5 Erverv av statsborgerskap ved fødsel
5.1 Innledning
Norsk statsborgerlovgivning bygger på nedstamningsprinsippet. Det innebærer at statsborgerskap overføres til barnet ved fødsel fra en eller begge foreldre. Prinsippet om at barnet får rett til statsborgerskap etter begge sine foreldre har de senere tiår bredt seg i de europeiske land. Det er gitt anvendelse også i angloamerikanske land som i utgangspunktet har bygget på territorialprinsippet. Dette prinsippet innebærer at barnet får statsborgerskap etter hvor det er født. Europarådskonvensjonen av 1997 bygger på nedstamningsprinsippet.
Etter 1888-loven fikk et barn født i ekteskap norsk statsborgerskap dersom enten far eller mor var norsk. I 1924-loven valgte man den regelen at barn født i ekteskap bare fikk norsk statsborgerskap dersom far var norsk statsborger. Løsningen synes motivert av et ønske om å begrense tilfeller av dobbelt statsborgerskap. Det ble også ansett ønskelig å skape statsborgerrettslig enhet innen familien. Statsborgerskap etter norsk mor fikk barnet bare hvis foreldrene ikke var gift med hverandre. I slike tilfeller fikk barnet ikke statsborgerskap etter norsk far.
Løsningene fra 1924-loven ble opprettholdt i 1950-loven. Det ble gjort en tilføyelse om at et barn født i ekteskap fikk norsk statsborgerskap etter moren hvis det var født i riket og ikke fikk statsborgerskap etter faren ved fødselen. Ved lov 25. mai 1979 nr. 19 ble loven endret, slik at et barn alltid får statsborgerskap etter norsk mor. Når far har statsborgerskap i et annet land, gir løsningen stor sannsynlighet for at barnet får dobbelt statsborgerskap. Lovendringen har sin bakgrunn i en Europarådsresolusjon vedtatt i 1977.
5.2 Gjeldende rett
5.2.1 Innledning
Etter ovennevnte lovendring i 1979 får et barn norsk statsborgerskap ved fødselen dersom mor er norsk. Dette gjelder uansett om mor er gift med far eller ikke, og uavhengig av om barnet samtidig erverver annet statsborgerskap, etter far eller fordi det er født i land som anvender territorialprinsippet. Se nærmere punkt 5.2.2.3 om mødremeldingsordningen for barn født før 1. juli 1979.
Ved erverv av statsborgerskap etter norsk far skiller loven mellom barn født i og utenfor ekteskap, se punkt 5.2.2 - 5.2.5.
5.2.2 Barn født i ekteskap
5.2.2.1 Statsborgerloven § 1 første ledd bokstav a og b
Statsborgerloven § 1 første ledd lyder:
«Barn får norsk borgarrett når det kjem til:
dersom mora er norsk borgar,
dersom faren er norsk borgar og foreldra er gifte,
dersom faren er død, men var norsk borgar og gift med mor til barnet då han døydde.»
Dersom mor er norsk får barnet norsk statsborgerskap ved fødselen i medhold av § 1 første ledd bokstav a, uavhengig av om mor er gift eller ikke.
Barnet får statsborgerskap etter norsk far dersom foreldrene er gift på barnets fødselstidspunkt. Når statsborgerloven i § 1 første ledd bokstav b bruker uttrykket «foreldra er gifte», og i § 5 «foreldra var gifte» vises det til en situasjon hvor morens ektemann forutsettes å være far til barnet. Det foretas ingen prøving av om morens ektemann faktisk kan være far. Statsborgerloven har ingen regler om farskapsfastsettelse.
Et ekteskap består formelt inntil det opphører ved skilsmisse eller på annen måte. Et barn født av foreldre som formelt er separert, er født av gifte foreldre. Etter lovens ordlyd skulle derfor barn født av separerte foreldre få statsborgerskap etter norsk far. Loven tolkes imidlertid innskrenkende; statsborgerloven § 1 første ledd bokstav b baserte seg på regelen om at en ektemann automatisk regnes som far til de barna hustruen får; den såkalte pater est-regelen. Denne regelen ble nedfelt i barneloven av 8. april 1981 nr. 7 § 3. Etter denne regelen ble ektemannen regnet som far også til barn født etter at ekteparet ble separert. I 1998 ble barneloven § 3 endret, slik at pater-est regelen ikke gjelder etter at ektefellene er formelt separert. På denne bakgrunnen tolkes statsborgerloven § 1 første ledd bokstav b innskrenkende, jf. Justisdepartementets rundskriv G-44/99 av 26. mai 1999. Begrunnelsen for denne tolkningen er at bestemmelsen, etter Justisdepartementets mening, bør tolkes i tråd med lovgivers intensjoner, dvs. at den som ikke er far i henhold til barneloven heller ikke bør regnes som far etter statsborgerloven.
