Til kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1 Lovens saklige og stedlige virkeområde

Bestemmelsen fastslår lovens saklige og stedlige virkeområde.

Første ledd er ny i forhold til 1950-loven og er heller ikke foreslått av utvalget. Hensikten med første ledd er å få frem at loven ikke regulerer rettsvirkningene av norsk statsborgerskap. Hvilken betydning norsk statsborgerskap til enhver tid har på forskjellige rettsområder må søkes annet sted. Betydningen fremgår av lovverket, private vedtekter mv. Se de generelle merknadene punkt 3.3. Første ledd klargjør derfor at loven bare omhandler vilkårene for erverv og tap av norsk statsborgerskap. Til tross for ordlyden i første ledd, gjelder loven også vilkårene for å beholde norsk statsborgerskap ved fravær fra riket etter § 24.

Annet ledd avviker fra utvalgets forslag om at loven ikke bør gjelde på Svalbard og Jan Mayen, men er i hovedsak i overensstemmelse med 1950-loven § 18 annet ledd.

Opphold på Jan Mayen over noe tidsrom er svært sjeldent. Derfor omtales i det følgende kun betydningen av opphold på Svalbard.

Annet ledd fastslår at opphold på Svalbard har betydning for lovens regler om erverv og tap. I utgangspunktet gjelder en lov om statsborgerskap over hele verden. Opphold på et hvert område vil både kunne ha betydning for erverv og tap av statsborgerskap. Formålet med annet ledd er likevel å fastslå at opphold på Svalbard skal være relevant i forhold til reglene om erverv og tap av norsk statsborgerskap. Dette som en konsekvens av svalbardloven § 2 om at loven uten slik bestemmelse ikke gjelder på Svalbard. Som følge av forslaget om bosettingstillatelse som vilkår for statsborgerskap i utkastets hovedbestemmelse om erverv etter søknad, § 7 første ledd bokstav d, vil bestemmelsen likevel få begrenset praktisk betydning når det gjelder erverv av norsk statsborgerskap, ettersom utlendingsloven ikke gjelder på Svalbard, jf. utlendingsloven § 49 fjerde ledd.

Se de generelle merknadene punkt 4.6.

Til § 2 Utøvelse av myndighet etter loven

Utvalgets utkast fremgår av dets forslag til § 16. Dette forslaget holder åpent hvilke instanser som skal ha myndighet etter loven. Se de generelle merknadene punkt 4.4 og punkt 11.1.

Første ledd gir informasjon om hvilke instanser som har myndighet etter loven. Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven. I 1950-loven fremstår Kongen, departementet og fylkesmannen som aktører, mens politiet og norske utenriksstasjoner ikke er nevnt.

Når utøvelse av myndighet i loven legges til Kongen, innebærer det en delegasjonsadgang. Eneste unntak er § 18 som anvender begrepet «Kongen i statsråd». Myndigheten etter denne bestemmelsen kan ikke delegeres.

Hvilken myndighet de forskjellige instansene har fremgår av § 2 annet ledd og §§ 27 og 28.

Annet ledd inneholder en generell forskriftshjemmel, som likevel begrenses slik at det bare kan gis utfyllende bestemmelser til loven. I motsetning til utvalgets forslag er ikke forskriftshjemmelen begrenset til bestemmelser om saksbehandlingen. Fordi departementet etter § 28 bare har begrenset instruksjonsmyndighet, kan det i praksis være større behov for å styre ved hjelp av forskrifter enn etter utvalgets forutsetning. Annet ledd suppleres av særlige forskriftshjemler i §§ 7 til 9, 18, 24 og 32. Disse hjemlene er tatt inn for å vise i hvilke tilfeller departementet ser konkret behov for utfyllende forskrifter. §§ 8 og 18 hjemler også adgang til i forskrift å gjøre unntak fra lovens bestemmelser.

Til § 3 Forholdet til folkeretten

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom statsborgerloven og internasjonal rett. Se de generelle merknadene punkt 4.7. Bestemmelsen bekrefter det alminnelige utgangspunktet om at norsk rett presumeres å være i overensstemmelse med folkeretten. Ordlyden i bestemmelsen avviker fra utvalgets forslag til § 20 og 1950-loven, uten at dette innebærer noen realitetsforskjell.

Det følger av § 3 at i tilfelle motstrid mellom statsborgerloven og overenskomster med andre stater eller folkeretten for øvrig, vil sistnevnte gå foran. Begrepet «overenskomster med andre stater» dekker både bilaterale og multilaterale avtaler Norge er bundet av, mens det med «folkeretten for øvrig» siktes til folkerettslig sedvanerett og eventuell annen rettsdannelse av overnasjonal karakter. Når Norge ved avtale tar på seg nye folkerettslige forpliktelser, vil norsk lov om nødvendig måtte endres. Det kan likevel oppstå uforutsette uoverensstemmelser mellom norsk lov og folkeretten. § 3 løser slike situasjoner i favør av de folkerettslige reglene. I motsetning til 1950-loven vil også folkerettslige forpliktelser som oppstår etter vedtakelsen av loven være omfattet av bestemmelsen.

Til kapittel 2 Erverv av statsborgerskap ved fødsel og adopsjon

Til § 4 Erverv ved fødsel

Bestemmelsen regulerer erverv av statsborgerskap ved fødsel og likestiller mor og far når det gjelder å overføre norsk statsborgerskap til barnet. Bestemmelsen som hovedsakelig er i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 1, avviker fra 1950-loven § 1 ved at ervervet skjer uavhengig av om foreldrene ved barnets fødsel er gift med hverandre eller ikke. Bestemmelsen erstatter også § 2a og overflødiggjør regelen i 1950-loven § 2. Se de generelle merknadene punkt 5.

Erverv av norsk statsborgerskap etter første ledd første punktum inntrer automatisk, såfremt én av foreldrene på barnets fødselstidspunkt er norsk. At ervervet er automatisk, følger også motsetningsvis av at kravet til melding i 1950-loven § 2a annet ledd ikke er videreført. Ervervet inntrer uavhengig av om barnet er født av foreldre som er gift med hverandre, gift med flere, samboende og om barnet er født i utlandet eller i Norge. For det tilfellet at barnets far er død når barnet blir født, bestemmer første ledd annet punktum at barnet likevel blir norsk, såfremt faren var norsk da han døde. Med «far» forstås den som anses som far etter bestemmelsene i barneloven. Barnet skal anses som norsk fra fødselen, selv om farskapet blir fastslått senere.

Annet ledd er noe omformulert i forhold til 1950-loven og utvalgets forslag. Omformuleringen er ment som en tydeliggjøring av innholdet, og bestemmelsen er likevel en videreføring av 1950-loven § 1 annet ledd. Formålet med bestemmelsen er å unngå at barn med ukjent opprinnelse blir uten statsborgerskap. Selv om man har holdepunkter for at barnet ikke har norske foreldre, skal det få norsk statsborgerskap, såfremt man ikke kjenner barnets rette opprinnelse. Fremkommer senere opplysninger om barnets opprinnelse, bortfaller det norske statsborgerskapet, med mindre barnet faktisk var norsk, eller det omfattes av bestemmelsen i § 6. Barnets norske statsborgerskap bortfaller også dersom det senere blir kjent at barnet er statsløst, for eksempel fordi barnets foreldre er statsløse. Dersom vilkårene ellers er oppfylt, kan barnet i slike tilfeller erverve statsborgerskap etter særskilte regler for statsløse, se § 16.

Til § 5 Erverv ved adopsjon

Bestemmelsen regulerer erverv av statsborgerskap ved adopsjon og avviker fra gjeldende lov og fra utvalgets forslag til § 2. Utvalget foreslo at statsborgerskap for adoptivbarn over 12 år erverves etter søknad. Etter 1950-loven erverver adoptivbarn mellom 12 og 18 år norsk statsborgerskap ved melding. Se de generelle merknadene punkt 6.

Det følger av § 5 at utenlandske barn under 18 år blir norske ved adopsjonen. Statsborgerskapet inntrer automatisk på adopsjonstidspunktet uavhengig av om barnet på dette tidspunktet befinner seg i Norge eller i utlandet, og uavhengig av om adopsjonsbeslutningen treffes av norske eller utenlandske myndigheter. Minst én av adoptivforeldrene må imidlertid være norsk borger, og adopsjonen må fylle kravene i adopsjonsloven kapittel 4. I motsetning til 1950-loven kreves det ikke at en utenlandsk adopsjon er godkjent av norske myndigheter før adopsjonstidspunktet for at adopsjonen skal gi grunnlag for automatisk erverv av statsborgerskap. Dersom adoptanten er bosatt i Norge, kreves det imidlertid forhåndssamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter etter adopsjonsloven § 16 e. I visse tilfeller er det ved utenlandsadopsjoner nødvendig med etterfølgende norsk anerkjennelse for at de skal gjelde i Norge, jf. adopsjonsloven § 19 tredje ledd. I slike tilfeller vil det norske statsborgerskapet først inntre fra tidspunktet for den norske anerkjennelsen. Det er derfor viktig at norske utenriksstasjoner som mottar søknad om pass er kjent med sondringen mellom adopsjonsloven § 19 første og tredje ledd. Viser det seg i ettertid at adopsjonsbevillingen er ugyldig, blir spørsmålet om bortfall av norsk statsborgerskap å avgjøre etter bestemmelsene i § 6.

For personer som adopteres etter fylte 18 år gjelder de ordinære ervervsvilkårene etter søknad i § 7. Det samme gjelder i tilfeller hvor kravene i adopsjonsloven kapittel 4 ikke er oppfylt.

Til § 6 Betydningen av at grunnlaget for statsborgerskapet endres

Bestemmelsen regulerer tilfeller hvor antatt erverv av norsk statsborgerskap i kraft av loven likevel ikke har funnet sted. Bestemmelsen avviker på enkelte punkter fra utvalgets forslag til § 15, og er ny i forhold til 1950-loven. Se de generelle merknadene punkt 7. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for automatisk erverv etter § 22, jf. § 22 tredje ledd.

Første ledd første punktum slår fast det naturlige utgangspunktet: Er det feilaktig lagt til grunn at vilkårene for automatisk erverv er oppfylt, er barnet ikke norsk likevel. Det har heller aldri vært norsk. Årsaken til at barnet likevel ikke ble norsk som antatt er at en annen var mor eller far og at denne ikke var norsk, eller at det hefter ugyldighet ved et adopsjonsvedtak. Det samme gjelder i de tilfeller barnets automatiske erverv er basert på at foreldrenes statsborgerskap er ervervet ved melding etter §§ 20 eller 21, og foreldrenes statsborgerskap er tilbakekalt. Bestemmelsen omfatter imidlertid ikke de tilfellene der det i ettertid oppdages at mor eller far tapte sitt norske statsborgerskap etter § 24 ved fylte 22 år, slik at barnet født etter tapet ikke ble norsk ved fødsel. Barnets statsborgerskap i disse tilfellene reguleres uttømmende av § 24.

Det er ikke tilstrekkelig at det antas at vilkårene for automatisk erverv ikke var oppfylt. Dette må fastslås ved avgjørelse knyttet til adopsjonen, nedstamningen eller meldingen. At vilkårene for erverv ikke var oppfylt, kan også fastslås ved ny erkjennelse av farskap.

Første ledd annet punktum modifiserer første punktum: Medfører mangelen ved det automatiske ervervet at barnet blir statsløst, skal man se bort fra mangelen. Det samme gjelder dersom mangelen ved det automatiske ervervet fastslås etter at «barnet» er fylt 18 år. Det følger av dette at vedkommende skal anses for å ha vært norsk fra opprinnelig antatt ervervstidspunkt.

Annet ledd første punktum bestemmer at det kan treffes vedtak om at avgjørelsen eller erkjennelsen som medfører at automatisk erverv ikke kan anses å ha funnet sted, likevel ikke skal ha betydning når det gjelder det norske statsborgerskapet. Slikt vedtak forutsetter at det er fremsatt søknad om det. Et vedtak om statsborgerskap kan medføre bortfall av annet statsborgerskap, og bør derfor bare utløses av en aktiv handling, dvs. søknad fra den som likevel ikke har norsk statsborgerskap. Det er ikke tilstrekkelig at det fremmes søknad for at det manglende ervervsgrunnlaget ikke skal tillegges vekt. Det må foreligge særlige grunner. Vurderingskriterier for om særlige grunner kan anses å foreligge fremgår av annet ledd tredje punktum. Det vil neppe være aktuelt å innvilge statsborgerskap når søkeren eller foreldre eller adoptivforeldre ikke har vært i god tro.

Treffes det vedtak om at avgjørelsen eller erkjennelsen ikke har betydning for søkerens statsborgerskap, skal søkeren anses for å ha vært norsk fra opprinnelig antatt ervervstidspunkt, dvs. fra fødsels-, eller adopsjonstidspunktet, eller tidspunktet for foreldrenes melding etter §§ 20 og 21. Dette følger av annet ledd annet punktum.

Til kapittel 3 Erverv av statsborgerskap etter søknad

Til § 7 Hovedregel om erverv etter søknad

Bestemmelsen inneholder hovedvilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad, og avløser 1950-loven § 6 første og tredje ledd. I motsetning til 1950-loven er ikke bidragsgjeld til hinder for innvilgelse av statsborgerskap. Bestemmelsen avviker fra utvalgets forslag til § 3 ved utforming og omfang av ervervsvilkår. Se de generelle merknadene punkt 8.1 - 8.11. De generelle ervervsvilkårene i § 7 første ledd bokstav f, g og h utfylles av bestemmelsene i §§ 8 til 10. Hovedregelen i § 7 er sentral også ved anvendelsen av bestemmelsene i §§ 11 til 16. Disse bestemmelsene unntar fra vilkår i § 7, eller fastsetter andre vilkår, for bestemte kategorier søkere. § 7 er sentral også ved anvendelsen av § 17 som angir vilkårene for erverv av statsborgerskap for barn som bipersoner.

Etter første ledd har den som søker rett til norsk statsborgerskap dersom ervervsvilkårene i paragrafen er oppfylt på vedtakstidspunktet. At det er vedtakstidspunktet og ikke søknadstidspunktet som er avgjørende, er en kodifisering av praksis etter 1950-loven, og i overensstemmelse med utvalgets forslag.

At den som fyller vilkårene har rett til statsborgerskap avviker fra 1950-loven som lar dette avhenge av forvaltningens skjønn. I praksis innvilges likevel statsborgerskap uten noen skjønnsmessig vurdering, såfremt vilkårene anses oppfylt. At søkeren har retttil statsborgerskap såfremt vilkårene er oppfylt innebærer at det ikke er anledning til å stille ytterligere vilkår. Det er derfor nødvendig at paragrafen dekker alle forhold som er relevante ved søknad om statsborgerskap. Retten til statsborgerskap inntrer når alle vilkårene er oppfylt på vedtakstidspunktet.

