9 Personlig ansvar for boomkostninger

I departementets høringsnotat heter det:

«Et forslag som har vært fremme i forbindelse med spørsmålet om å sikre konkursboene midler, er å pålegge eierne eller styremedlemmene et personlig ansvar for utgifter til bobehandling.

Innføring av et slikt ansvar reiser en rekke spørsmål. Et første spørsmål er hvem som i tilfelle skal kunne ilegges ansvar. En mulighet kan være at ansvaret skal påhvile foretakets eiere. Det er de som har det overordnede ansvaret for foretakets drift, og konkursen vil i mange tilfeller være en følge av eiernes disposisjoner. Det kan dessuten argumenteres med at de som har dratt fordelen av den økonomiske virksomheten, også bør bære kostnadene ved en eventuell konkurs. I sammenslutninger med begrenset deltakeransvar (aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper, samvirkelag m.m.), vil imidlertid dette støte an mot de hensyn som ligger bak ansvarsbegrensningen. I selskaper hvor deltakerne helt eller delvis hefter for selskapets forpliktelser (først og fremst ansvarlige selskaper), må en slik regel antas å få liten betydning ettersom selskapskreditorene her kan gjøre sine krav gjeldende også overfor deltakerne. Dersom man først skulle innføre en ansvarsregel som retter seg mot eierne, ville det nok likevel være mest naturlig om den skulle gjelde likt for alle selskapsformer.

Dersom ansvarsregelen skal gjelde for styremedlemmer, må det ikke utelukkes at det vil virke begrensende på ønsket om å påta seg styreverv. Konsekvensen ville gjerne blitt en økning i styrehonorarene og i eventuelle premier til styreansvarsforsikringer. Det må også tas hensyn til at styremedlemmenes uaktsomhet allerede etter gjeldende rett kan være erstatningsbetingende i forhold til foretaket, i forhold til foretakets kreditorer og i forhold til både foretaket og kreditorene samtidig. Styremedlemmene kan dermed hefte direkte overfor kreditorene uten hensyn til om også foretaket hefter, og uten hensyn til om også foretaket kan gjøre gjeldende et erstatningskrav mot styremedlemmene. I lys av dette kan det stilles spørsmål om det er ønskelig med et skjerpet styreansvar.

Et sentralt spørsmål er hvilken ansvarsform som i tilfelle bør gjelde. Man kan for det første tenke seg et rent objektivt ansvar, dvs. uavhengig av skyld. En slik regel vil være rettsteknisk enkel å praktisere, noe som må tillegges en viss vekt i denne sammenhengen. Når det gjelder eierne, er det også et hensyn at virksomheten utøves i deres økonomiske interesse. På den annen side kan forholdet for det enkelte styremedlem eller den enkelte eier være slik at vedkommende ikke er ansvarlig for den eller de beslutninger som har ført til selskapets vanskelige økonomiske situasjon, for eksempel ved å ha stemt imot beslutningen. En regel om objektivt ansvar kan i slike tilfeller virke streng. Et alternativ kan derfor være en regel om skyldansvar med omvendt bevisbyrde, dvs. at det er styremedlemmene eller eierne som må godtgjøre at de har opptrådt med tilbørlig aktsomhet.

Uavhengig av hvilken ansvarsform man måtte velge, er det ikke gitt at ansvaret bør gjøres gjeldende i alle tilfeller hvor vilkårene er oppfylt. En mulighet kunne være å overlate beslutningen til skifteretten.

Dersom en regel om personlig ansvar skulle rette seg både mot eiere og styremedlemmer, oppstår spørsmålet om hvordan ansvarsfordelingen mellom disse bør være. Det naturlige ville trolig være at eierne og styremedlemmene gjøres solidarisk ansvarlige for boomkostningene. Også i regressomgangen bør eiere og styremedlemmer trolig behandles likt. For å oppnå større grad av fleksibilitet kunne en mulighet være at skifteretten ble gitt kompetanse til i de enkelte tilfelle å fravike de ellers gjeldende reglene om ansvarsfordeling.

