2 Bakgrunnen for forslaget

2.1 Statsborgerlovutvalget

Statsborgerlovutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 12. februar 1999 og fikk i oppdrag å utrede og utarbeide utkast til ny lov om norsk statsborgerrett. Følgende medlemmer ble oppnevnt til utvalget:

Høyesterettsdommer Jan Skåre (leder), Bærum

Professor Alf-Inge Jansen, Bergen

Advokat Bente Holmvang, Bærum

Daglig leder ved Senter mot Etnisk Diskriminering, Manuela Ramin-Osmundsen, Oslo

Førsteamanuensis Kjersti Larsen, Oslo

Utreder i Høyesterett, Harald Venger, var sekretær for utvalget som dessuten hadde sekretærbistand fra Justisdepartementet. Rådgiver Ingun Marie Halle var sekretær fra oppnevnelsen til januar 2000, da hun ble avløst av rådgiver Åge Knudsen.

Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Utvalget gis i oppdrag å utrede og utarbeide utkast til ny lov om norsk statsborgerrett. Det følger av mandatet at utvalgets utkast skal bygge på gjeldende prinsipper innen norsk statsborgerrettslovgivning, og at utvalget i sitt arbeid bør ta utgangspunkt i de erfaringer man har med gjeldende statsborgerrettslovgivning. Utvalget er videre bedt om å vurdere nærmere angitte problemstillinger, blant annet hvordan erverv av norsk statsborgerskap kan bidra til integrering og samfunnsdeltakelse.

Utvalget skal i sitt arbeid legge vekt på forholdet til de nordiske lands lovgivning på statsborgerrettens område og ivareta de lange tradisjoner for samarbeid på dette feltet, samt se hen til relevante konvensjoner på området».

I vedlegg til resolusjonen er mandatet utdypet slik:

«Gjeldende statsborgerrettslov av 1950 gir liten oversikt over rettstilstanden på statsborgerrettens område, idet sentrale regler følger av diverse rundskriv, interne retningslinjer og omfattende forvaltningspraksis. Det er behov for et mer tjenlig lovverk både med hensyn til innhold og struktur.

Utvalget gis i oppdrag å utrede og utarbeide utkast til ny lov om norsk statsborgerrett. Lovutkastet bør i størst mulig utstrekning inneholde de materielle regler som anses nødvendige på området, samt hjemmel for departementet til å gi utfyllende bestemmelser i form av forskrift.

Utvalgets utkast skal bygge på gjeldende prinsipper innen norsk statsborgerettslovgivning, og utvalget bør i sitt arbeid ta utgangspunkt i de erfaringer man har med gjeldende statsborgerrettslovgivning.

Utvalget bør videre bl.a. utrede og vurdere

• hvordan erverv av norsk statsborgerskap kan bidra til integrering og samfunnsdeltakelse, herunder om det bør innføres språk- eller andre ferdighetskrav,

• hvilket krav som bør settes til botid i Norge og beregningen av denne,

• hvorvidt barn født i Norge bør få norsk statsborgerskap dersom foreldrene har varig oppholdstillatelse i Norge,

• spørsmålet om dobbelt statsborgerskap,

• behovet for en regel om tilbakekall av statsborgerskap,

• krav til dokumentasjon for utlendingens oppgitte identitet,

• hvorvidt statsborgerrettsloven bør samordnes med deler av regelverket i utlendingsloven (f.eks. reglene om bosettingstillatelse),

• hvilke instanser som skal ha avgjørelsesmyndighet.

• [...]

Utvalget skal avgi sin utredning senest 1. januar 2001.»

Utvalget la frem sin utredning NOU 2000: 32 i desember 2000.

2.2 Høringer

Kommunal- og regionaldepartementet sendte 6. juli 2001 NOU 2000: 32 på høring til følgende adressater:

• Adopsjonsforum

• Adoptertes landsforening

• Adoptivforeldreforeningen

• Aleneforeldreforeningen

• Amnesty International Norge

• Antirasistisk senter

• Barneombudet

• Barnevernets utviklingssenter

• Biskopene

• Datatilsynet

• Den norske advokatforening

• Den norske Dommerforening

• Departementene

• Det norske Arbeiderparti

• Domstolene

• Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere

• Flyktningerådet

• Foreningen 2 foreldre

• Fremskrittspartiet

• Fylkesmennene

• Fylkesskattekontorene

• Høyres Hovedorganisasjon

• Innvandrernes Landsorganisasjon

• Inor-Adopt

• Juridisk rådgivning for fri rettshjelp

• Juss-Buss, Innvandrergruppa

• Jussformidlingen

• Kirkerådet

• Kommunenes sentralforbund

• Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter (KIM)