Etter første ledd bokstav a må søkeren ha dokumentert eller på annen måte klargjort sin identitet. Et slikt krav praktiseres etter gjeldende rett, selv om det ikke er nedfelt i 1950-loven. Utvalget mente at et slikt vilkår var overflødig. For mange søkere vil spørsmålet om identitet ha blitt vurdert i forbindelse med tidligere søknader om tillatelse etter utlendingsloven. Tvil om identiteten kan likevel oppstå i ettertid. Utgangspunktet er at søkeren må dokumentere sin identitet, dvs. navn, fødselsdato og nasjonalitet. For enkelte søkere vil det være vanskelig å dokumentere identiteten, for eksempel fordi de flyktet fra hjemlandet uten papirer, eller fordi opprinnelig hjemland ikke har troverdige registre. I disse tilfellene kan søkerens utlendingssak gi en pekepinn på søkerens generelle troverdighet. I praksis bør det kreves at det er overveiende sannsynlig at den identiteten søkeren har opplyst er korrekt for at søknad om statsborgerskap kan innvilges. Hvilket krav til fremlagt dokumentasjon som bør stilles, kan variere fra sak til sak. Har søkeren for eksempel operert med flere identiteter, bør det kreves mer for å utelukke tvil om identitet. Har det derimot aldri vært reist tvil, bør tidligere fremlagt dokumentasjon som hovedregel anses tilstrekkelig. Se de generelle merknadene punkt 8.3.

Det følger av første ledd bokstav b at det alminnelige alderskravet er tolv år. Alderskravet avviker fra 18-årskravet i 1950-loven. Også utvalget foreslo tolv år som alminnelig alderskrav, se utvalgets forslag til § 3 første ledd bokstav a. Se de generelle merknadene punkt 8.4 og 8.13.1 og § 11.

Vilkåret i første ledd bokstav c om at søkeren er og vil forbli bosatt i riket er i overensstemmelse med gjeldende praksis. Vilkåret er ikke nedfelt i 1950-loven som kun nevner bopel før vedtakstidspunktet. Materielt sett er vilkåret en presisering av utvalgets forslag til § 3 første ledd bokstav b. Se de generelle merknadene punkt 8.5. Dersom søkeren på vedtakstidspunktet har konkrete planer om å oppgi bopel i Norge i nærmeste fremtid, skal søknaden avslås, selv om søkeren på dette tidspunktet fyller de øvrige ervervsvilkårene for statsborgerskap. Løsere planer om en gang å bosette seg i varmere strøk innebærer ikke manglende bosettingshensikt i Norge, dvs. vilkåret i første ledd bokstav c kan likevel anses oppfylt.

Vilkåret om bosettingstillatelse i første ledd bokstav d er nytt i forhold til 1950-loven. Utformingen av vilkåret avviker fra utvalgets forslag til § 3 første ledd bokstav c, som krever at bosettingstillatelse faktisk er innvilget. Se de generelle merknadene punkt 8.6. At det er tilstrekkelig at vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt på vedtakstidspunktet, henger sammen med departementets forslag om at de samme instanser skal behandle søknader etter utlendingsloven og statsborgerloven. Er søknad om bosettingstillatelse og søknad om statsborgerskap til behandling samtidig hos samme instans, bør det være tilstrekkelig at det i statsborgervedtaket fastslås at vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt. I slike tilfeller bør det være unødvendig med eget vedtak om bosettingstillatelse. Se nærmere de generelle merknadene punkt 11.1.

Oppholdskravet i første ledd bokstav e er delvis i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 3 første ledd bokstav d. Oppholdskravets lengde på syv år er en videreføring av gjeldende rett. Vilkåret om at oppholdstiden må opparbeides i løpet av de siste ti årene er imidlertid en begrensning i forhold til praksis etter 1950-loven, som er blitt svært lempelig i forhold til 1950-lovens ordlyd, se de generelle merknadene punkt 8.7. Fordi beregningen av oppholdstiden foreslås endret, vil syvårskravet i enkelte tilfeller bli noe strengere enn praksis etter 1950-loven. Det er kun faktisk opphold i Norge som skal medregnes. Opphold i utlandet skal ikke telle med. Opphold i Norge i flere perioder i løpet av de siste ti årene legges sammen. Selv om en person anses formelt å være bosatt i Norge under for eksempel studieopphold i utlandet, blir tiden utenfor landet ikke medregnet. Av praktiske grunner må man imidlertid se bort fra kortvarige opphold utenfor landet. For at faktisk opphold i riket skal medregnes som oppholdstid må oppholdet være med tillatelse etter utlendingsloven av minst ett års varighet. Dette kravet er nytt i forhold til utvalgets forslag. Opphold med tillatelse som er gitt for mindre enn ett år medregnes ikke. Såfremt tillatelsen er gitt med en varighet av minst ett år, medregnes likevel oppholdstiden i Norge, selv om denne faktisk er kortere enn tillatelsen, fordi vedkommende tar midlertidig opphold i utlandet før tillatelsen er utløpt.

Opphold i Norge etter at en søknad om tillatelse etter utlendingsloven av minst ett års varighet er fremsatt, og som senere innvilges, medregnes også i oppholdstiden. Både opphold med tillatelser som gir grunnlag for bosettingstillatelse og opphold med tillatelser som ikke gjør det, medregnes. Søkerens eventuelle bosettingshensikt er dermed ikke relevant ved beregning av oppholdstid. Til sammenligning krever 1950-loven at søkeren har «fast bustad».

Etter første ledd bokstav f kreves det at søkeren fyller kravet om norskopplæring fastsatt i § 8. Bestemmelsen tilsvarer forslaget i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) om ny § 6 nr. 5 i 1950-loven. Bestemmelsen avviker fra utvalgets forslag, hvor språkkrav ikke var inntatt. Se de generelle merknadene punkt 8.8 og § 8.

Vandelskravet i første ledd bokstav g er hovedsakelig i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 6. Etter bestemmelsen er det kun ilagt straff eller annen strafferettslig reaksjon som tillegges vekt. Forslaget avviker dermed fra gjeldende lovs ordlyd i § 6 første ledd nr. 3 som åpner for at også andre forhold kan trekkes inn i vurderingen. Etter gjeldende praksis er det imidlertid kun ilagt straff som får betydning. Se de generelle merknadene punkt 8.9 og § 9.

Løsningskravet i første ledd bokstav h er en videreføring av 1950-loven § 6 tredje ledd, og avviker fra utvalgets forslag. Utvalget foreslo at annet statsborgerskap kan beholdes ved erverv av norsk statsborgerskap. Se de generelle merknadene punkt 8.10 og § 10.

Annet ledd modifiserer retten til statsborgerskap slik den fremgår etter første ledd. Bestemmelsen i annet ledd er ny i forhold til 1950-loven, og ble heller ikke foreslått av utvalget. Se de generelle merknadene punkt 8.11. At søkeren ikke har rett til statsborgerskap etter første ledd, innebærer at søknaden må avslås etter annet ledd. Det kreves ikke at søkerens person i seg selv utgjør en fare for rikets sikkerhet. Dersom vedkommende i seg selv kan utgjøre et terrormål, eller andre stater fremsetter trusler dersom vedkommende innvilges norsk statsborgerskap, kan bestemmelsen fungere som en sikkerhetsventil. Som eksempel på utenrikspolitiske hensyn kan nevnes en utlending som befinner seg i Norge og som ønskes utlevert til annet land. Det kan være utenrikspolitisk uheldig om norsk statsborgerskap innvilges mens utleveringssøknaden behandles. Begrepet utenrikspolitiske hensyn dekker også hensynet til andre lands sikkerhet. Begrepet innbefatter ikke bare forholdet til andre stater, men kan også ha betydning i forhold til internasjonale organisasjoner. Som etter utlendingsloven vil Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda ha plikt til å melde fra til departementet dersom forhold som nevnt i bestemmelsen kan foreligge. Avslag begrunnet med hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn vil derfor innebære at departementet har instruert om avgjørelsen eller godkjent den, se § 28.

Etter tredje ledd kan det gis utfyllende forskrifter til første ledd bokstav a.

Etter fjerde ledd kan det gis forskrifter til første ledd bokstav e, og andre bestemmelser i kapittel 3 som gir regler om beregning av botid. Det kan for eksempel gis bestemmelser om betydningen av kortvarige opphold utenfor landet, og beregning av oppholdstid når tidligere avslag på søknad er omgjort.

Til § 8 Kravet om gjennomført norskopplæring

Bestemmelsen er en videreføring av forslaget om å innta språkkrav i 1950-loven § 6 første ledd nr. 5, fremmet i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om lov om endringer i introduksjonsloven mv. Forslaget ble fremmet etter at statsborgerlovutvalget hadde avsluttet sitt arbeid. Utvalget foreslo at det ikke skulle stilles vilkår om norskopplæring eller kunnskaper i norsk ved søknad om statsborgerskap. Forslaget om ny § 6 første ledd nr. 5 i 1950-loven gjelder søknader som avgjøres etter 1. september 2008. Se de generelle merknadene punkt 8.8.

I § 7 første ledd bokstav f er det nedfelt et krav om norskopplæring for å få innvilget søknad om statsborgerskap. De nærmere bestemmelsene om dette er gitt i § 8. Vilkåret i § 7 første ledd bokstav f gjelder generelt ved alle søknader om statsborgerskap. I § 8 første punktum begrenses imidlertid personkretsen til søkere mellom 18 og 55 år. Det er alderen når vedtak treffes som er avgjørende.

Kravet til 300 timer godkjent norskopplæring i § 8 tilsvarer forslaget til pliktig opplæring i introduksjonsloven i utkastet til § 17 i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om lov om endringer i introduksjonsloven mv. I kravet inngår også 50 timer opplæring i samfunnskunnskap. Den som ikke har deltatt i norskopplæring i henhold til introduksjonslovens bestemmelser om rett og plikt til slik opplæring, må gjennomføre tilsvarende opplæring på annen måte. Dokumenterte tilstrekkelige norskkunnskaper er alternativt til vilkåret om 300 timer godkjent norskopplæring. Har søkeren fått fritak fra plikten etter introduksjonsloven, vil dette i utgangspunktet tilsi at det dispenseres fra § 7 første ledd bokstav f. Dersom søkeren ikke kan vise til slikt fritak etter introduksjonsloven, og ikke har deltatt i 300 timer godkjent opplæring, må norskkunnskapene dokumenteres ved behandling av søknaden om statsborgerskap. Tilstrekkelige kunnskaper i samisk vil også frita for kravet til gjennomført norskopplæring, jf. sameloven § 1-5 som likestiller norsk og samisk. Etter § 7 første ledd bokstav d må søkeren fylle vilkårene for bosettingstillatelse for å få innvilget søknad om statsborgerskap. Det følger av forslag om endringer i utlendingsloven § 12 i Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om lov om endringer i introduksjonsloven mv., at gjennomført pliktig norskopplæring i henhold til introduksjonsloven skal være et vilkår for bosettingstillatelse. Utgangspunktet vil derfor være at personer som oppfyller vilkårene om bosettingstillatelse i § 7 første ledd bokstav d, også fyller språkkravet i bokstav f, jf. § 8.

Vilkåret om bosettingstillatelse i § 7 første ledd bokstav d gjelder ikke nordiske borgere, se § 13, søkere som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen og har tillatelse etter utlendingsloven kapittel 8, se § 14, og tidligere norske borgere, se § 15. For disse gruppene vil kravet om gjennomført norskopplæring ha selvstendig betydning ved søknaden om statsborgerskap. Nordiske borgere som fyller vilkårene i §§ 20 eller 21 kan bli norske statsborgere ved melding. Disse bestemmelsene bygger på en nordisk avtale, og oppstiller ikke krav om verken gjennomført norskopplæring eller bestemte språkkrav.

Vilkåret om gjennomført norskopplæring gjelder søknader som fremmes etter 1. september 2008. En søknad vil være fremmet når den er fysisk innlevert eller postlagt innen fristen. Ved å innta ikrafttredelsesdatoen i § 8, vil denne være kjent i god tid før vilkåret trer i kraft.

Det følger av annet punktum at Kongen kan gi bestemmelser om kravet til gjennomført norskopplæring. Fordi de materielle kravene til norskopplæring foreslås å tilsvare den pliktige norskopplæringen etter introduksjonsloven, vil forskriftene i hovedsak måtte vise til introduksjonsloven med forskrifter. Det vil også være behov for regler i medhold av statsborgerloven om unntak av helsemessige grunner mv. fra kravet om gjennomført norskopplæring. Når det gjelder forskrifter om hva som er tilstrekkelige kunnskaper i norsk og samisk, vil disse også i hovedsak måtte vise til introduksjonsloven med forskrifter.

Til § 9 Betydningen av straffbare forhold

Bestemmelsen utfyller § 7 første ledd bokstav g som bestemmer at ilagt straff eller annen strafferettslig reaksjon hindrer en rett til norsk statsborgerskap, med mindre karenstiden er utholdt. Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven, og hovedsakelig i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 6. Se de generelle merknadene punkt 8.9.

Første ledd avgrenser bestemmelsen til å gjelde den som er ilagt straff eller annen strafferettslig reaksjon. Dette følger også av § 7 første ledd bokstav g. Begrepet «ilagt straff» omfatter tilfeller der søkeren er straffet ved rettskraftig dom, eller har vedtatt et forelegg. Alternativet «annen strafferettslig reaksjon» omfatter reaksjoner som ikke defineres som straff. Søker som har begått straffbar handling, men som av forskjellige årsaker ikke er ilagt noen reaksjon, omfattes ikke av bestemmelsen. En søker som er siktet eller under strafferettslig etterforskning kan likevel risikere at søknaden ikke blir innvilget, men i stedet blir stilt i bero inntil straffesaken er nærmere avklart. Se § 30.

Også reaksjoner ilagt i utlandet, før eller etter søkeren kom til Norge, er relevant for spørsmålet om statsborgerskap. Reaksjonen må imidlertid være ilagt for handling som er straffbar i Norge, og den må være sammenlignbar med hva som ville blitt ilagt for tilsvarende handling begått her. I praksis kan det være vanskelig å få kunnskap om ilagt straff og andre strafferettslige reaksjoner ilagt i utlandet. Søkeren plikter imidlertid å opplyse om dette, se § 29.

