10 Sikkerhetsstillelse for boomkostninger
I departementets høringsnotat heter det:
«En alternativ måte å skaffe midler til konkursbehandlingen på kunne være en regel som pålegger det enkelte foretak å stille sikkerhet for en eventuell konkursbehandling. Regler om sikkerhetsstillelse måtte i tilfelle komme i stedet for eventuelle bestemmelser om bruk av fondsmidler (...). Dersom bestemmelser om sikkerhetsstillelse skulle ha noen praktisk betydning, måtte størrelsen av beløpet som skulle avsettes være rundt kr 25 000. Ordningen kunne gå ut på at beløpet settes inn på en sperret konto idet næringsdriften etableres. Således kunne man skape garanti for at det er midler tilgjengelig for driften av konkursboet.
Departementet mener at det knytter seg betydelige betenkeligheter til en ordning som den omtalte. For det første vil sikkerhetsstillelsen innebære at det blir dyrere å stifte nye foretak, noe som vil kunne virke hemmende på etableringen av ny næringsvirksomhet, særlig for ansvarlige selskaper, samvirkelag og andre foretaksformer som ikke krever at det foretas et visst minimumsinnskudd i forbindelse med stiftelsen. Et fortrinn ved disse foretaksformene er nettopp at de kan etableres på en enkel og billig måte. For aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper vil sikkerhetsstillelsen i praksis kunne fremstå som en økning i kravet om aksjekapital.
For det annet vil det være uheldig om store beløp til enhver tid skal være «frosset ned» på sperrede bankkonti som bare kan brukes til ny verdiskaping gjennom bankenes utlån. På dette punktet er det en grunnleggende forskjell fra aksjeinnskuddene, ettersom selskapene kan disponere over dem straks de er innbetalt. Dersom kravet om sikkerhetsstillelse skulle gjelde for all næringsvirksomhet, ville det dreie seg om betydelige midler.
For det tredje vil en ordning med sikkerhetsstillelse være lite fleksibel i den forstand at den nødvendigvis må ramme alle nyetablerte foretak, uavhengig av hvordan foretakets økonomiske fremtidsutsikter er ved etableringen. Det kan hevdes at ordningen nærmest bygger på en presumsjon om at alle foretak vil gå konkurs.
For det fjerde vil det ta tid før ordningen kan ventes å få nevneverdig praktisk betydning, idet det virker lite aktuelt å pålegge eksisterende foretak en plikt til å stille sikkerhet som nevnt.
Departementet er på denne bakgrunn ikke innstilt på å foreslå en ordning med sikkerhetsstillelse for boomkostninger, men mottar gjerne synspunkter fra høringsinstansene.»
Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, med unntak av Den norske Revisorforening, er negative til en ordning med sikkerhetsstillelse for boomkostninger. Dette gjelder Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, som særlig viser til at ordningen binder opp midler i bedriftene, Brønnøysundregistrene, Konkursrådet, Skattedirektoratet, Oslo skifterett og byskriverembete, Trondheim byfogdembete, Heggen og Frøland tingrett, Nord-Østerdal tingrett, som uttaler at ordningen vil fjerne store beløp fra nyttige investeringer også i klart solvente selskaper, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, Norske Sivilingeniørers Foreningog Næringslivets Hovedorganisasjon.
Trondheim byfogdembeteuttaler:
«Forslaget vil gjøre det dyrere å stifte nye foretak og kan således bli en begrensing i næringsfriheten. Dette vil, som JD påpeker, bety at store verdier blir nedfrosset i selskapet uten at man kan disponere dem, slik som f.eks aksjekapitalen. Det bør være uaktuelt å pålegge nåværende selskap å betale inn denne garantien. Dessuten vil de fleste av disse foretakene unngå konkurs.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler:
«Et krav om sikkerhetsstillelse i form av at et beløp settes inn på sperret konto idet næringsdriften etableres, vil innebære en uproduktiv båndleggelse av midler. Dette utgjør i realiteten en økning av kravet til bundet egenkapital. Et slikt krav vil måtte vurderes i en bredere sammenheng hensett til de økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av en slik ordning. Et slikt krav om sikkerhetsstillelse bør ikke innføres for isolert sett å bidra til dekning av utgifter til konkursbehandling, som tross alt ikke rammer alle foretak.»
Norske Sivilingeniørers Foreninguttaler:
«NIF anser det for å være lite hensiktsmessig å innføre en ordning som medfører at betydelig kapital gjøres inaktiv. For øvrig innebærer forslaget ytterligere kostnader for de små, nystartede virksomheter, som gjerne allerede er de som har størst problemer med å etablere seg.»
Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:
«Dette vil etter NHOs oppfatning kun føre til en binding av betydelige midler for foretakene, som derved ikke vil gå inn i verdiskapningen for disse. Fremfor å skape et aktivt og godt næringsliv, vil dette etter vår oppfatning kunne hemme utviklingen av det samme, og heller føre til flere enn færre konkurser. En slik ordning vil nærmest bygge på en presumpsjon om at alle foretak vil gå konkurs, hvilket faktisk ikke er tilfelle.»
