5 Legalpant for boomkostninger

5.1 Innledning

I NOU 1993: 16 Etterkontroll av konkurslovgivningen m.v. foreslo Falkangerutvalget å innføre et legalpant for boomkostninger på 5 % av alle pantsatte verdier. Utvalget delte seg i et flertall og et mindretall når det gjaldt utformingen av legalpantregelen. Flertallet mente at overskuddsmidler under legalpantet som ikke ble brukt til bobehandling, burde tilfalle panthaverne etter prioritetsrekkefølgen. Legalpantordningen skulle dermed utelukkende tjene til dekning av boomkostninger. Utvalgets mindretall mente at andelen på 5 % i alle tilfeller burde tilfalle boet, uten hensyn til om hele beløpet ble benyttet til bobehandling. Det overskytende skulle etter mindretallets forslag altså ikke fordeles mellom panthaverne, men i stedet tilfalle de usikrede fordringshaverne som dividende. Etter mindretallets forslag ville legalpanteretten heller ikke være subsidiær, dvs. at den bare kunne benyttes dersom det ikke fantes andre midler i boet til bobehandling.

Under høringen av NOU 1993: 16 gikk et flertall av høringsinstansene inn for å innføre en legalpantordning for å sikre midler til dekning av boets utgifter. Bare Oslo skifterett gikk mot forslaget. Mange av høringsinstansene understreket imidlertid at legalpanteretten måtte være subsidiær.

I Ot.prp. nr. 26 (1998-99) ble det foreslått en legalpantregel som var i samsvar med forslaget til mindretallet i utvalget. Justisdepartementet la blant annet vekt på at praktiske og rettstekniske hensyn talte for mindretallets forslag. En ville unngå at bostyreren måtte foreta et etteroppgjør hvor kanskje flere småbeløp måtte betales tilbake til flere forskjellige panthavere. Departementet la også vekt på at panthaverne normalt må forventes å ha tatt i betraktning satsen på fem prosent ved långivningen, slik at en eventuell tilbakebetaling ville fremstå som en uventet fordel for dem.

I Innst. O. nr. 77 (1998-99) gikk justiskomiteen ikke inn for å vedta den foreslåtte legalpantregelen. Noen av komitémedlemmene la vekt på at konsekvenser av å innføre alternative løsninger burde utredes bedre. Noen medlemmer la vekt på at tilgangen på kapital ville bli mer kostbar for næringslivet og på at det offentlige som prioritert fordringshaver kunne få tilført verdier fra panthaverne. Et mindretall i komiteen støttet regjeringens forslag.

Komiteen fremmet på bakgrunn av dette forslag om at Stortinget skulle be Regjeringen utrede ulike måter å sikre at det er nok verdier i konkursboer.

Komiteen uttaler imidlertid også (innstillingen s. 24):

«Komiteen er enig med utvalget i at det er behov for begrensninger i pantsettelsesadgangen. Komiteen vil understreke betydningen av at boet har tilstrekkelig med midler til bobehandlingen slik at det har mulighet til å gjennomgå skyldnerens disposisjoner, noe som kan avdekke unndratte midler eller omstøtelige disposisjoner. Komiteen legger stor vekt på at en grundigere/bedre bobehandling kan avsløre og forebygge konkurskriminalitet/straffbare forhold.

Komiteen mener det er uheldig at dagens vide pantsettelsesadgang medfører at de uprioriterte kreditorene oppnår liten eller ingen dekning ved en konkurs. Komiteen er opptatt av de samfunnsmessige negative konsekvenser dagens situasjon kan medføre, ved at kreditorer ikke ser noen mening i å begjære skyldneren/virksomheten konkurs fordi det ikke er dekning i boet. Dermed kan virksomheten fortsette driften, og påføre samfunnet ytterligere utgifter/belastninger. Komiteen er enig med utvalget i at en redusert pantsettelsesadgang også vil styrke gjeldsforhandlingsinstituttet.»

I departementets høringsnotat 6. september 2001 heter det:

«En legalpantordning til dekning av midler til bobehandlingen vil gå på bekostning av panthaverne. Ulempen for panthaverne vil imidlertid reduseres dersom legalpantet begrenses til nødvendige boomkostninger. Legalpantet vil da i større utstrekning fungere som en sikkerhetsventil. Pantekreditorene vil heller ikke «subsidiere» massekravene i boet i og med at eventuelle midler som omfattes av legalpantet, men som ikke er benyttet til bobehandlingen, tilbakeføres til panthaverne. Er formålet med å innføre en subsidiær legalpanterett for boets omkostninger å øke midlene til konkursbehandlingen, bør det ikke gripes inn i pantekreditorenes rettigheter i større utstrekning enn det formålet tilsier.

På den annen side vil det kunne oppstå kompliserte etteroppgjør dersom panteobjekter blir realisert før bobehandlingen er avsluttet og panthaverne i første omgang får utbetalt hele nettoprovenyet. Boet måtte i så fall søke refusjon hos de aktuelle panthaverne for å få tilgang på 5-prosent-andelen. Det antas at etteroppgjøret vil bli enklere dersom beløpet i stedet holdes tilbake inntil boet blir sluttet. En slik løsning har også den fordel at boet raskere får tilgang på midlene. Departementet foreslår derfor at 5 prosent av provenyet utbetales direkte til boet.

Skifteretten vil også kunne få økt arbeidsmengde ved innføring av en legalpantordning, fordi det må antas at partene i mange tilfeller vil benytte seg av adgangen til å kreve pantets verdi fastsatt av skifteretten. Dessuten innebærer forslaget at det er skifteretten som avgjør hvor mye av de verdiene som er omfattet av legalpantet, som trengs til bobehandlingen.

Hvor mye som benyttes av et eventuelt legalpant, vil kunne variere fra bo til bo og avhenge både av boets økonomi og størrelsen på de pantsatte midler. Legalpantet vil omfatte alle pantsatte verdier i boet. I noen boer er disse begrenset. Det er da sannsynlig at legalpantet benyttes fullt ut, til forskjell fra boer der pantsatte verdier er omfattende. Spørsmålet er om det bør settes en øvre grense for legalpanteretten. Næringslivets Hovedorganisasjon og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon tok under høringen av NOU 1993: 16 til orde for at legalpantet bør være mindre enn 5 prosent, i hvert fall i enkelte tilfeller. I boer hvor de pantsatte verdiene er store, kan det tenkes at dette vil korrespondere med et behov for en omfattende og kostnadskrevende bobehandling fordi boet er stort og uoversiktlig og fordi det knytter seg mange spørsmål til selve booppgjøret. I andre tilfeller er spørsmål som knytter seg til bobehandlingen, enkle å avklare selv om de pantsatte verdier er store. Det siste kan tenkes i tilfeller av næringsvirksomhet som er knyttet til drift av en pantsatt gjenstand, for eksempel et tankskip. Å sette et konkret beløp som tak i forhold til legalpantet vil gjøre ordningen lite fleksibel. I og med at det foreslås at legalpantet skal være subsidiært og begrenset til nødvendige boomkostninger, vil det ligge en begrensning i hvor mye som kan benyttes av pantet i det enkelte tilfellet. Det synes etter departementets vurdering derfor ikke nødvendig å formulere en konkret beløpsgrense for legalpantet.»