Første ledd første punktum bestemmer at retten til statsborgerskap for den som er ilagt straff eller annen strafferettslig reaksjon, suspenderes i en viss periode, karenstiden. Systemet med karenstid er mer fleksibelt enn gjeldende praksis som ilegger tilleggstid til det tidspunktet statsborgerskap tidligst kan innvilges. Til sammenligning kan karenstiden etter forslaget utløpe før de øvrige vilkårene for statsborgerskap er oppfylt. Er den straffbare handlingen av mer alvorlig art, eller begått sent under oppholdet, kan imidlertid karenstiden utgjøre tilleggstid. Den nærmere fastsettelse av karenstidens lengde ved forskjellige reaksjoner, derunder ved gjentatt kriminalitet, må gjøres i forskrift. I forskrift kan det også fastsettes at det ikke skal ilegges karenstid ved nærmere angitte, mer bagatellmessige reaksjoner.

Annet ledd regulerer utgangspunktet for karenstiden etter hvilken reaksjon som er ilagt. Frihetsstraff skal anses som sonet ved straffens opphør. I overensstemmelse med utvalgets forslag skal dette anses å være ved løslatelse på prøve. Ved betinget fengselsstraff regnes karenstiden fra prøvetidens utløp. I øvrige tilfeller, for eksempel om søkeren er idømt, eller har vedtatt bot, eller er ilagt samfunnsstraff, regnes karenstiden fra tidspunktet for den straffbare handlingen. Begrepet «straffbar handling» omfatter også straffbare unnlatelser, jf. straffeloven § 4. Begrepet omfatter også vedvarende straffbart forhold. Det vil i enkelte tilfeller kunne gå lang tid fra den straffbare handlingen starter, og til den opphører. Det er handlingens opphør som gir utgangspunktet for karenstiden. Strafferettens avgrensning av når en straffbar handling er begått, og når den anses opphørt skal legges til grunn i slike tilfeller. Vandelsvilkåret gjelder også for barns erverv av statsborgerskap, såfremt barnet er over den kriminelle lavalder. Dette får betydning når barn erverver statsborgerskap som hovedperson, jf. § 7 første ledd bokstav b, samt når barn blir norsk som biperson til foreldrene, jf. § 17.

Fremstår vandelskravet som særlig urimelig, for eksempel for personer ankommet i ung alder, kan det eventuelt dispenseres fra dette vilkåret, se § 19.

Til § 10 Kravet om løsning fra annet statsborgerskap

Bestemmelsen presiserer vilkåret om løsning i § 7 første ledd bokstav h og er hovedsakelig i overensstemmelse med 1950-loven § 6 tredje ledd. Se de generelle merknadene punkt 8.10. Ettersom utvalget foreslo prinsippet om dobbelt statsborgerskap, har det ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse.

Løsningsvilkåret får et noe videre nedslagsfelt enn etter 1950-loven, fordi erverv ved melding uten løsningskrav i § 3 blir erstattet med erverv etter søknad. Dette gjelder også enkelte tilfeller hvor barn tidligere ervervet statsborgerskap automatisk uten løsningskrav etter § 5 som følge av foreldrenes erverv ved melding. Også barn som søker statsborgerskap må løses fra annet statsborgerskap.

Første ledd regulerer kravet om løsning avhengig av muligheten for å bli løst fra annet statsborgerskap. Hovedregelen er at løsning kreves før norsk statsborgerskap innvilges.

Fordi enkelte land ikke løser sine statsborgere før annet statsborgerskap er innvilget, gjør første ledd annet punktum unntak for søkere fra disse landene, som i stedet må dokumentere løsning innen ett år etter at norsk statsborgerskap ble innvilget. For søkere som ikke kan bli løst før en bestemt alder er oppnådd gjelder første ledd tredje punktum. Denne bestemmelsen gjelder først og fremst barn over tolv år som fremmer søknad om norsk statsborgerskap på selvstendig grunnlag i medhold av § 7. En del land løser ikke personer under myndighetsalderen uten at det skjer samtidig med at foreldrene blir løst. De søkere dette gjelder for, vil få innvilget norsk statsborgerskap med vilkår om løsning på et senere tidspunkt. De fleste land løser egne borgere etter søknad etter at disse har blitt myndige. Vilkåret om dokumentert løsning innen ett år fra en viss alder er oppnådd vil derfor vanligvis innebære at løsning må dokumenteres innen ett år fra oppnådd myndighetsalder. Enkelte vil ha vært norske statsborgere i flere år før de må løse seg etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen har sammenheng med at alderskravet i § 7 er redusert fra 18 til 12 år i forhold til 1950-loven.

Første ledd tredje punktum innebærer en endring i forhold til praksis etter 1950-loven, som ikke følger opp løsningskravet dersom barn unntaksvis innvilges statsborgerskap.

Søkere fra enkelte land har ikke rettslig eller praktisk mulighet til å bli løst fra annet statsborgerskap. Også av andre grunner kan det være urimelig å kreve løsning. I slike tilfeller kan det gjøres unntak etter første ledd fjerde punktum. Unntaksbestemmelsen gjelder også for søkere fra land som i prinsippet gir løsning før annet statsborgerskap innvilges. Med unntaksbestemmelsen siktes det blant annet til forhold som at søkerens hjemland overhodet ikke løser egne borgere fra statsborgerskap, at løsning tar uforholdsmessig lang tid, eller at løsningsgebyret er svært høyt. Bestemmelsen skal ikke forstås som en generell dispensasjonshjemmel, og departementet legger til grunn at det vil være behov for nærmere bestemmelser i forskrift, jf. § 2 annet ledd. Dersom ingen av unntaksvilkårene gitt i forskrift er oppfylt, og løsning likevel anses urimelig, må unntak fra løsningskravet eventuelt vurderes etter dispensasjonshjemmelen i § 19.

I motsetning til 1950-loven og gjeldende praksis skal manglende dokumentasjon på løsning bli møtt med at det norske statsborgerskapet tilbakekalles, jf. annet ledd annet punktumsom viser til reglene om tilbakekall i § 26. Dette er selvsagt kun aktuelt for søkere som allerede har fått norsk statsborgerskap innvilget. For søkere fra land som gir forutgående løsning, blir sanksjonen på manglende dokumentasjon at statsborgerskapet ikke innvilges. Vilkåret for tilbakekall er at løsning ikke dokumenteres innen ett år etter at norsk statsborgerskap er innvilget, og det ikke gjøres unntak fra løsningskravet etter første ledd fjerde punktum. Det legges til grunn at manglende dokumentasjon innebærer at vedkommende ikke er løst. Se § 26 som regulerer de nærmere vilkårene for tilbakekall.

For at den nye norske statsborgeren skal få visshet om at statsborgerskapet vil bli tilbakekalt eller ikke, skal norske myndigheter sende bekreftelse på at statsborgerskapet er i behold, i de tilfellene løsning er dokumentert innen ettårsfristen i første ledd. God forvaltningsskikk tilsier at også den som er forsinket med sin dokumentasjon, får slik informasjon. Se nærmere merknadene til § 26 for eksempel på slike tilfeller.

Til § 11 Personer ankommet riket før fylte 18 år

Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven og avviker fra utvalgets forslag om oppholdskrav på 7 år for alle. Se de generelle merknadene punkt 8.13.1.

Til forskjell fra § 7 første ledd bokstav e om 7 års oppholdskrav, reduserer bestemmelsen oppholdskravet til 5 år for personer ankommet riket før de fylte 18 år. I likhet med 7-årskravet, kan 5-årskravet opptjenes i løpet av en lengre periode. Den er satt til 7 år, som er i overensstemmelse med den fleksibiliteten utvalget foreslo for statsløse voksne personer, se de generelle merknadene punkt 8.13.6.5. Uttrykket «ankom riket» skal ikke forstås slik at det utelukker personer som er født i riket. Bestemmelsen innebærer at den som ankommer Norge 17 år gammel kan få statsborgerskap ved fylte 22 år, såfremt de øvrige ervervsvilkårene er oppfylt. Den som først ankommer 18 år gammel må derimot vente til fylte 25 år. De øvrige ervervsvilkårene i § 7 gjelder også for personer ankommet før fylte 18 år, derunder kravet til vandel og løsning fra annet statsborgerskap.

Treffes vedtak om statsborgerskap etter fylte 18 år gjelder språkkravet i § 7 første ledd bokstav f for søknader fremmet etter 1. september 2008, jf. § 8.

§ 11 gjelder også for søkere som omfattes av § 14. Se nærmere § 14.

Til § 12 Personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger

Bestemmelsen er hovedsakelig en videreføring av gjeldende praksis for ektefeller og er ny i forhold til 1950-loven. Materielt sett er bestemmelsen i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 4 fjerde ledd. Se de generelle merknadene punkt 8.13.2.

For søkere som også omfattes av andre lempeligere ervervsregler, for eksempel nordisk borger som er gift med norsk borger, får bestemmelsen ingen praktisk betydning, fordi oppholdskravet er kortere i § 13. Norskgifte søkere kan imidlertid også omfattes av § 14 om søkere som har tillatelse etter utlendingsloven kapittel 8. Dette vil gjelde utlendinger som er i Norge på annet grunnlag enn som gift med norsk statsborger. Utlendingsloven kapittel 8 hjemler kun familiegjenforeningstillatelse med utlendingersom bor i Norge. Familiegjenforening med norske borgere kan bare gis etter utlendingslovens ordinære regelverk som innbefatter systemet med bosettingstillatelse. Når det gjelder søknad om statsborgerskap vil § 14 derfor ikke komme til anvendelse, dersom en EØS- eller EFTA-borger har oppholdstillatelse som følge av ekteskap med norsk statsborger.

Første ledd første punktum gjør unntak fra § 7 første ledd bokstav e for den som er gift med norsk statsborger. For øvrig gjelder vilkårene i § 7. Paragrafen avgrenses til å gjelde dem som har felles bopel med ektefellen på vedtakstidspunktet. Kravet om felles bopel innebærer at ektefellene må bo sammen. Et ekteskap består vanligvis til det er formelt oppløst ved skilsmisse. Ektepar som har tatt ut separasjon er rettslig sett gift. I de fleste tilfeller vil separerte ektefeller ikke ha felles bopel, slik at § 12 ikke kommer til anvendelse av den grunn. I unntakstilfeller medfører likevel ikke felles bopel at separasjonen faller bort, jf. ekteskapsloven § 20 annet ledd. § 12 kommer til anvendelse i slike tilfeller.

I første ledd annet punktum settes kravet om oppholdstid i Norge for søkere som er gift med norsk statsborger til minst tre år, til forskjell fra det ordinære kravet på syv års opphold i § 7 første ledd bokstav e. Også de tre årene må være med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Det kreves ikke at oppholdstiden er opptjent i sammenheng. Oppholdstiden kan være opptjent i løpet av en tiårs periode. Det er den samme fleksibiliteten som ligger i § 7 første ledd bokstav e. Treårskravet avviker fra praksis etter 1950-loven som stiller krav om minst to års opphold i riket. Kravet om bosettingstillatelse vil sikre en viss kontinuitet i oppholdstiden også for denne gruppen.

Det fremgår av første ledd fjerde punktum at foruten oppholdskravet på tre år er det et vilkår at oppholdstid i Norge og tid som norskgift til sammen skal utgjøre syv år. Det følger av dette at det ikke er tilstrekkelig med felles bopel bare på vedtakstidspunktet. Det er kun tid med felles bopel som medregnes i syvårskravet. Kun nåværende ekteskap er relevant for beregning av oppholdstid. Tidligere ekteskap med en annen norsk borger får dermed ikke betydning.

Beregningsregelen i første ledd fjerde punktum gjelder kun det tidsrommet søkerens ektefelle er norsk. Blir ektefellen norsk etter ekteskapets inngåelse, er det kun tidsrommet etter at ektefellen ble norsk som er relevant. Også tid som norskgift med felles bopel i utlandet teller med. Oppholdstiden i Norge som gift med norsk statsborger teller dobbelt. Gifter søkeren seg for eksempel ett år før ankomst til Norge og bor sammen med ektefellen i utlandet dette året, vil summen av oppholdstid og tid som norskgift utgjøre syv år etter tre års opphold i Norge, fordi året i utlandet regnes med og årene i Norge teller dobbelt. Gifter søkeren seg derimot etter ankomsten, blir oppholdstiden som enslig å legge til oppholdstiden som gift, som teller dobbelt.

Beregningsmåten som lar oppholdstid med norsk borger telle dobbelt, er i overensstemmelse med praksis etter 1950-loven, som imidlertid krever sammenlagt åtte år. Oppholdskravet er derfor noe lempeligere for denne gruppen på dette punktet. Etter omstendighetene bør statsborgerskap kunne innvilges dersom ektefellen dør nær opp til søknadstidspunktet og vilkårene for øvrig er oppfylt på vedtakstidspunktet. I denne situasjonen bør dispensasjon etter § 19 kunne vurderes.

Det fremgår av annet ledd at første ledd gjelder tilsvarende for registrerte partnere når det gjelder erverv av statsborgerskap. Det samme gjelder samboere. Det siktes her til alminnelig anvendelse av ordet samboer, hvilket utelukker personer som bare har felles bopel. Bortsett fra at partene må ha et ekteskapslignende forhold, stilles ingen øvrige krav for at søkeren skal kunne nyte godt av beregningsregelen om at felles bopel med norsk statsborger i Norge teller dobbelt. Det stilles for eksempel ikke krav om felles barn, eller at samboerforholdet må ha bestått en bestemt minstetid.

§ 12 gjelder også for søkere som omfattes av § 14. Se nærmere § 14.

Til § 13 Nordiske statsborgere

Bestemmelsen regulerer vilkårene for erverv av norsk statsborgerskap for nordisk statsborger som søker statsborgerskap. Nordisk borger kan i visse tilfeller også erverve norsk statsborgerskap ved melding, se nærmere punkt 9 og § 20. For nordisk statsborger som tidligere har vært norsk borger gjelder særlig gunstige ervervsregler, se § 21. Bestemmelsen i § 13 er en kodifisering av gjeldende praksis for erverv etter søknad, og i hovedsak i overensstemmelse med utvalget forslag i § 4 annet ledd.

Bestemmelsen gjør unntak fra kravet til bosettingstillatelse i § 7 første ledd bokstav d og kravet i § 7 første ledd bokstav e om syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Unntakene er en konsekvens av at utlendingsloven gjør unntak fra kravet om arbeids- og oppholdstillatelse for nordisk borger, jf. utlendingsloven § 6 tredje ledd første punktum. Oppholdskravet for nordiske borgere som søker norsk statsborgerskap er to år. Se de generelle merknadene punkt 8.13.3.5 om begrunnelse for oppholdskravet. Fordi kravet til oppholdstid er relativt kort, kreves det at den er sammenhengende, og direkte i forkant av statsborgervedtaket.

