10 Tap av statsborgerskap

10.1 Innledning

Det har tradisjonelt vært tre måter å tape statsborgerskapet på i norsk lovgivning. For det første kunne man tape statsborgerskapet ved erverv av annet statsborgerskap. Denne regelen hviler på prinsippet om at man så vidt mulig bare skal stå i statsborgerrettslig forhold til én stat. For det annet kunne man miste statsborgerskapet dersom man ikke hadde tilknytning til Norge i form av bopel mv. Bestemmelsen hviler på tanken om at personer som bor i utlandet med tiden vil miste tilknytningen til Norge og det norske samfunnet, slik at det ikke lenger er naturlig at de opprettholder sitt norske statsborgerskap. Bestemmelsene har sitt motstykke i ervervsreglene som forutsetter tilknytning i form av bopel for å kunne erverve norsk statsborgerskap. Endelig har man hatt muligheten til å bli løst fra, dvs. tape, sitt norske statsborgerskap etter søknad om dette.

Etter statsborgerloven av 1888 tapte man statsborgerskapet enten ved å bli borger i fremmed stat (§ 6a), eller ved å forlate landet for bestandig (§ 6b). Statsborgerloven av 1924 opprettholdt regelen om tap av statsborgerskapet ved erverv av annet statsborgerskap, men regelen ble endret slik at tapet først inntrådte ved utflytting fra riket (§ 8). Regelen om at statsborgerretten gikk tapt dersom man forlot landet for bestandig, ble også myket opp. Det ble innført en regel om at statsborgerskapet bare tapes av nordmenn som er født i utlandet, og som aldri har bodd eller hatt tilhold i Norge før fylte 22 år. Før fylte 22 år kunne disse likevel søke om å beholde statsborgerskapet (bibehold) (§ 9). I tillegg ble det tatt inn en bestemmelse om at man kunne løses fra det norske statsborgerskapet etter søknad (§ 10).

I statsborgerloven av 1950 ble reglene om tap av statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap endret, slik at man bare tapte statsborgerskapet dersom det nye statsborgerskapet var ervervet etter søknad eller ved ansettelse i annet lands tjeneste. Dette innebar at automatisk erverv ikke lenger medførte tap av norsk statsborgerskap. Reglene ble samtidig endret, slik at man tapte statsborgerskapet allerede ved ervervet (§ 7), og ikke først ved utflytting fra riket. Reglene om tap for personer født i utlandet ble videreført (§ 8). Det samme gjaldt reglene om løsning etter søknad (§ 9).

I 1979 fikk loven en ny § 9a om tap av statsborgerskap i henhold til avtale inngått med annen stat.

10.2 Den folkerettslige ramme

Europarådskonvensjonen av 1997 har som utgangspunkt at konvensjonsstatene ikke skal ha regler som medfører automatisk tap av statsborgerskap, eller tap av statsborgerskap på statens initiativ, med mindre konvensjonen uttrykkelig gjør unntak for slike bestemmelser. Konvensjonens artikkel 7 lyder slik:

1. «En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap ex legeeller på statspartens initiativ unntatt i følgende tilfeller:

   1. frivillig erverv av annet statsborgerskap;

   2. erverv av statspartens statsborgerskap ved hjelp av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta vedrørende søkeren;

   3. frivillig tjenestegjøring i en fremmed militær styrke;

   4. fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser;

   5. fravær av reell tilknytning mellom statsparten og en statsborger med fast bosted i utlandet;

   6. når det fastslås før et barn når myndighetsalder at de vilkår som er fastsatt i den nasjonale lovgivning og som førte til ex legeerverv av statspartens statsborgerskap, ikke lenger er oppfylt;

   7. adopsjon av et barn dersom barnet erverver eller innehar den ene eller begge adoptivforeldrenes fremmede statsborgerskap.

2. En statspart kan bestemme at barn hvis foreldre taper dens statsborgerskap taper slikt statsborgerskap unntatt i tilfeller som omfattes av nr. 1 bokstav c og d. Barn skal imidlertid ikke tape statsborgerskapet dersom en av deres foreldre beholder det.

3. En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap i henhold til nr. 1 og nr. 2 i denne artikkel dersom den berørte derved ville bli statsløs, unntatt i tilfeller som nevnt i nr. 1 bokstav b i denne artikkel.»

Løsning fra statsborgerskap etter søknad reguleres i konvensjonens artikkel 8, se nærmere under punkt 10.5.2.

I tillegg til Europarådskonvensjonen av 1997 har også FN konvensjonen av 30. august 1961 om å redusere tilfeller av statsløshet betydning for tapsreglene. Dette gjelder særlig forpliktelser til å unngå statsløshet i artiklene 5-8. FN konvensjonen inneholder også en bestemmelse i artikkel 9 om at en kontraherende stat ikke må frata noe individ eller noen gruppe statsborgerrett «på grunn av rasemessige, etniske, religiøse eller politiske grunner».

10.3 Tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet lands statsborgerskap

10.3.1 Gjeldende rett

Norsk statsborgerlovgivning bygger på prinsippet om at dobbelt statsborgerskap så vidt mulig skal unngås. Dette er bakgrunnen for gjeldende statsborgerlov § 7, som lyder slik:

«Norsk borgarrett misser:

1. den som får borgarrett i eit anna land etter søknad eller samtykke med reine ord,

2. den som får framand borgarrett med å taka offentleg teneste i eit anna land,

3. ugift barn under 18 år som får borgarrett i eit anna land avdi ein av foreldra får framand borgarrett så som nemnt under nr. 1 og nr. 2 når han har foreldreansvaret for barnet åleine eller foreldreansvaret saman med den andre av foreldra og denne ikkje er norsk borgar.»

Tap av statsborgerskap etter bestemmelsen inntreffer uavhengig av om vedkommende fortsatt er bosatt i Norge. At personer bosatt i Norge taper statsborgerskap etter bestemmelsen forekommer sjelden, ettersom de fleste land stiller krav om bopel i landet for at statsborgerskap kan erverves etter søknad eller samtykke.

§ 7 nr. 1 tolkes slik at vedkommende positivt må ha gitt uttrykk for ønske om statsborgerskap i et annet land. Samtidig må det uttrykte ønsket ha hatt betydning for ervervet. Dersom statsborgerskapet erverves automatisk, er det uten betydning for det norske statsborgerskapet om erververen har gitt uttrykk for at han eller hun ønsker et slikt statsborgerskap, eller at vedkommende har innlevert søknad om slikt statsborgerskap. Bestemmelsen omfatter tap både som følge av erverv etter søknad og ved melding. Eksempel på automatisk erverv som ikke medfører tap av norsk statsborgerskap, er norsk statsborger som får statsborgerskap i et annet land som en direkte følge av at vedkommende adopteres av statsborgere av dette landet.

Også barn taper statsborgerskap etter § 7 nr. 1, dersom barnet er blitt statsborger i et annet land etter søknad eller melding. Barnet kan med andre ord tape sitt norske statsborgerskap som hovedperson, uavhengig av om foreldrene samtidig taper sitt statsborgerskap. Til tross for lovens ordlyd, legges det i praksis til grunn at barn, dvs. personer under 18 år, som erverver annet statsborgerskap ved at foreldrene innleverer melding eller søknad om slikt statsborgerskap på vegne av barnet, ikke mister sitt norske statsborgerskap etter § 7 nr. 1, dersom en av foreldrene som har del i foreldreansvaret er norsk og fremdeles vil være det, se Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VIII punkt 1.

Tap etter § 7 nr. 2 inntrer der statsborgerskapet er en automatisk følge av ansettelsen. Bestemmelsen har mistet mye av sin praktiske betydning, ettersom stadig færre land har regler om erverv av statsborgerskap som følge av ansettelse i offentlig tjeneste. I den grad statsborgerskap er et vilkår for offentlige stillinger, vil man normalt måtte søke statsborgerskap, slik at tapet inntrer etter § 7 nr. 1.

Bestemmelsen i § 7 nr. 3 er en konsekvens av at barn anses som bipersoner i statsborgerrettslig sammenheng. Når foreldrenes erverv av statsborgerskap medfører automatisk erverv av annet statsborgerskap for barnet, taper barnet automatisk sitt norske statsborgerskap. Det er imidlertid en forutsetning for barnets tap at ikke en av foreldrene med del i foreldreansvaret fortsatt er norsk statsborger.

Barns tap av norsk statsborgerskap i forbindelse med foreldrenes erverv av annet statsborgerskap kan skje etter § 7 nr. 1 eller § 7 nr. 3. Avgjørende for hvilken bestemmelse som regulerer barnets tap av norsk statsborgerskap er hvordan barnet erverver annet statsborgerskap. Dersom barnet erverver annet statsborgerskap automatisk som følge av foreldrenes erverv, reguleres tapet av § 7 nr. 3. At ervervet skjer automatisk innebærer at ervervet skjer uavhengig av søknad eller melding. Innvilges annet statsborgerskap som følge av søknad eller melding for barnet, eller at barnet er tatt med på foreldrenes søknad, reguleres tapet av norsk statsborgerskap av § 7 nr. 1.

10.3.2 Nordisk rett

Alle de øvrige nordiske land har hatt bestemmelser tilsvarende tapsreglene i § 7. Ettersom Finland, Island og Sverige har forlatt prinsippet om ett statsborgerskap, er deres regler om tap ved erverv av annet statsborgerskap opphevet.

Dansk statsborgerlov har fortsatt bestemmelser tilsvarende den norske § 7.

10.3.3 Utvalgets forslag

10.3.3.1 Flertallets forslag

Utvalgets flertall går, som nevnt under punkt 4.2.9.6, inn for å akseptere doble statsborgerskap. Flertallet foreslår derfor at man ikke viderefører bestemmelsen om at norsk statsborgerskap tapes ved erverv av statsborgerskap i et annet land «etter søknad eller samtykke med reine ord». Flertallets standpunkt er begrunnet i at tap av statsborgerskap bør være en følge av manglende tilknytning til Norge, og ikke at man også har en tilknytning til et annet land.

10.3.3.2 Mindretallets forslag

Utvalgets mindretall mener at en ny lov om statsborgerskap bør bygge på et prinsipp om at doble statsborgerskap så vidt mulig bør unngås. Se punkt 4.2.9.7 om begrunnelsen for mindretallets synspunkt. Mindretallet mener derfor at tapsregelen i gjeldende lov § 7 bør videreføres.

Mindretallet påpeker at det må foretas en vurdering av om gjeldende § 7 nr. 2 kan opprettholdes under Europarådskonvensjonen av 1997, og bemerker at bestemmelsen virker lite praktisk i dag.

Mindretallet bemerker at også en eventuell videreføring av § 7 nr. 3 må vurderes opp mot Europarådskonvensjonen av 1997, og sier under avsnitt 10.3.3 i utredningen:

«Den någjeldende bestemmelse er tilsynelatende i strid med konvensjonens artikkel 7 nr. 2 annet punktum for det tilfellet at en av barnets foreldre, som ikke har del i foreldreansvaret for barnet, fortsatt er norsk statsborger. Bestemmelsen reiser også generelle problemstillinger omkring barns tap av statsborgerskap som biperson. Det bør etter mindretallets syn vurderes om bestemmelsen bør få anvendelse i de tilfeller der barnet - eller foreldrene på barnets vegne - ikke kan motsette seg at barnet erverver statsborgerskap sammen med foreldrene, eventuelt at en slik reservasjon gjøres for barn over tolv år».

Mindretallet er klar over kontrollproblemene som ligger i praktiseringen av gjeldende § 7, og bemerker:

«Dersom vedkommende selv, eller den stat han eller hun blir borger av, ikke underretter norske myndigheter om ervervet, vil norske myndigheter i praksis ikke bli kjent med at det norske statsborgerskapet er tapt. Vedkommende vil i slike tilfeller kunne beholde sitt norske pass og få dette fornyet, og bli oppført i manntallet for valg. Det synes ikke etablert et tilfredsstillende system for kommunikasjon mellom de ulike land på dette punktet.»

Etter mindretallets syn kan dette likevel ikke begrunne at man oppgir prinsippet om at erverv av et utenlandsk borgerskap skal føre til tap av det norske statsborgerskapet.

10.3.4 Høringsinstansenes syn

Flertallets forslag om ikke å videreføre tapsbestemmelsene i gjeldende lov § 7 er en konsekvens av forslaget om dobbelt statsborgerskap. Høringsuttalelsene er knyttet til forslaget om dobbelt statsborgerskap som hovedprinsipp i loven, se punkt 4.2.10.

10.3.5 Departementets vurderinger

10.3.5.1 Generelt

Som følge av at departementet går inn for å videreføre prinsippet om ett statsborgerskap, jf. punkt 4.2.11, må regler om tap ved erverv av annet statsborgerskap videreføres. Departementet er enig med utvalgets mindretall i at kontrollhensyn ikke kan begrunne en annen regel. Ny lov bør derfor ha regler om at norsk statsborgerskap tapes automatisk når annet statsborgerskap erverves ved en aktiv handling, dvs. etter søknad eller ved melding. Avgrenset på denne måten betyr forslaget at norsk statsborgerskap ikke tapes dersom nytt statsborgerskap erverves automatisk. Det er imidlertid behov for noen unntak, se 10.3.5.2.

Departementet støtter utvalgets mindretall i synet på at reglene i gjeldende lov § 7 nr. 2 må anses lite praktiske og heller ikke i overensstemmelse med reglene for tap i Europarådskonvensjonen av 1997. Departementet foreslår derfor at denne bestemmelsen ikke videreføres.

10.3.5.2 Særlig om barn

Etter departementets oppfatning bør reglene for barns tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap som utgangspunkt være de samme som ved voksne personers erverv av annet statsborgerskap.

Etter departementets syn bør barn som erverver annet statsborgerskap samtidig med begge foreldre, tape sitt norske statsborgerskap, uansett om ervervet for barnet inntrer automatisk eller etter aktiv handling. Et barn har normalt sin hovedtilknytning til foreldrene. Dersom disse ikke lenger er norske, bør heller ikke barnet forbli norsk. Medfører ikke foreldrenes erverv av annet statsborgerskap tap av norsk statsborgerskap for dem, bør ervervet, som etter gjeldende rett, heller ikke medføre tap for barnet.

Dersom foreldre og barn erverver annet statsborgerskap som følge av at det er søkt for både foreldre og barn, vil tap inntre etter hovedregelen om tap som følge av en aktiv handling, se punkt 10.3.5.1. I en del land erverver imidlertid barn statsborgerskap automatisk ved foreldrenes erverv, selv om det ikke er søkt for barnet. Hovedregelen om at automatisk erverv ikke medfører tap, fører til at barnet ikke taper sitt norske statsborgerskap i slike tilfeller. Reelle grunner tilsier imidlertid ikke at barn i alle slike tilfeller skal beholde sitt norske statsborgerskap. I de tilfellene begge foreldre taper sitt norske statsborgerskap, og barnet automatisk erverver annet statsborgerskap, bør også barnet tape sitt norske statsborgerskap. Tap bør likevel ikke inntre dersom barnet selv er gift eller registrert partner. Barn som er i en slik situasjon har vanligvis etablert en tilværelse uavhengig av foreldrene. Departementet vil imidlertid ikke foreslå at barn som er samboer skal være omfattet av dette unntaket fra tapsregelen. Samboerskap for barn under 18 år vil sjelden ha vart tilstrekkelig lenge til å gi uttrykk for en fast og varig ordning, som bør utløse rettsvirkninger. I motsetning til ekteskap og partnerskap har samboerskap i slike tilfeller liten notoritet, og det kan være vanskelig i ettertid å bevise om det forelå et samboerskap eller ikke. I mange tilfeller er det aktuelt å vurdere mange år senere om en person tapte sitt statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap før fylte 18 år. De forslag til tapsregler som her er foreslått er i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. statsborgerloven § 7 nr. 3.

