I. Introduction

a. Historical background

1. The Council of Europe 1 has dealt with issues relating to nationality 2 for over 30 years. In 1963 the Convention on the reduction of cases of multiple nationality and on military obligations in cases of multiple nationality ( ETS No. 43, hereinafter called «the 1963 Convention») was opened for signature. Since then, however, there has been a growing recognition that numerous problems concerning nationality, in particular multiple nationality, have not been sufficiently considered by the 1963 Convention. Some of these problems were addressed in Protocols opened for signature in 1977. 3 In 1993, the Second Protocol (ETS No. 149) amending the 1963 Convention was opened for signature.

2. In 1977 the Committee of Ministers adopted two Resolutions, one on the nationality of spouses of different nationalities and the other on the nationality of children born in wedlock (respectively Resolutions (77)12 and 13). The former Resolution recommended that governments of member States take steps so that foreign spouses of their nationals may acquire their nationality on more favourable conditions than those generally required of other aliens and to eliminate distinctions between foreign husbands and foreign wives as regards the acquisition of nationality. The latter resolution recommended that governments grant or facilitate the acquisition of their nationality to children born in wedlock if one of the parents was a national.

3. The Parliamentary Assembly has also adopted a number of recommendations concerning nationality, inviting member States to facilitate in particular the naturalisation of refugees in their country. In 1988, it adopted Recommendation 1081 (1988) on problems of nationality in mixed marriages. Therein, the Assembly noted that it was desirable for each of the spouses of a mixed marriage to have the right to acquire the nationality of the other without losing the nationality of origin; furthermore, children born from mixed marriages should also be entitled to acquire and keep the nationality of both of their parents.

4. In December 1992, the Committee of Experts on Multiple Nationality (CJ-PL), later renamed the Committee of Experts on Nationality (CJ-NA), proposed the preparation of a feasibility study concerning a new, comprehensive convention which would contain modern solutions to issues relating to nationality suitable for all European States. On the basis of this feasibility study, the CJ-NA started preparing a draft text in November 1993. 4 The working party of the CJ-NA met 9 times between March 1994 and November 1996 and the CJ-NA met 5 times between November 1993 and July 1996 in order to prepare the draft convention. From February 1995 the draft text of the European convention on nationality, as revised by the CJ-NA, was published in order to inform all interested persons and to give them the opportunity to comment.

5. As a result of this work and the consultations of the Parliamentary Assembly, the Steering Committee on Human Rights (CDDH), the European Committee on Migration (CDMG), the Ad hoc Committee of Legal Advisers on Public International Law (CAHDI) and the Committee of Experts on Family Law (CJ-FA), the text of the draft convention was finalised by the European Committee on Legal Co-operation (CDCJ) on 29 November 1996 and adopted by the Committee of Ministers on 14 May 1997. The Convention was opened for signature on 6 November 1997.

b. The 1963 Convention and developments in Europe thereafter

6. Chapter I of the 1963 Convention is based on the idea, broadly accepted by many western European States at that time, that multiple nationality was undesirable and should be avoided as far as possible. Article 1 of the 1963 Convention provides in particular that nationals who acquire of their own free will another nationality shall lose their former nationality and shall, subject to a reservation, not be authorised to retain it.

7. Nevertheless, the 1963 Convention recognises that multiple nationality does occur in particular where a second nationality of a State Party has been acquired automatically or where a State, which is not a Party to its Chapter I, allows multiple nationality in other cases. Therefore Chapter II, which may be accepted by a State Party even if it has not accepted Chapter I, contains rules on military obligations in cases of multiple nationality in order to ensure that persons with multiple nationality are not required to carry out their military obligations in more than one State Party.

8. Owing to the number of developments that have taken place in Europe since 1963 and which are referred to hereinafter, the Council of Europe decided to reconsider the strict application of the principle of avoiding multiple nationality: labour migrations between European States leading to substantial immigrant populations, the need for the integration of permanent residents, the growing number of marriages between spouses of different nationalities and freedom of movement between European Union member States. In addition, the principle of equality of the sexes has meant that spouses of different nationalities should be allowed to acquire the nationality of their spouse under the same conditions and that both spouses should have the possibility of transmitting their nationality to their children. The Second Protocol amending the 1963 Convention thus allows multiple nationality in the following three additional cases: second-generation migrants and spouses of mixed marriages and their children.

9. The question of allowing persons, who voluntarily acquire another nationality, to retain their previous nationality will depend upon the individual situation in States. In some States, especially when a large proportion of persons wish to acquire or have acquired their nationality, it may be considered that the retention of another nationality could hinder the full integration of such persons. However other States may consider it preferable to facilitate the acquisition of their nationality by allowing persons to retain their nationality of origin and thus further their integration in the receiving State (e.g. to enable such persons to retain the nationality of other members of the family or to facilitate their return to their country of origin if they so wish).

10. Consequently, States should remain free to take into account their own particular circumstances in determining the extent to which multiple nationality is allowed by them (see the Preamble to the European Convention on Nationality).

c. The need for a comprehensive Convention on nationality

11. Ever since The Hague Convention on Certain Questions relating to the Conflict of Nationality Laws was concluded in 1930, the number of international instruments containing provisions on nationality has grown considerably. 5 There is therefore a need to consolidate in a single text the new ideas which have emerged as a result of developments in internal law and in international law. Article 14 of the present Convention thus allows for multiple nationality in the case of married persons of different nationalities and their children. In addition, some provisions included in this Convention aim to contribute to the progressive development of international law on nationality, for example Chapter VI on State succession and nationality.

12. While the 1963 Convention dealt only with multiple nationality, this Convention, with the exception of questions relating to conflict of laws, deals with all major aspects related to nationality: principles, acquisition, retention, loss, recovery, procedural rights, multiple nationality, nationality in the context of State succession, military obligations and co-operation between the States Parties. The title, the European Convention on Nationality, therefore reflects this fact. This Convention neither modifies nor is incompatible with the 1963 Convention. Consequently, the two conventions can co-exist. In view of the importance of this question, Article 26 of the new Convention explicitly confirms this compatibility (see also the commentary to Article 26 below).

13. The most important area which it has not been possible to include in the present Convention relates to the conflict of laws arising from multiple nationality. However, a growing number of States are making use of the notion of «habitual residence» (see also the Commitee of Ministers Resolution (72) 1 on the standardisation of the legal concepts of «Domicile» and of «Residence») rather than the notion of nationality as a connecting factor in private international law. This eliminates a number of problems which may arise concerning persons with multiple nationality. In this context, it should be emphasised that the notion of «habitual residence», as used in the Convention, applies generally to persons who regularly and effectively live in a particular place.

14. The problems which emerged as a result of the democratic changes which have taken place in central and eastern Europe since 1989 further underlined the need for a new convention on nationality. Virtually all of these new democracies had to draft new nationality and aliens laws. The existence of a comprehensive Council of Europe convention constitutes an important standard in this field. This is particularly the case in circumstances where a State is dissolved. Important issues such as the avoidance of statelessness and the rights of persons habitually resident on the territories concerned are therefore addressed by this Convention.

15. This Convention, in particular Articles 4 to 6, 10 to 13 and 18 to 20 relating to the acquisition of nationality and to non-nationals, will be of relevance for the implementation of the 1995 Council of Europe Framework Convention for the Protection of National Minorities. The aim of the framework convention is to specify the legal principles which States undertake to respect in order to ensure the protection of national minorities. For example, Article 4, paragraph 1 of the framework convention prohibits discrimination on the ground of belonging to a national minority, a rule which is reinforced by Article 5 and Article 20, paragraph 1, of this Convention. Furthermore, the principles of certain United Nations agreements, such as the 1961 Convention on the Reduction of Statelessness and Article 7 of the 1989 Convention on the Rights of the Child will be reinforced by this Convention, particularly by Articles 4 to 7 and 18.

d. The relevance of the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms

16. The Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms (hereinafter referred to as «the ECHR») applies to everyone within the jurisdiction of its States Parties. There is a firm recognition in the ECHR that account should be taken both of the legitimate interests of States and those of individuals. The reference to legitimateinterests is meant to indicate that, in the context of the ECHR and its Protocols, only legally protected interests are to be taken into account. Even if the ECHR and its Protocols do not, except for Article 3 of Protocol No. 4 (prohibition on the expulsion of nationals), contain provisions directly addressing matters relating to nationality, certain provisions may apply also to matters related to nationality questions. 6 Amongst the most important ones are:

• Article 3 (prohibition of torture or inhuman or degrading treatment or punishment);

• Article 6 (right to a fair and public hearing);

• Article 8 (right to family life);

• Article 14 (non-discrimination); and

• Article 4 of Protocol 4 (prohibition on the collective expulsion of aliens).

17. Persons who have their family life in a particular country, for example having lived there for many years with their family, even if they have not been able to become a national of this country, may have the right to remain in the country if they can show that they are entitled to respect for family life under Article 8 of the ECHR. 7 This right will be particularly important in cases in which, following State succession, a large number of persons have not acquired the nationality of the State where they reside.

18. Concerning the prohibition of inhuman or degrading treatment (Article 3 of the ECHR), actions that lower a national or alien in rank, position or reputation and are designed to debase or humiliate can be a violation of Article 3.

19. Article 3 of Protocol No. 4 of the ECHR includes the right of nationals to enter and not to be expelled from the territory of the State of which they are nationals. In addition, Article 4 of the same Protocol prohibits the collective expulsion of foreigners.

II. Commentary on the articles of the European Convention on Nationality

Chapter I General matters

Article 1 Object of the Convention

20. Article 1 deals with the object of the Convention which contains principles of a general nature (see in particular Articles 4 and 18) and specific rules relating to nationality including rules regulating military obligations in cases of multiple nationality (see in particular Chapters III and VII) to which the internal law of States Parties shall conform. The latter part of this provision, requiring the internal law of States to conform, is meant to indicate that the principles and rules contained in this Convention are not self-executing and therefore that States, in transposing them into their internal law may take into account their own particular circumstances.

21. Article 1 indicates that the Convention applies only to individuals.

Article 2 Definitions

22. The concept of nationality was explored by the International Court of Justice in the Nottebohm case. The Court defined nationality as «a legal bond having as its basis a social fact of attachment, a genuine connection of existence, interests and sentiments, together with the existence of reciprocal rights and duties» (Nottebohm case, ICJ Reports 1955, p. 23).

23. «Nationality» is defined in Article 2 of the Convention as «the legal bond between a person and a State and does not indicate the person's ethnic origin». It thus refers to a specific legal relationship between an individual and a State which is recognised by that State. As already indicated in the footnote to paragraph 1 of this explanatory report, with regard to the effects of the Convention, the terms «nationality» and «citizenship» are synonymous.

24. Throughout the text of the Convention, when translating the term «nationals» into French, the word ressortissantswas preferred, rather than nationaux.For the purposes of the Convention, the term ressortissantsincludes only persons having the nationality of a State Party concerned and not persons under the jurisdiction of the country concerned.

25. «Multiple nationality» includes both dual nationality and the possession of more than two nationalities.

26. The definition of the term «child» is based on Article 1 of the 1989 United Nations Convention on the Rights of the Child. The reference to the law applicable to the child means that the law to be applied may include the rules of private international law.

27. «Internal law» is defined as encompassing all the various types of provisions of the national legal system. The phrase «rules deriving from binding international instruments» refers either to rules deriving from directly applicable instruments or to those rules transposed from binding international instruments.

Chapter II General principles relating to nationality

Article 3 Competence of the State

28. Matters of nationality are generally considered to be within the domestic jurisdiction of each State; 8 this is the guiding principle of public international law, as codified in Article 1 of The Hague Convention of 1930 on Certain Questions relating to the Conflict of Nationality Laws and recalled in Article 3 of the present Convention, that «each State shall determine under its own law who are its nationals.» Both these Articles furthermore provide that «this law shall be accepted by other States in so far as it is consistent with international conventions, customary international law, and the principles of law generally recognised with regard to nationality.»

29. With the development of human rights law since the second world war, there exists an increasing recognition that State discretion in this field must furthermore take into account the fundamental rights of individuals 9 (see also comments related to Articles 4 and 5).

Article 4 Principles

30. The heading and introductory sentence of Article 4 recognise that there are certain general principles concerning nationality on which the more detailed rules on the acquisition, retention, loss, recovery or certification of nationality should be based. The words «shall be based» were chosen to indicate an obligation to regard the following international principles as the basis for national rules on nationality.

Paragraph a

31. The right of everyone to a nationality was first stated in Article 15 of the Universal Declaration of Human Rights. Article 7 of the 1989 United Nations Convention on the Rights of the Child furthermore gives every child a right to a nationality.

32. The principle of a right to a nationality is included in the Convention because it provides the inspiration for the substantive provisions of the Convention which follow, in particular those concerning the avoidance statelessness. This right can be seen as a positive formulation of the duty to avoid statelessness and is thus closely related to paragraph b of the same Article. While there is a recognition that a right to a nationality exists, the right to any particular nationality is determined by the rules on nationality of each State Party, consistent with Article 3 of the Convention which provides that States shall determine who are their nationals. 10

Paragraph b

33. The obligation to avoid statelessness has become part of customary international law; the 1961 Convention on the Reduction of Statelessness sets out rules for its implementation. As regards the definition of statelessness, reference is made to Article 1 of the 1954 Convention relating to the Status of Stateless Persons which provides that «the term «stateless person» means a person who is not considered as a national by any State under the operation of its law.» Thus, only «de iurestateless persons» are covered and not «de facto stateless persons». Refugees are covered to the extent that they are also considered de iure stateless persons.

34. The aim of this paragraph is to protect the right to a nationality by preventing the stateless status from arising. Once an individual becomes stateless, he or she may lose certain rights and possibly even become a refugee. This Convention contains many provisions which seek to prevent statelessness from arising. It should be noted that paragraph 3 of Article 7 on loss of nationality, subject to one limited exception, and paragraph 1 of Article 8 (not to allow nationals to renounce nationality if they would become stateless), make such loss subject to the avoidance of statelessness. In addition, Article 6, paragraph 4 g and Article 18 of Chapter VI on State succession also aim to avoid statelessness.

Paragraph c

35. This paragraph is taken from Article 15, paragraph 2, of the Universal Declaration of Human Rights. It provides a general safeguard of particular relevance to Article 7 of this Convention relating to the loss of nationality ex legeor at the initiative of a State Party.

36. Several indications can be given concerning the prevention of an arbitrary deprivation of nationality. They relate both to the substantive grounds for deprivation and the procedural safeguards. As regards the substantive grounds, the deprivation must in general be foreseeable, proportional and prescribed by law. If it is based on any of the grounds contained in paragraph 1 of Article 5, it is contrary to this paragraph. Thus the withdrawal of nationality on political grounds would be considered arbitrary. More specifically, Article 7 of the Convention exhaustively lists the grounds for deprivation. Where a deprivation would lead to statelessness, the prohibition contained in paragraph 3 of Article 7 applies. According to this paragraph the only exception concerns the acquisition of nationality by the improper conduct of the applicant (see paragraph 3 of Article 7).

37. As regards the procedural safeguards, reference should be made to Chapter IV, in particular that decisions relating to nationality shall contain reasons in writing and shall be open to an administrative or judicial review.

Paragraph d

38. This paragraph extends the provisions of Article 1 of the 1957 Convention on the Nationality of Married Women to spouses in general, in order to take into account the principle of equality between women and men (see also paragraph 1 of Article 5).

Article 5 Non-discrimination

Paragraph 1

39. This provision takes account of Article 14 of the ECHR which uses the term «discrimination» and Article 2 of the Universal Declaration of Human Rights which uses the term «distinction».

40. However, the very nature of the attribution of nationality requires States to fix certain criteria to determine their own nationals. These criteria could result, in given cases, in more preferential treatment in the field of nationality. Common examples of justified grounds for differentiation or preferential treatment are the requirement of knowledge of the national language in order to be naturalised and the facilitated acquisition of nationality due to descent or place of birth. The Convention itself, under Article 6, paragraph 4, provides for the facilitation of the acquisition of nationality in certain cases.