I motsetning til utvalgets forslag anvender ikke loven begrepet «lovlig opphold». Se de generelle merknadene punkt 8.7.3.2 og 8.7.3.4. For alle andre enn nordiske borgere er dette begrepet i loven erstattet med krav om tillatelse etter utlendingsloven, jf. loven § 7 første ledd bokstav e. Dette kravet er som nevnt ikke anvendelig overfor nordiske borgere. Nordiske borgere har som hovedregel rett til å oppholde seg i Norge så lenge de måtte ønske. En nordisk borger som er utvist fra Norge har likevel ikke rett til å oppholde seg her, så lenge innreiseforbudet knyttet til utvisningsvedtaket består. Det skal altså ikke være mulig å opparbeide to års oppholdstid i Norge for den nordiske borgeren som er utvist, og som ikke har etterkommet pålegg om å forlate riket.

Fordi man ikke kan summere tidligere tillatelser som for øvrige søkere, er det naturlig at oppholdstiden dokumenteres med utskrift fra norsk folkeregister. Det legges opp til at nærmere krav til dokumentasjon av oppholdstid vil fremgå av forskrifter til loven.

De øvrige vilkårene for norsk statsborgerskap i § 7 gjelder også for nordiske borgere, derunder kravet om gjennomført norskopplæring, jf. de generelle merknadene punkt 8.8. Nordiske borgere som viser at de forstår det norske eller samiske språket behøver imidlertid ikke delta i norskopplæring for å få norsk statsborgerskap etter søknad. En nordisk borger kan alternativt til søknad erverve statsborgerskap ved melding. Det stilles ikke krav om gjennomført norskopplæring ved melding om norsk statsborgerskap etter §§ 20 og 21.

De øvrige vilkårene i § 7 første ledd gjelder også for nordiske borgere, derunder også kravet i annet ledd om at hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn ikke må tale i mot innvilgelse av statsborgerskap.

Til § 14 Søkere som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

Bestemmelsen fastsetter vilkårene for erverv av statsborgerskap for søkere som har oppholdstillatelse i medhold av de særlige reglene i utlendingsloven kapittel 8 for utlendinger som omfattes av Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen) og Konvensjonen om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen). Materielt sett er bestemmelsen i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 4 tredje ledd. Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven som ikke har særregler for søkere som omfattes av utlendingsloven kapittel 8.

Bestemmelsen gjør unntak fra § 7 første ledd bokstav d om bosettingstillatelse, ettersom slik tillatelse ikke gis etter utlendingsloven kapittel 8. Istedenfor bosettingstillatelse kreves det at søkeren har oppholdt seg i riket de siste tre årene med en oppholdstillatelse som er gitt for fem år. Dette kravet skal sikre en viss kontinuitet i oppholdet i Norge, tilsvarende hensynet bak kravet om bosettingstillatelse for utlendinger som omfattes av de ordinære reglene i utlendingsloven. Kravet innebærer likevel mindre fleksibilitet i beregningen av oppholdstid enn det som isolert sett følger av § 7 første ledd bokstav e, opphold i syv av de siste ti årene. Til sammenligning innebærer ikke kravet om bosettingstillatelse et krav om opphold de siste tre årene før statsborgerskap innvilges.

§ 14 stiller ikke krav til tillatelsene for de øvrige fire årene som kreves for statsborgerskap. Det følger imidlertid av § 7 første ledd bokstav e at tillatelsene må være av minst ett års varighet for å medregnes.

De øvrige vilkårene i § 7 gjelder som for øvrige søkere.

Nordiske borgere er unntatt fra kravet om oppholds- og arbeidstillatelse i utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 6 tredje ledd første punktum. De unntas følgelig også fra utlendingslovens kapittel 8. I praksis er det uansett ikke aktuelt å vurdere nordiske borgere etter de særlige reglene for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA konvensjonen mv., fordi reglene for nordiske borgere er lempeligere.

Dersom en utlending som har tillatelse etter utlendingslovens kapittel 8 også omfattes av §§ 11 eller 12, vil kravet om tre års opphold med en femårstillatelse erstatte kravet om bosettingstillatelse. Beregningen av botidens lengde vil imidlertid bli som for øvrige søkere som omfattes av disse bestemmelsene.

Til § 15 Tidligere norske statsborgere

Bestemmelsen regulerer vilkårene for erverv av norsk statsborgerskap etter søknad for tidligere norsk borger. Tidligere norsk borger som etter tap av norsk statsborgerskap bare har vært borger i annet nordisk land, kan gjenerverve norsk statsborgerskap ved melding etter § 21. § 15 erstatter 1950-loven § 4 og § 6 annet ledd første punktum. Bestemmelsen er i hovedsak i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 4 annet ledd.

Bestemmelsen sondrer ikke etter hvordan det tidligere norske statsborgerskapet ble ervervet, eller hvordan det gikk tapt. Det er derfor irrelevant om den som søker gjenerverv i sin tid fikk norsk statsborgerskap automatisk ved fødsel eller adopsjon, eller ervervet statsborgerskapet etter søknad eller ved melding. Om det norske statsborgerskapet ble tapt automatisk ved erverv av annet statsborgerskap eller om det ble tapt etter søknad om løsning, er også uten betydning.

Bestemmelsen gjør unntak fra kravet til bosettingstillatelse i § 7 første ledd bokstav d og kravet i § 7 første ledd bokstav e om syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Unntaket fra kravet om bosettingstillatelse er en konsekvens av at kravet til oppholdstid settes til to år, som er kortere enn kravet til bosettingstillatelse på tre år etter utlendingsloven § 12. Se de generelle merknadene punkt 8.13.5.9 om begrunnelse for kravet om oppholdstid. Fordi kravet til oppholdstid er relativt kort, kreves det at den er sammenhengende, og direkte i forkant av vedtaket om å innvilge statsborgerskap.

I motsetning til utvalgets forslag, anvender ikke loven begrepet «lovlig opphold». Se de generelle merknadene punkt 8.7.3.2 og 8.7.3.4.

De øvrige vilkårene for norsk statsborgerskap i § 7 gjelder også for tidligere norske borgere, derunder kravet om gjennomført norskopplæring, se de generelle merknadene punkt 8.8.

Til § 16 Statsløse

Bestemmelsen fastsetter vilkårene for erverv av statsborgerskap for statsløse søkere. Bestemmelsen bygger på utvalgets forslag til § 4 første ledd og er ny i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen viderefører likevel gjeldende rett slik denne er nedfelt i Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 5.4.1, når det gjelder hvem som skal anses som statsløse. Se nærmere de generelle merknadene punkt 8.13.6 om bakgrunnen for bestemmelsen.

Det fremgår av bestemmelsens første punktum at også statsløse barn under 12 år kan erverve statsborgerskap på selvstendig grunnlag, jf. unntaket fra alderskravet i § 7 første ledd bokstav b. For øvrig gjør bestemmelsen unntak fra kravet om syv års opphold i løpet av en ti års periode, jf. § 7 første ledd bokstav e og løsningskravet i bokstav h. Unntaket fra løsningskravet innebærer ingen realitet, ettersom søkeren ikke har annet statsborgerskap å løse seg fra. De øvrige generelle ervervsvilkårene i § 7 gjelder, derunder kravet om bosettingstillatelse.

Bosettingstillatelse oppnås vanligvis etter tre års sammenhengende opphold i riket med oppholds- eller arbeidstillatelse uten begrensninger, jf. utlendingsloven § 12 og utlendingsforskriften § 43. At tillatelsen er uten begrensninger betyr blant annet at den kan fornyes og danne grunnlag for varig opphold. I visse tilfeller kan bosettingstillatelse gis uten at kravet om tre års sammenhengende opphold med tillatelse er oppfylt. Dette gjelder når utlendingen i minst ett år har hatt tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, og utlendingen tidligere har hatt langvarig opphold i riket med tillatelse, eller det foreligger særlig sterke rimelighetsgrunner, se utlendingsforskriften § 45 første ledd. Også personer som har oppholdt seg de siste fire år i riket på grunnlag av kollektiv beskyttelse, jf. utlendingsloven § 8a og utlendingsforskriften 21a, kan innvilges bosettingstillatelse, uten at hovedregelen om tre års sammenhengende opphold med tillatelse uten begrensninger er oppfylt, jf. utlendingsforskriften § 43 annet ledd. For å hindre at statsborgerskap innvilges etter kort tid for personer som har fått bosettingstillatelse etter utlendingsforskriftens særbestemmelser om dette, oppstilles et oppholdskrav på tre år for statsløse voksne. Kravet avviker fra utvalgets forslag som var fem års opphold i løpet av en syvårs periode. Fordi oppholdskravet i lovutkastet er så kort som tre år, bygges det ikke inn den fleksibiliteten i oppholdsberegningen som ligger i § 7 første ledd bokstav e. De tre årene må tilbringes i riket i sammenheng, jf. ordlyden «siste tre år». Oppholdskravet på tre år vil som hovedregel være oppfylt når søkeren fyller vilkårene for bosettingstillatelse. Begrunnelsen for i det hele tatt å ha et oppholdskrav for personer som anses som statsløse, er at lovens øvrige ervervsvilkår, særlig vilkårene om identitet og vandel, skal ha en realitet. Lovutkastet oppstiller ikke eget oppholdskrav for statsløse barn. Dette følger motsetningsvis av tredje punktum. Det er derfor vilkåret om bosettingstillatelse som avgjør når statsborgerskap tidligst kan innvilges.

Det følger av utlendingsforskriften § 43 femte ledd, jf. utlendingsloven § 12, at barn født i riket kan få bosettingstillatelse uten forutgående oppholdstid, såfremt søknad fremsettes innen ett år etter fødsel i riket og foreldrene senest på dette tidspunktet har søkt og fyller vilkårene for å få bosettingstillatelse. Statsborgerskap kan innvilges til barnet når disse vilkårene er oppfylt. For barn som ikke er født i Norge, vil kravet om bosettingstillatelse vanligvis innebære tre års opphold. Se nærmere de generelle merknadene punkt 8.13.7 om ervervsvilkår for statsløse barn.

Til § 17 Barns erverv av statsborgerskap som bipersoner

Bestemmelsen regulerer vilkårene for erverv av norsk statsborgerskap for barn under 18 år av foreldre som er eller blir norsk borger. Bestemmelsen avviker på flere punkter fra utvalgets forslag til § 5, og erstatter §§ 5 og 6 fjerde ledd i 1950-loven. Se de generelle merknadene punkt 8.14.

Dersom foreldrene ikke søker, eller ikke fyller vilkårene for statsborgerskap, kan ikke barna få norsk statsborgerskap etter denne paragrafen. Det fremgår av bestemmelsen at barnet ikke erverver statsborgerskapet automatisk. Erverv forutsetter at det fremmes søknad. Søknad må avgjøres før fylte 18 år. Se § 31 når det gjelder barnets rettslige handleevne, og hvem som fremmer søknad på barnets vegne.

Første ledd regulerer tilfeller hvor barnet ankommer samtidig med foreldrene, tilfeller hvor barnet ankommer riket etter foreldrene, men før foreldrene er blitt norske borgere, og tilfeller hvor barnet ankommer etter at foreldrene har fått norsk statsborgerskap. Bestemmelsen gjør det mulig for barn å få statsborgerskap før alderskravet, oppholdskravet og kravet om bosettingstillatelse i § 7 er oppfylt. Forslaget avviker fra utvalgets forslag om bosettingstillatelse som vilkår for barn som bipersoner. Språkkravet i § 7 første ledd bokstav f gjelder heller ikke. Barna omfattes imidlertid av kravet om vandel og løsning fra annet statsborgerskap. Det følger av den kriminelle lavalder at vandelskravet i § 7 første ledd bokstav g ikke gjelder barn under 15 år. For barn mellom 12 og 18 år vil søknad som biperson til foreldrene være alternativ til søknad som hovedperson. Vilkåret i § 7 annet ledd om at hensynet til rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn ikke må tale mot innvilgelse av statsborgerskap gjelder også når det søkes statsborgerskap for barn som bipersoner. Det må imidlertid antas at dette vilkåret svært sjelden vil utgjøre avslagsgrunn for barn.

Etter første ledd siste punktum får § 17 også anvendelse for barn av nordiske borgere som har ervervet statsborgerskap etter meldingsreglene i §§ 20 eller 21. Barn av foreldre som erverver statsborgerskap etter §§ 20 eller 21 får automatisk norsk statsborgerskap ved foreldrenes erverv etter § 22.

Annet ledd setter oppholdskravet for barn som bipersoner til to år. Utvalget foreslo at det ikke skulle stilles krav om oppholdstid, bare krav om bosettingstillatelse. Se de generelle merknadene punkt 8.14.5. Toårskravet medfører at utenlandske barn som har norske foreldre eller foreldre som søker om norsk statsborgerskap, likestilles når det gjelder erverv av statsborgerskap. Det er altså uten betydning for barnet om foreldrene har ervervet statsborgerskap etter hovedregelen i § 7, eller etter §§ 11 til 16, 20 eller 21. Til forskjell fra utvalgets forslag foreslås det ikke at barnets norske far eller mor må ha del i foreldreansvaret for at barnet kan søke norsk statsborgerskap som biperson.

Det følger av annet ledd første punktum at det ikke er tilstrekkelig at barnet har oppholdt seg de siste to årene i riket. Det kreves også at barnet har oppholds- eller arbeidstillatelse. Opphold i riket i forbindelse med søknad som senere innvilges kan også medregnes i oppholdstiden, jf. annet punktum. Fordi nordiske borgere unntas fra utlendingslovens system om oppholds- eller arbeidstillatelse, jf. utlendingsloven § 6 tredje ledd, unntas nordiske barn etter tredje punktum også fra kravet om slik tillatelse.

Reglene i § 17 kan føre til at barn og foreldre har forskjellig statsborgerskap, dersom barnet ankommer riket senere enn foreldrene. Barn og foreldre vil imidlertid også i andre tilfeller kunne ha forskjellig statsborgerskap, for eksempel dersom det ikke søkes statsborgerskap for barnet eller barnet ikke fyller lovens vandelskrav.

Kravet i annet ledd om to års oppholdstid innebærer videre at et barn som ankommer etter fylte 16 år vil være fylt 18 år før toårskravet er oppfylt. Dermed vil barnet ikke lenger omfattes av bestemmelsen om barn som biperson, og må søke statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Dersom barnet er ankommet før fylte 18 år, gjelder oppholdskravet på 5 år i § 11.

Kravet om at barnet har bodd i riket de siste to årene innebærer at tidligere opphold i landet ikke er relevant.

Barn som er statsløse kan søke statsborgerskap på selvstendig grunnlag også før fylte tolv år, jf. § 16. For disse gjelder kravet om bosettingstillatelse, men intet oppholdskrav. Etter tredje ledd omfattes ikke barn som er gift eller registrert partner av bestemmelsen. I slike tilfeller vil det være mindre naturlig å anse barnet som biperson til foreldrene. Barnet bør derfor være henvist til å erverve statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Det må antas at det i praksis vil være relativt få tilfeller hvor barn under 18 år er gift eller registrert partner.

