15 Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon om statsborgerskap av 6. november 1997

15.1 Innledning

Helt siden Haag-konvensjonen «Overenskomst angående visse spørsmål vedrørende lovkonflikter med hensyn til statsborgerrett» ble inngått i 1930, se punkt 2.6.1, har antallet internasjonale instrumenter med bestemmelser om statsborgerskap økt betraktelig. I 1963 ble Europarådets konvensjon om reduksjon av tilfeller av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap åpnet for undertegning. Siden den gang er det i økende grad erkjent at en rekke problemer i tilknytning til statsborgerskap, særlig knyttet til dobbelt statsborgerskap, ikke ble tilstrekkelig regulert, og det ble gitt flere protokoller til konvensjonen. 1963-konvensjonen er basert på en tanke som hadde bred tilslutning i mange vesteuropeiske stater, nemlig at dobbelt statsborgerskap er uheldig og bør unngås i størst mulig grad. På bakgrunn av utviklingen i Europa etter 1963, med større bevegelser av personer over landegrensene enn tidligere, og økt antall ekteskap mellom mennesker med forskjellig statsborgerskap, ble det besluttet å vurdere den strenge anvendelsen av prinsippet om å unngå dobbelt statsborgerskap. Det ble ansett å være behov for en samlet tekst som kunne sammenfatte de nye tankene som hadde gjort seg gjeldende som følge av utviklingen innen nasjonal lovgivning og i folkeretten. På begynnelsen av 1990-tallet startet arbeidet med å lage en ny konvensjon om statsborgerskap i Europarådets regi. Arbeidet resulterte i 1997-konvensjonen, som til en viss grad stiller statene fritt i spørsmålet om de skal tillate dobbelt statsborgerskap. Konvensjonsteksten har utgjort et viktig hjelpemiddel for mange nye øst- og sentraleuropeiske stater, som de senere år har laget ny statsborgerskapslovgivning.

Europarådets konvensjon om statsborgerskap er av 6. november 1997. Norge undertegnet konvensjonen samme dag, men har foreløpig ikke ratifisert. Konvensjonen trådte i kraft 1. mars 2000, etter at tre av Europarådets medlemsland hadde ratifisert.

Konvensjonen utgjør en del av bakgrunnen for forslaget om ny lov om statsborgerskap. Se nærmere punkt 2.6.4. Lovutkastet er utformet slik at konvensjonen skal kunne ratifiseres uten forbehold.

Alle traktater som nødvendiggjør ny lov må forelegges for Stortinget. § 2a annet ledd i gjeldende statsborgerlov anses uforenlig med Europarådskonvensjonen av 1997. Ratifikasjon nødvendiggjør derfor lovendring, dvs. at denne bestemmelsen ikke videreføres i ny lov, se nærmere punkt 15.4. På denne bakgrunnen anses det nødvendig at Stortinget gir samtykke til ratifikasjon i henhold til Grunnloven § 26 annet ledd.

Europarådskonvensjonen av 1997 er pr. 10. november 2004 ratifisert av Albania, Danmark, Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia, Island, Moldova, Nederland, Portugal, Slovakia, Sverige, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike. Den er signert, men ikke ratifisert av Bulgaria, Finland, Frankrike, Italia, Latvia, Malta, Norge, Polen, Romania, Russland, Tsjekkia, Tyskland og Ukraina.

Autentisk engelsk tekst av konvensjonen med oversettelse til norsk følger som vedlegg 2 til proposisjonen.

Konvensjonen har en forklarende rapport, se vedlegg 3. Etter 1965 har hver ny Europarådskonvensjon en slik rapport som gjør rede for bakgrunnen for konvensjonen, og som kommenterer artikkel for artikkel hvordan de forskjellige artiklene i konvensjonen skal forstås. Den forklarende rapporten inneholder også begrunnelser for konvensjonens artikler. Den forklarende rapporten er ikke vedtatt av Europarådets ministerkomité, og utgjør derfor ingen offisiell tolking av konvensjonen. Slik tolking er det bare ministerkomiteen, som er den instans som har kompetanse til å endre eller oppheve konvensjonen, som har kompetanse til å gi. Selv om den forklarende rapporten ikke er bindende for medlemsstatene, utgjør den et vektig tolkingsmoment ved anvendelse av konvensjonen. Ved avvikende regler i nasjonal rett må bestemmelsene i den forklarende rapporten vike.