Etter departementets oppfatning er det imidlertid behov for å gjøre ytterligere begrensninger i regelen om automatisk tap for barn som erverver annet statsborgerskap automatisk ved foreldrenes erverv av annet statsborgerskap. Taper én av foreldrene med foreldreansvar sitt norske statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap, bør ikke barnet tape sitt norske statsborgerskap ved sitt automatiske erverv, dersom den andre av foreldrene er norsk statsborger. Dette er i hovedsak i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. statsborgerloven § 7 nr. 3. Etter § 7 nr. 3 taper barnet sitt norske statsborgerskap dersom den av foreldrene som forblir norsk ikke har del i foreldreansvaret. Departementet mener at selv om den andre av foreldrene ikke har del i foreldreansvaret, bør ikke barnets statsborgerrettslige status avhenge av dette. Barnet kan ha gode relasjoner til en mor eller far uten foreldreansvar, og også til dennes slekt. Erverv av annet statsborgerskap i de tilfellene det her gjelder, vil først og fremst skje ved opphold i annet land. Dersom det norske statsborgerskapet tapes, vil barnets muligheter til å opprettholde kontakten til Norge vanskeliggjøres.

I en del land kan barn bli statsborgere av landet før det har fylt 18 år, uavhengig av om foreldre blir borgere av landet. Som nevnt ovenfor bør barnet tape sitt norske statsborgerskap i slike tilfeller. Dette er i overensstemmelse med ordlyden i gjeldende lov § 7 nr. 1. I Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 1 er det vist til at slikt tap ikke inntrer «dersom en av foreldrene er norsk statsborger og fremdeles vil være det og har del i foreldreansvaret». Ved nærmere gjennomgang av rundskrivet har departementet kommet til at en slik praksis synes lite forenlig med lovens ordlyd. Etter departementets oppfatning bør ikke denne praksis videreføres. Prinsippet om ett statsborgerskap bør gjennomføres så konsekvent som mulig. Etter departementets oppfatning tilsier også konsekvenshensyn at tap skal inntre dersom barnet erverver statsborgerskap etter søknad samtidig med en av foreldrene, selv om den andre av foreldrene forblir norsk. Dersom barnet ikke taper norsk statsborgerskap i slike tilfeller fordi en av foreldrene fortsatt er norsk, kan det oppfordre til at det først søkes om annet statsborgerskap for barnet og deretter for den av foreldrene som fortsatt er norsk. På den måten kan barnet få dobbelt statsborgerskap, som departementet mener at man i størst mulig utstrekning bør prøve å unngå.

Departementet legger til grunn at de reglene som her foreslås er i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997, artikkel 7 nr. 1, jf. nr. 2.

Departementets forslag til bestemmelse om tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap er inntatt i utkastet til § 23.

10.4 Tap av statsborgerskap ved fravær fra riket - søknad om å beholde norsk statsborgerskap

10.4.1 Innledning

Regelen om tap av statsborgerskap ved fravær fra riket må sees i sammenheng med reglene om anvendelsen av nedstamningsprinsippet (ius sanguinis), se punkt 5. I en rendyrket form kan nedstamningsprinsippet medføre at statsborgerskap går i arv i generasjoner, uten at den enkelte borger har noen tilknytning til statsborgerlandet ut over blodsbåndet. Etter statsborgerloven av 1888 mistet man sitt norske statsborgerskap ved å forlate landet for bestandig. Personer med norsk innfødsrett, jf. punkt 3.4, kunne likevel beholde statsborgerskapet ved melding til den norske konsul på stedet. Slik melding måtte avgis ett år etter utflytting og kunne gis for ti år av gangen. Det ble også gjort unntak fra tapsregelen for borgere som flyttet til et annet land på grunn av ansettelse i norsk offentlig tjeneste. Ved 1924-loven ble tapsregelen myket opp, slik at tapet bare inntrådte for personer som selv var født i utlandet og som aldri hadde bodd i Norge før fylte 22 år. Samtidig ble det åpnet for at man kunne opprettholde det norske statsborgerskapet etter søknad.

10.4.2 Gjeldende rett - statsborgerloven § 8

Bestemmelsen fra 1924-loven er videreført i 1950-loven § 8. Den lyder slik :

«Norsk borgar som er født i utlandet, misser den norske borgarretten når han fyller 22 år såframt han før den tid aldri har budd i riket og heller ikkje hatt tilhald her som tyder på samhøyrsle med Norge, såframt han då ikkje vert utan borgarrett i noko land. Men søkjer ein slik borgar, før han fyller 22 år, om å få ha retten, kan Kongen eller den han gjev fullmakt la søkjaren få brev på det. Reglane i leden her gjeld ikkje såfremt han har misst den norske borgarretten etter § 9a andre leden første punktum.

Misser nokon norsk borgarrett etter denne paragrafen, misser likeeins borna hans den norske borgarretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje vert utan borgarrett i noko land.»

I lovens § 10 bokstav A tredje ledd gjøres følgende unntak fra bestemmelsen for personer som har vært bosatt i et annet nordisk land:

«Fyresegna i § 8, fyrste leden gjeld ikkje for den som i samanlagt minst 7 år har vore busett i nordisk avtaleland.»

Regelen i § 8 innebærer at den som er født norsk ikke automatisk får beholde det norske statsborgerskapet for bestandig, dersom vedkommende selv ikke har tilknytning til Norge. Er vedkommende født i Norge, er imidlertid dette tilstrekkelig til ikke å miste statsborgerskapet, selv om fødselen her er tilfeldig. Den som er født i utlandet, vil likevel ikke miste statsborgerskapet dersom vedkommende har bodd i Norge eller har hatt en kvalifisert form for opphold i Norge før fylte 22 år. Det kreves 2 års botid dersom vedkommende var under tolv år da han eller hun bodde her. Dersom vedkommende var over 12 år da han eller hun bodde her, kreves det i stedet at vedkommende har gått på skole eller hatt arbeid her i minst et halvt år. Dersom vedkommende har bodd i et nordisk avtaleland, gjelder særregelen i § 10 bokstav A, se nærmere punkt 9.3.

Utvalget bemerker følgende vedrørende botidskravet i utredningen under avsnitt 10.4.2:

«Det er vanskelig å se hvor departementet har funnet hjemmel til å kvalifisere lovens krav. Det er bare personer som «aldri» har bodd i Norge som taper statsborgerskapet etter bestemmelsen. Etter lovens ordlyd er det tilstrekkelig å ha vært bosatt i Norge. Det kreves verken botid eller at man har hatt arbeid eller har gått på skole her.»

I praksis er det lagt til grunn at man slipper å søke om å beholde statsborgerskapet (bibehold), dersom man bosetter seg i Norge før fylte 22 år.

For personer som ikke har vært bosatt i Norge, er lovens vilkår for ikke å tape statsborgerskapet at de har hatt opphold i Norge som tyder på samhørighet med landet. Disse oppholdene må ha funnet sted før fylte 22 år. I praksis har man lagt til grunn at det er tilstrekkelig med årlige ferieopphold på 1-2 måneder. Det er også tilstrekkelig å ha gjennomført militærtjeneste i Norge. Dersom oppholdene har funnet sted før fylte 12 år, er det tilstrekkelig med «noen» ferieopphold samt ett eller flere lengre opphold som ikke anses som bopel.

Personer som ikke oppfyller vilkårene ovenfor om botid eller tilstrekkelig samhørighet, taper automatisk statsborgerskapet ved fylte 22 år, med mindre de søker om å beholde det. Det går frem av § 8 at innvilgelse av slik søknad foretas etter departementets skjønn. Loven inneholder ingen retningslinjer for når søknaden skal innvilges. Å beholde norsk statsborgerskap er ikke noe man har ubetinget krav på, selv om man er norsk statsborger og søker før fylte 22 år. Hvilke vilkår som stilles for å beholde norsk statsborgerskap etter søknad går frem av Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt IX punkt 3. Avgjørende er blant annet hvordan foreldrene ervervet sitt norske statsborgerskap. Dersom en av foreldrene er født norsk i Norge innvilges søknaden, uten at det kreves at søkeren selv har oppholdt seg i Norge. I alle andre tilfeller, dvs. dersom den av foreldrene søkeren får sitt norske statsborgerskap fra selv er født i utlandet, eller selv har ervervet sitt norske statsborgerskap ved melding eller etter søknad, foretas det en skjønnsmessig vurdering av om tilknytningen til Norge er sterk nok til at søknaden skal innvilges. Søkeren må i et slik tilfelle ha tilnærmet slik tilknytning til Norge at søknad ikke er nødvendig. Reglene innebærer at barn av nordmenn som har fått statsborgerskapet etter søknad eller melding, eller barn av nordmenn født i utlandet, har en meget snever adgang til å beholde det norske statsborgerskapet etter søknad.

Søknad om å beholde norsk statsborgerskap fremsettes for Utlendingsdirektoratet via politiet eller norsk utenriksstasjon. Det er tilstrekkelig at søknaden er postlagt før søkeren fyller 22 år. Dersom fristen oversittes og statsborgerskapet dermed faller bort, er man henvist til å søke om statsborgerskap etter § 6. Se nærmere punkt 8.13.5 om gjenerverv av statsborgerskap for tidligere norske borgere.

I 2001 ble § 8 endret, slik at tap ikke inntrer dersom vedkommende blir statsløs. Endringen ble foretatt for å bringe loven i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav e, jf. nr. 3, se punkt 10.4.3.

Personer som har slik tilknytning til Norge at de ikke taper statsborgerskapet etter § 8, vil aldri tape sitt norske statsborgerskap, med mindre de frivillig erverver statsborgerskap i en annen stat, eller selv søker om å bli løst fra sitt norske statsborgerskap.

Bakgrunnen for at aldersgrensen i § 8 ble satt til 22 år, er at man videreførte 22-års grensen fra 1924-loven. De fleste land krevde tidligere at den som søkte statsborgerskap var fylt 21 år. 22-års grensen var derfor begrunnet i at søkeren skulle få ett år på seg til å søke statsborgerskap i den staten han eller hun bodde, uten å risikere å bli statsløs i en mellomperiode. Det er ikke adgang til å dispensere fra lovens 22-års grense.

10.4.3 Europarådskonvensjonen av 1997

Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav e fastslår at en statspart i sin nasjonale lovgivning kan gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap i tilfeller av fravær av reell tilknytning mellom statsparten og en statsborger med fast bosted i utlandet.

I forklarende rapport til konvensjonen sies det om denne artikkelen, i punkt 69 og 70, at hovedsiktemålet med bestemmelsen er å gi en stat som ønsker det anledning til å hindre egne statsborgere som har fast bosted i utlandet å beholde dens statsborgerskap i generasjon etter generasjon. Bestemmelsen gjelder særlig når den reelle og faktiske tilknytningen mellom en person og en stat ikke eksisterer, fordi vedkommende eller hans eller hennes familie har bodd fast i utlandet i generasjoner. Det forutsettes at vedkommende stat har truffet alle mulige tiltak for å sikre at denne informasjonen gjøres kjent for de berørte personer.

Tap som omhandlet i artikkel 7 nr. 1 bokstav e skal i henhold til artikkel 7 nr. 2 ikke forekomme for barn, dersom en av foreldrene beholder statsborgerskapet. Tap skal heller ikke inntre dersom vedkommende dermed blir statsløs, jf. artikkel 7 nr. 3.

10.4.4 Utenlandsk rett

Statsborgerlovene i de øvrige nordiske landene har tapsregler tilsvarende den norske lov § 8. Bestemmelsene praktiseres noe ulikt.

Danmark har, som Norge, innfortolket et botidskrav som vilkår for ikke å tape statsborgerskapet ved 22 års alder, dersom vedkommende på dette tidspunktet er bosatt i utlandet. Danmark krever ett års bopel eller opphold i landet. I motsetning til i Norge gjelder botidskravet også personer som er bosatt i Danmark ved fylte 22 år.

I Sverige er det tilstrekkelig å ha vært bosatt i Sverige på et eller annet tidspunkt før fylte 22 år. Om bosettingsperioden har vært kort, eller om vedkommende samtidig også har hatt bopel i et annet land, har ingen betydning.

Vilkårene for å innvilge søknad om å beholde statsborgerskap praktiseres forholdsvis likt i Norge, Sverige og Danmark. I praksis er terskelen for å beholde statsborgerskapet lav dersom man kan påvise en eller annen form for tilknytning til landet. Dette gjelder i alle fall for første og annen generasjons utenlandsfødte. Norge er imidlertid alene om å legge vekt på hvordan foreldrene har ervervet statsborgerskapet.

I Finland anses tilstrekkelig tilknytning å foreligge dersom vedkommende er født i Finland og har bosatt seg i Finland før fylte 22 år. Det er også tilstrekkelig om han eller hun på noe tidspunkt før 22 år har bodd i Finland. Dersom vedkommende etter å ha fylt 18, men før fylte 22 år, har fått utstedt finsk pass, eller skriftlig har meddelt en finsk utenriksstasjon at han eller hun ønsker å beholde det finske statsborgerskapet, anses også det tilstrekkelig til at det finske statsborgerskapet ikke går tapt. Det samme gjelder hvis vedkommende har avtjent militær- eller siviltjeneste i Finland.

Flere land som bygger på nedstamningsprinsippet har ikke tapsregler lik den man finner i de nordiske land. Dette skyldes som regel at disse landene har begrenset rekkevidden av nedstamningsprinsippet for barn født i utlandet. På denne måten oppnår man det samme, nemlig at statsborgerskapet ikke går i arv til personer som ikke lenger har en reell tilknytning til landet.

10.4.5 Utvalgets forslag

10.4.5.1 Innledning

Utvalget foreslår å videreføre nedstamningsprinsippet uten reservasjon for hvordan foreldrenes norske statsborgerskap er ervervet, og uten særregler for barn født i utlandet, se punkt 5.5 og utvalgets utredning avsnitt 5 om nedstamningsprinsippet. Det skal med andre ord ikke stilles krav om at barn eller foreldre må ha en reell tilknytning til Norge for at barn skal erverve norsk statsborgerskap etter sine foreldre ved fødsel. Etter utvalgets syn er det derfor fortsatt behov for en regel som medfører tap av statsborgerskap for personer som ikke har hatt selvstendig tilknytning til Norge innen en viss alder. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende bestemmelse om automatisk tap av norsk statsborgerskap som følge av manglende bopel, og med adgang til å hindre slikt tap ved søknad om å beholde statsborgerskapet. Etter utvalgets syn er tapsregelen i § 8 svært liberal i forhold til for eksempel ervervsreglene. Slik loven lyder i dag vil personer, hvis eneste tilknytning til Norge er at de er født her, kunne opprettholde sitt norske statsborgerskap livet ut, mens personer som faktisk bor i Norge og deltar i det politiske og sosiale liv, ikke kan bli norsk statsborger før vedkommende har bodd i Norge i minimum syv år. Utvalget foreslår derfor enkelte endringer i tapsbestemmelsen.

10.4.5.2 Ved hvilken alder bør man tape statsborgerskapet ved manglende bopel i Norge

Selv om de fleste land aksepterer selvstendig erverv av statsborgerskap allerede fra fylte 18 år, foreslås aldersgrensen på 22 år videreført. Dermed får søkeren god tid på seg til å søke om statsborgerskap i det landet vedkommende er bosatt, og god tid som myndig til å vurdere om han eller hun skal søke om å beholde det norske statsborgerskapet.

10.4.5.3 Vilkårene for å tape norsk statsborgerskap ved manglende bopel i Norge

Etter utvalgets syn bør man i større grad enn etter gjeldende rett legge vekt på barnets selvstendige tilknytning til Norge. Fødsel i Norge markerer ikke, etter utvalgets syn, en slik tilknytning til landet at statsborgerskapet bør beholdes livet ut. Det kan bero på tilfeldigheter hvor man er født, og dette er et forhold av mindre betydning i et samfunn hvor man i langt større grad enn tidligere har muligheten til å oppholde seg i ulike land i ulike perioder av livet. En regel om tap av statsborgerskap, når barnet ikke har tilknytning til Norge gjennom bopel her i en lengre del av barne- og ungdomstiden, bør derfor også gjelde barn født i Norge. På tross av lovens ordlyd praktiseres det i dag et botidskrav. Utvalget mener at et botidskrav bør lovfestes. Reelt sett vil et barns tilknytning til det stedet det bor variere med barnets alder. Det kunne derfor være aktuelt å stille som vilkår at botiden eller deler av den må finne sted etter en viss alder. En slik regel kan slå tilfeldig ut, og foreslås derfor ikke.

