12 Enkelte særspørsmål

12.1 Gebyr

12.1.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov § 17 annet punktum gir hjemmel for å kreve gebyr for behandling av søknader om statsborgerskap. Bestemmelsen lyder:

«Kongen kan ved fyresegn fastsetje at det skal krevjast gebyr for å handsame søknad om norsk borgarrett.»

Bestemmelsen kom inn i loven ved lov 29. august 2003 nr. 88 om endringer i utlendingsloven og i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett (gebyr). Begrunnelsen for endringen fremgår av Ot.prp. nr.19 (2002-2003) punkt 2.4.1:

«Det er svært mange søknader om norsk statsborgerskap som sendes inn til tross for at søker ikke har den tilstrekkelige botiden som kreves. Et saksbehandlingsgebyr vil føre til en større bevissthet rundt reglene om hva som skal til for at en søknad er riktig utfylt, og dessuten en økt bevissthet om hvilke vilkår som må være oppfylt for å få innvilget norsk statsborgerskap. Det vil være i alles interesse at det ikke leveres en søknad som er uriktig utfylt eller som er åpenbart grunnløs.»

Lovbestemmelsen gir hjemmel for å fastsette i forskrift at det skal kreves gebyr i bestemte tilfeller. Forskriftshjemmelen gir også hjemmel til å fastsette gebyrets størrelse og unntak for gebyrplikt. Det fremgår av Ot.prp. nr. 19 (2002-2003) punkt 2.4.1 at det bare er søknader etter § 6 som er gebyrbelagte. Det innebærer at det ikke skal betales gebyr for søknader om å beholde statsborgerskapet etter § 8 eller søknad om løsning fra norsk statsborgerskap etter § 9. Hjemmelen gir heller ikke adgang til å ilegge gebyr ved melding om norsk statsborgerskap. Forskrift om gebyr for handsaming av søknad om norsk riksborgarrett ble gitt 29. august 2003 og trådte i kraft 1. oktober 2003. Det følger av forskriften § 2 at barn under 18 år er fritatt for gebyr. Det er ikke gjort unntak for flyktninger og statsløse. Gebyret er for tiden kr 2 000.

Innkreving av et behandlingsgebyr er i overensstemmelse med Europarådskonvensjonen av 1997. Artikkel 13 gir adgang til å kreve et rimelig («reasonable») gebyr. Konvensjonen krever ikke at man gjør unntak for særskilte grupper av søkere.

12.1.2 Nordisk rett

Danmark, Finland og Sverige krever behandlingsgebyr for søknader om statsborgerskap. Landene krever også gebyr når statsborgerskap erverves ved melding. På Island kreves gebyr ved erverv av statsborgerskap. Dette gebyret er ikke et behandlingsgebyr, men et gebyr som avkreves dem som får innvilget statsborgerskap, enten etter søknad eller ved melding.

Gebyrets størrelse varierer landene imellom. Høyeste gebyr krever Finland med 400 euro for søknad om statsborgerskap.

I Danmark er søknadsgebyret kr 1 000. Det kreves ikke gebyr av barn som er omfattet av foreldrenes søknad om statsborgerskap, eller som har foreldre som er født danske eller senere er blitt danske. Det betales gebyr ved første gangs søknad. Det vil si at en søker som har fått avslag på søknad, ikke må betale nytt gebyr ved ny søknad.

I Sverige er gebyret for søknad om statsborgerskap kr 1 500. Det gjøres unntak fra gebyrplikten for flyktninger og statsløse som har fått svensk reisedokument. For meldinger varierer gebyret fra kr 175 til kr 475.