15.2 Generelt om innholdet i konvensjonen

Konvensjonen samler, supplerer og utbygger de foreliggende internasjonale konvensjoner om statsborgerskap, og har blant annet til formål å fastsette visse internasjonale prinsipper og standarder på området. Se punkt 2.6. Konvensjonen er den første internasjonale teksten som inneholder prinsipper og regler som berører alle aspekter av statsborgerskapet. Som grunnleggende generelle prinsipper fastslår konvensjonen blant annet at statsløshet skal unngås, og at ingen vilkårlig skal kunne tape sitt statsborgerskap. Konvensjonen fastslår at de nasjonale reglene om statsborgerskap ikke må innebære forskjellsbehandling på grunn av kjønn, religion, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Nytt i internasjonal rett er konvensjonens bestemmelser om statssuksesjon. Med begrepet «statssuksesjon» siktes det til at en stat opphører å eksistere, og avløses av en eller flere nye stater. Konvensjonen er nøytral i spørsmålet om ett eller dobbelt statsborgerskap, og inneholder bestemmelser som skal hindre at personer med flere statsborgerskap pålegges militære forpliktelser i flere stater. Etter konvensjonen skal dobbelt statsborgerskap aksepteres i tilfeller hvor statsborgerskap erverves automatisk ved fødsel eller ekteskap. Det følger også av konvensjonen at en stat ikke må gjøre erverv av statsborgerskap betinget av at annet statsborgerskap frasies, så fremt dette ikke er mulig eller ikke med rimelighet kan kreves.

Det følger av konvensjonens artikkel 29 at enhver stat kan ta ett eller flere forbehold for andre bestemmelser i konvensjonen, når den undertegner eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennelses-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument. Forbeholdet må imidlertid være forenlig med konvensjonens formål og hensikt. Det kan ikke tas forbehold for bestemmelsene i kapitlene om generelle spørsmål, generelle prinsipper vedrørende statsborgerskap, eller om statssuksesjon og statsborgerskap.

15.3 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i konvensjonen

Traktaten inneholder en preambel og 32 artikler inndelt i 10 kapitler.

Preambelen

fastsetter konvensjonens bakgrunn og formål, derunder at statsløshet skal unngås så langt det er mulig, samt prinsippet om ikke-diskriminering i saker om statsborgerskap. Det fremgår videre blant annet at hver stat står fritt til å bestemme hvilke følger som skal være forbundet med at en statsborger erverver eller har et ytterligere statsborgerskap.

Kapittel I - Generelle forhold

Artikkel 1 - Konvensjonens formål

fastslår at konvensjonens formål er å fastsette prinsipper og regler for statsborgerskap, samt å regulere militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap.

Artikkel 2 - Definisjoner

definerer begrepene «statsborgerskap», «dobbelt statsborgerskap», «barn» og «nasjonal lovgivning».

Kapittel II - Generelle prinsipper vedrørende statsborgerskap

Artikkel 3 - Statens kompetanse

bestemmer at hver stat skal fastsette i sin lovgivning hvem som er dens statsborgere, og at denne lovgivningen skal godtas av andre stater, såfremt den er i overensstemmelse med internasjonal rett.

Artikkel 4 - Prinsipper

fastslår blant annet at enhver har rett til et statsborgerskap, at statsløshet skal unngås og at verken inngåelse eller oppløsning av ekteskap eller erverv av statsborgerskap skal ha automatisk betydning for den annen ektefelles statsborgerskap.

Artikkel 5 - Ikke-diskriminering

fastslår at en statsparts regler om statsborgerskap ikke skal gi grunn til forskjellsbehandling på grunn av kjønn, religion, rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det skal heller ikke ha betydning om statsborgerskapet er ervervet ved fødsel eller senere.

Kapittel III - Regler om statsborgerskap

Artikkel 6 - Erverv av statsborgerskap

fastslår at barn skal få foreldrenes statsborgerskap automatisk ved fødsel, med mindre det er født utenfor statens territorium. I slike tilfeller kan det kreves visse prosedyrer for at erverv av statsborgerskap skal inntre. Bestemmelsen gjelder uavhengig av foreldrenes sivilrettslige status. Det innebærer at bestemmelsen ikke tillegger det betydning for ervervet om foreldrene er gift eller ikke. For å unngå statsløshet fastslår bestemmelsen at hittebarn funnet på statspartens territorium automatisk skal få statens statsborgerskap.

Artikkelen fastslår videre at barn født på statspartens territorium, som ikke erverver annet statsborgerskap ved fødselen, skal få statspartens statsborgerskap ved fødselen eller etter søknad. Det kan oppstilles visse krav til oppholdet på territoriet for at søknad skal imøtekommes.

Artikkelen sier videre at personer med lovlig og fast bosted på en statsparts territorium skal ha mulighet til å erverve statsborgerskapet etter maksimum ti år.

Artikkelen krever videre at statspartene i sin nasjonale lovgivning fastsetter gunstigere ervervsregler enn de ordinære for visse nærmere bestemte grupper, derunder ektefeller, barn og adoptivbarn av statspartens egne statsborgere, personer som er født på territoriet, og personer ankommet staten før fylte 18 år. Gunstigere ervervsregler skal også anvendes overfor statsløse personer og personer som er anerkjent som flyktninger.

Artikkel 7 - Tap av statsborgerskap ex lege eller på en statsparts initiativ

Bestemmelsen (artikkel 7 nr. 1) gir en uttømmende oppregning av i hvilke tilfeller en statspart kan ha bestemmelser om tap. Et tap kan inntre automatisk eller på annen måte. Statspartene kan ha regler om tap når borgeren frivillig erverver annet statsborgerskap. Det samme gjelder dersom statspartens statsborgerskap er ervervet ved svikaktig fremferd mv. Det kan videre blant annet gis bestemmelser om tap dersom statsborgeren frivillig gjør tjeneste i fremmed militær styrke, eller utøver fremferd som er sterkt til skade for statens vitale interesser. Statsborgerskapet kan også tapes dersom det mangler et reelt tilknytningsforhold mellom statsparten og en statsborger som har tatt fast bosted i utlandet. For barn kan statsborgerskapet tapes dersom det konstateres at grunnlaget for automatisk erverv av statsborgerskapet ikke lenger er til stede. For barn som adopteres kan statsborgerskapet tapes dersom barnet erverver eller har den ene av eller begge adoptivforeldrenes fremmede statsborgerskap. Etter artikkel 7 nr. 2 kan en statspart ha bestemmelser om at barn taper statsborgerskapet, såfremt foreldrene gjør det. I visse tilfeller skal barnet likevel ikke tape statsborgerskapet ved foreldrenes tap, for eksempel hvis foreldrenes tap skyldes tilslutning til fremmed militær styrke. Barnet skal heller ikke tape sitt statsborgerskap dersom en av foreldrene beholder det.

Selv om et tap er i overensstemmelse med bestemmelsene i artikkel 7 nr. 1 og 2, følger det av artikkel 7 nr. 3 at statsborgerskapet likevel ikke skal bortfalle dersom vedkommende dermed blir statløs. Statsløshetsreservasjonen gjelder ikke dersom statsborgerskapet er ervervet ved svikaktig fremferd o.l.

Artikkel 8 - Tap av statsborgerskap på innehaverens initiativ

bestemmer at hver statspart skal tillate at en person løses fra dens statsborgerskap, med mindre vedkommende derved blir statsløs. Dette gjelder likevel bare personer som har fast opphold i utlandet.

Artikkel 9 - Gjenerverv av statsborgerskap

bestemmer at statspartene skal lette vilkårene for gjenerverv av statsborgerskap for dens tidligere statsborgere.

Kapittel IV - Prosedyrer vedrørende statsborgerskap

Artikkel 10 - Behandling av søknader

Statspartene skal sikre at søknader om erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av statsborgerskap skal behandles innen rimelig tid.

Artikkel 11 - Avgjørelser

bestemmer at avgjørelser om erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av statsborgerskap skal inneholde skriftlig begrunnelse.

Artikkel 12 - Rett til overprøving

bestemmer at avgjørelser om erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av statsborgerskap skal kunne overprøves, administrativt eller rettslig.

Artikkel 13 - Gebyrer

fastslår at gebyrer knyttet til erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av statsborgerskap skal være rimelige. Gebyr må heller ikke hindre administrativ eller rettslig overprøving.

Kapittel V - Dobbelt statsborgerskap

Artikkel 14 - Tilfeller av dobbelt statsborgerskap ex lege

bestemmer at barn som erverver flere statsborgerskap ved fødsel, skal ha rett til å behold disse, med mindre tapsgrunner nevnt i artikkel 7 gjør seg gjeldende. Artikkelen bestemmer videre at den som automatisk erverver statsborgerskap på grunn av ekteskap, skal ha rett til å beholde opprinnelig statsborgerskap.

Artikkel 15 - Andre mulige tilfeller av dobbelt statsborgerskap

fastslår at en statspart kan bestemme at dens statsborgere som erverver eller har annen stats statsborgerskap, beholder eller mister dens statsborgerskap. Tilsvarende kan statsparten bestemme om erverv eller bibehold av dens statsborgerskap er betinget av løsning fra eller tap av annet statsborgerskap.

Artikkel 16 - Opprettholdelse av tidligere statsborgerskap

bestemmer at en statspart ikke kan sette frafall fra eller tap av annet statsborgerskap som vilkår for erverv eller bibehold av statsborgerskap, når dette ikke er mulig, eller ikke med rimelighet kan forlanges.

Artikkel 17 - Rettigheter og plikter i tilknytning til dobbelt statsborgerskap

bestemmer at statsborgere som også har annet statsborgerskap, skal ha samme rettigheter og plikter på territoriet til statsparten, som andre av denne statspartens statsborgere.

Kapittel VI - Statssuksesjon og statsborgerskap

Artikkel 18 - Prinsipper

fastslår at når det gjelder spørsmål om statssuksesjon og spørsmål om statsborgerskap skal hver statspart blant annet respektere rettsstatsprinsippene, reglene vedrørende menneskerettighetene og prinsippene inntatt i artikkel 4 og 5. Særlig er det viktig å unngå tilfeller av statsløshet. Bestemmelsen lister opp fire kriterier som særlig skal tas hensyn til ved avgjørelse om statsborgerskap skal innvilges eller beholdes ved statssuksesjon. Det gjelder reell og faktisk tilknytning til staten, bosted ved statsavløsningen, vedkommendes egen vilje og vedkommendes territorielle opprinnelse.

Artikkel 19 - Avgjørelse ved internasjonal avtale

bestemmer blant annet at berørte statsparter ved statssuksesjon skal søke å regulere spørsmål om statsborgerskap ved avtale seg i mellom.

Artikkel 20 - Prinsipper vedrørende ikke-statsborgere

fastslår at en statsborger av en forløperstat som fortsatt bor på territoriet som suksessorstaten overtar suvereniteten over, og som ikke har ervervet suksessorstatens statsborgerskap, skal ha rett til å forbli på territoriet. De skal også behandles likt med suksessorstatens egne statsborgere når det gjelder sosiale og økonomiske rettigheter.

Personer fra forløperstaten kan utelukkes fra ansettelse i offentlig administrasjon hvis ansettelse medfører utøvelse av offentlig myndighet.

Kapittel VII - Militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap

Artikkel 21 - Oppfyllelse av militære forpliktelser

Personer med to eller flere statsparters statsborgerskap skal kun avtjene verneplikt i én stat, etter avtale mellom statene. Artikkelen regulerer nærmere hva som skal gjelde, dersom slik avtale ikke er inngått. Som hovedregel skal verneplikten avtjenes i den staten hvor statsborgeren har sitt faste bosted.

Artikkel 22 - Fritak fra militære forpliktelser eller alternativ siviltjeneste

bestemmer at personer med flere statsparters statsborgerskap, hvorav én stat ikke har obligatorisk militærtjeneste, i visse tilfeller ikke behøver å avtjene militærtjenesten hos annen statspart, og at frivillig militærtjeneste i visse tilfeller skal medregnes ved beregning av militære forpliktelser hos annen statspart.

Kapittel VIII - Samarbeid mellom statspartene

Artikkel 23 - Samarbeid mellom statspartene

bestemmer at statspartene skal gi Europarådets generalsekretær opplysninger om sin nasjonale lovgivning vedrørende statsborgerskap, samt om utviklingen i anvendelsen av konvensjonen. Bestemmelsen pålegger også statspartene å gi slike opplysninger direkte til hverandre etter anmodning, samt å samarbeide for å løse relevante problemer og for å fremme utvikling av rettslige prinsipper mv. knyttet til statsborgerskap.

Artikkel 24 - Informasjonsutveksling

fastslår at statspartene i overensstemmelse med gjeldende personvernlovgivning kan utveksle opplysninger om hvem som frivillig har ervervet deres statsborgerskap. Slike opplysninger gis etter gjensidig erklæring om at slike opplysninger skal gis.

Kapittel IX - Anvendelse av konvensjonen

Artikkel 25 - Erklæringer om anvendelsen av konvensjonen

fastslår at enhver stat kan reservere seg fra konvensjonens kapittel VII om militære forpliktelser. Bestemmelsene i kapittel VII vil bare gjelde mellom statsparter som ikke har reservert seg. Reservasjonen kan senere oppheves ved underretning til Europarådets generalsekretær.

Artikkel 26 - Virkninger av denne konvensjon

fastslår at bestemmelsene i konvensjonen viker for bestemmelser i nasjonal rett og bindende internasjonale instrumenter som gir enkeltpersoner bedre rettigheter vedrørende statsborgerskap. Konvensjonen er ikke til hinder for anvendelsen av konvensjonen av 1963 om begrensning av tilfeller av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap, samt dens protokoller og andre bindende internasjonale instrumenter som er forenlige med konvensjonen, i forholdet mellom statsparter som er bundet av disse.

Kapittel X - Sluttbestemmelser

Artikkel 27 - Undertegning og ikrafttredelse

bestemmer at konvensjonen skal være åpen for undertegning både for medlemsstater av Europarådet og stater som ikke er medlemmer, men som har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen. Statene kan uttrykke at de vil bli bundet allerede ved signaturen, eller først ved ratifikasjon, eller godkjennelse etterfulgt av ratifikasjon eller godtakelse. Artikkelen fastslår at konvensjonen trer i kraft tre måneder etter utløpet av den måned de første tre medlemsstatene ble bundet.

For enhver stat som uttrykker at den vil bli bundet av konvensjonen, blir den bindende tre måneder etter utløpet av den måneden den undertegnet eller deponerte sitt ratifikasjons-, godkjennelses-, eller godtakelsesinstrument.

Artikkel 28 - Tiltredelse

bestemmer at etter at konvensjonen er trådt i kraft kan Europarådets ministerråd invitere enhver stat som ikke er medlem av Europarådet og heller ikke har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen, til å tiltre denne.

Artikkel 29 - Forbehold

fastslår at forbehold som er forenlige med konvensjonens formål og hensikt kan tas av enhver stat i forbindelse med at den undertegner eller deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesinstrument. Det kan imidlertid ikke tas forbehold fra bestemmelsene i kapittel I, II og VI.

Artikkelen bestemmer videre at enhver stat som tar forbehold skal underrette Europarådets generalsekretær om det relevante innholdet i nasjonal lovgivning eller andre forhold. Så snart omstendighetene tillater det, skal staten overveie å trekke forbeholdene tilbake.

Artikkel 30 - Territoriell anvendelse

fastslår at enhver stat ved undertegning eller deponering av ratifikasjons-, godkjennelses-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument, kan angi hvilket territorium konvensjonen skal gjelde for. Anvendelsesområdet kan senere utvides.

Artikkel 31 - Oppsigelse

Ved underretning til Europarådets generalsekretær kan enhver statspart når som helst si opp konvensjonen i sin helhet, eller bare kapittel VII. Oppsigelsen trer i kraft tre måneder etter utløpet av den måneden da underretningen ble mottatt av generalsekretæren.

Artikkel 32 - Underretninger fra generalsekretæren

bestemmer at generalsekretæren skal underrette Europarådets medlemsstater, signatarstater og andre stater om enhver undertegning, deponering, ikrafttredelse, forbehold og enhver annen handling, underretning eller erklæring vedrørende konvensjonen.

Konvensjonen ble utferdiget 6. november 1997 i Strasbourg på engelsk og fransk. Begge tekster har samme gyldighet.

15.4 Gjennomføring av konvensjonen

15.4.1 Innledning

Lov av 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett avviker fra kravene i Europarådskonvensjonen av 6. november 1997 når det gjelder erverv av statsborgerskap ved fødsel. § 2 a annet ledd gjør erverv av norsk statsborgerskap etter ugift, norsk far avhengig av at det sendes melding. Kravet om at ervervet først inntrer ved melding gjelder uansett om barnet er født i eller utenfor Norge. Kravet anses ikke forenlig med konvensjonens artikkel 6 nr. 1 a som bare tillater unntak fra en regel om automatisk erverv for barn født i utlandet. Justisdepartementet hadde imidlertid en annen vurdering av dette spørsmålet i Ot.prp. 7 (1998-99), se punkt 5.3. For øvrig anses gjeldende norske statsborgerlov å være i overensstemmelse med kravene som konvensjonen setter. Ervervsvilkårene for barn av ugift, norsk far er endret i utkastet til ny lov, slik at ervervet skjer uavhengig av melding også for barn av ugift norsk far, født i utlandet. Se punkt 5 og utkastet til § 4 første ledd. Utkastet til ny lov om statsborgerskap, jf. punkt 16, er utformet med 1997-konvensjonen som rettesnor. Departementet legger til grunn at utkastet på alle punkter er i overensstemmelse med konvensjonen.