41. States Parties can give more favourable treatment to nationals of certain other States. For example, a member State of the European Union can require a shorter period of habitual residence for naturalisation of nationals of other European Union States than is required as a general rule. This would constitute preferential treatment on the basis of nationality and not discrimination on the ground of national origin.

42. It has therefore been necessary to consider differently distinctions in treatment which do not amount to a discrimination and distinctions which would amount to a prohibited discrimination in the field of nationality.

43. The terms «national or ethnic origin» are based on Article 1 of the 1966 Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination and part of Article 14 of the ECHR. They are also intended to cover religious origin. The ground of «social origin» was not included because the meaning was considered to be too imprecise. As some of the different grounds of discrimination listed in Article 14 of the European Convention on Human Rights were considered not amounting to discrimination in the field of nationality, they were therefore excluded from the grounds of discrimination in paragraph 1 of Article 5. In addition, it was noted that, as the ECHR was not intended to apply to issues of nationality, the totality of the grounds of discrimination contained in Article 14 were appropriate only for the rights and freedoms under that Convention.

44. The list in paragraph 1 therefore contains the core elements of prohibited discrimination in nationality matters and aims to ensure equality before the law. Furthermore, the Convention contains many provisions designed to prevent an arbitrary exercise of powers (for example Articles 4.c, 11 and 12) which may also result in a discrimination.

Paragraph 2

45. The words «shall be guided by» in this paragraph indicate a declaration of intent and not a mandatory rule to be followed in all cases.

46. This paragraph is aimed at eliminating the discriminatory application of rules in matters of nationality between nationals at birth and other nationals, including naturalised persons. Article 7, paragraph 1.b, of the Convention provides for an exception to this guiding principle in the case of naturalised persons having acquired nationality by means of improper conduct.

Chapter III Rules relating to nationality

Article 6 Acquisition of nationality

Paragraph 1

47. On the basis of sub-paragraph a of this paragraph each State Party recognises in its internal law that children born of one of its nationals shall automatically acquire the nationality of that State Party, subject to the possibility of providing for exception in the case of children born outside the territory. Whenever affiliation is dependent on recognition, court order or similar procedures, then nationality may be acquired following the procedure provided for by the internal law of the State Party.

48. The term «foundlings» in sub-paragraph b refers to new-born infants found abandoned in the territory of a State with no known parentage or nationality who would be stateless if this principle were not applied. It is taken from Article 2 of the 1961 Convention on the Reduction of Statelessness. The requirement to grant nationality is also met if the foundling, in the absence of proof to the contrary, is considered ex lege the child of a national and thus a national.

Paragraph 2

49. Paragraph 2 applies to children born in the territory of a State Party who do not acquire at birth the nationality of any other State and provides for the implementation in internal law of the principle contained in Article 4, paragraph b, namely that statelessness shall be avoided. The wording of this paragraph is drawn from Article 1 of the 1961 Convention on the Reduction of Statelessness. Reference should also be made to Article 7 of the Convention on the Rights of the Child.

50. Children covered by paragraph 2 shall be granted nationality either at birth by operation of law or subsequently by application. Where the nationality is not acquired at birth, it must be provided that the child concerned may submit an application for the acquisition of nationality according to the procedure laid down in internal law, subject to one or both of the indicated conditions. No time-limit is indicated as a condition because the provision applies only to children and it is therefore implicit, in accordance with the definition of the term «child» in Article 2, that the time-limit is 18 years of age. The nationality must be granted to all children fulfilling the conditions specified in sub-paragraph b. The reference to a period not exceeding five years of lawful and habitual residence means that such residence must be effective and in compliance with the provisions concerning the stay of foreigners in the State.

Paragraph 3

51. This paragraph provides that internal law should contain rules which make it possible for foreigners lawfully and habitually resident in the territory of a State Party to be naturalised. A maximum period of residence which can be required for naturalisation is fixed (ten years before the lodging of an application); it corresponds to a common standard, most countries of Europe requiring between five and ten years of residence. A State Party may, in addition, fix other justifiable conditions for naturalisation, in particular as regards integration.

Paragraph 4

52. Facilitated acquisition of nationality must be provided for all persons belonging to each of the categories listed in sub-paragraphs a to g. This refers not only to naturalisation but also to other forms of acquisition such as ex lege acquisition. 11 In order to comply with this paragraph, it is sufficient for a State Party to ensure favourable conditions for the acquisition of nationality for the persons belonging to each of the categories of persons listed in the sub-paragraphs. Examples include a reduction of the length of required residence, less stringent language requirements, an easier procedure and lower procedural fees. States Parties still retain their discretion to decide whether to grant their nationality to such applicants. Where the generally required conditions are already very favourable (for example a short period of residence for all applicants for naturalisation), such States are not required to take additional measures.

53. As regards spouses mentioned in sub-paragraph a, it is recalled that already in 1977, Resolution (77)12 of the Committee of Ministers of the Council of Europe on the nationality of spouses of different nationalities recommended that more favourable treatment be given to a foreign spouse, in order to facilitate the acquisition of the nationality of the other spouse.

54. The notion of adopted children in sub-paragraph d includes adoptions under the internal law of a State Party and adoptions which have taken place abroad and are recognised in the internal law of that State Party. Reference is made in this context to Article 11 of the 1967 European Convention on the Adoption of Children (ETS No. 58) which requires Parties to this Convention to facilitate the acquisition of their nationality by adopted children of their nationals.

55. Sub-paragraphs e and f cover applications mainly from second and third-generation migrants. They are more apt to integrate into the society of the host State, as they will have spent part or all of their childhood in the territory of that State, and should therefore be granted facilitated acquisition of nationality (see in this context the Second Protocol amending the 1963 Convention). A State Party may impose a time-limit for applications for this facilitated acquisition of nationality.

56. The term «recognised refugees» in sub-paragraph g includes, but is not limited to, those refugees recognised under the 1951 Geneva Convention relating to the Status of Refugees and its 1967 Protocol. States Parties are free to include other types of refugees in this group. Article 34 of the 1951 Geneva Convention similarly refers to facilitated naturalisation of recognised refugees.

57. Persons who have deliberately become stateless, in disregard of the principles of this Convention (for example persons originating from a State with an internal law which, contrary to Article 8 of this Convention, permits the renunciation of nationality without the prior acquisition of another nationality) shall not be entitled to acquire nationality in a facilitated manner.

Article 7 Loss of nationality ex lege or at the initiative of a State Party

58. Article 7 consists of an exhaustive list of cases where nationality may be lost automatically by operation of law (ex lege) or at the initiative of a State Party. In these limited cases, and subject to certain conditions, a State Party may withdraw its nationality. The provision is formulated in a negative way in order to emphasise that the automatic loss of nationality or a loss of nationality at the initiative of a State Party cannot take place unless it concerns one of the cases provided for under this Article. However, a State Party may allow persons to retain its nationality even in such cases. Article 7 does not refer to cases in which there have been administrative errors which are not considered in the country in question to constitute cases of loss of nationality.

Paragraph 1

Sub-paragraph a

59. This sub-paragraph allows States Parties to provide for the loss of the nationality when there is a voluntary acquisition of another nationality. The word «voluntary» indicates that there was an acquisition as a result of a person's own free will and not an automatic one (ex lege).

60. Whereas under Article 1 of the 1963 Convention States Parties having accepted Chapter I of the 1963 Convention are under an obligation to provide for the loss of nationality where there is a voluntary acquisition of another nationality, under this sub-paragraph, States Parties have a choice.

Sub-paragraph b

61. The fraudulent conduct, false information or concealment of any relevant fact has to be the result of a deliberate act or an omission by the applicant which was a significant factor in the acquisition of nationality. For example, if a person acquires the nationality of the State Party on condition that the nationality of origin would subsequently be renounced and the person voluntarily did not do so, the State Party would be entitled to provide for the loss of its nationality. Moreover, for the purpose of this Convention, «concealment of any relevant fact» means concealment of a relevant condition which would prevent the acquisition of nationality by the person concerned (such as bigamy). «Relevant» in this context refers to facts (such as concealment of another nationality, or concealment of a conviction for a serious offence) which, had they been known before the nationality was granted, would have resulted in a decision refusing to grant such nationality.

62. The wording of this sub-paragraph is also intended to cover the acquisition of nationality by false pretences (false or incomplete information or other deceitful action, notably by means of non-authentic or untrue certificates), threats, bribery and other similar dishonest action.

63. In cases where the acquisition of nationality has been the result of the improper conduct under sub-paragraph b, States are free either to revoke the nationality (loss) or to consider that the person never acquired their nationality (void ab initio).

Sub-paragraph c

64. This sub-paragraph covers voluntary service in any foreign military force irrespective of whether it is part of the armed forces of a foreign State. Persons are not considered to have served in a foreign military force if, before acquiring nationality, they served in a military force of a country of which they were nationals.

65. However, participation in a multilateral force on behalf of the State of which the person concerned is a national cannot be considered as service in a foreign military force. Furthermore, voluntary military service in another country, in accordance with a bilateral or multilateral Convention, is also not covered by this provision.

66. It should be noted that this paragraph refers to persons serving voluntary service in a foreign military force as professional soldiers. This situation is different from the one provided for in paragraph 3.a of Article 21, where persons may choose between the obligations of different States of which they are nationals. Moreover, owing to the fact that this paragraph does not contain (as the whole of the Convention) self-executing provisions, States, when legislating on this question, shall determine the conditions under which this provision applies.

Sub-paragraph d

67. The wording «conduct seriously prejudicial to the vital interests of the State Party» is drawn from Article 8, paragraph 3.a.ii of the 1961 Convention on the Reduction of Statelessness. Such conduct notably includes treason and other activities directed against the vital interests of the State concerned (for example work for a foreign secret service) but would not include criminal offences of a general nature, however serious they might be.

68. Furthermore, the 1961 Convention stipulates that conduct seriously prejudicial to the vital interests of the State can constitute a ground for deprivation of nationality only if it is an existing ground for deprivation in the internal law of the State concerned, which, at the time of signature, ratification or accession, the State specifies it will retain.

Sub-paragraph e

69. One of the main aims of this provision is to allow a State, which so wishes, to prevent its nationals habitually living abroad to retain its nationality generation after generation. Such loss, however, is only possible for persons possessing another nationality.

70. For the purposes of this Article, the term «lack of a genuine link» applies only to dual nationals habitually residing abroad. Moreover, this provision applies in particular when the genuine and effective link between a person and a State does not exist, owing to the fact that this person or his or her family have resided habitually abroad for generations. It is presumed that the State concerned will have taken all reasonable measures to ensure that this information is communicated to the persons concerned.

71. Possible evidence of the lack of a genuine link may in particular be the omission of one of the following steps taken with the competent authorities of the State Party concerned:

1. registration;

2. application for identity or travel documents;

3. declaration expressing the desire to conserve the nationality of the State Party.

72. Sub-paragraph e also has to be interpreted in the light of:

• the definition of nationality as the legal bond between an individual and a State (Article 2, paragraph a);

• the prohibition of the arbitrary deprivation of nationality (Article 4, paragraph c);

• the possibility of excluding children born outside the territory from acquiring the nationality ex lege of one parent (Article 6, paragraph 1.a); and

• the right to an administrative or judicial review (Article 12).

Sub-paragraph f

73. This sub-paragraph covers cases of a change of civil status of children which would entail the loss of the prerequisites for the possession of nationality. For example, in certain countries, if a child acquired a nationality on the basis of the ties to the mother or father and it is later discovered that they are not the true mother or father, nationality may be withdrawn from the child, provided that statelessness does not occur. It is left to the internal law of each State Party to determine the legal effect of such a loss, that is, effective as from the date of deprivation (ex nunc) or as if the acquisition had never taken place (ex tunc).

Sub-paragraph g

74. In cases where children acquire or already possess the nationality of the adopting parents, the nationality of origin may be lost or withdrawn. This is in accordance with Article 11, paragraph 2, of the European Convention on the Adoption of Children ( ETS No. 58) which provides that «a loss of nationality which could result from an adoption shall be conditional upon possession or acquisition of another nationality.»

Paragraph 2

75. For the cases covered by Article 7, paragraph 1, subject to paragraph 3 on statelessness, a State Party may provide that children, including adopted children, follow their parents as regards the loss of nationality. However, the two exceptions are that where the parents lose their nationality under sub-paragraphs c or d of Article 7, this situation does not apply to their children, because the impugned conduct of the parents should have no adverse consequences on children. It is furthermore provided explicitly that a child shall not lose his or her nationality if at least one of the parents retains that nationality. When applying this paragraph, States Parties should in any case be guided by the best interests of the child.

Paragraph 3

76. Paragraph 3 contains a general limitation to all preceding paragraphs as it does not permit the loss of nationality in all cases to which Article 7 refers, if it would result in statelessness; it constitutes, therefore, a specific application of the general principle contained in Article 4, paragraph b. For some countries there is a requirement to renounce the existing nationality in order to acquire the new one; such a requirement is compatible with paragraph 3 of Article 7. Reference can also be made in this context to paragraph 1 of Article 8.

77. Sub-paragraph b of paragraph 1 is the only exception in which statelessness is tolerated for adult persons or children. The prohibition of statelessness therefore goes further than the one provided for under Article 8 of the 1961 Convention on the Reduction of Statelessness.

Article 8 Loss of nationality at the initiative of the individual

78. The will of the individual is a relevant factor in the permanence of the legal bond with the State which characterises nationality; therefore, States Parties should include in their internal law provisions to permit the renunciation of their nationality providing their nationals will not become stateless. Renunciation should be interpreted in its widest sense, including in particular an application to renounce followed by approval of the relevant authorities.

79. Problems may arise where persons are allowed or required to renounce their nationality before they have acquired the nationality of another State. Where the acquisition of nationality is subject to certain conditions which have not been fulfilled and the persons concerned failed to acquire the new nationality, the State whose nationality has been renounced must allow them to recover their nationality or must consider that they never lost it, so that statelessness does not occur.

80. The possible fees related to such a renunciation must not be unreasonable (see paragraph 1 of Article 13 of the Convention).

81. Paragraph 2 of Article 8 allows States to limit the right to renounce their nationality in paragraph 1 to nationals who have their habitual residence abroad. It is not acceptable under Article 8 to deny the renunciation of nationality merely because persons habitually resident in another State still have military obligations in the country of origin or because civil or penal proceedings may be pending against a person in that country of origin. Civil or penal proceedings are independent of nationality and can proceed normally even if the person renounces his or her nationality of origin.

Article 9 Recovery of nationality

82. On the basis of Article 9, States Parties shall facilitate in their internal legal order the recovery of nationality both for persons who have renounced nationality under Article 8 and for those who have lost their nationality under Article 7. However, Article 9 does not provide for a right to recovery. It is sufficient under this Article that States Parties facilitate recovery of nationality for some categories of former nationals. Whether a State Party satisfies the requirement of facilitation is to be considered in the light of all relevant circumstances, in particular the existence of very favourable conditions for the acquisition of nationality.

Chapter IV Procedures relating to nationality

83. Chapter IV concerns procedures relating to the acquisition, retention, loss, recovery or certification of nationality. The term «certification» covers any kind of proof of nationality in the manner and form decided upon by the internal law of each State Party.

84. Treaty establishing the European Economic Community contains no provisions regulating the acquisition or the loss of nationality as such matters are, in principle, for the member States to decide. However, as the possession of a nationality of a member State is a requirement for the application of the specific provisions on free movement and in general for the enjoyment of rights stemming from citizenship of the European Union (Articles 8.a to 8.e EC, Treaty on European Union), secondary community law obliges member States to provide their nationals with proof of nationality by delivering or renewing a valid identity card or passport which specifically indicates the holder's nationality. 12

Article 10 Processing of applications

85. All applications relating to the acquisition, retention, loss, recovery or certification of nationality are to be processed within a reasonable time. Whether an application is processed within a reasonable time is to be determined in the light of all the relevant circumstances. For example, where nationals of the predecessor State, such as in cases of State succession, who have not acquired the nationality of the State in which they reside, are required to apply for nationality, their applications should be processed very rapidly due to the urgency of the question. In any case, while waiting for applications to be processed, most of such persons will normally be entitled to remain in the country, for example owing to their right to family life under Article 8 of the ECHR.