Utvalget foreslår ikke unntak fra botidskravet for personer som er bosatt i Norge når de fyller 22 år, og som ikke har oppfylt botidskravet. Utvalgets standpunkt er i første rekke begrunnet i omgåelseshensyn, og samsvarer med den løsningen som er lagt til grunn i Danmark. Når det gjelder botidens lengde, har utvalget kommet til at denne bør settes til 2 år. Etter utvalgets syn vil en person hvor minst én av foreldrene er norsk, og som selv har bodd i Norge i minst to år før fylte 22 år, normalt ha en slik tilknytning til Norge at statsborgerskapet bør beholdes livet ut. Kravet om 2 års botid er også i samsvar med gjeldende praksis når det gjelder opphold før fylte 12 år.

Ettersom tapet inntrer automatisk, er det etter utvalgets syn viktig å ha klare regler for når tap skal inntre. Den enkelte bør ikke være i tvil om at han eller hun må søke for å beholde sitt norske statsborgerskap. Siden det er spørsmål om å fastslå om vedkommende en gang i fortiden har bodd i Norge en viss tid, mener utvalget det også ut fra «offentlige hensyn» er ønskelig med en enkel bevisregel. For å skape den ønskede klarhet foreslår utvalget at botiden skal kunne dokumenteres med utskrift fra norsk folkeregister, og at dette skal fremgå av loven. Bare i særlige tilfeller bør man legge til grunn at søkeren har vært bosatt i Norge dersom dette ikke går frem av folkeregisteret. Registrering i folkeregisteret bør på den annen side ikke være tilstrekkelig for å beholde statsborgerskapet, dersom søkeren rent faktisk ikke har hatt bopel i Norge.

Etter utvalgets syn bør ferieopphold og annet faktisk opphold som ikke kan anses som bosetting, bare danne grunnlag for å beholde statsborgerskapet etter søknad. Slik regelen lyder i dag må man i ettertid ta stilling til om oppholdene vedkommende hadde i Norge før fylte 22 år hadde et slikt omfang, og var av en slik art, at det norske statsborgerskapet er i behold. Dette vil ofte være vanskelig å dokumentere. Tilsvarende dokumentasjonsproblemer vil oppstå i forhold til vedkommendes barn. Hvorvidt barna er norske statsborgere vil bero på om foreldrene under deler av oppveksten har hatt tilhold her som tyder på samhørighet med Norge. Gjennom forslaget om 2 års botid som må dokumenteres vil man få en regel som er forutberegnelig for den enkelte, samtidig som man eliminerer de dokumentasjonsproblemene som vil kunne oppstå i ettertid.

Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i gjeldende lov § 10 bokstav A tredje ledd om at tapsbestemmelsen i § 8 ikke gjelder den som har 7 års opphold i annet nordisk land. Se nærmere punkt 9.5 og utvalgets utredning avsnitt 11.

Utvalgets forslag kan medføre at personer som det er naturlig at opprettholder sitt norske statsborgerskap, på bakgrunn av tilhold som tyder på samhørighet med Norge, taper dette fordi de ikke er klar over at de må søke om å beholde det. Utvalget skriver i denne sammenhengen:

«For barn bosatt i utlandet, vil skolegang gjøre at ferier er den eneste praktiske muligheten for opphold i Norge. Personer som ikke har vært bosatt i Norge før de fyller 22 år, må generelt antas å ha liten kunnskap om norsk statsborgerlovgivning, selv om dette i en viss grad kan bøtes på ved at man trykker slike opplysninger i passet. Det kan også vurderes å bare utstede pass frem til 22 års alder til personer bosatt i utlandet, med mindre de dokumenterer at de oppfyller kravet til botid. Man må også se reglene i sammenheng med at det vil gjelde lempelige regler for gjenerverv dersom man igjen ønsker å knytte kontakt til Norge.»

Utvalget foreslår at forvaltningen gis en skjønnsmessig adgang til å ta til behandling søknader som er fremsatt etter at søkeren har fylt 22 år. Forutsetningen må være at vilkårene for å beholde statsborgerskapet forelå da søkeren fylte 22, og at søkeren ikke er vesentlig å bebreide for at søknaden er inngitt for sent, og det ellers ville være urimelig at statsborgerskapet tapes på grunn av dette.

En forutsetning for tap av statsborgerskap etter bestemmelsen må fortsatt være at vedkommende ikke blir statsløs.

10.4.5.4 Vilkårene for å beholde statsborgerskapet etter søknad

Utvalget foreslår at det fortsatt skal bero på en skjønnsmessig avgjørelse i det enkelte tilfellet om vedkommende har en tilknytning til Norge som tilsier at søknad om å beholde statsborgerskapet bør innvilges. Ved vurderingen kan det legges vekt på botid før fylte 22 år som er kortere enn 2 år eller som ikke er registrert i folkeregisteret. Det må likevel være en forutsetning at reglene ikke praktiseres slik at kravet om 2 års botid før fylte 22 år uthules. Også andre tilknytningsmomenter enn bopel, som for eksempel ferieopphold, kan komme i betraktning. Foreldrenes tilknytning til Norge bør i utgangspunktet ikke være avgjørende, men det kan komme inn i en skjønnsmessig vurdering. Heller ikke måten foreldrene har ervervet sitt norske statsborgerskap på bør tillegges vekt. Personer som er bosatt i Norge ved fylte 22 år, men som ikke har opparbeidet seg tilstrekkelig botid til å hindre at statsborgerskapet går tapt, bør etter utvalgets syn gis adgang til å beholde statsborgerskapet når det søkes om det. Forutsetningen må være at det dreier seg om reell bosetting.

Utvalget foreslår at det fortsatt skal være tilstrekkelig å ha søkt om å beholde det norske statsborgerskapet før fylte 22 år. Innvilges søknaden etter fylte 22 år, skal søkeren anses for å ha vært norsk uten avbrudd. Dette vil blant annet ha betydning for barn som er født etter at søkeren er fylt 22 år, men før søknaden er innvilget.

10.4.5.5 Barns avledede tap av statsborgerskap

Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i § 8 annet ledd om at tap av statsborgerskap også medfører tap for vedkommendes barn. Disse barna vil forutsetningsvis være ganske små, og det er lite naturlig at de opprettholder sitt norske statsborgerskap dersom foreldrenes statsborgerskap går tapt.

Unntak må likevel gjøres i de tilfellene der én av foreldrene fortsatt er norsk, samt der barnet selv fyller vilkårene for ikke å tape statsborgerskapet etter bestemmelsen, dvs. har bodd i Norge i to år. Tap av det norske statsborgerskapet kan heller ikke inntre for barn, dersom de derved blir statsløse.

10.4.6 Høringsinstansenes syn

Juss-Buss støtter utvalgets forslag om lovfesting av et botidskrav på 2 år. Når det gjelder vilkårene for å beholde det norske statsborgerskapet etter søknad støtter Juss-Bussforslaget om en fortsatt skjønnsregel, men mener at klarere regler bør nedfelles i loven. Utlendingsdirektoratet mener at et krav om at søkeren skal ha en tilknytning til Norge for å beholde statsborgerskapet bør innarbeides i loven. Direktoratet bemerker videre at innføring av en mulighet for å dispensere fra 22-årsfristen gjør behandlingen av søknadene vanskeligere og mer tidkrevende og kan åpne for forskjellig praksis. Dispensasjonsadgangen bør derfor utgå.

Kirkerådet og Mellomkirkelig råd er uenig i at reglene om bortfall av statsborgerskap også skal gjelde for personer født i Norge. Politimesteren i Kristiansand påpeker nødvendigheten av informasjon om tapsreglene.

10.4.7 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre en regel om automatisk tap av norsk statsborgerskap som følge av manglende bopel, og at tap kan avverges ved søknad om å beholde det. Det sentrale ved forslaget er å begrense virkningen av nedstamningsprinsippet, slik dette er utformet i utkastet til § 4. Ved å sette krav om en viss botid, hindrer man at statsborgerskap går i arv i generasjoner blant personer som ikke har tilknytning til Norge. Etter departementets syn bør det fremgå av bestemmelsen at tapet gjelder statsborgerskap ervervet ved fødsel. Departementet støtter forslaget om å videreføre bestemmelsen om botid i annet nordisk land for å avverge tap av norsk statsborgerskap. For sammenhengens skyld bør en regel om betydningen av botid i annet nordisk land inntas i bestemmelsen som regulerer betydningen av botid i Norge for å avverge tap. Se nærmere punkt 9. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om å la tapet inntre ved fylte 22 år. Selv om det i mange tilfeller er unødvendig med så høy aldersgrense for å sikre at vedkommende har ervervet annet statsborgerskap, innebærer denne en videreføring av gjeldende rett. 22 år er også aldersgrensen i Danmark, Finland og Sverige.

Departementet støtter forslaget om at det er vedkommendes selvstendige tilknytning til Norge som skal være avgjørende for om tap skal inntre etter bestemmelsen, og at fødsel på territoriet ikke skal være avgjørende. Når det gjelder hvilken konkret tilknytning til Norge som bør kreves, slutter departementet seg til forslaget om botidskrav på 2 år, i kombinasjon med en adgang til å dispensere fra 22 års fristen når det gjelder søknad om å beholde det norske statsborgerskapet, se nedenfor. Formålet med den tapsbestemmelsen som her diskuteres er ikke å gjøre det svært vanskelig for nordmenn bosatt i utlandet å opprettholde sitt norske statsborgerskap, men å hindre dem som ikke har noen tilknytning til Norge i å beholde det. Av dokumentasjons- og notoritetshensyn bør botiden kunne dokumenteres ved utskrift fra norsk folkeregister. Når det gjelder botid i annet nordisk land, må dette også kunne dokumenteres på en tilfredsstillende måte.

Departementet slutter seg til forslaget om at det ikke skal stilles krav om at botiden er opparbeidet før eller etter en viss alder. Forslaget innebærer at dersom et barn blir boende i Norge i 2 år fra fødselen, vil kravet være oppfylt, selv om den reelle tilknytningen til Norge ikke er stor ved 22 års alder. En regel om når botiden må være oppfylt kan slå urimelig ut, fordi eldre barn ofte vil ha problemer med å oppfylle botidskravet grunnet skolegang.

Departementet slutter seg til forslaget om at tapsregelen også skal omfatte personer bosatt i Norge ved fylte 22 år, såfremt de på dette tidspunktet ikke fyller kravet om 2 års botid. I motsatt fall vil det være enkelt å omgå botidskravet ved å bosette seg i Norge rett før dette tidspunktet. Departementets syn innebærer at disse personene må søke om å beholde det norske statsborgerskapet, se nedenfor.

Departementet er enig i utvalgets forslag om at tapsregelen ved fravær fra riket skal være så entydig og klar som mulig, og ikke gi rom for tvil om hvorvidt det er nødvendig å fremme søknad for å beholde det norske statsborgerskapet. Dette tilsier at botidskravet blir eneste vilkår. Det betyr også at botiden ikke skal kunne suppleres eller erstattes av en skjønnsmessig adgang til likevel å beholde norsk statsborgerskap på bakgrunn av annen tilknytning.

Når det gjelder dem som ikke fyller botidskravet, slutter departementet seg til at det skal være mulig å avverge automatisk tap av norsk statsborgerskap ved søknad om å beholde det. Departementet er enig i utvalgets forslag om at det fortsatt skal bero på en skjønnsmessig vurdering av søkerens tilknytning til Norge om søknad skal innvilges. Relevante hensyn ved avgjørelsen bør nedfelles i forskrift. Etter departementets syn bør det kreves relativt lite. At søknad om å beholde statsborgerskapet fremsettes, kan i seg selv være en indikasjon på at tilknytning foreligger. Likevel bør ikke enhver tilknytning være relevant i denne sammenhengen. For eksempel bør neppe eierandeler i norske selskaper telle med. Departementet slutter seg til Utlendingsdirektoratets synspunkt om at det bør fremgå av loven at det er søkerens tilknytning gjennom faktisk opphold som er relevant.

Som nevnt ovenfor slutter departementet seg til forslaget om å lovfeste en skjønnsmessig adgang til å innvilge søknad om å beholde statsborgerskapet selv om søkeren overskrider søknadsfristen på 22 år. Det må likevel være unntaket at det gis oppreisning for fristoversittelse. Departementet slutter seg til forslaget om at det bør oppstilles krav om at søkeren ikke må være vesentlig å bebreide for at søknaden ble fremsatt for sent. Departementet har merket seg synspunktene til Utlendingsdirektoratet om at regelen er administrativt uheldig. Etter departementets syn må likevel dette hensynet vike for hensynet til personer som har en viss tilknytning til Norge, og som ønsker å beholde sitt norske statsborgerskap. Tapes det norske statsborgerskapet, kan det gjenerverves etter reglene for tidligere norske borgere, se punkt 8.13.5.

I dag fremgår det på siste side i norske pass når tap kan inntre. Informasjon om tapsreglene ved manglende bopel i Norge bør imidlertid sikres også på andre måter.

I forskrift 9. desember 1999 nr. 1263 om pass, gitt i medhold av passloven § 6 annet ledd, er det i § 13 fjerde ledd gitt adgang til å begrense gyldighetstiden for pass til det tidspunktet søkeren antas å kunne miste sitt norske statsborgerskap. Departementet er klar over at det har forekommet tilfeller hvor det er utstedt pass med gyldighet utover den dagen søker bosatt i utlandet fyller 22 år. Det vil derfor bli innskjerpet overfor utenriksstasjoner som utsteder norske pass at passet i slike tilfeller ikke skal gis gyldighet utover fylte 22 år. Ved fornyelse utover 22 års dagen må vedkommende dokumentere at han eller hun har sitt norske statsborgerskap i behold.

Departementet tiltrer utvalgets forslag om at søkeren skal anses for å ha vært norsk uten avbrudd, selv om søknad om å beholde det norske statsborgerskapet innvilges etter fylte 22 år. Dette er også i overensstemmelse med gjeldende rett.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at barn skal tape statsborgerskapet det har fått etter foreldrene, dersom foreldrene taper statsborgerskapet grunnet fravær fra riket. Barnet skal likevel ikke tape sitt norske statsborgerskap dersom én av foreldrene fortsatt er norsk, eller barnet selv fyller vilkårene for å kunne beholde det. Dette er for øvrig i tråd med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 2.

Departementet slutter seg også til forslaget om at unntak fra tapsregelen for å unngå statsløshet både for voksne og barn som bipersoner fortsatt må fremgå av loven. At personer ikke kan bli statsløse, innebærer at det kun er personer med dobbelt statsborgerskap som kan tape det norske statsborgerskapet ved fravær fra riket.

Departementets forslag til tapsbestemmelser ved fravær fra riket er inntatt i utkastet til § 24.

10.5 Tap av statsborgerskap etter søknad om løsning

10.5.1 Gjeldende rett

I statsborgerloven av 1924 ble det tatt inn en bestemmelse om at man kunne løses fra sitt norske statsborgerskap etter søknad. Bestemmelsen ble videreført i 1950-loven § 9, som lyder slik:

«Norsk borgar som søkjer om det, kan verta løyst frå den norske borgarskapen av Kongen eller den han gjev fullmakt, såframt søkjaren er borgar i eit anna land eller vil verta det. Løysing kan ikkje nektast den som er fast busett utanfor riket.

Har søkjaren ikkje borgarrett i eit anna land, er vilkåret for løysing at han får dette innan ein viss fastsett frest.»