• Kripos

• Kristelig Folkeparti

• Kystpartiet v/stortingsrepresentant S. Bastesen

• Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)

• Landsorganisasjonen i Norge

• Likestillingsombudet

• Likestillingssenteret

• MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner

• NOAS

• Norges fosterhjemsforening

• Norges Juristforbund

• Norges lensmannslag

• Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU)

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Norges Rederiforbund

• Norsk Barnevernssamband

• Norsk senter for barneforskning, Allforsk

• Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

• Organisasjonen voksne for barn

• Politidirektoratet

• Politiembetsmennenes Landsforening

• Politiets Fellesforbund

• Politiets overvåkingstjeneste

• Politimestrene

• Primærmedisinsk verksted (PMV)

• Redd Barna

• Riksadvokaten

• Røde Kors

• Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

• Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

• Senter mot etnisk diskriminering (SMED)

• Senterpartiets Hovedorganisasjon

• Sentralkontoret for folkeregistrering

• Skattedirektoratet

• Sosialistisk venstreparti

• SOS Rasisme

• Statens ungdoms- og adopsjonskontor

• Statistisk sentralbyrå

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Sysselmannen på Svalbard

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Tromsø

• Utlendingsdirektoratet

• Utlendingsnemnda

• Venstres Hovedorganisasjon

• Verdens barn

• Økokrim

Departementet mottok synspunkter fra:

• Agder bispedømmeråd

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Barne- og familiedepartementet

• Barneombudet

• Bjørgvin Biskop

• Den norske advokatforening

• Foreningen 2 foreldre

• Fylkesmannen i Oslo og Akershus

• Fylkesmannen i Rogaland

• Fylkesmannen i Vestfold

• Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

• Juss-Buss

• Justisdepartementet

• Kirkerådet og mellomkirkelig råd

• Kongsberg politidistrikt

• Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)

• Likestillingsombudet

• MiRA-senteret og Antirasistisk Senter (fellesuttalelse)

• Norsk Fosterhjemsforening

• Oslo Biskop

• Oslo politidistrikt

• Politidirektoratet

• Politiets overvåkingstjeneste

• Politimesteren i Kristiansand

• Politimesteren i Romerike

• Primærmedisinsk verksted (PMV)

• Redd Barna

• Regjeringsadvokaten

• Sametinget

• Senter mot etnisk diskriminering (SMED)

• Skattedirektoratet

• Sorenskriveren i Solør

• Statens ungdoms- og adopsjonskontor

• Statistisk sentralbyrå

• Sysselmannen på Svalbard

• Tunsberg bispedømmeråd/Tunsberg biskop

• Utenriksdepartementet

• Utlendingsdirektoratet

• Utlendingsnemnda

Følgende høringsinstanser meddelte at de ikke har merknader til utredningen:

• Datatilsynet

• Fiskeridepartementet

• Fylkesmannen i Østfold

• Landbruksdepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Politiets datatjeneste

• Politihøgskolen

• Politimesteren i Arendal

• Samferdselsdepartementet

• Sosial- og helsedepartementet

• Utrykningspolitiet

Følgende instanser meddelte at de ikke avgir uttalelse:

• Amnesty International

• Borgarting lagmannsrett

• Horten sorenskriverembete

• Høyesterett

• Kommunenes Sentralforbund

• Landsorganisasjonen i Norge

• Miljøverndepartementet

• Riksadvokaten

• Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Kommunal- og regionaldepartementet sendte 10. april 2003 på høring til de samme instanser enkelte forslag som ikke var omtalt i utvalgets utredning. Departementet mottok synspunkter fra følgende høringsinstanser:

• Barne- og familiedepartementet

• Barneombudet

• Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) (pr. 1. juli 2004 skiftet BUFA navn til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir))

