7 Fond for boomkostninger

7.1 Forslaget i høringsnotatet

I departementets høringsnotat het det:

«I Ot.prp. nr. 26 (1998-99) s. 123 er etablering av et boomkostningsfond nevnt som en alternativ måte å skaffe midler til bobehandlingen på. I proposisjonen heter det at en slik fondsordning f.eks. kan gå ut på at alle virksomhetsutøvere pålegges å betale et beløp til et felles fond som skal benyttes til å finansiere bobehandlingen i tilfeller hvor det ellers ikke finnes midler til dette. Man kan tenke seg at denne plikten pålegges alle foretak eller at den begrenses til å gjelde nystiftede aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Ordningen kan tenkes administrert gjennom Brønnøysundregistrene. Innbetaling av fondsbeløpet kunne da settes som et vilkår for å bli registrert i Foretaksregisteret. Et boomkostningsfond bør være selvfinansierende, slik at inntektene i fondet dekker kostnadene med administrasjonen av det. I proposisjonen var det forutsatt at en eventuell fondsordning skal være et tillegg til regelen om legalpant for boomkostninger.

Dersom det skulle opprettes en slik fondsordning, burde det antakelig være skifteretten som skulle avgjøre om det skal tas midler fra fondet i den enkelte sak. Administrasjonen av fondet kan ellers skje i tilknytning til Brønnøysundregistrene. Forutsetningen for å etablere et slikt fond, vil være at administrasjonen ikke blir kostnadskrevende og komplisert.

Det bør være en øvre grense for hvor mye som kan tas fra fondet i den enkelte sak. Denne grensen kan for eksempel settes til kr 25 000 per konkursbo.

Belastningen i form av avgifter og gebyr for nye foretak oppleves av mange allerede som stor. Det må derfor være et begrenset beløp som skal avsettes til fondet. For eksempel kan beløpet knyttes til rettsgebyret (1R) som i dag utgjør kr 655.

Dersom en eventuell plikt til innbetaling av gebyr bare pålegges nye foretak, vil det være naturlig at fondet bare yter midler i konkurser hvor disse foretakene har nytte av en utvidet bobehandling. Det vil da kunne ta en stund før fondet får praktisk betydning. Alternativt kan alle etablerte selskaper pålegges plikt til å innbetale gebyr til fondet.

Departementet har foretatt nærmere beregninger omkring en fondsordning. Tall fra Foretaksregisteret viser at det totale antall registrerte foretak per 31. desember 2000 var 294 140. Antall nyregistrerte foretak i 2000 var 26 459. Stort sett har tallet på nyregistrerte foretak i 1990-årene ligget omkring 20 000 per år i løpet av nittitallet, med en topp på over 24 000 nye foretak i både 1997 og 1998. De følgende beregningene er basert på at det totale antallet nyregistreringer vil være på 25 000 per år.

Dersom gebyret til fondet settes til 1 gang rettsgebyret (R), per i dag kr 655, og bare pålegges nyregistrerte foretak, kan gebyrinntekten ventes å utgjøre ca. 16 mill. kr per år. Dersom gebyret bare pålegges nyregistrerte aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, vil det tilsvarende tallet bli på rundt 9 millioner (dette er basert på at antallet nyregistreringer vil være på 13 500 - i 1999 var det på 12 955, mens det i 2000 var på 13 942).

Dersom gebyret settes til 1 R og pålegges alle registrerte foretak, vil gebyrinntekten ventelig utgjøre minst 190 mill. kr. Dette vil da være fondets «grunnkapital». I tillegg vil fondet bli tilført anslagsvis 16 mill. kr per år ved stiftelse av nye foretak. Antas det at fondet kan få en renteavkastning på 10 % årlig, vil det utgjøre minst 19 mill. kr (gitt at grunnkapitalen ikke benyttes). Samlet ville da fondet årlig bli tilført rundt 35 mill. kr.

Dersom størrelsen på gebyret er det samme, men det bare pålegges aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, vil gebyrinntektene ventelig utgjøre rundt 100 mill. kr (basert på at antallet slike selskaper er 150 000 - per 30.12.00 er det 148 960). I tillegg vil fondet bli tilført anslagsvis 9 mill. kr per år pga. nyregistreringer. Til dette kommer en renteavkastning på anslagsvis 10 mill. kr. Samlet ville da fondet årlig bli tilført rundt 19 mill. kr.