Til § 18 Særlige grupper av søkere

Bestemmelsen gir hjemmel for i forskrift å regulere vilkårene for grupper av søkere som ikke er dekket av bestemmelsene i lovens §§ 11 til 17. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen gir kun adgang til ved forskrift å gi gunstigere ervervsvilkår enn det som følger av lovens hovedregel i § 7 første ledd. I motsetning til utvalgets forslag i § 3 annet ledd første punktum gir bestemmelsen adgang til å lempe på alle vilkårene i § 7 første ledd. Det vil neppe være aktuelt ved forskrift å gjøre unntak fra § 7 annet ledd om hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Hjemmelen skal ikke anvendes for å gi regler i strid med unntaksreglene for søkergrupper inntatt i loven. Se nærmere de generelle merknadene punkt 8.13.9 om bakgrunnen for bestemmelsen.

Hjemmelen skal dekke et behov for å regulere ervervsvilkår for særlige grupper som av forskjellige grunner ikke er inntatt i selve loven. Dette skyldes blant annet at man ikke ønsker å gjøre loven unødvendig komplisert med bestemmelser som kun er relevant for svært få søkere. Fordi hjemmelen gir adgang til å gi materielle regler om ervervsvilkår, og ikke bare utfyllende bestemmelser, legges kompetansen til å gi forskriften til Kongen i statsråd. Dette innebærer at denne kompetansen ikke kan delegeres til departementet.

Til § 19 Dispensasjon

Bestemmelsen gir en generell adgang til å dispensere fra vilkårene i lovens kapittel 3, dvs. fra bestemmelsene om erverv etter søknad. Bestemmelsen er en videreføring av § 6 annet ledd siste alternativ i 1950-loven, og bygger på utvalgets forslag til § 7. Se de generelle merknadene punkt 8.15.

Det har ingen reell betydning at bestemmelsen begrenser dispensasjonsadgangen til vilkårene i lovens kapittel 3. Slik lovens øvrige bestemmelser er utformet er det ikke behov for å dispensere fra dem. Er for eksempel ikke lovens bestemmelser om erverv ved melding oppfylt, jf. §§ 20, 21 og 37, må vedkommende sende søknad. Tapsreglene i §§ 24 til 26 gir enten anvisning på bruk av skjønn, eller har egne dispensasjonshjemler. Øvrige bestemmelser i loven er det etter sin art ikke aktuelt å dispensere fra.

Som det fremgår av ordlyden gir dispensasjonshjemmelen kun adgang til å lempe på lovens vilkår. Loven er en rettighetslov og det følger av dette at en søker har et rettskrav på statsborgerskap såfremt lovens vilkår er oppfylt.

Det må foreligge særligsterke grunner for at dispensasjon fra lovens ervervsvilkår kan bli aktuelt. Utformingen av vilkåret for dispensasjon avviker fra utvalgets forslag om at «departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak», og tilkjennegir at det skal mye til for at vilkårene for dispensasjon er oppfylt. Anses vilkåret å være oppfylt, gis forvaltningen en skjønnsmessig adgang til å vurdere om adgangen skal benyttes. Ved vurderingen må det sees hen til at dispensasjonshjemmelen ikke skal være en vei til i praksis å etablere særlige ervervsvilkår for grupper av søkere. Oppstår behov for slike regler, bør særlige vilkår nedfelles i forskrift i medhold av § 18.

Til kapittel 4 Erverv av statsborgerskap ved melding i henhold til nordisk avtale

Til § 20 Erverv ved melding

Bestemmelsen regulerer vilkårene for erverv ved melding for statsborgere av Danmark, Finland, Island og Sverige. Bakgrunnen for bestemmelsen er avtale om gjennomføring av visse bestemmelser om statsborgerskap mellom Norge og de fire nevnte land. Avtalen setter ramme for bestemmelsens innhold. Bortsett fra §§ 21 og 37 er § 20 eneste bestemmelse i loven som hjemler adgang til erverv ved melding. Bestemmelsen avviker fra utvalgets forslag til §§ 12 og 13 hvor utvalget foreslo at erverv også i disse tilfellene skulle skje etter søknad. Se nærmere redegjørelse punkt 9 om bakgrunnen for departementets forslag. Den som fyller kravene i bestemmelsen blir norsk fra det tidspunktet meldingen kommer inn til rette myndighet. Motsetningsvis innebærer utvalgets forslag om erverv etter søknad at ervervet først ville finne sted på det tidspunktet søknaden blir innvilget. Det er ikke mulig å dispensere fra meldingsvilkårene.

Bestemmelsen utgjør en alternativ ervervsmåte for nordiske borgere, i forhold til § 13 om erverv etter søknad. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av 1950-loven § 10 bokstav B. I motsetning til 1950-loven og utvalgets forslag er det ikke avgjørende hvordan det nordiske statsborgerskapet ble ervervet. Også den som har fått sitt nordiske statsborgerskap etter søknad kan derfor erverve norsk statsborgerskap etter bestemmelsen. Kravet om at melderen må ha vært bosatt i riket de siste syv år avviker fra ordlyden i § 7 første ledd bokstav c om at søkeren er og vil forbli bosatt i riket. I overensstemmelse med den nordiske avtalen ligger det ikke et krav om fremtidig bosettingshensikt i bestemmelsen. Når det derimot gjelder hva det vil si å være «bosatt», må samme forståelse som i § 7 legges til grunn. Se nærmere de generelle merknadene punkt 8.5. For å få rett etter bestemmelsen kreves det at melderen har vært bosatt de siste syv år i Norge. Det er altså ikke adgang til å legge sammen opphold som er spredt over flere perioder, slik som beregningen av oppholdstid i § 7 første ledd bokstav e gir anvisning på. Se nærmere de generelle merknadene punkt 8.7.2.6.

Vandelskravet i bestemmelsen avviker på flere måter fra vandelskravet i § 7 første ledd bokstav g. For det første er kravet mindre strengt ved at bøtestraff, samfunnsstraff m.m. ikke hindrer erverv etter bestemmelsen. Videre er det bare frihetsstraff som er ilagt i løpet av syv års perioden som hindrer erverv etter bestemmelsen. Bestemmelsen opererer i motsetning til § 7 tredje ledd ikke med karenstid. Teoretisk sett er bestemmelsen derfor ikke til hinder for at oppholdstid opparbeides under soning. Ved lengre tids soning vil imidlertid neppe vilkåret om å være bosatt bli ansett oppfylt. Departementet er imidlertid ikke kjent med at noen faktisk har ervervet statsborgerskap i en slik situasjon. I motsetning til utvalgets forslag fratar ilagt straffereaksjon i syvårsperioden rett etter bestemmelsen, uansett hvor den er ilagt. Det kreves altså ikke at frihetsstraffen er ilagt i Norge. Den som blir ilagt frihetsstraff i utlandet vil naturlig nok ikke bli dømt etter norsk lov. Derfor er den konkrete henvisningen til straffeloven i 1950-loven § 10 bokstav B og i utvalgets forslag utelatt fra departementets lovforslag. I tillegg til ordinær fengselsstraff, omfatter begrepet «frihetsstraff» også andre former for frihetsberøvelse, som eksempel forvaring i straffeloven § 39c. Med begrepet særreaksjon, siktes til reaksjon ilagt for straffbart forhold, som ikke anses som straff, for eksempel tvungent psykisk helsevern i straffeloven § 39 og tvungen omsorg i § 39a. Det er en forutsetning for å hindre erverv etter bestemmelsen at det forholdet vedkommende er ilagt straff eller reaksjon for i utlandet er straffbart etter norsk rett.

Vilkåret om løsning i annet punktum er nytt i forhold til 1950-loven. Forskjellen skyldes at 1950-loven ikke er oppdatert etter at Sverige, Finland og Island forlot prinsippet om ett statsborgerskap. Utvalgets forslag inneholder heller ikke et vilkår om løsning fra annet statsborgerskap.

I motsetning til § 13 oppstiller ikke § 20 vilkår om gjennomført norskopplæring.

Det følger av § 27 første ledd fjerde punktum at avgjørelse i meldingssak regnes som enkeltvedtak. Det innebærer blant annet at avgjørelsen kan påklages etter bestemmelsene i § 27 og tilbakekalles etter bestemmelsene i § 26.

Til § 21 Gjenerverv ved melding

Bestemmelsen regulerer vilkårene for gjenerverv av norsk statsborgerskap for tidligere norske borgere. Som for § 20 er avtale mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om gjennomføring av visse bestemmelser om statsborgerrett bakgrunnen for bestemmelsen. Avtalen setter ramme for bestemmelsens innhold. Bortsett fra §§ 20 og 37 er § 21 eneste bestemmelse som hjemler adgang til erverv ved melding. Utvalget foreslo at statsborgerskap skulle erverves etter søknad også i disse tilfellene. Se nærmere de generelle merknadene punkt 9. Den som fyller kravene i bestemmelsen blir norsk fra det tidspunktet meldingen kommer inn til rette myndighet. Det er ikke adgang til å dispensere fra bestemmelsens vilkår. Uten bestemmelsen måtte nordiske borgere gjenerverve norsk statsborgerskap etter § 13. På grunn av kravet om tillatelse etter utlendingsloven er § 15 ikke direkte anvendelig for nordiske borgere. § 15 gir for øvrig ikke andre ervervsvilkår enn det som følger av § 13.

§ 21 er hovedsakelig en videreføring av § 10 bokstav C i 1950-loven, med unntak av løsningskravet. 1950-loven er ikke oppdatert med løsningskrav etter at Sverige, Finland og Island forlot prinsippet om ett statsborgerskap. Utvalgets forslag inneholder ikke et vilkår om løsning fra annet statsborgerskap. Med unntak av løsningskravet er utkastet materielt sett i overensstemmelse med utvalgets forslag.

Kravet for å omfattes av bestemmelsen er at den tidligere norske borgeren bare har vært borger i annet nordisk land etter tapet av det norske statsborgerskapet. Det kreves ikke at vedkommende kun har hatt statsborgerskap i ett annet nordisk land. Så lenge vedkommende kun har hatt nordiske statsborgerskap etter tapet av det norske, kan norsk statsborgerskap gjenerverves etter bestemmelsen.

Den som sender melding må være bosatt i Norge. Det oppstilles ikke krav om oppholdstid. Vilkåret er oppfylt straks melderen er bosatt. Som i § 20 kan det ikke innfortolkes et krav om varig bosettingshensikt.

Det stilles ikke alderskrav. Også barn under 18 år kan gjenerverve norsk statsborgerskap etter bestemmelsen. § 31 gjelder for barn under 18 år som erverver statsborgerskap etter § 21, se § 31 fjerde ledd.

I motsetning til § 13 oppstiller ikke § 21 vilkår om gjennomført norskopplæring.

Det følger av § 27 første ledd fjerde punktum at avgjørelse i meldingssak regnes som enkeltvedtak. Det innebærer blant annet at avgjørelsen kan påklages etter bestemmelsene i § 27 og tilbakekalles etter bestemmelsene i § 26.

Til § 22 Erverv for barn

Bestemmelsen regulerer erverv av statsborgerskap for barn av personer som erverver norsk statsborgerskap ved melding etter §§ 20 og 21. Bestemmelsen omfatter ikke barn av foreldre som erverver statsborgerskap ved melding etter § 37. Automatisk erverv for disse barna ville innebåret et avvik fra gjeldende rett som bestemmelsen tar sikte på å videreføre i en overgangsperiode. Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende rett og avviker fra utvalgets forslag. Utvalget foreslo at også disse barna skulle erverve statsborgerskap etter søknad etter de ordinære reglene for barn som bipersoner. Se nærmere de generelle merknadene punkt 8.14 og punkt 9.8.

Barn som omfattes av første ledd erverver norsk statsborgerskap automatisk. Det er ikke anledning til å reservere seg mot erverv. Barnet må imidlertid være bosatt i Norge på tidspunktet for foreldrenes melding. I overensstemmelse med gjeldende rett kreves det ikke at barnet bor sammen med foreldrene. Det kreves imidlertid at barnet mister sitt andre statsborgerskap senest ved ervervet. Har barnet flere andre statsborgerskap kreves det at barnet løses fra alle. Ønsker foreldrene at barnet skal erverve norsk statsborgerskap samtidig med dem, dvs. automatisk, og annet statsborgerskap ikke tapes automatisk ved ervervet, må barnet søkes løst før foreldrene sender melding etter §§ 20 eller 21. Kravet om løsning er nytt i forhold til 1950-loven. Det er barnet ved vergen som må sannsynliggjøre at annet statsborgerskap er tapt.

Det oppstilles ikke krav til barnets vandel eller oppholdstid i riket. For å omfattes av første ledd kreves det etter annet ledd at barnet verken er gift eller registrert partner. Samboerforhold utelukker derimot ikke erverv etter bestemmelsen.

Bosetter barnet seg i Norge etter foreldrenes erverv av norsk statsborgerskap, eller det ikke erververer norsk statsborgerskap fordi det ikke er løst fra annet statsborgerskap senest ved foreldrenes erverv, er barnet henvist til eventuelt å søke norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i § 17.

Henvisningen til § 6 i tredje ledd innebærer at dersom grunnlaget for ervervet etter § 22 endres må det avgjøres etter § 6 hvilken betydning dette skal få for vedkommende.

Til kapittel 5 Tap av statsborgerskap

Til § 23 Tap ved erverv av annet statsborgerskap

Bestemmelsen regulerer tap ved erverv av annet lands statsborgerskap. Bestemmelsen er en konsekvens av prinsippet om ett statsborgerskap som loven bygger på, og er i hovedsak en videreføring av § 7 i 1950-loven. Se de generelle merknadene punkt 10.3. Som følge av at utvalget foreslo prinsippet om dobbelt statsborgerskap lagt til grunn for loven, har det ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse.

Første ledd bestemmer at statsborgerskapet tapes når annet statsborgerskap erverves etter søknad eller uttrykkelig samtykke. Dette er en direkte videreføring av § 7 nr. 1 i 1950-loven, som tolkes slik at vedkommende positivt må ha gitt uttrykk for et ønske om statsborgerskap i et annet land, og at det uttrykte ønsket har betydning for ervervet. Erverv etter «uttrykkelig samtykke» vil i de fleste tilfeller være ensbetydende med erverv ved melding. Automatisk erverv av annet statsborgerskap, dvs. erverv som ikke er foranlediget av søknad, melding eller uttrykkelig samtykke, vil ikke medføre tap av norsk statsborgerskap etter bestemmelsen.