På bakgrunn av disse vurderingene ble det i høringsnotatet fremsatt forslag til en ny § 6-4 i panteloven. Forslaget tilsvarte Konkurslovutvalgets flertalls forslag i NOU 1993: 16 i den forstand at konkursboets legalpanterett var gjort subsidiær. Dette fremgikk av utkastet til § 6-4 første ledd siste punktum hvor det heter at «panteretten kan bare benyttes til å dekke nødvendige kostnader ved bobehandlingen». Forslaget tilsvarte ellers i hovedsak forslaget i Ot.prp. nr. 26 (1998-99), med enkelte unntak. I syvende ledd i utkastet var det tatt inn en bestemmelse som lød:

«Skifteretten avgjør hvor mye av de verdiene som omfattes av legalpantet, som er nødvendig å benytte under bobehandlingen. Er boets panterett innløst og det ved slutningen av boet er midler til helt eller delvis å dekke boomkostningene uten å utnytte legalpanteretten, tilbakebetales det overskytende beløp til innløseren. Er formuesgodet realisert, skal det overskytende beløp tilfalle den eller de som ville fått dekning dersom legalpanteretten ikke var blitt utnyttet. Er flere formuesgoder realisert, fordeles beløpet på grunnlag av realisasjonssummene.»

Om lovutkastet heter det videre i høringsnotatet:

«Lovforslaget åpner ikke for at det blir innbetalt mindre enn 5 prosent av verdien på de pantbeheftede formuesgodene (det ses her bort fra særregelen i sjette ledd). Dersom det først er behov for å gjøre bruk av boets legalpanterett, kan det altså ikke fastsettes en lavere prosentsats. Grunnen til det er først og fremst at det ville være vanskelig for skifteretten om den i hvert enkelt tilfelle skulle foreta en vurdering av hvilken prosentsats som måtte anses som tilstrekkelig for å dekke boomkostningene. Og dersom omkostningene skulle vise seg å bli høyere enn det skifteretten først antok, ville det bli spørsmål om innbetaling av nye innløsningssummer, eventuelt om bruk av boets realisasjonsrett. Dette ville virke kompliserende. Departementet er skeptisk til en slik ordning, men mottar gjerne synspunkter på om det bør åpnes for at det i enkelte tilfeller blir fastsatt en lavere prosentsats.

Et flertall i Konkurslovutvalget gikk inn for at skifteretten burde gis kompetanse til å godta sikkerhetsstillelse fremfor et kontantbeløp fra innløseren (se særlig NOU 1993: 16 s. 143 annen spalte). Det ble pekt på at en slik ordning kunne bedre samarbeidet mellom boet og panthaverne. Departementet er i tvil om det er tilstrekkelig behov for en slik regel, særlig på bakgrunn av at Konkurslovutvalgets forslag om å oppheve reglene om factoringpant og varelagerpant ikke ble fulgt opp. Departementet er likevel interessert i eventuelle synspunkter på dette.

I tillegg til endringen i panteloven blir det foreslått å tilføye et nytt annet punktum i dekningsloven § 8-15 annet ledd, slik at boet får en ubetinget rett til tvangssalg dersom legalpantet ikke blir innløst frivillig:

«Første punktum gjelder ikke dersom boet krever tvangssalg for å utøve lovbestemt pant etter panteloven § 6-4.»»

Forslaget i høringsnotatet gikk ut på at det ansvaret som rekvirenten og staten har for boomkostningene etter konkursloven § 73, skulle være atter subsidiært etter boets legalpanterett.

5.2 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter en innføring av et subsidiært legalpant på fem prosent av alle pantsatte verdier. Dette gjelder Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Brønnøysundregistrene, Konkursrådet med støtte av ØKOKRIM, Bergen skifterett, Den norske Dommerforening og Den norske Advokatforening, Regjeringsadvokaten, Rusmiddeldirektoratet med støtte av Sosial- og helsedepartementet, Skattedirektoratet, Oslo skifterett og byskriverembete, Trondheim byfogdembete,og Nord-Østerdal tingrett.

Finansdepartementet er positiv til at rekvirentansvaret skal være atter subsidiært til legalpanteretten, og legger til grunn at legalpantordningen også kommer foran et eventuelt gitt tilsagn etter Finansdepartementets tilsagnsordning. Finansdepartementet kan ikke se behov for å godta sikkerhetsstillelse fremfor et kontantbeløp fra innløseren. Finansdepartementet anbefaler at det i proposisjonen tas uttrykkelig standpunkt til spørsmålet om den nye legalpanteretten også skal kunne gjøre inngrep i tidligere etablert og rettsvernet sikkerhetsrett i pantobjektet.

Konkursrådet uttaler:

«Konkursrådet stiller seg bak forslaget om innføring av en legalpantordning slik Justisdepartementet foreslår i høringsnotatet.

Konkursrådet er positiv til forslaget om at legalpantet begrenses til nødvendige boomkostninger og at ordningen således er subsidiær. Konkursrådet er videre enig i at legalpantet bør omfatte alle pantsatte verdier i boet begrenset til 5 % av pantets verdi. Vi er videre enig i at legalpantet bør komme foran evt. ansvar for rekvirenten eller staten etter kkl. § 73. Vi er videre enig i at pantets verdi bør fastsettes av skifteretten.»

Konkursrådet kan ikke se at det er behov for en regel om å godta sikkerhetsstillelse fremfor et kontantbeløp fra innløseren.

Skattedirektoratet støtter departementets forslag om legalpantordning, herunder at legalpantet bør begrenses til nødvendige boomkostninger og at ordningen bør være subsidiær. Skattedirektoratet er enig i at legalpantet bør komme foran ansvaret for rekvirenten eller staten etter konkursloven § 73 tredje ledd. Skattedirektoratet kan ikke se at det er behov for at skifteretten skal kunne godta sikkerhetsstillelse fremfor et kontantbeløp fra innløseren.

Oslo skifterett og byskriverembeteuttaler:

«Vi mener at en legalpantordning kan være et tiltak sammen med andre tiltak. Legalpantet bør i så fall gjelde før et eventuelt ansvar for rekvirent eller staten trer inn samt at pantet kun skal dekke nødvendige boomkostninger.

(...)