Det knytter seg selvsagt usikkerhet til de tallberegningene som her er gjort, men de gir likevel en viss pekepinn på hvor store årlige overføringer fra boomkostningsfondet som det kan være grunn til å regne med.

Statistikk fra Konkursregisteret viser en økning i antall konkurser og tvangsavviklinger per år:

	1997	1998	1999	2000
Pr 30/6	2050	2101	2225	2807
Pr 31/12	3689	3726	4375	5116

Statistikk for disse boene gruppert etter årsak til avslutning viser at antall boer som er innstilt på grunn av manglende midler, jf. konkursloven § 135, utgjør 75-80 prosent av avslutningene. Eksempelvis var det i 2000 3577 boer av det totale antall konkurser og tvangsavviklinger som ble innstilt etter § 135. I 1999 var tallet 3005.

Innstilling av bobehandlingen etter konkursloven § 135 skal skje etter at bostyreren har funnet at boets midler er utilstrekkelige til å dekke omkostningene ved boets fortsatte behandling, og fordringshaverne eller offentlige myndigheter ikke er interessert i å stille sikkerhet for fortsatt behandling. Når en vurderer innstilling av bobehandlingen, kan alternative måter å gjennomføre bobehandlingen på vurderes. Det kan være aktuelt med en begrenset bobehandling, f.eks. i forbindelse med visse aktiva eller inntil et visst stadium. Dersom forslagene om legalpant for boomkostninger og økning av rekvirentansvaret følges opp, vil antallet innstillingsbo formodentlig bli redusert. Det er imidlertid vanskelig på forhånd å forutsi hvor mange færre innstillingsboer dette vil kunne lede til.

Dersom fondet skulle belastes med kr 25 000 i alle boer som ble innstilt etter konkursloven § 135, ville det med 3600 innstillingsboer årlig være behov for å belaste fondet med 90 mill kr. Fondet ville da ikke balansere selv om alle eksisterende og alle nye foretak ble pålagt et gebyr på 1 R. Skulle fondet balansert under disse forutsetningene, måtte gebyret settes til 3 R, som utgjør kr 1965. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å pålegge et så høyt gebyr. En fondsordning som innebærer at alle boer som i dag ville blitt innstilt etter konkursloven § 135, skal få kr 25 000 i midler fra fondet, anser departementet dermed for uaktuelt å etablere.

Spørsmålet blir videre hvilke foretak som bør pålegges gebyrplikt. Dersom plikten skal påhvile alle eksisterende og nyregistrerte foretak, vil boomkostningsfondet bli klart større enn dersom plikten bare skal gjelde for de nyregistrerte. På den annen side er det mange som opplever skatte- og avgiftstrykket som stort allerede, noe som kan tale for at gebyrplikten bare bør gjelde for de nyregistrerte foretakene. Departementet antar dessuten at det vil være kostnadskrevende å administrere en innkreving av gebyrer fra eksisterende virksomheter, noe som taler mot å pålegge disse virksomhetene gebyrplikt. Etter departementets foreløpige vurdering bør en eventuell fondsordning begrenses slik at bare nyregistrerte foretak pålegges gebyrplikt.

Problemstillingen blir så om gebyrplikten bør gjelde for alle nyregistrerte foretak, eller om den bør begrenses til visse foretakstyper. Etter departementets syn kan det være nærliggende å begrense gebyrplikten til de foretakene som er registreringspliktige etter foretaksregisterloven § 2-1. Utenfor faller i så fall ideelle foreninger og stiftelser (bortsett fra næringsdrivende stiftelser). Blant foretak som er registreringspliktige, er det neppe grunn til å foreta noen differensiering mht. gebyrplikten. For det første kan et nøytralitetshensyn tale for at alle foretak som utøver økonomisk virksomhet behandles likt. For det annet vil boomkostningsfondet bli tilført mindre midler dersom enkelte foretakstyper skal være unntatt fra gebyrplikten. Dette momentet har særlig vekt dersom eksisterende foretak ikke blir pålagt plikt til å betale gebyr.

Et annet spørsmål er hvilke bedrifter (konkursboer) som bør kunne nyte godt av fondet dersom gebyrplikt pålegges bare nyregistrerte foretak. Rimelighetshensyn taler for at adgangen til å ta ut midler fra fondet bør være begrenset på en måte som gjorde at det var disse nyregistrerte foretakene som hadde nytte av fondet. En kunne gi anledning til å ta midler fra fondet i konkursene til boer i foretak som har betalt gebyr. Imidlertid er det egentlig de uprioriterte kreditorene i konkursboet som har den direkte fordelen av en omfattende bobehandling, og ikke skyldneren. Dette kunne tilsi at det skulle kunne tas midler fra fondet i boer der et foretak som har betalt gebyr, er uprioritert fordringshaver. I tilfelle ville fondsordningen også kunne komme en del av de kreditorene som ikke har betalt gebyr, til gode. At det ikke vil være noen klar og direkte sammenheng mellom de som har betalt inn til fondet og de som vil dra nytte av fondet, kan ses som en svakhet ved denne ordningen.

