11 Domstolskontroll - kommersielt rimelige vilkår

11.1 Direktivet

I medhold av artikkel 4 nr. 6 kan medlemsstatene lovfeste krav i den nasjonale lovgivning som innebærer at realisasjonen eller verdiansettelsen av den finansielle sikkerhet, og beregningen av finansielle forpliktelser, skal skje på «...kommercielt rimelige vilkår.»

Denne bestemmelsen gir etter departementets oppfatning uttrykk for at direktivet ikke beskytter enhver avtaleklausul, men snarere utgjør en avveining mellom hensynet til markedet, sikkerhetshaver, sikkerhetsstiller og kreditorfellesskap. Partene i en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse skal blant annet ikke kunne avtale såkalte walkaway-klausuler, som innebærer at forpliktelsene overfor den misligholdende part oppheves som følge av misligholdet. Dette kommer blant annet til uttrykk i definisjonen av sluttavregning, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav n, jf. kapittel 10 ovenfor. Partene bør heller ikke kunne avtale en verdiberegning ved mislighold eller konkurs som stiller konkursdebitor og dermed kreditorfellesskapet i en klart ugunstig situasjon sett i forhold til den reelle verdi og avtaleforholdet for øvrig.

11.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen har vurdert å foreslå en egen bestemmelse som åpner for en særskilt avtalesensur, men har kommet til at avtaleloven § 36 anses tilstrekkelig, jf. arbeidsgruppens rapport s. 40-41. Det er blant annet vist til at det innenfor direktivets virkeområde gjennomgående vil være tale om avtaler mellom profesjonelle aktører.

11.3 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet henstiller om at det vurderes å innta et vilkår om at fullbyrding skal skje på kommersielt rimelige vilkår:

«Som påpekt i rapporten åpner direktivet for at man kan beholde eller innføre krav om at fullbyrding skal skje på kommersielt rimelige vilkår, jf. direktivet artikkel 4 nr. 6. Vi henstiller om at man vurderer behovet for å ta inn et krav om det i lovforslaget § 7. En slik endring kan bidra til en bedre balanse mellom hensynene til realkreditor, debitor og øvrige kreditorer. Et krav om fullbyrding på «kommersielt rimelige vilkår» vil gi sikkerhetsstilleren en bedre beskyttelse enn avtaleloven § 36 gir. Man bør også vurdere behovet for å ta inn en forskriftshjemmel som gir mulighet til å fastlegge kriteriets innhold nærmere.

[...]

Også ved sluttavregning må det foretas en verdivurdering, og de samme anførslene som ovenfor gjelder også i forhold til lovforslaget § 6.»

11.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Justisdepartementet i at gode grunner taler for å lovfeste en bestemmelse om at fullbyrding og verdifastsettelse skal skje på kommersielt rimelige vilkår. Som nevnt i pkt. 5.4.5 og 5.5.3 foreslår departementet at sikkerhetsstiller skal kunne benytte egne aksjer mv. som sikkerhet, og at juridiske personer skal omfattes av gjennomføringsloven. Blant annet disse forholdene taler etter departementets syn for at det bør lovfestes en sensurmekanisme som går lenger enn avtaleloven § 36. Det er blant annet viktig med en egen hjemmel for domstolskontroll så lenge gjennomføringsloven åpner for avtaler mellom for eksempel små aksjeselskaper uten utstrakt erfaring på området, og banker som er profesjonelle kredittgivere. En egen hjemmel for domstolskontroll vil dessuten kunne bedre balansen mellom hensynene til realkreditor, debitor og øvrige kreditorer, som nevnt av Justisdepartementet. Etter dette foreslås en egen bestemmelse om at fullbyrding og verdifastsettelse av finansiell sikkerhet, samt beregningen av de tilknyttede finansielle forpliktelser skal skje på kommersielt rimelige vilkår.

Ved vurderingen av hva som utgjør kommersielt rimelige vilkår må det særlig legges vekt på den bransjepraksis som foreligger på området, samt balansen mellom ytelsene etter avtalen om finansiell sikkerhetsstillelse. Generelt må det antas at det skal mye til for at partene skal kunne avtale en verdiberegning som ikke stemmer med markedsverdi. Dette vil for eksempel etter omstendighetene utgjøre en delvis omgåelse av forbudet mot å operere med de nevnte walkaway-klausulene, og vil således kunne utgjøre en forfordeling i forhold til for eksempel øvrige kreditorer. Det nærmere innholdet i vilkåret må nødvendigvis fastsettes konkret under hensyn til formålet med loven og etter en avveining av blant annet markedets behov og hensynet til øvrige kreditorer. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å foreslå en egen forskriftsbestemmelse for nærmere å angi hva som er kommersielt rimelige vilkår.