Den norske Revisorforening er positiv til en ordning med sikkerhetsstillelse, og uttaler:
«Vi ser ikke uten videre de betenkeligheter ved en slik ordning som departementet viser til - og som er relativt lite utdypet i høringsnotatet.
Etter vår oppfatning vil det være rimeligere om vi kan finne frem til en ordning hvor foretaket selv er ansvarlig for (deler av) boomkostningene enn det er å velte disse over på de som foretaket allerede har skadet økonomisk.
Når departementet går imot sikkerhetsstillelse fordi det vil bli dyrere å stifte nye foretak - «særlig for ansvarlige selskaper, samvirkelag og andre foretaksformer som ikke krever at det foretas et visst minimumsinnskudd i forbindelse med stiftelsen» - påpeker vi at ethvert foretak bør ha et visst ansvar for sin virksomhet. Dette, og hensynet til kreditorene, var blant de forhold som lå bak endringene i kravet til aksjekapital, skjerpede krav til handleplikt ved tap av aksjekapital m.v. ved revisjon av aksjelovgivningen. De samme hensyn må i utgangspunktet legges til grunn når det gjelder andre foretaksformer.
Spørsmålet om hvor tyngende en form for sikkerhetsstillelse vil være, vil naturligvis bli avhengig av beløpets størrelse. Etter vår oppfatning bør et krav om sikkerhetsstillelse ligge omtrent på samme nivå som rekvirentansvaret (...) Vi kan da ikke se det uheldige i at «store beløp til enhver tid skal være «frosset ned» på sperrede bankkonti», slik departementet anfører.
Det er ikke ukjent at et foretak må stille sikkerhet eller garantier i en rekke andre sammenhenger. At en sikkerhetsordning knyttet til boomkostninger innebærer at man bygger «på en presumsjon om at alle foretak vil gå konkurs», synes ikke å være en tungtveiende begrunnelse for ikke å gjennomføre en slik ordning.
Det er vår oppfatning at spørsmålet om en sikkerhetsstillelse bør vurderes nærmere før det fattes endelig vedtak om hvilke tiltak som bør iverksettes. Slik sikkerhet kan stilles gjennom innsetting av et beløp på sperret konto, men den kan også gis i form av en eller annen garantiordning (garanti fra bank e.l.).
Prinsipielt sett er vi av den oppfatning at en ordning med sikkerhetsstillelse også må kunne kreves av eksisterende virksomheter. Krav til kapital har også i andre sammenhenger blitt satt/endret, og vi kan ikke se at en sikkerhetsstillelse kommer i noen annen klasse. Ved tidligere endringer har imidlertid foretakene fått en viss tid på seg til å bringe forholdet i orden. Det må også kunne skje ved en eventuell sikkerhetsstillelse.
Dersom foretaket så går konkurs, mener vi at ordningen med sikkerhet bør kombineres med andre tiltak, f.eks. etter følgende «modell»:
Sikkerheten benyttes til en første vurdering av boet, med hovedvekt på å vurdere om det er grunnlag for mistanke om unndratte midler, omstøtelige disposisjoner eller straffbare handlinger i forbindelse med konkursen.
Dersom det er mistanke om slike forhold (økonomisk kriminalitet), bør Justisdepartementet så gå inn med garanti for fortsatt bobehandling. (...)
Subsidiært i forhold til b), eventuelt parallelt, kan rekvirentansvaret komme inn. Dette rekvirentansvaret burde imidlertid i første rekke nyttes i de tilfelle hvor det er mistanke om unndragelser/omstøtelige disposisjoner og dermed muligheter for tilbakeføring av midler til boet.
Legalpanteordningen, dersom den blir innført, bør benyttes til nødvendige boomkostninger ut over det som dekkes av pkt. a)-c).
Som nevnt tidligere er det vår oppfatning at hovedformålet må være å følge opp bedre enn i dag de bo hvor mulighetene for svikaktige/straffbare forhold har funnet sted. Ovennevnte modell mener vi bedre ivaretar disse hensyn og den utvidede bobehandling betales i første rekke av dem som har ansvaret for at de nevnte forhold følges opp.
Dersom rekvirentansvaret blir et subsidiært forhold slik antydet, tror vi også at det kan være større muligheter for at private kreditorer tidligere begjærer konkurs åpnet - uten at det er noen direkte fare for at rekvirenten bruker krav om konkursåpning som inkassomiddel.»
Departementet går ikke inn for å innføre en regel om sikkerhetsstillelse. Det vises til de mothensyn som er nevnt i høringsnotatet, og til at flertallet av høringsinstanser går mot en slik ordning. Revisorforeningen mener det er rimeligere at foretaket selv er ansvarlig for deler av boomkostningene enn det er å legge ansvar på fordringshaverne. Departementet vil påpeke at legalpantregelen på sikt må kunne forventes å medføre at ikke alle foretak får belånt sine eiendeler med inntil 100 %, eventuelt at kredittprisen for den lavest prioriterte sikkerheten blir høyere. På denne måten vil legalpantregelen også medføre at foretaket selv bærer noe av boomkostningene.