Et sentralt spørsmål er i hvilke tilfeller det skulle tas midler fra fondet, og hvor mye som skulle tas ut i den enkelte sak.

Beregninger foretatt av Brønnøysundregistrene viser at 26 % av alle konkursboer har 10 000 kr eller mer i bomasse, og 7 % har 50 000 kr eller mer. En mulighet kan være å begrense retten til å ta ut midler fra fondet ut fra hvor mye midler det enkelte bo i utgangspunktet har. En innvending mot denne løsningen er at hvor mye som behøves av bomidler vil variere med hvor komplisert boet er, om det er mange uavklarte økonomiske forhold mv.

At dividenden i et bo blir null, kan ikke i seg selv være tilstrekkelig grunn til å ta midler fra fondet. Fondsmidlene måtte eventuelt brukes der særlige hensyn gjorde seg gjeldende, som mistanke om økonomisk kriminalitet eller omstøtelige disposisjoner, eller hvor fortsatt bobehandling kunne avdekke flere aktiva hos skyldneren. Dersom det vedtas en ordning med legalpanterett for boomkostninger, vil det naturlige være at boomkostningsfondet bare kan benyttes i tilfeller hvor det viser seg at bruk av legalpanteretten ikke vil være tilstrekkelig. Boomkostningsfondet bør trolig også være subsidiært i forhold til rekvirentansvaret.

Et eget spørsmål er hvem som bør avgjøre om det kan tas midler fra fondet. Selv om administrasjonen av fondet bør ligge hos Brønnøysundregistrene, er det ikke dermed sagt at Brønnøysundregistrene bør avgjøre om det kan gis midler fra fondet i den enkelte sak. Det er antakelig vanskelig å stille opp generelle vilkår f.eks. i forskrift som er så utfyllende at de i hver sak gir svar på om det kan tas midler fra fondet. En mulighet kunne være at skifteretten avgjorde om det skulle kunne tas midler fra fondet, basert på nærmere angitte retningslinjer. En kunne også la det være skjønnsmessig hvor mye som skulle tas ut av fondet, men med en øvre beløpsgrense, f.eks. kr 50 000. Med en slik beløpsgrense ville fondet kunne gi midler til om lag 250-300 boer per år dersom plikten til å betale gebyr ikke skal gjelde for eksisterende foretak. Brønnøysundregistrene måtte ha et ansvar for å sørge for at fondet ikke ga midler til for mange boer i løpet av et år.

Departementet antar at en administrering av et slikt fond ville kreve noen få månedsverk i året i Brønnøysundregistrene, men med et større behov for arbeid i startfasen.

En innvending mot å opprette en slik fondsordning kan - selv med et gebyr på bare 1 R - være at gebyrbelastningen for næringslivet allerede oppfattes som stor. Det kan også hevdes at en fondsordning vil være lite «treffsikker» i den forstand at gebyrplikten rammer alle (nyregistrerte) foretak, uavhengig av risikoen for at det enkelte foretak selv skal gå konkurs, og uavhengig av sjansen for at midlene vil komme foretaket til gode i forbindelse med andres konkurs. I forlengelsen av dette kan det anføres at spørsmålet om å skaffe tilstrekkelige midler til bobehandlingen først og fremst angår forholdet mellom sikrede og usikrede kreditorer, og at man derfor ikke bør belaste næringslivet generelt med et nytt gebyr. Dessuten er det noe problematisk å utforme regler om i hvilke tilfeller det skal være mulig å belaste fondet, bl.a. fordi disponeringen av fondet krever en viss sentral koordinering (den enkelte skifterett kan ikke alene bestemme hvordan fondets begrensede midler skal disponeres).

Et slikt fond ville likevel kunne være et nyttig supplement til de øvrige foreslåtte tiltakene for å skaffe midler til bobehandlingen. Det kan anføres at næringslivet generelt vil ha interesse i at økonomisk kriminalitet og andre misligheter i forbindelse med konkurs begrenses og avdekkes i størst mulig grad. Dette kan tale for at foretakene bør ha et felles ansvar for at det blir tilstrekkelig med midler til å gjennomføre en forsvarlig bobehandling.»