Article 11 Decisions

86. All decisions relating to nationality, and not just those following an application, must contain reasons in writing. As a minimum, legal and factual reasons need to be given. However, the mere registration of cases of ex legeacquisition and loss of nationality do not require reasons to be given in writing. For decisions involving national security, only a minimum amount of information has to be provided. For decisions which were in accordance with the wishes or interests of the individual, for example the granting of the application, a simple notification or the issue of the relevant document will suffice. It was noted that the internal law of some States does not comply with this provision where decisions concerning nationality are taken by parliament.

Article 12 Right to a review

87. In addition, all decisions must be subject to an administrative or judicial review. On the basis of this provision individuals must enjoy a right of appeal against decisions relating to nationality. The procedural aspects of the implementation of this right are left to the internal law of each State Party. It has been considered not to be appropriate in this Convention to provide for an exception wherever decisions relating to naturalisation are taken by act of parliament and are not subject to appeal, as is the case in certain States. The general recognition of the right to appeal has indeed been estimated to be of prominent importance.

88. The right to review does not, however, exclude national provisions according to which decisions by the highest state authorities in certain special cases are not subject to appeal to a higher body if the decisions are open to other forms of legal or administrative review, in conformity with internal law.

89. While the ECHR contains no provision on civil legal aid, the right to a fair trial under Article 6, paragraph 1, may sometimes require the State to provide for the assistance of a lawyer when it proves indispensable, for example owing to the complexity of a case (see in this context the Aireycase, 9 October 1979, ECHR, Series A, No. 32).

Article 13 Fees

90. This article refers to all fees for the process related to the acquisition, retention, loss, recovery and certification of nationality. These may include, for example, the fees to obtain an application form, to have it processed and to obtain a decision.

91. The general aim of paragraph 1 is that the amount of fees for the acquisition, retention, loss, recovery or certification of nationality should not be unreasonable. Whether the amount of fees is unreasonable is to be determined in the light of all the relevant circumstances. This can, for example, be determined by reference to the costs the administration entails. The payment of fees should not be an instrument to prevent persons from acquiring, retaining, losing or recovering nationality, for example where nationality has been lost as a result of State succession.

92. The words «are not an obstacle» in paragraph 2, as compared to «are reasonable» in paragraph 1, were deliberately chosen to indicate that States Parties are under a more onerous obligation when it comes to the amount of fees for an administrative or judicial review.

93. While legal fees are not included within the meaning of this Article, the standards referred to in the judgment of the European Court of Human Rights in the Aireycase relating to the costs of court proceedings should be noted in this context. Reference should also be made to the principles contained in the Council of Europe's Recommendation No. R(81) 7 on measures facilitating access to justice, in particular Principle D on the cost of justice which provides that «no sum of money should be required of a party on behalf of the State as a condition of commencing proceedings which would be unreasonable having regard to the matters in issue.»

Chapter V Multiple nationality

Article 14 Cases of multiple nationality ex lege

94. Article 14 requires States Parties to allow multiple nationality in two cases which are normally accepted even by States which wish to avoid multiple nationality. They indeed occur automatically owing to the concurrent application of the law of two or more States. In particular the provision of Article 14, paragraph 1.a is based on the requirement that, in the case of marriage of nationals of different States, the principle of equality of spouses in relation to the transmission of the respective nationality to their children must be applied. Also Chapter I of the 1963 Convention, which tends to reduce cases of multiple nationality, does not exclude these two cases of multiple nationality.

95. Paragraph 1.a refers to «children» and therefore, according to the definition of the term in Article 2 c, only applies up to the age of 18. After children have reached full age, the relevant parts of Article 7, in particular paragraph 1.e on loss of nationality due to the lack of a genuine link with the State Party for persons living abroad, remain applicable.

Article 15 Other possible cases of multiple nationality

96. Article 15 specifically indicates that the Convention does not limit the right of States Parties to allow multiple nationality. This Article makes it clear that States, which so wish, are free to allow other cases of multiple nationality.

97. The new Convention is neutral on the issue of the desirability of multiple nationality. Whereas Chapter I of the 1963 Convention was intended to avoid multiple nationality, Article 15 of this Convention reflects the fact that multiple nationality is accepted by a number of States in Europe, while other European States tend to exclude it.

98. However, the possibility for a State to allow multiple nationality will be subject to any contrary binding international obligations. In particular, States which are bound by Chapter I of the 1963 Convention will not, as regards their respective nationals, be able to allow more than a limited number of cases of multiple nationality (see also Part I above for further details).

Article 16 Conservation of previous nationality

99. This provision seeks to ensure that a person is not prevented from obtaining or holding a nationality because it is not possible or is difficult to lose another nationality. The existence of unreasonable, factual or legal requirements is to be assessed in each particular case by the national authorities of the State Party whose nationality the person is seeking to acquire. For example, refugees cannot generally be expected to return to their country of origin or to request their diplomatic or consular representation to renounce or to obtain the release from their nationality.

100. As this article is particularly important in cases of State succession, Article 18 makes special reference to Article 16.

Article 17 Rights and duties related to multiple nationality

101. Paragraph 1 contains the basic principle that persons holding multiple nationality, in the territory of the State Party in which they reside, shall enjoy equality of treatment as compared to those holding single nationality, for example as regards voting rights, the acquisition of property or the duty to fulfil military obligations. These rights and duties may, however, be modified by international agreement in certain circumstances (for example see Chapter VII as regards military obligations).

102. Paragraph 2.a, deals with diplomatic and consular protection. The general rule of international law as regards diplomatic protection is contained in Article 4 of The Hague Convention of 1930 which provides that «A State may not afford diplomatic protection to one of its nationals against a State whose nationality such a person also possesses.» However, owing to the developments that have taken place in this area of public international law since 1930, in exceptional individual circumstances and while respecting the rules of international law, a State Party may offer diplomatic or consular assistance or protection in favour of one of its nationals who simultaneously possesses another nationality, for example in certain cases of child abduction. Account must also be taken of the fact that one member State of the European Union may give diplomatic or consular assistance to a national of another European Union State, where the latter State is not represented in the territory of a third country.

103. Paragraph 2.b, concerns the application of the rules of private international law of each State Party in cases of multiple nationality. The Convention does not affect the application of these rules.

Chapter VI State succession and nationality

104. This Chapter deals with issues of nationality arising from State succession as defined by general public international law. The 1978 Vienna Convention on Succession of States in respect of Treaties defines «succession of States» as the replacement of one State by another in the responsibility for the international territorial relations. The provisions concerning State succession and nationality are based on existing general international practice and contain general guiding principles. They permit States to decide on the appropriate way in which these provisions may be applied in their internal law.

105. Although these provisions do not apply directly to persons, they are designed to ensure as far as possible that persons living in a region are not put in an unfavourable position merely because of territorial changes.

106. These principles apply to States Parties whether they are successor or predecessor States. However, owing to their nature, this chapter will apply in particular to successor States.

107. The main concern, although not the only one, is the avoidance of statelessness, as is underlined in paragraph 1 of Article 18, and the focus is therefore on the granting or retention of nationality. The Chapter aims to reinforce existing treaty provisions on the avoidance of statelessness, such as Article 10 of the 1961 Convention on the Reduction of Statelessness.

Article 18 Principles

108. Article 18 outlines the specific principles which States Parties undertake to abide by in all matters of nationality arising in the context of State succession. In addition, the other chapters of the Convention also apply in general in cases of State succession. This article needs to be seen in the light of the presumption under international law that the population follows the change of sovereignty over the territory in matters of nationality.

Paragraph 1

109. This paragraph lists the applicable general principles which are part of the democratic vocation of the Council of Europe: ensuring respect for the principles of the rule of law and the rules concerning human rights. In this respect, account should be taken of the Statute of the Council of Europe, in particular Article 3 which provides that «every member of the Council of Europe must accept the principles of the rule of law and of the enjoyment by all persons within its jurisdiction of human rights and fundamental freedoms», the provisions of the European Convention on Human Rights and its Protocols and the case-law of the European Court of Human Rights.

110. The relevance of the concept of the «rule of law» in the field of nationality law must be seen in the light of the constitutional and legal traditions of each State. Nevertheless, some basic criteria form part of the concept. These criteria are, for instance:

• decisions must be taken on the firm basis of the law;

• the law should be interpreted with a view to protecting the rights and freedoms of citizens (and not only with a view to protecting the interests of the State);

• there must be some proportionality maintained in the measures taken by the State which affect individuals, in particular if these measures are sanctions or if they affect individual rights;

• the law must be foreseeable and individuals must be able to foresee the legal consequences of their acts; consequently, there should not be a legal vacuum;

• the law should be interpreted in the spirit in which it was drafted.

111. Further guidance concerning the rule of law can be found in the various legal instruments of the Council adopted in the field of efficiency and fairness of civil justice 13 and the case-law of the European Court of Human Rights, in particular as regards the right to a fair trial contained in Article 6, paragraph 1, of the ECHR. 14 Finally, paragraph 1 recalls the principles contained in Articles 4 and 5 of this present Convention and in paragraph 2 of this Article. All the principles mentioned in paragraph 1 are significant in general, although the primary concern is the avoidance of statelessness.

Paragraph 2

112. Paragraph 2 focuses on the factors which are to be taken into account by States Parties affected by State succession when they decide on the granting or retention of their nationality. It does not formulate a detailed rule but establishes principles. Each of the factors has to be weighed up in the light of the particular circumstances of the case.

113. The term «genuine and effective link» contained in sub-paragraph a was first used by the International Court of Justice in the Nottebohm case. It refers to a «substantial connexion» of the person concerned with the State. The legal bond of nationality therefore has to accord with the individual's genuine connection with the State.

114. With respect to sub-paragraph b, the habitual residence of the person concerned at the time of State succession refers to the habitual residence in the territory subject to State succession or in the territory of the predecessor State. «Lawful residence» is not required because there is a presumption that a person who was a national immediately prior to State succession was a lawful resident.

115. As regards sub-paragraph c, the will of the person concerned has to be taken into account. This might entail, for example, giving persons a right of option or avoiding the imposition of nationality against the wishes of a person.

116. Concerning the term «territorial origin» used in sub-paragraph d, it refers neither to the ethnic nor to the social origin of a person but rather to where the person was born, where the parents and grandparents were born or to a possibly existing internal nationality. It is thus similar to the criteria used to determine the acquisition of nationality under the ius soliand ius sanguinisprinciples.

Paragraph 3

117. Paragraph 3 provides that where a successor State makes the acquisition of its nationality dependent on the loss of a foreign nationality, Article 16 of this Convention applies, that is, such loss shall not be required where it is not possible or cannot reasonably be required. This paragraph will be particularly important in those States where multiple nationality is not normally allowed in certain cases.

Article 19 Settlement by international agreement

118. Article 19 favours solutions on nationality matters agreed between the successor States and requires states to ensure that such agreements comply with the principles and rules contained or referred to in Chapter VI of the Convention.

Article 20 Principles concerning non-nationals

119. This article deals with the rights of permanent residents in the territory of the successor State who were nationals of the predecessor State and who have not acquired the nationality of the successor State as a result of State succession. It thus includes persons who have made an application and are awaiting a decision because the application is still being processed. It also includes those persons whose application has been rejected and persons who have not made an application.

120. In order to fall within the ambit of Article 20, «non-nationals» have to satisfy each of the following conditions:

1. they were nationals of the predecessor State who have not acquired the nationality of the successor State;

2. they were habitually resident on the territory of the successor State at the time of State succession;

3. they are still resident on the territory of the successor State.

121. As this Article deals with social and economic rights, it is meant to ensure that States Parties enable non-nationals to be in a position to lead the same life, from a practical day-to-day point of view, as before the State succession occurred. Amongst the most important examples of social and economic rights are the right of employment and the right of freedom of movement. Further guidance in this context is provided by the provisions of the European Convention on Establishment ( ETS No. 19) and the European Social Charter (ETS No. 35). States Parties may grant additional rights, for example political rights at a local level.

122. A necessary prerequisite in order to be able to enjoy social and economic rights is the right to remain within the territory of the successor State as required in paragraph 1. This right is sometimes also described as a right of residence or the freedom of establishment. It should be recalled that such persons will normally have a right to family life under Article 8 of the ECHR and, where this article applies, may not be expelled even if they are not considered to be nationals. 15

123. The principle of equality of treatment with nationals as regards social and economic rights is subject to an exception contained in paragraph 2 of this Article. Thereunder, a State Party may exclude non-nationals from employment in the public service only where the employment involves the exercise of sovereign powers. This phrase was taken from and is based on the wording of a judgment of the European Court of Justice (Commission of the European Communities v. Kingdom of Belgium, 26 May 1982, Case 149/79). 16 This exception is limited to employment in specific activities of the public service in so far as the employment involves the exercise of powers conferred by public law and with responsibility for safeguarding the general interests of the State. In those exceptional circumstances, possession of nationality is accepted as a necessary prerequisite because the area of employment is so sensitive.

Chapter VII Military obligations in cases of multiple nationality

124. Given the general acceptance of the rules contained in Chapter II of the 1963 Convention, they have been taken over, without any substantive changes, in this Convention (Article 21), together with the provisions of the 1977 Protocol amending the 1963 Convention, which relate to alternative civil service and exemption from military obligations (Article 22).

125. The one exception relates to the words «ordinary residence» used in the 1963 Convention and the 1977 Protocol, which have been replaced by the more usual words of «habitual residence» used in the other Chapters of this Convention. There is no intention to change the concept but rather to be in conformity with the French notion of résidence habituelle used both in the 1963 Convention and in this Convention and in other recent instruments.

126. States Parties accepting all or part of Chapter VII are encouraged to consider also ratifying Chapter II of the 1963 Convention so that persons holding multiple nationality from States which have accepted only Chapter II of the 1963 Convention can also benefit from the common principles of these chapters.

Article 21 Fulfilment of military obligations

127. The most important rule contained in Article 21, paragraph 1, is that persons possessing the nationality of two or more States Parties shall be required to fulfil their military obligations in relation to one of those parties only. Normally, that Party will be the one where the persons are habitually resident. However, these persons are free to choose to submit themselves to military obligations in relation to another Party of which they are also a national.

Article 22 Exemption from military obligations or alternative military service

128. Article 22, paragraph a, provides that persons who have been exempted from their military obligations or have fulfilled civil service as an alternative in relation to one Party, shall be deemed to have fulfilled their military service in relation to another Party of which they are also nationals. Furthermore, under paragraph b, if persons have their habitual residence in a Party of which they are nationals and which does not have compulsory military service, they are deemed to have fulfilled their military obligations also with respect to another Party of which they are nationals and which does have compulsory military service.

Chapter VIII Co-operation between the States Parties

Article 23 Co-operation between the States Parties

129. Paragraph 1.a of Article 23 requires the competent authorities to provide information on matters relating to nationality, including instances of statelessness and multiple nationality, and about developments concerning the application of the Convention to the Secretary General of the Council of Europe. The Secretary General will then send all relevant information to all States Parties. In fact, much information has already been received and is to be found in the European Documentation Centre on Nationality (EURODOC) which centralises nationality information and documentation for nearly all European States. The centre is also responsible for publishing the European Bulletin on Nationalitywhich summarises the nationality laws of the aforementioned States.

130. In addition, in accordance with sub-paragraph b, States Parties shall provide each other upon request with information relating to nationality and about developments concerning the application of this Convention.

131. Paragraph 2 of this article requires States to co-operate within the framework of the appropriate intergovernmental body of the Council. In fact, the Committee of Experts on Nationality (CJ-NA), which has been responsible for the preparation of this Convention, is the competent specialist body of the Council in this field and on which nearly all European States are represented either as members or as observers. The aim of this co-operation is to deal with all relevant problems and to promote good practices and the progressive development of legal principles concerning nationality and related matters.

Article 24 Exchange of information

132. Article 24 deals with the exchange of information on the voluntary acquisition of nationality of one State Party by nationals of another State Party. Such information is of particular importance for States pursuing a policy of avoiding multiple nationality. The Parties to the Convention are under no obligation to provide such information but may, at any time, declare that they wish to furnish it.