• Den norske advokatforening

• Fylkesmannen i Aust-Agder

• Fylkesmannen i Buskerud

• Fylkesmannen i Oslo og Akershus

• Fylkesmannen i Rogaland

• Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

• Fylkesmannen i Telemark

• Fylkesmannen i Vestfold

• Fylkesmannen i Østfold

• Justisdepartementet

• Kirkerådet

• Kommunenes Sentralforbund (KS)

• Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)

• MiRA-senteret og Antirasistisk senter

• Oslo bispedømmeråd

• Politidirektoratet

• Ressurssenteret for pakistanske barn

• Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo

• Senter mot etnisk diskriminering

• Skattedirektoratet

• Statistisk sentralbyrå

• Utenriksdepartementet

• Utlendingsdirektoratet

• Følgende høringsinstanser meddelte at de ikke har merknader:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Datatilsynet

• Forsvarsdepartementet

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Helsedepartementet

• Kultur- og kirkedepartementet

• Likestillingsombudet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Sosialdepartementet

• Utdannings- og forskningsdepartementet

Følgende meddelte at de ikke avgir uttalelse:

• Landsorganisasjonen i Norge

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Riksadvokaten

Etter at statsborgerlovutvalget avgav sin innstilling, er det fremmet forslag om gjennomført opplæring i norsk som vilkår for erverv av statsborgerskap etter søknad i nåværende statsborgerlov. Forslaget er inntatt i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om lov om endringer i introduksjonsloven mv. Det vises til punkt 8.8.2.

2.3 Norske statsborgerlover

I 1814 foreslo Konstitusjonskomiteen en definisjon av norsk borger i Grunnlovsutkastet § 53. Forslaget lød slik:

«Norsk borger er, efterat have svoret Constitutionen Troskab, enhver der har fyldt sit 18de Aar, taler Landets Sprog, enten er indfødt af norske Forældre eller har været bosatt i Riget i fem Aar.»

Bestemmelsen ble ikke inntatt i Grunnloven. På slutten av 1800-tallet fikk professor Aschehoug i oppdrag av Justisdepartementet å utarbeide et forslag til norsk statsborgerlov. Før dette hadde man ingen lovgivning om hvem som ble ansett for å være statens borgere. Det var Aschehougs forslag som uten større endringer ble vedtatt som lov i 1888. Det var karakteristisk for denne loven og sier en del om den historiske konteksten at den ikke bare inneholdt bestemmelser om erverv og tap av norsk statsborgerskap, men også konsesjonsbestemmelser. De deler av loven som gjelder statsborgerskap, bygget på nedstamningsprinsippet og på erverv etter søknad. Dobbelt statsborgerskap skulle ikke godtas. Karakteristisk for loven er det for øvrig at den delvis bygget på innfødsretten, jf. Grunnloven § 92, se nærmere punkt 3.4. Den som hadde innfødsrett ble norsk statsborger ved å ta bolig i landet (§ 2 b), og hadde også rett til å ta bolig i landet (§ 7). For den som hadde innfødsrett var det lettere enn for andre å beholde statsborgerskapet ved utflytting (§ 6 b).

1924-loven bygget på et lovsamarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige. Se punkt 2.5.2. Særreglene som statsborgerloven av 1888 hadde for personer med innfødsrett etter Grunnloven § 92 ble utelatt i proposisjonen. Også 1924-loven bygget på nedstamningsprinsippet. Barn født i ekteskap fikk norsk statsborgerskap dersom faren var norsk statsborger. Enkeltelementer fra denne loven er nærmere omtalt der det anses relevant.

Gjeldende statsborgerlov av 1950 ble også til gjennom et samarbeid mellom Norge, Danmark og Sverige, se punkt 2.5.2. Loven har vært endret flere ganger, uten at det er foretatt noen generell gjennomgang. Det gjøres rede for gjeldende bestemmelser i tilknytning til de enkelte forslag.

2.4 Justisdepartementets rundskriv G-28/99 mv.

Statsborgerlovens vilkår for erverv av statsborgerskap etter søknad er generelle, og har medført behov for utfyllende bestemmelser. Gjennom praksis er det utviklet vilkår for grupper av søkere som ikke er nærmere omtalt i loven, for eksempel for statsløse og studenter. Praksis ble etter hvert kodifisert ved en rekke retningslinjer. Det følger av statsborgerloven § 17 første punktum at «Kongen eller nokon med fullmakt frå han gjev dei fyresegnene som trengs til gjennomføring av denne lova». Noen av disse retningslinjene er gitt i rundskriv. Mange av retningslinjene er imidlertid kun utformet til internt bruk for forvaltningen. Ved Justisdepartementets rundskriv G-28/99 av 11. mars 1999 ble gjeldende retningslinjer samlet i ett rundskriv og offentliggjort. Utgangspunktet for rundskrivet var den praksis som var fulgt. På enkelte områder innebar rundskrivet en justering av praksis. Det gjaldt særlig kravet til vandel, der rundskrivet innførte en ny ordning med tilleggstid, se nærmere punkt 8.9.3, og kravet om løsning fra annet statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap etter søknad. Se nærmere punkt 8.10.2.

Justisdepartementets rundskriv G-28/99 er en sentral rettskilde ved avgjørelse av statsborgersøknader. Rundskrivet inneholder retningslinjer for erverv mv. av norsk statsborgerskap etter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett og lov 25. mai 1979 nr. 19 om endringer i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. Retningslinjene i rundskrivet er ikke uttømmende. Det kan være forhold i den enkelte sak som tilsier at det innen lovens ramme gjøres helt eller delvis unntak fra retningslinjene. Hensynet til likebehandling tilsier likevel at det som utgangspunkt må foreligge tungtveiende hensyn for å gjøre unntak.

Rundskriv G-28/99 er supplert med ytterligere rundskriv. Rundskriv G-44/99 av 26. mai 1999 fra Justisdepartementet inneholder korrigering av G-28/99 avsnitt II punkt 4. Rundskriv G-75/99 av 23. september 1999 fra Justisdepartementet og rundskriv H-33/01 av 17. september 2001 fra Kommunal- og regionaldepartementet gjelder erverv av statsborgerskap etter lovens §§ 1a og 2a. H-33/01 gjelder også tap etter lovens § 8. I rundskriv H-09/02 av 12. august 2002 fra Kommunal- og regionaldepartementet er det gitt retningslinjer om meldingssaker etter loven. Rundskriv H-25/03 av 17. september 2003 og H-12/04 av 4. juni 2004 fra Kommunal- og regionaldepartementet gjelder forskriften om gebyr for behandling av søknad om norsk statsborgerskap. Utlendingsdirektoratet har også gitt enkelte rundskriv som inneholder retningslinjer for behandlingen av statsborgersaker.

Justisdepartementets rundskriv G-28/99 er inntatt som vedlegg til NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap. Rundskriv gitt av Justisdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet finnes på internettadressen www.odin.no. Utlendingsdirektoratets rundskriv finnes på internettadressen www.udi.no.

2.5 Statsborgerretten i de nordiske land

2.5.1 Oversikt over statsborgerretten i de nordiske land

Dansk statsborgerlovgivning har utviklet seg med utgangspunkt i forordning 15. januar 1776 om innfødsrett. Denne forordningen gjaldt både for Danmark og Norge, og ga statenes innfødte borgere enerett til stillinger i staten. Bestemmelsene om innfødsrett ble videreført i dansk statsborgerlovgivning. Gjeldende dansk lov er et resultat av lovsamarbeidet mellom Sverige, Danmark og Norge og landenes felles utredning fra 1949, se nærmere punkt 2.5.2. Den danske loven er følgelig svært lik den norske loven av 1950. En viktig forskjell er at søknader om dansk statsborgerrett behandles av Folketinget etter de reglene som gjelder for behandling av lovsaker. Det er ikke klagerett over Folketingets vedtak. Vilkårene for statsborgerskap etter søknad fremgår ikke av loven, men av retningslinjer gitt i rundskriv. Retningslinjene beskriver vilkårene som må være oppfylt for at en søker kan opptas på et lovforslag om statsborgerskap. I tvilstilfeller kan en søknad forelegges Folketingets statsborgerrettsutvalg som avgjør om vedkommende skal opptas på et lovforslag eller ikke. Lovforslag om statsborgerskap fremsettes to ganger pr. år av integrasjonsministeren.

Gjeldende rundskriv er Cirkulæreskrivelse nr. 55 av 12. juni 2002 om nye retningslinjer for opptagelse på lovforslag om innfødsretts meddelelse.

Dansk lov bygger på prinsippet om ett statsborgerskap. Vilkårene for dansk statsborgerskap er relativt strenge sammenlignet med vilkårene i de øvrige nordiske land.

Gjeldende finsk statsborgerslov ble vedtatt 24. januar 2003, og trådte i kraft 1. juni 2003. Ved loven gikk Finland over fra prinsippet om ett statsborgerskap til prinsippet om dobbelt statsborgerskap. Loven er relativt detaljert utformet.

Islandforlot prinsippet om ett statsborgerskap ved lovendring som trådte i kraft 1. juli 2003. Statsborgerskap innvilges vanligvis av Justisministeriet, men det kan også gis av Alltinget ved lov. Dette skjer når en søker ikke fyller de alminnelige vilkårene for statsborgerskap. Vedkommende kan da be Justisministeriet om at søknaden forelegges Alltinget.

Gjeldende svenske lov ble vedtatt 1. mars 2001 og trådte i kraft 1. juli 2001. Den prinsipielt viktige endringen i forhold til tidligere lov består i at prinsippet om dobbelt statsborgerskap ble innført. Den svenske loven er en rammelov og gir et vidt grunnlag for skjønnsmessige avgjørelser.

2.5.2 Hensynet til nordisk statsborgerlovgivning ved utformingen av ny norsk statsborgerlov

Norsk statsborgerlovgivning har siden 1924 bygget på et samarbeid mellom Danmark, Sverige og Norge. I 1968 kom også Finland med.

Spørsmålet om å etablere et samarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige ble reist fra svensk side allerede i 1880-årene, og et nordisk lovsamarbeid ble etablert. I Norge ønsket man ikke å utsette den første norske statsborgerloven på grunn av lovsamarbeidet. Den første norske statsborgerloven ble vedtatt i 1888. Det lovforslag som i 1890 ble fremlagt av de nordiske delegerte, ble nye lover i henholdsvis Sverige og Danmark.

Rundt 1920 ble det fra svensk side på nytt innbudt til et samarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige med sikte på at statsborgerlovene i hovedsak skulle bli like. En fellesnordisk innstilling forelå i 1922 og norsk lovproposisjon ble fremmet samme år; Ot.prp. nr. 34 (1922). Denne proposisjonen ble trukket tilbake i 1923. Bakgrunnen var fremkommet kritikk mot forslaget om at en gift kvinne skulle ha samme statsborgerskap som mannen. Dette førte til ytterligere en utredning i fellesnordisk regi. Ot.prp. nr. 7 (1924) ble grunnlaget for den vedtatte norske lov av 1924.

Også statsborgerloven av 1950 bygger på en fellesinnstilling utarbeidet av et utredningsutvalg fra Danmark, Norge og Sverige. Fellesinnstillingen ble avgitt i 1949. Noe mandat for utredningen synes ikke å være fastsatt. Proposisjon ble fremmet i 1950; Ot.prp. nr. 15. Selv om landene samarbeidet for å oppnå rettsenhet, var det rom for nasjonale forskjeller. Den islandske lovgivning bygger på lovene i de øvrige nordiske land, selv om Island ikke formelt var tilsluttet det nordiske lovsamarbeidet før 1998.

Samarbeidet og rettsenheten fortsatte frem til 1979. Deretter ble det foretatt lovendringer i de enkelte land uten nordisk samordning. Disse lovendringene har medført flere ulikheter. Dette gjelder blant annet vilkårene for statsborgerskap etter søknad. For eksempel er botidskravet i Sverige senket fra syv til fem år, mens det i Danmark er hevet til ni år. I Finland, Island og Sverige er også prinsippet om ett statsborgerskap forlatt. Dette innebærer vesentlige avvik fra de tidligere fellesnordiske lover. De siste ti årene har dansk lov gjennomgått flere endringer som går i mer restriktiv retning enn utviklingen i de øvrige nordiske land. Det har vært kontakt mellom landene om flere av disse endringene, men hensynet til å få likeartede løsninger synes å ha blitt tillagt liten vekt. Når det for eksempel gjelder arbeidet med ny svensk lov, ble dette iverksatt uten konsultasjoner med de øvrige nordiske land. I mandatet til denne loven ble det sagt at statsborgerlovgivningen skulle analyseres i et europeisk og nordisk perspektiv:

«Med hänsyn till det nordiska samarbete som hittills har kännetecknat området skall kommittén inrikta sitt arbete på att även i fortsättningen en i stort sett gemensam nordisk utgångspunkt för medborgarskapslagstiftningen skall upprätthållas» (s. 364 i SOU 1999:34).

Fra 1968 har de nordiske landene samarbeidet om felles statsborgerregler for nordiske borgere. Opprinnelig var det bare Danmark, Norge og Sverige som deltok i dette samarbeidet, men etter hvert har også Finland og Island kommet med. Landene har inngått avtale om gjennomføring av visse bestemmelser om statsborgerrett, senest revidert 14. januar 2002. Avtalen er nærmere omtalt under punkt 9. Som det fremgår der legger departementet til grunn at man fra norsk side vil opprettholde den nordiske avtalen.

Departementet mener at fortsatt nordisk samarbeid er av betydning. Hensynet til nordisk rettsenhet ved utforming av lovregler på statsborgerrettens område synes imidlertid å ha mistet mye av sin betydning. Reglene basert på den nordiske avtalen utgjør her et unntak. Etter departementets oppfatning er det likevel av betydning ved utforming av forslag til ny norsk statsborgerlovgivning å se hen til hva som gjelder i de øvrige nordiske land. Lovgivningen i de nordiske landene er derfor omtalt særskilt der dette er innholdsmessig naturlig.

2.6 Internasjonale forpliktelser på statsborgerrettens område

2.6.1 FN-konvensjonen av 1930 (Haag-konvensjonen)

Den eldste sentrale konvensjonen Norge er tilsluttet på statsborgerrettens område er FN-konvensjonen «Overenskomst angående visse spørsmål vedrørende lovkonflikter med hensyn til statsborgerrett». Se også punkt 4.2.7.2. Konvensjonen ble vedtatt av Folkeforbundet i Haag 12. april 1930. Det går frem av konvensjonens fortale at konvensjonen bygger på prinsippet om at dobbelt statsborgerskap og statsløshet bør unngås. Det erkjennes likevel at det rundt 1930 ikke var mulig å komme til ensartede regler på dette området. Konvensjonen nøyer seg derfor med å regulere enkelte mulige lovkonflikter. Konvensjonens artikler 1 og 2 slår fast prinsippet om at det tilkommer enhver stat ved sin lovgivning å bestemme hvem som er dens statsborgere, og at lovgivningen skal anerkjennes av andre stater, så langt den ikke strider mot internasjonal overenskomst, internasjonal sedvane eller internasjonale rettsprinsipper på statsborgerrettens område. Som en konsekvens av dette slås det fast i artikkel 3 at en person som har statsborgerrett i to eller flere stater, i utgangspunktet kan betraktes som statsborger av hver av disse statene. I artiklene 4 og 5 gjøres det enkelte unntak fra prinsippet i artikkel 3. Etter artikkel 4 kan en stat ikke yte diplomatisk beskyttelse til en av sine statsborgere mot en annen stat, hvis statsborger vedkommende også er. I artikkel 5 slås det fast at en person som har statsborgerrett i flere stater, i en tredjestat skal betraktes som om vedkommende bare har ett. Dette skal være den stat der vedkommende har sin faste og prinsipale bopel, eller den stat vedkommende etter omstendighetene har sin sterkeste tilknytning til. Artiklene 6 og 7 gir regler om rett til å kreve seg løst fra sitt statsborgerskap dersom man har statsborgerskap i flere land. Reglene har til formål å unngå dobbelt statsborgerskap, men er også utformet med sikte på å unngå statsløshet. I tillegg gis det regler om gifte kvinners statsborgerrett (artiklene 8 til 11), barns statsborgerrett (artiklene12 til 16) og vilkår for tap av statsborgerskap ved adopsjon (artikkel 17).

Konvensjonen er pr. 10. november 2004 tiltrådt av Australia, Belgia, Brasil, Burma, Fiji, India, Kina, Kiribati, Kypros, Leshoto, Malta, Mauritius, Monaco, Nederland, Norge, Pakistan, Polen, Storbritannia, Sverige, Swaziland og Zimbabwe.

2.6.2 FN-konvensjonen av 1961 (Statsløskonvensjonen) m.m.

FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet ble vedtatt 30. august 1961 i New York. Konvensjonen inneholder detaljerte forpliktelser for den enkelte konvensjonsstat vedrørende den nasjonale lovgivningen. Kravene til den nasjonale lovgivningen skal sikre statsløse lettere tilgang til statsborgerskap. Konvensjonen har også regler som skal forebygge at statsløshet oppstår. Konvensjonen er pr. 10. november 2004 tiltrådt av Albania, Armenia, Aserbajdsjan, Australia, Bolivia, Bosnia-Hercegovina, Canada, Costa Rica, Danmark, Den dominikanske republikk, Frankrike, Guatemala, Irland, Israel, Kiribati, Latvia, Leshoto, Liberia, Libya, Nederland, Niger, Norge, Slovakia, Storbritannia, Sverige, Swaziland, Tchad, Tsjekkia, Tunisia, Tyskland, Uruguay og Østerrike.

Statsløses rettslige stilling er også søkt styrket gjennom FN-konvensjonen «Overenskomst om statsløses stilling» som ble vedtatt i New York 28. september 1954. Etter konvensjonens artikkel 32 skal konvensjonsstatene så vidt mulig lette statsløses assimilering og erverv av statsborgerskap.

2.6.3 Europarådskonvensjonen av 1963 med tilleggsprotokoller

Europarådets konvensjon om begrensning av tilfeller av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap ble åpnet for undertegning i Strasbourg 6. mai 1963, og trådte i kraft 28. mars 1968 etter at to stater hadde ratifisert. I likhet med Haag-konvensjonen av 1930 bygger konvensjonen på prinsippet om at dobbelt statsborgerskap og statsløshet så vidt mulig bør unngås. I artikkel 1 gis det regler om tap av opprinnelig statsborgerskap ved erverv av et nytt. Artiklene 2 og 3 gir i likhet med Haag-konvensjonen artikkel 6 regler om at personer med statsborgerskap i flere stater skal kunne frasi seg ett eller flere av disse. Artiklene 5 og 6 gir i tillegg bestemmelser om samordning av militære forpliktelser for personer som er statsborger i to eller flere stater som er tilsluttet konvensjonen. Bestemmelsene tar sikte på at man skal avtjene verneplikt i bare én stat.

Konvensjonen er pr. 10. november 2004 ratifisert av Belgia, Danmark, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia, Sverige og Østerrike. Sverige som har innført hovedprinsippet om dobbelt statsborgerskap, har sagt opp konvensjonens del I, og er nå bare bundet av konvensjonens del II om militære forpliktelser. Tyskland har sagt opp konvensjonen med virkning fra 22. desember 2002. Departementet er ikke kjent med årsaken til dette.

Den 24. november 1977 ble det vedtatt en protokoll og en tilleggsprotokoll til konvensjonen. Protokollen foretok enkelte mindre endringer i konvensjonen. Tilleggsprotokollen gir regler som skal sikre at det utveksles informasjon mellom konvensjonsstatene når en person erverver et nytt statsborgerskap, slik at reglene for å hindre dobbelt statsborgerskap blir effektive. Tilleggsprotokollen er pr. 10. november 2004 ratifisert av Belgia, Luxembourg, Nederland og Norge.

Ved tilleggsprotokoll av 2. februar 1993 ble det åpnet for at man i større grad enn tidligere skal kunne beholde opprinnelig statsborgerskap ved erverv av et nytt. I fortalen er det vist til at et stort antall innvandrere har bosatt seg permanent i konvensjonsstatene, og har behov for å fullføre integrasjonen i samfunnet gjennom erverv av statsborgerskap. Dette gjelder spesielt annengenerasjons innvandrere. Det er også vist til at det er et stort antall «blandede» ekteskap i konvensjonsstatene. Av hensyn til familiens enhet er det et behov for at ektefeller kan få den andre ektefellens statsborgerskap, og at barna kan få statsborgerskap etter begge foreldrene. Det legges til grunn at en viktig faktor for å kunne oppnå disse målene, er at man får beholde sitt opprinnelige statsborgerskap. Protokollen gir regler som tar sikte på at dobbelt statsborgerskap skal kunne opprettholdes i disse tilfellene. Protokollen er ikke signert av Norge. Pr. 10. november 2004 er protokollen ratifisert av Frankrike, Italia og Nederland.