7.2 Høringsinstansenes syn

Blant høringsinstansene er det kun Oslo skifterett og byskriverembeteog Nord-Østerdal tingrett som ønsker et fond finansiert delvis ved at de næringsdrivende pålegges et nytt gebyr. Flere høringsinstanser er i utgangspunktet positive til at det etableres et fond for boomkostninger, men mener at det bør finansieres på andre måter. Andre høringsinstanser går helt mot etablering av et fond.

Finansdepartementetgår mot etablering av et fond, og uttaler:

«Finansdepartementet er ikke enig i Justisdepartementets forslag om å opprette et eget boomkostningsfond som finansieres gjennom innbetalinger fra virksomhetsutøverne.

Finansdepartementet stiller seg generelt kritisk til fondskonstruksjoner fordi de kan redusere oversikten over statens økonomiske aktiviteter og prioriteringer.

Etablering av et boomkostningsfond kan lett oppfattes som en ekstra skattlegging av virksomhet til et øremerket formål. Vi antar at mange opplever gebyr- og avgiftsbelastningen for næringslivet som stor allerede. Det vil derfor lett kunne fremstå som uheldig å pålegge bedriftene en slik ytterligere økonomisk belastning. Vi vil også gjøre oppmerksom på at begrepene gebyr/gebyrplikt vanligvis brukes i betydningen betaling for en offentlig eller privat tjeneste. Det kan på denne bakgrunn være misvisende å bruke begrepene i denne sammenhengen.

Finansdepartementet vil også påpeke at ordninger som sikrer eksterne midler for gjennomføringen av bobehandlingen kan ha uheldige sider ut fra en næringsøkonomisk vurdering. Slik[e] ordninger kan bidra til å svekke kreditorenes aktsomhet overfor næringsdrivende som kan komme i en konkurssituasjon. Finansiering med eksterne midler vil innebære en form for kryssubsidiering som over tid kan øke kostnadene ved å etablere og drive næringsvirksomhet. Næringsøkonomiske hensyn taler derfor for at en først og fremst vurderer mulighetene for å styrke de rettigheter bobehandlingen har til midler innenfor boet.»

Nærings- og handelsdepartementetstøtter med visse forbehold innføring av et fond for boomkostninger, men mener at fondet ikke bør finansieres ved ny gebyrplikt for de næringsdrivende. Departementet uttaler:

«Forutsetningen er at det kan sikres tilfredsstillende finansiering. Gebyrbelastningen på næringslivet er i dag stor. Selv om det enkelte gebyr (skatt/avgift) ikke settes særlig høyt, er det summen av disse som oppleves som belastende for næringslivet. Vi vil derfor gå imot at fondet finansieres gjennom nye gebyrordninger.

JD foreslår bl a at en eventuell fondsgebyrordning begrenses slik at bare nyregistrerte foretak pålegges gebyrplikt. Vi er ikke enig i dette. Nystartede bedrifter er ofte små bedrifter med begrensede ressurser, særlig i oppstartsfasen. Av denne grunn vil det antagelig utgjøre en relativt større tilleggsbelastning på denne gruppen enn på de større, etablerte bedriftene. Det er et politisk mål for regjeringen å legge til rette for nyetableringer, og vi kan ikke støtte nye gebyrordninger som kan virke etableringshindrende.

Vi støtter derfor ikke en fondsordning som finansieres ved at nyregistrerte og/eller etablerte foretak blir pålagt ytterligere belastninger i form av gebyrer.

Når det gjelder finansiering av fondet har vi startet et arbeid for å vurdere Brønnøysundregistrenes gebyrpolitikk. (...) BR [har] gebyrinntekter som overstiger kostnadene ved å drive registrene. Det vesentligste av «overskuddet» kommer fra tinglysingsgebyrene i Løsøreregisteret. Siden inntektene slik for en stor grad relaterer seg til næringslivets sikkerhetsstillelse for kreditt, kan det være grunn til å diskutere om noen av disse midlene kan øremerkes til et fond for konkursbehandling. (...)

Vi vil til slutt påpeke at en eventuell fondsordning bør legge opp enklest mulig. Den bør bl a fungere generelt, dvs at alle konkursbo kan få midler derfra ut fra samme kriterier.»