133. Once such a declaration has been made, several conditions have to be met before the information is provided. First, the information is provided on the basis of reciprocity, that is with respect to States Parties having made the same declaration. Secondly, the conditions stipulated in the declaration by the State Party giving the information have to be met. Thirdly, the applicable laws concerning data protection of the providing State have to be respected. The second and third conditions may, in particular, include the internal laws on the automatic processing of personal data and the protection of individuals as regards their privacy and human rights. The declaration is valid until it is withdrawn. The Article does not prevent the State Party receiving the information from asking for further particulars. It is then within the discretion of the State providing the information to decide on such a request.

134. The Additional Protocol to the 1963 Convention (ETS No. 96) and the 1964 Convention on the exchange of information concerning acquisition of nationality (Convention No. 8 of the International Commission on Civil Status) have been taken into account in this context. The Additional Protocol and the 1964 Convention provide for arrangements for communication between the Parties where nationals of one Party acquire the nationality of another Party. The Additional Protocol aims to do so by means of an appended model form which is to be completed and forwarded within a delay not exceeding six months from the date the acquisition of nationality has become effective. The 1964 Convention also contains a model document, in four languages, to be transmitted directly within three months of the date on which the acquisition of nationality takes effect. However, as these instruments have not been widely used or applied, a provision concerning the possibility of exchanging information has been included in this Convention.

Chapter IX Application of the Convention

Article 25 Declarations concerning the application of the Convention

135. As Chapter VII may not be relevant for certain States (for example where it is not considered desirable to make use of such provisions), States are given the possibility to make a declaration excluding the application of this chapter. This chapter has been taken over from Chapter II of the 1963 Convention. It is implicit that those States Parties which do not avail themselves of the possibility of a declaration under this paragraph agree to apply the Convention as a whole, subject to admissible reservations.

136. For States which accept Chapter VII, it can, on the basis of reciprocity, only be applicable in the relations with other States Parties which also have accepted Chapter VII.

Article 26 Effects of this Convention

137. Paragraph 1 safeguards those provisions of internal law and binding international instruments which grant additional rights to individuals in the field of nationality; the Convention shall not be interpreted so as to restrict those rights. The phrase «more favourable rights» refers to the possibility of putting an individual in a more favourable position than provided for under the Convention, for example by the rules of a State Party concerning the acquisition of its nationality.

138. Paragraph 2 indicates that this Convention does not replace the 1963 Convention or its Protocols in the relationship between the States Parties to these instruments. States may choose to be Parties to all these instruments.

139. While the 1963 Convention and this Convention are compatible, their effect may be different according to the internal law of the State concerned, especially as regards multiple nationality. Thus, a State, whose internal law allows multiple nationality in cases other than those provided for under Article 14 of this Convention and the 1963 Convention, might not wish to be bound by Chapter I of the 1963 Convention but could accept this Convention.

Chapter X Final clauses

Article 27 Signature and entry into force

140. The Convention will enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date on which three member States of the Council of Europe have expressed their consent to be bound by it. Considering the importance of this Convention for many States, its entry into force should not be delayed by the requirement of a high number of ratifications. In any case, the number of ratifications required follows the usual number for Council of Europe treaties.

141. The Convention is also open to signature by non-member States of the Council of Europe which have participated in its elaboration. These States are Armenia, Azerbaijan, Belarus, Bosnia and Herzegovina, Canada, Georgia, the Holy See, Kyrgyzstan and the United States of America.

Article 28 Accession

142. Due to the importance of allowing a large number of States to become Parties, in particular where there is a need for co-operation between them, the Convention is also open to accession by non-member States not listed in the commentary under Article 27 above, after its entry into force in accordance with the procedure laid down in Article 28.

Article 29 Reservations

143. Reservations are not permissible with respect to the core chapters of the Convention which are Chapters I, II and VI. Other reservations are admissible so long as they are compatible with the object and purpose of the Convention, in accordance with Article 19.c of the Vienna Convention on the Law of Treaties.

144. As regards the object of the Convention, reference is made to Article 1 of the Convention. With respect to its purpose, it includes, but is not limited to, the avoidance of statelessness, the guarantee of fair procedures in matters relating to nationality, the possibility for persons having a genuine link with a State Party to acquire its nationality, the limitation of the loss of nationality to justified cases only and the ensuring that persons with several nationalities be required to fulfil their military obligations in relation to one State only. Further guidance is provided by the Preamble to the Convention.

145. Given that reservations are not generally desirable, States Parties wishing to make reservations are under two obligations: to notify the Secretary General of the relevant contents of their internal law or of any other relevant information, and to consider withdrawing them in whole or in part as soon as circumstances permit.

Article 30 Territorial application

146. This provision applies essentially to overseas territories as it would be contrary to the philosophy of the Convention for a State Party to exclude parts of its metropolitan territory from the application of this instrument.

Article 31 Denunciation

147. This article enables a State which is a Party to the Convention to denounce either the whole Convention or Chapter VII of the Convention (see Article 25).

Article 32 Notifications by the Secretary General

148. Information concerning steps taken by States in relation to the Convention will be sent by the Secretary General of the Council of Europe, depositary of the Convention, to other States in compliance with this article.

Forklarende rapport

I. Innledning

a. Historikk

1. Europarådet 17 har behandlet spørsmål vedrørende statsborgerskap 18 i over 30 år. I 1963 ble Konvensjon om reduksjon av tilfeller av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap (ETS nr. 43, i det følgende kalt «1963-konvensjonen») åpnet for undertegning. Siden den gang har man imidlertid i økende grad erkjent at en rekke problemer i tilknytning til statsborgerskap, særlig dobbelt statsborgerskap, ikke i tilstrekkelig grad ble tatt i betraktning i 1963-konvensjonen. Noen av disse problemene ble behandlet i protokoller som ble åpnet for undertegning i 1977. 19 I 1993 ble Den andre protokollen med endringer i konvensjonen (ETS nr. 149) åpnet for undertegning.

2. I 1977 vedtok ministerkomiteen to resolusjoner, én om statsborgerskap for ektefeller med forskjellig statsborgerskap og én om statsborgerskap for barn født i ekteskap (henholdsvis resolusjon (77) 12 og 13). Førstnevnte resolusjon anbefalte at medlemsstatenes regjeringer iverksatte tiltak for å sikre at deres statsborgeres utenlandske ektefeller kan erverve deres statsborgerskap på gunstigere vilkår enn dem som i alminnelighet gjelder for andre utlendinger, og for å fjerne skillet mellom utenlandske ektemenn og utenlandske hustruer når det gjelder erverv av statsborgerskap. Sistnevnte resolusjon anbefalte at regjeringene sikrer eller legger til rette for erverv av deres statsborgerskap for barn født i ekteskap dersom en av foreldrene var statsborger.

3. Parlamentarikerforsamlingen har også vedtatt en rekke anbefalinger vedrørende statsborgerskap, der medlemsstatene inviteres til spesielt å legge til rette for erverv av statsborgerskap for flyktninger i sine land. I 1988 vedtok den anbefaling 1081 (1988) om problemer knyttet til statsborgerskap i blandede ekteskap. Her bemerket forsamlingen at det var ønskelig at hver av ektefellene i et blandet ekteskap har rett til å erverve den andres statsborgerskap uten å tape sitt opprinnelige statsborgerskap; videre burde også barn fra blandede ekteskap ha rett til å erverve og beholde begge foreldrenes statsborgerskap.

4. I desember 1992 foreslo Ekspertkomiteen for dobbelt statsborgerskap (CJ-PL), senere omdøpt til Ekspertkomiteen for statsborgerskap (CJ-NA), at det skulle gjennomføres en forundersøkelse med sikte på en ny, omfattende konvensjon som skulle inneholde moderne løsninger på spørsmål i tilknytning til statsborgerskap, og som skulle passe for alle europeiske stater. På grunnlag av denne forundersøkelsen begynte CJ-NA å utarbeide et tekstutkast i november 1993. 20 Arbeidsgruppen i CJ-NA møttes 9 ganger mellom mars 1994 og november 1996, og CJ-NA møttes 5 ganger mellom november 1993 og juli 1996 for å utarbeide konvensjonsutkastet. Fra februar 1995 ble tekstutkastet til Den europeiske konvensjon om statsborgerskap, revidert av CJ-NA, offentliggjort for å informere alle interesserte og for å gi dem anledning til å kommentere innholdet.

5. Som et resultat av dette arbeidet og konsultasjonene mellom parlamentarikerforsamlingen, Styringsgruppen for menneskerettighetene (CDDH), Den europeiske komité for migrasjonsspørsmål (CDMG), Ad-hoc-komiteen av juridiske rådgivere innen internasjonal offentlig rett (CAHDI) og Ekspertkomiteen for familielovgivning (CJ-FA), ble teksten til konvensjonsutkastet sluttført av Den europeiske komité for juridisk samarbeid (CDCJ) 29. november 1996 og vedtatt av ministerkomiteen 14. mai 1997. Konvensjonen ble åpnet for undertegning 6. november 1997.

b. 1963-konvensjonen og den senere utviklingen i Europa

6. Kapittel I i 1963-konvensjonen er basert på en tanke som hadde bred tilslutning i mange vesteuropeiske stater på den tiden, nemlig at dobbelt statsborgerskap var uønsket og burde unngås i størst mulig grad. Artikkel 1 i 1963-konvensjonen sier spesielt at statsborgere som av egen fri vilje erverver et annet statsborgerskap, skal miste sitt tidligere statsborgerskap, og skal, med ett unntak, ikke ha rett til å beholde det.

7. Ikke desto mindre erkjenner 1963-konvensjonen at dobbelt statsborgerskap faktisk forekommer, særlig når en statsparts statsborgerskap er ervervet automatisk, eller når en stat som ikke er part i kapittel I i konvensjonen, tillater dobbelt statsborgerskap i andre tilfeller. Derfor inneholder kapittel II, som kan godtas av en statspart selv om den ikke har godtatt kapittel I, regler for militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap for å sikre at personer med dobbelt statsborgerskap ikke må oppfylle sine militære forpliktelser i mer enn én statspart.

8. På grunn av de mange utviklingstrekk som har gjort seg gjeldende i Europa siden 1963 og som det er vist til nedenfor, besluttet Europarådet å revurdere den strenge anvendelsen av prinsippet om å unngå dobbelt statsborgerskap: arbeidskraftforflytningene mellom europeiske stater som fører til betydelige innvandrerbefolkninger, behovet for integrering av mennesker med fast bosted, det økende antall ekteskap mellom ektefeller med forskjellig statsborgerskap samt bevegelsesfriheten mellom medlemsstatene i Den europeiske union. Videre innebærer prinsippet om likestilling mellom kjønnene at ektefeller med forskjellig statsborgerskap bør tillates å erverve sin ektefelles statsborgerskap på like vilkår, og at begge ektefeller bør ha mulighet til å overføre sitt statsborgerskap til sine barn. Den andre tilleggsprotokollen til 1963-konvensjonen tillater derfor dobbelt statsborgerskap i ytterligere tre tilfeller: annengenerasjons innvandrere, ektefeller i blandingsekteskap og deres barn.

9. Spørsmålet om å tillate personer som frivillig erverver et annet statsborgerskap å beholde sitt tidligere statsborgerskap, vil avhenge av situasjonen i de enkelte statene. I noen stater kan det, særlig når et stort antall personer ønsker å erverve eller har ervervet deres statsborgerskap, hevdes at det å beholde et annet statsborgerskap kan være til hinder for full integrering av slike personer. Andre stater kan derimot se seg tjent med å lette adgangen til å erverve deres statsborgerskap ved å tillate at personer beholder sitt opprinnelige statsborgerskap, for dermed å fremme deres integrering i mottakerstaten (for eksempel gjøre det mulig for slike personer å beholde samme statsborgerskap som medlemmer av familien, eller gjøre det lettere for dem å vende tilbake til sine hjemland hvis de ønsker det).

10. Ut fra dette bør stater stå fritt i å ta sine egne spesielle omstendigheter i betraktning før de bestemmer i hvilken grad de vil tillate dobbelt statsborgerskap (se preambelen til Den europeiske konvensjon om statsborgerskap).

c. Behovet for en omfattende konvensjon om statsborgerskap

11. Helt siden Haag-konvensjonen om enkelte spørsmål vedrørende lovkonflikter angående statsborgerskap ble inngått i 1930, har antallet internasjonale instrumenter med bestemmelser om statsborgerskap økt betraktelig. 21 Det er derfor behov for å sammenfatte de nye tankene som har gjort seg gjeldende som følge av utviklingen innen nasjonal lovgivning og i folkeretten i en enkelt tekst. Artikkel 14 i denne konvensjon tillater således dobbelt statsborgerskap for ektefeller med forskjellig statsborgerskap og for deres barn. I tillegg har noen av bestemmelsene i denne konvensjon som målsetning å bidra til en gradvis videreutvikling av folkeretten vedrørende statsborgerskap, for eksempel kapittel VI om statssuksesjon og statsborgerskap.

12. Mens 1963-konvensjonen bare omhandlet dobbelt statsborgerskap, handler denne konvensjonen med unntak av spørsmål vedrørende lovkonflikter, om alle vesentlige sider ved statsborgerskap: prinsipper, erverv, bibehold, tap, gjenerverv, prosessuelle rettigheter, dobbelt statsborgerskap, statsborgerskap i forbindelse med statssuksesjon, militære forpliktelser og samarbeid mellom statsparter. Tittelen «Den europeiske konvensjon om statsborgerskap» gjenspeiler dette faktum. Denne konvensjonen verken modifiserer eller er uforenlig med 1963-konvensjonen. De to konvensjonene kan derfor eksistere side om side. Viktigheten av dette spørsmålet reflekteres av artikkel 26 i den nye konvensjonen, som uttrykkelig bekrefter en slik forenlighet (se også kommentaren til artikkel 26 nedenfor).

13. Det viktigste området som det ikke har vært mulig å ta med i konvensjonen, gjelder lovkonflikter som følge av dobbelt statsborgerskap. Et økende antall stater gjør imidlertid bruk av begrepet «fast bosted» (se også Resolusjon 72 (1) om standardisering av de juridiske begrepene «bopel» og «bosted») i stedet for begrepet statsborgerskap som sammenbindende faktor i internasjonal privatrett. Dette eliminerer en rekke problemer som kan oppstå knyttet til personer med dobbelt statsborgerskap. I denne forbindelse bør det understrekes at begrepet «fast bosted» slik det benyttes i konvensjonen, gjelder generelt for personer som regelmessig og reelt bor på et bestemt sted.

14. Problemene som oppstod som følge av de demokratiske endringene i Sentral- og Øst-Europa etter 1989, har ytterligere understreket behovet for en ny konvensjon om statsborgerskap. Så å si alle disse nye demokratiene måtte utarbeide ny statsborger- og utlendingslovgivning. Eksistensen av en omfattende Europarådskonvensjon utgjør en viktig standard på dette området. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor en stat er oppløst. Viktige spørsmål som det å unngå statsløshet, samt rettighetene til personer med fast bosted på de berørte territorier, tas derfor opp i denne konvensjon.