2.6.4 Europarådskonvensjonen av 1997

Den europeiske konvensjonen om statsborgerskap, vedtatt i Strasbourg 6. november 1997, inneholder en langt mer fullstendig regulering av statsborgerlovgivningen enn tidligere konvensjoner. Se nærmere punkt 15. Konvensjonen inneholder en samling av de grunnleggende prinsipper for statsborgerskap, slik de har utviklet seg internasjonalt. Konvensjonen setter minimumsstandarder for statspartenes vilkår for erverv av statsborgerskap. Den har en forklarende rapport (Explanatory report) til hjelp ved tolkningen. Kommentarene er imidlertid ikke del av konvensjonen. Det er bare selve konvensjonsteksten som er vedtatt av Europarådets ministerkomité. Statene kan ta forbehold når det gjelder konvensjonens regler om erverv og tap, så lenge forbeholdet er forenlig med konvensjonens formål og hensikt.

Av de tolv statene som pr. 10. november 2004 har ratifisert konvensjonen, har seks reservert seg på forskjellige punkter. Norge har pr. i dag ikke ratifisert konvensjonen. Departementets forslag til ratifikasjonssamtykke fra Stortinget fremgår av punkt 15.

2.6.5 Nordiske avtaler

Det eksisterer et nordisk samarbeid på statsborgerrettens område. Det er inngått avtale om å lette adgangen for nordiske borgere til å erverve statsborgerskap i et annet nordisk land. Den siste avtalen om nordisk samarbeid ble inngått 14. januar 2002 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Den nordiske avtalen er nærmere omtalt under punkt 2.5.2 og 9.2.

2.6.6 Øvrige relevante traktatforpliktelser

Av øvrige traktatforpliktelser på statsborgerrettens område kan det vises til FNs konvensjon om flyktningers rettsstilling (flyktningkonvensjonen) vedtatt i Genève 28. juli 1951, som i artikkel 34 bestemmer at de kontraherende stater så vidt mulig skal lette flyktningers erverv av statsborgerskap. Tilsvarende bestemmer FN-konvensjonen av 28. september 1954 nr. 1 Overenskomst om statsløses stilling at de kontraherende stater så vidt mulig skal lette statsløse personers opptagelse i samfunnet og adgang til statsborgerskap.

FN-konvensjonen «Overenskomst om gifte kvinners statsborgerrett» som ble vedtatt i New York 20. februar 1957, regulerer gifte kvinners statsborgerrettslige status. Også FN-konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner, vedtatt i København 18. desember 1979, berører statsborgerforhold. I artikkel 9 slås det fast at kvinner skal ha samme rett som menn til å erverve, endre eller beholde sitt statsborgerskap. Verken inngåelse av ekteskap eller at mannen endrer statsborgerskap under ekteskapet, skal medføre at kvinnens statsborgerskap endres, at hun blir statsløs eller at hun påtvinges mannens statsborgerskap. Det slås også fast at kvinnen skal gis samme rettigheter som menn i forhold til barnas statsborgerskap.

Barns rett til et statsborgerskap ved fødselen er nedfelt i FNs barnekonvensjon vedtatt 20. november 1989 artikkel 7 og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter vedtatt 16. desember 1966 i artikkel 24 nr. 3. FNs verdenserklæring om menneskerettighetene, vedtatt 10. desember 1948, slår i artikkel 15 fast som prinsipp at enhver har rett til statsborgerskap, og at ingen vilkårlig skal bli fratatt sitt statsborgerskap eller retten til å endre dette. Den praktiske effekten av bestemmelser som bare slår fast en rett, uten at det samtidig utpekes hvilken stat som er forpliktet til å gi vedkommende sitt statsborgerskap, kan diskuteres. FNs verdenserklæring er ikke folkerettslig bindende, men kan i stor grad sies å gi uttrykk for internasjonal sedvanerett. Bestemmelsene i erklæringen kan også ha betydning ved at de gir uttrykk for prinsipper som kan påvirke utformingen av nasjonal lovgivning.

Av bilaterale avtaler kan nevnes vennskaps-, handels- og sjøfartsavtalen mellom Norge/Sverige og Argentina av 17. juli 1885. Avtalen inneholder regler om anerkjennelse av hverandres statsborgerlovgivning, samt bestemmelser om gjenerverv av statsborgerskap for personer som har hatt henholdsvis argentinsk eller norsk/svensk statsborgerskap i en periode. Se nærmere punkt 4.7.1.