Et ansvar for boomkostningene bør trolig være begrenset beløpsmessig eller på annen måte. Hvilken størrelsesorden det her er tale om, vil bero på ordningens øvrige utforming (f.eks. om ansvaret skal gjelde både eiere og styremedlemmer, om det bare skal kunne gjøres gjeldende etter beslutning fra skifteretten osv.). Departementet ser ikke grunn til å gå nærmere inn på dette i denne omgang.

Ved vurderingen av om det bør innføres et personlig boomkostningsansvar, må det tas hensyn til at et slikt ansvar kan virke preventivt i forhold til forsvarlig drift av et foretak. Det kan lede til at flere foretak blir avviklet før tapene blir for store. Videre kan det hevdes at de som er ansvarlig for foretakets drift også bør bidra til å dekke kostnadene ved en konkursbehandling.

På den annen side er det også en del hensyn som taler mot en slik ordning.

For det første kan det stilles spørsmål om dette vil være en effektiv måte å tilføre boene midler på. En svakhet ved ordningen er at boet vil være avhengig av ansvarssubjektenes betalingsevne og betalingsvilje, og at det kan være vanskelig å få inndrevet kravene. Det er i seg selv et problem at boet risikerer å måtte forholde seg til et stort antall ansvarssubjekter, særlig dersom ansvaret også skal gjelde for eiere av selskap med begrenset deltakeransvar. For at boet lettere skulle få tilgang til midlene kunne man tenke seg en tvungen forsikrings- eller deponeringsordning, men det må antas at administrasjonskostnadene kan bli uforholdsmessig høye.

For det annet kan en skjerping av eieransvaret og styreansvaret ramme foretakene på en uheldig måte.

Faren for å måtte dekke omkostningene ved en eventuell konkurs kan gjøre det mindre attraktivt å investere i norske foretak. En skjerping av styreansvaret må på sin side antas å føre til økte utgifter til styrehonorarer og premiebetalinger til styreansvarsforsikringer.

For det tredje vil en regel om personlig ansvar i noen tilfeller kunne virke urimelig overfor ansvarssubjektene. Av effektivitetshensyn kan man neppe nøye seg med en alminnelig skyldregel, og dermed risikerer man at regelen kan gi uheldige utslag, typisk i tilfeller der konkursen ikke har sin årsak i disposisjoner fra eiernes eller ledelsens side.

Det kan ellers nevnes at Aksjelovgruppen i NOU 1992: 29 foreslo å pålegge aksjeeiere og styremedlemmer et personlig ansvar for omkostningene ved en avvikling etter aksjelovens regler. Høringsinstansenes reaksjoner på forslaget var noe blandet. Forslaget blir ikke fulgt opp av departementet fordi man ønsket å vurdere spørsmålet om ansvar for boomkostninger i en videre sammenheng, for eksempel i forbindelse med konkursbehandling, jf. Ot. prp. nr. 36 (1993-94) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) s. 148.

Justisdepartementet ber om høringsinstansenes syn på hensiktsmessigheten av å innføre en regel om personlig ansvar for boomkostninger ved konkursbehandling.»

Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, med unntak av Norske Kommunale Regnskapskontrollørers Forbund, stiller seg negative til å innføre personlig ansvar for boomkostninger. Dette gjelder Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, som påpeker at personlig ansvar vil kunne ha negativ effekt på rekrutteringen til verv som styremedlem, Brønnøysundregistrene, Konkursrådet, Rusmiddeldirektoratet, Skattedirektoratet, som mener at tiltaket kan oppfattes som næringsfiendtlig, Oslo skifterett og Byskriverembete, Trondheim byfogdembete, Heggen og Frøland tingrett, Nord-Østerdal tingrett, Salten tingrett,som mener at det sannsynligvis vil være en lite effektiv ordning, Den norske Revisorforening, Finansnæringens Hovedorganisasjonog Sparebankforeningen, Norske Sivilingeniørers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon.

Oslo skifterett og byskriverembete uttaler:

«Det synes som en ordning med personlig ansvar ikke er egnet for formålet. Det pekes spesielt på alle de negative konsekvenser og inndrivelsesproblemer som dette vil ha. Det vises til ansvarssubjektenes betalingsevne og vilje, redusert attraktivitet for investeringer og styreverv evt. økte styrehonorarer og premieutbetalinger til styreansvarsforsikringer.»