Skifteretten vil imidlertid påpeke at ordningen kan la seg omgå. Hvis selskaper i konsern plasserer sine formuesgoder i et holdingsselskap uten drift og risiko kan formuesgodene deretter pantsettes for sine driftsselskapers gjeld. Hvis et driftsselskap så går konkurs er jo ikke dette selskapet eier av de pantsatte formuesgoder og vil derfor ikke falle inn under ordningen.

Det er også grunn til å poengtere at bostyrets arbeid med å kreve inn midler som i første rekke vil kunne komme de usikrede kreditorer til gode mulig vil redusere pantekreditorenes dekningsgrad. Dette hvis de pantesikrede fordringer overstiger 95 % av verdien av de pantebeheftede formuesgodene når 5 % allerede er brukt til boomkostninger. En kan her tenke seg at pantekreditorene raskt vil kreve at bostyret stopper sitt arbeid i det arbeidet koster mer enn det bringer inn til boet og således ikke vil være nødvendige boomkostninger. Denne problemstillingen kan særlig gjøre seg gjeldende i boer med store aktiva i form av pantebeheftede verdier hvis det ikke legges inn et maksimum i 5 % regelen. Det vil i disse boer ellers være store verdier avsatt til bostyrets nødvendige arbeid. Det vises til skifterettens forslag om maksimalt 150 R.»

Oslo skifterett og byskriverembete uttaler også at det er uheldig å gi skifteretten en mulighet for å godta sikkerhetsstillelse istedenfor et kontantbeløp da dette forutsetter realisasjon for å frigjøre midler til bobehandlingen.

Trondheim byfogdembete uttaler:

«En prosentsats på 5 % av pantets verdi synes greit. Vi er også enige i at rekvirentansvaret skal være subsidiært i forhold til legalpantet.

Ordningen vil imidlertid trolig bli mindre aktuell i tvangsavviklings-/ og tvangsoppløsningsbo, og for den saks skyld, også i mange «vanlige konkursboer». Dette fordi eiendelene som oftest allerede er realisert lenge før skifteretten kommer inn i bildet. Det er således behov for ytterligere ordninger til finansiering av bobehandlingen.»

Nord-Østerdal tingrett uttaler:

«En legalpantordning slik illustrert i høringsnotatet vil redusere skyldnerens adgang til å benytte sine eiendeler som sikkerhet for lån, og den sannsynlige konsekvens av dette vil være dårligere kredittbetingelser for skyldneren og/eller økte krav til egenkapital. Det er vår oppfatning at virkningen i de aller fleste tilfeller vil være ytterst begrenset ved en 5 % subsidiær legalpantordning, og hensynet til å kunne gjennomføre en tilstrekkelig bobehandling bør derfor veie tyngre. I den grad legalpantordningen fremtvinger mer egenkapital i selskapene, er vår oppfatning at dette neppe utelukkende vil være negativt.

(...)

Departementet regner med at ordningen vil gi skifterettene merarbeid fordi det må antas at partene vil benytte adgang til å la skifteretten verdsette pantet. Vår oppfatning er at dette ikke trenger å medføre særlig merarbeid fordi i de tilfeller hvor panthaver ønsker å innløse boets panterett, vil det være naturlig å anta at panthaver samtidig ønsker å få den pantsatte gjenstanden overført til seg etter konkursloven § 117c. Bostyrer vil derfor uansett måtte foreta en verdivurdering for å kunne gjennomføre overføringen, og retten bør kunne forholde seg til denne vurderingen med mindre denne finnes klart urimelig. Bostyrer vil dessuten kunne innhente takst på vegne av skifteretten.

Også det forhold at skifteretten skal vurdere hvor mye som skal kunne benyttes av den subsidiære legalpanteretten, antas å gi retten merarbeid. Også her er vår oppfatning at dette merarbeidet i det vesentlige bør kunne overføres på bostyrer. Hvis bostyrer mener at det er nødvendig å benytte den subsidiære legalpanteretten, bør han komme med en redegjørelse for skifteretten over hvilket behov han mener eksisterer. Det kan skje på lik linje med den behandlingen som i dag gjelder for Justisdepartementets fond. Rettens arbeid vil da være begrenset til å overprøve bostyrers vurdering.»

Flere av høringsinstansene kommenterer spørsmålet om det bør settes en øvre beløpsmessig grense for legalpantet, eventuelt om det bør være adgang til å sette en lavere prosentsats i konkrete tilfeller.

Finansdepartementet uttaler at det ikke bør settes en øvre beløpsgrense for legalpantet, og at det heller ikke bør være anledning til i enkelttilfeller å fastsette en lavere prosentsats enn fem prosent. Finansdepartementet antar at eventuelle unntak fra hovedregelen vil kunne fremstå som unødig kompliserende.

Nærings- og handelsdepartementetsier seg enig i at det vil kunne gjøre ordningen lite fleksibel dersom det settes en beløpsgrense for panteretten, men mener at det bør kunne vurderes å knytte en eventuell beløpsgrense til rettsgebyret.

Konkursrådetuttaler:

«Etter Konkursrådets oppfatning bør det ikke åpnes for en ordning med innbetaling av en lavere prosentsats enn 5 % i enkelte tilfeller. Konkursrådet er enig med departementet i at dette vil virke kompliserende. Etter Konkursrådets oppfatning er det viktig at reglene er så enkle som mulig slik at en unngår tvist og mer arbeid med ordningen enn nødvendig. Vi kan for øvrig ikke se at det er behov for å gjøre unntak i dette tilfellet.»

Rusmiddeldirektoratet uttaler:

«Direktoratet er ellers enig i at det ville være komplisert og ressurskrevende å foreta en individuell vurdering av panterettens størrelse i hvert enkelt tilfelle og støtter derfor forslaget om at legalpantet fastsettes til en fast prosentsats. Praksis vil eventuelt vise om en panterett i størrelsesorden 5 % av de pantsatte formuesgodene blir et effektivt virkemiddel for å redusere antallet innstillingsbo. Hensynet til panthaverne antas å være ivaretatt ved at ubenyttede midler av legalpantet skal tilbakeføres til panthaverne. Dette sikrer at den økonomiske belastningen for panthaverne ikke blir større enn nødvendig.»

Skattedirektoratetanser det ikke som hensiktsmessig å åpne for at det i enkelte tilfeller blir fastsatt en lavere prosentsats enn 5 %. Etter deres oppfatning er det viktig at regelen blir så enkel å praktisere som mulig, slik at en unngår unødige tvister og arbeid med ordningen.

Oslo skifterett og byskriverembete uttaler:

«Imidlertid vil ordningen innebære at de mange selskaper - som ikke går konkurs - vil oppleve svekket mulighet til pantsettelse. Det vil derfor kunne ramme urimelig sterkt de seriøse på bekostning av de useriøse. Det er derfor grunn til å begrense legalpantet. Legalpanteretten bør begrenses til 5 % av boets verdier maksimalt 100-150 R, samt at dette omfatter samtlige av de pantsatte verdier. Det medfører imidlertid uønsket merarbeid om skifteretten skal gå inn og fastsette dette.

