3 Gjeldende regler om midler til bobehandlingen

Etter lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) § 9-2 første ledd nr. 2 skal omkostningene ved bobehandlingen dekkes av boets midler som massefordring. Konkursbeslaget omfatter som hovedregel alle formuesgoder som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet og som kan omgjøres i penger, jf. dekningsloven § 2-2. Panthavernes fortrinnsrett til eiendeler som er beheftet med pant, går foran massekravene. Det betyr at formuesgoder beheftet med pant ikke kan tjene til dekning av boomkostninger så langt det pantesikrede kravet rekker. Pantsettelsesadgangen etter panteloven er vid. Det er svært få typer formuesgoder det ikke er adgang til å pantsette. Det er adgang til å ta pant i henholdsvis driftstilbehør, varelager og utestående fordringer, og slikt pant kan tas som tingsinnbegrep, dvs. i gjenstandene under ett med den virkning at pantet omfatter henholdsvis det driftstilbehør, varelager og fordringer som skyldneren til enhver tid eier.

Dersom verdien av boets ubeheftede eiendeler ikke er tilstrekkelig til å dekke utgiftene til bobehandling, kan den som har begjært konkursen åpnet (konkursrekvirenten) belastes for utgifter med inntil kr. 20 000, jf. konkursloven § 73 første ledd. Begrensningen av rekvirentansvaret til kr. 20 000 er fastsatt i forskrift 17. juli 1989 nr. 566 om rekvirentens ansvar for kostnadene ved konkursbehandling. Rekvirentens ansvar for boomkostninger er subsidiært. Rekvirenten kan bare belastes dersom det ikke finnes andre midler i boet. Etter konkursloven § 73 annet ledd er skyldneren selv, og arbeidstakere som begjærer sin arbeidsgiver konkurs, fritatt fra rekvirentansvaret. Staten plikter å dekke et eventuelt «rekvirentansvar» med inntil kr. 20 000 i konkurser som er begjært av skyldneren selv eller arbeidstaker, jf. konkursloven § 73 tredje ledd. Kostnaden dekkes over Justisdepartementets budsjett i oppbudstilfellene, og over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett når en arbeidstaker begjærer konkurs. Etter konkursloven § 73 tredje ledd plikter staten å dekke omkostninger som konkursrekvirenten ikke hefter for. Utgangspunktet er likevel at boet skal innstilles etter konkursloven § 135 når det ikke finnes midler til fortsatt bobehandling. Bestemmelsen i konkursloven § 73 tredje ledd hjemler ikke en adgang til å fortsette bobehandlingen i større grad enn det boets midler kan dekke.

Midler til bobehandlingen kan også fås fra ulike garantiordninger. Justisdepartementet har en garantiordning som kan garantere for fortsatt bobehandling i boer hvor det foreligger mistanke om økonomisk kriminalitet, jf. statsbudsjettet kap. 475 post 21. Departementet vil overveie muligheten av å utvide ordningen, slik at det også skal kunne garanteres for midler til forfølging av sivilrettslige krav. Det er tingretten som avgjør om det i det enkelte tilfellet skal gis garanti for fortsatt bobehandling. Finansdepartementet har en tilsagnsordning for konkursboer hvor det foreligger udekkede statlige krav, jf. statsbudsjettet kap. 1610, post 21 og kap. 1618, post 21. Fullmakt til å gi tilsagn er delegert til Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet. I tillegg har de kommunale skatteoppkreverne en egen ordning for saker hvor det foreligger udekkede skattekrav.

Det finnes også garantiordninger for fortsatt bobehandling knyttet til lønnsgarantiordningen, jf. statsbudsjettet kap. 2542, post 70. Det kan gis garantier til konkrete tiltak som kan bidra til å øke statens dividende når staten søker regress for utbetalinger etter lønnsgarantiordningen.

En fordringshaver kan ellers på eget tiltak garantere for fortsatt bobehandling. Etter konkursloven § 135 skal bostyreren, dersom boets midler finnes utilstrekkelige til å dekke omkostningene ved fortsatt bobehandling, normalt kontakte fordringshaverne eller berørte offentlige myndigheter med sikte på å få dem til å stille sikkerhet for omkostningene ved en fortsatt bobehandling.