Som i 1950-loven er det uten betydning for tapet om den som erverver annet statsborgerskap etter første ledd er bosatt i Norge eller ikke. I praksis vil erverv av statsborgerskap etter aktiv handling sjelden forekomme uten at erververen er bosatt i det nye landet. I flere land kan barn erverve statsborgerskap såfremt det har nådd en viss alder. Erverver barnet annet statsborgerskap på selvstendig grunnlag, dvs. uavhengig av foreldrene, taper barnet sitt norske statsborgerskap i medhold av første ledd. Det samme gjelder dersom barnet erverver annet statsborgerskap som følge av at det omfattes av foreldrenes søknad.

Annet ledd regulerer tap av statsborgerskap for barn under 18 år, når barnet erverver annet lands statsborgerskap som en automatisk følge av foreldrenes erverv, uten at det er søkt om statsborgerskap for barnet. Automatisk tap skjer likevel bare dersom mor eller far som erverver annet statsborgerskap har del i foreldreansvaret, og den andre av foreldrene ikke er norsk statsborger. Har mor eller far som erverver annet statsborgerskap foreldreansvaret alene, inntrer likevel ikke tap for barnet, dersom den andre av foreldrene er norsk. Har erververen ikke del i foreldreansvaret, får ervervet ikke betydning for barnets norske statsborgerskap, uansett om den andre av foreldrene er norsk eller ikke. Skulle personer over 18 år erverve annet statsborgerskap automatisk i forbindelse med foreldrenes søknad, omfattes de ikke av tapsbestemmelsen.

Automatisk tap av statsborgerskap for et barn inntrer ikke dersom barnet er gift eller registrert partner. I slike tilfeller vil barnet anses som selvstendig i forhold til sine foreldre, slik at det er mindre naturlig å la automatisk erverv av statsborgerskap få konsekvens for «barnets» norske statsborgerskap. Barn som er samboere er ikke likestilt med barn som er gift eller registrerte partnere når det gjelder spørsmålet om automatisk tap. Bestemmelsen harmonerer med § 17 som heller ikke tillegger samboerskap for barn betydning.

Til § 24 Tap ved fravær fra riket

Bestemmelsen fastslår vilkårene for tap av statsborgerskap ved fravær fra riket for den som har dobbelt statsborgerskap, samt vilkårene for likevel å beholde det norske statsborgerskapet. Bestemmelsen ble foreslått av utvalget i forslagene til §§ 8 og 11, og er i hovedsak en justering av 1950-lovens § 8 og §10 bokstav A tredje ledd. Se de generelle merknadene punkt 10.4.

Første ledd fastslår hovedregelen om at botid i Norge i 2 år er nødvendig for ikke automatisk å tape norsk statsborgerskap ved fylte 22 år. I motsetning til loven for øvrig, anvendes her begrepet «botid» og ikke «opphold». Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende har oppholdt seg i Norge, det kreves at vedkommende har vært bosatt. Det kreves ikke at botiden er sammenhengende. I utvalgets forslag var det tatt inn en bestemmelse om at botiden må kunne dokumenteres med utskrift fra folkeregisteret med mindre det foreligger særlige omstendigheter. Selv om det ikke er inntatt noe slikt krav i § 24, innebærer ikke det noen realitetsforskjell. Et behov for dokumentasjon vil for eksempel oppstå dersom det lenge etter blir spørsmål om statsborgerskapet faktisk var falt bort på 22-årsdagen. Den som hevder å ha sitt norske statsborgerskap i behold etter fylte 22 år må derfor kunne sannsynliggjøre at botidskravet var oppfylt. Utskrift fra folkeregisteret vil regelmessig være den enkleste og mest notoriske måten å sannsynliggjøre botiden på. Utskrift fra folkeregisteret er likevel ikke tilstrekkelig dokumentasjon dersom andre omstendigheter viser at utskriften ikke stemmer med faktisk botid. På den annen side kan etter omstendighetene kravet om botid anses sannsynliggjort på annen måte. Botid i til sammen syv år i Norge og de øvrige nordiske land er også tilstrekkelig til ikke å tape statsborgerskapet automatisk. Botiden i øvrige nordiske land må også kunne dokumenteres hvis nødvendig. Bestemmelsen om virkningen av botid i annet nordisk land har sin bakgrunn i Avtale mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om gjennomføring av visse bestemmelser om statsborgerrett, sist revidert 14. januar 2002 og i kraft fra 18. oktober 2003. I henhold til avtalens artikkel 3 får ikke landenes bestemmelser om tap av statsborgerrett ved fravær anvendelse på den som sammenlagt har hatt bopel i minst syv år i et annet avtaleland. Departementet legger til grunn at botid i de øvrige nordiske land må kunne legges sammen. Botid i Norge under to år må også kunne medregnes i syvårskravet. Det betyr at for eksempel ett år i Norge og til sammen seks år i de øvrige nordiske land fyller syvårskravet i bestemmelsen.

Til forskjell fra ordlyden i utvalgets forslag presiseres det at statsborgerskapet som tapes må være ervervet ved fødsel. Til forskjell fra 1950-loven gjelder kravet om botid også dem som er født i Norge. At det ikke har betydning hvor man er født innebærer at alle som har ervervet norsk statsborgerskap ved fødselen blir likestilt når det gjelder tap etter § 24.

Annet ledd bestemmer at den som ikke har to års botid i Norge, eller til sammen har bodd syv år i Norge og andre nordiske land, kan fremme søknad om likevel å beholde statsborgerskapet. Det er et vilkår for å beholde statsborgerskapet etter søknad at søkeren selv har en tilknytning til Norge. Opphold i Norge som ikke anses som botid, vil her få betydning. Dette avviker fra gjeldende lov, som også legger vekt på foreldrenes tilknytning. De nærmere krav til søkerens tilknytning foreslås gitt i forskrift i medhold av sjette ledd. Se nærmere de generelle merknadene punkt 10.4.5.3 om relevante tilknytningsmomenter. Søknad om å beholde det norske statsborgerskapet må fremmes innen vedkommende fyller 22 år, dvs. innen kl. 24.00 før fødselsdatoen. 22-års grensen er i overensstemmelse med aldersgrensen i gjeldende lov, se de generelle merknadene punkt 10.4.2.

Tredje ledd bestemmer at en søknad om å beholde det norske statsborgerskapet kan tas til behandling selv om den er fremsatt etter 22-årsfristen i annet ledd. At søknaden kantas til behandling, innebærer at avgjørelsen hører under forvaltningens frie skjønn. Vilkåret for oppreisning fra fristen er at søkeren ikke er vesentlig å bebreide for fristoversittelsen. Vesentlighetskravet bør anses oppfylt dersom søkeren for eksempel på grunn av sykdom var forhindret fra å overholde fristen. Det at søkeren befinner seg i rettsvillfarelse, dvs. har manglende eller uriktig kunnskap om fristen, anses ikke relevant, med mindre den uriktige oppfatningen skyldes konkrete og bevislige opplysninger fra vedkommende norske myndigheter. Selv om vesentlighetskriteriet ikke anses oppfylt, følger det av tredje ledd at søknaden likevel kan tas til behandling, dersom det ville være urimelig at statsborgerskapet tapes på grunn av forsømmelsen. Disse to vilkårene er alternative. Urimelighetsvilkåret bygger på en antagelse om at vilkårene for å beholde det norske statsborgerskapet er oppfylt. Antagelsen bygger på opplysninger gitt i søknaden. Det at søknaden tas til behandling, skal ikke gi føringer vedrørende søknadens utfall.

Innvilges en søknad om å beholde statsborgerskapet etter at søkeren er fylt 22 år, skal søkeren anses for å ha vært kontinuerlig norsk. Dette gjelder også i tilfeller hvor søknaden tas til behandling etter tredje ledd. Dette har særlig betydning for eventuelle barn som er født i perioden mellom mors eller fars fylte 22 år og innvilget søknad. Barna skal anses som norske i kraft av nedstamningsprinsippet i § 5.

Fjerde leddbestemmer at dersom barnets mor eller far taper statsborgerskapet ved fylte 22 år, omfattes også barnet av tapet, med mindre den annen av foreldrene fortsatt er norsk eller barnet selv fyller vilkårene, dvs. ett av botidsalternativene i første ledd. For å omfattes av bestemmelsen må barnet være født norsk før mor eller far fylte 22 år.

Regelen i fjerde ledd innebærer at for barn av foreldre som taper statsborgerskapet etter første ledd er det ikke botiden innen fylte 22 år som er avgjørende, men botiden innen det tidspunktet mor eller far taper sitt norske statsborgerskap, dvs. innen mor eller far fyller 22 år. Barnet vil nødvendigvis være svært ungt. Har barnet innen dette tidspunktet bodd to år i Norge eller til sammen syv år i nordiske land, er barnets norske statsborgerskap i behold selv om foreldrene mister sitt statsborgerskap.

Etter femte ledd får ikke paragrafens tapsregler anvendelse dersom tap fører til statsløshet. Reglene får derfor bare anvendelse på personer som har dobbelt statsborgerskap.

Forskriftshjemmelen i sjette ledd gjelder generelt. Det er først og fremst aktuelt å gi bestemmelser knyttet til første, annet og tredje ledd.

Til § 25 Tap etter søknad

Bestemmelsen fastsetter vilkårene for tap av norsk statsborgerskap etter søknad, og er materielt sett i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 9 og § 9 i 1950-loven. Se de generelle merknadene punkt 10.5.

Første leddomhandler den som har dobbelt statsborgerskap. Første ledd første punktum bestemmer at søker bosatt i utlandet i utgangspunktet har rett til å bli løst fra det norske statsborgerskapet. Det er ikke tilstrekkelig at søkeren oppholder seg i utlandet; det må kreves at søkeren har til hensikt å forbli utenfor Norge. Det kreves imidlertid ikke at søkeren er bosatt i det andre landet vedkommende er borger av; det er tilstrekkelig at søkeren er bosatt utenfor Norge. I motsetning til den som er bosatt i utlandet, har ikke den som er bosatt i Norge rett til å bli løst, se de generelle merknadene punkt 10.5.6.1. Dette er likevel en oppmykning i forhold til praksis etter 1950-loven. Etter praksis gis ikke løsning til person bosatt i Norge. Denne praksis har bakgrunn i at statsborgerskap er forbundet med både rettigheter og plikter, og det er ikke rimelig at adgangen til å si seg løst fra statsborgerskapet for den som er bosatt i landet skal kunne anvendes for å unnslippe plikter i forhold til den norske stat. Fordi det ikke kan utelukkes at enkelte søkere bosatt i Norge kan ha legitim grunn til å si fra seg statsborgerskapet, åpner paragrafen her for at søkeren også i slike tilfeller kan bli løst. Det må imidlertid være «urimelig» å nekte å løse vedkommende fra det norske statsborgerskapet for at slik løsning kan gis. Løsningsadgangen i slike tilfeller skal være en snever unntaksregel. Som eksempel kan man tenke seg en søker som ønsker å stille til parlamentsvalg i et land preget av unntakstilstander, hvor det derfor ikke er aktuelt å bosette seg, og det å stille til valg er betinget av at vedkommende ikke har dobbelt statsborgerskap. Den som derimot søker løsning for å slippe å avtjene verneplikt i Norge, vil ikke få søknaden innvilget.

Annet ledd synliggjør at statsløshet som regel vil være til hinder for løsning fra norsk statsborgerskap. Leddet omhandler de tilfellene hvor løsning søkes i forbindelse med erverv av statsborgerskap i annen stat. Som følge av at norsk statsborgerskap tapes automatisk ved erverv av annet statsborgerskap etter søknad eller uttrykkelig samtykke, er det sjelden nødvendig å søke løsning fra det norske statsborgerskapet i disse tilfellene. Bestemmelsen er imidlertid aktuell for den som søker statsborgerskap i et land som krever at søkeren er løst fra annet statsborgerskap før innvilgelse. Fristen for erverv av annet statsborgerskap må fastsettes i det enkelte tilfellet på bakgrunn av kunnskap om forventet saksbehandlingstid i det land det søkes om statsborgerskap. Om søkeren unnlater å fremme søknad om annet statsborgerskap i henhold til forutsetningen for løsningen fra det norske statsborgerskapet, skal vedkommende ikke anses som løst fra sitt norske statsborgerskap. Dette vil særlig ha betydning for eventuelle barn født etter vedtaket om løsning.

Barn taper ikke automatisk sitt norske statsborgerskap som følge av at foreldrene innvilges løsning. Også barn kan søkes løst, uansett alder, og uavhengig av om foreldrene søker løsning samtidig eller ikke. I likhet med reglene om erverv for barn som bipersoner i § 17, må det fremgå uttrykkelig av foreldrenes søknad om løsning om eventuelle barn skal omfattes av søknaden. Reglene om barns rettslige handleevne ved erverv eller tap av statsborgerskap følger av § 31.

Til § 26 Tilbakekall

Bestemmelsen regulerer adgangen til å tilbakekalle norsk statsborgerskap som er ervervet etter søknad eller ved melding. Hjemmelen for tilbakekall ved manglende løsning i første ledd medfører at det blir unødvendig å konstatere ugyldighet i disse tilfellene. Bestemmelsens annet ledd er strengt tatt overflødig ved siden av forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak uten klage og de ulovfestede regler om omgjøring på grunnlag av uriktige eller bristende forutsetninger. Lovfesting av tilbakekall i statsborgerloven er nytt i forhold til 1950-loven. Innholdet i annet ledd er hovedsakelig i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 18. Se de generelle merknadene punkt 10.6.

Første ledd regulerer adgangen til tilbakekall som følge av at søkeren ikke har oppfylt ervervsvilkåret i § 7 første ledd bokstav h, jf. § 10, om løsning fra annet statsborgerskap etter å ha blitt innvilget norsk statsborgerskap. En forutsetning for tilbakekall er at et krav om løsning innen et år uttrykkelig fremgår av vedtaket, dvs. at det ikke ble dispensert fra løsningskravet ved innvilgelsen av statsborgerskapet. Det følger av § 10 første ledd fjerde punktum at det kan gjøres unntak fra løsningskravet dersom løsning anses rettslig eller praktisk umulig eller av andre grunner fremstår som urimelig. Dersom det ikke fremgår av vedtaket at det ble dispensert fra løsningskravet, bestemmer § 26 første ledd at vedtaket om statsborgerskap skal tilbakekalles. Bestemmelsen legger dermed ikke opp til noen skjønnsmessig vurdering. Annet punktumgjør unntak fra bestemmelsen i første punktum dersom det er oppstått forhold etter innvilgelsen av statsborgerskap som tilsier at det bør dispenseres fra løsningskravet. Det dreier seg om forhold av samme art som kunne begrunne dispensasjon fra løsningskravet ved innvilgelsen av vedtaket om statsborgerskap, men som har oppstått i ettertid, og som vil bli nærmere regulert i forskrift i medhold av § 2 annet ledd. I slike tilfeller vil det være urimelig om statsborgerskapet tilbakekalles. Tredje punktum hjemler adgang til å unnlate tilbakekall etter bestemmelsen i første punktum, for de tilfellene hvor løsning dokumenteres, men dette gjøres etter ettårsfristen i § 10. Formålet med tilbakekallsregelen, effektivisering av prinsippet om ett statsborgerskap, tilsier ikke at det norske statsborgerskapet tilbakekalles dersom søkeren faktisk er løst fra annet statsborgerskap. I så fall vil tilbakekallet føre til at vedkommende blir statsløs. Foreligger særlige grunner, kan det likevel være ønskelig å beholde en åpning for tilbakekall i disse tilfellene. Som eksempel kan man tenke seg personer som har begått straffbare handlinger, og som lenge etter ettårsfristen i § 7 fjerde ledd fremlegger en løsningserklæring for å unngå tilbakekall og dermed mulig utvisning fra Norge. Det må antas at den som har søkt løsning fra annet statsborgerskap vil fremlegge løsningserklæringen når den foreligger. Det må også antas at de færreste vil vente med å søke løsning for å spekulere i at tilbakekallssak ikke blir reist.