15. Denne konvensjon, særlig artiklene 4 til 6, 10 til 13 og 18 til 20 om erverv av statsborgerskap og om ikke-statsborgere, vil være relevant for gjennomføringen av Europarådets rammekonvensjon av 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Siktemålet med rammekonvensjonen er å fastsette de rettslige prinsipper som statene skal respektere for å sikre vern av nasjonale minoriteter. For eksempel setter artikkel 4 nr. 1 i rammekonvensjonen forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av tilhørighet til en nasjonal minoritet, en regel som forsterkes av artikkel 5 og artikkel 20 nr. 1 i denne konvensjon. Videre vil prinsippene i bestemte FN-avtaler, blant annet 1961-Konvensjonen om begrensning av statsløshet og artikkel 7 i barnekonvensjonen av 1989, bli forsterket av denne konvensjon, særlig av artiklene 4 til 7 og artikkel 18.

d. Konvensjonens betydning for beskyttelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter

16. Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (heretter kalt «EMK») gjelder for enhver innenfor statspartenes jurisdiksjon. I EMK ligger en bestemt erkjennelse av at det må tas hensyn både til staters og enkeltindividers legitime interesser. Henvisningen til legitime interesser skal indikere at bare rettslig beskyttede interesser skal tas i betraktning i forbindelse med EMK og dens protokoller. Selv om EMK og dens protokoller, med unntak av artikkel 3 i protokoll nr. 4 (forbud mot utvisning av statsborgere), ikke inneholder bestemmelser som direkte berører spørsmål knyttet til statsborgerskap, kan enkelte bestemmelser gjelde også i saker angående statsborgerskapsspørsmål. 22 Blant de viktigste er:

• Artikkel 3 (forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff);

• Artikkel 6 (rett til en rettferdig rettergang);

• Artikkel 8 (rett til familieliv);

• Artikkel 14 (ikke-diskriminering); og

• Artikkel 4 i protokoll 4 (forbud mot kollektiv utvisning av utlendinger).

17. Personer som har sitt familieliv i et bestemt land, for eksempel ved at de har bodd der i mange år sammen med sin familie selv om de ikke har kunnet bli statsborgere i dette landet, kan ha rett til å forbli i landet dersom de kan vise at de har rett til respekt for familielivet i henhold til artikkel 8 i EMK. 23 Denne retten vil være spesielt viktig i saker hvor et stort antall personer etter en statssuksesjon ikke har ervervet statsborgerskap i den staten de bor.

18. Med hensyn til forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling (artikkel 3 i EMK) kan handlinger som setter en statsborger eller utlending lavere i rang, posisjon eller ry og har til hensikt å fornedre eller ydmyke, være et brudd på artikkel 3.

19. Artikkel 3 i protokoll 4 til EMK omfatter statsborgeres rett til å reise inn på og ikke bli utvist fra territoriet til den staten de er borgere av. I tillegg forbyr artikkel 4 i samme protokoll kollektiv utvisning av utlendinger.

II. Kommentarer til artiklene i Den Europeiske Konvensjon om Statsborgerskap

Kapittel I Generelle forhold

Artikkel 1 Konvensjonens formål

20. Artikkel 1 omhandler konvensjonens formål, og inneholder prinsipper av generell art (se særlig artikkel 4 og 18) og konkrete regler vedrørende statsborgerskap, herunder bestemmelser som regulerer militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap (se særlig kapittel III og VII) som statspartenes nasjonale lovgivning skal samsvare med. Siste del av denne bestemmelsen, som krever at partenes nasjonale lovgivning skal være overensstemmende, skal angi at konvensjonens prinsipper og regler ikke trer i kraft automatisk, og at stater som skal overføre dem til sin nasjonale lovgivning derfor kan ta hensyn til sine egne spesielle forhold.

21. Artikkel 1 angir at konvensjonen bare gjelder for enkeltindivider.

Artikkel 2 Definisjoner

22. Begrepet statsborgerskap ble undersøkt av Den internasjonale domstol i Nottebohm-saken. Domstolen definerte statsborgerskap som «et rettslig bånd som har som sin basis en sosial samhørighet, en genuin tilknytning i eksistens, interesser og følelser, sammen med eksistensen av gjensidige rettigheter og plikter» ( Nottebohm-saken ICJ Reports 1955, s. 23).

23. «Statsborgerskap» er definert i artikkel 2 i konvensjonen som «det rettslige bånd mellom en person og en stat, og angir ikke vedkommendes etniske opprinnelse». Det refererer altså til et spesifikt rettslig forhold mellom et enkeltindivid og en stat og som anerkjennes av vedkommende stat. Som alt nevnt i fotnoten til nr. 1 i denne forklarende rapport er de engelske ordene «nationality» og «citizenship» synonyme med hensyn til virkningene av konvensjonen.

24. I hele konvensjonsteksten, ved oversettelse av ordet »nationals» ble i fransk oversettelse ordet «ressortissants» foretrukket fremfor «nationaux». For konvensjonens formål omfatter ordet «ressortissants» bare personer som har en statsparts statsborgerskap, og ikke personer under vedkommende lands jurisdiksjon.

25. «Dobbelt statsborgerskap» omfatter både to statsborgerskap og innehav av mer enn to statsborgerskap.

26. Definisjonen av ordet «barn» er basert på artikkel 1 i FNs barnekonvensjon av 1989. Henvisningen til lovgivning som gjelder for barn betyr at den rett som skal anvendes, kan omfatte reglene i internasjonal privatrett.

27. «Nasjonal lovgivning» er definert til å omfatte alle de ulike typer bestemmelser i det nasjonale rettssystem. Begrepet «regler avledet av bindende internasjonale instrumenter» henviser enten til regler avledet av direkte anvendelige instrumenter eller til regler som følger av bindende internasjonale instrumenter.

Kapittel II Generelle prinsipper vedrørende statsborgerskap

Artikkel 3 Statens kompetanse

28. Spørsmål om statsborgerskap regnes i alminnelighet for å ligge innenfor hver stats nasjonale jurisdiksjon; 24 dette er det veiledende prinsipp i internasjonal offentlig rett, som kommer til uttrykk i artikkel 1 i Haag-konvensjonen av 1930 om visse spørsmål i tilknytning til lovkonflikter angående statsborgerskap og som det minnes om i artikkel 3 i denne konvensjon: «Hver stat bestemmer i henhold til sin egen lovgivning hvem som er dens statsborgere.» Begge disse artiklene angir videre at «denne lovgivning skal godtas av andre stater i den utstrekning den er i samsvar med gjeldende internasjonale konvensjoner, internasjonal sedvanerett og de alminnelig anerkjente rettsprinsipper vedrørende statsborgerskap.»

29. Med utviklingen som har funnet sted innen menneskerettighetslovgivningen siden annen verdenskrig, er det en økende erkjennelse av at staten i sin skjønnsutøvelse på dette området også må ta hensyn til individets grunnleggende rettigheter 25 (se også kommentarer i tilknytning til artikkel 4 og 5).

Artikkel 4 Prinsipper

30. Overskriften og innledningssetningen til artikkel 4 erkjenner at det fins visse generelle prinsipper for statsborgerskap som de mer utførlige reglene for erverv, bibehold, tap, gjenerverv og bekreftelse av statsborgerskap bør baseres på. Ordene «skal baseres på» ble valgt for å angi en forpliktelse til å se på de etterfølgende internasjonale prinsippene som basis for nasjonale regler angående statsborgerskap.

Bokstav a

31. Alles rett til et statsborgerskap ble først fremsatt i artikkel 15 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Artikkel 7 i FNs barnekonvensjon av 1989 gir dessuten alle barn en rett til et statsborgerskap.

32. Prinsippet om retten til et statsborgerskap er inntatt i konvensjonen fordi det utgjør en inspirasjon for de påfølgende materielle bestemmelsene, særlig de som gjelder unngåelse av statsløshet. Denne retten kan ses som en uttrykkelig formulering av plikten til å unngå statsløshet, og er derfor nært knyttet til bokstav b i samme artikkel. Selv om retten til et statsborgerskap anerkjennes, bestemmes retten til ett bestemt statsborgerskap av hver statsparts regler om statsborgerskap, i samsvar med konvensjonens artikkel 3 som bestemmer at statene skal avgjøre hvem som er deres statsborgere. 26

Bokstav b

33. Forpliktelsen til å unngå statsløshet er blitt en del av internasjonal sedvanerett; 1961-konvensjonen om begrensning av statsløshet gir regler for hvordan dette skal gjennomføres. Med hensyn til definisjonen av statsløshet henvises det til artikkel 1 i konvensjonen av 1954 om statusen til statsløse personer, som sier at «uttrykket «statsløs» betyr en person som ikke anses som statsborger av noen stat i henhold til deres lovgivning.» Således dekkes bare «statsløse de jure» og ikke «statsløse de facto». Flyktninger omfattes i den utstrekning de også anses som statsløse personer de jure.

34. Formålet med denne bokstav er å beskytte retten til statsborgerskap ved å forhindre at status som statsløs oppstår. Straks en person blir statsløs, kan han eller hun miste bestemte rettigheter og kanskje endog bli flyktning. Denne konvensjon inneholder mange bestemmelser som søker å hindre at statsløshet oppstår. Det er verdt å merke seg at artikkel 7 nr. 3 om tap av statsborgerskap, med ett begrenset unntak, samt artikkel 8 nr. 1 (om ikke å tillate statsborgere å gi avkall på statsborgerskap dersom dette vil gjøre dem statsløse) gjør slikt tap avhengig av at statsløshet unngås. I tillegg har også artikkel 6 nr. 4 g og artikkel 18 i kapittel VI om statssuksesjon som siktemål å forhindre statsløshet.

Bokstav c

35. Denne bokstav er tatt fra artikkel 15 nr. 2 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Den gir et generelt vern som er av særlig relevans for artikkel 7 i denne konvensjon angående tap av statsborgerskap ex lege eller på en statsparts initiativ.

36. Det kan gis flere indikasjoner når det gjelder å forhindre vilkårlig berøvelse av statsborgerskap. Disse gjelder både det faktiske grunnlaget for berøvelsen og de prosessuelle sikkerhetsmekanismer. Med hensyn til det faktiske grunnlaget må berøvelsen i alminnelighet være forutsigbar, forholdsmessig og foreskrevet i loven. Dersom den er basert på noen av de grunner som er angitt i artikkel 5 nr. 1, er den i strid med denne bokstav. Inndragelse av statsborgerskap på politisk grunnlag ville således blitt ansett som vilkårlig. Mer konkret er det i konvensjonens artikkel 7 gitt en uttømmende liste over grunner for berøvelse. Når en berøvelse ville føre til statsløshet, gjelder forbudet som er gitt i artikkel 7 nr. 3. I følge denne bokstav er eneste unntak at erverv av statsborgerskap skjer ved utilbørlig fremferd fra søkerens side (se artikkel 7 nr. 3).

37. Med hensyn til de prosessuelle sikkerhetsmekanismer bør det henvises til kapittel IV, særlig til at avgjørelse om statsborgerskap skal inneholde skriftlig begrunnelse og skal kunne gjøres til gjenstand for administrativ eller rettslig overprøving.

Bokstav d

38. Denne bokstav utvider bestemmelsene i artikkel 1 i Konvensjon om gifte kvinners statsborgerskap av 1957 til å gjelde ektefeller i sin alminnelighet, for således å ta hensyn til prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn (se også artikkel 5 nr. 1).

Artikkel 5 Ikke-diskriminering

Nr. 1

39. Denne bestemmelsen tar hensyn til artikkel 14 i EMK som bruker uttrykket «diskriminering», og artikkel 2 i Verdenserklæring om menneskerettighetene, som anvender uttrykket «skille».

40. Selve statsborgerskapet krever imidlertid at statene fastsetter bestemte kriterier for å fastslå hvem som er deres egne statsborgere. Disse kriteriene kan i gitte tilfeller resultere i særbehandling på statsborgerskapsfeltet. Vanlige eksempler på berettigede grunner for differensiering eller særbehandling er krav om kjennskap til nasjonalspråket for å erverve statsborgerskap, og at avstamning eller fødested gir lettere adgang til erverv av statsborgerskap. Selve konvensjonen gir i artikkel 6 nr. 4 bestemmelser om lettere erverv av statsborgerskap i visse tilfeller.

41. Statspartene kan gi gunstigere behandling til visse andre staters borgere. For eksempel kan en medlemsstat i Den europeiske union overfor andre medlemsstater kreve kortere botid for erverv av statsborgerskap enn det som som hovedregel kreves. Dette vil utgjøre særbehandling på grunnlag av nasjonalitet og ikke diskriminering på grunnlag av nasjonal opprinnelse.

42. Det har derfor vært nødvendig å vurdere ulikt forskjellsbehandling som ikke utgjør diskriminering og forskjellsbehandling som ville utgjøre en forbudt diskriminering på statsborgerskapsfeltet.

43. Begrepet «nasjonal eller etnisk opprinnelse» er basert på artikkel 1 i konvensjonen av 1966 om avskaffing av alle former for rasediskriminering samt deler av artikkel 14 i EMK. Begrepet skal også omfatte religiøs opprinnelse. «Sosial opprinnelse» ble ikke tatt med som grunn fordi betydningen ble ansett som for upresis. Siden noen av de forskjellige diskrimineringsgrunnene som er opplistet i artikkel 14 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen ikke ble ansett for å utgjøre diskriminering hva angår statsborgerskap, ble disse utelatt fra diskrimineringsgrunnene i artikkel 5 nr. 1. I tillegg ble det notert at siden EMK ikke var ment å skulle gjelde i statsborgerskapsspørsmål, var de diskrimineringsgrunnene som er angitt i artikkel 14 samlet sett bare relevante for de rettigheter og plikter som fremgår av den konvensjonen.

44. Listen i nr. 1 inneholder derfor kjerneelementene av forbudt diskriminering i statsborgerskapsspørsmål, og har som siktemål å sikre likhet for loven. Konvensjonen inneholder dessuten mange bestemmelser som har til formål å hindre vilkårlig myndighetsutøvelse (for eksempel artikkel 4 c, 11 og 12) som også kan resultere i en diskriminering.

Nr. 2

45. Ordene «skal rette seg etter» i dette nr. indikerer en intensjonserklæring og ikke en obligatorisk regel som skal følges i alle tilfeller.

46. Dette nr. har som siktemål å utelukke diskriminerende regelanvendelse i statsborgerskapssaker mellom personer som blir statsborgere ved fødsel og andre statsborgere, derunder personer som senere har ervervet statsborgerskapet. Artikkel 7 nr. 1b i konvensjonen tillater unntak fra dette overordnede prinsippet i tilfeller hvor statsborgerskap er ervervet ved hjelp av utilbørlig opptreden.

Kapittel III Regler om statsborgerskap

Artikkel 6 Erverv av statsborgerskap

Nr. 1

47. På grunnlag av bokstav a i dette nr. anerkjenner hver statspart i sin nasjonale lovgivning at barn født av en av dens statsborgere automatisk skal erverve statspartens statsborgerskap, med det forbehold at det kan gjøres unntak for barn født utenfor territoriet. Når fastsettelse av slektskap er avhengig av anerkjennelse, rettskjennelse eller liknende fremgangsmåter, kan statsborgerskap erverves i henhold til prosedyren fastsatt i vedkommende statsparts nasjonale lovgivning.

48. Ordet «hittebarn» i bokstav b refererer seg til nyfødte som blir funnet forlatt på en stats territorium uten kjente foreldre eller kjent statsborgerskap, og som ville være statsløse hvis dette prinsippet ikke ble anvendt. Det er hentet fra artikkel 2 i 1961-konvensjonen om begrensning av statsløshet. Kravet om å innvilge statsborgerskap er også oppfylt dersom hittebarnet, i mangel av bevis for det motsatte, anses ex lege som en statsborgers barn og således som statsborger.

Nr. 2

49. Nr. 2 gjelder for barn som er født på en statsparts territorium og som ikke ved fødselen erverver noen annen stats statsborgerskap, og fastslår at prinsippet i artikkel 4 bokstav b skal gjennomføres i den nasjonale lovgivning, nemlig at statsløshet skal unngås. Ordlyden i dette nr. er tatt fra artikkel 1 i 1961-konvensjonen om begrensning av statsløshet. Det bør også ses hen til artikkel 7 i barnekonvensjonen.

50. Barn som omfattes av nr. 2 skal gis statsborgerskap enten ved fødselen i kraft av loven eller senere etter søknad. Når statsborgerskapet ikke erverves ved fødselen, må det gis adgang for vedkommende barn til å innlevere søknad om erverv av statsborgerskap i henhold til den prosedyre som er fastsatt i den nasjonale lovgivning, forutsatt at det ene eller begge nevnte vilkår er oppfylt. Det er ikke fastsatt noen tidsfrist som vilkår siden bestemmelsen bare gjelder for barn, og det således følger, i henhold til definisjonen av ordet «barn» i artikkel 2, at tidsfristen er 18 års alder. Statsborgerskap må gis alle barn som oppfyller vilkårene som er angitt i bokstav b. Henvisningen til et tidsrom på høyst 5 år med lovlig og fast bosted betyr at slikt bosted må være reelt og i samsvar med bestemmelsene om utlendingers opphold i staten.