Nord-Østerdal tingrett uttaler:

«Gjennomskjæringsregler på objektivt grunnlag er generelt uheldig. Slike regler undergraver ansvarsbegrensninger og skaper uforutsigbarhet i næringslivet. Gjennomskjæring bør derfor kun benyttes når det er sterkt påkrevet, noe vi ikke kan se er tilfelle for å sikre midler til bobehandling. Vi stiller oss derfor negativ til slike forslag.

En sterkere oppfølging av det eksisterende strafferettslige og erstatningsrettslige ansvar som følger av aksjeloven § 3-4 og § 3-5 kunne derimot være ønskelig. I mange konkursbo har det foreligget underdekning i flere år, og styret har således vært kjent med at kravene til egenkapital ikke er oppfylt. Til tross for dette er det sjelden at det gjøres ansvar gjeldende overfor styret. Påtalemyndigheten burde pålegges å følge opp dette nærmere i fremtiden.»

Den Norske Revisorforeninguttaler:

«Etter selskapslovgivningen har styremedlemmer allerede i dag erstatningsansvar, forutsatt at det er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Også i forbindelse med konkurs kan dette ansvar bli aktuelt når vilkårene for øvrig er til stede. Vi kan derfor ikke se det annerledes at en utvidelse av styreansvaret ved konkurs vil måtte innebære en form for objektivt ansvar. Dette ser vi som meget uheldig. Tross alt finner det sted en rekke konkurser hvor årsakene til disse skyldes utenforliggende forhold og ikke styremedlemmenes/ledelsens, eventuelt eiernes, disposisjoner. Å avhjelpe dette problem ved å innføre en omvendt bevisbyrderegel, vil by på problemer knyttet til rettssikkerheten. Det er også i konflikt med de alminnelige bevisbyrderegler i erstatningsretten.

Vi deler for øvrig de innvendinger mot et endret personlig ansvar for boomkostningene som departementet anfører (...).»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler:

«Etter FNHs og Sparebankforeningens oppfatning er det sterke prinsipielle betenkeligheter forbundet med innføring av en regel om personlig ansvar for boomkostninger ved konkursbehandling. Disse betenkelighetene gjør seg ikke minst gjeldende i forhold til å innføre slike regler for selskapets eiere.

Etter de någjeldende regler i aksjeloven og allmennaksjeloven § 17-1, kan selskapet kreve at styremedlemmer, medlemmer av bedriftsforsamlingen, daglig leder, aksjeeiere m.fl. erstatter tap som de forsettlig eller uaktsomt har voldt selskapet under utførelsen av sin oppgave. Et skyldansvar i tillegg til dette fremstår som unødvendig, samtidig som et objektiv ansvar synes å gå for langt.

Innføring av et objektivt ansvar for foretakets eiere vil for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, stride mot den grunnleggende ansvarsbegrensning knyttet til denne selskapsformen. Når det gjelder selskaper der deltakerne helt eller delvis hefter for selskapets forpliktelser (ansvarlige selskaper), vil en slik regel antakelig få liten betydning, ettersom kreditorene her kan gjøre sine krav gjeldende også overfor deltakerne.

Selv om et slikt personlig ansvar gjøres beløpsbegrenset, vil et slikt ansvar innebære en risiko og et uforutsigbart element for eiere og investorer. Dette vil kunne medføre at interessen for investeringer i norske selskaper reduseres, til fordel for selskaper hjemmehørende i land som ikke har tilsvarende regler om at eiere kan bli ansvarlige for dekke kostnadene ved en konkursbehandling, noe som igjen vil kunne bidra til å svekke norsk næringslivs tilgang på kapital. Vi vil derfor sterkt fraråde at det innføres et slikt personlig ansvar for boomkostninger.»