Blir vedtaket om norsk statsborgerskap tilbakekalt fordi søkeren ikke har tatt nødvendige skritt for å bli løst fra annet statsborgerskap, må vedkommende eventuelt søke norsk statsborgerskap på nytt, etter hovedregelen i § 7.

Som nevnt ovenfor, kan det forekomme tilfeller hvor man finner grunn til å dispensere fra løsningskravet etter at statsborgerskapet er innvilget. I slike tilfeller bør den nye borgeren få beskjed om at statsborgerskapet ikke vil bli tilbakekalt. Også de som har dokumentert etterfølgende løsning innen ettårsfristen bør få beskjed om at vedtaket om statsborgerskap ikke blir tilbakekalt. I disse tilfellene skal det derfor sendes melding om at det norske statsborgerskapet er i behold, jf. fjerde punktum. I saker hvor søkeren kun kan bli løst etter at norsk statsborgerskap er innvilget må forvaltningen derfor enten treffe tilbakekallsvedtak, eller beslutning om at tilbakekallsvedtak ikke vil bli truffet.

Tilbakekall av statsborgerskap ved manglende løsning får virkning fra det tidspunktet vedtaket er endelig. Det vil si når klagefristen er utløpt, eller når klage på vedtaket er avgjort. Barn som blir født frem til dette tidspunktet blir dermed norske, jf. § 5, og deres norske statsborgerskap vil ikke kunne tilbakekalles. Annerledes om barna har ervervet norsk statsborgerskap som biperson til foreldrene, jf. § 17. For barna vil det likevel være truffet selvstendig vedtak om statsborgerskap. Spørsmålet om løsning fra annet statsborgerskap for barnet stiller seg ofte annerledes enn for foreldrene. Spørsmålet om tilbakekall av norsk statsborgerskap for barnet på grunn av manglende løsning må avgjøres på selvstendig grunnlag, uavhengig av tilbakekall av foreldrenes statsborgerskap.

Annet ledd hjemler tilbakekall på grunn av ugyldighet. Til forskjell fra utvalgets forslag til § 18 har departementet inntatt henvisning til forvaltningsloven § 35 i loven, slik at bestemmelsen gir uttømmende anvisning på i hvilke tilfeller tilbakekall av vedtak om statsborgerskap kan foretas. Lovfesting av tilbakekallsregelen synliggjør at statsborgerskap kan tilbakekalles på grunn av ugyldighet. Annet punktumbegrenser tilbakekallsadgangen som ellers ville fulgt av de alminnelige regler om omgjøring på grunn av ugyldighet, ved at det stilles krav om at de uriktige eller ufullstendige opplysningene hadde vesentlig betydning for vedtaket og at de er gitt av søkeren mot bedre vitende. Tilsvarende gjelder når søkeren mot bedre vitende har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Uriktige forhold som forvaltningen har lagt til grunn for sitt vedtak, men som ikke kan klandres søkeren, kan derfor ikke begrunne tilbakekall. Det følger av bestemmelsen at et vedtak om statsborgerskap anses som gyldig frem til vedtak om tilbakekall er truffet, selv om det hefter en alvorlig ugyldighetsgrunn ved vedtaket. Når statsborgerskap tilbakekalles på grunn av ugyldighet, inntrer imidlertid virkningen fra opprinnelig ervervstidspunkt. Vedkommende skal anses for aldri å ha vært norsk.

Når vilkårene for tilbakekall i annet ledd er oppfylt, kan statsborgerskapet tilbakekalles. Det er opp til forvaltningens skjønn å vurdere om adgangen skal benyttes. Sammenhengen med bestemmelsen i første ledd tilsier at bestemmelsen ikke skal anvendes som en unntaksbestemmelse. Statsløshet er ikke til hinder for tilbakekall.

Spørsmålet om tilbakekall for barn må vurderes særskilt når foreldrenes statsborgerskap er tilbakekalt på grunn av ugyldighet, jf. annet ledd. Utgangspunktet vil være at også barnets statsborgerskap tilbakekalles, men ikke nødvendigvis. Anses vedtak om å innvilge statsborgerskap til far som ugyldig som følge av manglende opplysninger om kriminalitet, slik at vandelskravet i § 7 første ledd bokstav g ikke var oppfylt, kan barnet fortsatt fylle kravene i § 17 som biperson til moren. Det vil ikke være grunnlag for å tilbakekalle barnets statsborgerskap dersom det på det opprinnelige ervervstidspunktet også fylte vilkårene for erverv som biperson til mor. Dersom mor har blitt norsk statsborger på et senere tidspunkt, kan det være aktuelt å tilbakekalle barnets statsborgerskap med virkning fra det opprinnelige ervervstidspunktet og frem til mor ble norsk, såfremt vilkårene for erverv av statsborgerskap for barnet etter § 17 var oppfylt da mor ervervet norsk statsborgerskap.

Det fremgår av §§ 20 og 21 at avgjørelse om statsborgerskap etter melding anses som vedtak om statsborgerskap. Disse avgjørelsene omfattes også av § 26 om tilbakekall ved ugyldighet. Ettersom melderen ved tilbakekall skal anses for aldri å ha vært norsk, reiser spørsmålet seg om tilbakekall for vedkommendes barn som ervervet statsborgerskapet automatisk, jf. § 22. Dette spørsmålet reguleres imidlertid av § 22 som viser til § 6.

Til kapittel 6 Saksbehandling m.m.

Til § 27 Saksgang

Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven, og avviker fra utvalgets utkast til § 16. Se de generelle merknadene punkt 11.1.

Første ledd første punktum angir hvilke organer som tar imot og forbereder behandlingen av søknader om statsborgerskap i første instans. Søknad om statsborgerskap omfatter også søknad om å beholde norsk statsborgerskap etter § 24 annet ledd. Første ledd første punktum er i overensstemmelse med det som gjelder i dag, men det er ikke inntatt bestemmelser om dette i 1950-loven. Det fremgår av første ledd annet punktum at Utlendingsdirektoratet avgjør søknadene i motsetning til gjeldende lov der Utlendingsdirektoratet har myndighet til dette etter delegasjon.

Innholdet i første ledd tredje punktum innebærer at fylkesmannen ikke lenger skal ta imot meldinger om statsborgerskap. Politiet skal ha denne oppgaven i tillegg til å være forberedende instans ved søknader. Politiet sjekker at meldingene er korrekt utfylt. Ved meldinger etter § 20 må politiet også undersøke om vandelsvilkåret antas å være oppfylt. Det fremgår av første ledd fjerde punktum at Utlendingsdirektoratet avgjør alle saker om melding i første instans. Fylkesmannen er med dette ikke lenger behandlende instans i saker om erverv av norsk statsborgerskap. Det følger også av fjerde punktum at avgjørelse av om en melding skal godtas eller ikke er enkeltvedtak. Det innebærer blant annet at vedtak om ikke å godta melding om norsk statsborgerskap kan påklages, og at godtatt melding senere kan bli tilbakekalt. Når Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om å godta en melding om norsk statsborgerskap, er vedkommende å anse som norsk fra det tidspunktet politiet mottok meldingen.

I tilbakekallssakene i annet ledd er det ikke nevnt noe om hvilket organ som forbereder disse sakene, da dette vil kunne variere i forhold til grunnlaget for tilbakekall. Det er Utlendingsdirektoratet som avgjør om tilbakekallssak skal reises, og det er Utlendingsdirektoratet som utsteder forhåndsvarsel om tilbakekall.

Det følger av tredje ledd at klage i statsborgersaker skal behandles av Utlendingsnemnda. Bestemmelsene i utlendingsloven om Utlendingsnemnda og behandlingsformer mv. i Utlendingsnemnda gjelder ved behandling av klagene. Tredje ledd innebærer at departementet ikke lenger er klageinstans. Som det fremgår under de generelle merknadene punkt 11.1.7 er det fremmet forslag om nye styringsforhold i utlendingsloven, blant annet endringer i utlendingsloven §§ 38a og 38b. Dersom Stortinget vedtar disse forslagene, vil henvisningen i tredje ledd i bestemmelsene i utlendingsloven innebære at endringene automatisk får virkning for forslaget til ny statsborgerlov. Dersom Stortinget vedtar forslaget om endringer i styringsforholdene på utlendingsfeltet, vil departementet vurdere om dette også bør gjelde på statsborgerfeltet, og eventuelt fremme eget lovforslag om dette. Dersom Stortinget vedtar forslaget til endringer i utlendingsloven §§ 38a og 38b, bør ordlyden i tredje ledd endres. Det kan gjøres ved at leddet får følgende ordlyd: «Vedtak som nevnt i første og annet ledd kan påklages til Utlendingsnemnda. Klagen behandles etter utlendingsloven § 38a med unntak av sjette ledd og § 38 b med unntak av annet ledd.»

Til § 28 Instruksjonsmyndighet

Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven og avviker fra utvalgets forslag. Bestemmelsen vil sannsynligvis bli foreslått endret før den trer i kraft. Se de generelle merknadene punkt 11.1.

Første ledd er en konsekvens av at man legger klagebehandlingen til Utlendingsnemnda. Da er det naturlig å ha tilsvarende bestemmelser om instruksjonsmyndighet som etter utlendingsloven, ettersom Utlendingsnemnda også er klageinstans i saker etter den. Bestemmelsen er utformet i tråd med utlendingsloven § 38. Se Ot.prp. nr. 38 (1995-96), Ot.prp. nr. 17 (1998-99), Ot.prp. nr. 31 (1999-2000) og Ot.prp. nr. 19 (2000-2001) om endringer i utlendingsloven, som bakgrunn for denne bestemmelsen.

I saker hvor hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn gjør seg gjeldende, kan departementet gi generelle instrukser og instrukser om hva som skal bli resultatet i en konkret enkeltsak. Departementet kan instruere både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Instrukser fra departementet kan blant annet gå ut på at en sak skal avslås, innvilges eller stilles i bero inntil videre. Det kan også instrueres om at et statsborgerskap skal tilbakekalles. Klage på avslag som følge av at departementet har instruert Utlendingsdirektoratet om å avslå en sak fordi det foreligger hensyn som nevnt, går til Utlendingsnemnda. Det legges til grunn at departementet også kan instruere Utlendingsnemnda om avgjørelsen. Det kan reises tvil om denne klagebehandlingen er reell. Det vises her til St. meld. nr. 21 (2003-2004) Styringsforhold på utlendingsfeltet, punkt 4.4.2, der det foreslås at Kongen i statsråd gjøres til klageorgan ved behandling av denne type saker etter utlendingsloven. I noen tilfeller er det først når saken har kommet til Utlendingsnemnda at spørsmålet om instruks er aktuelt. Instruksjonsretten gjelder også overfor politiet og norske utenriksstasjoner.

Bestemmelsen i annet ledd om prioritering av saker innebærer at departementet kan bestemme hvilken type saker den enkelte instans til enhver tid skal prioritere behandlingen av, slik tilsvarende bestemmelse etter utlendingsloven tolkes i praksis.

Til § 29 Opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt

Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven. Utvalget har ikke foreslått noen slik bestemmelse. Se de generelle merknadene punkt 11.2.

Bestemmelsen gjelder i tillegg til forvaltningsloven § 17 om forvaltningens utrednings- og informasjonsplikt. Bestemmelsen fastslår søkerens plikt til å bidra til en saks opplysning før et vedtak om statsborgerskap treffes. Fordi det kan avstedkomme tvil om en opplysning faktisk har relevans, omfatter plikten også opplysninger som kan ha betydning for vedtaket om statsborgerskap, men kanskje viser seg å ikke ha det. Som et ledd i opplysningsplikten kan søkeren også pålegges å fremskaffe nødvendig dokumentasjon på opplysningene. Det er likevel en forutsetning at dette er praktisk mulig. Konsekvensen av at søkeren ikke bidrar til å gi nødvendige opplysninger, eller dokumenterer opplysninger når dette kreves, vil normalt måtte føre til at søknaden avslås.

Den saken gjelder kan også pålegges å møte personlig for utlendingsmyndighetene. Møteplikten omfatter ikke bare den som søker norsk statsborgerskap, men også den som er innvilget statsborgerskap. Et krav om møteplikt både når søknaden fremsettes, og senere når statsborgerbrevet hentes, vil sikre at den som søker norsk statsborgerskap fyller vilkåret i § 7 første ledd bokstav c.

Til § 30 Adgang til å stille behandling av søknad i bero

Bestemmelsen regulerer i hvilke tilfeller en søknad om statsborgerskap kan stilles i bero. Bestemmelsen som hovedsakelig er i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 17, er ny i forhold til 1950-loven. Se de generelle merknadene punkt 11.3. Bestemmelsen er i realiteten en synliggjøring og presisering av bestemmelsene i forvaltningsloven § 11a.

Første ledd gir adgang til å utsette å treffe vedtak om statsborgerskap, når det er oppstått spørsmål om å treffe vedtak etter utlendingsloven. At det kun er adgang til å stille søknaden i bero innebærer at det kan treffes vedtak, dersom saken for øvrig tilsier det. Dette vil være nærliggende dersom søknaden kan avslås uavhengig av avgjørelsen etter utlendingsloven, for eksempel fordi vilkåret om oppholdstid ikke er oppfylt. Som følge av at det er Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som behandler saker etter utlendingsloven og statsborgerloven, blir bestemmelsen av mindre praktisk betydning enn etter utvalgets forutsetning om at klagebehandlingen etter statsborgerloven skulle forbli i departementet, se nærmere de generelle merknadene punkt 11.1. Saker etter utlendingsloven kan blant annet være utvisning, spørsmål om tilbakekall av bosettingstillatelse eller søknad om utlendingspass.