Bestemmelsens første ledd annet punktum ble tilføyd ved lov 25. mai 1979 nr. 19. Endringen innebærer at en søker har krav på løsning dersom vedkommende er bosatt i utlandet og har eller vil få dobbelt statsborgerskap. Det kreves imidlertid ikke at vedkommende må være bosatt i det landet han eller hun er statsborger av. For personer som er bosatt i Norge vil det bero på et skjønn om løsning skal gis. I dag praktiseres det en tilnærmet unntaksfri regel om at samtykke til løsning i slike tilfeller ikke gis, jf. Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt X punkt 2.2. Rundskrivet begrunner dette slik:

«Statsborgerskap innebærer både rettigheter og plikter som ikke alltid faller sammen i tid. Dette systemet ville ikke kunne opprettholdes dersom man tillot den enkelte å frasi seg statsborgerskapet og samtidig fortsette å oppholde seg i Norge. I noen tilfelle er søknaden begrunnet med ønske om å unngå forpliktelser som avtjening av militærtjeneste.»

Slik § 9 er utformet i dag, fører den ikke til statsløshet. Dersom den som søker løsning ikke har dobbelt statsborgerskap, er det et vilkår for løsning fra norsk statsborgerskap at søkeren erverver nytt statsborgerskap innen en fastsatt frist. Om det ikke skjer, vil løsningserklæringen fra norske myndigheter falle bort.

Det er et beskjedent antall personer som løses fra sitt norske statsborgerskap etter bestemmelsen. Personer bosatt i Norge får som nevnt i praksis ikke løsning. Personer bosatt i utlandet vil sjelden ha et behov for å bli løst fra sitt norske statsborgerskap. De vil ikke bli innkalt til avtjening av verneplikt. Det norske statsborgerskapet vil heller ikke være til hinder for erverv av annet statsborgerskap ettersom ervervet medfører at det norske statsborgerskapet automatisk tapes etter § 7.

Gjeldende lovs bestemmelser om tap av statsborgerskap etter søknad (løsning) har ingen særregler for barn.

10.5.2 Internasjonale forpliktelser

Europarådskonvensjonen av 1997 fastslår at statspartene skal ha bestemmelser om løsning fra statsborgerskap etter søknad. Artikkel 8 lyder slik:

1. «Hver statspart skal tillate at dens statsborgerskap frafalles såfremt de berørte personer ikke derved blir statsløse.

2. En statspart kan imidlertid bestemme i sin nasjonale lovgivning at slikt frafall bare kan tillates for statsborgere med fast bosted i utlandet.»

Søkere som er bosatt i utlandet skal altså ha en ubetinget rett til å bli løst fra sitt norske statsborgerskap, dersom vedkommende ikke blir statsløs. Også Haag-konvensjonen av 1930 artikkel 6, Europarådskonvensjonen av 1963 artikkel 2, samt tilleggsprotokoll til denne av 24. november 1977 artikkel 1, inneholder begrensninger i adgangen til å nekte personer med dobbelt statsborgerskap å frasi seg det ene. Konvensjonen av 1997 setter imidlertid snevrere rammer for adgangen til å nekte samtykke enn de tidligere konvensjonene.

Det fremgår av Haag-konvensjonen artikkel 7 at man ikke skal løses fra ett statsborgerskap før man har eller får et nytt statsborgerskap. Tilsvarende følger av FN konvensjonen om begrensning av statsløshet (1961) artikkel 7 nr. 1 og 2.

10.5.3 Løsningsregler i de nordiske land

Regler om løsning etter søknad finnes i dansk, finsk, islandsk og svensk lovgivning. Etter svensk lov kan også personer bosatt i Sverige bli løst fra svensk statsborgerskap med mindre det foreligger særlige grunner til å nekte løsning. Særlige grunner foreligger først og fremst dersom søkeren ved å frasi seg statsborgerskapet oppnår utilbørlige fordeler overfor det svenske samfunnet. Som eksempel nevnes personer som har begått forbrytelser i Sverige, ettersom en løsning vil kunne vanskeliggjøre utlevering til Sverige (SOU 1999/2000:47). Også i finsk lov åpnes det for løsning for personer bosatt i Finland, såfremt begrunnelsen for å bli løst ikke er å unndra seg forpliktelser man har etter statsborgerskapet, for eksempel militærtjeneste.

10.5.4 Utvalgets forslag

10.5.4.1 Generelt

Utvalget foreslår at man viderefører løsningsregelen i gjeldende lov § 9. Forslaget fra utvalgets flertall om å oppheve regelen i § 7 om automatisk tap ved erverv av annet statsborgerskap, se punkt 4.2.9.6, innebærer at løsning etter søknad blir den eneste måten å bli løst fra det norske statsborgerskapet på.

Utvalget foreslår at man opprettholder dagens praksis om at løsning normalt ikke innvilges personer bosatt i Norge. Disse vil ikke ha stort praktisk behov for å bli løst fra sitt norske statsborgerskap. Det følger også forpliktelser med statsborgerskapet, og dersom løsning blir gitt norske borgere bosatt i Norge kan det åpne for uønskede valgmuligheter, særlig i forhold til verneplikten. Etter utvalgets syn bør løsningsadgangen for personer bosatt i Norge reserveres for de tilfellene der søkeren påviser et legitimt behov for løsning. Dette utgangspunktet bør komme til uttrykk i loven, ved at løsning i slike tilfeller bare innvilges i særlige tilfeller.

Etter utvalgets syn er Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 8 ikke til hinder for at løsning gjøres avhengig av at søkeren samtidig innleverer sitt norske pass. Det er også grunn til å videreføre bestemmelsen i § 9 annet ledd om at løsningen gjøres betinget av at søkeren innen en viss frist erverver statsborgerskap i et annet land. Bakgrunnen for § 9 er at mange land stiller som vilkår at den som søker statsborgerskap blir løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap før statsborgerskap kan erverves i vedkommende land. En betinget løsning etter § 9 annet ledd innebærer at det norske statsborgerskapet bortfaller automatisk idet nytt statsborgerskap erverves. Inntil nytt statsborgerskap er ervervet, er vedkommende å anse som norsk statsborger.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslå at lengden på fristen for erverv av et nytt statsborgerskap lovfestes. Fristfastsettelsen bør overlates til departementets skjønn i det enkelte tilfellet. Fristen bør ta hensyn til saksbehandlingstiden for statsborgersøknader i det landet hvor det søkes om statsborgerskap.

10.5.4.2 Særlig om barn

Etter utvalgets syn bør spørsmålet om tap av statsborgerskap etter søknad lovreguleres også når det gjelder barn. Utvalget foreslår at barn ikke skal tape sitt norske statsborgerskap som en automatisk følge av at foreldrene innvilges løsning. Det er ikke gitt at tap av det norske statsborgerskapet er til barnets beste. Utvalget mener at det må søkes særskilt for barna. Dermed må foreldrene foreta et bevisst valg av hva som er til barnets beste.

Utvalget foreslår at barn skal kunne søke seg løst fra det norske statsborgerskapet uavhengig av om foreldrene søker om løsning samtidig. Utvalget mener at det ikke bør stilles noe alderskrav for å kunne søke om løsning, og at det selvsagt må tas et generelt forbehold mot statsløshet. Forslaget er begrunnet med at barn i enkelte tilfeller kan ha et praktisk behov for å bli løst fra sitt norske statsborgerskap, uten at foreldrene løses samtidig. For nærmere begrunnelse vises til utredningen avsnitt 10.5.4.2.

10.5.5 Høringsinstansenes syn

Redd Barna, MiRA-senteret og Antirasistisk Senter tar avstand fra forslaget om at barn kan tape sitt statsborgerskap etter søknad fra foreldrene, så lenge ikke hele familien løses fra det norske statsborgerskapet. Redd Barna uttaler blant annet:

«Redd Barna er [...] svært bekymret for de situasjoner hvor barnet sendes ut av landet til et tidligere hjemland og hvor tap av statsborgerskap kan påvirke barnets muligheter senere. At noen sender sine barn ut av landet for tvangsekteskap etc er en kjent sak. Selv om barn som er over 12 år skal gi sitt samtykke vil det være vanskelig for myndighetene å få vite om barnet virkelig gir sitt samtykke av egen fri vilje - barnet kan lett bli presset til å gi dette. Redd Barna mener derfor at barn bør beskyttes til de blir 18 år og at de som hovedregel ikke må tape sitt statsborgerskap om ikke hele familien endrer statsborgerlig tilknytning. Det bør heller være et unntak fra denne regelen, hvor det framgår at dette kan skje om det er adopsjoner og annet som er til barnets beste.»

I motsetning til de ovennevnte høringsinstansene stiller Juss-Buss seg positiv til at foreldre må søke spesielt om løsning for mindreårige barn, og mener at dette bidrar til at det gjøres et bevisst valg for barna. Juss-Buss slutter seg også til forslaget om at barn uansett alder skal kunne løses fra norsk statsborgerskap uavhengig av om foreldrene løses samtidig.

Regjeringsadvokaten forutsetter at uttrykket «særlige grunner» i utvalgets utkastet til § 9 første ledd tredje punktum ikke er rettsanvendelsesskjønn, men en vurdering som faller inn under forvaltningens frie skjønn.

Utlendingsdirektoratet mener at norsk borger bosatt i Norge ikke bør kunne løses fra norsk statsborgerskap.

10.5.6 Departementets vurderinger

10.5.6.1 Generelt

Departementet støtter forslaget om å innta en bestemmelse i loven om adgang til å søke løsning fra norsk statsborgerskap. At man må ha en slik regel for søkere som er bosatt i utlandet og har annet statsborgerskap, følger også av internasjonale forpliktelser, se punkt 10.5.2.

Fordi departementet foreslår å videreføre prinsippet om ett statsborgerskap og dermed også regler om automatisk tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap, jf. punkt 10.3, blir den praktiske betydningen av regler om løsning etter søknad langt mindre enn etter utvalgets forutsetning.

Som følge av forslaget om automatisk tap ved erverv av annet statsborgerskap vil søknad om løsning fra norsk statsborgerskap som regel ikke være knyttet til erverv av annet statsborgerskap. Det kan imidlertid tenkes at det for enkelte land ikke er tilstrekkelig med automatisk tap, og at løsning må dokumenteres før statsborgerskap innvilges. Departementet slutter seg derfor til forslaget om at det også inntas en regel om løsning i slike tilfeller. Dette er også i overensstemmelse med gjeldende rett. Det kan selvsagt også forekomme at barn som får dobbelt statsborgerskap ved mors eller fars erverv, jf. punkt 10.3.5.2, senere ønsker å si fra seg det norske statsborgerskapet. Departementet støtter utvalgets forslag om at løsning som hovedregel ikke gis personer bosatt i Norge. Dette er i overensstemmelse med gjeldende praksis, og regelen i Danmark. Departementet slutter seg dermed ikke til Utlendingsdirektoratets synspunkt om at regelen skal være absolutt, slik at løsning utelukkende skal kunne gis norske borgere bosatt i utlandet. I svært spesielle tilfeller bør løsning kunne innvilges også personer bosatt i Norge. Som regjeringsadvokaten har påpekt, forutsetter departementet at vurderingen av i hvilke tilfeller det kan gis løsning, selv om søkeren bor i Norge, hører under forvaltningens frie skjønn.

Departementet støtter forslaget om at løsning ikke gis personer som blir statsløse som følge av løsningen, med mindre løsningen er knyttet til erverv av annet statsborgerskap.

Som følge av forslaget om automatisk tap ved erverv av nytt statsborgerskap, blir det også mindre behov for å lovregulere løsningserklæringers frist. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om at løsningstilsagnets tidsbegrensning ikke lovfestes.

10.5.6.2 Særlig om barn

Spørsmålet om barns tap av norsk statsborgerskap etter søknad gjelder om barnet automatisk skal være omfattet av foreldres løsning eller ikke, og om barn kan søkes løst på selvstendig grunnlag, dvs. uten at foreldrene søker seg løst.

Som følge av forslaget om å videreføre bestemmelsen om automatisk tap av statsborgerskap ved erverv av nytt, blir også spørsmålene knyttet til løsning av barn etter søknad mindre sentrale.

Spørsmålet om barn skal tape sitt norske statsborgerskap som følge av at foreldrene ønsker å løse seg oppstår når både barn og foreldre har dobbelt statsborgerskap, slik at de ikke blir statsløse som følge av løsningen fra norsk statsborgerskap. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at barn ikke skal tape norsk statsborgerskap automatisk som følge av at foreldrene søker seg løst. Krav om særskilt søknad om løsning for barn vil tvinge foreldre til bevisst å ta standpunkt til om de ønsker at barnet skal bli løst samtidig med dem. Dette harmonerer også med forslaget om at barnet ikke automatisk får norsk statsborgerskap som biperson til foreldrenes søknad om norsk statsborgerskap, men at det må søkes særskilt, jf. punkt 8.14.3. Foreldrenes grunn til å søke om løsning behøver ikke gjelde barnet.

Blir et barn ikke løst samtidig med foreldrene, oppstår den situasjonen at et norsk barn vil ha utenlandske foreldre. Et norsk barn har rett til å bosette seg i Norge. Dette vil i utgangspunktet ikke gjelde foreldrene når disse har løst seg fra det norske statsborgerskapet. En adgang for barnet til å forbli norsk, mens foreldrene ikke er det, vil gi barnets foreldre en mulighet til å søke tillatelse i familiegjenforeningsøyemed med sitt norske barn. Etter departementets syn er det likevel ikke et argument for at barn må løses samtidig med foreldrene, at barnet i motsatt fall kan gi foreldre som frasier seg norsk statsborgerskap en ny oppholdsmulighet i Norge.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det ikke skal gjelde en aldersgrense for den som søker løsning. Når det gjelder hvem som handler på barnets vegne og barnets medbestemmelsesrett vises det til punkt 11.4 om søknader som gjelder barns erverv og tap av statsborgerskap. Når det gjelder tilfeller der barn sendes ut av landet for å inngå tvangsekteskap, mener departementet at dette ikke kan hindres gjennom statsborgerlovgivningen. For å bli løst må barna ha dobbelt statsborgerskap. I motsatt fall er det ikke aktuelt å innvilge søknad om løsning, med mindre det søkes løsning i forbindelse med erverv av statsborgerskap i annet land. For barn over 12 år vil det være vilkår om deres samtykke til søknad om løsning. Hvis samtykke til søknad om løsning er fremskaffet ved tvang, vil samtykket være ugyldig og dermed også vedtaket om løsning. Barnet er med andre ord ikke løst fra det norske statsborgerskapet. En aldersgrense for løsning på 18 år, motivert ut fra ønsket om å hindre tvangsekteskap, vil kunne oppfattes som om lovgivningen ikke fester tiltro til at foreldre i utgangspunktet handler til barnets beste. Norske myndigheter vil i saker som gjelder tvangsekteskap være behjelpelig så langt de kan. Som nevnt under punkt 4.2.11 vil diplomatisk bistand til personer med dobbelt statsborgerskap ofte være mindre effektiv.

Departementets forslag til bestemmelse om løsning fra norsk statsborgerskap etter søknad er inntatt i utkastet til § 25.

10.6 Tilbakekall av vedtak om statsborgerskap

10.6.1 Tilbakekall ved manglende løsning fra annet statsborgerskap

10.6.1.1 Innledning

Departementets forslag om å legge prinsippet om ett statsborgerskap til grunn for ny statsborgerlov medfører behov for regler om tap av annet statsborgerskap. Dersom tapet av annet statsborgerskap ikke inntrer automatisk ved erverv av norsk statsborgerskap, kreves det etter gjeldende rett at søkeren løser seg fra dette, jf. statsborgerloven § 6 tredje ledd. Kan vedkommende etter det andre statsborgerlandets lovgivning bli løst før norsk statsborgerskap innvilges, kreves slik løsning, såkalt forutgående løsning. Kan vedkommende ikke bli løst før norsk statsborgerskap er innvilget, vil det også bli stilt krav om løsning. I disse tilfellene kreves det vanligvis at vedkommende innen ett år fra norsk statsborgerskap ble innvilget etterviser at han eller hun har blitt løst fra annet statsborgerskap, såkalt etterfølgende løsning. Forutgående og etterfølgende løsning er behandlet under henholdsvis punkt 8.10.2.2 og 8.10.2.3.