Når farskapspresumsjonen ikke gjelder, må farskapet erkjennes eller fastsettes ved dom, jf. barneloven §§ 4 og 5. Farskap fastsatt i eller i medhold av barneloven skal legges til grunn i alle sammenhenger hvor spørsmålet kommer opp, jf. barneloven § 8. Dette betyr at når ikke annet er eller blir bestemt, skal barnelovens bestemmelser anvendes også når farskapsspørsmålet har betydning i sak etter statsborgerloven. Blir farskapet endret i medhold av barneloven §§ 6 eller 7, skal den nye erkjennelse eller dom legges til grunn. Hvis loven ikke gir noe svar, fordi farskapsspørsmålet hevdes å være avgjort etter fremmede rettsregler som Norge ikke godkjenner generelt eller i sin konkrete anvendelse, må farskapsspørsmålet avgjøres etter en vanlig bevisbedømmelse. Det fremgår av barneloven § 81 første ledd i hvilke tilfeller farskapsspørsmålet kan fastsettes i Norge. For nærmere redegjørelse om barneloven og farskapspresumsjon vises det til utredningen avsnitt 3.3.4.
5.2.2.2 Statsborgerloven § 1 første ledd bokstav c
Barneloven § 3 annet ledd bestemmer at er moren enke, skal ektemannen regnes som far «dersom ho kan ha blitt med barn før han døydde». Den sistnevnte presiseringen er ikke med i statsborgerloven § 1 første ledd bokstav c, men er underforstått.
5.2.2.3 Mødremeldingsordningen
Før 1979 ble barn født i ekteskap norsk statsborger dersom faren var norsk. Var faren utenlandsk og moren norsk, fikk barnet kun statsborgerskap etter moren i de tilfellene faren var statsløs, eller barnet ikke ervervet farens statsborgerskap av andre grunner. Ved lovendringen i 1979, jf. punkt 5.1, ble også den såkalte mødremeldingsadgangen innført. Denne gjorde det mulig for barn å få norsk statsborgerskap selv om det var født før loven ga barn rett til statsborgerskap etter gift mor. Vilkåret var at moren sendte melding om at barnet skulle bli norsk, og at moren på meldingstidspunktet var norsk borger, hadde del i foreldreansvaret og at barnet var under 18 år. Meldingsadgangen gjaldt barn født i tidsrommet 30. juni 1961 - 1. juli 1979, og kunne ordinært gjøres gjeldende til og med 30. juni 1997. Melding skulle sendes til norsk utenriksstasjon i det landet barnet var bosatt, eller til fylkesmannen dersom barnet var bosatt i Norge. Ved erverv av norsk statsborgerskap på denne måten krevdes det ikke at søkeren ble løst fra annet statsborgerskap.
Utlendingsdirektoratet fikk ved brev av 12. februar 1999 delegert myndighet fra Justisdepartementet til å dispensere fra 18-års kravet. Ved vurderingen av om det skal dispenseres skal det i henhold til Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt II punkt 3 legges vekt på om det er lenge siden vedkommende fylte 18 år og dennes kunnskap om meldingsordningen. Det skal særlig legges vekt på om det må antas å ha vært gitt mangelfull informasjon om ordningen fra norske myndigheter.
5.2.3 Særlig om bigami
Som nevnt avhenger barnets erverv av farens statsborgerskap ved fødselen av om foreldrene var gift på fødselstidspunktet. Se punkt 5.2.2 ovenfor om § 1 første ledd bokstav b og c og punkt 5.2.4 nedenfor om § 2a. Se også punkt 5.2.5 om § 2, for så vidt gjelder etterfølgende inngåelse av ekteskap. Skal et ekteskap ha rettsvirkning når det gjelder å overføre farens statsborgerskap til barnet, må det være gyldig. Norske interlegale regler avgjør om bigame ekteskap er gyldige i Norge. Dersom ekteskapet er gyldig etter disse bestemmelsene, må det legges til grunn i de tilfeller der statsborgerloven tillegger ekteskap rettsvirkning.
Selv om et bigamt ekteskap kan bli ansett som gyldig i Norge, er ikke rettsvirkningene etter utlendingsloven de samme som for andre ekteskap. Reglene for gjenforening med utenlandsk ektefelle fremgår av utlendingsloven § 9, jf. utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a. Den som får opphold i riket etter å ha inngått lovlig ekteskap med flere, kan bare regne én som ektefelle. Det innebærer at kun én ektefelle får innvilget tillatelse etter utlendingsloven. Bestemmelsen er gitt for å hindre at bigame ekteskap etableres i Norge.
Det fremgår også av utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a at den som har inngått ekteskap i utlandet med en som er gift, ikke kan regne vedkommende som ektefelle i forhold til spørsmålet om oppholdstillatelse. Det vil derfor ikke bli innvilget tillatelse til familiegjenforening i Norge.
Selv om det ikke gis tillatelse til familiegjenforening for utenlandsk ektefelle i bigamitilfeller, kan det søkes om at ett eller flere av barna, når disse er utlendinger, skal kunne komme til Norge for å gjenforenes med den av foreldrene som bor her i landet. Dersom barnet er norsk, kan det reise hit uten tillatelse etter utlendingsloven. I slike tilfeller vil barnets andre foreldre kunne ha rett til familiegjenforening med sitt norske barn. Disse reglene følger av utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav i. Det er et vilkår for familiegjenforening med norsk barn etter denne bestemmelsen at vedkommende mor eller far ikke har ektefelle eller samboer på tidspunktet for innreise i riket. I bigamitilfeller vil dette vilkåret ikke være oppfylt, da vedkommende er gift. I de senere år har utlendingsmyndighetene behandlet flere saker med barn født av norsk far som er gift med flere. I disse tilfellene er det lagt til grunn at barnet ble norsk ved fødsel, såfremt foreldrenes ekteskap var gyldig i det landet ekteskapet ble inngått. Regjeringen vil arbeide videre med regelverket knyttet til familiegjenforening i bigamiske forhold for å forhindre at regelverket i praksis medfører at bigami aksepteres. Dette spørsmålet berører ikke direkte statsborgerlovforslaget, men vil bli fulgt opp gjennom den generelle gjennomgangen av utlendingsloven.
5.2.4 Barn født av foreldre som ikke er gift med hverandre
Barn født av norsk mor får alltid norsk statsborgerskap ved fødselen, jf. § 1 første ledd bokstav a. Statsborgerskap etter norsk far vil barnet ikke få automatisk, med mindre foreldrene er gift med hverandre på fødselstidspunktet, jf. § 1 første ledd bokstav b. Se likevel punkt 5.2.5 om barns erverv av statsborgerskap ved foreldrenes senere ekteskap.
Fem stortingsrepresentanter fremmet 13. juni 1995 et privat lovforslag for Stortinget om å likestille barn født i og utenfor ekteskap, når det gjelder erverv av norsk statsborgerskap etter norsk far, Dok. nr. 8:100 (1994-95). I Innst. S. nr. 61 (1995-96) tilrådet Justiskomiteen Stortinget om å gjøre følgende vedtak på bakgrunn av forslaget:
«Barn av foreldre der mor eller far er norsk, innvilges automatisk norsk statsborgerskap.»
Det fremgår av komiteens merknader at det etter flertallets oppfatning er et rådende prinsipp at barn aldri skal lide under foreldrenes valg av sivil status. Flertallet mente at farskapet må være klart før statsborgerskap innvilges, og at denne prosessen må gjøres minst mulig tidkrevende. Stortinget fattet 14. desember 1995 vedtak i samsvar med innstillingen.
Forslaget resulterte i § 2a som i dag lyder (det ble foretatt en mindre justering av ordlyden i 2001):
«Barn under 18 år, som ikkje får norsk borgarrett etter §§ 1 eller 2, får norsk borgarrett etter faren såframt han har teke på seg farskapen i samsvar med reglane i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre § 4 eller farskapen er fastsatt ved dom, og faren var norsk borgar då barnet vart fødd. Dersom faren døydde før barnet vart fødd, men hadde teke på seg farskapen, eller farskapen seinare vert fastsett ved dom, er det avgjerande om faren var norsk borgar då han døydde. For farskap som fylgjer av utanlandsk lov gjeld reglane i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre § 67.
Det er eit vilkår at den eller dei som har foreldreansvaret for barnet, gjev inn skriftleg melding til den tenestemakta Kongen fastset. Barnet må samtykke i at slik melding vert gjeven inn dersom det har fylt 12 år.»
Statsborgerskap for barn av ugift far erverves ved melding. Bestemmelsen i § 2a gjelder også barn født i utlandet. Det er ikke noe vilkår for barnets erverv av statsborgerskap at foreldrene er bosatt i Norge. Se nærmere punkt 5.3 og 5.5 om bestemmelsens forhold til Europarådskonvensjonen av 1997.
Før bestemmelsen i § 2a trådte i kraft 1. oktober 1999 kunne barn av ugift far få norsk statsborgerskap etter søknad, selv om 18 års kravet i lovens § 6 første ledd nr. 1 ikke var oppfylt. Det ble i praksis satt som vilkår at foreldrene var enige, at faren var bosatt i Norge og bodde sammen med barnet, og at han hadde foreldreansvaret alene eller sammen med mor.
5.2.5 Barn født av foreldre som gifter seg etter fødsel
Statsborgerloven § 2 lyder:
«Har norsk mann og utenlandsk kvinne barn i lag frå før dei gifter seg med kvarandre, får barnet norsk borgarrett når foreldra vert vigde, såframt det er ugift og under 18 år.»
Det er ingen forutsetning etter bestemmelsen at mannen er eller vil bli bosatt i Norge, eller noensinne har vært bosatt her.
Bestemmelsen er tolket slik at det er et vilkår for barnets erverv av norsk statsborgerskap at faren må ha vært norsk statsborger både da barnet ble født og på tidspunktet for ekteskapsinngåelse, se Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt III punkt 1.
5.2.6 Hittebarn
Statsborgerloven § 1 annet ledd lyder slik:
«Hittebarn som er funne her i riket, vert rekna for norsk borgar til dess noko anna vert opplyst.»
Bestemmelsen tar sikte på å hindre statsløshet. Norge er folkerettslig forpliktet til å ha en slik bestemmelse, jf. senest Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 1 bokstav b.
Ordet «foundlings» som brukes i konvensjonsteksten og «hittebarn» i den norske loven, viser at det tas sikte på ganske små barn som er forlatt av foreldrene. Det er også en forutsetning for anvendelse av bestemmelsen at man ikke finner noen av foreldrene.
Lovens § 1 annet ledd inneholder en bevisregel: Barnet skal regnes som norsk «til dess noko anna vert opplyst». Barnet skal med andre ord anses for å ha norsk far eller mor. Viser undersøkelser at barnet må være statsborger i et annet land, er dette avgjørende, selv om man ikke finner foreldrene.
5.3 Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 1
Før Europarådskonvensjonen av 1997 var ikke statenes bestemmelsesrett med hensyn til utformingen av nedstamningsprinsippet undergitt folkerettslig regulering.
Artikkel 6 nr. 1 bokstav a lyder i norsk oversettelse:
«Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning gi bestemmelser om at dens statsborgerskap erverves ex lege av følgende personer:
barn, når en av foreldrene ved barnas fødsel innehar statspartens statsborgerskap, med forbehold for eventuelle unntak som det kan gis bestemmelser om i statspartens nasjonale lovgivning med hensyn til barn født i utlandet. Når anerkjennelse, rettskjennelse eller lignende prosedyrer benyttes for å avgjøre hvem som er et barns foreldre, kan hver statspart bestemme at barnet erverver dens statsborgerskap i henhold til den prosedyre som er fastsatt i dens nasjonale lovgivning;»
Etter denne bestemmelsen er konvensjonspartene forpliktet til å gjennomføre eller opprettholde nedstamningsprinsippet. Som det fremgår av punkt 15 foreslår departementet at Stortinget gir sitt samtykke til at konvensjonen, som ble undertegnet av Norge 6. november 1997, nå ratifiseres. Nedstamningsprinsippet skal gjelde uansett om det er mor eller far som har statspartens statsborgerskap. Det er ikke gitt noen særregel for barn født av ugifte foreldre. Bestemmelsen bygger med andre ord på en forutsetning om at ekteskap ikke har relevans når det gjelder barns erverv av statsborgerskap. Det følger av konvensjonen at det kan gjøres unntak fra nedstamningsprinsippet for barn født i utlandet.
Ovennevnte artikkel gir statspartene anledning til å bestemme at statsborgerskap ikke erverves før farskapet er fastsatt. Henvisningen til statspartens lovgivning må gjelde også de interlegale reglene i vedkommende land, for Norges vedkommende barneloven § 85.
Ved tilføyelsen av den nye § 2a i statsborgerloven ble det forutsatt at denne er i overensstemmelse med konvensjonens artikkel 6 nr. 1. Om forholdet til konvensjonen sies det i Ot.prp. nr. 7 (1998-99) Om lov om endringer i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett og lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon s. 11:
«Konvensjonen vil fremme likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap, jf artikkel 6 pkt 1 bokstav a. Dette med den begrensning som følger av nasjonal lov når det gjelder barn født utenfor riket, jf bokstav a i.f. Når det gjelder barn født i riket, bestemmer konvensjonen at barn født utenfor ekteskap, skal erverve statsborgerskap ex lege. Der hvor foreldreskapet skjer ved vedtagelse (typisk vedtagelse av/domsfastsettelse av farskapet) legger konvensjonen opp til at det kan stilles prosedyrekrav, men ikke at det stilles vilkår. Hva som er prosedyrekrav og hva som er vilkår går ikke klart frem av konvensjonsteksten. Heller ikke Explanatory report og øvrige forarbeider for konvensjonen gir klare holdepunkter for fortolkning på dette punkt. Skriftlig melding anses ikke som spesielt byrdefull og vil også kunne bidra til rask avklaring av barnets statsborgerrettslige stilling. Departementet er derfor foreløpig kommet til at kravet om å inngi melding må anses å være et akseptabelt prosedyrekrav.»
5.4 Utenlandsk rett
5.4.1 Nordisk rett
I samtlige nordiske land erverver barn automatisk statsborgerskap etter mor uavhengig av hennes sivilstand, og etter far hvis barnet er født i ekteskap. I Danmark, Finland, Island og Sverige erverver barn automatisk statsborgerskap etter ugift far dersom det er født innenlands, mens melding eller søknad kreves for barn født i utlandet av ugift far. Barn som er født av ugifte foreldre som senere gifter seg, erverver automatisk statsborgerskap i Danmark og Sverige, mens finsk lov krever melding i slike tilfeller. Island har ingen bestemmelse om virkning av foreldrenes etterfølgende ekteskap. Når det gjelder foreldre som er gift med flere, har Danmark en særregel i statsborgerloven § 2 B. Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2002 og lyder:
«Et ægteskab, der er indgået af en person, som i forvejen er gift, har ingen rettsvirkninger efter denne lov, så længe begge ækteskaber består.»
Den praktiske situasjonen kan være at en dansk borger som bor og er gift i Danmark, gifter seg på ny i et land som tillater flergifte. For Danmarks vedkommende vil barn i siste ekteskap ikke få dansk statsborgerskap. Barnet vil imidlertid kunne erverve dansk statsborgerskap etter søknad, selv om det ikke er bosatt i Danmark. Barnet vil være likestilt med barn født i utlandet av utenlandsk mor og med ugift dansk far.
Ingen av de nordiske land har regulert i sine statsborgerlover hvordan farskap skal fastsettes.
Danmark, Finland og Sverige har bestemmelser om hittebarn, tilsvarende den norske. Etter den islandske lovbestemmelsen skal hittebarnet anses som islandsk statsborger inntil det motsatte blir bevist. Departementet er ikke kjent med om dette i praksis innebærer noen forskjell fra ordningen i de øvrige nordiske land.
5.4.2 Andre lands rett - særlig om barn født av foreldre som ikke er gift med hverandre
Etter det departementet er kjent med bygger alle land i Europa på nedstamningsprinsippet, i enkelte tilfeller også i kombinasjon med territorialprinsippet. Enkelte vestlige land har full likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Dette gjelder for eksempel Tyskland, Belgia, Frankrike og Italia. I Tyskland forutsettes likevel farskapet fastsatt før barnet får statsborgerskap etter tysk far, når barnet er født av ugifte foreldre. Andre land har ikke slik likestilling, for eksempel Østerrike, Sveits og Storbritannia. Enkelte land har særregler for barn født i utlandet.
Etter lovendring i 1999 inntrer ikke automatisk erverv av tysk statsborgerskap dersom barnet er født i utlandet og også foreldrene er født i utlandet og har sitt vanlige oppholdssted der. Barnet får tysk statsborgerskap ved melding som må gis innen ett år.
I Belgiaer automatisk erverv ved fødsel i utlandet begrenset til å gjelde tilfeller hvor en av foreldrene er født i Belgia eller på belgisk territorium. Hvis dette ikke er tilfelle, kan det kreves statsborgerskap for barnet innen barnet fyller fem år.
I Nederlandkreves det at en far som ikke er gift med barnets mor skal ha bodd sammen med barnet i 3 år innen barnet fyller 18 år, for at barnet skal få nederlandsk statsborgerskap etter faren.
Også Australiaog USA setter visse vilkår for at barn født i utlandet skal bli landets borger. Vilkårene gjelder foreldrenes tilknytning til riket. Australia krever også melding.
5.5 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår at barn automatisk får norsk statsborgerskap ved fødsel dersom mor eller far er norsk statsborger. I hvert fall for barn født i Norge må det etter utvalgets syn være full likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Den forskjellsbehandling som har funnet sted innenfor statsborgerretten har historiske årsaker. De første bestemmelsene om barns erverv av statsborgerskap ble til på en tid da barn født utenfor ekteskap ikke hadde noen rettigheter i forhold til far. Senere har fremveksten av samboerforhold totalt endret dette forhold. En bestemmelse om statsborgerskap for barn født i Norge av ugifte foreldre er derfor reelt sett en bestemmelse som likestiller barn født i ekteskap og barn født av samboende foreldre.
Alternativet til at norsk statsborgerskap inntrer automatisk ved fødsel mener utvalget er at ervervet først skjer når farskapet er erkjent eller fastslått i Norge. Det samme må gjelde farskap erkjent eller fastslått i utlandet, forutsatt at avgjørelsen er gyldig eller godkjennes her. Etter utvalgets syn har en regel om at ervervet først inntrer fra tidspunktet for farskapsfastsettelse ingen gode grunner for seg. Det vil være nødvendig å få farskapet bestemt, men dette forholdet gjør det ikke nødvendig å forskyve ervervstidspunktet. Hensynet til likebehandling av barn født i og utenfor ekteskap tilsier at man i begge tilfeller legger fødselstidspunktet til grunn. Det er, etter utvalgets mening, heller ingen grunn til å nevne i lovteksten at farskapet skal avgjøres etter barneloven, fordi det fremgår av barneloven § 8 at farskapsbestemmelsene i barneloven skal anvendes i alle sammenhenger hvor det oppstår spørsmål om hvem som er far til barnet.
Utvalget mener at bestemmelsen i gjeldende lov § 2a om at det må sendes melding for at barnet skal erverve statsborgerskap, når foreldrene ikke er gift, uansett hvor barnet er født, ikke er forenlig med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 1. Konvensjonen gir bare anledning til å gjøre unntak fra en regel om automatisk erverv for utenlandsfødte barn. Den omstendighet at konvensjonen tillater prosedyreregler er, etter utvalgets syn, ingen tilstrekkelig begrunnelse for å kreve melding. Ut fra de offentligrettslige hensyn som reglene om farskapsfastsettelse som regel vil bygge på, må man forutsette at farskapet vil være avklart ganske snart etter barnets fødsel, og at far ikke kan kreve spørsmålet utsatt. Meldingsregelen i § 2a overlater helt til den eller de som har foreldreansvaret å bestemme om og når barnet skal få norsk statsborgerskap etter far.
Utvalget mener at man heller ikke bør ha en melderegel for barn født i utlandet av ugifte foreldre. En slik regel vil innebære at barn født av ugifte foreldre blir behandlet annerledes enn barn født i ekteskap. Utvalget viser til at det var likebehandlingssynspunkter som Justiskomiteen bygget på da den i 1995 tok opp spørsmålet om statsborgerskap for barn født utenfor ekteskap. Se nærmere punkt 5.2.4. Likestillingsprinsippet må etter utvalgets mening tillegges stor vekt også i forhold til utenlandsfødte barn. Man bør etter utvalgets syn ikke gå inn for en særlig meldingsordning for barn født i utlandet av ugifte foreldre, med mindre sterke grunner taler for det.
Utvalget uttaler i utredningen under avsnitt 5.6:
«Det er mulig at det kan tale for en slik melderegel at farskapet i de tilfeller som det her gjelder ofte må avgjøres etter fremmed rett, jf. barneloven § 67 om godkjennelse av utenlandsk rett og utenlandske avgjørelser. Dersom man ikke krever melding, vil spørsmålet om farskap kunne komme opp blant annet for norske utenriksstasjoner eller norsk passmyndighet - dvs. for organer som hver for seg har begrenset erfaring med spørsmålene. Ved å kreve melding kan man kanalisere avgjørelsen til et bestemt organ som da vil opparbeide den nødvendige kunnskap og erfaring. Noe stort argument er dette imidlertid ikke. Det kan gis instruks til utenriksstasjonene og passmyndighetene - ikke bare om de mest sentrale problemstillinger - men også om at en bestemt sentralinstans skal konsulteres før avgjørelse treffes i vanskelige saker.»
Utvalget bemerker at spørsmålet om automatisk erverv eller erverv ved melding også har betydning for adgangen til å ha både mors og fars statsborgerskap. Erverves fars norske statsborgerskap automatisk, vil barnet antagelig i de fleste tilfeller beholde mors statsborgerskap. Kreves det melding, risikerer barnet å miste statsborgerskapet etter mor dersom mors land ikke godkjenner dobbelt statsborgerskap i slike tilfeller. Da vil man skape en forskjell i forhold til barn født av gifte foreldre. Disse får som regel statsborgerskap etter begge foreldre.
Erverver barn født av ugifte foreldre automatisk norsk statsborgerskap, er det ikke behov for noen legitimasjonsregel tilsvarende bestemmelsen i 1950-loven § 2 om at barn blir norsk ved foreldrenes etterfølgende ekteskap, med mindre man gir bestemmelsen anvendelse i de tilfellene hvor far er blitt norsk statsborger etter barnets fødsel. Utvalget viser til at barnet i slike tilfeller kan få norsk statsborgerskap som biperson når faren får norsk statsborgerskap. Får loven derimot bestemmelse om meldeplikt når barnet er født av ugifte foreldre, bemerker utvalget at man må overveie om dette tilsier at regelen i § 2 beholdes.
Dersom far dør før barnet er født, foreslår utvalget at det er avgjørende for barnets erverv av norsk statsborgerskap at faren var norsk statsborger da han døde.
Utvalget foreslår at gjeldende bestemmelse om hittebarn videreføres i ny lov. Bestemmelsen om hittebarn har ikke større praktisk betydning. Det er imidlertid konvensjonsbestemt at det skal finnes en løsning for dette tilfellet. Bestemmelsen har også lang tradisjon i norsk rett.
5.6 Høringsinstansenes syn
Forslaget om automatisk erverv av norsk statsborgerskap ved fødsel, dersom mor eller far er norsk statsborger, støttes av Advokatforeningen, Barne- og familiedepartementet, Foreningen 2 foreldre, Likestillingsombudet, Fylkesmannen i Oslo og Akershusog Fylkesmannen i Rogaland, Juss-Buss, MiRA-Senteretog Antirasistisk Senter, Politimesteren i Romerike, Redd Barna, Sametinget, Tunsberg bispedømmeråd/Tunsberg biskop, Oslo Biskop, Utlendingsdirektoratetog Justisdepartementet.
Foreningen 2 foreldre bemerker at etter gjeldende rett er det reelt moren som ensidig bestemmer barnets statsborgerskap ved at hun til enhver tid kan la være å samtykke til at det gis melding.
Kongsberg politidistrikt mener at det bør stilles visse krav om melding om fødsel til norske myndigheter, når barnet er født utenfor Norge. Utlendingsnemndaviser til utvalgets forutsetning om at farskapet avgjøres etter bestemmelsene i barneloven, herunder de interlegale bestemmelser i loven, og foreslår at dette underliggende vilkåret fremgår av selve lovteksten.
Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg.
5.7 Departementets vurderinger
Departementet støtter utvalgets forslag om at barn født i riket bør få statsborgerskap automatisk ved fødselen dersom far eller mor er norsk, uavhengig av foreldrenes sivile status. At barn født av norsk mor automatisk blir norsk ved fødselen, følger også av gjeldende lov. Spørsmålet i denne sammenhengen er om nedstamningsprinsippets anvendelsesområde skal utvides når det gjelder barns erverv av statsborgerskap etter norsk far.
Er et barn født i ekteskap følger det av pater est-regelen at mors ektemann anses å være far. Når mor og far ikke er gift med hverandre, gjelder ingen slik farskapspresumpsjon. Dette betyr ikke at man bør ha forskjellige regler når det gjelder erverv av statsborgerskap i de to tilfellene. Er barnet født i Norge vil farskapet i de fleste tilfeller være fastsatt før eller i forbindelse med fødselen. For de tilfellene dette ikke er gjort, følger det av barneloven § 5 at det offentlige har ansvaret for å få fastslått farskapet. En automatisk ervervsregel vil følgelig ikke medføre at barnet registreres som norsk uten at farskapet er fastslått.
Etter gjeldende lov kan barn født av foreldre som er gift med hverandre få dobbelt statsborgerskap, dersom foreldrene har forskjellig statsborgerskap. Meldingsregelen for barn av ugifte foreldre kan medføre at barna mister morens statsborgerskap dersom melding gis om at det ønskes norsk statsborgerskap etter faren. Dette tilsier, etter departementets syn, at meldingsregelen ikke bør videreføres. Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at det neppe er forenlig med Europarådskonvensjonen av 1997 å kreve melding som ervervsvilkår. Departementet kan ikke se relevante argumenter for å kreve melding for barn født i Norge av foreldre som ikke er gift med hverandre og far er norsk.
Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at det heller ikke for barn født i utlandet av ugifte foreldre skal kreves melding. Argumentet om at barnet risikerer å miste morens statsborgerskap når statsborgerskap erverves ved melding gjelder også for disse barna. Argumentet om likebehandling av barn, uansett foreldrenes sivile status, taler etter departementets syn for denne løsningen, selv om Europarådskonvensjonen av 1997 gir adgang til å gjøre unntak i disse tilfellene. Departementet har vurdert om kontrollhensyn tilsier at melding bør kreves, men finner ikke at dette er nødvendig. I dag har vi ingen krav om melding for barn født i utlandet av gifte foreldre. Det er norske myndigheter i utlandet som må ta stilling til om et barn er norsk i forbindelse med utstedelse av pass. Ved passutstedelse må det kreves dokumentasjon på barnets slektskap uansett om barnet er født av gifte eller ugifte foreldre. Er det uklarheter rundt fremlagt dokumentasjon, kan saken sendes til myndighetene i Norge for behandling. Dette er også prosedyrene i dag når tvil oppstår.
Utvalgets forslag om full likestilling mellom barn født i og utenfor riket av foreldre som ikke er gift med hverandre, innebærer at man i Norge går lenger enn de øvrige nordiske og mange europeiske land ved erverv av statsborgerskap. Departementet kan likevel ikke se avgjørende argumenter mot forslaget, blant annet fordi farskapet i praksis må være fastslått etter norske eller utenlandske regler før det kan legges til grunn at statsborgerskapet er ervervet.
Departementet slutter seg ikke til Utlendingsnemndas forslag om at loven bør ha en henvisning til barnelovens regler om farskapsfastsettelse. En slik henvisning er etter departementets syn unødvendig. Når reglene ikke fremgår av statsborgerloven, må loven utfylles av øvrig regelverk.
En ordning hvor barn får norsk statsborgerskap automatisk, uansett om det er født i Norge eller i utlandet, og uavhengig av om foreldrene er gift med hverandre eller ikke, medfører at det ikke blir behov for å vurdere om foreldrenes ekteskap er gyldig. Dette spørsmålet kan komme på spissen dersom en av ektefellene er gift med flere. Etter departementets syn kan ikke barn av flergifte foreldre stilles dårligere enn barn av foreldre som ikke er gift med hverandre. Om en mann inngår ekteskap nr. 2 i Norge, mens første ekteskap fortsatt består, kan det sist inngåtte ekteskapet være ugyldig. Er sist inngåtte ekteskap ugyldig, vil eventuelle barn bli ansett som barn av ugifte foreldre og vil etter departementets forslag få norsk statsborgerskap automatisk. Etter gjeldende rett vil barnet ha rett til norsk statsborgerskap etter melding. Etter departementets syn kan ikke barn fra gyldig bigamt ekteskap stilles dårligere enn barn som er født i ekteskap som kjennes ugyldig. Et skille mellom disse barna vil undergrave formålet om at barn ikke skal lide under foreldrenes valg av sivil status. I dag finnes det personer som har flere parallelle ekteskapslignende forhold, uten at dette betegnes som bigami. Får for eksempel en gift mann barn i et utenomekteskapelig forhold, vil barnet ha rett til farens statsborgerskap. Departementet finner at det avgjørende må være at farskapet er fastslått, hva enten det skjer etter pater est-regelen for barn født i gyldige ekteskap, eller etter andre norske eller interlegale regler.
Departementets forslag til automatisk erverv av statsborgerskap ved fødselen innebærer materielt sett ingen utvidelse av kretsen som har rett til norsk statsborgerskap i forhold til gjeldende rett. Barn av norsk mor eller far har også i dag rett til statsborgerskap. Dersom den norske faren ikke er gift med barnets mor, må det sendes melding for at statsborgerskapet skal erverves. Muligheten for å etablere eller videreføre bigame forhold her i landet, vil ikke bli endret med forslaget. Som det er redegjort for under punkt 5.2.3 er gjeldende regler om familiegjenforening på dette området restriktive. Etter departementets oppfatning medfører ikke forslaget til ny statsborgerlov behov for endringer i utlendingsloven eller utlendingsforskriften når det gjelder spørsmålet om oppholdsgrunnlag for foreldrene i slike forhold. Departementet følger imidlertid utviklingen her nøye og vurderer uavhengig av det forslaget som her fremmes, om utlendingsregelverket på dette området er tilfredsstillende utformet. Departementet mener at barns rettigheter må sikres og er overordnet spørsmålet om foreldrenes ekteskapelige status.
Når det gjelder fra hvilket tidspunkt statsborgerskapet erverves når barn får statsborgerskap etter ugift far, fødselstidspunktet eller tidspunktet farskapet blir fastsatt, slutter departementet seg til forslaget om at fødselstidspunktet legges til grunn. For barn som er født av foreldre som er gift med hverandre er det naturlig å videreføre gjeldende rett som legger fødselstidspunktet til grunn. Det er praktisk og rimelig at samme tidspunkt anvendes for øvrige barn. Reglene bør også hindre at et barn som ikke får statsborgerskap etter mor, blir statsløst inntil det formelt blir fastslått hvem som er far.
Som følge av at man går inn for full likestilling mellom barn født i ekteskap og barn født av foreldre som ikke er gift med hverandre, er det ikke lenger behov for noen regel om automatisk erverv av statsborgerskap ved foreldrenes etterfølgende ekteskap, slik man har i gjeldende lov § 2. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om ikke å videreføre denne.
Høringsinstansene har ingen merknader til utvalgets forslag knyttet til hittebarn. Departementet støtter her utvalgets vurdering og konklusjon.
Departementets forslag til bestemmelse om ervervsvilkår for barn ved fødsel er inntatt i utkastet til § 4.