12.1.3 Departementets forslag og vurderinger

Forslag om gebyr var ikke omtalt i utvalgets utredning. I ettertid er en hjemmel for å kreve gebyr inntatt i gjeldende lov § 17, jf. punkt 12.1.1. Departementet foreslår at hjemmelen for gebyr for behandling av søknader om statsborgerskap videreføres i ny lov. I tillegg til å redusere antall ufunderte saker, vil gebyr øke statens inntekter. I overensstemmelse med gjeldende rett foreslås at det bare skal kunne kreves gebyr for søknader om å erverve norsk statsborgerskap. Det vil si at søknader om å bli løst fra norsk statsborgerskap faller utenfor. Departementet legger til grunn at gebyrhjemmelen heller ikke skal omfatte søknader om å beholde norsk statsborgerskap. Etter gjeldende rett fremsettes det i en del tilfeller søknader om å beholde norsk statsborgerskap, selv om søkeren tilfredsstiller kravet til tilhørighet til Norge etter lovens § 8. I slike tilfeller er det ikke nødvendig med søknad. Det er grunn til å anta at man vil oppleve slike unødvendige søknader også etter ny lov. Fordi det i enkelte tilfeller kan være uklart ved fremsettelse av søknad om det er nødvendig med søknad om å beholde norsk statsborgerskap, går departementet inn for at gjeldende rett om ikke å kreve gebyr i disse tilfellene videreføres.

Departementet foreslår at hjemmelen for å kreve gebyr også omfatter meldinger, jf. punktene 9 og 13. Den nærmere reguleringen av gebyr bør gjøres i forskrift til loven. Gebyrets størrelse og regler om unntak bør fremgå av forskriften. Departementet forutsetter at unntaket, som nylig er innført for barn under 18 år, skal videreføres i forskrift til loven. Departementet legger også opp til at det fortsatt ikke skal gjøres unntak for særskilte grupper av søkere.

Departementets forslag til bestemmelse om gebyr fremgår av utkastet til § 32.

12.2 Straff

12.2.1 Innledning

Statsborgerloven har ingen straffebestemmelser. Straffbare forhold i forbindelse med søknad om statsborgerskap kan straffes etter bestemmelser i straffeloven. Straffbare forhold kan oppstå dersom søkeren gir uriktige opplysninger eller forfalsker eller gjør bruk av forfalskede dokumenter for å oppnå at søknaden innvilges.

12.2.2 Gjeldende rett

Straffeloven har bestemmelser om falsk forklaring i kapittel 15. Falsk forklaring for offentlig myndighet er regulert i § 166 som lyder:

«Med Bøder eller med Fængsel indtil 2 Aar straffes den, som afgiver falsk Forklaring for Retten eller for Notarius eller i Fremstillinger, han som Part eller Retsfuldmægtig i en Sag fremlegger for Retten, eller som mundtlig eller skriftlig afgiver falsk Forklaring til nogen offentlig Myndighed i Tilfælde, hvor han er pligtig til at forklare sig til denne, eller hvor Forklaringen er bestemt til at afgive Bevis.

Paa samme Maade straffes den, der bevirker eller medvirker til, at en ham vitterlig usand Forklaring i noget af de ovennævnte Tilfelde afgives af en anden.»

Bestemmelsen retter seg altså ikke mot enhver falsk forklaring gitt til offentlig myndighet. Forutsetningen for straff er at gjerningsmannen er pliktig til å forklare seg, eller at forklaringen er bestemt til å avgi bevis. Det foreligger ikke forklaringsplikt etter statsborgerloven. Det er i søkerens egen interesse at statsborgermyndighetene gis de nødvendige opplysninger slik at søknaden kan behandles. Spørsmålet blir derfor om en forklaring er «bestemt at afgive bevis». Hva som ligger i dette kan være uklart. Det mest praktiske anvendelsesområdet for straffeloven § 166 er opplysninger gitt til politiet under etterforskningen av en straffesak, eller som ledd i politiets utøvelse av forvaltningsmyndighet. Det er imidlertid antatt at bestemmelsen også kan komme til anvendelse på forklaringer gitt til andre offentlige myndigheter i tilknytning til deres myndighetsutøvelse, jf. Bratholm/Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, bind II (1995) s. 351.

Med falsk forklaring menes en forklaring som er bevisst usann. Den som avgir forklaring i god tro rammes ikke av straffeloven § 166. Både skriftlig og muntlig forklaring rammes. I statsborgersaker vil det praktiske anvendelsesområdet for straffeloven § 166 være der det oppgis uriktige opplysninger i søknader eller skriftlige meldinger. Også fortielser omfattes av straffebudet, dersom fortielsen medfører at man gir inntrykk av å ha forklart seg om alt som er av interesse. Dersom man nekter å avgi opplysninger, er ikke dette falsk forklaring.

