrekkelig profesjonalitet til å vurdere disse mothensynene.

For ordens skyld nevnes at i et tidligere utkast til direktivet (KOM (2001) 168 endelig) datert 27. mars 2001, var den personelle avgrensning av direktivet «en person, bortset fra en fysisk person, hvis kapitalgrundlag eller bruttoaktiver på det tidspunkt, hvor den finansielle sikkerhed rent faktisk leveres, overstiger henholdsvis 100 mio. EUR og 1 mia. EUR ifølge det senest udarbejdede regnskab, som er offentliggjort inden for højst 2 år før det tidspunkt», jf. direktivets artikkel 2 nr. 4.I tillegg kom offentlig myndighet, sentralbank og «finansieringsinstitut» underlagt tilsyn. Beløpsgrensene i utkastet var satt svært høyt, og ville vært lite anvendelige for norske forhold. Det bemerkes for øvrig at også lavere beløpsgrenser etter arbeidsgruppens oppfatning er en lite anvendelig avgrensning for juridiske personer.»

Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen og Norges Fondsmeglerforbund støtter arbeidsgruppens forslag om at enhver juridisk person omfattes av gjennomføringslovens regler når den annen part er en av de særkilt oppregnede institusjonene. Blant annet har det vært vist til arbeidsgruppens argumentasjon, og til at inkludering av juridiske personer bevirker at norske virksomheter får de samme konkurransevilkår som utenlandske bedrifter.

Justisdepartementet stiller seg noe kritisk til å la juridiske personer omfattes av gjennomføringsloven:

«Justisdepartementet er skeptisk til å la juridiske personer omfattes av loven om finansiell sikkerhetsstillelse. De grunner arbeidsgruppen anfører for å la de juridiske personene omfattes, er at det vil medføre «økt rettslig sikkerhet» for partene, særlig i internasjonale forhold, herunder at det kan tenkes at utenlandske parter unngår å inngå avtaler med norske parter, eventuelt gjør det til høyere priser dersom juridiske personer unntas. Etter det Justisdepartementet forstår, vet man ikke ennå om andre land vil la juridiske personer omfattes av direktivet og om det av den grunn kan oppstå problemer for norske juridiske personer.

Vi vil også peke på de problemene det vil skape for andre enn partene i sikkerhetsavtalen dersom direktivet gis anvendelse på juridiske personer generelt. Direktivet gir sikkerhetshaveren en særskilt privilegert stilling i forhold til andre kreditorer, med flere regler til gunst for sikkerhetshaveren som går på tvers av alminnelige prinsipper i norsk gjeldsforfølgningsrett. Det må generelt anses uheldig at enkelte kreditorgrupper settes i en slik særstilling på bekostning av øvrige kreditorer. Det er ikke riktig som det heter i 2. avsnitt på s. 21 i rapporten at det forhold at direktivet i særlig grad vektlegger interessene til realkreditorene får mindre vekt på grunn av et pågående arbeid med tiltak for å skaffe midler til bobehandlingen. Dersom direktivet gis anvendelse for juridiske personer, vil dette undergrave formålet med en legalpantordning fordi direktivet ikke gir rom for legalpant til fordel for kreditorfellesskapet. De formuesgoder som omfattes av direktivet måtte derfor unntas fra legalpantordningen, noe som vil være uheldig av hensyn til å skaffe midler til bobehandlingen og av hensyn til likebehandling mellom kreditorgrupper.»

Departementets vurdering

Innledningsvis bemerkes at direktivets normalordning er at avtaler mellom «finansielle foretak» og juridiske personer skal omfattes av reglene om finansiell sikkerhetsstillelse. Medlemsstatene kan imidlertid beslutte å gjennomføre et snevrere virkeområde, slik at bare avtaler mellom finansielle foretak skal omfattes, jf. direktivet artikkel 1(3). Ettersom en innskrenkning av virkeområdet anses å være et unntak fra det generelle systemet, skal slike nasjonale unntak meddeles EU-kommisjonen. En rekke EU-land har nå fremmet forslag til nasjonal gjennomføring av direktivet. Etter det departementet erfarer, har ingen av disse landene foreslått å unnta juridiske personer fra direktivets virkeområde. Dette omfatter bl.a. Danmark, Sverige og Finland.