Adgangen til å stille søknaden i bero begrenses til tilfeller hvor avgjørelsen i utlendingssaken vil ha betydning for søknaden om statsborgerskap. Blir en utlending utvist, eller en bosettingstillatelse kalt tilbake, vil vilkåret om bosettingstillatelse i § 7 første ledd bokstav d ikke lenger være oppfylt. En avgjørelse av søknad om utlendingspass vil derimot ikke ha betydning for spørsmålet om statsborgerskap. Det er derfor ikke grunn til å avvente avgjørelsen av en slik søknad, før det tas stilling til spørsmålet om statsborgerskap.

Etter annet ledd kan søknaden om statsborgerskap også stilles i bero når søkeren er under etterforskning for straffbart forhold. Denne bestemmelsen er en videreføring av gjeldende praksis. Det kan ikke kreves at det er tatt ut siktelse, selv om dette vil være situasjonen i de fleste tilfeller. Bestemmelsen synliggjør at søkeren ikke har rett til norsk statsborgerskap selv om søkeren ikke er ilagt reaksjon som ville hindret statsborgerskap etter § 7 første ledd bokstav g. Adgang til å stille søknaden i bero i slike tilfeller følger også av forvaltningsloven § 11a fordi utsettelsen av avgjørelsen er begrunnet, og forvaltningsloven § 17 fordi saken uten avgjørelse i straffesaken ikke er tilstrekkelig opplyst. Som etter første ledd begrenses adgangen til berostillelse til forhold som kan ha betydning for statsborgersøknaden. Mulige straffbare forhold hvis straffereaksjon i praksis ikke vil utskyte tidspunktet for innvilgelse av statsborgerskap, gir derfor ikke adgang til å stille en søknad i bero.

Til § 31 Søknader om erverv eller tap av statsborgerskap for barn

Bestemmelsen regulerer barns rettslige handleevne og barns rett til å bli hørt ved erverv og tap av statsborgerskap. Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven og bygger på utvalgets forslag til § 14. Se de generelle merknadene punkt 11.4.

Det følger av første ledd første punktum at barn ikke gis selvstendig rettslig handleevne i statsborgersaker, og derfor må representeres av andre, vanligvis foreldrene i fellesskap når de har felles foreldreansvar. Spørsmålet om barns rettslige handleevne kommer opp når barnet skal erverve statsborgerskap på selvstendig grunnlag etter søknad eller ved melding etter § 21, når det søkes erverv som biperson eller når barnet søkes løst fra norsk statsborgerskap. Annet punktum modifiserer bestemmelsen i første punktum dersom oppholdsstedet til en av foreldrene er ukjent, slik at det er tilstrekkelig med den enes samtykke, selv om de har felles foreldreansvar. Bestemmelsen er ment som en snever unntaksbestemmelse. Det skal ikke være tilstrekkelig til å gjøre unntak fra kravet om samtykke at man ikke vet hvor vedkommende er, eller at vedkommende ikke har gitt lyd fra seg på lange tider. Bestemmelsen er tenkt brukt i tilfeller hvor det er praktisk umulig å komme i kontakt med vedkommende. At det er umulig bør understøttes av opplysninger fra offentlige myndigheter, tidligere arbeidsgiver eller sannsynliggjøres på annen måte. Annet punktum kan også dekke tilfeller hvor det er sannsynlig at vedkommende faktisk er død, men det mangler offentlig utstedt dødsattest som dokumenterer at den andre av foreldrene har foreldreansvaret alene. Tredje punktum sier ikke mer enn det som følger av barneloven § 38 og barnevernloven § 4-20 første ledd annet punktum. Det kreves ikke at barnet bor sammen med den eller de som representerer barnet, eller at den eller de bor i Norge.

Etter annet ledd gis barnet medbestemmelsesrett ved fylte tolv år. Kravet til samtykke innebærer at barnet gis en vetorett i saker der det skal treffes vedtak om barnets eget statsborgerskap. Annet ledd retter seg mot forvaltningen som må sikre at barnets samtykke foreligger i søknaden, som hovedregel ved barnets egenhendige underskrift.

Ved overtredelse av bestemmelsene i første og annet ledd kan vedtaket om erverv eller tap anses ugyldig.

Tredje ledd retter seg også mot den myndighet som treffer avgjørelse i saken, og er en synliggjøring av bestemmelsen i barnekonvensjonen artikkel 12. Avgjørelsesorganet må ta stilling til hvilken vekt barnets mening skal ha. Barnets mening kan videreformidles gjennom den eller de som representerer barnet i henhold til bestemmelsene i første ledd (barnets verge). Overtredelse av denne bestemmelsen kan anses som saksbehandlingsfeil, som kan få betydning for vedtakets gyldighet.

I motsetning til utvalgets forslag inneholder ikke paragrafen bestemmelser om hvem som representerer umyndiggjorte. Regler om dette følger av vergemålsloven. Departementet har heller ikke foreslått noen henvisning i loven til norske interlegale regler ved spørsmål om representasjon for barnet etter utenlandsk rett.

Til kapittel 7 Gebyr og straff

Til § 32 Gebyr

Bestemmelsen regulerer omfanget av gebyrplikt etter loven. Bestemmelsen avviker noe fra 1950-loven § 17 annet punktum, som overlater til forskrift å regulere innhold og omfang av gebyrplikt. Bestemmelsen ble foreslått og innført etter at utvalget avsluttet sitt arbeid. Utvalget foreslo ingen bestemmelse om gebyr. Se de generelle merknadene punkt 12.1.

Første punktum gir hjemmel for forvaltningen til å kreve gebyr. I motsetning til gjeldende rett, jf. forskrift 29. august 2003 om gebyr for handsaming av søknad om norsk riksborgarrett § 1, gjelder gebyrplikten ikke bare ved behandling av søknader om statsborgerskap, men også ved behandling av meldinger. At plikten inntrer ved behandling av søknad eller melding innebærer at utfallet av behandlingen ikke har betydning for selve gebyrplikten.

At gebyrplikt utløses ved søknad om norsk statsborgerskap, innebærer at søknader om å beholde norsk statsborgerskap etter § 24 annet ledd, samt søknader om å bli løst fra norsk statsborgerskap etter § 25, faller utenfor gebyrplikten.

Etter annet punktum vil det nærmere innholdet av gebyrplikten, derunder unntak fra plikten, bli utformet i forskrift.

Departementet legger opp til at unntaket for barn under 18 år i gjeldende forskrift blir videreført i forskrift til ny lov. Unntak for barn vil innebære at gebyrplikt ikke skal utløses i forbindelse med søknad eller melding fra barn, uansett om det dreier seg om søknad for barnet som hovedperson i medhold av § 7, §§ 11 til 18 eller § 21 om gjenerverv ved melding, eller søknad etter § 17 som biperson til foreldrene.

Til § 33 Straff

Bestemmelsen er ny i forhold til 1950-loven, men i overensstemmelse med utvalgets forslag til § 19. Se de generelle merknadene punkt 12.2.

Bestemmelsen begrenser seg til å hjemle straff for uriktige eller villedende opplysninger i forbindelse med sak etter loven. Sak etter loven omfatter både søknad om statsborgerskap etter § 7 og etter §§ 11 til 18, melding etter §§ 20 og 21, søknad om å beholde norsk statsborgerskap etter § 24, søknad om å bli løst fra norsk statsborgerskap etter § 25, sak om tilbakekall etter § 26, og melding etter § 37. Det kreves ikke at de uriktige opplysningene faktisk har ledet til uriktig beslutning etter loven. Det oppstilles heller ikke krav om at det er den som har sak etter loven som har gitt de vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysningene. Bestemmelsen rammer enhver som gir uriktige eller villedende opplysninger. Normalt er det den saken gjelder som gir slike opplysninger. Det er ikke tilstrekkelig at opplysningene er uriktige eller villedende. Det kreves at de er enten vesentlig uriktige eller åpenbart villedende.

Bestemmelsen er i overensstemmelse med utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b om straff for uriktige eller åpenbart villedende opplysninger. Bestemmelsen avviker fra straffeloven § 166 ved at skyldkravet også dekker grov uaktsomhet.

Straffebestemmelsen er uavhengig av andre sanksjoner eller reaksjoner. Selv om det treffes vedtak om tilbakekall og utvisning, er ikke det til hinder for også å anvende straffebestemmelsen.

Til kapittel 8 Sluttbestemmelser

Til § 34 Ikrafttredelse

Bestemmelsen avviker noe fra utvalgets forslag, og har fått sin egen paragraf. Se de generelle merknadene punkt 13.

Ved opphevelsen av 1950-loven oppheves også alle utfyllende bestemmelser til loven, derunder bestemmelser gitt i rundskriv. Ikrafttredelsestidspunktet utgjør skjæringstidspunktet mellom ny og gammel lov for alle bestemmelsene i loven. For overgangsregler vises det til §§ 36 og 37.

Til § 35 Den europeiske konvensjon om statsborgerskap

Utvalget hadde ikke foreslått noen egen bestemmelse om ratifikasjon av Den europeiske konvensjon om statsborgerskap 6. november 1997. Det vises til punkt 15.1 om behovet for Stortingets ratifikasjon av konvensjonen. Ved vedtakelsen av loven gir Stortinget samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.

Til § 36 Overgangsregler

Bestemmelsen avviker fra utvalgets forslag og har fått sin egen paragraf. Se de generelle merknadene punkt 13.

Første ledd første punktum fastslår det nokså selvsagte at søknader og meldinger som er fremmet etter lovens ikrafttredelse skal behandles etter loven her. En søknad er fremmet når den enten er innlevert direkte til vedkommende myndighet eller postlagt. En melding er fremmet når den er kommet frem til rett instans. Ved erverv ved melding inntrer rettsvirkningene fra dette tidspunktet.

Meldinger etter 1950-loven fremmet før ny lov trådte i kraft må behandles for å avgjøre om vilkårene for erverv ved melding er oppfylt. Det kan ikke sendes inn ny melding eller tillegg til innsendt melding etter 1950-loven dersom innsendt melding er mangelfull. I slike tilfeller må det fremmes søknad eller melding etter ny lov. Første ledd annet punktum fastslår at søknader og meldinger som er fremmet før lovens ikrafttredelse skal behandles etter loven her, dersom det vil være til gunst for søkeren eller melderen. Dette har imidlertid ingen betydning for meldinger, da melderen ikke vil omfattes av gunstigere bestemmelser i ny lov.

Blir en søknad eller melding som var fremmet før ny lov trer i kraft avslått, dvs. man finner at vilkårene for erverv av norsk statsborgerskap ikke er oppfylt, følger det av henvisningen i annet ledd til § 27 tredje ledd at eventuell klage skal gå til Utlendingsnemnda. Det samme gjelder andre saker som er oppstått før ny lov trer i kraft, for eksempel spørsmål om tilbakekall av statsborgerskap etter forvaltningsloven § 35 eller de ulovfestede regler om omgjøring. Det følger videre av henvisningen til § 27 tredje ledd at disse klagesakene i Utlendingsnemnda skal behandles på samme måte som klagesaker etter ny lov. Henvisningen i annet ledd til § 28 innebærer at det er reglene om instruksjonsmyndighet i ny lov som gjelder, selv om en sak behandles etter bestemmelsene i 1950-loven.

Tredje ledd første punktum fastslår at meldinger som er innkommet til fylkesmannen, men ikke avgjort på det tidspunktet ny lov trer i kraft, skal oversendes Utlendingsdirektoratet. Bestemmelsen er en konsekvens av at fylkesmannen ikke lenger vil være behandlende instans i statsborgersaker, og klargjør hva som skjer i overgangsperioden. I tredje ledd annet punktum reguleres hva som skal skje med klager som er innkommet til departementet, men som ikke er avgjort på det tidspunktet ny lov trer i kraft. Bestemmelsen er en konsekvens av at departementet ikke lenger skal behandle klager etter statsborgerloven.

Til § 37 Særlige overgangsregler for barn født før lovens ikrafttredelse

Bestemmelsen er den eneste i ny lov som gir anvisning på erverv av statsborgerskap ved melding, i tillegg til bestemmelsene i §§ 20 og 21 for nordiske borgere.

Første ledd inneholder en overgangsregel for adopterte barn som omfattes av § 1a annet ledd i 1950-loven, men som ikke har ervervet norsk statsborgerskap ved melding før ny lov trer i kraft. Bestemmelsen avviker fra utvalgets forslag, se de generelle merknadene punkt 13.1.2.

Det fremgår av § 5 at også barn mellom 12 og 18 år skal erverve norsk statsborgerskap automatisk ved adopsjonen. § 37 første ledd gjelder kun adopsjoner av barn som på adopsjonstidspunktet var mellom 12 og 18 år, og kun for adopsjoner foretatt etter 1. oktober 1999 og frem til ny lov trer i kraft. Barnet må ikke være fylt 18 år på det tidspunktet melding fremmes. Se merknadene til § 36 om når en melding anses fremmet. Henvisningen til adopsjonsloven §§ 1 og 16 e innebærer at det kun gjelder adopsjoner foretatt av departementet, eller utenlandske adopsjoner som det er gitt forhåndssamtykke til. Det kan innleveres meldinger etter første ledd i inntil seks år etter lovens ikrafttredelse. Da vil det ikke lenger være adoptivbarn som omfattes av meldingsreglene etter 1950-loven.

Annet ledd er en videreføring av meldingsregelen i 1950-loven § 2a. Bestemmelsen avviker ikke materielt fra utvalgets forslag, se de generelle merknadene punkt 13.1.2. I motsetning til bestemmelsen i første ledd er bestemmelsen i annet ledd ikke begrenset tilbake i tid. Barnet må imidlertid ikke ha fylt 18 år når melding fremmes. I forhold til gjeldende § 2a er omtalen av hvem som skal anses som far forenklet uten at noen realitetsendring er tilsiktet. Det kan innleveres meldinger etter annet ledd i inntil 18 år etter lovens ikrafttredelse.

Det følger av tredje ledd at § 31 også skal gjelde for erverv etter første og annet ledd i paragrafen her. Det følger av § 31 annet ledd at barn som har fylt tolv år må samtykke til ervervet. Slikt samtykke måtte også foreligge etter 1950-loven §§ 1a og 2a.

Fjerde ledd inneholder en overgangsbestemmelse for barn som søker statsborgerskap som biperson til sine foreldre. For at barn skal kunne erverve norsk statsborgerskap i medhold av § 17 må foreldrene erverve eller ha ervervet norsk statsborgerskap etter nærmere angitte bestemmelser i loven. Uten bestemmelsen i § 37 fjerde ledd vil ikke barn av foreldre som har ervervet statsborgerskap i medhold av 1950-loven bli omfattet av ervervsreglene i § 17.