Det er bare forsettlige overtredelser av bestemmelsen som er straffbare, jf. straffeloven § 40. Kravet til forsett innebærer blant annet at gjerningspersonen må være klar over at forklaringen er «bestemt til å avgi bevis», dvs. at vedkommende må være innforstått med at opplysningen er relevant for søknaden.

Straffen for overtredelse av straffeloven § 166 er bøter eller fengsel inntil to år. Bestemmelsen rammer også medvirkning.

Til tross for at straffeloven § 166 er generell, har utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b en egen straffebestemmelse som rammer falsk forklaring. Denne lyder:

«Med bøter eller med fengsel inntil seks måneder eller med begge deler straffes den som

[...]

b) forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i sak etter loven.»

I motsetning til straffeloven § 166, rammer utlendingsloven også opplysninger som er gitt grovt uaktsomt. At et forhold faller inn under utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b, utelukker ikke anvendelse av straffeloven § 166, jf. blant annet Rt. 1994 s. 1426.

Straffeloven har bestemmelser om dokumentfalsk i kapittel 18. Dokumentfalsk i sak etter statsborgerloven rammes av disse bestemmelsene, se særlig straffeloven § 182.

12.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget forutsetter at uriktige forklaringer som gis i forbindelse med en statsborgersøknad, faller inn under straffeloven § 166. Utvalget foreslår likevel å innta en straffebestemmelse om falsk forklaring i statsborgerloven. Det foreslås at også de grovt uaktsomme forhold kriminaliseres. Begrunnelsen er blant annet hensynet til sammenhengen i lovverket. Utvalget uttaler:

«Dersom noen grovt uaktsomt gir en uriktig opplysning til norske myndigheter, er det vanskelig å se at tilfellet er mer straffverdig der det fører til en oppholdstillatelse etter utlendingsloven, enn der opplysningen fører til norsk statsborgerskap og derved en ubetinget rett til opphold i riket. Det kan også være vanskelig å avgjøre om en opplysning er gitt i forbindelse med utlendingssaken eller statsborgersaken.»

Etter utvalgets syn vil en straffebestemmelse kunne ha større preventiv effekt dersom den kommer til uttrykk direkte i loven.

Strafferammen bør være den samme i statsborgerloven som etter tilsvarende bestemmelse i utlendingsloven, og bestemmelsen bør gis samme anvendelse. Dette innebærer at overtredelse skal regnes som forseelse og at påtale er betinget av at allmenne hensyn krever det. Utvalget foreslår at også medvirkning skal rammes av bestemmelsen. Som etter utlendingsloven foreslås det at det er de vesentliguriktige eller åpenbart villedende opplysningene som skal rammes.

Utvalget foreslår ingen egen straffebestemmelse om dokumentfalsk. Etter utvalgets syn er dokumentfalsk tilstrekkelig ivaretatt av bestemmelsene i straffeloven kapittel 18.

12.2.4 Høringsinstansenes syn

Kirkerådet bemerker at bevisbyrden med all mulig overvekt må ligge på myndighetene, og ikke på søkeren. I mange tilfeller vil det være sterk uenighet om hva som er «uriktig og villedende».

Politimesteren i Kristiansander enig i at en straffebestemmelse om falsk forklaring bør inn i loven, men er uenig i forslaget om at strafferammen settes lik utlendingsloven § 47 første ledd. Politimesteren vurderer det som klart mer graverende med falske opplysninger i forbindelse med en søknad om norsk statsborgerskap, enn i forbindelse med søknad om asyl eller oppholdstillatelse. Politimesteren mener at strafferammen må være minst to år.