Nr. 3

51. I dette nr. fastsettes at den nasjonale lovgivning bør inneholde regler som gjør det mulig for utlendinger med lovlig og fast bosted på en statsparts territorium å erverve dens statsborgerskap. Det er fastsatt en lengste botid som kan kreves for erverv av statsborgerskap (10 år før søknad innleveres); dette tilsvarer en vanlig standard, de fleste land i Europa krever mellom 5 og 10 års botid. En statspart kan i tillegg fastsette andre rimelige vilkår for erverv av statsborgerskap, særlig med hensyn til integrering.

Nr. 4

52. Forenklet erverv av statsborgerskap må sikres alle personer som tilhører en av de kategoriene som er angitt i bokstav a til g. Dette gjelder ikke bare erverv etter søknad, men også andre former for erverv, blant annet erverv ex lege.27 For å etterkomme dette nr. er det tilstrekkelig for en statspart å sikre gunstige vilkår for erverv av statsborgerskap for de personer som tilhører hver av de personkategorier som er angitt under de forskjellige bokstavene. Eksempelvis kan nevnes redusert krav til botid, mindre strenge språklige krav, enklere saksbehandling og lavere saksbehandlingsgebyrer. Det er fortsatt opp til statspartene å avgjøre om slike søkere skal gis statsborgerskap. Dersom de vilkår som gjelder generelt, allerede er svært gunstige (for eksempel kort botid for alle som søker om statsborgerskap), trenger slike stater ikke treffe ytterligere tiltak.

53. Hva angår ektefeller som nevnt i bokstav a, henvises det til at det allerede i 1977, ved Europarådets ministerkomités Resolusjon (77)12 om statsborgerskap for ektefeller med forskjellig statsborgerskap, ble anbefalt at en utenlandsk ektefelle skulle gis gunstigere behandling for å lette ervervet av den andre ektefellens statsborgerskap.

54. Begrepet adopterte barn i bokstav d omfatter adopsjoner i henhold til en statsparts nasjonale lovgivning og adopsjoner som har funnet sted i utlandet og som anerkjennes i statspartens nasjonale lovgivning. Det henvises i denne sammenheng til artikkel 11 i Den europeiske konvensjonen om adopsjon av barn (ETS nr. 58) av 1967, som pålegger partene til den konvensjonen å gjøre det lettere å erverve deres statsborgerskap for deres statsborgeres adoptivbarn.

55. Bokstav e og f gjelder hovedsakelig søknader fra annen- og tredjegenerasjons innvandrere. Disse er mer tilbøyelig til å bli integrert i vertsstatens samfunn ettersom de vil ha tilbrakt hele eller deler av sin barndom på denne statens territorium, og burde derfor gis forenklet erverv av statsborgerskap (se i denne forbindelse annen protokoll med endringer til 1963-konvensjonen). En statspart kan fastsette en tidsfrist for søknader om slikt forenklet erverv av statsborgerskap.

56. Begrepet «anerkjente flyktninger» i bokstav g omfatter, men er ikke begrenset til, flyktninger anerkjent etter Genève-konvensjonen av 1951 om flyktningers stilling og dens 1967 protokoll. Statspartene står fritt i å inkludere andre typer flyktninger i denne gruppen. Artikkel 34 i Genèvekonvensjonen av 1951 henviser på tilsvarende måte til forenklet erverv av statsborgerskap for anerkjente flyktninger.

57. Personer som med overlegg er blitt statsløse i strid med denne konvensjonens prinsipper (for eksempel personer med opprinnelse i en stat med en nasjonal lovgivning som, i strid med artikkel 8 i denne konvensjon, tillater fraskrivelse av statsborgerskap uten forutgående erverv av et annet statsborgerskap), skal ikke ha rett til å erverve statsborgerskap på forenklet måte.

Artikkel 7 Tap av statsborgerskap ex lege eller på en statsparts initiativ

58. Artikkel 7 består av en uttømmende liste med tilfeller der statsborgerskap kan tapes automatisk i kraft av loven ( ex lege) eller på en statsparts initiativ. I disse få tilfellene, og på visse betingelser, kan en statspart trekke tilbake sitt statsborgerskap. Bestemmelsen er formulert negativt for å understreke at automatisk tap av stasborgerskap eller tap på initiativ av en statspart ikke kan finne sted med mindre det gjelder ett av de tilfeller som er nevnt i denne artikkel. En statspart kan imidlertid tillate personer å beholde dens statsborgerskap selv i slike tilfeller. Artikkel 7 gjelder ikke tilfeller der det har skjedd administrative feil som i vedkommende land ikke anses å utgjøre tilfeller av tap av statsborgerskap.

Nr. 1

Bokstav a

59. Denne bokstaven tillater statspartene å gi bestemmelser om tap av stasborgerskapet når der er et frivillig erverv av annet statsborgerskap. Ordet «frivillig» indikerer at ervervet var resultat av en persons egen frie vilje og ikke automatisk ( ex lege).

60. Mens det i henhold til artikkel 1 i 1963-konvensjonen påligger statsparter som har godtatt kapittel I i 1963-konvensjonen å sørge for tap av statsborgerskap når et annet statsborgerskap erverves frivillig, har statspartene i henhold til denne bokstaven et valg.

Bokstav b

61. Den svikaktige fremferd, de falske opplysninger eller fortielsen av relevante fakta må være resultat av en overlagt handling eller en unnlatelse fra søkerens side som var av vesentlig betydning for ervervet av statsborgerskap. Dersom en person for eksempel erverver en statsparts statsborgerskap på vilkår av at det opprinnelige statsborgerskapet i etterhånd skulle frafalles, og vedkommende med vilje unnlater å gjøre dette, har statsparten rett til å sørge for tap av statsborgerskapet. Videre, for denne konvensjonens formål betyr «fortielse av relevante fakta» fortielse av et relevant forhold som ville hindret vedkommende i å erverve statsborgerskapet (for eksempel bigami). «Relevant» refererer i denne sammenhengen til fakta (for eksempel fortielse av annet statsborgerskap, fortielse av domfellelse for alvorlig straffbart forhold) som, dersom de hadde vært kjent før statsborgerskap ble innvilget, ville ha resultert i en avgjørelse om å avslå slikt statsborgerskap.

62. Ordlyden i denne bokstav skal også dekke erverv av statsborgerskap ved falske foregivender (falske eller ufullstendige opplysninger eller annen bedragersk handling, særlig ved hjelp av uekte eller usanne attester), trusler, bestikkelser og andre liknende uærlige handlinger.

63. I tilfeller hvor ervervet av statsborgerskap er resultatet av svikaktig fremferd i henhold til bokstav b, står statene fritt til enten å frata vedkommende statsborgerskapet (tap) eller til å anse statsborgerskapet for aldri å ha vært ervervet (ugyldig ab initio).

Bokstav c

64. Denne bokstav dekker frivillig tjeneste i enhver utenlandsk militær styrke uten hensyn til om den er en del av en utenlandsk stats væpnede styrker. Personer anses ikke for å ha tjenestegjort i en utenlandsk militær styrke dersom de, før de ervervet statsborgerskap, tjenestegjorde i en militær styrke i et land som de var borgere av.

65. Deltakelse i en flernasjonal styrke på vegne av staten som vedkommende er borger av, kan imidlertid ikke anses som tjenestegjøring i en utenlandsk militær styrke. Videre er frivillig militær tjeneste i et annet land i samsvar med en bilateral eller multilateral konvensjon, heller ikke dekket av denne bestemmelsen.

66. Det bør bemerkes at denne bokstav gjelder personer som frivillig tjenestegjør i en utenlandsk militær styrke som profesjonelle soldater. Denne situasjonen er forskjellig fra den omtalt i artikkel 21 nr. 3 a, hvor personer kan velge mellom forpliktelsene hos forskjellige stater som de er borgere av. Videre, fordi denne bokstav ikke inneholder (som konvensjonen i sin helhet) bestemmelser som trer i kraft automatisk, skal statene, når de regulerer dette spørsmålet, fastsette vilkårene som skal gjelde.

Bokstav d

67. Ordlyden «fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser» er hentet fra artikkel 8 nr. 3 a ii i 1961-konvensjonen om begrensning av statsløshet. Slik fremferd innbefatter særlig landsforræderi og andre aktiviteter rettet mot vedkommende stats vitale interesser (for eksempel arbeid for en utenlandsk hemmelig tjeneste), men omfatter ikke vanlige straffbare forhold, uansett hvor alvorlige de måtte være.

68. Videre fastsetter 1961-konvensjonen at opptreden som er sterkt til skade for statens vitale interesser, bare kan gi grunnlag for berøvelse av statsborgerskap hvis den allerede gir grunnlag for slik berøvelse i vedkommende stats nasjonale lovgivning, som staten, idet den undertegner, ratifiserer eller tiltrer, angir at den akter å beholde.

Bokstav e

69. Ett av hovedsiktemålene med denne bestemmelsen er å gi en stat som ønsker det, anledning til å hindre dens statsborgere som bor fast i utlandet i å beholde dens statsborgerskap generasjon etter generasjon. Slikt tap er imidlertid bare mulig for personer som innehar et annet statsborgerskap.

70. For denne artikkelens formål gjelder begrepet «fravær av reell tilknytning» bare for personer med dobbelt statsborgerskap som bor fast i utlandet. Videre gjelder bestemmelsen særlig når den reelle og faktiske tilknytningen mellom en person og en stat ikke eksisterer, fordi vedkommende eller hans eller hennes familie har bodd fast i utlandet i generasjoner. Det forutsettes at vedkommende stat har truffet alle rimelige tiltak for å sikre at denne informasjonen gjøres kjent for de berørte personer.

71. Mulige indikasjoner på fravær av reell tilknytning kan i særdeleshet være unnlatelse av ett av følgende tiltak overfor vedkommende statsparts kompetente myndigheter:

1. registrering;

2. søknad om identitets- eller reisedokumenter;

3. erklæring som uttrykker ønske om å beholde statspartens statsborgerskap.

72. Bokstav e må også tolkes i lys av:

• definisjonen av statsborgerskap som det rettslige bånd mellom en person og en stat (artikkel 2 bokstav a);

• forbudet mot vilkårlig berøvelse av statsborgerskap (artikkel 4 bokstav c);

• muligheten av å utelukke barn født utenfor territoriet fra å erverve ex legeen av foreldrenes statsborgerskap (artikkel 6 nr. 1 a); og

• retten til en administrativ eller rettslig overprøving (artikkel 12).

Bokstav f

73. Denne bokstav dekker tilfeller av endring i barns sivilstatus som ville medføre tap av forutsetningene for å inneha statsborgerskap. I bestemte land kan for eksempel et statsborgerskap bli fratatt et barn, dersom barnet har ervervet et statsborgerskap på grunnlag av tilknytning til mor eller far og det senere viser seg at de ikke er den virkelige mor eller far, forutsatt at dette ikke medfører statsløshet. Det overlates til hver statsparts nasjonale lovgivning å bestemme den rettslige virkningen av slikt tap, dvs. om det skal gjelde fra inndragningsdato ( ex nunc) eller som om erverv aldri hadde funnet sted ( ex tunc).

Bokstav g

74. I tilfeller der barn erverver eller allerede innehar adoptivforeldrenes statsborgerskap, kan det opprinnelige statsborgerskapet tapes eller bli trukket tilbake. Dette er i samsvar med artikkel 11 nr. 2 i Den europeiske konvensjon om adopsjon av barn (ETS nr. 58), som bestemmer at «et tap av statsborgerskap som kan følge av en adopsjon, skal være avhengig av at annet statsborgerskap innehas eller erverves.»

Nr. 2

75. For tilfelle som dekkes av artikkel 7 nr. 1, med forbehold for nr. 3 om statsløshet, kan en statspart bestemme at barn, herunder adopterte barn, følger sine foreldre når det gjelder tap av statsborgerskap. Det er imidlertid to unntak; når foreldre taper sitt statsborgerskap i henhold til artikkel 7 bokstav c eller d, gjelder ikke denne situasjonen for deres barn, fordi den atferd som legges foreldrene til last, ikke skal ha uheldige følger for barna. Det gis videre eksplisitt bestemmelser om at et barn ikke skal tape sitt statsborgerskap dersom minst en av foreldrene beholder dette statsborgerskapet. Ved anvendelsen av dette nr. bør statspartene i ethvert tilfelle ha barnets interesser som rettesnor.

Nr. 3

76. Nr. 3 inneholder en generell begrensning i forhold til alle foregående nr. i og med at det ikke tillater tap av statsborgerskap i alle tilfellene som artikkel 7 henviser til, dersom dette ville resultere i statsløshet; det utgjør derfor en spesifikk anvendelse av det generelle prinsippet som fremgår av artikkel 4 bokstav b. I noen land kreves det at det gis avkall på det eksisterende statsborgerskapet før det nye kan erverves; et slikt krav er forenlig med artikkel 7 nr. 3. Det kan i denne sammenhengen også henvises til artikkel 8 nr. 1.

77. Nr. 1 bokstav b er det eneste unntaket der statsløshet tolereres for voksne eller barn. Forbudet mot statsløshet går derfor lengre enn forbudet i artikkel 8 i 1961-konvensjonen om begrensning av statsløshet.

Artikkel 8 Tap av statsborgerskap på innehaverens initiativ

78. Personens vilje er en relevant faktor i varigheten av det rettslige båndet til staten som karakteriserer statsborgerskap; derfor bør statspartene innta bestemmelser i sin nasjonale lovgivning om å tillate frafall fra deres statsborgerskap forutsatt at deres borgere ikke blir statsløse. Frafall bør tolkes i videste forstand, og bør i særdeleshet innbefatte en søknad om frafall etterfulgt av godkjennelse fra relevante myndigheter.

79. Problemer kan oppstå når det tillates eller kreves at personer løses fra sitt statsborgerskap før de har ervervet en annen stats statsborgerskap. Når erverv av statsborgerskap forutsetter visse betingelser som ikke er oppfylt, og de aktuelle personer ikke har lykkes i å erverve det nye statsborgerskapet, må staten hvis statsborgerskap er frafalt, tillate dem å gjenerverve sitt statsborgerskap eller anse dem for ikke å ha tapt det, slik at statsløshet ikke oppstår.

80. Eventuelle gebyrer i tilknytning til slikt frafall må ikke være urimelige (se konvensjonens artikkel 13 nr. 1).

81. Artikkel 8 nr. 2 tillater stater å begrense retten til frafall fra deres statsborgerskap i henhold til nr. 1 til statsborgere som har sitt faste bosted i utlandet. I henhold til artikkel 8 kan det ikke godtas at frafall fra statsborgerskap nektes utelukkende fordi personer fast bosatt i en annen stat fortsatt har militære forpliktelser i opprinnelseslandet eller fordi sivil- eller strafferettslig forfølgning kan bli iverksatt mot en person i opprinnelseslandet. Sivil- og strafferettslig forfølgning er uavhengig av statsborgerskap og kan foregå som normalt selv om personen frafaller sitt opprinnelige statsborgerskap.

Artikkel 9 Gjenerverv av statsborgerskap

82. På grunnlag av artikkel 9 skal statspartene i sin nasjonale rettsordning legge til rette for gjenerverv av statsborgerskap både for personer som har gitt avkall på statsborgerskap i henhold til artikkel 8 og for dem som har tapt sitt statsborgerskap i henhold til artikkel 7. Artikkel 9 gir imidlertid ingen rett til gjenerverv. Det er tilstrekkelig i henhold til denne artikkel at statspartene legger til rette for gjenerverv av statsborgerskap for noen kategorier forhenværende statsborgere. Hvorvidt en statspart tilfredsstiller kravene til slik tilretteleggelse, må vurderes i lys av alle relevante omstendigheter, særlig hvorvidt det foreligger svært gunstige vilkår for erverv av statsborgerskap.