Norske Sivilingeniørers Forening uttaler:

«Forslaget innebærer en ny type erstatningsansvar for både eiere og styremedlemmer, ved siden av dagens regler. Etter den skjerping som i den senere tid har blitt gjort i styreansvaret er forslaget etter NIFs oppfatning svært lite hensiktsmessig. Et eventuelt objektivt ansvar vil være et fremmedelement i denne sammenheng. Et culpa-ansvar med omvendt bevisbyrde vil være uheldig blant annet for muligheten til å skaffe deltagere i virksomheter, reise aksjekapital for å starte nye bedrifter og til å skaffe personer som ønsker å delta i styrearbeid, eventuelt mot høyere kompensasjon enn i dag. NIF vurderer det slik at gjeldende erstatningsbestemmelser ikke bør suppleres i denne sammenheng. En slik ordning vil etter NIFs mening stride mot aksjelovenes grunnlag, som er begrenset og balansert risikofordeling mellom de ulike aktører ved selskapsetablering for i samfunnets interesse å styrke nyskaping og etableringstakt.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«NHO vil gå imot et forslag om å innføre personlig ansvar for bo-omkostninger. Dette gjelder både et personlig ansvar for konkursdebitor og styremedlemmer i foretakene. Etter vår oppfatning er det åpenbart at det å pålegge styremedlemmer et ansvar for boomkostninger vil virke sterkt begrensende på muligheten for å få personer til å ta denne typen styreverv. Særlig nevner vi at dette i alle fall ikke vil virke fremmende på å øke kvinneandelen i de styrende organer i norske foretak. Styremedlemmenes eventuelle uaktsomhet er også dekket opp med andre ansvarsregler i selskapslovgivningen. Styremedlemmene kan dermed hefte direkte overfor kreditor uten hensyn til om også foretaket hefter, og uten hensyn til om også foretaket kan gjøre gjeldende et erstatningskrav mot styremedlemmene. Det kan ikke være ønskelig å skjerpe styremedlemmenes ansvar ut over dette.

Vi vil også trekke frem de rettstekniske problemene som departementet nevner i sitt notat: Hvilken ansvarsform skal gjelde, bør eventuelt ansvaret gjøres gjeldende i alle tilfeller, eventuell ansvarsfordeling mellom eier og styremedlemmer og behovet for eventuelle beløpsmessige begrensninger. Vi stiller spørsmål ved om dette vil være en effektiv måte å tilføre boene midler på, gitt avhengigheten av ansvarssubjektenes betalingsevne og vilje. En skjerping av eieransvar og styreansvaret vil ramme foretaket på en uheldig måte, og det vil kunne bli mindre attraktivt å investere i norske foretak.»

Norske Kommunale Regnskapskontrollørers Forbund ønsker et personlig ansvar for personene bak et selskap som går konkurs, og uttaler:

«Evnen til ansvarsfraskrivelse/bortforklaringer i samfunnet er på sterk fremmarsj i sin alminnelighet.

Vi mener at en ordning med et strengere personlig styreansvar og ansvar for daglig leder vil skjerpe aktsomheten.

Vi finner det viktig å understreke at en ordning med evt. økt personlig økonomisk ansvar ikke må medføre at selve bobehandlingen blir forsinket.

Ordningen med skjerpet personlig økonomisk ansvar må være slik at rekvirent, staten og andre garantistillere parallelt med bobehandlingen eller i ettertid kan søke regress.

Vi mener derfor at bostyrer/kreditorutvalg ved bobehandlingen plikter nøye å vurdere om ikke personlig økonomisk ansvar skal gjøres gjeldende mot styremedlemmer og daglig leder i forhold til nedenstående bestemmelser særlig dersom man har ikke har handlet tilbørlig aktsomt og medvirket til å begrense kreditorenes tap:

Omvendt bevisbyrde?

1. Om hensynet til betryggende ledelse og rapportering/økonomiforvaltning er ivaretatt i samsvar med bestemmelsene i Asl./asal. § 6-12 til § 6-29.

2. Om handleplikten ved tap av egenkapital er ivaretatt - asl./ asal. § 3-5.

Skifteretten bør vurdere om ikke økonomisk ansvar bør gjøres gjeldende mot styremedlemmer og daglig leder med skyldansvar med omvendt bevisbyrde dvs. at styremedlemmer og daglig leder må godtgjøre at de har opptrådt med tilbørlig aktsomhet, f. eks stemt i mot beslutningen eller på annen måte dokumentert at man har reservert seg mot beslutninger som har påført kreditorene unødige tap.

I tilfeller med omvendt bevisbyrde bør økonomisk ansvar fastsatt av skifteretten være begrenset oppad til f. eks. NOK 100.000 pr. person.