12.2.5 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til forslaget om å innta en spesiell straffebestemmelse som rammer falsk forklaring i statsborgerloven, slik det også er gjort i utlendingsloven. Etter departementets syn er det viktig å ha en slik straffebestemmelse både i statsborgerloven og i utlendingsloven. Adgangen til å ilegge straff med hjemmel i utlendingsloven blir ofte ikke benyttet fordi loven hjemler andre sanksjoner, som blant annet bortvisning eller utvisning fra riket, jf. utlendingsloven §§ 27 til 30, 57 og 58. At en søker har avgitt falsk forklaring kan avdekkes før eller etter at norsk statsborgerskap er innvilget. I sistnevnte tilfelle kan det være aktuelt å kalle statsborgerskapet tilbake, se nærmere punkt 10.6.2 om tilbakekall av ugyldige vedtak. Vedkommende blir på ny utlending og kan møtes med reaksjoner etter utlendingsloven. I tilfeller der reaksjoner etter utlendingsloven ikke er aktuelt fordi utlendingen for eksempel har en svært sterk tilknytning til riket, eller vedtaket om statsborgerskap ikke tilbakekalles, kan det være ønskelig at statsborgerloven har et eget straffebud som rammer falsk forklaring. Dette gjelder særlig dersom straffebudet avviker fra bestemmelsen i straffeloven § 166, slik også utvalget har foreslått. En straffebestemmelse i loven vil også kunne ha en viss preventiv effekt.

Departementet er videre enig i at bestemmelsen også bør ramme grov uaktsomhet. Det er minst like straffverdig når uriktige opplysninger som er gitt grovt uaktsomt til norske myndigheter, fører til norsk statsborgerskap, som der opplysningene fører til oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Departementet slutter seg også til forslaget om at medvirkning til falsk forklaring skal være straffbart etter statsborgerloven.

Når det gjelder strafferammen støtter departementet forslaget om at den bør være tilsvarende strafferammen etter utlendingsloven, dvs. bøter og/eller fengsel inntil seks måneder. I alvorligere tilfeller kan det være aktuelt isteden å anvende straffeloven § 166 som har strafferamme på inntil to år. Departementet slutter seg videre til forslaget om at påtale blir betinget av at allmenne hensyn krever det, og at overtredelse skal anses som forseelse. At overtredelse anses som forseelse innebærer blant annet at forsøk på falsk forklaring ikke er straffbart, jf. straffeloven § 49 annet ledd.

Departementet er enig i at det er unødvendig med en straffebestemmelse som dekker dokumentfalsk i statsborgerloven, da dette ivaretas tilstrekkelig av straffelovens kapittel 18.

I punkt 11.2.6 foreslår departementet at den saken gjelder kan pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtak etter loven. Det foreslås også at parten kan pålegges å fremskaffe nødvendig dokumentasjon og å møte personlig. Hjemmelen for slike pålegg fremgår av utkastet til § 29. Utvalget har ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse. Utgangspunktet vil være at dersom pålegg ikke etterkommes, vil det medføre negativt utfall av saken. Departementet mener at dette er tilstrekkelig overfor den som nekter å etterkomme pålegget, og det fremmes derfor ikke forslag om særskilte straffebestemmelser som skal ramme dette.

Etter departementets oppfatning er det heller ikke behov for straffebestemmelser som rammer den som ikke etterkommer vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap etter å ha blitt norsk statsborger. Dersom vilkåret ikke oppfylles, vil utgangspunktet være at det norske statsborgerskapet blir tilbakekalt, se punkt 8.10.7, jf. 10.6.1.6.

Departementets forslag til bestemmelse om straff fremgår av utkastet til § 33.

12.3 Lovens anvendelse i krigs- og krisesituasjoner

12.3.1 Gjeldende rett

Statsborgerloven § 3 annet ledd bestemmer at reglene i § 3 første ledd om rett til statsborgerskap ved melding ikke skal gjelde borger i fiendestat, når Norge er i krig. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i § 4 som omhandler gjenerverv av norsk statsborgerskap. Heller ikke loven for øvrig inneholder krigs- eller beredskapsbestemmelser. Behandlingen av statsborgersaker i krigs- og lignende krisesituasjoner vil kunne reguleres av lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlege rådegjerder under krig, krigsfare og lignende forhold (beredskapsloven). Fullmaktsreglene i denne loven gjelder når riket er i krig eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.

12.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget har ikke foreslått spesielle krigstidsbestemmelser i statsborgerloven. Utvalget bemerket at erfaringene fra siste krig viser at det i slike tilfeller kan bli behov for spesialregulering, og at denne må bygge på konkrete erfaringer.

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har knyttet uttalelser til spørsmålet om krigstidsbestemmelser i ny statsborgerlov.

12.3.4 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at man ikke inntar spesielle krigstidsbestemmelser i ny lov. Det er etter departementets vurdering ikke behov for slike bestemmelser i statsborgerloven.