Kapittel IV Prosedyrer vedrørende statsborgerskap

83. Kapittel IV gjelder prosedyrer vedrørende erverv, bibehold, tap, gjenerverv og bekreftelse av statsborgerskap. Ordet «bekreftelse» dekker enhver form for bevis på statsborgerskap på den måten og formen hver statsparts nasjonale lovgivning foreskriver.

84. Traktaten for Det europeiske fellesskap inneholder ingen bestemmelser som regulerer erverv eller tap av statsborgerskap, siden slike saker i prinsippet skal avgjøres av medlemsstatene. Siden innehav av en medlemsstats statsborgerskap er et krav ved anvendelsen av de konkrete bestemmelsene om fri bevegelse og generelt for å kunne nyte de rettigheter som følger av statsborgerskap i Den europeiske unionen (artikkel 8 a til 8 e, Traktaten for det europeiske fellesskap), pålegger imidlertid den sekundære unionslovgivning medlemsstatene å utstyre sine borgere med bevis på statsborgerskap ved å tildele eller fornye et gyldig identitetskort eller pass som spesifikt angir innehaverens statsborgerskap. 28

Artikkel 10 Behandling av søknader

85. Alle søknader vedrørende erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av statsborgerskap skal behandles innen rimelig tid. Hvorvidt en søknad er behandlet innen rimelig tid, skal avgjøres i lys av alle relevante omstendigheter. Hvis for eksempel borgere av en forløperstat, som i tilfeller av statssuksesjon, ikke har ervervet statsborgerskapet til den stat hvor de bor og må søke om statsborgerskap, bør deres søknader behandles svært raskt på grunn av sakens viktighet. Uansett vil de fleste slike personer normalt ha rett til å bli værende i landet mens de venter på at søknaden skal bli behandlet, for eksempel på grunn av sin rett til familieliv i henhold til artikkel 8 i EMK.

Artikkel 11 Avgjørelser

86. Alle avgjørelser vedrørende statsborgerskap, ikke bare avgjørelser av søknader, må inneholde skriftlige begrunnelser. Som et minimum må rettslige og faktiske grunner være oppgitt. Ved ren registrering av tilfeller av ex lege erverv og tap av statsborgerskap kreves imidlertid ikke skriftlige begrunnelser. Ved avgjørelser som berører rikets sikkerhet, kreves bare et minimum av opplysninger. For avgjørelser som er i samsvar med individets ønsker eller interesser, for eksempel innvilgelse av søknaden, vil en enkel meddelelse eller utstedelsen av det relevante dokumentet være tilstrekkelig. Det ble notert at noen staters nasjonale lovgivning ikke oppfyller denne bestemmelsen når avgjørelser angående statsborgerskap treffes av nasjonalforsamlingen.

Artikkel 12 Rett til overprøving

87. I tillegg må alle avgjørelser kunne gjøres til gjenstand for en administrativ eller rettslig overprøving. På grunnlag av denne bestemmelsen må enkeltindivider ha adgang til å påklage avgjørelser vedrørende statsborgerskap. De prosedyremessige sider av gjennomføringen av denne retten overlates til hver statsparts nasjonale lovgivning. Det har ikke vært ansett for å være på sin plass å gi bestemmelser om unntak i denne konvensjonen i tilfeller der avgjørelser om statsborgerskap treffes av nasjonalforsamlingen og ikke kan påklages, slik tilfellet er i enkelte stater. Den alminnelige anerkjennelsen av klageretten har faktisk vært ansett for å være av vesentlig betydning.

88. Retten til overprøving utelukker imidlertid ikke nasjonale bestemmelser om at avgjørelser truffet av de høyeste statlige myndigheter i visse særtilfeller ikke kan påklages til et høyere organ dersom avgjørelsene er åpne for andre former for rettslig eller administrativ overprøving, i overensstemmelse med nasjonal lovgivning.

89. Selv om EMK ikke inneholder noen bestemmelser om sivil rettshjelp, kan retten til en rettferdig prøving av saken i henhold til artikkel 6 nr. 1 noen ganger gjøre det påkrevet at staten sørger for advokatbistand når dette er uunnværlig, for eksempel på grunn av en saks kompleksitet (se i denne forbindelse Airey-saken, 9. oktober 1979, EMK, serie A, nr. 32).

Artikkel 13 Gebyrer

90. Denne artikkel omhandler alle saksbehandlingsgebyrer i forbindelse med erverv, bibehold, tap, gjenerverv og bekreftelse av statsborgerskap. Dette kan blant annet være gebyrer for å anskaffe søknadsskjema, for å få søknaden behandlet og å få en avgjørelse.

91. Den generelle målsettingen med nr. 1 er at størrelsen på gebyrer for erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av statsborgerskap ikke bør være urimelige. Hvorvidt gebyrenes størrelse er urimelig, må avgjøres i lys av alle relevante omstendigheter. Dette kan for eksempel avgjøres ved henvisning til de omkostningene administrasjonen medfører. Betaling av gebyrer bør ikke være et middel til å hindre personer fra å erverve, beholde, frasi seg eller gjenerverve statsborgerskap, for eksempel når statsborgerskap er tapt som følge av statssuksesjon.

92. Ordene «ikke utgjør en hindring» i nr. 2, sammenholdt med «er rimelige» i nr. 1, ble bevisst valgt for å indikere at statspartene er pålagt en mer byrdefull forpliktelse når det gjelder størrelsen på gebyrer for administrativ eller rettslig overprøving.

93. Selv om rettsgebyrene ikke omfattes av denne artikkel, bør det i denne sammenheng tas hensyn til de retningslinjer som det er vist til i dommen fra Den europeiske menneskerettighetssdomstolen i Airey-saken angående omkostninger ved rettsforhandlinger. Det bør også tas hensyn til prinsippene som fremgår av Europarådets anbefaling nr. R(81)7 om tiltak for å lette adgangen til rettssystemet, særlig prinsipp D om omkostningene ved dette, hvor det slås fast at «intet pengebeløp som ville være urimelig sett i forhold til den aktuelle saken bør avkreves en part på vegne av staten som vilkår for å kunne reise sak.»

Kapittel V Dobbelt statsborgerskap

Artikkel 14 Tilfeller av dobbelt statsborgerskap ex lege

94. Artikkel 14 pålegger statspartene å tillate dobbelt statsborgerskap i to tilfeller som normalt godtas selv av stater som ønsker å unngå dobbelt statsborgerskap. De forekommer faktisk automatisk som følge av den parallelle anvendelsen av to eller flere staters lover. Særlig er bestemmelsen i artikkel 14 nr. 1 a basert på kravet om at man ved ekteskap mellom forskjellige staters borgere må anvende prinsippet om likeverd mellom ektefellene når det gjelder overføring av deres respektive statsborgerskap til deres barn. Heller ikke kapittel I i 1963-konvensjonen, som tilstreber å begrense tilfeller av dobbelt statsborgerskap, utelukker disse to tilfellene av dobbelt statsborgerskap.

95. Nr. 1 a henviser til «barn», og gjelder derfor, i henhold til definisjonen av ordet i artikkel 2 c, bare opp til 18 års alder. Etter at barn er blitt myndige, gjelder de aktuelle deler av artikkel 7, særlig nr. 1 e om tap av statsborgerskap på grunn av manglende reell tilknytning til en statspart for personer som bor i utlandet.

Artikkel 15 Andre mulige tilfeller av dobbelt statsborgerskap

96. Artikkel 15 angir konkret at konvensjonen ikke begrenser statspartenes rett til å tillate dobbelt statsborgerskap. Artikkelen gjør det klart at stater som ønsker det, står fritt i å tillate andre tilfeller av dobbelt statsborgerskap.

97. Den nye konvensjonen er nøytral i spørsmålet om hvorvidt dobbelt statsborgerskap er ønskelig. Mens kapittel I i 1963-konvensjonen hadde til hensikt å hindre dobbelt statsborgerskap, gjenspeiler artikkel 15 i denne konvensjon det faktum at dobbelt statsborgerskap er godtatt av en rekke stater i Europa, mens andre europeiske stater går i retning av å utelukke det.

98. En stats mulighet til å tillate dobbelt statsborgerskap vil imidlertid være begrenset av eventuelle motsatte bindende internasjonale forpliktelser. Særlig vil ikke stater som er bundet av kapittel I i 1963-konvensjonen, når det gjelder sine respektive borgere, kunne tillate mer enn et begrenset antall tilfeller av dobbelt statsborgerskap (se også del I ovenfor for ytterligere detaljer).

Artikkel 16 Opprettholdelse av tidligere statsborgerskap

99. Denne bestemmelsen søker å sikre at en person ikke hindres i å oppnå eller inneha et statsborgerskap fordi det ikke er mulig eller er vanskelig å tape et annet statsborgerskap. Hvorvidt urimelige faktiske eller rettslige krav foreligger, skal i hvert enkelt tilfelle vurderes av de nasjonale myndighetene hos den statspart hvis statsborgerskap vedkommende søker å erverve. Eksempelvis kan flyktninger normalt ikke forventes å vende tilbake til sitt opprinnelsesland eller å anmode sin diplomatiske eller konsulære representasjon om å få frafalle eller bli løst fra sitt statsborgerskap.

100. Siden denne artikkel er spesielt viktig i tilfeller av statssuksesjon, henviser artikkel 18 spesielt til artikkel 16.

Artikkel 17 Rettigheter og plikter i tilknytning til dobbelt statsborgerskap

101. Nr. 1 fastslår det grunnleggende prinsipp at personer med dobbelt statsborgskap på territoriet til den statsparten hvor de bor, skal likebehandles med personer med ett statsborgerskap, eksempelvis med hensyn til stemmerett, erverv av eiendom eller å oppfylle militære forpliktelser. Disse rettighetene og pliktene kan imidlertid modifiseres ved internasjonale avtaler under visse omstendigheter (se for eksempel kapittel VII når det gjelder militære forpliktelser).

102. Nr. 2 bokstav a omhandler diplomatisk og konsulær beskyttelse. Hovedregelen i folkeretten når det gjelder diplomatisk beskyttelse fremgår av artikkel 4 i Haag-konvensjonen av 1930, som sier at «En stat må ikke gi diplomatisk beskyttelse til en av sine borgere mot en stat hvis statsborgerskap vedkommende også innehar.» Imidlertid, på grunn av utviklingen som har skjedd på dette området av internasjonal offentlig rett siden 1930, kan en statspart i spesielle unntakstilfeller og idet den respekterer folkerettens regler, tilby diplomatisk eller konsulær bistand eller beskyttelse til fordel for en av sine statsborgere som samtidig innehar et annet statsborgerskap, eksempelvis i visse tilfeller av barnebortføring. Det må også tas hensyn til det faktum at en medlemsstat i Den europeiske union kan gi diplomatisk eller konsulær bistand til en statsborger av en annen stat i Den europeiske union, når sistnevnte stat ikke er representert på et tredjelands territorium.

103. Nr. 2 bokstav b angår hver statsparts anvendelse av internasjonale privatrettslige regler i tilfeller av dobbelt statsborgerskap. Konvensjonen påvirker ikke anvendelsen av disse reglene.

Kapittel VI Statssuksesjon og statsborgerskap

104. Dette kapitlet omhandler statsborgerskapsspørsmål som følger av statssuksesjon som definert i generell internasjonal rett. Wien-konvensjonen av 1978 om statssuksesjon med hensyn til traktater definerer «statssuksesjon» som erstatningen av en stat med en annen når det gjelder ansvaret for territoriets internasjonale forbindelser. Bestemmelsene vedrørende statssuksesjon og statsborgerskap er basert på eksisterende internasjonal praksis og inneholder generelle retningsgivende prinsipper. De lar statene bestemme passende måter å anvende disse bestemmelsene på i sin nasjonale lovgivning.

105. Selv om disse bestemmelsene ikke gjelder direkte for personer, er de laget med henblikk på i størst mulig grad å sikre at personer som bor i et område, ikke settes i en ugunstig stilling utelukkende på grunn av territorielle endringer.

106. Disse prinsippene gjelder for statspartene enten de er suksessor- eller forløperstater. På grunn av deres art vil kapitlet imidlertid særlig gjelde for suksessorstater.

107. Det viktigste anliggendet, om enn ikke det eneste, er å unngå statsløshet, slik det understrekes i artikkel 18 nr. 1, og det fokuseres derfor på innvilgelse og bibehold av statsborgerskap. Dette kapitlet sikter mot å forsterke foreliggende traktatbestemmelser om å unngå statsløshet, blant annet artikkel 10 i 1961-konvensjonen om begrensning av statsløshet.

Artikkel 18 Prinsipper

108. Artikkel 18 skisserer de konkrete prinsipper som statspartene må forplikte seg til å rette seg etter i alle saker vedrørende statsborgerskap som oppstår i forbindelse med statssuksesjon. I tillegg gjelder også konvensjons øvrige kapitler generelt i tilfeller av statssuksesjon. Artikkelen må ses i lys av folkerettens formodning om at befolkningen følger endringen i suverenitet over territoriet i saker vedrørende statsborgerskap.

Nr. 1

109. I dette nr. opplistes de gjeldende generelle prinsipper som utgjør en del av Europarådets demokratiske kall: å sikre respekt for rettsstatsprinsippene og reglene om menneskerettighetene. I denne henseende bør det ses hen til Europarådets vedtekter, særlig artikkel 3 som bestemmer at «hvert medlem av Europarådet må godta rettsstatsprinsippene og prinsippene om at alle personer innen dets jurisdiksjon skal nyte godt av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter», bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og dens protokoller og Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis.

110. Relevansen av begrepet «rettsstatprinsippene» i forbindelse med lovgivning om statsborgerskap må ses i lys av hver stats konstitusjonelle og rettslige tradisjoner. Noen grunnleggende kriterier utgjør ikke desto mindre en del av begrepet. Blant disse kriteriene er:

• avgjørelser må treffes på et trygt juridisk grunnlag;

• loven bør tolkes med henblikk på å beskytte borgernes rettigheter og friheter (og ikke bare med henblikk på å beskytte statens interesser);

• en viss forholdsmessighet må opprettholdes i de tiltak staten treffer og som har betydning for enkeltindivider, særlig hvis disse tiltakene er sanksjoner eller hvis de virker inn på individuelle rettigheter;

• loven må være forutsigbar, og enkeltindivider må kunne forutse de rettslige konsekvensene av sine handlinger; derfor bør det ikke finnes noe rettslig vakuum;

• loven bør tolkes i den ånd den er skrevet i.

111. Ytterligere rettledning vedrørende rettsstatsprinsippene finnes i de forskjellige rettslige instrumentene Rådet har vedtatt når det gjelder effektivitet og rettferdighet i sivilrettspleien 29 og i Den europeiske menneskerettighetsdomstolspraksis, særlig når det gjelder retten til en rettferdig rettssak som fremgår av EMK artikkel 6 nr. 1. 30 Endelig minner nr. 1 om prinsippene som fremgår av artikkel 4 og 5 i denne konvensjon og av nr. 2 i denne artikkel. Alle prinsipper som er nevnt i nr. 1 er generelt av betydning, selv om det primære anliggende er unngåelse av statsløshet.

Nr. 2

112. Nr. 2 fokuserer på de faktorer som skal tas i betraktning av statsparter som berøres av statssuksesjon når de treffer avgjørelser om innvilgelse eller bibehold av deres statsborgerskap. Det formulerer ingen detaljert regel, men fastslår prinsipper. Hver faktor må avveies i lys av sakens spesielle omstendigheter.

113. Begrepet «reelle og faktiske tilknytning» som er benyttet i bokstav a, ble først brukt av Den internasjonale domstolen i Nottenbohm-saken. Det refererer til en «vesentlig forbindelse» mellom angjeldende person og staten. Statsborgerskapets rettslige bånd må derfor samsvare med individets reelle tilknytning til staten.

114. Med hensyn til bokstav b er vedkommendes faste bosted på tidspunktet for statssuksesjonen å forstå som det faste bostedet på territoriet som er gjenstand for statssuksesjon eller på territoriet til forløperstaten. «Lovlig bosted» kreves ikke siden det antas at en person som var statsborger umiddelbart før statssuksesjonen, var lovlig bosatt.