En ordning hvor det etter en skjønnspreget vurdering åpnes for innbetaling av mindre enn 5 % av pantets verdi vil komplisere og vanskeliggjøre bobehandlingen og frarådes. Regelen bør være enkel å praktisere slik at man unngår tvist og arbeidskrevende oppgaver. Skifteretten er også enig med departementet i at når pantet er begrenset til nødvendige omkostninger, ligger det i dette en begrensning i seg selv. (...)

Det er imidlertid et problem at 5 % kan utgjøre store verdier, noe som kan bety båndleggelse ift. skyldnerens mulighet for sikkerhetsstillelse for lån. Dette vil ikke kun ramme næringslivet som sådan, men alle og enhver. Det reises derfor spørsmål om pantet bør maksimalbegrenses for eksempel til 100 eller 150 ganger rettsgebyret (R) som for tiden utgjør kr. 98 250,-. En regulering iht R vil gi tidsmessig fleksible ordninger. Beløpet er valgt ut fra at vi regelmessig krever innbetalt kr 100 000 av rekvirenten ved anmodning om gjeldsforhandlinger.»

Trondheim byfogdembeteuttaler at det bør være en fast prosent på legalpantet. Dersom fastsettelse av prosentsatsen skal vurderes for hvert bo, vil dette sannsynligvis gi økt arbeidsmengde for retten, noe som kan føre til lengre saksbehandlingstid og flere tvister. Dette vil også føre til at bobehandlingen blir dyrere enn nødvendig.

Nord-Østerdal tingrett uttaler:

«Vi kan ikke se at det er nødvendig med en øvre beløpsgrense i tillegg da skifteretten vil kunne påse at beløpet ikke blir høyere enn nødvendig i boer med meget verdifulle gjenstander. Forarbeidene bør her presisere nærmere hva som bør utredes før boet innstilles etter konkursloven § 135 slik at skifteretten lettere kan avgjøre hvor mye midler som skal tilføres boet. Hvis en skulle finne at 5 % legalpanterett blir for mye i forhold til de mest verdifulle eiendelene, kunne en mellomløsning være at en benyttet 5 % legalpant på varelager og driftstilbehør m.m mens en benyttet f.eks. 3 % på fast eiendom og realregistrerbart løsøre.»

Næringslivets Hovedorganisasjon, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen og Norges Rederiforbund ønsker et mer begrenset legalpant enn det som ble foreslått i høringsnotatet.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen uttaler at de aksepterer at en begrenset legalpantordning i en del tilfeller kan utgjøre et hensiktsmessig virkemiddel for å kunne gjennomføre en ønsket bobehandling istedenfor å måtte innstille bobehandlingen etter kort tid uten realitetsbehandling. Instansene uttaler videre:

«Det er samtidig vårt prinsipielle syn at en slik finansieringskilde ikke skal innebære en dekningsreserve for bostyrere til å drive tilnærmet økonomisk etterforskning for å kunne avdekke mulige straffbare forhold. Slik virksomhet er primært politiets oppgave. Selv om grensegangen mellom disse formål i praksis kan bli delvis overlappende, er det etter vårt syn vesentlig å ha dette tosidige perspektiv bak bobehandlingen for øye når man drøfter aktuelle kombinasjoner av finansieringskilder.

Med utgangspunkt i at en legalpantordning bør begrenses til å ivareta de genuine kreditorinteresser, mener vi således det bør kunne åpnes for en subsidiær legalpantordning, men innenfor langt strammere rammer enn departementets forslag. Vår mer restriktive holdning må bl.a ses i sammenheng med at en legalpantordning vil ha effekter for kredittgiveres kredittvurdering og prissetting, noe som vil slå uheldig ut for lånsøkere. Innføring av en legalpantordning vil ha som konsekvens at det kan bli vanskeligere å skaffe finansiering ved at det må stilles større krav til egenkapital hos lånsøkere. I tillegg vil reduserte verdier som kan tas ut av pantet i en misligholdssituasjon medføre at finansiering som er basert på slik sikkerhet blir dyrere. Det gjelder så vel boliglån overfor private som finansiering av næringsvirksomhet. Det lar seg imidlertid vanskelig gjøre å kvantifisere slike utslag. Vi kan ikke se at departementet har overveiet denne type effekter. Vi mener at det er avgjørende at slike forhold hensyntas i den samlede vurderingen av rammen for en eventuell legalpantordning.

Departementets og Falkangerutvalgets 5 pst.-forslag er etter vårt syn altfor vidtgående, og vil i en rekke botyper representere betydelige verdier (jfr. skip, borefartøyer, fly, faste eiendommer mv.). I flere slike forhold er det en åpenbar risiko for at vide rammer for finansiering av bobehandling, kan gi grunnlag for at enkelte bostyrere vil falle for fristelsen til å vidløftiggjøre bobehandlingen utover det som er nødvendig for å realisere aktuelle kreditorinteresser.

De samme instansene foreslår at prosentsatsen settes til 2 % og uttaler:

«Det er samtidig vårt syn at dette pantet bare bør aktualiseres i de tilfeller der det ikke er tilbake noen av de midler som rekvirenten har innbetalt til skifteretten som sikkerhet for boomkostninger. En generell legalpantordning på 5 pst. vil reflekteres i prisingen av lån og kreditter på en helt annen måte enn et legalpant begrenset til 2 pst. som vi dessuten forutsetter skal være subsidiært i forhold til en økning av rekvirentansvaret, og redusere de uheldige konsekvensene for kredittgivningen.

I likhet med departementet mener vi det er viktig å understreke at legalpantet må begrenses til nødvendige boomkostninger. I tråd med vårt grunnsyn bak formålet med en eventuell legalpantordning, innebærer dette at det er kreditorinteressene som må stå i forgrunnen i denne sammenheng. Det bør kun være tale om dekning av boomkostninger strengt innenfor rammen av konkursloven § 85. Vi forutsetter at dette presiseres i premissene til lovforslaget. Vi foreslår samtidig at bostyrere pålegges en plikt til å gi en grundig redegjørelse for hvorledes midlene er benyttet, og dermed forsvare kostnadene og underbygge at de har vært nødvendige for en forsvarlig bobehandling.»

Instansene mener videre at verdsettelsen bør fastsettes ved realisasjonen av pantobjektet fordi verdsettelse forut for salg må bli preget av betydelig usikkerhet, og uttaler bl.a.:

«Etter konkurslovens § 117 skal boets eiendeler realiseres på den måte som etter forholdene antas å ville gi størst utbytte. Denne bestemmelsen synes å forutsette at boets eiendeler skal realiseres, og at det er markedsverdien som skal legges til grunn ved realisasjonen. Etter vår oppfatning bør dette prinsipp videreføres også for verdiberegningen av boets legalpanterett.

