3 Enkelte tilgrensende problemstillinger

3.1 Generelt

De høringsinstansene som har hatt merknader til forslaget stiller seg i hovedsak positive til forslaget. Enkelte av høringsinstansene påpeker imidlertid enkelte tilgrensende problemstillinger knyttet til reglene om skattemessig behandling, verdipapirrettslig flagge-, melde- og tilbudsplikt mv. Arbeidsgruppen har vist til disse problemstillingene i sin rapport, men har ikke foretatt noen nærmere vurdering av reglene.

3.2 Børs- og verdipapirrettslige spørsmål

Generelt bemerkes at lovforslaget vil kunne reise enkelte verdipapirrettslige problemstillinger som vil måtte finne sin løsning ved en konkret tolking av de enkelte lovbestemmelser, herunder forbudet mot innsidehandel i verdipapirhandelloven (vphl.) § 2-1, reglene om meldepliktig verdipapirhandel i vphl. § 3-1, flaggeplikt i vphl. § 3-2 og tilbudsplikt i vphl. § 4-1. En sentral problemstilling i den forbindelse vil være i hvilken grad avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse (i form av overdragelse til eie eller i form av pantsettelse med tilhørende bruksrett) vil omfattes av de nevnte bestemmelsers virkeområde. Etter departementets vurdering er det neppe mulig å avklare denne problemstillingen på generelt grunnlag, herunder eventuelle selskapsrettslige konsekvenser av ulike avtalearrangementer. Det må vurderes konkret om de ulike lovbestemmelsene får anvendelse på den aktuelle avtale om finansiell sikkerhetsstillelse, hensyntatt bl.a. de ulike formål bestemmelsene skal ivareta. Det bemerkes at avtalefriheten er vid for slike avtaler. For øvrig legges til grunn at Kredittilsynet gjennom rundskriv mv. vil kunne gi veiledning på dette punktet.

3.3 Skatterettslige spørsmål

Lovforslaget legger til rette for ulike former for finansiell sikkerhetsstillelse som har det til felles at sikkerhetshaver skal kunne benytte sikringsobjektet i utstrakt grad. Den skatterettslige hovedproblemstilling som oppstår etter gjeldende rett er om disse avtalene utløser gevinstbeskatning/tapsfradrag.

Beskatningen ved denne type sikringsformer er ikke særskilt regulert i lov. Vurderingen av de ulike avtaleformene, og hvorvidt de fører til gevinstbeskatning/tapsfradrag må derfor gjøres med utgangspunkt i skattelovens alminnelige innvinningskriterium.

Hovedregelen er at skatteplikt/fradragsrett inntrer når formuesgodet er realisert, jf. skatteloven §§ 5-1 annet ledd, 5-30 og 6-2. Flere av avtaleformene som omfattes av direktivet er av en type som antas å ligge i grenseland med hensyn til om de skal anses som realisasjon eller ikke.

I utgangspunktet antas det at de sikringsformene som innebærer overdragelse til eie normalt vil anses som realisasjon etter gjeldende rett. Det må likevel presiseres at repoavtaler mv. kan ha individuelle kjennetegn som gjør at vurderingen av skattespørsmålet avviker fra utgangspunktet. Spørsmålet om det skal anses som realisasjon må avgjøres etter en konkret vurdering av den enkelte avtale, med tanke på blant annet tidsforløpet og risikomomentet. Særlig ved vurdering av retten til tapsfradrag vil fravær av risiko og/eller kort tid mellom salg og kjøp kunne medføre at salget ikke anses som realisasjon. Gjennomskjæringsbetraktinger kan også være aktuelt som et selvstendig grunnlag til hinder for tapsfradrag som følge av et salg som er del av en repoavtale.

Pantsettelse innebærer ikke overføring av eiendomsrett og vil normalt ikke anses som realisasjon i skattelovens forstand. Det kan imidlertid ikke utelukkes at vurderingen kan bli en annen i spesielle tilfeller der det er avtalt omfattende bruksrett og hvor minimalt med eierbeføyelser tilligger pantsetter. Også her vil individuelle kjennetegn ved den enkelte avtale være avgjørende.

Etter departementets oppfatning er dagens skatteregler ikke til hinder for gjennomføring av direktiv 2002/47/EF i norsk rett. Det kan tenkes at usikkerhet med hensyn til den enkelte avtales forhold til realisasjonsbegrepet i skatteloven kan medføre at reglene ikke får optimal effekt sett fra markedsaktørenes ståsted. Det vises i denne sammenheng til vedtatte endringer i skatteloven vedrørende skattlegging ved lån av verdipapirer, jf. Ot. prp. nr. 42 (2002-2003). Endringene er en skattemessig oppfølging av endringene i verdipapirhandelloven i 1996 (lovendring 7. juni 1996 nr. 25), hvor det ble lagt til rette for et organisert marked for lån/utlån av finansielle instrumenter. Effekten av endringene i verdipapirhandelloven § 8-8 (lån) og § 8-7 (shortsalg) har trolig vært dempet som følge av skattereglene på området.

Som det fremgår av det ovennevnte kan det tenkes tilfeller hvor de skattemessige konsekvenser av avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse vil påvirke partenes beslutninger. Det er imidlertid ikke klart om skattemessige forhold i vesentlig grad vil innebære en hindring for bruken av slike sikringsformer i praksis.

De vedtatte endringene i skatteloven om lån/utlån av verdipapirer (ikke trådt i kraft) innebærer at gevinst ikke kommer til beskatning og at tap ikke kommer til fradrag ved etablering og innfrielse av lån av enkelte typer verdipapirer, forutsatt at en rekke vilkår er oppfylt. Gevinstbeskatning eller tapsfradrag utløses ikke før ved senere realisasjon av verdipapirene. Unntaket er imidlertid klart positivt avgrenset, slik at det bare gjelder for visse verdipapirer. Under arbeidet med nye skatteregler for lån/utlån av verdipapirer har departementet valgt å avgrense ordningen på flere punkter. Det ble blant annet ansett nødvendig å holde ulike typer repoavtaler utenfor.

Departementet ser det ikke som nødvendig å utarbeide særskilte skatteregler ved gjennomføringen av direktiv 2002/47/EF i norsk rett.