Objektivt ansvar

Vi er enig med Justisdepartementet om at objektivt ansvar uten skyld kan virke strengt, men på den annen side så innebærer posisjonen som styremedlem og daglig leder et ansvar som de involverte personer ikke bør slippe fra helt uten konsekvenser.

Det bør vurderes om ikke et mindre ansvarsbeløp ved regress kan gjøres gjeldende f. eks. inntil NOK 15.000 pr. person - da blir det uansett noe midler til bobehandling slik at ikke rekvirenten/det offentlige behøver å bære alle kostnader.

Oppsummering

Av hensyn til den alminnelig lovlydighet og næringslivets konkurransesituasjon taler gode grunner for at det er av stor viktighet at det blir gitt tilstrekkelig økonomiske rammer til en forsvarlig bobehandling.

Vi fastholder at man ikke får en kvalitativ bedre bobehandling enn man er villig til å betale for. Spørsmålet om større personlig økonomisk ansvar for styremedlemmer og daglig leder på ulike ansvarsgrunnlag bør derfor vurderes grundig. De foreslåtte ansvarsbeløp er etter vårt syn ikke urimelige og vil neppe være i strid med den alminnelige rettsoppfatning.»

Departementet går i likhet med flertallet av høringsinstansene ikke inn for å innføre nye regler om personlig ansvar for boomkostninger for personer som står bak et konkursrammet selskap. Det vises til de mothensyn som er nevnt i høringsnotatet. Spørsmålet om å innføre slike regler må ses i sammenheng med de gjeldende reglene om erstatningsansvar og annet personlig ansvar for styremedlemmer, daglig leder og eiere av selskap.

Etter aksjeloven § 17-1 og allmennaksjeloven § 17-1 kan selskapet kreve at styremedlemmer, medlemmer av bedriftsforsamlingen, daglig leder, aksjeeiere, revisor, uavhengig sakkyndig eller granskere erstatter tap som de forsettlig eller uaktsomt har voldt selskapet under utførelsen av sin oppgave. Selskapets adgang til å gjøre erstatningskrav gjeldende står også åpen hvis selskapet var eller ble insolvent da den skadevoldende handlingen eller unnlatelsen fant sted, og tapet derfor i første rekker rammer fordringshaverne. Blir det åpnet konkurs i boet, kan konkursboet gjøre krav gjeldende basert på at selskapet er påført tap.

Ansvar etter aksjeloven § 17-1 og allmennaksjeloven § 17-1 er ikke betinget av at lovbestemmelser eller vedtektsbestemmelser er overtrådt, men dette vil være et sentralt utgangspunkt ved vurderingen av om det foreligger en ansvarsbetingende handling. Styremedlemmers ansvar må blant annet vurderes ut fra om reglene som gjelder om styrets tilsyns- og kontrollfunksjoner etter aksjeloven §§ 3-4 og 3-5 om handleplikt ved tap av egenkapital og aksjeloven §§ 6-12 og 6-13 om tilsynsansvar ved forvaltning av selskapet. Det vil i alminnelighet medføre erstatningsansvar at et tap er voldt ved at bestemmelser i aksjelovene eller selskapets vedtekter er overtrådt.

Også en aksjeeier kan etter omstendighetene bli erstatningsansvarlig overfor selskapet eller dets konkursbo. I alminnelighet kan man ikke kreve at aksjeeiere skal ha slik innsikt i selskapets forhold at det er grunnlag for å si at det foreligger uaktsom skadeforvoldelse. Aksjeeieransvaret vil derfor særlig ha betydning for større aksjeeiere, f.eks. dersom selskapets midler blir anvendt i aksjeeierens og ikke selskapets interesse.

Dersom boet avsluttes uten at erstatningskrav for tap påført selskapet er reist, kan kreditorene såfremt de har rettslig interesse av det, reise søksmål til fordel for kreditorfellesskapet, jf. Rt. 1987 s. 1569.

Aksjeloven § 17-6 og allmennaksjeloven § 17-6 bestemmer at aksjeeiere, kreditorer og andre som har lidt tap fordi selskapet er påført tap, er bundet av selskapets skadeoppgjør, og deres tap står tilbake for selskapets krav. Bestemmelsene bygger på en forutsetning om at aksjeeiere, fordringshavere eller andre kan kreve erstatning for sin andel av selskapets krav.