Et slikt prinsipp samsvarer også best med det hensyn at panthaverne ikke skal måtte avstå fra større verdier ut over den fastsatte prosentsats av objektets reelle verdi. Dette vil kunne skje dersom formuesobjektet realiseres til en lavere sum enn en beregnet verdi.»

De to instansene anbefaler at panteloven § 6-4 gis et tillegg om at dersom flere interessenter eller panthavere ønsker å innløse boets panterett, skal den best prioriterte ha fortrinnsrett.

Norges Rederiforbunduttaler:

«Vi er enige i at det er viktig å sikre tilstrekkelige midler til konkursbehandling. Forslaget om å innføre 5 % legalpant vil imidlertid ramme solide, kapitalintensive virksomheter som skipsfarten svært hardt uten at det vil bedre situasjonen for flertallet av de «tomme» konkursboene. (...)

Slik vi forstår det vil regelen gjelde fullt ut både for skip registrert i NOR og NIS. NIS-loven § 3 åpner imidlertid for at det i lov eller i medhold av lov kan gjøres unntak for deler av norsk lovgivning. Et slikt unntak bør i så fall fremgå av departementets lovforslag.

Når det gjelder skip registrert i utlandet vil ikke 5 % regelen komme til anvendelse. Rederiet vil være underlagt norsk konkurslovgivning og konkursboet kan i kraft av det trekke dennes aktiva inn i konkursboet. Skipet som sådan og panthaverne vil imidlertid ikke være underlagt norsk jurisdiksjon. Det norske konkursboet vil derfor ikke kunne påberope seg legalpanterett fastsatt i norsk pantelovgivning. Dette vil gi utenlandske registre et konkurransemessig fortrinn idet eieren i større grad vil kunne utnytte skipet som sikkerhet ved finansieringen.»

Rederiforbundet uttrykker på denne bakgrunn bekymring for at NIS-registerets stilling vil bli svekket. Forbundet frykter også at bl.a. forsyningsskip, bøyelastere og flyttbare offshore-innretninger registrert i NOR heller vil bli registrert i utenlandske registre.

Rederiforbundet uttaler at forslaget også er problematisk i forhold til Brussel-konvensjonen fra 1967 om sjøpant, kontrakt- og utleggspant i skip og Genève-konvensjonen fra 1993. Konvensjonene er foreløpig ikke satt i kraft. Brussel-konvensjonen har regler om at sjøpant for nærmere bestemte krav skal ha prioritet foran alle andre panterettigheter. Legalpant til fordel for konkursboet er ikke blant disse. Rederiforbundet mener derfor at lovforslaget om legalpant vil komme i strid med konvensjonene. Rederiforbundet uttaler videre:

«Departementet presiserer imidlertid at så lenge konvensjonene ikke er trådt i kraft må skipsfartsnæringen forholde seg til konkursboets legalpant. Når konvensjonene en gang trer i kraft må legalpantet oppheves for ikke å komme i konflikt med konvensjonen. Det kan skape overgangsproblemer. Det er pr. i dag uvisst når konvensjonene vil tre i kraft. Norske rederier vil i mellomtiden måtte forholde seg til denne regelen i det internasjonale kredittmarkedet.»

Rederiforbundet påpeker videre at kredittgivere allerede ved kredittvurderingen må forholde seg til at de ved debitors insolvens kan få 5 % mindre ut av pantet enn det de normalt kunne kalkulert med. Dette vil medføre at deler av kjøpesummen må finansieres gjennom en forhøyet egenkapitalandel eller ved usikret kreditt som er dyrere enn realkreditt. Dette vil gi meget store utslag i den kapitalintensive skipsfartsnæringen. Forbundet uttaler:

«Eksempelvis vil en ny stortanker koste i størrelsesorden 70 mill. dollar (539 mill. kroner). 5 % vil utgjøre i underkant av 27 millioner kroner. Det er så langt vi kjenner til ikke innført lignende ordninger i andre land. Dette betyr at våre medlemmer, som opererer i et internasjonalt og konkurranseutsatt marked, må forholde seg til en høyere pris på kreditt enn sine konkurrenter med derav økt konkurranseulempe.»

Rederiforbundet mener at et beløpsmessig tak på legalpantet vil ha vesentlig betydning på finansieringstidspunktet. Legalpanteretten vil da bli mer forutsigbar for kredittgivere. Rederiforbundet mener at et beløpsmessig tak ikke vil komme i strid med hovedformålet bak reglene, som er å få ned antallet innstillingsbo. Forbundet antar at det er de aller færreste innstillingsbo hvor det finnes så vidt kostbare driftsmidler at et beløpsmessig tak ville få noen innvirkning. Forbundet mener at et beløpsmessig tak vil avhjelpe de negative virkningene av forslaget samtidig som det ikke vil forringe legalpanterettens effektivitet.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:

«NHO støtter en innføring av et subsidiært legalpant til sikkerhet for nødvendige bo-omkostninger - nødvendige utgifter til bobehandlingen. (...) NHO går imidlertid inn for en lavere legalpantesats enn det som er foreslått av Departementet. NHO foreslår at legalpantet begrenses til to prosent av panteobjektenes verdi. I de mindre boene finnes det normalt minimalt med pantsatte formuesgoder. Legalpanteretten vil derfor ha størst betydning i bo av noen størrelse, hvor det også må antas at de pantsatte verdier er av mer betydelig verdi. For å sikre at boet tilføres midler til bobehandlingen, er det da ikke grunn til å sette legalpanteretten til mer enn to prosent av verdien. Dette vil i disse tilfellene normalt tilføre bobestyrer de midler han trenger til bobehandlingen.

NHO støtter departementets forslag om realisasjonsrett for boet av pantobjekter, panthavers og andre interessenters rett til å avskjære realisasjon, samt at panthaver alternativt kan stille tilfredsstillende sikkerhet.

NHO går også inn for at eventuelle overskytende midler som ikke går med til bobehandlingen, skal tilbakeføres panthaverne i henhold til prioritet. Etter vår oppfatning vil et slikt etteroppgjør ikke by på så store problemer for bostyrer, som nettopp har til oppgave og er vant med å foreta forskjellige oppgjør og utbetalinger, og derfor med enkelhet kan inkludere slike utbetalinger som en del av sine rutiner.»

Næringslivets Hovedorganisasjon viser ellers i sin høringsuttalelse til et forslag om en tiltakspakke for å skaffe midler til bobehandlingen. Tiltakspakken går ut på et subsidiært legalpant på to prosent av alle pantsatte verdier, økning av rekvirentansvaret til kr. 35 000 og en halvering av dagens rettsgebyr for innstillingsboer. NHO er av den oppfatning at denne tiltakspakken vil gi en tilfredsstillende bedring av bobehandlingen i innstillingsboene.

Noen av høringsinstansene stiller seg mer negative til en legalpantordning.

Heggen og Frøland tingrett uttaler:

«Å innføre legalpant for boomkostninger (...) vil selvsagt løse omkostningsproblemene i ganske mange konkursboer, men det er vel prinsipielt betenkelig at man velger en løsning som ensidig belaster panthavere, og som i endel tilfeller vil komplisere igangsetting av næringsvirksomhet. Ordningen medfører ellers en rekke praktiske problemer (...), og det vil medgå en god del tid og penger for skifteretter og bobestyrere - tid som burde brukes til mer produktiv juridisk virksomhet, for eks. materiell bobehandling.

Det er dessuten en rekke konkursboer der det i praksis ikke vil være mulig å sikre tilgangen på midler gjennom en legalpantordning. Det vil eventuelt være spørsmål om å innføre en slik ordning i tillegg til økning av rekvirentansvaret.»

Salten tingrett mener at de fleste konkursbo vil kunne få en tilfredsstillende behandling dersom man hadde ca. kr. 20 000 til reell bobehandling. Tingretten mener det er nærliggende å tro at arbeid knyttet til anvendelse av et legalpant i et konkursbo alene vil medføre boomkostinger på mer enn kr. 20 000 i de boer hvor det foreligger aktiva. Tingretten uttaler:

«Slik forslaget om legalpant fremstår i høringsnotatet vil dette være en upraktisk og arbeidskrevende ordning som fordyrer og forlenger bobehandlingen vesentlig i mange konkursbo. Det vil medføre betydelig merarbeid for bostyrere og skifteretten å taksere og realisere legalpantet for deretter å fordele omkostningene og tilbakebetale til panthaverne et eventuelt overskudd. I denne prosessen vil en bli tvunget til å ta stilling til en rekke problemstillinger knyttet til eierforhold, underliggende gjeldsforhold og prioritetsforhold mellom panthaverne. Dette vil også være en dyr ordning for panthaverne. Bruken av legalpant slik forslaget fremstår synes å være prosessdrivende og vil forlenge bobehandlingen vesentlig. Panthaverne/debitor og andre kreditorer kan ved mulig bruk av legalpant ha interesse av å trenere salg av panteobjekter i påvente av at konkursbehandlingen avsluttes for å unngå at legalpant tilfaller boet. Dette gjelder ikke minst panthaverne med dårlig prioritet eller som ved salg av aktiva ikke vil få full dekning av sitt krav fordi pantet er overbeheftet. Det kan vel lett også tenkes at de best prioriterte panthavere finner det formålstjenlig å overlate til konkursboet arbeidet og kostnadene ved å sørge for salg av aktiva. En vil anta at panthaverne i mange tilfeller vil unnlate å benytte seg av innløsningsretten. Alle aktiva vil ikke være like lett å realisere m.h.t. legalpant og ordningen innebærer heller ikke en «rettferdig» fordeling av kostnaden på alle panthaverne.»

Salten tingrett mener det må gjøres endringer i forslaget for å innføre legalpant. Tingretten mener bruken av legalpant som hovedregel bør begrenses til boer der det ikke er rekvirentansvar og at rekvirentansvaret bør gå foran legalpantet. Tingretten mener videre at innkreving av legalpantet må være begrenset til et kronebeløp tilsvarende det som man antar er nødvendig for bobehandlingen med tillegg av utgifter knyttet til realisering av salgspantet.

Den norske Revisorforening mener prinsipielt at det er uriktig å velte boomkostningene over på kreditorene ved å innføre et legalpant. Foreningen uttaler:

«Dette vil i første rekke ramme de kreditorer som er sikret ved pant, og som følgelig har minst å vinne ved en utvidet bobehandling. Så lenge pantelovgivningen aksepterer at en kreditor sikrer sine interesser gjennom pant, virker det urimelig at deler av denne sikkerhet skal avgis til fordel for en bobehandling som i første rekke tjener det offentlige, eventuelt andre kreditorgrupper. Det ville derfor, etter vår oppfatning, vært mer nærliggende å vurdere om pantelovens regler burde endres på noe punkt. Vi tar imidlertid til etterretning at det under tidligere høring var få innvendinger mot en legalpanteordning og utdyper derfor ikke punktet nærmere. Til selve lovforslaget har vi på dette grunnlag ingen spesielle kommentarer.»

Norske Sivilingeniørers Forening frykter at legalpant kan medføre øket kredittpris. Det vil igjen kunne utgjøre et praktisk hinder for enkelte nyetableringer, noe som etter deres syn bør unngås.

5.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for å videreføre forslaget om et legalpant på fem prosent til sikkerhet for nødvendige boomkostninger. Innføring av en legalpantregel kombinert med en økning av rekvirentansvaret medfører at utgifter til bobehandlingen blir fordelt mellom de næringsdrivende og det offentlige. Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget.

Legalpantet vil få betydning for panthaverne i tilfeller der det pantsatte formuesgodet er belånt med mer enn 95 % av formuesgodets beregnede verdi eller det et salg av formuesgodet innbringer. I så fall vil legalpantet «gå ut over» den panthaveren som har dårligst prioritet.

Legalpantregelen må forventes å medføre at næringsdrivende som vil pantsette sine formuesgoder, normalt bare vil få dem belånt med inntil 95 % av verdien, forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart pantobjekt. Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende dekke ved egne midler eller ved usikret kreditt til høyere kredittpris. Etter departementets syn er det ikke nødvendigvis uheldig dersom næringsdrivende på denne måten får en noe mer begrenset tilgang på realkreditt. Dette er noe som, om enn i begrenset utstrekning, kan bidra til å bedre kredittyterens kredittvurdering og oppfølgning av kreditten. Det kan ellers vises til de argumenter som er anført i Sverige og Danmark til støtte for en begrensning av henholdsvis «företaksinnteckningen» og «virksomhedspantet».

Departementet antar at legalpantet vil få liten praktisk betydning for privatpersoner som tar opp boliglån. Det totale antallet personlige konkurser er så lavt at en legalpantregel neppe vil påvirke renten på boliglån. Flertallet av konkursskyldnerne er selskaper. Det vises til tallmaterialet nedenfor under punkt 16.1.

Etter departementets syn bør det ikke settes en øvre beløpsgrense for legalpanterettens omfang. Til fordel for en slik beløpsgrense kan det anføres at den ville redusere den ulempen legalpantet innebærer på finansieringsstadiet for bedrifter som har store pantsatte verdier, f.eks. innenfor skipsfarten. Samtidig kunne grensen settes såpass høyt at den ga rom for nødvendig bobehandling i boer som ellers ville vært «null-boer». Dersom grensen ble satt til kr. 100 000 ville den få betydning bare i de boene der de pantsatte verdiene utgjorde minst 2 millioner kr. Panthaveren ville ved en slik beløpsgrense ha et forutsigbart faktum å bygge sin kredittvurdering på. På den andre siden ville en slik beløpsgrense gjøre legalpantordningen mindre fleksibel i større boer hvor det kan være behov for en omfattende bobehandling. Dessuten vil legalpantet uansett være begrenset til «nødvendige omkostninger». Eksempelvis vil det i alminnelighet være helt usannsynlig at en kostnad på 27 millioner kr., jf. eksemplet fra Norges Rederiforbund, vil bli ansett som «nødvendig boomkostning». Men hva som i hvert bo vil bli ansett som en «nødvendig boomkostning» vil naturligvis være vanskeligere for panthaveren å forutse på kredittgivningstidspunktet enn en fast beløpsgrense.