115. Når det gjelder bokstav c må vedkommendes egen vilje tas hensyn til. Dette kan blant annet innebære at personer gis valgfrihet eller at statsborgerskap ikke påtvinges i strid med vedkommendes ønsker.

116. Når det gjelder begrepet »territorielle opprinnelse» anvendt i bokstav d, referer det verken til en persons etniske eller sosiale opprinnelse, men snarere til hvor personen ble født, hvor foreldrene og besteforeldrene ble født eller til en mulig eksisterende intern nasjonalitet. Det svarer således til kriteriene som anvendes for å bestemme erverv av statsborgerskap i henhold til prinsippene ius soli og ius sanguinis.

Nr. 3

117. Nr. 3 bestemmer at når en suksessorstat gjør erverv av sitt statsborgerskap avhengig av tap av et fremmed statsborgerskap, gjelder denne konvensjonens artikkel 16, dvs. slikt tap skal ikke kreves når det ikke er mulig eller ikke med rimelighet kan kreves. Dette nr. vil være særdeles viktig i de statene der dobbelt statsborgerskap normalt ikke tillates i bestemte tilfeller.

Artikkel 19 Avgjørelse ved internasjonal avtale

118. Artikkel 19 foretrekker løsninger på statsborgerskapssaker ved avtaler mellom suksessorstatene, og pålegger stater å sikre at slike avtaler er i overensstemmelse med prinsippene og reglene som fremgår av eller som det er vist til i konvensjonens kapittel VI.

Artikkel 20 Prinsipper vedrørende ikke-statsborgere

119. Denne artikkel omhandler rettigheter fast bosatte har på territoriet til suksessorstaten når de var statsborgere av forløperstaten og ikke har ervervet suksessorstatens statsborgerskap som resultat av statssuksesjonen. Den omfatter således personer som har fremmet søknad og avventer avgjørelse fordi søknaden fortsatt er under behandling. Den omfatter også de personer som har fått sin søknad avslått og personer som ikke har fremmet søknad.

120. For å komme inn under virkefeltet til artikkel 20 må «ikke-statsborgere» tilfredsstille hver av de følgende vilkår:

1. de var statsborgere av forløperstaten og har ikke ervervet suksessorstatens statsborgerskap;

2. de hadde fast bosted på suksessorstatens territorium da statssuksesjonen inntraff;

3. de bor fortsatt på suksessorstatens territorium.

121. Ettersom denne artikkel omhandler sosiale og økonomiske rettigheter, skal den sikre at statspartene gjør det mulig for ikke-statsborgere å leve det samme livet, sett fra et praktisk og dagligdags synspunkt, som før statssuksesjonen fant sted. Blant de viktigste eksempler på sosiale og økonomiske rettigheter er retten til arbeid og retten til bevegelsesfrihet. Ytterligere rettledning i denne forbindelse finnes i bestemmelsene i Den europeiske konvensjon om etablering (ETS nr. 19) og Det europeiske sosiale charter (ETS nr. 35). Statspartene kan gi ytterligere rettigheter, for eksempel politiske rettigheter på et lokalt nivå.

122. En nødvendig forutsetning for å kunne nyte sosiale og økonomiske rettigheter er retten til å forbli på suksessorstatens territorium slik det kreves i nr. 1. Denne retten betegnes noen ganger også som en rett til bosettelse eller som etableringsadgang. Det bør påpekes at slike personer vanligvis vil ha en rett til familieliv etter artikkel 8 i EMK, og, hvor denne artikkelen gjelder, ikke kan utvises selv om de ikke anses som statsborgere. 31

123. Prinsippet om likebehandling med statsborgere når det gjelder sosiale og økonomiske rettigheter gjelder med ett unntak som fremgår av nr. 2 i denne artikkel. I henhold til dette kan en statspart bare utelukke ikke-statsborgere fra ansettelse i den offentlige administrasjon når ansettelsen omfatter offentlig myndighetsutøvelse. Denne frasen er tatt fra og er basert på ordlyden i en dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen ( Kommisjonen for de europeiske fellesskapv. Kongeriket Belgia, 26. mai 1982, sak 149/79). 32 Dette unntaket er begrenset til ansettelse i bestemte virksomheter innen den offentlige administrasjon i den grad ansettelsen omfatter utøvelse av offentlig myndighet gitt ved lov og med ansvar for å trygge statens allmenne interesser. Under slike unntaksvise omstendigheter godtas innehav av statsborgerskap som en nødvendig forutsetning fordi ansettelsesområdet er så sensitivt.

Kapittel VII Militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap

124. Gitt den alminnelige godtakelse av reglene i kapittel II i 1963-konvensjonen, er disse overført til denne konvensjon uten vesentlige endringer (artikkel 21), sammen med bestemmelsene i protokollen av 1977 som endrer 1963-konvensjonen, som gjelder alternativ siviltjeneste og fritak fra militære forpliktelser (artikkel 22).

125. Det ene unntaket gjelder ordene «vanlig bopel» som er benyttet i 1963-konvensjonen og i 1977-protokollen, som er erstattet av de mer vanlige ordene «fast bosted» som er benyttet i de øvrige kapitlene i denne konvensjonen. Det har ikke vært hensikten å endre begrepet, snarere å bringe det i overensstemmelse med det franske begrepet «résidence habituelle», som er benyttet både i 1963-konvensjonen og i andre nyere instrumenter.

126. Statsparter som aksepterer hele eller deler av kapittel VII oppfordres til å vurdere å ratifisere også kapittel II i 1963-konvensjonen, slik at dobbeltstatsborgere fra stater som bare har godtatt kapittel II i 1963-konvensjonen, også kan dra fordel av de felles prinsippene i disse kapitlene.

Artikkel 21 Oppfyllelse av militære forpliktelser

127. Den viktigste regelen i artikkel 21, nr. 1, er at personer som innehar to eller flere statsparters statsborgerskap, bare skal være pålagt å oppfylle sine militære forpliktelser i forhold til én av disse partene. Normalt vil dette være den parten hvor personene er fast bosatt. Slike personer kan imidlertid fritt velge å undergi seg militære forpliktelser i forhold til en annen statspart som de også er statsborgere av.

Artikkel 22 Fritak fra militære forpliktelser eller alternativ militærtjeneste

128. Artikkel 22 bokstav a fastslår at personer som er fritatt fra sine militære forpliktelser eller har fullført siviltjeneste som et alternativ i forhold til én statspart, skal anses for å ha avtjent sin militærtjeneste i forhold til en annen statspart som de også er statsborgere av. Videre anses i henhold til bokstav b, personer som har sitt faste bosted i en statspart som de er borgere av og som ikke har obligatorisk militærtjeneste, å ha oppfylt sine militære forpliktelser også med hensyn til en annen statspart som de er statsborgere av og som har obligatorisk militærtjeneste.

Kapittel VIII Samarbeid mellom statspartene

Artikkel 23 Samarbeid mellom statspartene

129. Artikkel 23 nr. 1 a pålegger de kompetente myndigheter å utlevere opplysninger om forhold vedrørende statsborgerskap, herunder tilfeller av statsløshet og dobbelt statsborgerskap, og om utviklingen vedrørende anvendelsen av konvensjonen til Europarådets generalsekretær. Generalsekretæren skal så sende alle relevante opplysninger til alle statsparter. Mye informasjon er faktisk allerede mottatt, og er å finne i Det europeiske dokumentasjonssenteret for statsborgerskap (EURODOC), som samler opplysninger og dokumentasjon om statsborgerskap for nesten alle europeiske stater. Senteret er også ansvarlig for utgivelsen av Den europeiske bulletin om statsborgerskap,som gir sammenfatninger av de ovennevnte staters lovgivning vedrørende statsborgerskap.

130. I tillegg skal statspartene i overensstemmelse med bokstav b på anmodning gi hverandre opplysninger i tilknytning til statsborgerskap og om utviklingen vedrørende anvendelsen av konvensjonen.

131. Nr. 2 i denne artikkel pålegger statene å samarbeide innenfor rammene av vedkommende mellomstatlige organ i Rådet. Faktisk er Ekspertkomiteen for statsborgerskap (CJ-NA), som har vært ansvarlig for utarbeidelsen av denne konvensjon, Rådets kompetente fagorgan på dette området, med nesten alle europeiske stater representert enten som medlemmer eller som observatører. Målsetningen for samarbeidet er å behandle alle relevante problemer og å fremme god praksis og en gradvis utvikling av rettslige prinsipper vedrørende statsborgerskap og beslektede forhold.

Artikkel 24 Informasjonsutveksling

132. Artikkel 24 omhandler utveksling av informasjon om frivillig erverv av en statsparts statsborgerskap av statsborgere av en annen statspart. Slike opplysninger er særdeles viktige for stater som fører en politikk med sikte på å unngå dobbelt statsborgerskap. Partene i konvensjonen er ikke forpliktet til å utlevere slike opplysninger, men kan når som helst erklære at de ønsker å gjøre det.

133. Når en slik erklæring er gitt, må en rekke betingelser være oppfylt før opplysningene utleveres. For det første må opplysningene utleveres på gjensidig basis, dvs. overfor statsparter som har gitt tilsvarende erklæring. For det annet må vilkårene som er fastsatt i erklæringen fra den statsparten som gir opplysningene, være oppfylt. For det tredje må den utleverende stats lovgivning vedrørende personvern respekteres. Annet og tredje vilkår kan særskilt omfatte den nasjonale lovgivning om automatisk behandling av personlige data og beskyttelse av individet med hensyn til privatliv og menneskerettigheter. Erklæringen er gyldig inntil den trekkes tilbake. Artikkelen hindrer ikke den statspart som mottar opplysningene i å be om ytterligere detaljer. Det er da opp til den stat som utleverer opplysningene å ta stilling til slik anmodning.

134. Tilleggsprotokollen til 1963-konvensjonen (ETS nr. 96) og konvensjonen av 1964 om utveksling av opplysninger vedrørende erverv av statsborgerskap (Konvensjon nr. 8 av Den internasjonale kommisjonen for sivilstatus) er tatt i betraktning i denne sammenheng. Tilleggsprotokollen og 1964-konvensjonen fastsetter ordninger for meddelelser mellom partene når en parts statsborgere erverver en annen parts statsborgerskap. Tilleggsprotokollen har som siktemål å gjøre dette ved hjelp av et vedlagt mønsterformular som skal utfylles og oversendes innen en frist på høyst seks måneder fra den dato ervervet av statsborgerskap trer i kraft. 1964-konvensjonen inneholder også et mønsterdokument, på fire språk, som skal oversendes direkte innen tre måneder fra den dato da ervervet av statsborgerskap trer i kraft. Siden disse dokumentene ikke har vært i utbredt bruk, er imidlertid en bestemmelse angående muligheten for informasjonsutveksling inntatt i denne konvensjon.

Kapittel IX Anvendelse av konvensjonen

Artikkel 25 Erklæringer om anvendelsen av konvensjonen

135. Siden kapittel VII kan være irrelevant for enkelte stater (for eksempel hvor det ikke anses ønskelig å gjøre bruk av slike bestemmelser), gis statene mulighet til å avgi en erklæring som utelukker anvendelsen av dette kapitlet. Kapitlet er overført fra kapittel II i 1963-konvensjonen. Det er underforstått at statsparter som ikke benytter seg av erklæringsmuligheten i henhold til denne bestemmelsen, går med på å anvende konvensjonen som helhet, med de forbehold som kan godtas.

136. For stater som godtar kapittel VII kan dette, på gjensidig basis, bare gjøres gjeldende i forhold til andre statsparter som også har godtatt kapittel VII.

Artikkel 26 Virkninger av denne konvensjon

137. Nr. 1 sikrer de bestemmelser i nasjonal lovgivning og bindende internasjonale instrumenter som innrømmer enkeltmennesker ytterligere rettigheter med hensyn til statsborgerskap; konvensjonen skal ikke tolkes som en innskrenkning av disse rettighetene. Begrepet «gunstigere rettigheter» henviser til muligheten av å sette et individ i en gunstigere posisjon enn det som følger av konvensjonen, for eksempel en statsparts regler vedrørende erverv av dens statsborgerskap.

138. Nr. 2 indikerer at denne konvensjonen ikke erstatter 1963-konvensjonen eller dens protokoller i forholdet mellom statspartene til disse instrumentene. Statene kan velge å være part i alle disse instrumentene.

139. Selv om 1963-konvensjonen og denne konvensjon er forenlige, kan virkningen av dem være forskjellig alt etter den berørte partens nasjonale lovgivning, særlig når det gjelder dobbelt statsborgerskap. Det kan for eksempel være at en stat hvis nasjonale lovgivning tillater dobbelt statsborgerskap i andre tilfeller enn dem som kommer inn under artikkel 14 i denne konvensjon og 1963-konvensjonen, ikke ønsker å være bundet av kapittel I i 1963-konvensjonen, men kan godta denne konvensjon.

Kapittel X Sluttbestemmelser

Artikkel 27 Undertegning og ikrafttredelse

140. Konvensjonen trer i kraft første dag i måneden etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den dato da tre medlemsstater i Europarådet har uttrykt sitt samtykke til å være bundet av den. Sett på bakgrunn av konvensjonens betydning for mange stater bør dens ikrafttredelse ikke forsinkes av et krav til et høyt antall ratifikasjoner. Uansett, det antallet ratifikasjoner som kreves følger det vanlige antallet for europarådstraktater.

141. Denne konvensjon er også åpen for undertegning av stater som ikke er medlemmer av Europarådet, som har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen. Disse statene er Armenia, Aserbajdsjan, Bosnia-Hercegovina, Canada, Georgia, Hviterussland, Kirgisistan, USA og Vatikanstaten.

Artikkel 28 Tiltredelse

142. På grunn av viktigheten av å gi et stort antall stater adgang til å bli part i konvensjonen, særlig når det er behov for samarbeid dem imellom, er konvensjonen også åpen for tiltredelse av ikke-medlemsstater som ikke er nevnt i kommentaren til artikkel 27 ovenfor, etter at den har trådt i kraft i henhold til prosedyren som er fastsatt i artikkel 28.

Artikkel 29 Forbehold

143. Forbehold tillates ikke fra konvensjonens kjernekapitler, som er kapittel I, II og VI. Andre forbehold kan tillates så fremt de er forenlige med konvensjonens formål og hensikt, i samsvar med artikkel 19 c i Wien-konvensjonen om traktater.

144. Hva konvensjonens formål angår, henvises det til artikkel 1 i konvensjonen. Når det gjelder hensikt omfatter den, men er ikke begrenset til, unngåelse av statsløshet, garantier for rettferdig saksbehandling i saker vedrørende statsborgerskap, muligheten for personer som har en reell tilknytning til en statspart til å erverve dens statsborgerskap, begrensning av tap av statsborgerskap til saker der det er rimelig, og å sikre at personer med flere statsborgerskap bare pålegges å oppfylle sine militære forpliktelser i forhold til én stat. Ytterligere veiledning er gitt i preambelen til konvensjonen.

145. Siden forbehold generelt ikke er ønskelig, påligger det statsparter som ønsker å ta forbehold to forpliktelser: å underrette generalsekretæren om det relevante innholdet i sin nasjonale lovgivning eller om ethvert annet relevant forhold, og å vurdere og trekke forbeholdene tilbake helt eller delvis så snart omstendighetene tillater det.

Artikkel 30 Territoriell anvendelse

146. Denne bestemmelse gjelder i det vesentlige for oversjøiske territorier, siden det ville være i strid med konvensjonens filosofi om en stat utelukker deler av sitt moderterritorium fra anvendelsen av dette instrumentet.

Artikkel 31 Oppsigelse

147. Denne artikkel gjør det mulig for en stat som er part i konvensjonen å si opp enten hele konvensjonen eller dens kapittel VII (se artikkel 25).

Artikkel 32 Underretninger fra generalsekretæren

148. Opplysninger vedrørende tiltak iverksatt av stater i forhold til konvensjonen vil bli oversendt av Europarådets generalsekretær, som er depositar for konvensjonen, til andre stater i samsvar med denne artiklen.