Dersom en uaktsom handling har voldt tap for en enkelt fordringshaver eller aksjeeier, må denne fremme kravet selv. Boet kan ikke fremme et slikt krav. Det følger av alminnelige ulovfestede erstatningsregler at en aksjeeier eller fordringshaver kan kreve erstatning av en person i et selskap som ved uaktsomhet har forårsaket et tap for vedkommende. Et eksempel på en ansvarsbetingende situasjon er at det inngås en avtale om kredittkjøp på et tidspunkt da den som bestiller på kreditt på vegne av selskapet, vet at selskapet har så dårlig økonomi at det er fare for at det ikke vil kunne oppfylle kontrakten. Også brudd på reglene om årsregnskap kan pådra daglig leder og styremedlemmer ansvar overfor en medkontrahent som har lidt tap fordi vedkommende har disponert i tillit til et regnskap som ikke ga et riktig inntrykk av selskapets økonomiske stilling. Styremedlemmer og daglig leder kan også komme i ansvar i forhold til den enkelte kreditor på det grunnlag at selskapet er underfinansiert. Det vil i alminnelighet være grunnlag for erstatningsansvar for styremedlemmer eller daglig leder dersom vilkårene for straffansvar for å unnlate å begjære oppbud etter straffeloven § 283 a er til stede.

Etter omstendighetene kan også ansatte eller tilknyttede medarbeidere i selskapet som revisor eller juridisk rådgiver få erstatningsansvar overfor selskapets leverandører.

I Rt. 1993 s. 1399 ble det slått fast at boet kan reise erstatningskrav dersom selskapet er drevet videre med tap etter at aksjekapitalen er tapt. Når driften pågår for lenge, kan det tenkes at det oppstår erstatningsansvar både overfor selskapet eller boet og overfor enkeltkreditorene. Forutsetningen for at selskapet kan sies å ha lidt tap, må være at det har vært et driftstap i perioden fra oppbud burde vært begjært og frem til konkursåpningen.

I ansvarlige selskaper hefter selskapsdeltakerne fullt ut for selskapets gjeld, jf. selskapsloven (lov 21. juni 1985 nr. 83) § 2-4. Dersom et ansvarlig selskap går konkurs, kan fordringshavere som ikke har fått sine krav dekket i konkursen, reise kravet direkte mot selskapsdeltakerne. Selskapsloven § 2-43 har regler om erstatningsansvar, som gjelder både for ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Etter bestemmelsen plikter deltaker, medlem av selskapsmøtet, styremedlem, daglig leder og medlem av avviklingsstyre å erstatte skade som vedkommende forsettlig eller uaktsomt volder selskapet, en deltaker eller andre. Bestemmelsen må suppleres med alminnelige ulovfestede erstatningsregler. Dette innebærer blant annet at også andre personer enn de som er nevnt i bestemmelsen, kan bli erstatningsansvarlige. Etter omstendighetene kan erstatningsansvar oppstå dersom f.eks. styret ikke har sørget for et tilstrekkelig økonomisk grunnlag for risikopreget virksomhet. Selskapets fordringshavere kan reise krav etter bestemmelsen.

Som det fremgår, er det allerede etter gjeldende rett en vid adgang til å reise erstatningskrav mot personene bak et selskap. Dersom det skulle innføres et ytterligere personlig ansvar i tillegg til de gjeldende reglene, måtte det i tilfelle være tale om et objektivt ansvar, eventuelt et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Etter departementets syn ville slike ansvarsregler virke urimelige i tilfeller der konkursen skyldes f.eks. økonomiske nedgangstider eller at virksomhetens egne skyldnere har gått konkurs. Det må tas i betraktning at ikke alle konkurser skyldes kritikkverdige forhold fra personer som står bak den konkursrammede virksomheten. Departementet legger også vekt på at en regel om personlig ansvar for boomkostninger ville være en usikker inntektskilde for konkursboene, fordi inntekten ville bero på ansvarssubjektenes betalingsevne og betalingsvilje.