Etter departementets syn bør det heller ikke åpnes for at tingretten kan godta et lavere innløsningsbeløp enn 5 % av verdien. Det vises til de momentene som er nevnt i høringsnotatet. Flere av høringsinstansene har også påpekt at en slik adgang ville virke kompliserende.

Oslo skifterett og byskriverembete har påpekt at ordningen kan la seg omgå ved at et holdingselskap uten drift og risiko pantsetter sine eiendeler som sikkerhet for et driftsselskaps gjeld. Etter forslaget i høringsnotatet skulle legalpantet bare omfatte konkursskyldnerens egne pantebeheftede formuesgoder. Spørsmålet blir således om legalpantet også bør omfatte «tredjemannspant», også kalt realkausjon, stilt av en tredjeperson som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld. Dersom regelen utvides på denne måten, vil en unngå det omgåelsesproblemet som er beskrevet av Oslo skifterett. Departementetkan ikke se at det er vektige argumenter som taler mot en slik utvidelse. Situasjonen for en som stiller sine eiendeler som pantesikkerhet for fremmed gjeld, vil alltid være avhengig av forhold hos hovedskyldneren. Det kan ikke ses å være rimelig at den som har et pantesikret krav mot konkursskyldneren, skal stilles i en gunstigere posisjon i forhold til boet fordi det er en tredjeperson som har stilt sikkerhet og ikke skyldneren selv. Departementet foreslår derfor at eiendeler som er stilt som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld av en tredjeperson, også skal være omfattet av legalpantet. Det følger av panteloven § 1-9 første ledd bokstav c at panthaveren kan kreve at pantekravet blir innfridd når det blir åpnet konkurs hos skyldneren eller hos pantets eier. Dette innebærer at realkausjonen forfaller på tidspunktet for konkursåpning hos hovedskyldneren. Etter forfall må panthaveren inndrive pantekravet gjennom en vanlig enkeltforfølgning, idet det pantsatte formuesgodet jo ikke inngår i hovedskyldnerens bo. Dette innebærer at boet til hovedskyldneren ikke kan benytte regelen i dekningsloven § 8-15 for å inndrive legalpantet. Dersom ingen innløser legalpanteretten, må eiendelen i tilfelle selges på vanlig måte etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 flg. for at boet skal få inn det legalpantesikrede kravet.

Dersom legalpanteretten også skal omfatte pant stilt av tredjeperson, oppstår spørsmålet om hvilken betydning det skal få for realkausjonistens dividenderett at en del av pantets verdi er benyttet til boomkostninger. Etter dekningsloven § 8-13 jf. § 8-9 kan en medforpliktet melde sin regressfordring som dividendefordring i hovedskyldnerens bo. Det rimelige må da være at realkausjonisten kan melde krav på regress som dividendefordring både for den del av pantets verdi som er gått til boomkostninger og for den del av pantets verdi som er gått til å dekke hovedfordringen.

Særlige spørsmål vil oppstå dersom samme formuesgode er stilt som sikkerhet for både egen og fremmed gjeld, og både eieren av formuesgodet og den det er realkausjonert til fordel for, går konkurs omtrent samtidig. Spørsmålet blir da om både eierens og den begunstigedes konkursbo bør kunne få legalpant i samme formuesgode, slik at formuesgodet til sammen blir beheftet med inntil 10% legalpant. Dersom den begunstigede etter realkausjonen går konkurs først, vil kontraktspanthaveren eventuelt måtte igangsette en enkeltforfølgning for å få dekket pantekravet. Åpnes det deretter konkurs i boet til pantets eier før pantet er tvangssolgt, vil det følge av konkursloven § 117 annet ledd jf. § 17 annet ledd at tvangsdekning ikke kan gjennomføres uten boets samtykke de første seks måneder etter konkursåpningen. Boet til pantets eier vil etter reglene i dekningsloven § 8-15 ha rett til å selge den pantsatte eiendommen med utslettende virkning for udekkede panteheftelser. Slike tilfeller vil formodentlig forekomme forholdsvis sjelden. Departementet antar at det rettsteknisk enkleste vil være å la både boet til den det er realkausjonert til fordel for, og boet til pantets eier ha legalpant i formuesgodet i et slikt tilfelle, slik at legalpanteretten til det boet som er åpnet først, har første prioritet.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler at prinsippet om at boets eiendeler skal realiseres og at markedsverdien skal legges til grunn ved realisasjonen, bør videreføres for verdiberegningen av boets legalpanterett. Departementet bemerker at adgangen til å legge en beregnet verdi til grunn for legalpantet er nødvendig for at panthaverne eller andre skal ha anledning til å innløse boets legalpanterett. Adgangen til innløsning er gitt med tanke på tilfeller der panthaveren eller en annen interessent ser seg tjent med å unngå at boet realiserer pantobjektet. Når formuesgodets verdi skal beregnes, er det den antatte markedsverdien som skal legges til grunn. I samsvar med det syn som FNH og Sparebankforeningen har gitt uttrykk for, foreslår departementet å presisere i lovteksten at dersom flere panthavere eller andre interessenter ønsker å innløse boet, har den best prioriterte panthaveren fortrinnsrett.

Etter departementets syn bør det ikke gis en regel om at sikkerhetsstillelse kan godtas i stedet for innløsning. Flesteparten av høringsinstansene som uttaler seg om dette mener at det ikke er behov for det. Oslo skifterett og byskriverembete har uttalt at en ordning med sikkerhetsstillelse er uheldig fordi den forutsetter realisasjon for å frigjøre midler til bobehandling.