Brønnøysundregistrene uttaler:

«Brønnøysundregistrene anser også forslaget om opprettelse av et fond for boomkostninger som et nyttig supplement i en samlet tiltaksløsning. Vi er også enige i at skifteretten bør kunne avgjøre bruk av midler fra fondet som foreslås administrert av Brønnøysundregistrene. Bruk av fondet kan begrenses i den enkelte sak, til for eksempel 40 ganger rettsgebyret. Vi er også enige i at Brønnøysundregistrene må ha ansvaret for at fondet ikke gir ut mer midler enn det er dekning for i løpet av et år.

Finansiering av fondet

Brønnøysundregistrenes gebyrpolitikk er under vurdering. Det er en kjent sak at gebyrene i dag gir inntekter til Staten som langt overstiger kostnadene ved å drive registrene. Det vesentligste av «overskuddet» kommer fra tinglysingsgebyrene knyttet til Løsøreregisterets virksomhet. Siden tinglysingsgebyrene på Løsøreregisteret først og fremst relaterer seg til næringslivets sikkerhetsstillelse for kreditt, ville det ikke være unaturlig om noe av disse midlene øremerkes til et fond for konkursbehandling. Det er ofte en direkte sammenheng mellom overbehefting av mulige panteobjekter og en etterfølgende konkurs.

I tilknytning til den pågående vurdering av hele gebyrpolitikken ved Brønnøysundregistrene, kunne man for eksempel tenke seg at tinglysingsgebyret på Løsøreregisteret ble fastsatt slik at det vil gi et «overskudd» på inntil 20 millioner kroner, som kanaliseres inn i et konkursfond, i stedet for dagens ordning som gir 100 millioner kroner netto til statskassen.

En slik ordning vil antakelig være enklere å akseptere for de næringsdrivende enn at deler av gebyrene for nyregistrering i Foretaksregisteret knyttes til oppbygging av et slikt fond.

Alternativt er det likevel mulig at deler av gebyrene for nyregistreringer i Foretaksregisteret etter foretaksregisterloven § 2-1 kanaliseres til konkursfondet. Gebyr til fondet bør imidlertid ikke føre til en økning av gebyrene ved nyregistrering. Brønnøysundregistrene er videre av den oppfatning at også i et slikt tilfelle må Staten skyte inn grunnkapital til fondet.

Vi ønsker å kommentere to problemstillinger vi antar kan komme opp under høringsrunden. For det første: Forslag om at alle etablerte selskaper pålegges å innbetale gebyr til fondet når eventuelle endringsmeldinger innkommer til Foretaksregisteret. Brønnøysundregistrene anser sine foretaksopplysninger som meget oppdaterte. Dette skyldes dels at næringslivet ser viktigheten av at deres foretaksopplysninger er korrekte til enhver tid, og dels at de fleste endringsmeldinger er gebyrfrie. Særlig bestemmelsen i foretaksregisterloven § 10-1 om at det som er registrert i Foretaksregisteret anses å være kommet til tredjemanns kunnskap og de hensynene som denne bestemmelsen hviler på, gjør at dette er svært viktig å videreføre. Erfaringer fra Finland, hvor nesten alle endringsmeldinger er gebyrbelagt, sies å være at mange opplysninger er foreldede. Situasjonen kan bli at næringslivet ikke oppdaterer registeret fortløpende. Innsendelse avventes til opplysningene er så mange, eller av en slik art, at det er rimelig å melde gebyrbelagte endringer. Brønnøysundregistrene anser det som viktig at gebyrpolitikken ikke medfører at oppdateringen av våre foretaksopplysninger blir svekket.

Den andre problemstillingen er synspunkter som innebærer at Brønnøysundregistrenes registrering av virksomheter skaper et overskudd. Gebyrene ved nyregistrering av et foretak overstiger i dag de umiddelbare kostnadene ved denne operasjonen. Den eksisterende gebyrpolitikk er imidlertid et uttrykk for at gebyrene ved nyregistrering av foretak også skal innebære en delvis dekning av senere endringsmeldinger. Kunngjøringsutgifter i Norsk Lysningsblad og aviser må også tas med i dette regnestykket. I tillegg kan nevnes at registrering i Enhetsregisteret er gratis. Likevel er det et faktum at samlet aktivitet ved Brønnøysundregistrene som nevnt fører til at registervirksomheten er en netto bidragsyter til statskassen. Ut fra en slik tankegang kan det sies at næringslivet er med på å skape et overskudd ved Brønnøysundregistrene. Hvis dette overskuddet skal være med på å finansiere opprettelsen av et fond for boomkostninger vil det etter vår oppfatning være korrekt at Staten bidrar med en engangsbevilgning til fondets grunnkapital.»

