13 Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og videreføring av bestemmelser i 1950-loven

13.1 Utvalgets forslag

13.1.1 Ikrafttredelse

Utvalget legger til grunn at tidspunktet for når ny statsborgerlov skal tre i kraft ikke kan bestemmes før det foreligger forskrifter til loven. Utvalget foreslår derfor at loven bør settes i kraft fra den dag Kongen bestemmer.

13.1.2 Overgangsbestemmelser og videreføring av bestemmelser i 1950-loven

Utvalget legger til grunn at lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett oppheves ved lovens ikrafttredelse. Opphevelsen innebærer at senere endringslover også oppheves, således også lov 25. mai 1979 nr. 19 om endringer i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett (mødremeldingsordningen).

Utgangspunktet er at den nye loven får virkning for forhold inntrådt etter lovens ikrafttredelse. Utvalget legger til grunn at det må vurderes om det er behov for å forlenge virkningstiden for reglene i 1950-loven, og at det må tas standpunkt til om den nye loven på enkelte punkter bør gis tilbakevirkende kraft.

Etter utvalgets oppfatning er det ikke behov for å beholde mødremeldingsordningen. Mødremeldingsordningen var en overgangsordning, og ved avslutningen av utvalgets arbeid var det gått mer enn 3 1/2 år siden ordinær melding kunne innleveres. Fremtidige godkjennelser av meldinger forutsetter at mødre innleverer melding for barn som er over 18 år, og at det dispenseres fra 18-års kravet.

Etter utvalgets forslag til § 1 første ledd erverver barn av norsk mann som ikke er gift med barnets mor automatisk norsk statsborgerskap, dersom det er født etter at ny lov har trådt i kraft. Etter gjeldende § 2a erverves statsborgerskap i slike tilfeller ved melding. Barn under 18 år født før § 2a ble satt i kraft 1. oktober 1999 omfattes også av bestemmelsen. Utvalget antar at det er tilstrekkelig å videreføre § 2a for å fange opp barn født før 1. oktober 1999. Meldeadgangen vil gjelde til barnet fyller 18 år.

Dersom foreldrene gifter seg, blir barnet etter 1950-loven § 2 automatisk norsk statsborger, dersom det er ugift og under 18 år. Utvalget foreslår at denne bestemmelsen ikke videreføres. Det anses tilstrekkelig også for disse tilfellene at meldeadgangen etter statsborgerloven § 2a blir videreført.

Med virkning fra 1. oktober 1999 ble det gitt en ny § 1a i statsborgerloven for adopsjonstilfellene. Etter § 1a annet ledd kan det erverves statsborgerskap ved melding for barn som er mellom 12 og 18 år på adopsjonstidspunktet. Utvalgets forslag til bestemmelse om erverv av norsk statsborgerskap etter søknad for denne aldersgruppen gjelder adopsjoner etter lovens ikrafttredelse. Utvalget foreslår at regler om erverv etter søknad gis anvendelse også for adopsjoner foretatt etter 1. oktober 1999, dersom søknad innleveres etter lovens ikrafttredelse. Melderetten i 1950-loven § 1a annet ledd behøver dermed ikke videreføres. Utvalget forutsetter at praksis om å innvilge statsborgerskap ved adopsjoner foretatt før meldingsordningen ble innført 1. oktober 1999, blir videreført. Det legges til grunn at dette vil gjelde svært få saker, og at disse sakene om nødvendig kan avgjøres ved at det gjøres unntak fra de ordinære ervervsvilkårene i medhold av den foreslåtte dispensasjonshjemmelen.

Utvalget foreslår at det i en overgangstid gis adgang til å gjenerverve norsk statsborgerskap for tidligere norske borgere som har tapt det norske statsborgerskapet som automatisk følge av at de har ervervet et annet statsborgerskap. Forslaget har sammenheng med utvalgets forslag om å legge prinsippet om dobbelt statsborgerskap til grunn for ny lov. Som en konsekvens av forslaget om dobbelt statsborgerskap foreslår utvalget at 1963-konvensjonen om reduksjon av tilfeller av dobbelt statsborgerskap sies opp. Om disse forslagene vises det til utredningen avsnitt 15.2.