Departementet mener at likhetshensyn og effektivitetshensyn taler for at skip bør være omfattet av legalpantregelen, selv om sjøpanteretten allerede utgjør en usikkerhetsfaktor for en kontraktspanthaver. Til forskjell fra sjøpantekravene nevnt i sjøloven § 51, vil legalpanteretten etter panteloven § 6-4 være begrenset til de første 5 % av skipets verdi. Når det spesielt gjelder uttalelsen fra Norges Rederiforbund om forholdet til internasjonale konvensjoner, vil departementet bemerke at forholdet til de to konvensjonene om sjøpant er ivaretatt i utkastet til panteloven § 6-4 åttende ledd, hvoretter paragrafen gjelder med de begrensninger som følger av overenskomst med fremmed stat. Bestemmelsen er tatt inn særlig med tanke på tilfeller hvor Norge er folkerettslig forpliktet til å gi bestemte typer krav prioritet foran alle andre heftelser, slik som i Brussel-konvensjonen av 1967 og Genève-konvensjonen av 1993. Utkastet til § 6-4 åttende ledd vil således begrense boets legalpant i skip dersom disse konvensjonene trer i kraft. Det er lite trolig at Brussel-konvensjonen av 1967 noen gang vil tre i kraft. Genève-konvensjonen av 1993 er undertegnet av Norge, men foreløpig ikke ratifisert eller satt i kraft. Konvensjonen gir sjøpanterett for krav på hyre og annen godtgjørelse til medlemmer av besetningen, krav i anledning tap av liv eller skade på person som har oppstått i direkte forbindelse med driften av skipet, krav på bergelønn, krav på enkelte avgifter, bl.a. havneavgift, og for krav på erstatning for materielt tap forårsaket av driften av skipet. Disse sjøpantekravene skal etter konvensjonen ha prioritet foran alle andre krav. Etter konvensjonen artikkel 6 skal andre legalpantekrav i nasjonal lovgivning ha prioritet etter disse sjøpantekravene, og etter registrert kontraktspant og utleggspant.

Lovforslaget bygger på at legalpantet skal benyttes før man eventuelt belaster konkursrekvirenten innenfor rammen av dennes ansvar. Dette var også forslaget i høringsnotatet, og må også ha vært forutsetningen for legalpantregelen som ble foreslått i Ot.prp. nr. 26 (1998-99). Det er i utgangspunktet boets midler som skal dekke kostnadene til bobehandling. Har ikke boet nok frie (ikke pantsatte) verdier, skal boets legalpanterett benyttes. Midlene under legalpantet har skyldneren «betalt for» gjennom høyere kredittpris. Først når de midlene som er på boets hånd er oppbrukt, kan en gå på konkursrekvirenten som etter kkl. § 73 er ansvarlig for det overskytende når boet ikke har «tilstrekkelige midler». Etter departementets syn er det mest rimelig at boets midler, herunder legalpantet, benyttes før konkursrekvirenten eventuelt belastes. Skal konkursrekvirenten belastes før legalpantet, vil det dessuten kunne lede til færre konkursbegjæringer, eller til at konkurs begjæres på et senere tidspunkt.

Etter lovutkastet § 6-4 første ledd siste punktum kan legalpanteretten bare benyttes til å dekke «nødvendige boomkostninger». Innholdet av dette begrepet, som åpner for et visst skjønn i hvert bo, er nærmere behandlet under punkt 17.1 i merknadene til panteloven § 6-4 første ledd.

Spørsmålet om en ny regel om legalpant for konkursboet kan gis virkning i forhold til allerede etablerte avtalepanteretter eller om Grunnloven § 97 vil være til hinder for dette, er drøftet av Falkangerutvalget i NOU 1993: 16 på s. 165-166. Utvalget uttaler om sitt utkast til panteloven § 6-4:

«Denne bestemmelsen innebærer en reduksjon i det beløpet pantet vil utbringe ved realisasjon. Forslaget vil ramme den panthaver hvis sikkerhet omfatter verdien mellom 95 % og 100 % av pantobjektets markedsverdi. Konsekvensene kan således bli parallelle til hva som skjer ved et generelt prisfall, en prisregulering eller innføring av konsesjonsordning som begrenser omsetningen. Det er alminnelig antatt at hverken innføring av prisregulering eller konsesjonsordninger vanligvis kommer i strid med Grl § 97. Det avgjørende for forslagets forhold til Grl § 97 er likevel først og fremst regelens viktige samfunnsmessige betydning. Behovet for en omfattende reform av konkurs- og pantelovgivningen har allerede vært nevnt. Ordningen vil særlig ha praktisk betydning ved realisering av fast eiendom, hvor pantelån ofte har 20 til 25 års løpetid. Det er derfor av stor betydning at nettopp § 6-4 gis anvendelse på pantsettelsesavtaler stiftet før lovens ikrafttredelse. Utvalget peker i denne forbindelse på at utgiftene ved realisasjon av pantbeheftede verdier skal dekkes forlodds av den kjøpesum som tvangssalget innbringer, se f eks tvangsfullbyrdelsesloven § 11-36 annet ledd. Lovgiveren har en betydelig frihet til å fastsette hvilke typer utgifter som kan henregnes til slike forloddsposter og hvilke beløp det kan gjelde. Den som sikrer seg panterett i dag, kan således ikke være sikker på at forloddskravene vil ligge på samme nivå når realisasjon eventuelt skal skje en gang i fremtiden. Utvalgets forslag om at inntil 5 % av salgsutbyttet kan brukes til dekning av boutgifter, er etter utvalgets syn sterkt beslektet nettopp med forloddskravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-36. Forloddsbeløpet etter utkastet til panteloven § 6-4 skal anvendes for å bedre mulighetene for en påkrevet gjennomgang av debitors forretningsførsel - i samme interesse, men også i stor grad til fordel for panthaverne. En skikkelig gjennomgang kan være til fordel for pantekreditor i det konkrete tilfelle, men utvalget legger også betydelig vekt på de mer generelle perspektiver. Således vil de fleste finansinstitusjoner totalt sett tjene på en mer ryddig konkursavvikling. Kriminalitet kan forebygges. Forhold som kan fremskaffe høyere dividende, kan avdekkes. Man håper på at de skadelige ringvirkningene av konkurser vil bli mindre både for bankene og for næringslivet generelt.»

Utvalget konkluderte med at anvendelse av legalpantet på eldre panteretter ikke ville stride mot Grunnloven § 97. Utvalget så likevel at en umiddelbar innføring av et legalpant kunne skape problemer for finansnæringen, og foreslo derfor en overgangsperiode på tre år før bestemmelsen skulle gis anvendelse på pantsettelsesavtaler stiftet før lovens ikrafttredelse.

Departementet foreslår i proposisjonen her en overgangsregel i samsvar med Falkangerutvalgets forslag, og slutter seg til den begrunnelsen som utvalget har gitt for regelen. Når det gjelder utleggspant som er etablert før loven trer i kraft, vil panteloven § 6-4 komme til anvendelse såfremt begjæring om gjeldsforhandling eller konkurs er kommet inn til tingretten etter at bestemmelsen er trådt i kraft. Dette var også forslaget i Ot. prp. nr. 26 (1998-99), idet treårsfristen i overgangsbestemmelsen bare skulle gjelde for avtaler. En utleggstaker har ikke som avtalepanthaverne ytet kreditt i tillit til pantesikkerhet. Det er derfor etter departementets syn mindre grunn til å beskytte eldre utleggstakere.