Konkursrådet uttaler med støtte av ØKOKRIM, Bergen Skifterett, Den norske Dommerforening og Den norske Advokatforening:

«Konkursrådet mener det er et naturlig prinsipp at de midler som innbetales i forbindelse med registrering av en virksomhet kan benyttes til opprydning når det går galt med virksomheten. Registreringsgebyrene overstiger i dag omkostningene ved driften av registrene. Det vil derfor være naturlig at deler av overskuddet brukes til behandling av konkurser i de virksomhetene som er registrert. Det er for øvrig et EU-rettslig prinsipp at tjenester ikke skal koste mer for brukerne enn de faktiske kostnadene hos det offentlige. Dette prinsippet kan gjennomføres på to måter:

Den ene måten er at det kan trekkes til dette formål fra midler som inngår i samme år som trekket skjer. Den andre måten er at det gjøres en avsetning som det senere kan trekkes på. Den siste metoden innebærer at det teknisk sett opprettes et fond. Fondet kan administreres av Brønnøysundregistrene slik det er foreslått av departementet. Konkursrådet er videre enig i at gebyrplikten bare bør gjelde ved nyregistrering i Foretaksregisteret for alle foretak som er registreringspliktige etter foretaksregisterloven § 2-1.

Videre er Konkursrådet enig i at det bør være skifteretten som innenfor rammen av de disponible midler, fastsetter om midler fra fondet i det enkelte tilfelle skal benyttes. Konkursrådet er enig i at det normalt bør være et maksimumsbeløp for hvert konkursbo og mener at dette passende kan settes til 45 R. Videre er vi enig i at fondet bare kan benyttes i tilfeller hvor det viser seg at bruk av legalpanteretten ikke vil være tilstrekkelig og at fondet også er subsidiært i forhold til rekvirentansvaret.»

Rusmiddeldirektoratetuttaler med støtte av Sosial- og helsedepartementet at en legalpantordning vil være mer hensiktsmessig og mer rettferdig enn generelle ordninger som pålegger etablerte næringsdrivende eller alle nyregistrerte foretak en eller annen form for sikkerhetsstillelse med henblikk på eventuelle konkurser. Direktoratet går følgelig ikke inn for forslaget om etablering av et fond for boomkostninger, og viser dessuten til at ordningen reiser mange vanskelige spørsmål og vil være vanskelig å administrere.

Skattedirektoratetanbefaler ikke at det innføres et fond for boomkostninger, idet direktoratet antar at næringslivet allerede oppfatter gebyrbelastningen som stor. Samtidig vil fondet forutsette oppbygging av et administrativt apparat som antakelig vil medføre en del administrative kostnader.

Oslo skifterett og byskriverembeteer positiv til etablering av et fond, men mener at det bare delvis bør finansieres ved nytt gebyr. Embetet uttaler:

«Slik som denne ordningen er foreslått er skifteretten enig at dette vil være et godt supplement til de tiltak som nevnt ovenfor. I mange boer vil det ikke være pantsatte eiendeler i det hele tatt. Fondet bør administreres av Brønnøysundsregisterne, men uttak fra fondet avgjøres av skifteretten etter nærmere retningslinjer. Det bør settes et maksimumsbeløp som også tar utgangspunkt i R. Dette bør settes til det samme som rekvirentansvaret 45 R.

Finansieringen av fondet bør skje ved overskudd fra registreringsgebyrene og at det opprettes et særskilt gebyr øremerket nettopp dette. Gebyret kan etter gjennomgang av departementets fremlegg av statistikk og utregninger om inntekter og utgifter eksempelvis settes til 1 R.

Det synes videre fornuftig at gebyret kun pålegges nyregistreringer av foretak og at dette gjelder [dem] som omfattes av foretaksregisterloven § 2-1.

Selv om gebyrbelastningen for næringslivet kan oppfattes som stor bør det likevel være en generell interesse for at ordninger som skal være med på å avdekke økonomisk kriminalitet og uønskede forhold opprettes.»

Trondheim byfogdembeteer skeptisk til etablering av en fondsordning og uttaler:

«Ordningen forutsetter at «alle» skal betale for de som slås konkurs. Dette synes urimelig (...)