I dag er det ca. 30-40 land som ikke løser sine borgere fra statsborgerskapet før annet statsborgerskap er ervervet. Etter gjeldende praksis får det ikke konsekvenser dersom den nye norske statsborgeren unnlater å følge opp vilkåret om etterfølgende løsning. Den manglende etterlevelsen av prinsippet om ett statsborgerskap har utløst kritikk, se punkt 8.10.2.4 og utvalgets utredning avsnitt 4.2.

10.6.1.2 Europarådskonvensjonen av 1997

Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 er gjengitt under punkt 10.2. Bestemmelsens grunnlag for tap av statsborgerskap er uttømmende. Andre tapsgrunner kan ikke statene innta i sin nasjonale lovgivning, uten at dette blir konvensjonsstridig. Tilbakekall som følge av manglende løsning fra annet statsborgerskap er ikke nevnt som egen tapsgrunn. Konvensjonens artikkel 7 nr. 1 bokstav b gir imidlertid adgang til tap av statsborgerskap når dette er ervervet ved hjelp av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta. I forklarende merknader til artikkel 7 nr. 1 punkt 61 står det at dersom en person erverver statspartens statsborgerskap på vilkår av at det opprinnelige statsborgerskapet i etterhånd frafalles, og vedkommende ved vilje unnlater å gjøre dette, har statsparten rett til å sørge for tap av statsborgerskapet.

10.6.1.3 Utenlandsk rett

I Danmarkkrever man ikke løsning, dersom søkeren kommer fra land som bare gir løsning etter at annet statsborgerskap er innvilget. Man har følgelig ikke rutiner for å tilbakekalle innvilget statsborgerskap, selv om søkeren får dobbelt statsborgerskap i strid med Danmarks prinsipp om ett statsborgerskap. Se nærmere punkt 8.10.4.

I Nederland må søkeren avgi et løfte om at vedkommende skal søke løsning etter at statsborgerskapet er innvilget. Statsborgerloven av 1985 tillater at nederlandsk statsborgerskap trekkes tilbake dersom plikten til å løse seg fra opprinnelig statsborgerskap ikke etterkommes, og løsning anses mulig. Etter at den nye nederlenderen to ganger er minnet om at vedkommende må løses fra tidligere statsborgerskap, vil vedkommende bli bedt om å sende en kopi av sitt løsningsbrev. Deretter vil vedkommende bli varslet om at han eller hun vil miste sitt statsborgerskap hvis det ikke kan fremvises et dokument undertegnet av ambassaden/konsulatet som sier at løsning er mottatt og akseptert, eller at det er avslått. Hvis løsning fortsatt ikke dokumenteres, vil statsborgerskapet bli trukket tilbake. I praksis trekkes nederlandsk statsborgerskap ved manglende dokumentasjon av løsning tilbake ca. to år etter innvilgelse. Nederland har ratifisert Europarådskonvensjonen av 1997 uten å reservere seg fra artikkel 7. Etter nederlandsk oppfatning er tilbakekall av statsborgerskap ikke i strid med konvensjonen. Dette begrunnes med at løsning er et vilkår for statsborgerskap etter søknad i Nederland, og et slikt vilkår forutsetningsvis er akseptert i konvensjonens artikkel 16, se vedlegg 2.

Departementet er ikke kjent med andre land som anvender prinsippet om ett statsborgerskap, og som praktiserer tilbakekall av statsborgerskap ved manglende løsning.

10.6.1.4 Departementets forslag i høringsbrev av 10. april 2003

Departementet foreslo i høringsbrev av 10. april 2003 at norsk statsborgerskap skal trekkes tilbake dersom den nye norske borgeren ikke løser seg fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Det ble foreslått at en hjemmel for tilbakekall på grunn av manglende løsning inntas i loven. En selvsagt forutsetning var at tilbakekall bare skal finne sted i tilfeller hvor løsning er praktisk og rettslig mulig. Kriterier for når løsning er mulig skal utformes i forskrift. Tidsrommet for søkeren til å dokumentere løsning ble foreslått satt til ett år. Deretter kan en tilbakekallsprosedyre påbegynnes. Et tilbakekall burde, etter departementets syn, få virkning fra det tidspunktet vedtaket om tilbakekall er endelig. Departementet foreslo at det inntas en statsløsreservasjon i tilbakekallsbestemmelsen.

En regel om tilbakekall ved manglende løsning ble ansett å være i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997. For ordens skyld foreslo departementet at Norge reserverer seg ved ratifikasjon av konvensjonen. For å effektivisere en regel om tilbakekall, foreslo departementet at pass til nye borgere som ikke er løst fra annet statsborgerskap, utstedes med begrenset varighet inntil dokumentasjon på løsning foreligger. Forskrift 9. desember 1999 nr. 1263 om pass, jf. lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass § 6, muliggjør en slik ordning. Passforskriften § 13 fjerde ledd lyder:

«Ved utstedelse av pass til en person som har fått norsk statsborgerskap på betingelse av at vedkommende etter en viss tid blir løst fra sitt gamle statsborgerskap, kan passets gyldighetstid begrenses ned til ett år.»

10.6.1.5 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratetstøtter forslaget og uttaler:

«Etter dagens praksis får det ingen konsekvenser for søkeren dersom vedkommende ikke følger opp et krav om etterfølgende løsning. I tilfeller hvor løsning er praktisk og rettslig mulig er dette med på å uthule prinsippet om ett statsborgerskap.»

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene(KIM) mener at det kan være hensiktsmessig med en bestemmelse om tilbakekall i en lov som bygger på prinsippet om ett statsborgerskap.

MiRA-senteretog Antirasistisk senter, Oslo bispedømmeråd, Senter mot etnisk diskriminering og Utlendingsdirektoratet(UDI) er negative til ordningen med ett statsborgerskap, og er derfor imot en adgang til tilbakekall av statsborgerskap. MiRA-senteretog Antirasistisk sentermener det er meget betenkelig at statsborgerskap i det hele tatt kan tilbakekalles. Også Kirkerådet/Mellomkirkelig råd er skeptiske til en regel om tilbakekall av statsborgerskap, og bemerker at det er svært viktig at det fremgår av bestemmelsen at tilbakekall ikke kan føre til statsløshet. Hvis den nye statsborgerloven skal bygge på et prinsipp om ett statsborgerskap, går Utlendingsdirektoratet (UDI) inn for å beholde dagens ordning med tilsagn og erklæring om løsning, eventuelt at det ikke skal kreves løsning av personer som bare kan bli løst etter at norsk statsborgerskap er gitt. UDI bemerker at lovens krav om løsning er vanskelig å anvende overfor personer som bare kan bli løst etter at norsk statsborgerskap er gitt. Det siteres fra direktoratets høringsuttalelse:

«Denne lovkollisjonen er forsøkt løst ved at personen får et bindende tilsagn om innvilgelse av statsborgerskap hvis han eller hun underskriver en erklæring som forplikter vedkommende til å løse seg.

UDI er enig i at ordningen med å gi tilsagn har skapt enkelte problemer. Mange land krever nemlig mer enn et slikt tilsagn for å løse sine borgere. Dette har ført til at UDI har måttet se bort fra kravet om løsning overfor enkelte lands borgere.»

Etter UDIsvurdering løser ikke forslaget dette problemet. UDI uttaler:

«Også i framtiden må man ha et midlertidig statsborgerskap inntil en løsningserklæring foreligger, og mange land er trolig like skeptiske til et slikt midlertidig statsborgerskap som til dagens tilsagn.»

UDIuttaler at da ordningen med tilsagn ble innført, var det klart at UDI ikke skulle føre noen etterfølgende kontroll med om personer senere oppfylte løftet om å løse seg. UDI uttaler videre:

«En ordning med bindende tilsagn uten noen etterfølgende kontroll bygger på tillit. Det er alltid en mulighet for at enkelte kan bryte en slik tillit. Noen vil derfor kunne beholde sitt tidligere statsborgerskap i strid med forutsetningene for å bli norsk.»

Å innføre en ny kontrollordning bør etter UDIs vurdering vente til man eventuelt har konkrete erfaringer med at omgåelser er utbredt. Det siteres videre:

«UDI kan per i dag ikke dokumentere hvor mange (eller at det er mange) som ikke oppfyller løftet om å løse seg.

Det kan gi en viss pekepinn å se på hvor mange nye norske borgere som forutsettes løst fra tidligere statsborgerskap etter at tilsagn om norsk statsborgerskap er gitt.

Tall fra 2002 viser at i underkant av 400 slike personer fikk tilsagn om norsk statsborgerskap av UDI. Noen av disse vil nok følge opp løftet om løsning. For andre kan det bli aktuelt å frafalle kravet om løsning, for eksempel fordi lovgivning eller praksis er endret i hjemlandet. Hvis det likevel forutsettes at så mange som halvparten uberettiget unnlater å løse seg, betyr det at tilbakekall er aktuelt overfor 200 personer.

Til sammenligning var det nærmere 4 000 personer som ble norske i 2002 uten at det ble stilt krav om løsning fra tidligere statsborgerskap, fordi løsning ikke var mulig etter disse landenes lovgivning, fordi det ville ta urimelig lang tid, eller fordi hjemlandet krevde mye betalt for å løse personen. Dette utgjorde så godt som halvparten av alle som ble norske gjennom vedtak fra UDI dette året.»

Etter UDIssyn vil tilbakekall ha liten betydning som middel til å forhindre at mange samlet sett får dobbelt statsborgerskap. UDI bemerker videre:

«UDI mener også det er uheldig at oppmerksomheten rettes mot en gruppe som i liten grad er årsak til at mange får dobbelt statsborgerskap. Forslaget kan gi inntrykk av at det er særlig behov for kontroll overfor denne gruppen. Slik sett kommer visse nasjonaliteter i et uberettiget negativt lys, særlig de landene som topper statistikken over nye norske borgere i gruppen hvor det kreves etterfølgende løsning.»

Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser av en tilbakekallsregel, anslår UDIden økte ressursbruken for direktoratet til om lag én million kroner, eller nærmere to årsverk. Direktoratet har i flere punkter listet opp det merarbeidet som foreslått tilbakekallsregel vil føre til for direktoratet. Det gjelder:

1. «Nye rundskriv og interne retningslinjer må utarbeides.

2. UDI må i enda større grad enn i dag holde seg oppdatert om statsborgerlovgivning og praksis i andre land. Dette er nesten en umulig oppgave, tatt i betraktning at hele 30-40 land har krav om etterfølgende løsning. UDI har flere ganger bedt utenriksstasjonene om informasjon om lovgivning og praksis, men svarene er av varierende kvalitet. Videre er UDI sjelden blitt oppdatert om senere endringer. Noen land har Norge heller ikke diplomatiske forbindelser med, og Norge er langt fra representert i alle land. Det er derfor en del land som UDI ikke kjenner lovgivningen til.

3. UDI må lage nye rutiner for å skille ut saker der norsk statsborgerskap gis med krav om etterfølgende løsning. Det er blant disse sakene at noen kan være aktuelle for tilbakekall. Dette innebærer nye koder og prosesser i UDI sitt datasystem (DUF), som krever både tid og penger å gjennomføre. Det vil trolig være mulig å automatisere i hvilke saker det er kommet inn en løsningserklæring.

4. UDI må vurdere mer nøye de løsningserklæringene som kommer inn (denne vurderingen kan selvsagt ikke automatiseres). Her kan det bli aktuelt å kontakte hjemlandets myndigheter, for eksempel for å få bekreftet at framlagte dokumenter er ekte. Av erfaring vet UDI at slike verifiseringer er arbeidskrevende. Når det foreligger en (gyldig og ekte) løsningserklæring må statsborgerskapet deretter bekreftes. En bekreftelse innebærer at personen må få et nytt og varig statsborgerbrev.

5. UDI må forhåndsvarsle om tilbakekall hvis det er gått mer enn ett år uten at en løsningserklæring er lagt fram. Et slikt forhåndsvarsel vil måtte inneholde så mange konkrete vurderinger at varselet vanskelig kan gjøres automatisk. Deretter må UDI vurdere svaret fra personen.

6. Saken kan deretter få to mulige utfall: UDI må enten bekrefte eller tilbakekalle statsborgerskapet. Statsborgerskapet kan bekreftes hvis nye opplysninger (for eksempel endringer i hjemlandets lovgivning) tilsier at kravet om løsning bør frafalles. Hvis utfallet blir tilbakekall må UDI fatte eget vedtak om dette.

7. Hvis utfallet blir tilbakekall, må UDI i tillegg vurdere om personen skal ha fortsatt opphold i Norge, og eventuelt på hvilket grunnlag. Hvis personene hadde bosettingstillatelse før norsk statsborgerskap ble gitt, vil det i dag ikke være mulig å gi ny bosettingstillatelse. For en slik tillatelse forutsettes det nemlig at personen har minst ett år med en tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse (noe norsk statsborgerskap ikke gjør). Hvilken annen tillatelse som skal gis vil også kreve en del arbeid.

8. Svært mange vil trolig klage på vedtak om tilbakekall av statsborgerskap. Klagene må forberedes og oversendes til Utlendingsnemnda med mindre det er grunn for UDI til å omgjøre sitt vedtak.»

Barneombudet viser til at barnekonvensjonens artikkel 2 og 3 henholdsvis forbyr diskriminering av barn, og pålegger konvensjonspartene først og fremst å ta stilling til barnets beste ved alle handlinger som angår det. Fra Barneombudets høringsuttalelse siteres:

«I den grad foreldrenes manglende etterfølgende løsning av opprinnelig statsborgerskap vil kunne påvirke barnets krav på statsborgerskap som biperson til sine foreldre når disse erverver statsborgerskap ved melding eller søknad, mener vi dette er i strid med Barnekonvensjonens artikkel 2 og 3. Barneombudet ber derfor departementet vurdere å la barnet få mulighet til å beholde innvilget statsborgerskap til tross for foreldrenes manglende løsning, spesielt i de tilfeller der foreldrenes manglende løsning fra sitt opprinnelige statsborgerskap innebærer at et statsløst barn forblir statsløst fram til det erverver rett på selvstendig grunnlag - og således også strider mot Barnekonvensjonens artikkel 7. Dette vil være praktisk i de tilfeller der mor og far føder et barn i Norge, og hvor barnet ikke har krav på samme statsborgerskap som foreldrene så lenge det ikke er født i foreldrenes hjemland.

Barnekonvensjonen artikkel 7 stadfester at alle barn har rett til straks etter fødselen å bli registrert med navn og nasjonalitet. Barneombudet ber derfor departementet arbeide for at alle deler av regelverk vedrørende statsborgerskap harmoniseres, slik at ingen barn bli statsløse.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), tidligere Barne, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA), reiser spørsmål om ikke hensynet til barnet og barnets beste bør veie tyngre enn hensynet til å motvirke dobbelt statsborgerskap. Når det gjelder de foreslåtte unntaksgrunnene, mener Bufdir at det ikke bare bør gjøres unntak fra løsningskravet hvor det er praktisk eller rettslig umulig. Det bør også kunne gjøres unntak hvor det er rimelig, i hvert fall hvis den det gjelder er mindreårig. Bufdir reiser imidlertid spørsmålet om ikke unntak fra løsningskravet bør gjelde barn generelt. Bufdir foreslår dessuten at unntak fra løsningskravet tas inn i selve loven. Også etter Den norske advokatforenings oppfatning er det ut fra rettssikkerhetshensyn viktig at lovteksten klarere gir uttrykk for at tilbaketrekking av statsborgerbevilling forutsetter en vurdering av årsakene til at løsning ikke har skjedd. Det siteres fra Advokatforeningens uttalelse:

«Retten til statsborgerskap er svært viktig for søkerne og loven bør så klart som mulig gi uttrykk for de reglene som gjelder. De kriteriene som departementet selv har trukket frem i høringsnotatet - at løsning skal være praktisk og rettslig mulig - bør derfor stå i lovteksten, og man kan eventuelt supplere dette med en hjemmel til å gi forskrifter.»

Politidirektoratetpåpeker at det kan oppstå praktiske problemer i forbindelse med politiets utstedelse av pass. Politidirektoratet har innhentet synspunkter fra Oslo og Romerike politidistrikt som begge er positive til forslagene, men som påpeker praktiske problemer. Det siteres fra Romerike politidistrikts brev til Politidirektoratet:

«Departementet har riktignok vist til passforskriften § 13 hvor det fremgår at pass til person som har fått norsk statsborgerskap kan gis begrenset varighet inntil dokumentasjon på løsning foreligger. Romerike politidistrikt er i tvil om dette er tilstrekkelig.

I praksis må vedkommende instans eller person i politiet som utsteder passet være kjent med at vedkommende ikke er løst fra sitt tidligere statsborgerskap, og at det foreligger plikt for ham å sørge for slik løsning, før det kan bli tale om å begrense passets gyldighetstid. Det vil være vanskelig for politiet å kontrollere enhver ny norsk borger hvorvidt han er løst fra sitt tidligere statsborgerskap eller om han er fritatt for løsningskravet. Det bør derfor også stilles krav om at vedkommende, ved første gangs søknad om norsk pass, selv skal dokumentere at han er løst fra sitt tidligere statsborgerskap eller at han er fritatt fra å søke løsning. Bare når slik dokumentasjon foreligger kan politiet vurdere om passet skal gis begrenset varighet.»

Oslo Politidistriktmener også at det må være notorisk at et statsborgerskap er innvilget på nærmere bestemte vilkår og fortsetter:

«Dette kan gjøres ved at det første statsborgerbrevet kun er gyldig i ett år. Når vedkommende har levert bevis på løsning, vil han få utlevert et vanlig statsborgerbrev som i dag. I tillegg bør dette vilkåret fremgå av DUF-registeret og Folkeregisteret, slik at passkontorer, ambassader og lignende lett kan se at statsborgerskapet kan trekkes tilbake i løpet av ett år.»

UDI bemerker tilsvarende:

«Så lenge pass gis på grunnlag av statsborgerbrevet (se passforskriften § 7 sjuende ledd), må passmyndigheten (politiet eller utenriksstasjonen) vite om pass skal gis for ett eller ti år. Man må derfor ha to slags statsborgerbrev, beroende på om personen forutsettes løst eller ikke. Hvis personen forutsettes løst innen ett år kan det bare gis statsborgerskap og pass for dette året.»

KIM er skeptisk til forslaget om å lovfeste ett års tidsfrist for løsning fra tidligere statsborgerskap og uttaler:

«Med tanke på at saksbehandlingstiden for slike saker i enkelte land kan være svært lang, vil en tidsfrist vanskelig kunne håndheves med rimelighet. En mulighet vil være å utvide en eventuell frist til to år, samt åpne for dispensasjon fra tidsfristen dersom dokumentasjon kan legges fram av at løsning er søkt om innen tidsfristen.»

Oslo Politidistrikt påpeker at det vil oppstå spørsmål om man må gjøre unntak fra ettårskravet;

«En praktisk problemstilling er hvor borgeren befinner seg i utlandet, og ikke har klart/rukket å bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap i tide. Skal denne borgeren da få utstedt ett nytt norsk pass med begrenset gyldighet for å kunne returnere til Norge? Slik politiet ser det, vil de norske utenriksstasjonene få en utfordring i håndhevelsen av regelverket.»

Politidirektoratet påpeker at det ikke fremgår klart av departementets forslag hvilken myndighet som skal kontrollere at løsningserklæring er fremskaffet og innlevert til rett myndighet, og mener at disse oppgavene bør legges til Utlendingsdirektoratet.

Ressurssenteret for pakistanske barn påpeker at gjeldende løsningsprosedyre for pakistanske borgere fungerer tilfredsstillende. Tilsagn om norsk statsborgerskap bortfaller for den som ikke dokumenter løsningsbevis fra sitt nåværende statsborgerskap fra pakistanske myndigheter innen ett år. Ressurssenteret mener at søker som ikke automatisk taper eller frivillig løses fra opprinnelige statsborgerskap, bør miste det innvilgede statsborgerskapet automatisk. Ressurssenteret mener følgelig at manglende løsning ikke bør danne grunnlag for noen tilbakekallsprosess.

Statistisk sentralbyrå mener det er nødvendig å føre statistikk over hvem som har to statsborgerskap. Dette er sentralt fra en statistisk synsvinkel.

Skattedirektoratet anmoder om at det innføres en meldingsrutine ved tap av norsk statsborgerskap der folkeregisteret i personens bostedskommune blir underrettet for korrekt registrering i Det sentrale folkeregister. Statistisk sentralbyrå har tilsvarende synspunkt.

Utenriksdepartementet tar i denne omgang ikke stilling til hvorvidt det er nødvendig at Norge reserverer seg ved fremtidig norsk ratifikasjon av Europarådskonvensjonen av 1997. Utenriksdepartementet bemerker at dette spørsmålet må tas opp til særskilt vurdering i forbindelse med ratifikasjonen.

10.6.1.6 Departementets vurderinger

Formålet med forslaget om en tilbakekallsregel er å gjennomføre prinsippet om ett statsborgerskap så konsekvent som mulig. Gjeldende ordning er etter departementets oppfatning ikke tilfredsstillende. Forslaget tar sikte på å løse dagens problem med at noen nye borgere beholder annet statsborgerskap i strid med forutsetningen for ervervet av det norske statsborgerskapet. Det er grunn til å anta at en del unnlater å løse seg som følge av at løsningskravet ikke følges opp. Utlendingsdirektoratet kan ikke dokumentere hvor mange som ikke følger opp et pålegg om etterfølgende løsning. Ut fra antall bindende tilsagn om norsk statsborgerskap direktoratet utstedte i 2002, anslår det at halvparten av dem som innvilges norsk statsborgerskap med krav om etterfølgende løsning ikke gjennomfører dette. Etter departementets oppfatning er dette en så stor andel at det er grunn å innføre en særskilt tilbakekallsregel for disse tilfellene. Det praktiske alternativet til en regel om tilbakekall er ikke å kreve løsning fra nye borgere fra opprinnelsesland som kun gir etterfølgende løsning. En slik ordning vil etter departementets oppfatning innebære en uheldig forskjellsbehandling mellom nye norske statsborgere i forhold til om opprinnelseslandet gir løsning før eller etter at norsk statsborgerskap er innvilget. Departementet kan ikke slutte seg til Utlendingsdirektoratets forslag om å videreføre gjeldende ordning med at den som søker norsk statsborgerskap lover å løse seg før statsborgerskap innvilges, uten at dette følges nærmere opp. Det er tvert i mot ønskelig at løsningskravet oppfølges bedre. Departementet slutter seg heller ikke til forslaget fra Ressurssenteret for pakistanske barn om automatisk bortfall, i stedet for tilbakekall av innvilget statsborgerskap, når løsning ikke er dokumentert innen fristen. Spørsmålet om tilbakekall av statsborgerskap er komplisert og reiser en rekke rettslige og praktiske problemstillinger. En regel om automatisk bortfall vil også reise mange problemstillinger, blant annet om statsborgerskapet i det enkelte tilfellet kan anses bortfalt eller ikke. Bortfall av statsborgerskap er inngripende for den det gjelder, og bør derfor skje ved et vedtak som klart angir om vedkommende fortsatt skal være norsk eller ikke. Vedtak om tilbakekall vil være begrunnet og kan påklages.

Når en ny norsk borger er innvilget statsborgerskap under forutsetning av at vedkommende skal løse seg fra annet statsborgerskap, vil manglende løsning være en bristende forutsetning for statsborgervedtaket. Vedtaket om statsborgerskap kan derfor anses ugyldig og kan omgjøres eller tilbakekalles med hjemmel i forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Et vedtak om å innvilge statsborgerskap er imidlertid ikke nødvendigvis ugyldig, selv om den nye borgeren unnlater å løse seg fra annet statsborgerskap når dette er en forutsetning for vedtaket. For å unngå å måtte vurdere om statsborgervedtaket kan anses ugyldig, og for å synliggjøre at innvilget statsborgerskap kan bli kalt tilbake, opprettholder departementet forslaget i høringsbrevet om at statsborgerskapet kan tilbakekalles ved manglende løsning. Hjemmelen for tilbakekall bør klart fremgå av loven.

Departementet slutter seg til synspunktet fra Den norske advokatforening om at det nedfelles i lovteksten at det gjøres unntak fra løsningskravet når løsning er praktisk eller rettslig umulig, se punkt 8.10.7.2. I slike tilfeller kan ikke manglende løsning lede til tilbakekall. Det samme gjelder når løsningskravet anses urimelig av andre grunner. Forslaget om at kriterier for når løsning er praktisk eller rettslig umulig utdypes i forskrift opprettholdes.

Departementet opprettholder ikke forslaget i høringsbrevet om en statsløsreservasjon i tilbakekallsbestemmelsen, slik at statsborgerskap ikke skal kunne tilbakekalles dersom det resulterer i statsløshet. Er søkeren løst fra annet statsborgerskap, er formålet bak tilbakekallsbestemmelsen oppnådd. En statsløshetsreservasjon vil kunne lede til at skritt for å løse seg fra annet statsborgerskap først tas etter at sak om tilbakekall er reist. Departementet antar at en regel om tilbakekall vil motivere mange til å løse seg frivillig, eller tenke seg nærmere om før norsk statsborgerskap søkes. Departementet antar at en tilbakekallshjemmel først og fremst vil virke som et «ris bak speilet».

Flere høringsinstanser har tatt opp forholdet mellom en tilbakekallsregel og statsløshet for barn. Departementets forslag om at et tilbakekall får virkning fra det tidspunktet tilbakekallet er endelig, betyr at vedkommende borger har vært norsk fra statsborgerskapet ble innvilget og til det er kalt tilbake. Det innebærer at barn som blir født mens foreldrene var norske, blir norske som følge av nedstamningsprinsippet, se nærmere punkt 5. Det er ikke aktuelt å kalle tilbake statsborgerskap ervervet ved fødsel av norske foreldre. At barnet blir statsløst blir ingen aktuell problemstilling i slike tilfeller. Dersom foreldrenes statsborgerskap tilbakekalles, vil det innebære at barn og foreldre får forskjellig statsborgerskap.

Departementet deler ikke Barneombudets syn om at tilbakekall av barns statsborgerskap når foreldre og barn ikke løser seg fra annet statsborgerskap, er i strid med barnekonvensjonen artikkel 2 og 3. Barnets situasjon vil bli særskilt vurdert ved innvilgelsen av statsborgerskapet, og det vil fremgå av vedtaket hvilket løsningskrav som gjelder for barnet. Dersom foreldre og barn har samme statsborgerskap, vil tilbakekall av norsk statsborgerskap innebære at de stilles i den samme statsborgerrettslige situasjon som de var i før de søkte om norsk statsborgerskap. Dersom barnet, i motsetning til foreldrene var statsløst før norsk statsborgerskap ble innvilget, vil det ikke bli stilt krav om løsning for barnet. Barnet har ikke noe statsborgerskap å bli løst fra. Dersom foreldrene i et slikt tilfelle ikke følger opp et løsningskrav, vil det ikke være aktuelt å tilbakekalle barnets statsborgerskap. Foreldrene må imidlertid regne med å få sitt norske statsborgerskap tilbakekalt.

Departementet foreslår under punkt 8.10.7.1 at barn som ikke kan løses fra annet statsborgerskap før en viss alder er oppnådd skal få innvilget norsk statsborgerskap, selv om de derved får dobbelt statsborgerskap. «Barna» må imidlertid dokumentere at de har løst seg fra annet statsborgerskap innen ett år etter å ha oppnådd denne alderen. Dersom løsning ikke dokumenteres innen denne fristen, er utgangspunktet at det norske statsborgerskapet skal tilbakekalles. I disse sakene kan det ha gått flere år siden vedkommende fikk det norske statsborgerskapet. Det at en person har vært norsk statsborger i flere år, vil imidlertid ikke være noe argument for å unnlate tilbakekall.

En forutsetning for tilbakekall vil selvfølgelig være at løsning fortsatt kan gis i henhold til det andre landets lovgivning. Dersom det, etter at norsk statsborgerskap ble innvilget, er oppstått forhold som tilsier at løsningskravet ikke bør opprettholdes, bør det dispenseres fra løsningskravet. De samme grunner som ved innvilgelse av statsborgerskap kan være aktuelle, dvs. at løsning anses rettslig eller praktisk umulig, eller er urimelig av andre grunner. Dette bør fremgå av loven.

Til uttalelsen fra KIM om at tidsfristen på ett år for å dokumentere løsning er for knapp, vil departementet bemerke at det også i dag er et krav om at løsning skal dokumenteres innen ett år, jf. lovens § 6 tredje ledd. Departementet legger til grunn at dette normalt vil være tilstrekkelig.

Utgangspunktet er at statsborgerskap tilbakekalles dersom løsning ikke dokumenteres innen fristen. Dersom løsningsprosess er satt i gang etter at tilbakekallssak er reist, bør det imidlertid vurderes om tilbakekall likevel kan unnlates. Er søkeren blitt løst fra annet statsborgerskap etter utløpet av ettårsfristen, er det som regel ikke grunn til å treffe vedtak om tilbakekall. Departementet foreslår at det nedfelles i loven at tilbakekall i slike tilfeller kan unnlates, med mindre særlige grunner taler imot.

Departementet kan være enig i at det vil kunne oppstå praktiske problemer som må løses ved adgang til å tilbakekalle vedtak om norsk statsborgerskap. For eksempel må den som får statsborgerskapet tilbakekalt søke tillatelse etter utlendingsloven, og opparbeide seg bosettingstillatelse før det på ny kan bli aktuelt å innvilge statsborgerskap. Til eksempelet fra Oslo politidistrikt om norsk borger som ikke har løst seg fra tidligere statsborgerskap og som befinner seg i utlandet med utløpt pass, vil departementet bemerke at vedkommende som følge av den manglende løsningen besitter annet statsborgerskap med mulighet for reisedokumenter.

Når det gjelder synspunktet om at man må operere med to typer statsborgerbrev, kan departementet ikke slutte seg til dette. Departementet antar at det vil være tilstrekkelig med én type statsborgerbrev. Det bør derimot klart fremgå av statsborgervedtaket om vedkommende er løst, om det er dispensert fra løsningskravet, om vedkommende må løses innen ett år eller om vedkommende må løses innen ett år etter en viss alder er oppnådd. Passutstedende myndighet må derfor kontrollere vedtaket før pass utstedes. Det bør fremgå av DUF om løsning (fortsatt) kreves. Fremgangsmåten med pass utstedt med begrenset varighet synes å eliminere problemet med at personer fortsetter å være legitimert som norske borgere, etter at vedtak om statsborgerskap blir trukket tilbake som følge av manglende løsning.

Det er Utlendingsdirektoratet som skal kontrollere at nye borgere faktisk løser seg, eller om tilbakekallssak skal igangsettes.

Når det gjelder en tilbakekallsregel ved manglende løsning og forholdet til Europarådskonvensjonen av 1997, legger departementet til grunn at en regel som foreslått er i overensstemmelse med konvensjonen, idet de forklarende merknadene til konvensjonen, omtalt under punkt 10.6.1.2, synes å forutsette en tilbakekallsadgang.

Når det gjelder anførselen fra Utlendingsdirektoratet om at det er usikkert om land som ikke har godtatt et tilsagn om statsborgerskap vil løse sine borgere på grunnlag av et statsborgerskap som kan bli tilbakekalt, legger departementet til grunn at dette må utprøves i praksis før det kan trekkes sikre konklusjoner. Etter departementets oppfatning er det grunn til å anta at flere land vil godta dette som grunnlag for løsning enn et tilsagn som etter gjeldende ordning. I departementets forslag legges det til grunn at det er et reelt erverv av statsborgerskap som skjer. Dette viser seg for eksempel ved at barn av foreldre som har ervervet statsborgerskap med vilkår om senere løsning, blir norske statsborgere ved fødsel. Et tilsagn om statsborgerskap har ingen slike virkninger. Innvilget statsborgerskap vil bare kunne tilbakekalles ved særskilt vedtak dersom vilkåret om løsning ikke oppfylles. Statsborgerskapet faller ikke automatisk bort slik som et tilsagn, dersom løsningserklæring ikke fremlegges i tide.

Dersom løsningserklæring fremlegges innen fristen, bør vedkommende etter departementets oppfatning skriftlig underrettes om at statsborgerskapet er i behold. Det samme bør også gjelde dersom det ikke treffes vedtak om tilbakekall til tross for at løsningserklæring er fremlaget etter fristen, eller fordi det dispenseres fra løsningskravet.

Departementets forslag til bestemmelse om tilbakekall av norsk statsborgerskap som følge av manglende løsning fremgår av utkastet til § 26 første ledd.

10.6.2 Tilbakekall av ugyldige vedtak

10.6.2.1 Innledning

Spørsmål om tilbakekall av innvilget statsborgerskap ved ugyldighet oppstår når statsborgerskapet er innvilget på uriktig grunnlag. Dette kan for eksempel skyldes at søkeren har fremlagt uriktige opplysninger om botid, ekteskap, identitet eller vandel, eller det fremkommer i ettertid at søkeren på vedtakstidspunktet ikke hadde til hensikt å forbli boende i Norge.

Gjeldende statsborgerlov inneholder ikke regler om tilbakekall av statsborgerskap. Statsborgerskap kan imidlertid tilbakekalles etter ulovfestede regler om omgjøring på grunnlag av uriktige eller bristende forutsetninger, eller etter reglene i forvaltningsloven § 35 om ugyldige vedtak. Grunnlaget for de omgjøringer som i praksis har funnet sted er hovedsakelig at det i ettertid har kommet frem at søkeren ikke hadde fast bopel i Norge på vedtakstidspunktet, eller det er avdekket at søkeren har benyttet uriktig identitet.

Til sammenligning gir utlendingsloven § 13 adgang til å tilbakekalle arbeids-, oppholds- eller bosettingstillatelse. Vilkåret er at søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Når det gjelder adgangen til å tilbakekalle et vedtak som bygger på uriktig faktum er lovteksten uttømmende; en slik feil gir ikke adgang til tilbakekall med mindre feilen kan bebreides utlendingen etter de kriterier lovteksten inneholder, se Ot.prp. nr. 46 (1986-87) s. 199. Dette er en betydelig begrensning i forhold til det som gjelder etter de alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Spørsmålet om tilbakekall kan også oppstå når statsborgerskap er ervervet ved melding. Utvalget har foreslått at norsk statsborgerskap ikke lenger skal kunne erverves ved melding. Under punkt 4.3.8 foreslår imidlertid departementet at enkelte meldingsregler videreføres.

Tilbakekall av statsborgerskap medfører ikke at den som får statsborgerskapet tilbakekalt nødvendigvis må forlate Norge. Etter at statsborgerskapet er tilbakekalt er vedkommende igjen å betrakte som utlending, og kan eventuelt søke om tillatelse etter utlendingsloven.

10.6.2.2 Adgangen til å tilbakekalle statsborgerskap i nordiske land

Svensk statsborgerskap kan ikke tilbakekalles. Dette følger ikke av svensk statsborgerlov, men av en bestemmelse i «regjeringsformen» kapittel 2 § 7. Regjeringsformen er én av Sveriges tre grunnlover, og inneholder bestemmelser om statsforfatningen og rikets styre. Den svenske regjeringen har imidlertid nedsatt et utvalg som skal vurdere om det bør innføres adgang til å tilbakekalle svensk statsborgerskap (Dir. 2004:126). Bakgrunnen for utredningen er blant annet flere tilfeller av at svensk statsborgerskap er innvilget av Migrationsverket etter bestikkelser. Utvalget skal komme med sin innstilling innen 31. desember 2005.

Danmark innførte i 2002 en egen bestemmelse om tilbakekall i statsborgerloven § 8 A. Denne bestemmelsen gjelder når statsborgerskap er oppnådd ved svik. § 8 A lyder:

«Den, der i forbindelse med sin erhvervelse af dansk infødsret har udvist svigaktigt forhold, herunder ved forsætligt at afgive urigtige eller vildledende oplysninger eller fortie relevante oplysninger, kan ved dom frakendes infødsretten, hvis det udviste forhold har været bestemmende for erhvervelsen.»

Også i finsk statsborgerlov er det innført en bestemmelse om tilbakekall når søkeren har opptrådt svikaktig. Etter finsk statsborgerlov § 33 kan det besluttes at en person kan tape det finske statsborgerskapet som er ervervet etter søknad eller ved melding. Vilkårene er at personen har gitt vesentlig uriktige eller villedende opplysninger om sin person eller noen annen vesentlig uriktig eller villedende opplysning, eller hemmeligholdt en vesentlig omstendighet av betydning for ervervet av finsk statsborgerskap. Også barn som har fått statsborgerskap som biperson til foreldre kan tape statsborgerskapet, dog ikke der en av barnets foreldre fortsatt er finsk statsborger. Det skal foretas en helhetsvurdering av personens situasjon. Ved vurderingen skal handlingens klanderverdighet og personens tilknytning til Finland tas hensyn til. For barn skal også barnets alder tas i betraktning. Adgangen til å tilbakekalle finsk statsborgerskap bortfaller fem år etter at statsborgerskapet er ervervet. Det er tilstrekkelig at spørsmål om tilbakekall reises innen femårsfristen.

10.6.2.3 Europarådskonvensjonen av 1997

Som nevnt under punkt 10.6.1.2 inneholder konvensjonens artikkel 7 nr. 1 en uttømmende oppregning av hva som kan være grunnlag for tap av statsborgerskap. Dette er understreket i forklarende kommentar til konvensjonen punkt 58. Her sies det imidlertid at artikkel 7 ikke gjelder i

«tilfeller der det har skjedd administrative feil som i vedkommende land ikke anses å utgjøre tilfeller av tap av statsborgerskap».

Departementet legger til grunn at sistnevnte utsagn omfatter tilfeller hvor feilen medfører at det ikke anses truffet noe vedtak. Etter artikkel 7 nr. 1 bokstav b kan statsborgerskap tilbakekalles når det er ervervet ved hjelp av

«svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta vedrørende søkeren».

Den engelske tekst lyder slik:

«... by means of fraudulent conduct, false information or concealment of any relevant fact attributable to the applicant».

Når det gjelder feil ved det faktum vedtaket om å innvilge statsborgerskap bygger på, er det et vilkår at søkeren har medvirket til feilen og med nødvendig grad av skyld. Bestemmelsen synes å forutsette at søkeren forsettlig(bevisst) har gitt uriktige opplysninger.

Feil ved de opplysningene forvaltningen selv innhenter har ikke vekt, med mindre de er blitt foreholdt søkeren og denne, med nødvendig grad av skyld, har gitt uttrykk for at de er riktige.

I henhold til konvensjonen artikkel 7 nr. 2 kan en statspart vedta bestemmelser om at barn, hvis foreldre taper dens statsborgerskap etter artikkel 7 nr. 1 bokstav b, også taper sitt statsborgerskap, med mindre en av foreldrene beholder statsborgerskapet.

Situasjoner som omfattes av artikkel 7 nr. 1 bokstav b er de eneste der statene tillates å tilbakekalle statsborgerskapet, selv om personen derved blir statsløs. Dette fremgår av artikkel 7 nr. 3.

Det fremgår av forklarende kommentarer punkt 63 til artikkel 7 nr. 1 at når ervervet av statsborgerskap har vært resultat av svikaktig fremferd i henhold til bokstav b, kan statene velge mellom å frata vedkommende statsborgerskapet (tap) eller å anse statsborgerskapet for aldri å ha vært ervervet.

10.6.2.4 Utvalgets forslag

Utvalget omtaler den form for tap det her dreier seg om som «omgjøring», og foreslår å innføre en egen bestemmelse som angir tilfeller der omgjøring kan finne sted. Lovforslaget er en kombinasjon av Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav b og utlendingsloven § 13. Utvalget foreslår at regelen begrenses til å gjelde tilfeller der statsborgerskapet er oppnådd ved utilbørlig adferd eller søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Lovforslaget vil ikke være til hinder for omgjøring i andre tilfeller av ugyldighet. Utvalget bemerker at Europarådskonvensjonen av 1997 ikke synes å utelukke anvendelsen av ugyldighetsregler knyttet til saksbehandling og uriktig bruk av loven, men utvalget har valgt ikke å ta dette med i forslaget til lovtekst. I norsk forvaltningsrett vil feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen kunne føre til ugyldighet som igjen gir grunnlag for omgjøring eller tilbakekall. Den omstendighet at man i norsk rett bruker begrepene omgjøring/tilbakekall for å beskrive konsekvensen av ugyldighet, bør etter utvalgets mening ikke medføre at man ligger utenfor den gruppe administrative feil som er nevnt i forklarende kommentarer til konvensjonen punkt 58. Den foreslåtte bestemmelse vil gjelde omgjøring på grunn av de forhold som særskilt nevnes i bestemmelsen. Når det gjelder feil ved faktum vil regelen være strengere, slik at det skal mer til for å kalle et vedtak tilbake, enn det som følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Når det gjelder skyldgrad bemerker utvalget:

«Utvalget har ikke funnet grunnlag for å anta at grov uaktsomhet kan likestilles med forsett. Under enhver omstendighet vil en forutsetning om at det må foreligge forsett gi en bestemmelse som har klare likhetstrekk med utlendingsloven § 13. Sistnevnte bestemmelse gjelder for den som «mot bedre vitende» har gitt uriktige opplysninger.»

Konvensjonen tillater tilbakekall selv om vedkommende dermed blir statsløs. Utvalget foreslår at dette legges til grunn også ved utformingen av den norske bestemmelsen. Under enhver omstendighet er det tale om en tilbakekallsadgang. At vedkommende eventuelt blir statsløs vil være et moment i vurderingen. Det foreslås ingen tidsramme for tilbakekall. Konvensjonen har ingen tidsramme, og tidsforløpet vil uansett være et moment av betydning for forvaltningsskjønnet.

Forslaget innebærer ikke adgang til å tilbakekalle statsborgerskap på grunn av etterfølgende omstendigheter. Om personen begår straffbare handlinger etter at han eller hun er blitt norsk statsborger, er det uten betydning også etter dagens statsborgerlov. Vedkommende kan heller ikke dømmes til tap av statsborgerskap. Konvensjonen artikkel 7 nr. 1 bokstav d tillater en tapsregel når vedkommende har vist fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser. Dette er en meget begrenset unntaksregel som etter utvalgets mening ikke bør inntas i en ny lov. Se nærmere punkt 10.7.2 om andre spesielle tapsregler.

10.6.2.5 Høringsinstansenes syn

Justisdepartementet mener det er nødvendig at loven klargjør forholdet til forvaltningslovens regler om omgjøring. Det vises til at etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c kan et vedtak være ugyldig hvis det bygger på uriktige opplysninger, selv om dette skyldes feil hos forvaltningsorganet og ikke hos den private parten. Etter utvalgets forslag skal ugyldighetsregelen ikke anvendes hvis ugyldigheten skyldes feil hos forvaltningen. Ugyldighet som følge av andre forhold, først og fremst feil i lovtolkning eller saksbehandling, skal derimot være grunnlag for omgjøring etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Justisdepartementet foreslår at bestemmelsen om omgjøring formuleres som følger:

«En statsborgerbevilling kan omgjøres der omgjøringsadgang følger av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler. Omgjøring som bygger på at bevilling er gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan likevel bare skje hvis søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.»

Videre bemerker Justisdepartementet at alternativet «utilbørlig adferd» i utkastets § 18 er ment å omfatte bruk av bestikkelser og lignende. Dette vil alltid være en ugyldighetsgrunn som gir grunnlag for omgjøring etter den alminnelige regelen i forvaltningsloven, og trengs derfor ikke nevnes særskilt i statsborgerloven.

MiRA-senteret og Antirasistisk Senter mener som nevnt under punkt 10.6.1.5 at det ikke burde være adgang til å tilbakekalle et vedtak om statsborgerskap. Det bør i alle fall være en svært kort foreldelsesfrist for tilbakekall. Redd Barna ønsker at tilknytningen til Norge og eventuelle barn må tas hensyn til. Redd Barna viser til at personer har blitt statsløse ved tilbakekall av statsborgerskap, og mener det må foreligge sterke bevis før et statsborgerskap tilbakekalles.

Utlendingsdirektoratet forstår utvalgets forslag slik at både de uriktige opplysningene og de fortiede forholdene må ha hatt vesentlig betydning for vedtaket. I motsatt fall mener direktoratet at rekkefølgen i ordlyden må endres.

10.6.2.6 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til forslaget om at det i ny statsborgerlov inntas en bestemmelse om adgang til å trekke tilbake eller omgjøre innvilget statsborgerskap når dette er ugyldig. Ugyldige vedtak inndeles tradisjonelt i nulliteter og angripelige vedtak. Et vedtak som er en nullitet, kan man uten videre se bort fra. Det betraktes som ikke-eksisterende. Et angripelig vedtak gjelder etter sitt innhold inntil det blir kjent ugyldig. I henhold til T. Eckhoff Forvaltningsrett, 1997 s. 594, er ugyldige tillatelser som hovedregel bare angripelige. Det siteres:

«At slike vedtak ikke anses for nulliteter selv om de lider av feil, har sterke rimelighetsgrunner for seg. Spesielt er dette tilfelle når den private part hverken vet eller bør forstå at det er noe galt med vedtaket. Men selv om han har mistanke om at noe galt er fatt, vil man nok nøye seg med å statuere angripelighet. Hvis han imidlertid selv har forledet myndighetene til å gi tillatelsen eller fritagelsen - f.eks. ved å gi bevisst uriktige opplysninger - kan det nok være at vedtaket vil bli betraktet som en nullitet [...].»

Departementet legger til grunn at ugyldige vedtak om statsborgerskap som hovedregel bør anses angripelige, og ikke som nulliteter, selv om også Europarådskonvensjonen av 1997 åpner for at de anses som nulliteter, jf. punkt 10.6.2.3. Bortfall av statsborgerskap er svært inngripende for den det gjelder. Det bør derfor kreves en ytre handling for at statsborgerskapet skal falle bort. At vedtaket er angripelig betyr altså at det må treffes vedtak om ugyldigheten for at vedkommende ikke lenger skal anses som norsk.

Begrepet omgjøring anvendes ofte synonymt med tilbakekall. Departementet mener det er hensiktsmessig å benytte begrepet «tilbakekall» i ny lov, som også er det som anvendes i utlendingsloven.

Utvalgets forslag innebærer at statsborgerskap gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger bare skal kunne tilbakekalles hvis feilen skyldes søkeren. Departementet slutter seg til dette forslaget som dermed hindrer tilbakekall av vedtak basert på uriktige eller ufullstendige opplysninger som skyldes andre enn søkeren.

Etter departementets syn må en bestemmelse om tilbakekall være uttømmende. Departementet støtter derfor forslaget fra Justisdepartementet om at det i loven må tydeliggjøres at et vedtak også kan tilbakekalles når dette følger av forvaltningsloven § 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler. Med en henvisning til disse reglene vil man unngå uklarhet med hensyn til om tilbakekallsadgangen er begrenset til å gjelde partens eget forhold, eller om reglene om omgjøring i den alminnelige ugyldighetslære også gjelder. En slik utforming av bestemmelsen er i samsvar med Europarådskonvensjonen av 1997, jf. punkt 58 i konvensjonens forklarende rapport. Departementet støtter også Justisdepartementets forslag om ikke å innta alternativet «utilbørlig adferd» i lovbestemmelsen, da dette anses overflødig.

Når det gjelder kravet til skyld, slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det må kreves forsett. Bestemmelsen vil dermed hindre tilbakekall av vedtak som er motivert av uriktige eller ufullstendige opplysninger når disse ikke kan klandres søkeren, eller de kan klandres søkeren, men kravet til forsett ikke anses oppfylt. Som nevnt ovenfor er tilbakekall av statsborgerskap et inngripende vedtak. Dette tilsier at det må kreves mer enn grov uaktsomhet.

Departementet slutter seg videre til forslaget om at de uriktige opplysningene eller fortiede forholdene må ha hatt vesentlig betydning for vedtaket. Vesentlighetskravet må gjelde både de uriktige opplysningene og de fortiede forholdene.

Når det gjelder utvalgets forslag om at eventuell statsløshet ikke skal hindre tilbakekall av statsborgerskap, når ugyldigheten skyldes søkeren, slutter departementet seg også til dette. Også Europarådskonvensjonen av 1997 tillater tilbakekall i slike tilfeller. Som følge av forslaget om at ny lov skal bygge på hovedprinsippet om ett statsborgerskap, jf. punkt 4.2, vil for øvrig en person som får norsk statsborgerskap tilbakekalt på grunn av ugyldighet som hovedregel bli statsløs.

Hensynet til eventuelle barn vil være ett av flere momenter som inngår i vurderingen av om et statsborgerskap skal tilbakekalles. Barnets statsborgerskap vil som hovedregel også bli tilbakekalt, når dette er ervervet ved søknad som biperson eller på annen måte innvilget som følge av at mor eller far ble innvilget norsk statsborgerskap. Grunnlaget for barnets norske statsborgerskap svikter når det er basert på et ugyldig vedtak om å innvilge mor eller far norsk statsborgerskap. Barnets situasjon må imidlertid vurderes konkret. Dersom mor eller far forblir norsk, selv om den annen av foreldrene får statsborgerskapet tilbakekalt, vil det ikke være adgang til å tilbakekalle barnets statsborgerskap i henhold til Europarådskonvensjonen av1997 artikkel 7 nr. 2.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at den tilbakekallshjemmelen som behandles her ikke skal gjelde omstendigheter som er inntrådt etter at statsborgerskapet er innvilget.

Departementet kan ikke slutte seg til MiRA-senteret og Antirasistisk Senter og Redd barnas forslag om foreldelsesfrist for tilbakekall av innvilget statsborgerskap. Blir et vedtak om statsborgerskap tilbakekalt vil personen igjen bli utlending, og kan søke om tillatelse etter utlendingsloven. Er tidligere tillatelser gitt på uriktig grunnlag kan dette tilsi at ny tillatelse etter utlendingsloven ikke innvilges. En hjemmel for å tilbakekalle innvilget statsborgerskap gir kun en adgang til tilbakekall. Hvorvidt adgangen skal benyttes avhenger av en helhetsvurdering av en rekke forhold, hvor blant annet klanderverdigheten hos søkeren er et sentralt moment. Den tiden som har gått vil være ett moment ved vurderingen, men kan ikke alene være avgjørende.

Et særskilt spørsmål er når virkningen av ugyldighet inntrer. Spørsmålet er om ugyldigheten får virkning fra vedtaket som fastslår at tidligere vedtak er ugyldig, eller om det får virkning fra det tidligere vedtaket, slik at vedkommende skal anses for aldri å ha vært norsk. I Eckhoff Forvaltningsrett 1997 s. 598 fremgår det at hvis ikke annet er sagt eller bestemt ved lov har en annullering (omgjøring, tilbakekall) av et angripelig vedtak virkning fra det tidspunktet parten får underretning. Etter departementets syn bør tilbakekall av statsborgerskap som er ervervet ved at utlendingen bevisst har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, få den virkningen at utlendingen anses for aldri å ha vært norsk. Ugyldigheten får dermed virkning fra vedtakstidspunktet for det ugyldige vedtaket. Dette innebærer blant annet at eventuelle barn som er født etter at det norske statsborgerskapet ble innvilget, ikke lenger kan anses som norske. Når det gjelder barnas situasjon i disse tilfellene, vises det til punkt 7. Tilbakekall av ugyldige vedtak av andre grunner enn at søkeren har gitt uriktige eller tilbakeholdt opplysninger, bør som utgangspunkt også ha den virkningen at vedkommende anses for aldri å ha vært norsk.

Når statsborgerskap er ervervet ved melding og en ugyldighetsgrunn foreligger, kan man hevde at statsborgerskap ikke er ervervet, fordi vilkårene som utløste retten ikke forelå. I meldingstilfellene inntrer virkningstidspunktet fra korrekt utfylt melding er kommet frem, se nærmere punkt 4.3.1. Departementet legger imidlertid i utkastet opp til at erverv ved melding anses som enkeltvedtak, jf. utkast til §§ 20 og 21 og punkt 4.3.8. Dermed må vedtaket kalles tilbake også i disse tilfellene. I og med at departementet foreslår en regel om automatisk erverv av statsborgerskap for barn av personer som erverver norsk statsborgerskap ved melding, se punkt 9.8, vil situasjonen for disse barna bli annerledes enn for barn som har ervervet statsborgerskap etter søknad sammen med foreldrene. Automatisk erverv skjer uten at det treffes noe vedtak. Det er følgelig ikke noe å tilbakekalle. Når foreldrenes norske statsborgerskap ervervet ved melding er tilbakekalt, og foreldrene anses for aldri å ha vært norske, har også grunnlaget for eventuelle barns automatiske erverv av norsk statsborgerskap bortfalt. Forslaget legger opp til at barna skal anses for aldri å ha vært norske statsborgere. Når det gjelder barnas situasjon i disse tilfellene, vises det til punkt 7.

Departementets forslag til bestemmelse om tilbakekall av norsk statsborgerskap ved ugyldighet fremgår av utkastet til § 26 annet ledd.

10.7 Andre tapsregler

10.7.1 Regelen i statsborgerloven § 9a

10.7.1.1 Gjeldende rett

Gjeldende statsborgerlov § 9a ble tilføyd ved lov 25. mai 1979 nr. 19 og lyder slik:

«Kongen kan gjere avtale med anna land om at føresegnene i annet og tredje leden her nedanfor skal gjelde. Med avtaleland er i paragrafen her meint stat som det er gjort slik avtale med.

Norsk borgar som også er borgar i slikt avtaleland, misser den norske borgarretten når han når ein alder mellom 19 og 22 år som skal vere fastsett i avtalen, såframt han då bur i og i dei siste fem år utan avbrot har hatt fast bustad i det landet. Samstundes misser barna hans den norske borgarrretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje blir utan borgarrett i noko land eller anna er fastsett i avtalen.

Har nokon misst den norske borgarretten etter første punktum i andre leden og etter den tid utan avbrot berre vore borgar i avtalelandet, får han norsk borgarrett tilbake såframt han buset seg i riket og deretter gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vere norsk borgar. Føresegnene i § 4 andre punktum og i § 5 gjeld tilsvarande.»

Bakgrunnen for bestemmelsen er at man i 1979 innførte en bestemmelse om at barn født i ekteskap også skal få statsborgerskap etter moren, se punkt 4.3.2.8 og 5.2.2.3. Bestemmelsen medførte en økning i antallet doble statsborgerskap, og mange av dem som ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsen ville ha en beskjeden tilknytning til Norge. Tapsregelen i § 9a gjelder personer med dobbelt statsborgerskap som i voksen alder har hatt en fast og langvarig tilknytning til et annet land hvor han eller hun også er borger. Tapsregelen omfatter også disse personenes barn. Regelen gjelder bare overfor land Norge har inngått særlig avtale med. Norge har pr. i dag ikke inngått avtaler etter bestemmelsen.

10.7.1.2 Situasjonen i øvrige nordiske land

De øvrige nordiske land har hatt en tapsregel tilsvarende § 9a. Verken Danmark eller Sverige har inngått slik avtale med annet land og har i dag fjernet bestemmelsen. Bestemmelsen er også fjernet i finsk og islandsk lov.

10.7.1.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at tapsregelen i § 9a ikke videreføres i ny lov. Forslaget henger sammen med utvalgets forslag om dobbelt statsborgerskap.

10.7.1.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har kommentert utvalgets forslag.

10.7.1.5 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om ikke å videreføre regelen i gjeldende lov § 9a. Avtaler som nevnt i § 9a er ikke inngått, og utviklingen også i de øvrige nordiske land tilsier at denne bestemmelsen oppheves, uavhengig av om landene legger prinsippet om ett eller dobbelt statsborgerskap til grunn for sin lovgivning.

10.7.2 Andre spesielle tapsregler

10.7.2.1 Ny dansk tapsregel mv.

Danmark har med virkning fra 6. mai 2004 innført adgang til å ta dansk statsborgerskap fra personer som er ilagt straff. Adgangen gjelder ved overtredelser av den danske straffelov kapittel 12 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet, og kapittel 13 om forbrytelser mot statsforfatningen og de øverste statsmyndigheter mv. Også straff ilagt for tilsvarende straffbare forhold i utlandet kan medføre tap av dansk statsborgerskap. Det er kun handlinger foretatt etter at lovendringen trådte i kraft som kan medføre tap. Også personer som er født danske kan fratas sitt danske statsborgerskap. Det er ikke adgang til å frata noen statsborgerskapet dersom de derved blir statsløse. Dette innebærer at kun danske statsborgere med dobbelt statsborgerskap, kan fratas dansk statsborgerskap som følge av straffbart forhold. Det ble ved lovendringen lagt til grunn at den var i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav d som gir landene adgang til å gi bestemmelser om tap som følge av «fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser».

Ingen av de øvrige nordiske landene har innført tilsvarende tapsbestemmelse i statsborgerlovgivningen. I flere av medlemsstatene i Europarådet er det adgang til å frata borgere statsborgerskapet som følge av slik fremferd, blant annet i Østerrike, Belgia, Bosnia, Bulgaria, Frankrike, Irland, Sveits, Tyrkia og Storbritannia. Flere land begrenser imidlertid adgangen til å frata statsborgerskapet til personer som har blitt statsborger etter søknad eller melding. Denne forskjellen er imidlertid i strid med prinsippet om ikke-diskriminering i Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 5 nr. 2.

10.7.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget reiser spørsmålet om personer som har ervervet sitt norske statsborgerskap etter søknad bør opprettholde dette, dersom vedkommende bosetter seg i utlandet. Utvalget viser til at det som er spesielt for denne gruppen er at de har ervervet det norske statsborgerskapet gjennom bopel i Norge. Spørsmålet er om statsborgerskapet bør opprettholdes dersom denne tilknytningen til Norge opphører. Utvalget foreslår imidlertid ikke en slik tapsregel, og begrunner sitt standpunkt slik:

«Etter utvalgets syn er det imidlertid uheldig å differensiere tapsreglene ut fra hvordan statsborgerskapet er ervervet. For det første vil en slik differensiering lett bli oppfattet som en innføring av et A- og B-borgerskap, ved at naturaliserte nordmenn har et svakere vern mot tap av statsborgerskapet enn fødte nordmenn. Dette er også best i samsvar med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 5 annet ledd, hvor det slås fast et prinsipp om likebehandling av statsborgerne uavhengig av om statsborgerskapet er ervervet ved fødsel eller senere. Bestemmelsen er ikke bindende, men bør ha vekt i denne sammenheng. For det annet vil en slik regel innebære en generalisering som vil kunne medføre urimelige resultater i mange tilfeller. Kravet om syv års botid i Norge for å erverve norsk statsborgerskap ved bevilling innebærer en minstetilknytning, og naturaliserte nordmenn kan i realiteten ha langt sterkere tilknytning til Norge. Gruppen omfatter alt fra annengenerasjons innvandrere som har bodd i Norge hele livet og som har barn og familie i Norge, til den typiske EØS-borger som mer eller mindre tilfeldig har arbeidet i Norge i syv år, for senere å flytte tilbake til hjemlandet hvor han bosetter seg og stifter familie.

Utvalget mener det ikke bør innføres andre regler om tap av norsk statsborgerskap som følge av bopel i utlandet, enn den regelen som er foreslått for personer som har bodd i Norge i mindre enn to år ved fylte 22 år. Utvalget er heller ikke kjent med andre land som har regler om tap av statsborgerskap som følge av lang botid i utlandet.»

Utvalget foreslår at et barn som gjennom adopsjon blir statsborger i et annet land ikke skal tape sitt norske statsborgerskap. Barnet vil uansett ha en tilhørighet til Norge som gjør det naturlig at barnet kan opprettholde sitt norske statsborgerskap. Dette gjelder spesielt der barnet har nådd en viss alder ved adopsjonen.

Det fremgår av Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 at medlemsstatene har adgang til å ha regler om tap av statsborgerskapet som følge av frivillig tjenestegjøring i fremmed militær styrke eller på grunn av fremferd som er sterkt til skade for medlemsstatens interesser. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå slike regler. Når det gjelder sistnevnte bestemmelse viser utvalget til at en tilsvarende regel opprinnelig var foreslått som § 9 i gjeldende lov, jf. Ot.prp. nr. 15 (1950) s. 11-12. Bestemmelsen ble imidlertid strøket ved komitébehandlingen i Stortinget.

10.7.2.3 Høringsinstansenes syn

Politimesteren i Kristiansand ønsker at det om mulig innføres regler om at grove straffbare handlinger kan medføre tap av norsk statsborgerskap. Politimesteren er ikke enig i at etterfølgende forhold ikke skal kunne føre til tap. For øvrig er ikke ovennevnte tapsregler kommentert av høringsinstansene.

10.7.2.4 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag og begrunnelse om ikke å innføre tapsregler som følge av manglende tilknytning til Norge for personer som har ervervet norsk statsborgerskap etter søknad. Etter departementets syn er det tilstrekkelig med tapsregelen for norskfødte som ikke har tilstrekkelig tilknytning til Norge før fylte 22 år, se nærmere punkt 10.4.

Departementet slutter seg også til forslaget om at barn som får annet statsborgerskap ved adopsjon ikke skal miste det norske statsborgerskapet. Annet statsborgerskap som erverves automatisk vil heller ikke medføre tap av det norske statsborgerskapet etter den generelle bestemmelsen departementet foreslår om tap ved erverv av annet statsborgerskap, se punkt 10.3. At adoptivbarna ikke skal tape sitt statsborgerskap harmonerer også med departementets begrunnelse for å la barn som adopteres av norske foreldre få norsk statsborgerskap som en automatisk følge av adopsjonen, uten å måtte si fra seg opprinnelig statsborgerskap, jf. punkt 6.7. Videre støtter departementet utvalgets forslag om ikke å foreslå tapsregler i forbindelse med frivillig tjenestegjøring i fremmed militær styrke. Departementet mener at det å frata noen norsk statsborgerskap ikke vil være en egnet eller nødvendig reaksjon i slike tilfeller.

Når det gjelder forslaget fra Politimesteren i Kristiansand om å innføre adgang til tap av statsborgerskap ved grove, straffbare handlinger, vil departementet bemerke at dette ikke er i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997, med mindre forholdet dekkes av konvensjonens artikkel 7 nr. 1 bokstav d, «fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser». Etter departementets oppfatning er det tilstrekkelig at straffbare forhold møtes med ordinære straffereaksjoner. Dette gjelder også ved slike alvorlige straffbare handlinger som i Danmark kan medføre tap av statsborgerskap. En regel om tap av statsborgerskap som følge av straffbare forhold må gjelde uavhengig av hvordan statsborgerskapet er ervervet. En tapsregel som bare rammer borgere som ikke har ervervet statsborgerskapet ved fødsel, vil være i strid med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 5 nr. 2 om ikke-diskriminering av statsborgere uavhengig av om statsborgerskapet er ervervet ved fødsel eller senere. En forskjellsbehandling vil, som utvalget påpeker, i realiteten innebære at man innfører A- og B-statsborgerskap. Etter Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 3 er det ikke adgang til å gi regler om tap av statsborgerskap som følge av «fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser» dersom tapet medfører at vedkommende blir statsløs. En regel om tap av statsborgerskap i disse tilfellene, vil således bare kunne gjelde personer som har annet statsborgerskap i behold.