15.4.2 Konvensjonens forhold til Europarådskonvensjonen av 6. mai 1963 om begrensning av tilfeller av dobbelt statsborgerskap og verneplikt for personer med dobbelt statsborgerskap

Det vises til punkt. 2.6.3 om Europarådskonvensjonen av 6. mai 1963 om begrensninger av tilfeller av dobbelt statsborgerskap og verneplikt for personer med dobbelt statsborgerskap. Norge ratifiserte denne konvensjonen 26. november 1969. Konvensjonen forplikter Norge overfor de medkontraherende statene å unngå dobbelt statsborgerskap i visse tilfeller. Europarådet 1997-konvensjonen modifiserer ikke 1963-konvensjonen, og kan anvendes ved siden av denne.

15.4.3 Konvensjonens forhold til den nordiske overenskomsten av 2002

Det vises til punkt 9 vedrørende den nordiske avtalen av 14. januar 2002. Det har i mange år vært et tett samarbeid mellom de nordiske land på statsborgerrettens område. Til tross for dette er tidligere likhet i lovgivningen i stor grad visket ut. Samtlige nordiske land undertegnet imidlertid den nye Europarådskonvensjonen på åpningsdagen 6. november 1997, med henblikk på senere ratifikasjon. Europarådskonvensjonen utgjør dermed ikke noe hinder for fortsatt fremtidig samarbeid mellom de nordiske land.

15.4.4 Spørsmål om reservasjoner i forbindelse med Norges ratifikasjon

Utkastet til ny lov om statsborgerskap tar sikte på å være i overensstemmelse med 1997-konvensjonen. Statsborgerlovutvalgets mindretall har reist spørsmål om det bør tas forbehold ved ratifikasjonen, dersom man legger opp til at statsborgerskap skal kunne tilbakekalles dersom en søker ikke løser seg fra annet statsborgerskap etter at norsk statsborgerskap er innvilget, når slik løsning er en forutsetning for innvilgelsen. Etter departementets syn er det ikke nødvendig at Norge tar forbehold i denne forbindelse. Dersom søkeren på søknadstidspunktet ikke hadde til hensikt å løse seg fra annet statsborgerskap, kan tilbakekall omfattes av tapsgrunnene i konvensjonens artikkel 7 nr. 1 bokstav b om erverv ved svikaktig fremferd etc. I tilfeller hvor søkeren ikke kan anses å ha opptrådt svikaktig, kan det være spørsmål om tilbakekall av statsborgerskap ved manglende løsning blir i strid med konvensjonens artikkel 7 nr. 1. Etter departementets syn følger det imidlertid av konvensjonens artikkel 15 at tilbakekall ved sviktende forutsetning for statsborgervedtaket ikke er konvensjonsstridig. I henhold til artikkel 15 begrenser ikke konvensjonen statspartenes rett til å ha regler om løsning fra annet statsborgerskap. I motsatt fall vil bestemmelsene om ett statsborgerskap kunne bli uten realitet, dersom søkere som ikke kan bli løst fra annet statsborgerskap før etter innvilgelse av norsk statsborgerskap, ikke løser seg. Se nærmere punkt 8.10.5 og 10.6.1.6. At en statspart kan ha regler om tap av statsborgerskapet, dersom en søker med vilje unnlater å løse seg, understøttes av forklarende rapport nr. 61 til konvensjonens artikkel 7 nr. 1.

15.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Ratifikasjon av Europarådskonvensjonen av 1997 vil ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser.

15.6 Departementets vurdering

Den europeiske konvensjon om statsborgerskap av 1997 befester i én enkelt tekst alle viktige spørsmål som har med erverv og tap av statsborgerskap å gjøre. Konvensjonen kan anses som en europeisk lovbok om statsborgerskap. Formålet med konvensjonen er å bidra til utvikling av internasjonal rett når det gjelder statsborgerskap, og særlig å unngå tilfeller av statsløshet. Formålet med konvensjonen er også å gjøre erverv av nytt statsborgerskap og gjenerverv enklere, og sikre at statsborgerskap bare tapes med god grunn og ikke tilfeldig. Regjeringen anser det som viktig å støtte Europarådets arbeid på dette området. Ved ratifikasjonen signaliserer Norge at man slutter seg til verdiene som uttrykkes gjennom konvensjonen.