Dersom en slik ordning gjennomføres, er det tvilsomt om det eksisterer behov for andre ordninger til finansiering av bobehandlingen. På den annen side kan det ikke utelukkes at det i enkelte bo vil være behov for ytterligere kapitaltilførsel. I en slik sammenheng kan denne ordningen være et alternativ for «spesielt utvalgte» typetilfeller av konkursbo. Trondheim skifterett forutsetter imidlertid at denne ordningen ikke fordyrer stiftelsesprosessen. Det er allerede dyrt nok å stifte selskaper.

Dersom ordningen gjennomføres bør det være skifteretten som avgjør om det skal tas midler fra fondet i den enkelte sak.»

Heggen og Frøland tingrettuttaler at forslaget om fond for boomkostninger vil gjøre det atskillig mer komplisert og kostbart å starte opp med næringsvirksomhet og verdiskapning for enkeltpersoner, og at det ikke bør gås videre med forslaget.

Nord-Østerdal tingrettuttaler:

«Vi finner at et fond for boomkostninger kan være formålstjenlig. Vi er likevel enig med departementet i at fondet ikke vil kunne tilføre midler til alle boer da dette vil forutsette en meget betydelig tilføring av midler til fondet. Etter vår oppfatning burde et slikt fond i hovedsak benyttes til å tilføre midler til bo hvor det ikke foreligger rekvirentansvar, dvs. boer åpnet etter oppbud eller etter begjæring fra arbeidstakere. Disse konkursboene er ofte helt uten midler. Dertil vil den foreslåtte subsidiære legalpantordningen trolig være til liten hjelp i mange av disse boene fordi mange av disse selskapene har vært rene driftsselskaper uten eiendeler. Et fond for disse boene ville kunne være med på å begrense det statlige ansvaret etter § 73 tredje ledd.

Vi støtter departementets forslag om administrasjonen og bruken av fondet.

Når det gjelder finansieringen av fondet, er vår oppfatning at alle registrerte selskaper med begrenset ansvar bør bidra til finansieringen. Ut fra vårt syn er det langt større fare for innstillingsbo ved selskaper med begrenset ansvar, og det er naturlig at disse selskapene derfor må bidra. Disse selskapene kan pålegges å innbetale et rettsgebyr per år som «vederlag» for å få begrense sitt ansvar. Skattetrykket vil ikke bli påvirket særlig ved dette, og vi tror heller ikke at kr 670 per år vil få innvirkning på valg av selskapsform. Hvis det innbetales et rettsgebyr årlig, vil dette etter departementets tall gi ca. kr. 100 millioner per år som vil være mer enn tilstrekkelig. Skulle dette gi mer enn nødvendig, kan «vederlaget» settes til ½ rettsgebyr.

Som nevnt ovenfor, bør fondet benyttes til å tilføre et beløp lik rekvirentansvaret til de boer hvor det ikke foreligger noe slikt ansvar. Skulle fondet ha midler utover dette, bør disse tilføres departementets eget fond for etterforskning av økonomisk kriminalitet.»

Salten tingrett uttaler at etablering av et fond isolert sett kan være en enkel og god ordning for skifteretten, men at ordningen antakeligvis ikke vil la seg gjennomføre.

Den norske Revisorforeninggår mot etablering av en fondsordning og uttaler:

«Så langt vi kan se antyder departementet at dersom en fondsording skal etableres, bør den begrenses til nyetablerte foretak som er registreringspliktige etter foretaksregisterloven § 2-1. Vi har vanskelig for å se at en slik sterkt begrenset fondsordning har noen særlig verdi ut fra formål en utvidet bobehandling skal ha. Det pekes i den sammenheng bl.a. på de problemer departementet sier er knyttet til hvilke boer som skal kunne ta midler ut fra fondet og de begrensninger som også her er antydet. Behovet for en utvidet bobehandling begrenser seg neppe til virksomheter som heretter måtte bli etablert.

Vi ser det imidlertid heller ikke som noen løsning at det etableres et fond til hvilket alle virksomheter betaler et gebyr. Med mer enn 294.000 registrerte foretak og et antall konkurser på mer enn 5.000 (pr. 31.12.2000), vil dette måtte kreve et ikke ubetydelig administrativt apparat. Skal fondet få en avkastning som innebærer balanse, må det dessuten årlig tilføres fondet et beløp av ikke ubetydelig størrelse for foretakene. Slike ordninger er etter vår oppfatning prinsipielt uheldig.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler med støtte av Finansieringsselskapenes Forening:

«FNH og Sparebankforeningen stiller seg i prinsippet positive til en ordning med opprettelse av et fond for boomkostninger som en alternativ måte å skaffe midler til bobehandling på. En slik fondsoppbygging bør imidlertid inngå som en del av et totalt opplegg for å finansiere bobehandling i tilfeller hvor det ellers ikke finnes midler til dette. Det bør derfor sees i sammenheng med ovennevnte forslag om legalpant for konkursboet og økning av rekvirentansvaret.