Utvalgets forslag i § 8 til tapsregel ved fravær fra riket innebærer at enkelte som ikke vil tape statsborgerskapet ved fylte 22 år etter 1950-loven, vil kunne tape det dersom han eller hun fyller 22 år rett etter ny lovs ikrafttredelse. I en overgangsperiode kan dette medføre at det ikke i rett tid søkes om å få beholde det norske statsborgerskapet, fordi vedkommende ikke er klar over at søknad er nødvendig. Etter utvalgets syn er det ikke behov for å gi særskilte overgangsregler om dette, ettersom utvalget foreslår at det skal være adgang til å ta søknader til behandling, selv om de er fremsatt for sent.

Ved ny lovs ikrafttredelse vil det være innlevert søknader og meldinger etter 1950-loven som ikke er avgjort. Rettsvirkningene for meldinger etter 1950-loven inntrer når meldingen er kommet frem, dersom alle vilkårene er til stede på dette tidspunktet. Det må imidlertid tas stilling til meldingene, og utvalget foreslår at meldinger som ved lovens ikrafttredelse er innsendt i medhold av 1950-loven, ferdigbehandles i medhold av denne. Dersom en melding er mangelfull og ikke kan godkjennes, må vedkommende søke om statsborgerskap etter den nye loven.

Etter utvalgets syn skal den nye loven gjelde for innleverte søknader som ikke er ferdigbehandlet ved lovens ikrafttredelse. Utvalget mener at det ikke er nødvendig med en egen bestemmelse om dette.

Utvalget ser ikke behov for å videreføre noen av overgangsbestemmelsene fra 1950-loven, heller ikke bestemmelsen i § 14 om melding om gjenerverv av norsk statsborgerskap tapt før 1. januar 1925.

Utvalget foreslår at Kongen gis særskilt hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser om ikrafttredelsen og overgangsregler ved ny lov. Utvalget viser til at det særlig kan være aktuelt å gi forskrifter om overgangsregler når det gjelder lovforslaget om adopsjon.

13.2 Høringsinstansenes syn

Utenriksdepartementet uttaler seg positivt til utvalgets forslag om at tidligere norske statsborgere som automatisk har tapt det norske statsborgerskapet som følge av at de har ervervet annet statsborgerskap, i en overgangstid gis adgang til å gjenerverve norsk statsborgerskap.

13.3 Departementets vurderinger

Departementet legger til grunn at det er nødvendig å utarbeide forskrifter til ny lov før den kan tre i kraft. Fordi det pr. i dag ikke kan fastslås når arbeidet med disse forskriftene vil være avsluttet, er det vanskelig å innta ikrafttredelsestidspunktet i loven. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett oppheves ved ny lovs ikrafttredelse, og at ny lov får virkning for forhold inntrådt etter lovens ikrafttredelse. Spørsmålet er imidlertid hvilket regelverk meldinger og søknader fremmet før lovens ikrafttredelse skal behandles etter. Det forholdet at ny lov i tillegg til materielle endringer også medfører endringer i saksgangen og departementets instruksjonsmyndighet, jf. pkt. 11.1.7, kan tilsi at alle saker som ikke er avgjort når ny lov trer i kraft avgjøres etter reglene i ny lov. Hensynet til dem som har søkt om statsborgerskap etter 1950-loven, med berettiget forventning om å få søknaden innvilget, kan imidlertid tilsi at disse gis norsk statsborgerskap selv om det har kommet nye regler som ellers ville hindret eller utsatt ervervet. Etter departementets oppfatning bør hensynet til forutberegnelighet for dem som har søkt om statsborgerskap før ny lov trer i kraft veie tyngre enn hensynet til en enkel overgangsordning.

Departementet slutter seg således ikke til utvalgets forslag om at innkomne søknader etter 1950-loven skal behandles etter reglene i ny lov. Regelen om at søknader og klager skal behandles etter det regelverket som gjaldt på søknadstidspunktet, bør likevel ikke være absolutt. Dersom det er til søkerens gunst at søknaden behandles etter nytt regelverk, bør dette regelverket anvendes. Et eksempel på dette, er at søkeren har bidragsgjeld som tilsier avslag etter 1950-loven § 6 første ledd nr. 4. Som nevnt under punkt 8.12 foreslås det at bidragsgjeld ikke skal ha betydning ved spørsmålet om innvilgelse av norsk statsborgerskap i ny lov. Det vil være uhensiktsmessig om søknaden skal avslås selv om vilkårene etter ny lov er oppfylt, slik at søkeren må fremme ny søknad. Departementet foreslår m.a.o. at innleverte, ubehandlede søknader ved ny lovs ikrafttredelse, skal behandles etter det regelverket som er gunstigst for søkeren.

Når det gjelder utvalgets forslag om at ubehandlede meldinger etter 1950-loven skal avgjøres etter den loven, slutter departementet seg til dette. Innleverte meldinger har rettsvirkning fra tidspunktet for innlevering, dersom alle vilkårene for erverv ved melding er oppfylt på dette tidspunktet. Se nærmere punkt 4.3.1. Det bør derfor tas stilling til om alle vilkårene etter 1950-loven var oppfylt på innleveringstidspunktet, selv om ny lov er trådt i kraft før meldingen blir behandlet. Departementet slutter seg til forslaget om at det ikke skal gis anledning til å sende inn en ny melding, eller tillegg til innsendt melding, dersom tidligere melding er mangelfull. I slike tilfeller må det fremmes søknad eller sendes inn melding etter ny lov.

I ny lov foreslås det at fylkesmennene ikke lenger skal avgjøre meldinger om statsborgerskap; denne oppgaven legges til Utlendingsdirektoratet. Klagesakene skal ikke lenger behandles av departementet, disse legges til Utlendingsnemnda. Etter forslaget vil det bare være Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som treffer vedtak om statsborgerskap. Departementets instruksjonsadgang i forhold til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda vil etter forslaget være begrenset (hensynet til rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn). Dersom fylkesmennene og departementet fortsatt skal behandle saker som ikke er avgjort etter gjeldende lov når ny lov trer i kraft, blir overgangsordningen relativt komplisert. Det blir lite oversiktlig både for publikum og forvaltningen med to sett av regelverk med fire ulike organer som avgjør sakene. Departementet foreslår derfor at det bare skal være Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som skal avgjøre søknader og meldinger som er innlevert når ny lov trer i kraft. For Utlendingsnemnda innebærer dette at den får to nye regelverk å forholde seg til i og med at nemnda ikke har behandlet saker etter 1950-loven tidligere. I og med at klagesaker årlig har et beskjedent omfang, og at dette bare skal gjelde i en overgangperiode, finner departementet at dette ikke vil medføre noen vesentlig merbelastning for nemnda. Ubehandlede meldinger hos fylkesmennene oversendes Utlendingsdirektoratet for avgjørelse i første instans. Ubehandlede klager i departementet oversendes Utlendingsnemnda for avgjørelse.

Etter departementets oppfatning bør forslaget om departementets instruksjonsadgang i ny lov også legges til grunn for behandlingen av saker etter 1950-loven som behandles etter at ny lov har trådt i kraft. Departementet har her særlig sett hen til hensynet til Utlendingsnemndas uavhengige rolle. Det foreslås derfor en særlig bestemmelse om dette.

Utvalget har i sitt forslag til ny lov lagt opp til en ordning med søknad om norsk statsborgerskap for barn som adopteres mellom 12 og 18 år. Departementet derimot, foreslår en regel om automatisk erverv av norsk statsborgerskap for barn som adopteres før fylte 18 år. Departementets forslag vil bare gjelde adopsjoner foretatt etter lovens ikrafttredelse. Det er ikke lagt opp til andre ervervsmåter ved adopsjon i forslaget til ny lov. Etter 1950-loven § 1a annet ledd kan statsborgerskap erverves ved melding frem til adoptivbarnet er fylt 18 år. Dersom det ikke gis overgangsbestemmelser, vil barn som er adoptert før ny lov trer i kraft, men som ikke har sendt melding, være henvist til å erverve statsborgerskap etter de ordinære reglene om erverv etter søknad. Etter departementets oppfatning bør de barna dette gjelder erverve norsk statsborgerskap på en enkel måte. Departementet foreslår derfor at det gis en egen overgangsbestemmelse som materielt innebærer en videreføring av vilkårene for erverv av statsborgerskap ved melding etter 1950-loven § 1a annet ledd. Etter departementets oppfatning er dette mer hensiktsmessig enn å gi bestemmelser om videreføring av § 1a annet ledd.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at praksis skal videreføres for de tilfellene der det etter gjeldende rett er nødvendig med søknad fra adoptivbarn. Dette kan gjøres ved forskrifter i medhold av den foreslåtte bestemmelsen om unntak fra ervervsvilkårene for særlige grupper av søkere, se punkt 8.13.9.4.

Departementet tiltrer videre utvalgets forslag om en overgangsregel for barn som hadde ugift norsk far da de ble født, og som er født før ny lov trer i kraft. Forslaget om automatisk erverv av norsk statsborgerskap ved fødsel for barn som har ugift norsk far, vil bare gjelde barn født etter lovens ikrafttredelse. Departementet foreslår derfor at det gis en overgangsbestemmelse som materielt sett innebærer en videreføring av vilkårene for erverv av statsborgerskap ved melding etter 1950-loven § 2a. Dersom det ikke gis overgangsbestemmelser, vil disse barna være henvist til å erverve statsborgerskap etter de ordinære reglene om erverv etter søknad.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at det ikke er behov for å videreføre bestemmelsen i 1950-loven § 2 om automatisk erverv ved foreldrenes ekteskap. Etter departementets syn er det tilstrekkelig med den foreslåtte meldingsregelen som materielt tilsvarer 1950-loven § 2a. Bestemmelsen som foreslås vil gi barn av ugifte foreldre som omfattes av 1950-loven § 2 mulighet til å erverve statsborgerskap ved melding etter at ny lov er trådt i kraft.

Utvalget har foreslått adgang til gjenerverv av norsk statsborgerskap for tidligere norske borgere som har tapt det norske statsborgerskapet ved erverv av annet statsborgerskap, jf. 1950-loven § 7. Forslaget har sammenheng med utvalgets forslag om å legge prinsippet om dobbelt statsborgerskap til grunn for ny lov. Departementet bygger sitt forslag til ny lov på prinsippet om ett statsborgerskap, som betyr fortsatt tap av norsk statsborgerskap ved frivillig erverv av annet statsborgerskap, og finner følgelig ikke grunn til å følge utvalgets forslag her. Av samme grunn er det ikke aktuelt å følge utvalgets forslag om å si opp 1963-konvensjonen om reduksjon av tilfeller av dobbelt statsborgerskap.

Departementet foreslår en særskilt bestemmelse om erverv av norsk statsborgerskap for barn som bipersoner, dvs. barn som har foreldre som er eller har blitt norsk borger etter bestemmelser i ny lov. Denne bestemmelsen regulerer imidlertid ikke ervervsvilkårene for barn som har foreldre som er blitt norske statsborgere i medhold av 1950-loven. Også disse barna bør ha mulighet til å kunne bli norske borgere etter de gunstigere ervervsreglene som gjelder barn som bipersoner. Fordi det kun i en overgangsperiode er aktuelt å henvise til foreldrenes erverv etter 1950-loven, foreslås det en særskilt overgangsbestemmelse som regulerer dette.

Departementet støtter utvalgets forslag om ikke å ha overgangsregler når det gjelder bestemmelsene om tap av norsk statsborgerskap ved fravær fra riket. Etter departementets oppfatning bør det være tilstrekkelig med én bestemmelse om å beholde norsk statsborgerskap når søknad om dette er fremsatt for sent. Den som søker om å beholde norsk statsborgerskap før ny lov trer i kraft vil for øvrig omfattes av forslaget ovenfor om at søknaden behandles etter det regelverket som gir det gunstigste resultatet for søkeren.

I Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) om endringer i introduksjonsloven mv. fremgår det at forslaget om et nytt vilkår i 1950-loven § 6 første ledd nr. 5 om gjennomført norskopplæring skal gjelde søkere som får sin søknad avgjort etter 1. september 2008. Departementet foreslår at vilkåret om gjennomført norskopplæring også tas inn i ny lov. Departementet har endret oppfatning når det gjelder ikrafttredelse av vilkåret. Vilkåret om gjennomført norskopplæring bør først gjelde søknader som er fremmet etter 1. september 2008. Departementet foreslår videre at tidspunktet for ikrafttredelse av språkkravet fremgår samme sted som vilkåret er nedfelt, se utkastet til § 7 første ledd bokstav f, jf. utkastet til § 8, og punkt 8.8.2.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at mødremeldingsordningen ikke videreføres, og at det ikke er behov for å videreføre noen av overgangsbestemmelsene fra 1950-loven.

Etter departementets oppfatning er det ikke behov for en egen hjemmel om at Kongen kan gi utfyllende bestemmelser om lovens ikrafttredelse og overgangsregler. Det vises til at departementet foreslår en generell hjemmel i utkastet til § 2 annet ledd om at Kongen i forskrift kan gi bestemmelser til utfylling av loven.

Departementets forslag til bestemmelser om ikrafttredelse av ny lov er inntatt i utkastet til § 34.

Departementets forslag til overgangsregler er inntatt i utkastet til §§ 36 og 37.