Ved vurderingen av om Norge skal benytte denne valgadgangen, må flere hensyn veies mot hverandre. På den ene siden vil reglene som gjennomfører direktivet generelt sett innebære en svekkelse av rettighetene til de usikrede kreditorene. Dette kan tilsi at en begrenser regelverket så mye som mulig innenfor det som er tillatt etter direktivet. På den annen side taler direktivets formål om å skape et effektivt indre marked for finansielle tjenester for et videst mulig anvendelsesområde. Videre vil konkurranseevnen til norske foretak kunne svekkes dersom en velger å benytte en unntaksordning som få eller ingen andre EØS-land vil benytte seg av, bl.a. ved at lånekostnadene til norske foretak vil kunne bli høyere enn det som gjelder foretak i andre EØS-land. Det vises i den anledning også til arbeidsgruppens rapport. Etter en helhetsvurdering vil departementet foreslå at Norge ikke benytter adgangen til å innføre et snevrere virkeområde enn det som følger av direktivets hovedregel.

Et annet spørsmål er om en bør gå lenger enn direktivet, ved å la avtaler mellom to juridiske personer (utenfor den finansielle sektor) omfattes av lovens virkeområde. Direktivet er ikke til hinder for dette. Etter det departementet har fått opplyst, er det foreslått en slik utvidelse i forhold til direktivet i både Sverige, Finland og Danmark. En slik utvidelse ville medført at loven om finansiell sikkerhetsstillelse ville fått et meget vidtrekkende virkeområde, og spørsmålet ble heller ikke særlig drøftet av arbeidsgruppen. Et forslag om slik utvidelse har derfor ikke vært gjenstand for alminnelig høring. Det er også usikkert i hvilken grad hensynet bak reglene om finansiell sikkerhetsstillelse slår til fullt ut for avtaler mellom juridiske personer utenfor den finansielle sektor, jf. nærmere ovenfor i punkt 5.1. For øvrig vil en slik utvidelse kunne medføre en ytterligere svekkelse av rettighetene til de øvrige kreditorer. Departementet vil derfor ikke foreslå en slik utvidelse i forhold til direktivets virkeområde nå.

5.5.4 Særlig om fysiske personer

Generelt

Direktivet gjelder ikke for fysiske personer, og arbeidsgruppen har derfor ikke behandlet spørsmålet om gjennomføringsloven bør omfatte denne personkategorien.

Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen har uttalt følgende om spørsmålet om fysiske personer bør omfattes:

«Avslutningsvis er det vår oppfatning at den foreslåtte lovregulering ikke bare bør kunne gjøres gjeldende av de opplistede kategorier av ulike typer kredittinstitusjoner m.v. samt juridiske personer. Etter vårt syn er EU - direktivet ikke til hinder for at man i norsk nasjonal lovgivning utvider virkeområdet for en ny lov om finansiell sikkerhetsstillelse til å gjelde også for fysiske personer. I den grad fysiske personer inngår f.eks. avtaler om verdipapirlån o.l., ser vi ikke klare motforestillinger til at disse ikke på samme måte skulle ha adgang til å kunne nyttiggjøre seg de valgmulighetene som den nye loven vil åpne for, ved f.eks. å kunne velge å stille sikkerhet i form av overdragelse av eiendomsrett til finansiell sikkerhet i sikringsøyemed, eller ved å avtale utvidet bruksrett til pantsatt finansiell sikkerhet. Vi forutsetter naturligvis at enkeltpersoner i tilfelle blir behørig orientert om virkningene av en slik sikkerhetsstillelse, herunder at man risikerer at sikkerhetene realiseres umiddelbart ved mislighold dersom det er gjort avtale om dette, jf. lovutkastet § 7. Departementet kan eventuelt også overveie om man kan la loven gjelde for fysiske personer under forutsetning av at de tilfredsstiller kravene til å være profesjonelle investorer/har registrert seg som slike investorer, jf. FOR 1997-12-15 nr1306: Forskrift om registrering som profesjonell investor.»

Norsk Tillitsmann ASA (NTM) har særlig konsentrert seg om gjennomføringslovens betydning i obligasjonsmarkedet. NTM uttaler blant annet at noen obligasjonseiere er fysiske personer, og at obligasjonsutsteders sikkerhetsstillelse dermed i visse tilfeller vil kunne falle utenfor gjennomføringslovens anvendelsesområde:

«For at sikkerheten skulle få status etter loven, måtte det i så fall legges et omsetningshinder mht personkretsen for obligasjonseiere. Dette vil ikke være hensiktsmessig for markedet, og børsnotering av obligasjoner vil da ikke kunne gjennomføres. Alternativet er at sikkerhetsstillelse i obligasjonsmarkedet ikke vil få status etter loven, men det vil innebære en utilsiktet og uheldig forskjellsbehandling av obligasjonsmarkedet.»

NTM foreslår imidlertid å løse dette problemet ved at det klargjøres at også tillitsmannsfunksjonen i obligasjonsmarkedet omfattes av direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav d, se nærmere om dette i pkt. 5.5.2 ovenfor. NTMs forslag til løsning vil imidlertid ikke løse spørsmålet i de tilfeller hvor det ikke benyttes tillitsmann ved utstedelse av obligasjoner.

Norges Fondsmeglerforbund har uttalt følgende i forhold til spørsmålet om fysiske personer bør omfattes av gjennomføringsloven:

«For øvrig er det Forbundets oppfatning at den foreslåtte lovregulering ikke bare bør kunne gjøres gjeldende av de opplistede kategorier av ulike typer kredittinstitusjoner mv samt juridiske personer. Slik vi ser det innebærer ikke EU-direktivet et hinder for at man i norsk nasjonal lovgivning utvider virkeområdet for en ny lov om finansiell sikkerhetsstillelse til å gjelde også for fysiske personer, dersom den annen part er en institusjon som nevnt i § 1 bokstav a til d. I den grad fysiske personer eksempelvis inngår avtaler om verdipapirlån ol kan vi ikke se noen grunn til at disse ikke på samme måte skulle ha adgang til å kunne nyttiggjøre seg de valgmulighetene som den nye loven vil åpne for - ved f.eks. å kunne velge å stille sikkerhet i form av overdragelse av eiendomsrett til finansiell sikkerhet i sikringsøyemed, eller ved å avtale utvidet bruksrett til pantsatt finansiell sikkerhet.

Særlig vil dette gjelde dersom man begrenser kretsen av fysiske personer til personer som investerer i verdipapirer som ledd i sin yrkesvirksomhet og som er registrert hos børsen som profesjonell investor, jf vphl § 5-2 første ledd. Det vises også til den foreslåtte grensen mellom profesjonelle og ikke profesjonelle investorer i utkastet til nytt ISD, bilag II. (Hensynet til forbrukervern vil slik vi ser det dermed ikke gjøre seg gjeldende i særlig grad.)»

Justisdepartementet har stilt seg kritisk til hvorvidt juridiske personer som nevnt i artikkel 1 nr. 2 bokstav e bør omfattes av gjennomføringsloven, jf. pkt. 5.5.3 ovenfor. Disse betenkelighetene har også relevans for spørsmålet om fysiske personer bør omfattes. Det vises til de siterte uttalelser i pkt. 5.5.3 ovenfor.

Departementets vurdering

Departementet viser til at behovet for økt rettslig sikkerhet ved sikkerhetsstillelse først og fremst gjør seg gjeldende for banker, finansinstitusjoner, større foretak mv. Det kan for øvrig etter omstendighetene - slik Norges Fondsmeglerforbund påpeker - også foreligge et visst behov for fysiske personer. Behovet vil likevel ikke gjøre seg gjeldende i like stor grad overfor fysiske personer som overfor de ovennevnte institusjonene. Dette gjelder etter departementets vurdering selv om den fysiske personen er profesjonell investor.

På bakgrunn av at direktivet på en del områder fraviker gjeldende norsk rett, og i påvente av erfaringer med gjennomføringsloven, finner departementet det i denne omgang ikke hensiktsmessig å foreslå at fysiske personer skal omfattes. Det vises også til Justisdepartementets motforestillinger mot å sette enkelte kreditorgrupper i en særstilling på bekostning av øvrige kreditorer. Denne eventuelle effekten vil forsterkes dersom gjennomføringsloven utvides til fysiske personer.

5.5.5 Særlig om direktivets ekstraterritorielle virkning

Direktivet skiller ikke mellom institusjoner i eller utenfor medlemslandene. Det betyr at direktivet krever at de samme reglene skal gjelde for institusjoner fra for eksempel USA og andre land utenfor EØS. Forutsetningen er selvsagt at forholdet er underlagt en EØS-stats jurisdiksjon.

Departementet vil foreslå et tilsvarende virkeområde i gjennomføringsloven, slik at norske aktører kan forholde seg til det samme regelverket uavhengig av motpartens nasjonalitet.