Næringslivet betaler allerede i dag store summer i gebyrer til staten for registrering, tinglysing og uthenting av opplysninger m.v. i Brønnøysundregistrene. I henhold til opplysninger i Brønnøysundregistrenes årsmelding økte gebyrinntektene for registrering i 2000 med ca. 14 %, noe som i all hovedsak skyldes Stortingets økning av gebyrsatsene. Etter vår oppfatning bør gebyret til et boomkostningsfond kunne dekkes av de gebyrinntekter staten i dag allerede har som følge av registrering m.v. i Brønnøysundregistrene. Sett i sammenheng med forslagene under pkt. 2 og 3, vil fondet finansiert på denne måten sørge for at både kreditorer, panthavere, selskapet selv og det offentlige bidrar med midler til en tilfredsstillende bobehandling. Dersom det statlige bidrag til slike ordninger tas fra nåværende gebyrinntekter, unngår man at næringslivet belastes med nye eller økte avgifter og gebyrer.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke bedrifter som skal nyte godt av utbetalinger fra fondet, samt hvor store beløp som skal kunne betales ut, vil vi foreslå at det utarbeides retningslinjer for dette for eksempel i regi av Konkursrådet.»

Norske Sivilingeniørers Forening (NIF) uttaler:

«NIF stiller seg avvisende til en særskilt konkursskatt for selskapene for det formål å opprette et eget fond for boomkostningene. Både for nystartede selskaper og (andre) selskaper som driver med små marginer vil forslaget innebære at de skvises ytterligere. Belastningen gjennom andre former for offentlige ordninger er allerede for stor. Det nevnes også at beløpsbegrensningene som er angitt i departementets forslag antagelig ikke er til hjelp i andre tilfeller enn de mindre boer. NIF viser til sitt eget forslag om boomkostningsfond (...) og vil heller anbefale at det offentlige gir en engangsbevilgning ved etablering av et boomkostningsfond dersom overskuddet av gebyret til foretaksregisteret ikke er tilstrekkelig.»

NIFs forslag om boomkostningsfond går ut på at overskuddet etter gebyrene for registrering av nye aksjeselskaper i Foretaksregisteret settes av til et fond, dersom det er slik at gebyrene overstiger de administrative kostnadene ved forvaltningen av registeret. NIF foreslår videre at Justisdepartementets garantiordning tillegges dette fondet.

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«NHO vil gå sterkt imot at det etableres et fond for bo-omkostninger, både etter den skisse som er redegjort for i departementets høringsnotat, og på andre måter som belaster foretakene generelt.

For det første vil et fond basert på innbetalinger fra foretakene, uavhengig av om det vil være knyttet til eksisterende og nyregistrerte foretak, eller bare nyregistrerte foretak, bety en tilleggsavgift eller «skatt» på det å etablere foretak. Gebyret for å registrere foretak i Foretaksregisteret, overstiger allerede det de facto koster å administrere registeret.

Vi kan heller ikke se at det er rimelig å pålegge alle foretak en tilleggsskatt på denne måten, som kun skal komme enkelte foretak som går konkurs, «til gode».

Innføringen av et nytt gebyr vil hemme, ikke fremme nyetablering, noe som vi ser på som svært uheldig. NHO vil også påpeke at eksisterende tilskuddsordninger ikke benyttes i særlig grad, noe som tilsier at det ikke er behov for denne type ordninger.»

7.3 Departementets vurdering

På bakgrunn av de mothensyn som er nevnt i høringsnotatet og det at et flertall av høringsinstansene er negative til forslaget, vil departementet ikke foreslå at det opprettes et fond for boomkostninger basert på at de næringsdrivende pålegges ny gebyrplikt. Det vises særlig til at gebyrplikten måtte være av en viss størrelse for at fondet skulle balansere, og til at det vil knytte seg administrative kostnader til etablering av et slikt fond.

Når det gjelder forslaget som er kommet opp i høringsrunden om opprettelse av et fond basert på overskuddet av gebyrer for tinglysning i Løsøreregisteret som et supplement til de øvrige tiltakene for å skaffe midler til boene, vil dette bli sett nærmere på i forbindelse med Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet.